Vil du rope med meg?

Av: Thea Arnesdotter Lien

- En oppfordring til oss alle, men mest av alt meg selv.

"Det har tatt et hundreår og to verdenskriger å få menneskerettighetene på plass. Nå trues disse."

- Dimitris Christopoulos, president i Worldwide Human Rights Movement

Det er så mye ufattelig vondt i verden - og året 2016 har tvunget den sannheten fram for mange. Noen har kjent det på kroppen, hørt bombene og skrikene, skuddene og håpløsheten - andre har mistet noen eller noe i urett og grusomhet. Andre, som meg, har sittet trygt og lest. Blitt mer og mer opplyst på hvordan verden er blitt, og blitt motløs og nedbrutt av å se bildene av døde barn, ødelagte hjem og krig i nyheter og i avisene.

Det er ikke det at dette er noe nytt - urettferdighet og vondskap har alltid eksistert. Men dette året har jeg hørt mer. Sett mer. Lest mer. Blitt mer oppmerksom.

Det er ikke det at dette er noe nytt - urettferdighet og vondskap har alltid eksistert. Men dette året har jeg hørt mer. Sett mer. Lest mer. Blitt mer oppmerksom. Nettopp fordi vi er blitt ett av de landene mennesker kommer til etter å ha opplevd håpløsheten, etter å ha mistet noen eller noe, etter å ha hørt skrikene og møtt livets største frykt. Det første de tenkte var neppe "la oss dra til Norge". Men her er de kommet - en lang reise fra det de engang holdt kjært, det som engang var og som de ønsker at en gang skal bli hjemmet deres på nytt, på leting etter et sted å finne hvile. Det første de tenkte var neppe "la oss dra til Norge". Men her er de kommet. 

Og hva gjør vi? 

Vi kartlegger hvordan vi kan slippe inn minst mulig. Vi blir skrevet om i New York Times på grunn av vår strenge behandling av asylsøkere. Vi legger strategier, innarbeider systemer og innstramminger som gjør det (som fra før av er vanskelig nok) enda vanskeligere å få opphold i landet vårt. 

Landet vårt - våre grenser, våre jobber, våre tradisjoner. Våre kriterier.  

Vi har prestert å gjøre mennesker til tall. Mennesker til statistikk. Vi får velge ut hvem de heldige er - hvem som vinner. Jeg har vunnet! Jeg vant det sekundet jeg ble født, jeg som ble født som ekte nordmann. Ekte nordmann, født og oppvokst i Norge. Mitt Norge.

Har jeg jobbet noe for det? Har jeg mistet alt og bygget det opp igjen i landet mitt? Har jeg reist milevis utslitt og ødelagt, håpløs og sliten - og allikevel klart å være en mor for mine barn? En søster eller bror? Har jeg løpt for livet vekk fra hjemmet mitt, rommet mitt, senga mi, familien min, alt jeg eier - for å kunne bo trygt og uten krig?

Jeg har hatt mine utfordringer, men aldri har jeg måtte forlate landet mitt under tvang - fordi jeg må. Aldri har jeg måtte vandre med visshet om at den eneste sjansen jeg har for et liv, ligger i hendene på andre mennesker. I hendene på mennesker som snakker om meg som om jeg skal ta jobbene deres og stjele pengene - samtidig som jeg blir omtalt som lat og ressurssvak. 

Ingen sier at alle mennesker har de samme hensiktene. Men det store (og jeg understreker store) flertallet er som deg og meg, bare med mindre håp, mindre muligheter, med større skader. Med utfordringer så store at vi - at jeg, i skrivende stund i varm stue, i trygge omgivelser - ikke kan forestille meg hva som kan ha vært i hodet deres idet det skjedde. Idet urett kom og ødela alt de hadde. Idet livet ble snudd på hodet.

