Hvordan håndterer kommuner mobbesaker - noen eksempler


Hvordan håndterer kommuner mobbesaker - noen eksempler

De senere år har det vært noen store, alvorlige mobbesaker i Norge. Jeg har sett på totalt 18 saker og snakket med ofrenes foreldre over en periode på 2 år. Det er ikke alle av disse sakene, som når fra blokken min og ut i media. Men ser en på de sakene som blir offentlig kjent har de en del fellestrekk, som er;

Hovedargumentet foreldre møtes med når de forsøker å få hjelp til å stanse mobbingen av deres barn er at “ledelsen kjenner seg ikke igjen i kritikken”.
  • Mobbesaken har gått over lengre tid

  • Det har vært varslet, ofte til flere instanser

  • Skolen har fattet enkeltvedtak, som ikke er fulgt opp, eller oppfølgingen av vedtaket/vedtakene har vært mangelfull

  • Skoleledelse og kommune kjemper imot mobbeofrets fremstilling av saken og forløpet, for eksempel med bruk av vendinger som “kommunen kjenner seg ikke igjen i kritikken”

  • Det er sett eksempler på saker, der kommunen/skolen er har fått en dom imot seg, men likevel ikke får til å rette opp på de alvorlige forhold i elevens psykososiale miljø, som ligger til grunn

  • Foreldre til mobbeofre sliter ofte like mye som ofret (sekundært traumatisert)

  • Foreldre opplever at skole/kommune motarbeider dem gjennom strukturer, regler for samarbeide eller gjennom å nekte enkelte foreldre å delta i møter ellernekter dem å varsle skole om nye hendelser i saken

     

    Ofte opplever mobbeofret å bli utestengt fra flere sosiale arenaer på en gang. Mobbingen “sprer” seg og foregår på flere arenaer, ofte fulgt opp med digital mobbing gjennom Facebook og andre sosiale medier.

     

    Foreldre isoleres

    Foreldre opplever å bli isolert på jobb, i de verste tilfellene blir de helt eller delvist sykmeldt, for en kortere eller lengre periode. Det er i sjeldnere tilfeller blitt rapportert at foreldre måtte slutte i jobben, fordi foreldrene sitt psykososiale arbeidsmiljø påvirkes av en langvarig mobbesak mot skoler og skoleeiere.

     

    Stigmatiseres umiddelbart etter varsling

    Familier, der et eller flere barn utsettes for mobbing, opplever at sosiale relasjoner blir skadelidende og etterhvert opphører. Noen, spesielt i mindre samfunn, melder at de opplever seg stigmatisert, at sambygdinger slutter å hilse på dem, at de ikke blir invitert med på tilstelninger og sosiale arrangement - og de opplever at dette skjer umiddelbart etter at de har varslet om mobbing av barnet eller umiddelbart etter politiet har åpnet etterforskning.

     

    Stenger skole-hjem samarbeidet

    I saker, der kommuner er domfelt på grunn av mobbing, kan det se ut som at det er et mønster som går igjen i de ansvarlige ledernes atferd. I to saker (i to forskjellige kommuner) er barnas talspersoner, foreldrene, blitt nektet kontakt med skolen. Slik stenger skoleeier for skole-hjem samarbeidet, eller definerer vanskelige regler for samarbeidet i en svært kritisk situasjon med fare for barnets liv og helse. Det kan gjøre det vanskelig for foreldrene å få kommunen til å registrere nye hendelser med mobbing av deres barn, og vanskeliggjør eller umuliggjør samarbeid og tilrettelegging for å bedre barnets psykososiale miljø.

     

    Utnytter strukturer for å standse foreldre

    Det finnes antydning av at enkelte toppledere i skole og kommune utnytter de strukturene i kommunen, som skal medvirke til å beskytte innbyggerne, i etterkant av en mobbedom. I stedet for å bygge et samarbeid skjer det at en begrenser foreldrenes muligheter for å leve opp til sitt ansvar for barnet. Det er en bekymrende atferd, hvis det er tilfelle at dømte kommuner er mer opptatt av å sette i verk effektive tiltak for å standse foreldrene i å framføre sine bekymringer, enn av å ta grep om årsaken til bekymringer rundt en mobbesituasjon, som allerede er dokumentert gjennom for eksempel en dom.   

