Lokalpolitikk

Noe er pillråttent!

Med riktige tabloide overskrifter slo lokalavisa opp at Ordføreren har stilt Mandalshallen til disposisjon som akuttmottak for 700 flyktninger. Som lyn fra klar himmel ble FrP ordføreren ansvarliggjort for en påstand om at han syntes det var en glitrende ide å gjøre om Mandals største idrettshall til et asylmottak.  Veldig raskt rykket lederen for idrettsrådet ut og slo katastrofealarm. Katastrofe for barn og unge. Kommentarfeltet i Lindesnes avis har aldri vært mer populært. Det tok aldeles av og fra folkedypet var det som det riktig ulte i alle smug. Det kan umulig være Mandal sitt vakreste øyeblikk. Glemt var kunnskapen om at vi står i en internasjonal kontekst i en enorm flyktningkrise hvor Mandal har sin del av ansvaret. Glemt var forståelse for mennesker i nød og på flukt. Nå var det oss det gjaldt.

Man kan jo si at det nok var en smule overraskende at noe av det første en nyvalgt FrP ordfører gjør er å invitere 700 asylsøkere til å ta bolig en idrettshall i kommunen. Allerede der er det flere som burde ha stanset opp og tenkt. Men nei.  I en voldsom fart etablerte sannhetene seg og hatske utspill haglet i kommentarfelt, lunsjpauser og sosiale medier.  Man kunne selvsagt drøftet saken i mange varianter. Kan Mandal håndtere et akuttmottak for flyktninger? Har vi helsetjenester tilgjengelig i et slikt omfang? Hvordan skal Mandal ta sin del av ansvaret i en internasjonal krise? Men nei. Mandal diskuterer person og ikke sak. Slike diskusjoner vil alltid kulminere i det ytterste av grums og trusler om det ikke stoppes. Til slutt kom drapstruslene.

Da blir også politikere engstelige, redde og søvnløse. Til og med bekymret for hva som blir sagt eller gjort mot dem neste dag. Hvor mye skal folkevalgte tåle? Er det så underlig at partiene strever med rekrutteringen? Hvem vil bli politiker når man så raskt kan se hvordan hatet reiser seg og ikke klarer å skille fakta fra oppspinn og sak fra person? Det er noe veldig skummelt og uforutsigbart med å gå inn i den rollen når risikoen for denne type trakassering kan ramme. Selvsagt har folkevalgte viktige plikter ovenfor oss velgere, men alvorlig talt, gir det oss noen rett til å true dem når vi er uenige med dem?

 Kanskje man kan si at FrP ble rammet av sine egne. Skuffet og forbanna over at partiet, som står for en svært restriktiv flyktningpolitikk, skulle servere dem 700 av sorten i den lokale idrettshallen. Men hvor var de andre partiene? Med et hederlig unntak, Senterpartiet, har de sittet forbausende rolig og latt kommentarene og innleggene komme helt ut av kontroll. Lite til ingenting har de gjort for å nyansere bilde og få frem fakta. Lite til ingenting har de sagt om at det ikke finnes et øyeblikk i tid hvor det er greit å behandle andre på en slik måte vi har sett FrP representantene har fått gjennomgå i denne saken.  Er det i fryd over at posisjonspartiene får gjennomgå at opposisjonspartiene sitter stille? Eller er det redsel for at mobben skal rette fokuset på dem?

Man må få lov å si med FrP i denne saken, at »folk flest» har da et klart ansvar for å oppføre seg greit. Vær gjerne uenig, diskuter gjerne saken, la oss engasjere oss. Men det kan da ikke være for mye forlangt å forvente at folk har sånn tålig orden på fakta og dernest diskuterer sak og ikke person.

Til orientering var det Rådmannen som svarte på henvendelsen fra UDI om hvilke bygg kommunen har på over 3000 kvm. Mandal har ikke det, så Rådmannen svarte at det største vi har er Mandalshallen på 2000 kvm, men at den i liten grad kan egne seg til formålet som er akuttmottak for asylsøkere.

Det var altså ikke en politisk beslutning, det var heller ikke et tilbud til UDI, det var del av en kartlegging gjort i alle landets kommuner.

Hvis det er slik at det finnes andre bygg i Mandal på over 2000 kvm som Rådmannen ikke kjenner til, må gjerne andre løsninger legges frem. Personlig tror jeg hun har oversikten. Og jeg tror hun har formidlet realistisk hva Mandal har av bygningsmasse og hva den eventuelt kan brukes til. Det er en mikroskopisk sjanse for at hallen blir akuttmottak. Det er fakta.

