Likestilling

Jenters selvforakt

De aller fleste ungdommer har det bra. De røyker og drikker ikke, de har foreldre som setter tydelige grenser, de er aktive og engasjert. Ung data undersøkelsen 2016 tegner et bemerkelsesverdig godt bilde av dagens ungdom. Med unntak av to ting. De strever i langt større grad med psykiske vansker og symptomer og jentene strever mest.

Det er til å grine av. Bak tallene i statistikken finnes det for mange dypt ulykkelig og ensomme ungdommer. De vender fortvilelsen innover og mot seg selv. Der de burde anklaget oss voksne for å ikke se dem godt nok, bry oss nok, og veiledet dem bedre gjennom livets tøffe tak vender de forakten mot seg selv.

 Selvforakt. Jenters selvforakt.

Tallene for Mandal er ikke så ulike tallene fra resten av landet. De peker på det man kan kalle trender og en av trendene forskere har forsøkt å vise oss bilde av de siste årene er hvordan unge i større og større grad strever med pyskiske vansker, ensomhet og å håndtere krav og forventninger. Det indre ungdomsopprøret. Når vi i foreldre generasjonene hadde fått svart belte i ungdomsopprør vendte våre døtre seg mot seg selv. Der vi trodde vi hadde frigjort dem hadde vi i virkeligheten skapt en struktur i vår egen samfunnsorden som dyrket selvforakten hos jentene våre.

Der vi trodde vi hadde frigjort dem hadde vi i virkeligheten skapt en struktur i vår egen samfunnsorden som dyrket selvforakten hos jentene våre.

La meg dele noen av tallene med dere. I en gruppe på litt over 500 ungdomsskoleelever har litt over 100 elever skadet seg selv. Nesten 40 har sagt de har forsøkt å ta sitt eget liv.

Nesten 4 skoleklasser sier de føler seg ensomme

I overkant av 2 skoleklasser sier de ikke tror de har noen å snakke med om de har et personlig problem

Det er markant tydelig at det er langt flere jenter som opplever dette enn gutter. Gjennomgående sliter jentene mer enn guttene på disse områdene.

Jeg satt å så på de grelle resultatene som langsomt slo i hjel gleden over alle de andre fine tallene. Det hjalp så lite at så mange har det så bra, når samtidig så mange har det vondt. Jeg hadde lyst å rope til jentene « det er ikke deres feil!»

Det slår meg nemlig at vi velger de samme bortforklaringsteknikkene her som vi har gjort for generasjoner med jenter. Da jentene ikke var i arbeid, var det jentenes feil fordi de «ville ikke» . Når de ikke finnes i styrerommene og bare unntaksvis i ordførerstolen er også jentene selv å laste. De må tøffe seg opp, de må ville det mer, de må endre seg, tilpasse seg, gjøre noe med saken selv. Selvsagt, og som alle andre områder i livet må du ville, tørre og prøve. Men hvordan setter vi dem i stand til å ville, tørre å prøve? Hvordan bygger vi et samfunn det vi gir ungdommene motstandskraft, og hvordan gjør vi det særlig for jenter?

Som samfunn individforklarer vi noe som åpenbart også er et strukturelt problem. Fordi individuelle problemer krever ikke politiske løsninger eller krevende og smertefulle omstillinger.

Hvor lenge skal det ignoreres før vi forstår at dette er vår tids likestillingsutfordring og at den må løftes til et systemnivå og behandles som et strukturelt problem som krever de store løsningene og politisk debatt.

Tiden da jentenes selvforakt kunne forklares individuelt er borte. År etter år har tallene vært stabile og økende. Hvor lenge skal det ignoreres før vi forstår at dette er vår tids likestillingsutfordring og at den må løftes til et systemnivå og behandles som et strukturelt problem som krever de store løsningene og politisk debatt. Dette kan ikke løses kun gjennom fag og behandling. Det vil ikke forebygge og hvertfall ikke bygge. For det er å bygge vi må. Bygge et samfunn der ungdomsopprøret ikke er selvforakt som ruinerer jentenes selvfølelse og mulighet til deltagelse og utvikling.

Å henvise til psykiatrien, psykologen og behandling kan ikke være svaret. Vi må møte denne utfordringen på et helt annet plan og mye tidligere. Vi må lage helt andre strukturer som støtter opp om selvfølelse og motstandsdyktighet. Vi må hjelpe våre barn til å mestre livets mangfoldighet på andre måter enn ved selvforakt.