    Hvordan argumenterer kommunene i mobbesaker?

    Etter en gjennomgang av brev mellom foreldre til mobbeofre og skoleeier (kommuner) i fem ulike mobbesaker viser det seg et mønster i de fem sakene også hva angår argumenter som brukes av kommunen i slike saker. Hovedargumentet foreldre møtes med når de forsøker å få hjelp til å stanse mobbingen av deres barn er at “ledelsen kjenner seg ikke igjen i kritikken”.

    Det er tre ting, vi kan si sikkert som er galt med det argumentet: 1) Ledelsen er ikke barnet - det er selvklart at de ikke kjenner seg igjen. 2) Ledelsen er ikke i skolegården sammen med barna, de sitter på et kontor på et Rådhus i et annet bygg, det er selvklart at de ikke kjenner seg igjen. 3) Det er uten betydning for barn og foreldre som opplever mobbing, om ledelsen kjenner seg igjen i kritikken - det eneste som har betydning er om ledelsen gjør noe for å stanse mobbingen.

     

    Skylder på mobbeofret (“victim blaming”)

    I tillegg til å snu synsvinkelen fra mobbeofferet til kommunen og kommunens syn på saken, snur ofte også lokalsamfunnet seg mot ofret og det observeres et skifte i perspektivet, som forflytter seg fra i begynnelsen å se saken fra offerets synsvinkel til, når dette oppleves som vanskelig, å heller se saken fra kommunen og mobbers perspektiv. Rammede familier opplever å få skyld for å opptre urimelig, være vanskelige og “rare” personer som tåler lite. På grunn av stigmaet knyttet til ofret og offerets kostbare kamp mot mobbesituasjonen opplever lokalsamfunnet seg selv som skadelidende. Å skylde på ofret er en vanlig mekanisme i mindre samfunn, spesielt om noe virker uforklarlig, uforståelig eller uoverskuelig.

     

    Informasjon holdes ute av saken

    I enkelte tilfeller rapporterer foreldre at informasjon i saken bare deles blant toppledere og at pålegg og analyser fra andre myndigheter uten for kommunen, for eksempel holdes unna skolens ansatte eller helt eller delvis mangler i elevmappen. Dermed blir det lettere å få foreldre til å se ut som “kravstore” når de forventer at skolen skal gjennomføre foreslåtte tiltak eller bruke metoder som er brakt i spill av myndigheter som står over kommunen. Så lenge Fylkesmannen ikke har mulighet for å sanksjonere, vil kommuner sannsynligvis fortsette med denne framgangsmåten. 

     

    Valgfritt for mobbere

    I fire av de fem sakene er tiltak som beskrives i enkeltvedtak og tiltak som iverksettes etter møter med foreldre, Fylkesmann eller andre, ikke fulgt opp eller kun delvis og utilstrekkelig fulgt opp. Tiltak som foreslås av foreldre iverksettes ikke, eller iverksettes flere år etter første varsel om at noe er galt. Enkle tiltak som retter seg mot mobberen iverksettes ikke og foreldre til mobbere involveres alt for sent og utilstrekkelig - og det er valgfritt for dem om de ønsker å samarbeide om å skape et bedre psykososialt miljø. Det er valgfritt for mobbere og mobberes foreldre selv om mobbere når de blir voksne er underlagt arbeidsmiljølovens paragraf 5, der det påpekes at alle arbeidstakere har plikt til å medvirke til et godt arbeidsmiljø. Kan hende det ikke er valgfritt etter lovens bokstav, men for mobbere i norske skoler er det praksis å la mobber og mobbers foreldre få velge bort å løse situasjonen til fordel for heller å fortsette mobbingen.

Christina Elvan Birkemose er 36 år og er journalist og kommunikasjonsrådgiver. Hun er kjent for åpenhet om og for barn som som er pårørende. Christina har researchet på mobbesaker i Norge siden 2013.