Men saken avslørte det mest skremmende på lenge, hvor langt noen er villig til gå for å hetse andre og hvor kort noen er villig til gå i kampen for å få til et respektfullt ordskifte.

Anne & Hanne

 

#kryssenkvinne

I begynnelsen av 1999 dumpet et brev fra Senterpartiet ned i postkassa mi. Jeg var ikke medlem i noe politisk parti, og hadde heller ingen tanke om å melde meg inn, så jeg var litt forundret over å få dette brevet. I brevet stod det en rekke navn med dyktige folk fra bygda mi, pluss meg. Det stod at jeg var foreslått i lag med alle de andre til å stille på Senterpartiet sin liste til kommunestyret samme år. Sjokk og vantro var nok mine første følelser, - så lo jeg godt. Noe så komisk, meg i kommunestyret? Visst hadde jeg hatt flere ulike verv, og jeg hadde markert meg som motstander mot nedleggelse av bygdeskolene, og blitt intervjuet på radio og skrevet i avisa. Med politiker? Politikerne var jo slike som var flinke med tall og flinke til å diskutere og snakke fort. Jeg var ikke noe av dette, så saken var klar; jeg kunne ikke sitte i kommunestyret.

I brevet stod det at det skulle være medlemsmøte der de som skulle stå på kommunestyrelista ble valgt. Om jeg ikke ville stå på lista måtte jeg si ifra. For meg var det opplagt at ingen ville stemme på meg framfor de dyktige folka med store gårder og gode jobber. Jeg hadde kun videregående skole, hadde ingen fast jobb og var mamma til seks barn mellom 17 og 5 år. Ja, faktisk så var det så opplagt for meg at dette måtte alle se at jeg ikke passet til, så jeg tok ikke den telefonen for å si at jeg ikke ønsket å stå på lista.

Men medlemmene ville det annerledes, og plutselig stod jeg på ei kommunestyreliste, men ganske langt ned, så selvsagt ville jeg ikke bli med i kommunestyret, - trodde jeg. Valget kom, og det viste seg at jeg var kumulert så mange ganger at jeg kom inn som vara. Etter noen måneder var jeg fast medlem.

I disse dager har jeg siste møte etter å ha sittet nesten 16 år i kommunestyret, råd, utvalg og styrer. I denne tiden har jeg vært arbeidsledig, fått jobb, mistet mine foreldre i sykdom, mistet eldste datter i sykdom, jeg har gått seks år på universitet og høyskole. Noen perioder har vært så vanskelig at jeg har bedt om permisjon. Men etter en tid har jeg vært tilbake. Tilbake til en arena der jeg har fått bidratt med mine synspunkt og livserfaringer på tema som kanskje ikke så mange andre har vært opptatt av, som likestilling, mangfold, fattigdom, innvandrernes situasjon, og tema mange har vært opptatt av, som helse, omsorg, skole og kultur. Kanskje aller viktigst har det vært at jeg har lært veldig mye. Lært hvordan ting foregår i det politiske systemet, hva jeg må gjøre for å få gjennom en sak, og at uten at man jobber og er godt forberedt er det vanskelig å få til noe.

Vervet som folkevalgt har ført til at det har blitt mange diskusjoner her hjemme hos oss. Barna våre har engasjert seg i politiske ungdomsorganisasjoner og fått kunnskap som vil være viktig resten av deres liv. Veien mellom dem og der beslutninger fattes har nok kjentes kortere for dem enn det gjorde for meg den dagen brevet fra Senterpartiet kom i postkassa.

Jeg mener at vettet er sånn noen lunde likt fordelt. Livserfaringene er ulik, basert på hvilken familie vi vokser opp i, bygd og by, god eller dårlig helse, med barn eller uten barn og utdanning. Livserfaringene vil også være forskjellig om du er kvinne eller mann. De folkevalgte skal ha alle disse stemmene med seg når de fatter viktige beslutninger. Ikke alle kategorier mennesker har en stemme inn dit kunnskap bygges, erfaringer utveksles og vedtak fattes. Nesten alle førsteplassene er besatt av menn, noen kommuner og noen partier har ikke praksis for at de skal ha annenhver mann og kvinne. Vi ser også at flere menn enn kvinner får ekstra stemmer ved hjelp av kumulering, og således kommer høyere opp på lista, og blir tilbudt lederposisjoner. Da er det bare noen få stemmer som høres når vedtak skal fattes.

