Villroser

Feig bak dataen din?

Av Aina Stenersen  

Trusler og hat på nettet øker stadig i omfang. For kvinnelige samfunnsdebattanter har trusler om vold og voldtekt blitt en daglig del av debattklimaet. Dette er et stort samfunnsproblem.

Som politiker har jeg fått mange tilbakemeldinger, både i sosiale medier, på mobil og på mail. Tilbakemeldinger er greie å få, men når det bikker over i grov sjikane, drapstrusler og grove seksuelle fornærmelser er grensen for lengst trådd over. Jeg anmelder det uten å blunke.

For unge kvinner, folk flest som opplever nettmobbing, sjikane og trusler, vil jeg oppfordre alle til å melde ifra til politiet

Jeg syns det er flott at alle politikere, uansett politisk parti støtter opp om andre kolleger, slik som jeg opplevde, da jeg anmeldte drapstrusler på nettet til politiet. For meg som har vært aktiv i politikken i 13 år, føles det nok også annerledes å bli utsatt for noe slikt. Jeg har et stort apparat bak meg, og har vært gjennom mye. Selv om jeg blir forbanna på nett-troll.

For unge kvinner, folk flest som opplever nettmobbing, sjikane og trusler, vil jeg oppfordre alle til å melde ifra til politiet. Det er på tide at politiet prioriterer å ta tak i slike saker. Flere som sjikanerer tenker nok ikke helt over hva de skriver. Når de blir oppringt av politiet blir de sjokkerte over hvordan de har blitt oppfattet. Men nettet er ingen frisone til å spy av seg meninger, men aldri ville sagt til vedkommende ansikt til ansikt. At du sitter hjemme i stua, gir deg ingen rett til å ville skyte noen på nettet.

Mange burde ta en rund med seg selv, og også støtte opp om andre som blir utsatt for sjikane på sosiale medier. Skriv i kommentarfeltet selv, «Hei, ikke mobb kameraten min!».

 

Aina Stenersen,

Leder i Oslo FrP

Den moderne navlestrengen: Må vi vite alt?

Av: Agnete Kjellin

Den moderne navlestrengen: Må vi vite alt? En voksen dames refleksjoner

Min barndoms jul hadde praktiske forventninger. Likevel var det spennende med de årlige tøffelgavene og de fravokste støvlettene som ble erstattet med nye. Men innimellom lå det pakker med utspring i intense ønsker fra min side og økonomiske vurderinger fra mine foreldres.

Julen 1967 ble min livs jul. Under treet lå en konvolutt som inneholdt en reise til England. Far og mor hadde i all stilhet meldt meg på en internasjonal sommerleir for barn av rotarianere. Fire fra Norge var plukket ut og jeg var en av de heldige. Leiren skulle vare i 5 uker og det var rotaryklubber i Manchesterområdet som var arrangører. I to uker skulle jeg bo privat og tre uker skulle jeg bo på universitetet i Manchester. Reiseutgiftene bekostet foreldrene mine, oppholdet var gratis og jeg skulle holde lommepenger selv.

Som 17 åring hadde jeg besøkt Sverige «tusen» ganger og vært på klassetur til København, og det var det. Jeg hadde aldri fløyet, hadde en noe ubrukt skoleengelsk og skulle reise over helt alene.

Tiden frem til midten av juli ble arbeidsom og jeg kunne reise av sted med ca 1000 kroner i lommepenger i form av reisesjekker.

Reiseantrekket var brune sko, hvite knestrømper, brunt lin bukseskjørt, ganske kort, og hvit genser og hvit alpelue. I hendene bar jeg en hvit og en svart koffert.

Det var beskrivelsen av meg som var sendt over til hun som skulle møte meg på Gatwick. Jeg ante ikke hvordan hun så ut, men hun fant meg og fulgte meg til London sentrum og toget videre til Wilmslow utenfor Manchester. På perrongen der sto Joyce og Bill med samme beskrivelse i hånden. Vi fant hverandre og likte hverandre med en gang.