 

Et todelt helse-Norge

Av: Villroser

Resultatkrav, økonomisk bærekraft, effektmål og resultatmål

En av de største feilene i norsk helsevesen er uten tvil innføringen av helseforetak etter New Public Management-tankegang. Ideen om harmoni mellom mål og resultatstyring, samtidig med ledelse og frihet, har til de grader ikke vært et smart reformtrekk. For å overholde resultatkrav skal en øke aktiviteten, redusere ventelister samtiden som man reduserer personellbruk. Eller for å bruke de ordene til NPM «optimaliserer personellbruk». Fagre ord. Så rørende og samtidig så bingo. Bingo fordi det illustrerer NPM på sitt verste. Helse handler mest av alt om mennesker. Valgene helseforetakene tar har utslag på liv og menneskeskjebner. Samme diagnose kan kreve ulike behandlinger, og gi ulike resultater hos den enkelte pasient. I en diagnosegruppe får noen alvorlige bivirkninger på behandlingen, mens andre slipper unna. . Poenget er at det menneskelige aspektet til tider er utelatt i jakten på å nå avtalt resultat . For bak hvert tall i antall behandlinger som styrene i helseforetakene behandler, så er det en menneskeskjebne og pårørende som er berørt. For i jaget på å nå resultatkrav, økonomisk bærekraft, effektmål og resultatmål, forsvinner de det faktisk handler om. Nemlig pasienten.

Når mål, effekt og resultat innenfor gitte økonomiske rammer er gjeldende og retningsgivende, så blir det stadig tydeligere at vi står ovenfor et tydelig skille i norsk helsevesen.

Når mål, effekt og resultat innenfor gitte økonomiske rammer er gjeldende og retningsgivende, så blir det stadig tydeligere at vi står ovenfor et tydelig skille i norsk helsevesen. Vi får høystatus  og lavstatus blant pasientene. Høystatus er blålys og diagnoser som blir prioritert; gjerne med et helhetlig pakkeforløp og god oppfølging. Er du "uheldig" at du får en lavstatus-diagnose så har du gjort alt annet enn å skyte gullfuglen. Ja, da kan du risikere å måtte vente i lang tid før du i det hele tatt får time på gitt avdeling, fordi kapasiteten på avdelingen er sprengt og du er jo ikke sjuk nok. Du ser jo ikke sjuk ut! For det er ikke blålys nok, det er ikke akutt nok.

Jeg blir bekymret og oppriktig redd når jeg ser tydeligere at lavstatusgruppene til stadighet prioritereres ned og bort. Vi kutter litt ekstra, de trenger ikke sengeplasser. De er ikke optimalisert nok i henhold til økonomiplan osv. Vi har et helse-norge som er på vei til å utvikle et gradvis skille mellom ulike grupper. Lavstatus og høystatus. For meg er ikke dette i samsvar med den norske samfunnsmodellen.

Noe er fundamentalt galt når det er økonomer som skal avgjøre kost-nytte, fremfor fagfolket som kjenner daglig presset på kroppen, gjerne etter en lang arbeidsdag.

Vet du, jeg er dypt takknemlig for helsepersonellet som hver eneste dag gjør en så god jobb som de kan, under de krav, press og forventninger de har fra styrene i helseforetakene. Men mest av alt, la oss ikke glemme de menneskene som står bak tallene som helseforetakene behandler. Det er ikke tall. Det er liv og menneskeskjebner.

 

Ungdommer, dere forandrer verden!

Barnekonvensjonen

Barnekonvensjonen

Kjære ungdommer, en dag langt, langt frem i tid vil dere se dere tilbake og vite at dere virkelig forandret verden. I det store eller det små. Det viktigste er å alltid tro på at det du sier og det du gjør vil gjøre verden bittelitt bedre. Fordi du kan!