Det har stor betydning hvem det er som står øverst på lista, hvem som får informasjon, som blir invitert til debatter, hvem som blir med i formannskap og blir ledere i komiteer og utvalg. De som blir utvalgt får mye kunnskap og erfaring, - og de får lov å bidra med sin stemme inn dit beslutninger treffes. Det blir en systematisk skeivhet i samfunnet vårt om ikke begge kjønn er representert, og blir gitt rom og mulighet til å hevde sin stemme.

Kanskje hadde jeg blitt spurt om å bli leder av Norges Bygdekvinnelag uten politisk erfaring. Men jeg vet ikke om jeg ville turt å takke ja uten denne ballasten. Jeg har blitt kjent med, og diskutert med utrolig dyktige og kunnskapsrike politikere fra flere partier og flere nivå. Jeg har fått kunnskap på flere fagområder, og blitt tryggere på hva jeg selv mener. Jeg har fått trening i å uttrykke meg, både skriftlig og muntlig. Jeg føler at jeg har en stemme inn i demokratiet.

Vårt demokrati trenger at flere kvinner får en plass i lederposisjoner i kommunestyrene og fylkestingene, derfor oppfordrer jeg deg til å krysse av for kvinner under årets valg, - #kryssenkvinne.

10856579_10155320949520085_5962729453489354399_o.jpg

Marna Ramsøy

Leder Norges Bygdekvinnelag

Et fellesskap i Norge sammen med oss

 Søndag 2. november tikket det inn en melding til meg som ordfører, som satte seg som en vond følelse i hele kroppen.

 Jeg fikk vite av en innbygger som tilbringer mye tid sammen med Ben og Hanan og deres to barn på 6 og 4 år at denne familien nå måtte flytte. Hanan er gravid og skal få deres tredje barn i begynnelsen av desember. Abdul går i første klasse på Iveland skole og Widad går i barnehagen, og de trives veldig godt der.

Bakgrunnen for at familien måtte flytte fra Iveland, hvor de har bodd de siste 4 årene, er fordi det interkommunale mottaket ikke nådde opp i anbudskonkurransen. Med andre ord, så var det andre som kunne drive billigere enn hva interkommunalt mottak kunne.
Dette rammer i disse dager mange mennesker som nå må bryte opp fra et kjent miljø og bli overflyttet til et annet mottak som i realiteten kan være hvor som helst i landet mens de venter på at Norge skal behandle deres søknad om å få bli i Norge. De kan bli satt tilbake på et asylmottak etter å ha bodd i en kommune der barna har fått gode lekekamerater og familien i sin helhet har blitt en del av fellesskapet.

Økonomi er viktig, man skal selvsagt ha et kontinuerlig fokus på å drive rasjonelt og forsvarlig. Men er det en grense for hva som skal måles i ører og kroner? Hvem må i så fall betale prisen og er det verdt de kronene vi sparer? Og er det lønnsomt på sikt? Jeg tror ikke det!
Er det etisk forsvarlig og «kaste» mennesker rundt i landet fordi et firma kan drive et mottak billigere enn det allerede etablerte?  

Vi leser stadig i media om enkeltsaker der «asylbarn» som har levd lenge i Norge blir revet opp av det miljøet de kjenner og sendt ut av landet. Mange av disse barna har bare vage minner fra før de kom til Norge. I verste fall så kjenner de ikke til et annet liv enn det de har levd i Norge. Ferske tall fra Politiets Utlendingsenhet (PU) avslører at såkalt lengeværende asylbarn sendes ut i stort monn.

Barnekonvensjonen og Norges grunnlov gir barn rett til å bli behandlet som selvstendige individer. Norge har i de seinere år tapt saker for Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, fordi hensynet til barn ikke har vært tilstrekkelig vektlagt. Menneskerettsdomstolen gir tydelige føringer om at hensynet til barnets beste må veie tyngre enn innvandringsregulerende hensyn.

At disse sakene vekker stort engasjement hos befolkningen vår er ikke underlig fordi det rører ved våre grunnleggende verdier. Det er fellesskapet vi holder frem som vår fremste beholdning. Og asylbarna og deres familier har blitt en del av fellesskapet vårt.

Når våre 112 menn på Eidsvold holdt hverandres hender og lovet «enig og tro til Dovre faller» var det knyttet et sterkt fellesskap. De hadde vært uenige om mye, men de stod sammen om verdier som la grunnlaget for den nasjonen som i år har feiret frihet og selvstendighet i 200 år.