Jeg har hatt for vane å spørre de politikerne jeg kjenner om hvorfor de ville bli politikere, hva vil de med sitt politiske engasjement. Forbausende mange har ikke tenkt på det. Noen vil bygge en vei, et kulturhus, en kai.

De vil lede et arbeid, begeistre og motivere, sette spor.

Det er lett å telle meter med vei, fengselsplasser og antall meter med kai. I politisk sammenheng krever det ikke nødvendigvis mye tålmodighet å nå målet engang.

Men du som sa du ville lede og gjøre livet bedre for menneskene i kommunen din, -her er utfordringen din. Å bygge et samfunn der ungdommene ikke mister seg selv i dyp selvforakt. Det vil kreve en beslutsomhet og en målbevissthet som går langt utover en bryggekant eller et fengsel. Det vil kreve politisk ledelse med null toleranse for bortforklaringer eller diffuse svar. Det vil kreve handling. Vi lager politikk slik at menneskene skal ha gode dansegulv og danse sine liv på. De fleste vil begeistret kaste seg ut i det. Det er de menneskene som nøler, de som ikke får det til, de som trør over når de danser, de som ikke tør. Det er der på sidelinjene du skal holde fokus. Skape politikk som sørger for at flest mulig danser. Se, det hadde satt spor! Og nå er det jentene som krever vår oppmerksomhet. Døtrene våre.

Kjære jenter, det er ikke deres feil. Dere er gode nok og dere er ikke alene. Til dere skal jeg skrive noe helt annet. En annen dag.

Villroser - Anne & Hanne

De deilige puppene dine

Av: Villroser, Anne & Hanne

Kjære menn.

I den siste tiden har det vært mye oppmerksomhet rundt holdninger til kvinner og kvinnesyn. Jeg kan ikke annet enn å fundere på hvilke holdninger noen av dere menn har, som gjør at dere tror at vi kvinner sitter å venter på bilder av kjønnsorganene deres og andre yppige invitasjoner. At vi faktisk synes det opphissende med seksualiserte og kleine meldinger? Det opplagte spørsmålet er hva er som får menn til å tro at vi ønsker oss detaljerte beskrivelser om at de skal knulle oss hardt og lenge helt uoppfordret?

Samtidig våkner feministen i meg. For hva er det som får menn til å se på meg som en vandrende latexcatwoman? Ja, jeg har tre katter. Men gjør det meg til en latexcatwoman?

Jeg sitter hjemme en kveld, og plutselig plinger det i telefonen. Det begynner så fint med ”Hei, hvordan går det?” fra en mann som jeg ikke kan påstå at jeg kjenner annet enn at vi er på hils. Plutselig sendes det et bilde. Et bilde av en catwoman i latex med pisk… Ikke helt min stil, men dog. ”Bare se for deg at du har på deg dette på bakerste rad på årsmøte”. Først begynner jeg å le høyt og oppgitt over mangel på fantasi. Med mine ekstra kilo, manglende syltynne kropp, så ser jeg for meg årets parodi med at jeg skal trøkke med inn i denne trange latexdrakta. Det vil være alt annet enn vakkert og sexy. Samtidig våkner feministen i meg. For hva er det som får menn til å se på meg som en vandrende latexcatwoman? Ja, jeg har tre katter. Men gjør det meg til en latexcatwoman? Og hva faen er som det får en mann til å tro at jeg ville gått med dette på et møte? Sånn dønn seriøst!

Kjære menn, jeg vet at dere har en fascinasjon for pupper. Kvinnelige pupper er vakkert. Men det gir dere fortsatt ingen grunn til å sende meg melding og spør hvordan mine pupper har det, når du knapt nok kjenner meg. Har mine pupper bedt deg om å gjøre det? Så når du spør om jeg fremdeles har så flotte og store pupper? Hva skal jeg liksom svare da? Når du uten å ha sett mine pupper, sier at du virkelig liker puppene mine.. Hvordan skal jeg liksom tolke det?

Og til dere menn som er gift. Det er verken greit eller sexy og langt ifra opphissende at dere tar dere friheter til å sende meg og mine venninner meldinger om at vi må komme hjem til deg, mens kona er på jobb. Det er ikke annet latterlig og kleint. Og respektløst ovenfor din kone. Og kjære gifte menn. Ikke gjør den tabben at du sender samme tilbud til to venninner på samme kveld. For jeg kan si dere en hemmelighet. Vi kvinner, vi snakker sammen og vet dere hva – vi ler høyt av dere.