Å gi unge mulighet til å medvirke i sitt eget lokalsamfunn handler om veldig mye. Det helt åpenbare er at som barn og ungdommer besitter de en kunnskap om hvordan samfunnet fungerer for nettopp dem. Virker tjenestene, skolene, kulturtilbudene, kollektivtransport, veier, gangveier og mye mer, slik vi tenker? Fungerer det bra også for barn og unge? Vi voksne kan nemlig ha, og vi skal ha, et barneperspektiv på de beslutningene vi tar og det samfunnet vi gjennom de beslutningene bygger. Men barnets perspektiv gir oss ofte perspektiver vi ikke tenkte igjennom eller ikke forstod var så viktige som de kan være. Det er disse perspektivene ung medvirkning kan gi oss. Svært mange av de kommunale tjenestene er rettet mot barn og unge, de er storforbrukere av offentlige tjenester. I et slikt perspektiv er det veldig naturlig å tenke at de bør få medvirke i utformingen av dem.

Å medvirke gir tilhørighet. Det gir en opplevelse av å høre til i et samfunn som er interessert i deg og som gir deg et rom. Et samfunn som sier du er viktig, din mening teller. Vi er et VI samfunn som inkluderer og som gir raust rom for ulike meninger og tanker om hvordan vi best kan bygge lokalsamfunnet vårt. Tilhørighet er kanskje en av de viktigste beskyttelsesfaktorene vi har for et godt liv. Derfor er det så viktig å sørge for at barn og unge tidlig erfarer at de blir hørt og tatt på alvor for meningene sine.

Å invitere til medvirkning handler også om å gi fra seg kontroll og makt. Medvirkning må nemlig følges av en reell mulighet til innflytelse. Jeg tror det kan være en smertefull prosess i noen tilfeller.

 «Er de ikke fryktelig umodne?» «De er så lite engasjert». »Det er for stort ansvar for dem».» De forstår ikke hva det handler om»

Jeg har hørt det meste av vikarierende motiv for å beholde ekspertrollen og dermed makta. Sannheten er at alle påstandene med letthet kan bekreftes hvis man ønsker det. Gjennom å gi medvirkningen trange nok kår vil man lett kunne få bekreftet hver eneste påstand. Medvirkning krever et kontinuerlig arbeid og et konstant fokus. Å gi barn medvirkning handler om å gi dem kunnskap om det de kan delta i. Kunnskap leder til engasjement og innsikt. Kunnskap gir dem nøkkelen til å delta. Hvis vi tilbakeholder informasjon eller ikke gir dem mulighet til innsikt hvordan kan vi da forvente modenhet, engasjement og ansvar?

Demokratiet overlever kun fordi de tar det i bruk. De litt tørre ordene de lærer om på skolen blir reelle prosesser der de setter sine egne fotavtrykk og bidrar til endring.

Jeg ser de første famlende forsøkene de gjør.  Jeg ser det gjør litt vondt å bli spurt om hva de mener. Jeg vet det er som å gå på tynn, tynn is og skulle markere sin mening i et ukjent landskap mens du ennå ikke er trygg. Det finnes tusenvis av voksne som aldri har eller vil greie det. Men de klarer det. Inni dem brenner en vilje. En vilje til å være med, ta del i og til å forandre verden. Det er bare et spørsmål om å gi dem en arena, kunnskap og en ubetinget tro på at de klarer det. De vokser med oppgaven, de erfarer at de er viktige, at deres mening betyr noe. Snart er blikket fast, de blir målbevisste engasjerte og ansvarsbevisste. Det er så imponerende hva de får til!

Demokratiet overlever kun fordi de tar det i bruk. De litt tørre ordene de lærer om på skolen blir reelle prosesser der de setter sine egne fotavtrykk og bidrar til endring.

Jeg tror hver enkelt av oss har evnen til å forandre verden, i det minste litt. Hvis vi tør. De ungdommene jeg møter vil forandre verden. Noen litt. Noen mye. Jeg tviler ikke på deres engasjement og vet derfor at de allerede er igang.

Kjære ungdommer, dere forandrer verden litt allerede. Det gir meg håp. For jeg vet alt det gode som bor i dere. Ta det i bruk!

Anne Hanne

Jeg lever gjennom følelser

Av: Mette Villmones

Jeg fikk ett barn for 9 år siden, som viste seg å ha en rekke diagnoser som en slettes ikke ønsker seg i ens barn. Det skulle vise seg å bli enda senere utvikling og strengt tatt stagnasjon, enn det en kunne forvente. Det har vært skuffende, men jeg føler meg jo helt frekk som uttaler det.