Fellesskapet står alltid på spill - forpliktelsen til hverandre er stadig truet. For det krever mot å være medmenneske og å hengi seg til fellesskapet. Og det krever mot å åpne fellesskapet for andre og la dem få del i det vi har fått. Vi vet at fellesskap er nødvendig for hvert enkelt menneske, derfor er det også nødvendig å bekrefte alles likeverd ved å gi dem rom og rettigheter.

Hanan, Ben og deres to barn får fortsette å bo i Iveland til deres søknad er endelig avgjort. Jeg håper at Norge som nasjon velger å bekrefte deres likeverd ved å gi dem rom og rettigheter slik at de og familier i tilsvarende situasjon kan få fortsette livene deres i Norge i fellesskap med oss.

--------- 

Gro-Anita Mykjåland, ordfører Iveland kommune. I 2011 ble hun valgt som første kvinnelige ordfører i Iveland kommune for Senterpartiet. Hun er en ordfører med hjerte for hele kommunen, også de mest sårbare. 

Tore-André Baardsen i Fvn

 

Gro-Anita har et favorittsitat som hun deler med sine lesere "Det er ikke alltid du kan velge dine omstendigheter, men du kan alltid velge hva du vil tenke om dem”

Foto: Tore-André Baardsen i Fvn 

Likestillingsintegrering – framtida for Agderfylkene?

imagesVår neste gjesteblogger har skrevet for oss tidligere. Vi er veldig glad for å ønske henne velkommen tilbake! Helle Ingeborg Mellingen har en Ph.d i tverrfaglig kjønnsforskning fra Fakultet for humaniora og pedagogikk ved Universitetet i Agder, og jobber nå som prosjektleder for Likestilling som regional kraft, som er det andre prosjektet i Agderfylkenes 10-årssatsing for likestilling.

.....................................................................................................

Det er spennende tider for likestillingsarbeidet på Agder. Siden likestillingsindeksen ble publisert for første gang rundt årtusenskiftet, har politikerne i de to Sørlandsfylkene sakte, men sikkert tatt innover seg at dette er et felt som landsdelen må løfte seg på. I 2008 kom 10-årssatsingen for likestilling på Agder, med prosjektet Fritt valg som rettet seg mot barn og ungdom. Omtrent samtidig ble Senter for likestilling ved Universitetet i Agder opprettet. Mange har fått økt sin kunnskap og sin kompetanse gjennom deltakelse i ulike prosjekter, og gjennom kurs og seminarer som har blitt avholdt. Mange gode prosjekter er i gang, og resultatene begynner å komme.

Men vi må videre! Og da er det gøy å få lov til å jobbe med noen av regionens toppolitikere, som nå ser at dersom regionen skal løfte seg enda et par hakk – så er likestillingspolitikk faktisk nøkkelen. Regionplan Agder 2020 er vårt overordnede styringsdokument, og selv om det nok høres kjedelig ut for mange, så skjer det en endring i måten å tenke på. Likestillingsarbeidet skal få en samlende struktur og et felles løft i landsdelen vår. Gode prosjekter skal løftes fram, og vi skal bruke dem som eksempler til etterfølgelse.

Politisk samordningsgruppe for Regionplan Agder 2020, består av toppolitikere (ordførere) som representerer alle Agders bo- og arbeidsregioner, de to største byene i regionen og de to fylkene. De har fått i oppdrag å følge opp denne planen ved å samordne Agders politikk på de områdene som planen har prioritert. De tar regionens utfordringer på alvor, og de bestemte seg tidlig for at alle regionens satsinger skal ha som formål å bedre likestilling og levekår på Agder. Både skole- og veipolitikk skal samordnes fordi man forventer at det skal gi bedre levekår og mer likestilling i landsdelen vår. Det er rett og slett hovedmålet.

I høst gikk politikerne i samordningsgruppen et skritt videre, og fatta vedtak om å iverksette en modell for likestillingsintegrering i regionen. Modellen skal sikre samordning og felles løft. Kort fortalt betyr det at politikerne må fatte sine vedtak basert på et beslutningsgrunnlag som analyserer hvilke konsekvenser beslutninger har for likestilling mellom kjønn, minoriteter og andre grupper som er utsatt for diskriminering, og som er beskyttet av lovverk. Gjennom likestillingsutvalg både i kommunene, i regionrådene og på regionalt nivå, skal arbeidet tilføres en helhetlig struktur og mer systematikk og samarbeid.