Så til dere ungkarer i slutten av 30 årene. Jeg forstår at singellivet er hardt og til tider kan være ensformig. Jeg kan fortelle dere en hemmelighet. Hvis du virkelig ønsker deg kjæreste eller en partner for livet, så vil jeg anbefale dere en annen fremgangsmåte enn å sende sexmeldinger. Et eksempel er ”Du skulle bare visst… Hadde jeg hatt deg her nå så skulle jeg ha hatt knullet deg fra sans og samling…" eller ”Jeg vil våkne opp med tanken om at jeg stikker deg grundig og dypt”. Sorry gutter, det er faktisk kleint og viser holdninger og et kvinnesyn jeg ikke kan akseptere. Hva med å heller spørre om vi kan ta en kopp kaffe som i gamle dager? Det enkle er ofte det beste.

Når jeg sitter hjemme under teppet med ullsokkene og drikker en varm kopp te, mens jeg ser en film før jeg skal legge meg, så blir det ikke greit å få en melding tikkende inn med ”Så lenge det gjelder deg, så blir det ei grundig runde med dyp knulling”. Jeg beklager, men jeg har ikke bedt om slike meldinger og jeg er faktisk ikke i slikt humør eller ser humoren i det. Jeg blir trist over at dere har et slikt syn på oss kvinner.

Jeg vil minne dere menn, om å lese de norske flaggreglene grundig. Hovedregelen er at flagget skal heises ved soloppgang og fires ved solnedgang.

Kjære menn. Jeg forstår at mange av dere er stolte av deres junior. Og den stoltheten er sikkert til tider svært vanskelig å ha for seg selv. Det betyr ikke at hele omverden deler den samme iveren og stoltheten etter å se din penis. Det er så turnoff som det kan bli når en sender melding og spør ”hvordan går det?” og svaret en får tilbake er et bilde av en penis. Jeg vil minne dere menn, om å lese de norske flaggreglene grundig. Hovedregelen er at flagget skal heises ved soloppgang og fires ved solnedgang. Her er noen viktige flaggregler:

• Man skal behandle et flagg med respekt

• Et flagg skal aldri berøre bakken

• Flaggets lengde skal være 1/3 av lengden på flaggsateng når flaggstang står på bakke.

• Et ødelagt eller slitt flagg skal enten brennes eller sprettes opp slik at fargene skilles fra hverandre.

Så til dere eldre menn i 60 årene som har glemt å se dere selv i speilet de siste 15 årene. Nei, jeg vil fortsatt ikke ha deg, og nei betyr fortsatt nei. Det er bare klein når det sendes kjærlighetserklæringer i dyp whiskeyrus. Et smil betyr ikke ”åhhh, du er så deilig og jeg vil egentlig bare smelle deg hardt opp etter veggen”

Så kjære menn. De ekte mannfolka er de som sender over filmsnutter som Tea Consent ”, som respekterer oss og som ikke ser på som vandrende sexkaniner som er klar for lang og hard knulling fra dere i det hele tatt har møtt oss. Vi vil ha flere menn med et kvinnesyn som viser respekt og skaper trygghet. De modige mennene som tørr å si at de er for likestilling.  

Vi vet at dere finnes.

Anne & Hanne

Den moderne navlestrengen: Må vi vite alt?

Av: Agnete Kjellin

Den moderne navlestrengen: Må vi vite alt? En voksen dames refleksjoner

Min barndoms jul hadde praktiske forventninger. Likevel var det spennende med de årlige tøffelgavene og de fravokste støvlettene som ble erstattet med nye. Men innimellom lå det pakker med utspring i intense ønsker fra min side og økonomiske vurderinger fra mine foreldres.

Julen 1967 ble min livs jul. Under treet lå en konvolutt som inneholdt en reise til England. Far og mor hadde i all stilhet meldt meg på en internasjonal sommerleir for barn av rotarianere. Fire fra Norge var plukket ut og jeg var en av de heldige. Leiren skulle vare i 5 uker og det var rotaryklubber i Manchesterområdet som var arrangører. I to uker skulle jeg bo privat og tre uker skulle jeg bo på universitetet i Manchester. Reiseutgiftene bekostet foreldrene mine, oppholdet var gratis og jeg skulle holde lommepenger selv.