Jeg har ikke gjort nok. Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg kan gå i fakkeltog, jeg kan dele artikler og innlegg på sosiale medier, jeg kan diskutere og prøve å påvirke. Men jeg gjør ikke nok. "Er det Sylvi Listhaugs splittende menneskesyn og manglende samfunnshåp vi bil bygge Norge videre med?" - Per Fugelli

“Er det Sylvi Listhaugs splittende menneskesyn og manglende samfunnshåp vi bil bygge Norge videre med?” - Per Fugelli

Mitt ønske for 2017 er at vi innser at vi ikke gjør nok. Og at det at vi er nordmenn ikke er noe annet enn flaks. Vi må slutte å snakke om de og oss. De der ute og vi her hjemme. Vi må fortsette å hjelpe til i nærområdene, men også hjelpe til her - for aldri har trengselen for hjelp vært nærere. Nærområdet er blitt Norge. Og jeg ønsker å se tilbake på denne tida, da verden - og landet vårt - sto ansikt til ansikt med den største flyktningekrisa i verden, og være stolt av hvordan vi møtte den. Jeg er ikke stolt, av hverken meg eller resten av landet. Men jeg ønsker å kunne bli det.

"Er det Sylvi Listhaugs splittende menneskesyn og manglende samfunnshåp vi bil bygge Norge videre med?" - Per Fugelli

Dette er en oppfordring til alle som leser dette, men kanskje mest meg selv. Jeg ønsker å kunne se de menneskene som kommer hit på samme måte som jeg selv ville ønsket å bli sett. Jeg ville ønsket å bli sett på som et menneske, med følelser og behov, med et helt liv bak meg og med håp om et liv i fremtiden. Jeg ville ønsket å bli sett på som meg - en kvinne, en venn, en søster, en datter. Ikke som en trussel. Jeg håper jeg klarer å møte mennesker på den måten de fortjener. Jeg kan ikke endre politikernes meninger og fremgangsmåter - men jeg kan protestere. Jeg kan ikke åpne grensene fullstendig - fordi jeg forstår, med utilfredshet, mulige konsekvenser - men jeg kan rope ut mot urett og kjempe for at landet vårt skal ta ansvar. Så dette er mitt rop. Jeg håper dere vil rope med meg. 

Eller hyle, om dere vil. Gjerne i kor.

Thea Arnesdotter Lien (22 år), student i Oslo, og halvveis i en bachelor i Ungdom, kultur og tro ved Menigetsfakultetet.

Thea har tidligere skrevet for villroser. 

http://www.villroser.com/villroser-5/2015/11/15/det-gjr-meg-godt-men-det-suger

Har du forandret verden?

Det siste året har en nagende innstendig stemme gang på gang fortalt meg at vi må forandre verden. Det har tikket inn meldinger på mine gråeste dager, kjipeste morgninger og mest nedslående kvelder. «I dag skal vi forandre verden» Eller verst av alt « hvordan har du forandret verden i dag?».

Det må være lov å si at den stemmen tidvis ble oppfattet som litt irriterende pompøs. Det må være lov å si at ikke alle dager oppleves som historiske dager da man brukte sitt vidd til å endre verden. Men det er også helt riktig å si at det var altfor sjeldent jeg forstod at jeg faktisk hadde muligheten til å forandre verden.

Noen forandrer verden storslått. Slik som Andrea Voll Voldum, da hun sa ifra om hva hun opplevde som dypt og grunnleggende urettferdig. Mennene hun mente voldtok henne på et nachspiel i Hemsdal ble frikjent av retten. Hun valgte å navngi dem. I kjølevannet etterpå var debatten intens og voldsom. For Andrea må det ha fortonet seg som både befriende og sterkt, samtidig som utmattende og krenkende . Jeg er ikke i tvil om at dette var en av de aller viktigste debattene vi hadde i 2016. Den utfordret oss på så mange plan. På kvinnesyn, fordommer, rettsfølelse, på rettsvesenet, på troen på rettferdighet og på hva rettssystemet skal oppfylle.  Jeg har ikke tenkt å begi meg inn på vurderinger eller analyser, men jeg er enig med Heidi Nordby Lunde om sa « jeg fatter ikke at det kan være så vanskelig å forstå at man ikke drar på nachspiel for å bli voldtatt.»