I lørdagsutgaven av Færdrelandsvennen ble Norges fremste ekspert på likestillingspolitikk, professor Hege Skjeie intervjuet. Hun sa rett ut at mainstreaming-strategien ikke har fungert, og at vi trenger en annen politikk i framtida. Det var også en tydelig konklusjon fra det regieringsoppnevnte likestillingsutvalget som hun ledet. Allikevel har regionen vår valgt å satse på en slik strategi. Er det så lurt da?

Kritikken fra Scheie handler om at prinsippet om å integrere likestillingsperspektiver i alt arbeid, fører til at ansvaret smuldrer bort, og likestilling får raskt vikeplikt for andre hensyn som blir vurdert som viktigere eller mer presserende. Derfor trengs det altså sterkere virkemidler enn en strategi som i for liten grad har fått praktiske konsekvenser.

Likestillingsintegrering handler i stor grad om bevisstgjøring. Det handler om å se saker fra flere perspektiver. Der for unngår jeg å snakke om "likestillingsperspektivet" i entall. Likestillingsperspektiver finner vi overalt: veiprioriteringer, skolepolitikk eller tilbud for de eldre vil kunne se annerledes ut når man undersøker hvordan beslutningene vil slå ut for ulike grupper i samfunnet. Man får antagelig andre svar når man vurderer næringspolitikken i en kommune ut fra henholdsvis kvinnelige og mannlige grunderes perspektiv, enn om man bare jobber som man alltid har gjort.

Det er også et poeng at de folkevalgte som fatter beslutningene i hver enkelt kommune, faktisk speiler den befolkningen de representerer. I mange kommuner på Agder er det fortsatt langt færre kvinner enn menn i kommunestyrene, og enda dårligere er balansen når det kommer til lederverv og posisjoner. Vi vet at innvandrere og norske statsborgere med innvandrerbakgrunn i mindre grad stemmer enn befolkningen totalt sett. Lokaldemokratiet må gjøres relevant for alle grupper i samfunnet.

Slik jeg ser det, er det ikke prinsippet om å integrere likestillingsperspektiver i de politiske beslutningene i seg selv som er problemet, det er tvert i mot helt nødvendig for å utvikle bærekraftige samfunn for framtida. Prinsippet er imidlertid aldri nok; det må følges av gjennomføringskraft og konkrete tiltak. Derfor kan likestillingsintegrering aldri bare være et prinsipp, det må følges av politisk vilje og ansvar. Derfor jobbes det nå for at alle kommuner og regionråd på Agder plasserer ansvaret for likestillingspolitikken i et politisk utvalg.

Vi må anerkjenne at det å vurdere likestillingskonsekvenser av et vedtak, en strategi eller en politisk retning, krever kompetanse og erfaring. Å spå om framtida er ikke spesielt lett. Å skulle forutse hvilke effekter en beslutning vil få, krever at en vet hvor en skal lete. I mange kommuner på Agder jobbes det kjempegodt med likestillingsintegrering på ulike felt. Jeg tror på å skape en delingskultur hvor de som jobber på ulike fagfelt kan møtes og presentere ulike måter å jobbe på, dele erfaringer og kunnskap.

Senter for likestilling gjør en viktig jobb med å spre kunnskap og å tilby kurs og kompetanseløft, og i samarbeid med kommuner om enkeltprosjekter. Gjennom en felles struktur for likestillingsarbeidet, kan Agder bli enda bedre på å løfte fram konkrete likestillingsutfordringer, og finne fram til gode løsninger for regionen. Da skaper vi Agdermodellen for likestilling basert på ansvar, læring og deling. Den håper jeg vil vare langt utover 10-årssatsingen for likestilling på Agder!

Kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp

20140124-122127.jpg

Helsedepartementet sendte ut høringsnotat om et lovforslag om at kommuner kan inngå avtale om reservasjon med fastleger som ikke ønsker å henvise kvinner til abort. Høringsforslaget legger opp til endringer om at hver enkelt kommune selv skal avgjøre om kommunen vil inngå avtaler med fastleger om reservasjon mot henvisning til abort. I Fedrelandsvennen (22.jan) kunne jeg lese at kommuneoverlegen i Åseral sier at hun nekter å sette sprial på pasientene. Hun mener det er et abortmiddel og derfor strider med hennes religiøse syn (Sitat Fvn, 22. jan 2014). Hun setter sine personlige syn foran pasienten og kvinner som er i en sårbar situasjon når hun nekter å henvise til abort eller å sette inn f.eks spiral. Det er en menneskerett å ha etisk samvittighet. Å være fastlege er ikke en menneskerett.