Som 17 åring hadde jeg besøkt Sverige «tusen» ganger og vært på klassetur til København, og det var det. Jeg hadde aldri fløyet, hadde en noe ubrukt skoleengelsk og skulle reise over helt alene.

Tiden frem til midten av juli ble arbeidsom og jeg kunne reise av sted med ca 1000 kroner i lommepenger i form av reisesjekker.

Reiseantrekket var brune sko, hvite knestrømper, brunt lin bukseskjørt, ganske kort, og hvit genser og hvit alpelue. I hendene bar jeg en hvit og en svart koffert.

Det var beskrivelsen av meg som var sendt over til hun som skulle møte meg på Gatwick. Jeg ante ikke hvordan hun så ut, men hun fant meg og fulgte meg til London sentrum og toget videre til Wilmslow utenfor Manchester. På perrongen der sto Joyce og Bill med samme beskrivelse i hånden. Vi fant hverandre og likte hverandre med en gang.

Jeg hadde lovet å sende et kort hjem så raskt som mulig for å fortelle at jeg hadde kommet vel frem og hadde det bra. Det gjorde jeg.

Det jeg ikke visste var at mens jeg hadde min første fantastiske uke i England, gikk foreldrene mine hjemme og lurte, kortet var ikke kommet frem. Så ringte far. Etterpå lå jeg på sengen og gråt, mens jeg tenkte på at mens jeg hadde hatt det gøy, hadde de vært urolige.

I min oppvekst ble navlestrengen som knyttet oss til foreldrene tynnere jo eldre vi ble. I dag blir den tykkere og tykkere.

La oss lage et raskt sceneskifte til 2015. Ei jente på 17 år får en Englandstur i gave. Hun takker sine foreldre og via mobilen vet alle venninner det i løpet av julekvelden. En Englandstur er ikke allverden, det meste av den har hun sett før, men hun skal reise alene. Møte mennesker hun aldri har møtt før og bo alene i nye omgivelser.

Det blir opprettet kontakt med vertsfamilien i England, foto oversendt via nett og informasjon utvekslet. Bankkortet blir fylt opp med beskjed om at det skal passes godt på, og om mulighetene for påfyll. Hun følges av mor og far til flyplassen, ønskes god tur, og lover å gi beskjed om at hun har kommet vel frem.

Det hadde ikke foreldrene behøvd å minne henne på. Den første meldingen kommer etter noen minutter

«Jeg kom gjennom sikkerhetskontrollen og sitter nå foran gaten og venter».

En time senere:

«Nå går jeg om bord»

En og en halv time senere;

«Har landet»

Med bilde på telefonene finner partene hverandre.

Ny melding:

«Alt i orden, vi fant hverandre»

En og en halv time senere:

«Sitter på toget»  (antagelig flyr hun)

To og en halv time senere:

«Er fremme, vi fant hverandre»

I sengen, før hun sovner:

«Jeg har det bra, Joyce og Bill er snille mennesker»

Etter som dagene går, tikker betryggende meldinger og bilder inn på telefoner hos alle som vil og ikke vil motta dem. 

I min oppvekst ble navlestrengen som knyttet oss til foreldrene tynnere jo eldre vi ble. I dag blir den tykkere og tykkere.

Jeg er ikke naiv. Jeg vet at ikke alt var bedre før. Jeg vet at verden har forandret seg, at farer og utfordringer har fått nye innpakninger, at barneoppdragelsen har endret form og generasjonsforskjellene er blitt mer utydelige.

Jeg er heller ikke imot moderne teknologi, synes jeg følger med så mye som jeg gidder, og det jeg ikke gidder å følge med på, henger nok sammen med det jeg ikke forstår.

Men jeg liker og fundere, og spørsmål jeg stiller meg selv er: Hva gjør all denne informasjonsflyten mellom barn og foreldre med den oppvoksende generasjon?

Overfører foreldre egen engstelse til barna sine?

Gjør det både barn og foreldre mer uselvstendige?

Lever foreldrene i større grad gjennom barna sine?

Er vi ved å innføre et rapporterings- og kontrollsamfunn?

Er selvfølgeligheter og banaliteter blitt viktig allemannseie?