Som pårørende er det jeg som kommer med “kravene”, men kan ikke faget deres, så redsel og slitenhet byttes ut med ydmyk og lærevillig


Dysfunksjonene er:

-blind på begge øyer
-lite utviklet hjerne
-manglende frontallapper
-hormonmangel fra blant annet sjoldbrukskjertel

Min datter var 1 måned gammel, og jeg følte hun hadde vært her alltid. Det er bare slik, når man er i en ny situasjon som er fantastisk, oppslukende og krevende. Det føltes godt, og jeg kunne stirre på henne i timesvis i beundring for det mirakelet det er når mennesker er så små som 3500g.

Følelsene som har kommet å gått siden den gang har vært store å varierende.

Følelsen av å gå inn på sykehuset, vite nøyaktig veien til barneavdelingen, Kikke etter det riktige frukt-symbolet på døra der hvor du vet du hører hjemme. Folk du treffer i gangen som kanskje tror du nettop har kommet, eller som jeg kan avsløre at de er også "fastboende".

Følelsen når alt er nytt og lege og sykepleier tar hensyn til det og forklarer så godt de kan. En tilstand der en vet at en ikke vet så må bare holde munn å prøve og finne ord for det du ikke skjønner at du lurer på. Alt er så oppslukende at reaksjoner må utsettes til ett annet tidspunkt.

Følelsen av håp når legen har forklart men en ikke har skjønt og sier; Jammen, kan hun få barn da, når hun blir stor???
(legen svarte, ja i teorien, men da må hun ha hormontilskudd bla bla, vanskelig)

På sykehuset var det god stemning, alt gikk rolig for seg og det var lite kritisk. Det var latter og god stemning blant ansatte og nybakte foreldre. Man har sine oppgaver som må gå sin vante gang, for eksempel å pumpe melk av noen plutselig gigantiske bryster. Vi lo godt da en sykepleier endelig oppdaga at kunnskapen om bryst-pumping ikke var på plass, ved pumpestasjonen hadde jeg ikke fått beskjed om å stoppe etter 10 dl, jeg stoppa når det var tomt.

Andre følelser opp gjennom årene:

Følelsen av å være liten men veldig synlig i ett rom med opp til 12 personer som sitter der og skal hjelpe oss å løse våre hverdagsproblemer i ett (ansvarsgruppemøte) dvs min datters problemer, der jeg er den som lever i det de skal være behjelpelige med. Den følelsen av proffe folk som tar dette som ett avbrekk fra papirarbeid (eller det andre de gjør), en mulighet til å drikke litt kaffe mens de kanskje ikke har så mye å komme med den dagen, men slenger inn en kommentar og føler at det er god stemning. Dette har vi nok opplevd veldig forskjellig, jeg og de.

Ensomheten når man har mange turer til byen for å bytte/få nye/reparere/fikse ett hjelpemiddel. Det er så enkel oppgave, men det er langt fra enkelt fordi det er så ensomt. Fordi man kan ikke være to, man har jo egentlig ikke tid til dette, man skal jo være på jobb. Det tar ofte 5 timer. Mye venting, tid til å kjenne på følelser.

Følelsen av å ikke mestre.

Rutiner.
Eksempel: Medisin kl 07.00 og 14.00 og 19.00, Jeg tenker:
18.50 å nå er klokka straks 19 så jeg må huske å gi medisinen.
18.55 å nå er det straks kl 19, jeg må bare hente noe på badet
19.05 oi jeg ordna noe på bade så lenge at sida har flydd
19.10 shit, nå er det medisin-overtid, dropper det en holder på med og får gitt medisin

Papirmøllen.
Der er mye å forstå når det gjelder søknad, anking, kommune-taktikk, -altså generelt hvordan hver instans som Nav /Kommune /Hjelpemidler /Ansvarsgruppe skal håndteres fra min side, pårørende-siden. Her er mye å lære , og det hadde vært kjempesmart å kunne så tidlig som mulig.