Andrea vil aldri få den totale oversikten over hva hennes åpenhet og standhaftighet betydde for tusenvis av kvinner og menn. Hun forandret verden.

 Andrea vil aldri få den totale oversikten over hva hennes åpenhet og standhaftighet betydde for tusenvis av kvinner og menn. Hun forandret verden.

I 2016 ble vi også kjent med utsatte menn, det vil si en gjeng veldig modige menn som arbeider for Utsatt Mann. De fortalte om overgrepene som var begått mot dem. De åpnet opp det såreste av det såreste og lot oss få innsikt i historier om brutale overgrep som vi vanligvis ikke hører om, som vi ikke tror foregår og som vi heller ikke vil se.  Jeg har møtt Jarle Holseter, sittet i salen mens han har fortalt historien sin for 100 helt musestille, lydhøre ungdommer. Jeg så på ansiktene til ungdommene rundt meg. Jeg så hvor berørt de ble, hvordan Jarles åpenhet traff dem som et slag i magen.  Jarle fortalte stødig, åpnet opp rommet og gav dem ord. Og selv om virkeligheten han fortalte om var hjerterå og brutal, skapte han trygghet i rommet. Jeg så det akkurat der og da, hvordan Jarle forandret verden. Gjorde den bittelitt bedre. For ungdommer trenger kunnskap og bevissthet. De trenger ærlighet. Vår tendens til å feie ting under teppe etterlater dem uten ord og dermed uten mulighet til å få hjelp, til å stoppe overgrep, eller til å være den støttende vennen de kan være for andre.

. Jeg så det akkurat der og da, hvordan Jarle forandret verden. Gjorde den bittelitt bedre. For ungdommer trenger kunnskap og bevissthet. De trenger ærlighet.

I 2016 kåret Mandal kommune for første gang en innvandrer til årets mandalitt. Det er en liten uanselig nyhet for Norge, ubetydelig i verdens sammenheng. Men kanskje derfor må jeg trekke den frem. Ziad Al-Taha kom fra Syria til Norge for et år siden. Og mens han gikk der og ventet på å få oppholdstillatelse og ventet på at vi norske, erkemandalitter skulle gjøre ham norsk, lærte han noe veldig viktig. Han forstod at om du skal bo et sted og høre til et sted, så må du kjenne stedet. Så Ziad meldte seg til enhver frivillig innsats som var mulig å oppdrive i byen. Slik ble han kjent med oss og slik ble han broen mellom asylsøkerne i byen og oss som ikke visste hvordan vi kunne komme i kontakt. For vi er slik, de fleste av oss, litt klønete sjenerte. Ziad holdt det ikke mot oss. Han var raus. Ziad lærte oss  at vi kommer langt med å smile. For smilet er den beste brobyggeren av alle.  Og slik gikk det til at asylsøkeren fra Syria lært hele Mandal hvordan en ekte mandalitt er; åpen, hjelpsom og raus. Gjorde det til et «vi», der det før var «oss og dem». Ziad forandret verden.  Det er jo slik det er. Derfor er jeg så glad at Ziad nå vet han får høre til i Mandal så lenge han vil det.

Ziad lærte oss at vi kommer langt med å smile. For smilet er den beste brobyggeren av alle.

Kan du forandre verden?

Det er så lett å tenke at verden kun endres gjennom handlingene til mektige menn og kvinner. Og at våre handlinger er ubetydelige. Men verden er vi og verden blir først og fremst bedre gjennom hvordan vi bestemmer oss for å skape et felleskap der vi alle hører til, der vi respekterer hverandre og lytter til hverandre. Raushet og vennlighet kan ikke vedtas i noen nasjonalforsamling. Det kan skapes av oss.

Tilbake til min venn som så innstendig minnet meg på at jeg har en oppgave her i livet og det er å forandre verden. Verden forandres gjennom små og store handlinger. Kanskje handler det også om å gripe mulighetene, slik Ziad gjorde.