 Bruken av ny teknologi i barneoppdragelsen er så ny at ingen vet effekten av den enda. Jeg vil aldri få svar på spørsmålene mine, til det er jeg for gammel. Jeg vil aldri få vite hvordan en moderne navlestreng klippes av.

Til slutt som en liten fotnote. Joyce og Bill, som var barnløse ble mine gode venner. Bill er død, men Joyce lever, er i dag 95 år gammel og kaller seg fremdeles min reservemor.

Agnete Kjellin har tidligere skrevet for Villroser. Hun har i mange år vært opptatt av kvinners plass i historien. Hun er leder av tre museer i Kristiansand. Hun har tidligere vært landsleder for Norgesunionen av soroptimister, en nettverksorganisasjon for yrkeskvinner

Likestillingsutfordringer

Av: Randi Øverland

Utfordringene er mange og store. Og de er forskjellige internasjonalt, nasjonalt og regionalt. Men det er likevel makt-behov, mangel på respekt og mangel på likeverd som ligger i bunnen for all undertrykking og vold mot kvinner, uansett hvor en befinner seg. Mye må endres, og det må fortsatt tas mange oppgjør med tradisjoner og praktisering av ulike religioner, dersom frihet, likeverd og likestilling skal prege hverdagen for kvinner flest. Forskjellsbehandling, undertrykking, hat og vold preger hverdagen for millioner av kvinner.

I Urix på torsdag fortalte den unge jenta Nadia Murad fra Shingal i Irak, hvordan hun og de andre jesidiene i landsbyen, ble bortført av IS-soldater i 2014. De unge jentene ble mishandlet over tid, voldtatt og solgt. Vi har lenge visst at voldtekt blir brukt som våpen i krig. Nå ser vi at denne tendensen er økende.


Selv der det ikke er militære konflikter, er vold mot kvinner en av de vanligste formene for vold i verden. Kvinner som offentlig forsvarer kvinners rettigheter, trues med mer vold.
 

Nyhetene fra nyttårsfeiringen i Køln i Tyskland, der unge kvinner ble ranet, truet og trakassert, sjokkerte mange av oss. Over 100 voldtekts-anmeldelser kom inn til politiet. En ung kvinne forteller at mennene var «fulle av sinne». Litt seinere kommer det fram at noe lignende hadde skjedd i Stockholm i Sverige under et idrettsarrangement, men at politiet hadde valgt å tie stille om hendelsen. De var redde for følgende dersom hendelsene ble kjent.
 

Hanne Kristin Rohde, tidligere sjef i Oslo-politiet, sier at «Vold mot kvinner er uakseptabelt, og at samfunnet velger å tie om overgrep blir et dobbelt overgrep mot kvinnene». Det er jeg enig i. Og da er vi på mange måter tilbake til vår egen hverdag her i Norge og på Agder. Også her er det mye som forties. Jenter og kvinner er ikke alltid frie, likeverdige og likestilte med menn. Krise-senterne har mer enn nok å gjøre og kjønnsperspektivet er helt klart i voldssakene.


I 2014 ble 1070 voldtekter anmeldt i Norge. Generelt regner vi med at ca 10 % av reelle voldtekter og voldtektforsøk blir anmeldt. Motet svikter hos mange når de vet at ca 80 % blir henlagt. Forsker Eva Lundgren fortalte en gang på 80-tallet at det er så nedverdigende for en kvinne å bli slått og mishandlet at hun ikke ønsker å si det til noen. En mann som slår føler også at det er en nedverdigende situasjon som ikke bør komme ut. På den måten fortsetter mange i forhold med vold og undertrykking uten at de kommer ut av den onde sirkelen. Eva Lundgren la vekt på hvor viktig det er å hente kvinnen dersom en har mistanke om vold i ekteskapet. Mange kommer aldri ut av det på egen hånd.
 

Med lite utdanning, deltidsjobb eller ingen jobb og lav selvfølelse, står mange kvinner også i våre nærmiljø ofte alene og er fortvilte. Kvinnene har fortsatt lavere inntekter, mindre formue, lavere deltakelse i politikk og samfunnsliv enn menn. Unge jenter blogger om moter, utseende og interiør. De har titusenvis av følgere. Sosiale medier har kommet for å bli, men det er utfordrende å skulle hindre mobbing og utenforskap. Og mye er kjønnsrelatert.