I alle situasjoner, men alle folk møtes vi gjennom følelser. Noen ganger har jeg vært knekt og følelsesladet med tårer på kinn, jeg har blitt vant til å la tårene renne og forklare samtidig, fordi det er nødvendig, sier du det ikke nå bli det ikke sagt!
Noen mennesker får jeg gode følelser sammen med, og da er det lettere å kommunisere riktigere behov/ønsker. Noen ganger blir man tolket direkte feil. Det er skummelt og har langtidsvirkende negativ effekt.

I en arbeidssøker-situasjon hvor det etterlyses evne til å jobbe på lag med andre mennesker, har jeg lurt på om jeg dugde -fordi jeg har vært selvstendig næringsdrivende og trivdes godt med det! Jeg glemte at jeg samarbeider med alle min 50 +personer. Hjelpeapparatet er stort, og bør håndteres på en slik måte at man blir likt/respektert. Som pårørende er det jeg som kommer med "kravene", men kan ikke faget deres, så redsel og slitenhet byttes ut med ydmyk og lærevillig. I tillegg er det jeg som er mottager av service, det er undervurdert veldig mange steder.

Hun er krevende men mest passiv, lenket til det stedet noen har satt henne.


Følelsen av desperat utilstrekkelighet;
Når en vil klage fordi en mener det bør og kan bli bedre, men en har på lang tid ikke har kommet med noe positiv feedback og en da vet at der er ubalanse, og at en eventuelt ny klage vil bare medføre forsvarsmekanisme og bare oppfattes som mas.

Følelsen av at min datter kan ha det samme gode innholdet i livet sitt, hvis der bare er en, to eller tre som står parat til å gjøre livet for henne. Hun er krevende men mest passiv, lenket til det stedet noen har satt henne. Satt i den situasjonen noen har overlatt henne til. Livet hennes kan romme så mye mer, men det krever folk, kreativitet og ikke minst en omsorg som er utadvendt og på-drivende. Det er det jeg ønsker meg av omsorgsarbeidere.

Mette Villmones, driver bloggen Mettes blogg.

De deilige puppene dine

Av: Villroser, Anne & Hanne

Kjære menn.

I den siste tiden har det vært mye oppmerksomhet rundt holdninger til kvinner og kvinnesyn. Jeg kan ikke annet enn å fundere på hvilke holdninger noen av dere menn har, som gjør at dere tror at vi kvinner sitter å venter på bilder av kjønnsorganene deres og andre yppige invitasjoner. At vi faktisk synes det opphissende med seksualiserte og kleine meldinger? Det opplagte spørsmålet er hva er som får menn til å tro at vi ønsker oss detaljerte beskrivelser om at de skal knulle oss hardt og lenge helt uoppfordret?

Samtidig våkner feministen i meg. For hva er det som får menn til å se på meg som en vandrende latexcatwoman? Ja, jeg har tre katter. Men gjør det meg til en latexcatwoman?

Jeg sitter hjemme en kveld, og plutselig plinger det i telefonen. Det begynner så fint med ”Hei, hvordan går det?” fra en mann som jeg ikke kan påstå at jeg kjenner annet enn at vi er på hils. Plutselig sendes det et bilde. Et bilde av en catwoman i latex med pisk… Ikke helt min stil, men dog. ”Bare se for deg at du har på deg dette på bakerste rad på årsmøte”. Først begynner jeg å le høyt og oppgitt over mangel på fantasi. Med mine ekstra kilo, manglende syltynne kropp, så ser jeg for meg årets parodi med at jeg skal trøkke med inn i denne trange latexdrakta. Det vil være alt annet enn vakkert og sexy. Samtidig våkner feministen i meg. For hva er det som får menn til å se på meg som en vandrende latexcatwoman? Ja, jeg har tre katter. Men gjør det meg til en latexcatwoman? Og hva faen er som det får en mann til å tro at jeg ville gått med dette på et møte? Sånn dønn seriøst!