Noen ganger handler det om valg. Valget du tar når du tør å stå for noe. «Når du ikke står for noe, kan du falle for alt» heter det. Jeg tror på det å være modig også i beslutninger som ikke nødvendigvis følger flertallet eller majoriteten. Jeg tror det er slik verden forandres. Jeg har ingen illusjoner om at det er veien til begeistring og stormende applaus. Men det handler heller ikke om det. Det handler om å være ærlig og troverdig. Om å våge å gjøre det rette selv når det føles vanskelig. Å være modig er å gjøre noe du synes er veldig vanskelig.

Foto: Anne Grønsund 

Jeg tror det er de modige som forandrer verden.

Glasstak og skitne gulv

Av: Kristina K. Athanasiou

9 november 2016, 1 åring ruller rundt i sengen, klar og våken. Hun omfavner meg, "mamma" hvisker hun, da er det morgen vel morgen tenker jeg.

Jeg haster meg gjennom morgenstellet, tar henne på armen og nærmest løper ut i stuen. Nå skulle hun være vitne til noe historisk! Jeg skrur stolt på nyhetskanalen mens jeg mumler om likestilling. Hun ser på meg med store øyner uten å forstå mammas glede. Der, litt over 6 på morgen, mister jeg pusten. Trump er USAs neste president. Jeg setter meg ned. "Se, se", roper Snuppa fornøyd og peker i mot tven. "Nei vennen min, ikke se", svarer jeg melankolsk.

"Hva slags verden skal du vokse opp i? Når en mann uten politisk erfaring, med hatefull retorikk og diskriminerende holdninger og ikke minst handlinger blir belønnet med det mest ærefulle embetet i USA, hva hinter det om fremtiden? " fortsetter jeg. Men vesla forstår ikke. Hun er blendet av ballongene på skjermen.

Jeg ville vise henne at glasstaket er borte istedenfor vil hun se en tykk mur. I Norge tar vi vel en del ting for gitt, med en kvinnelig statsminister, finansminister og LO leder, glemmer vi hvilken effekt vårt kjønnsorgan har på verden. Vi glemmer hva det vil si å være kvinne i en manns verden. Det mest skremmende er ikke en gang Trump, men det faktum at så store deler av samfunnet ikke anser hans holdninger til å være en dealbreaker. En mann jeg ikke ville ha ansatt i min restaurant i fare for de kvinnelige servitørene. Jeg har hele veien vært tydelig at min datters kropp er hennes og hun skal sette sine grenser. Hvor forsvinner det budskapet? Jeg håper bare at aldri kommer en dag hvor hun ønsker hun hadde en penis for å nå sine drømmer. For vi har tydeligvis en lang vei å gå.

Men middelklassen slår tilbake. I dagens økonomiske situasjon sitter kvinner (og menn) og teller småpenger i lommeboken og engster seg over om de kan kjøpe pålegg eller om brød skal holde. De bryr seg ikke om at en kvinnelig senator i buksedress knuser et innbilt glasstak, de bryr seg først om fremst om dagen i dag, ja kanskje morgendagen også.

Dagens feminister, meg inkludert, tar for gitt at alle ønsker å fremme likestilling. Dersom vi glemmer å omfavne de som er på gulvet, vil vi aldri klare å knuse glasstaket.

Jeg ønsker å være et forbilde for min datter. Hun skal vite at hennes kjønn ikke definerer hvem hun er, og hva hun kan oppnå, men hennes karakter betyr alt. Jeg skal lære henne å se verden fra flere perspektiv, ja også den en er uenige med. Vi trenger ikke å brenne bher, men kampen er absolutt ikke over. Det er ikke en mal på å være feminist, det handler om likeverd. Respektere hverandre, vise vei og inkludere. Feminisme er ikke å irettesette andre kvinners valg, men å stå opp for deres rett i å velge, om det er abort, amming, hjemmeværende mor eller frivillig barneløse. Desto raskere vi omfavner alle og sprer budskapet desto raskere kan vi klatre sammen og ikke bare knuse taket, regelrett tillintetgjøre det!