I denne situasjonen ønsker Regjeringen å ta bort Likestillingsloven som en lov som
«tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling». Forstå det den som kan!
Ap har et sterkt ønske om at flere kvinner og menn vil stå sammen med oss i kampen for et mer likestilling samfunn! Dersom hver og en av oss tar ansvar for likestilling i hverdagen, vil endringene skje raskere!

Randi Øverland, Vest-Agder Arbeiderparti


Likestilling – selvsagt

Av: Åse Lill Kimestad

Jeg begynte å engasjere med politisk for 33 år siden.  I alle disse årene har jeg vært opptatt av likestilling. Jeg har ikke holdt mange foredrag om dette emnet, jeg har ikke stått så mye på barrikadene (men jeg har vært med å brene Bher i Kristiansand og sendt en gammel Bh til statsråd Grethe Knutsen). Jeg har vært opptatt av å praktisere likestilling. Ta utfordringer og bidra med min bakgrunn inn i det som har vært en mannsdominert verden. Jeg har ofte vært helt alene i styrer – faktisk så er jeg også i 2016 eneste kvinne i havnestyret i Mandal. Jeg har sikkert blitt kvotert inn. Og det er jeg stolt av. Hvor mange ganger har ikke menn fått posisjoner fordi de har vært menn? Selv om vi har kvotering, har vi langt igjen når det gjelder plass i styrer og utvalg. De 60 største selskapene på Oslo Børs ledes ikke av en kvinne. Bare 17% av styremedlemmene i et AS er kvinner.  Bare 2 av 10 ordførere er kvinner.

Jeg har støttet kvotering fordi likestilling kommer ikke av seg selv. I 2013 la den rødgrønne regjering fram en Stortingsmelding som faktisk hette "Likestilling kommer ikke av seg sjøl". Den ble trukket tilbake av statsråd Horne. Den var nok for tydelig.  Mange tror at kvinnens stilling i dagens samfunn har kommet av seg selv. Nei. Skritt for skritt er vedtak blitt gjort for å styrke kvinnes stilling. Likestillingsloven har vært et av våre viktigste verktøy. Den blå-blå regjeringen vil nå svekke den. Flere forslag i en ny foreslått likestillings- og diskrimineringslov vil svekke likestillingen. Forslaget er en fortsettelse av en svekkelse av likestillingen som er begynt. Reduksjon av pappaperm, fjerning av tiltak mot ufrivillig deltid, tatt ut bestemmelsene om at helseforetakene skal få ned deltidsarbeid, mulighet for å pålegge arbeidstakere lengre er bare noen av de tiltakene som er gjennomført og som svekker likestillingen.

Ja, jeg vet at likestilling ikke bare handler om kvinners stilling i samfunnet. Likestillingsloven har, siden den ble vedtatt i 1978, hatt et dobbelt formål. I tillegg til å fremme likestilling uavhengig av kjønn, skal loven også "særlig ta sikte på å fremme kvinners likestilling". Dette formålet foreslås nå fjernet. Vi har langt igjen før vi har likestilling mellom kjønnene – i arbeidslivet, samfunnslivet generelt og på utdanningsinstitusjonene våre. Formålet må være slik det er.

Aktivitetsplikt og redegjørelsesplikt er foreslått svekket. Aktivitetsplikten forplikter arbeidsgiver til et systematisk arbeid for likestilling og mangfold. I forslaget skal plikten bare gjelde for offentlige og private bedrifter med mer enn 50 ansatte. Halvparten av dagens bedrifter har under 50 ansatte. Aktivitetsplikten skal altså ikke gjelder for dem. Redegjørelsesplikten som forplikter virksomhetene til å dokumentere likestillingsarbeidet, er forslått tatt bort. Vi vil da miste viktig informasjon om hva som blir gjort på arbeidsplassene. Både aktivitetsplikt og redegjørelsesplikt må fortsette slik det er i dag.

Vi må ha en egen likestillingslov. Det er selvsagt mange sammenfallende trekk mellom en likestilling – og en diskrimimeringslov.  Kvinneperspektivet er viktig i vurdering av om diskriminering skjer. De andre diskrimineringsgrunnlagene gjelder minoriteter. Det er også kjempeviktig. Men kvinner er ikke en minoritet.

Foto: Mandal Arbeiderparti

Åse Lill Kimestad, Mandal Arbeiderparti