Allerede i 1913 startet den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort. I 1913 var abort ulovelig og både kvinner og den som utførte aborten risikerte fengsel. Foregangskvinnen Katti Anker Møller formulerte for første gang kravet om lovlig selvbestemt abort

Den første abortloven kom først i 1959. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Loven åpnet den gang opp for at legal abort kunne utføres hvis kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser eller hvis deres liv stod i fare. Ikke nok med det, de måtte legge saken frem for en nemd bestående av leger som satt med makt og innflytelse til å bestemme hvem som måtte fullføre svangerskaper og hvem som skulle få abort etter kriteriene ovenfor.

Nemden og systemet utløste abortkampen som en av kvinnebevegelsens store kamper på 1970-tallet. Kampen handlet om spørsmålet om hvem som skulle ta avgjørelsen – legen eller kvinnen selv. Paradokset er at det er samme kampen som kvinner står ovenfor i dag, i 2014. Etter at Helsedepartementet og den blå-blå regjeringen sendte ut høringsnotatet om reservasjoner for fastleger til å henvise kvinner til å ta abort. Paradokset er at vi nesten 40 år senere står ovenfor sammen kampen som våre søstre gjorde på 1970 tallet. Hvem skal avgjøre – kvinnen selv eller legen. Hvem skal bestemme? Kvinnen selv eller moralens vokter. Hvem skal bestemme over kvinners kropp? En fastlege med et annet grunn,-og verdisyn eller kvinnen selv som kjenner sin egen kropp, livssituasjon og følelser best?

Det blir for meg et paradoks at kvinneaksjonen for selvbestemt abort som stod sterkt på 1970-tallet, nå er dagsaktuell. Regjeringens forslag er et stort tilbakeslag i likestillingsdebatten. Det er et stort tilbakeskritt i kvinners rettigheter. Rettigheter som har blitt kjempet frem av sterke kvinnestemmer. Rettigheter som gjør at kvinner kan bestemme over sin egen kropp og ta sine egne valg.

Det er med stolthet jeg kan si at jeg hører til et parti som har kjempet for selvbestemt abort i flere ti år. Allerede i 1969 ble det programfestet på landsmøtet. Den kampen ga igjen åpning for loven som ble vedtatt i 1975, hvor det ble åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. Den ga også helsepersonell muligheten til å nekte å utføre abort av etiske og samvittighetshensyn. Først tre år senere i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt

Abortloven av 1975 gir allerede reservasjonsrett for sykehuspersonell fra å utføre eller delta i abortinngrep. Helsedepartementets høringsnotat går langt utover det som ligger i abortloven. Den gir en fastlege mulighet til å reservere seg fra å skrive under på en ”begjæring om svangerskapsavbrudd”. Fra kvinners og pasientens ståsted er det en belastning om å bli henvist til en annen lege. Jeg har ennå ikke møtt en eneste kvinne som tar lett på å gjennomføre abort. Det er en sårbar og følelsesmessig situasjon. Tillitsforholdet mellom pasient og fastlege vil svekkes om fastleger får reservasjonsrett og nekter å sette inn for eksempel spiral fordi de har andre personlige motiver. Slik som kommuneoverlegen i Åseral har. Høringsforslaget skaper utrygghet for kvinner i en sårbar situasjon, og det skaper flere ledd i en allerede krevende prosess. Det å bli henvist til en annen lege fordi en egen fastlege har reservert seg mot å henvise til abort skaper utrygghet.

Det er ikke til å legge skjul på at Høyre svikter kvinnene. Erna Solberg og Høyres slagord ”Nye ideer, bedre løsninger” er verken nye eller bedre. Ideen hennes regjering løfter frem var aktuell i 1975. Bedre løsning er det heller ikke når en setter kvinners hensyn til side.

Nå må landets kommunestyrer stå opp og si nei til at fastleger kan reservere seg mot å henvise til abort.

Det handler om likestilling, det handler om at kvinner i en sårbar situasjon skal møtes med respekt, uavhengig av hvilke valg de tar. De skal ikke møte moralens vokter. De skal få den hjelp de trenger, uten at legens egne moralske og etiske prinsipper skal bli en ekstra belastning for kvinner.

VI lever i 2014, men fortsatt er kvinnesaken fra 1970 tallet ”Folkeaksjon for selvbestemtabort” dagsaktuell. Vi trenger å se fremover, ikke bakover.

Anne & Hanne