Kristina K. Athanasiou Regissør og skribent, førstegangsmamma og brennende feminist Født i Hellas, av norsk mor, men oppvokst i Norge store deler av livet. Utdannet seg i fem år i San Francisco, California.

På lik fot -eller kanskje ikke?

Av: Runa Bolstad Laume

På lik fot – eller kanskje ikke?

Direkte oversatt betyr au pair på lik fot. 1. juli i 2015 var 3253 personer registrert på au pairkontrakt i Norge. 87 % av disse var yngre kvinner fra Filippinene.

Det er ikke troverdig når UDI fremstiller au pairordningen som kulturutveksling når vi vet at au pairene kommer fra fattige kår, ofte med forsørgeansvar for både barn og familiemedlemmer.

Hvorfor kan ikke de som har behov for hjelp til barnepass og husarbeid ansette folk som kommer fra det organiserte arbeidslivet? Den seriøse delen av bransjen konkurrerer i samme marked som au pairordningen. Bransjen mister jobbene og staten taper store skatteinntekter.

I praksis fungerer au pairene som hushjelp- og omsorgsarbeidere med elendige lønns- og arbeidsvilkår uten den beskyttelse lovverket kan gi.

En au pair får sin oppholdstillatelse gjennom kontrakten. Stiller de spørsmål om arbeidsforholdet risikerer de å måtte avslutte arbeidsforholdet før tiden. Og siden de ikke er definert som arbeidere kan de ikke gå til Arbeidstilsynet å klage. Arbeidsrettslig holder det ikke mål når loven skal være lik for alle. Bortsett fra de den ikke gjelder for.

I realiteten er Au pairordningen sosial dumping forkledd som kulturutveksling.

Loven skal være lik for alle, også for de som passer unger og steller hus. Derfor kan au pairordningen ikke bestå i sin nåværende form.

Runa Bolstad Laume
LO Nedre Romerike

Jenters selvforakt

De aller fleste ungdommer har det bra. De røyker og drikker ikke, de har foreldre som setter tydelige grenser, de er aktive og engasjert. Ung data undersøkelsen 2016 tegner et bemerkelsesverdig godt bilde av dagens ungdom. Med unntak av to ting. De strever i langt større grad med psykiske vansker og symptomer og jentene strever mest.

Det er til å grine av. Bak tallene i statistikken finnes det for mange dypt ulykkelig og ensomme ungdommer. De vender fortvilelsen innover og mot seg selv. Der de burde anklaget oss voksne for å ikke se dem godt nok, bry oss nok, og veiledet dem bedre gjennom livets tøffe tak vender de forakten mot seg selv.

 Selvforakt. Jenters selvforakt.

Tallene for Mandal er ikke så ulike tallene fra resten av landet. De peker på det man kan kalle trender og en av trendene forskere har forsøkt å vise oss bilde av de siste årene er hvordan unge i større og større grad strever med pyskiske vansker, ensomhet og å håndtere krav og forventninger. Det indre ungdomsopprøret. Når vi i foreldre generasjonene hadde fått svart belte i ungdomsopprør vendte våre døtre seg mot seg selv. Der vi trodde vi hadde frigjort dem hadde vi i virkeligheten skapt en struktur i vår egen samfunnsorden som dyrket selvforakten hos jentene våre.

Der vi trodde vi hadde frigjort dem hadde vi i virkeligheten skapt en struktur i vår egen samfunnsorden som dyrket selvforakten hos jentene våre.

La meg dele noen av tallene med dere. I en gruppe på litt over 500 ungdomsskoleelever har litt over 100 elever skadet seg selv. Nesten 40 har sagt de har forsøkt å ta sitt eget liv.

Nesten 4 skoleklasser sier de føler seg ensomme

I overkant av 2 skoleklasser sier de ikke tror de har noen å snakke med om de har et personlig problem

Det er markant tydelig at det er langt flere jenter som opplever dette enn gutter. Gjennomgående sliter jentene mer enn guttene på disse områdene.