Kjære menn, jeg vet at dere har en fascinasjon for pupper. Kvinnelige pupper er vakkert. Men det gir dere fortsatt ingen grunn til å sende meg melding og spør hvordan mine pupper har det, når du knapt nok kjenner meg. Har mine pupper bedt deg om å gjøre det? Så når du spør om jeg fremdeles har så flotte og store pupper? Hva skal jeg liksom svare da? Når du uten å ha sett mine pupper, sier at du virkelig liker puppene mine.. Hvordan skal jeg liksom tolke det?

Og til dere menn som er gift. Det er verken greit eller sexy og langt ifra opphissende at dere tar dere friheter til å sende meg og mine venninner meldinger om at vi må komme hjem til deg, mens kona er på jobb. Det er ikke annet latterlig og kleint. Og respektløst ovenfor din kone. Og kjære gifte menn. Ikke gjør den tabben at du sender samme tilbud til to venninner på samme kveld. For jeg kan si dere en hemmelighet. Vi kvinner, vi snakker sammen og vet dere hva – vi ler høyt av dere.

Så til dere ungkarer i slutten av 30 årene. Jeg forstår at singellivet er hardt og til tider kan være ensformig. Jeg kan fortelle dere en hemmelighet. Hvis du virkelig ønsker deg kjæreste eller en partner for livet, så vil jeg anbefale dere en annen fremgangsmåte enn å sende sexmeldinger. Et eksempel er ”Du skulle bare visst… Hadde jeg hatt deg her nå så skulle jeg ha hatt knullet deg fra sans og samling…" eller ”Jeg vil våkne opp med tanken om at jeg stikker deg grundig og dypt”. Sorry gutter, det er faktisk kleint og viser holdninger og et kvinnesyn jeg ikke kan akseptere. Hva med å heller spørre om vi kan ta en kopp kaffe som i gamle dager? Det enkle er ofte det beste.

Når jeg sitter hjemme under teppet med ullsokkene og drikker en varm kopp te, mens jeg ser en film før jeg skal legge meg, så blir det ikke greit å få en melding tikkende inn med ”Så lenge det gjelder deg, så blir det ei grundig runde med dyp knulling”. Jeg beklager, men jeg har ikke bedt om slike meldinger og jeg er faktisk ikke i slikt humør eller ser humoren i det. Jeg blir trist over at dere har et slikt syn på oss kvinner.

Jeg vil minne dere menn, om å lese de norske flaggreglene grundig. Hovedregelen er at flagget skal heises ved soloppgang og fires ved solnedgang.

Kjære menn. Jeg forstår at mange av dere er stolte av deres junior. Og den stoltheten er sikkert til tider svært vanskelig å ha for seg selv. Det betyr ikke at hele omverden deler den samme iveren og stoltheten etter å se din penis. Det er så turnoff som det kan bli når en sender melding og spør ”hvordan går det?” og svaret en får tilbake er et bilde av en penis. Jeg vil minne dere menn, om å lese de norske flaggreglene grundig. Hovedregelen er at flagget skal heises ved soloppgang og fires ved solnedgang. Her er noen viktige flaggregler:

• Man skal behandle et flagg med respekt

• Et flagg skal aldri berøre bakken

• Flaggets lengde skal være 1/3 av lengden på flaggsateng når flaggstang står på bakke.

• Et ødelagt eller slitt flagg skal enten brennes eller sprettes opp slik at fargene skilles fra hverandre.

Så til dere eldre menn i 60 årene som har glemt å se dere selv i speilet de siste 15 årene. Nei, jeg vil fortsatt ikke ha deg, og nei betyr fortsatt nei. Det er bare klein når det sendes kjærlighetserklæringer i dyp whiskeyrus. Et smil betyr ikke ”åhhh, du er så deilig og jeg vil egentlig bare smelle deg hardt opp etter veggen”

Så kjære menn. De ekte mannfolka er de som sender over filmsnutter som Tea Consent ”, som respekterer oss og som ikke ser på som vandrende sexkaniner som er klar for lang og hard knulling fra dere i det hele tatt har møtt oss. Vi vil ha flere menn med et kvinnesyn som viser respekt og skaper trygghet. De modige mennene som tørr å si at de er for likestilling.  

Vi vet at dere finnes.

Anne & Hanne

Blogglisten hits