Jeg satt å så på de grelle resultatene som langsomt slo i hjel gleden over alle de andre fine tallene. Det hjalp så lite at så mange har det så bra, når samtidig så mange har det vondt. Jeg hadde lyst å rope til jentene « det er ikke deres feil!»

Det slår meg nemlig at vi velger de samme bortforklaringsteknikkene her som vi har gjort for generasjoner med jenter. Da jentene ikke var i arbeid, var det jentenes feil fordi de «ville ikke» . Når de ikke finnes i styrerommene og bare unntaksvis i ordførerstolen er også jentene selv å laste. De må tøffe seg opp, de må ville det mer, de må endre seg, tilpasse seg, gjøre noe med saken selv. Selvsagt, og som alle andre områder i livet må du ville, tørre og prøve. Men hvordan setter vi dem i stand til å ville, tørre å prøve? Hvordan bygger vi et samfunn det vi gir ungdommene motstandskraft, og hvordan gjør vi det særlig for jenter?

Som samfunn individforklarer vi noe som åpenbart også er et strukturelt problem. Fordi individuelle problemer krever ikke politiske løsninger eller krevende og smertefulle omstillinger.

Hvor lenge skal det ignoreres før vi forstår at dette er vår tids likestillingsutfordring og at den må løftes til et systemnivå og behandles som et strukturelt problem som krever de store løsningene og politisk debatt.

Tiden da jentenes selvforakt kunne forklares individuelt er borte. År etter år har tallene vært stabile og økende. Hvor lenge skal det ignoreres før vi forstår at dette er vår tids likestillingsutfordring og at den må løftes til et systemnivå og behandles som et strukturelt problem som krever de store løsningene og politisk debatt. Dette kan ikke løses kun gjennom fag og behandling. Det vil ikke forebygge og hvertfall ikke bygge. For det er å bygge vi må. Bygge et samfunn der ungdomsopprøret ikke er selvforakt som ruinerer jentenes selvfølelse og mulighet til deltagelse og utvikling.

Å henvise til psykiatrien, psykologen og behandling kan ikke være svaret. Vi må møte denne utfordringen på et helt annet plan og mye tidligere. Vi må lage helt andre strukturer som støtter opp om selvfølelse og motstandsdyktighet. Vi må hjelpe våre barn til å mestre livets mangfoldighet på andre måter enn ved selvforakt.

Jeg har hatt for vane å spørre de politikerne jeg kjenner om hvorfor de ville bli politikere, hva vil de med sitt politiske engasjement. Forbausende mange har ikke tenkt på det. Noen vil bygge en vei, et kulturhus, en kai.

De vil lede et arbeid, begeistre og motivere, sette spor.

Det er lett å telle meter med vei, fengselsplasser og antall meter med kai. I politisk sammenheng krever det ikke nødvendigvis mye tålmodighet å nå målet engang.

Men du som sa du ville lede og gjøre livet bedre for menneskene i kommunen din, -her er utfordringen din. Å bygge et samfunn der ungdommene ikke mister seg selv i dyp selvforakt. Det vil kreve en beslutsomhet og en målbevissthet som går langt utover en bryggekant eller et fengsel. Det vil kreve politisk ledelse med null toleranse for bortforklaringer eller diffuse svar. Det vil kreve handling. Vi lager politikk slik at menneskene skal ha gode dansegulv og danse sine liv på. De fleste vil begeistret kaste seg ut i det. Det er de menneskene som nøler, de som ikke får det til, de som trør over når de danser, de som ikke tør. Det er der på sidelinjene du skal holde fokus. Skape politikk som sørger for at flest mulig danser. Se, det hadde satt spor! Og nå er det jentene som krever vår oppmerksomhet. Døtrene våre.

Kjære jenter, det er ikke deres feil. Dere er gode nok og dere er ikke alene. Til dere skal jeg skrive noe helt annet. En annen dag.

Villroser - Anne & Hanne

Blogglisten hits