Jeg hadde lovet å sende et kort hjem så raskt som mulig for å fortelle at jeg hadde kommet vel frem og hadde det bra. Det gjorde jeg.

Det jeg ikke visste var at mens jeg hadde min første fantastiske uke i England, gikk foreldrene mine hjemme og lurte, kortet var ikke kommet frem. Så ringte far. Etterpå lå jeg på sengen og gråt, mens jeg tenkte på at mens jeg hadde hatt det gøy, hadde de vært urolige.

I min oppvekst ble navlestrengen som knyttet oss til foreldrene tynnere jo eldre vi ble. I dag blir den tykkere og tykkere.

La oss lage et raskt sceneskifte til 2015. Ei jente på 17 år får en Englandstur i gave. Hun takker sine foreldre og via mobilen vet alle venninner det i løpet av julekvelden. En Englandstur er ikke allverden, det meste av den har hun sett før, men hun skal reise alene. Møte mennesker hun aldri har møtt før og bo alene i nye omgivelser.

Det blir opprettet kontakt med vertsfamilien i England, foto oversendt via nett og informasjon utvekslet. Bankkortet blir fylt opp med beskjed om at det skal passes godt på, og om mulighetene for påfyll. Hun følges av mor og far til flyplassen, ønskes god tur, og lover å gi beskjed om at hun har kommet vel frem.

Det hadde ikke foreldrene behøvd å minne henne på. Den første meldingen kommer etter noen minutter

«Jeg kom gjennom sikkerhetskontrollen og sitter nå foran gaten og venter».

En time senere:

«Nå går jeg om bord»

En og en halv time senere;

«Har landet»

Med bilde på telefonene finner partene hverandre.

Ny melding:

«Alt i orden, vi fant hverandre»

En og en halv time senere:

«Sitter på toget»  (antagelig flyr hun)

To og en halv time senere:

«Er fremme, vi fant hverandre»

I sengen, før hun sovner:

«Jeg har det bra, Joyce og Bill er snille mennesker»

Etter som dagene går, tikker betryggende meldinger og bilder inn på telefoner hos alle som vil og ikke vil motta dem. 

I min oppvekst ble navlestrengen som knyttet oss til foreldrene tynnere jo eldre vi ble. I dag blir den tykkere og tykkere.

Jeg er ikke naiv. Jeg vet at ikke alt var bedre før. Jeg vet at verden har forandret seg, at farer og utfordringer har fått nye innpakninger, at barneoppdragelsen har endret form og generasjonsforskjellene er blitt mer utydelige.

Jeg er heller ikke imot moderne teknologi, synes jeg følger med så mye som jeg gidder, og det jeg ikke gidder å følge med på, henger nok sammen med det jeg ikke forstår.

Men jeg liker og fundere, og spørsmål jeg stiller meg selv er: Hva gjør all denne informasjonsflyten mellom barn og foreldre med den oppvoksende generasjon?

Overfører foreldre egen engstelse til barna sine?

Gjør det både barn og foreldre mer uselvstendige?

Lever foreldrene i større grad gjennom barna sine?

Er vi ved å innføre et rapporterings- og kontrollsamfunn?

Er selvfølgeligheter og banaliteter blitt viktig allemannseie?

 Bruken av ny teknologi i barneoppdragelsen er så ny at ingen vet effekten av den enda. Jeg vil aldri få svar på spørsmålene mine, til det er jeg for gammel. Jeg vil aldri få vite hvordan en moderne navlestreng klippes av.

Til slutt som en liten fotnote. Joyce og Bill, som var barnløse ble mine gode venner. Bill er død, men Joyce lever, er i dag 95 år gammel og kaller seg fremdeles min reservemor.

Agnete Kjellin har tidligere skrevet for Villroser. Hun har i mange år vært opptatt av kvinners plass i historien. Hun er leder av tre museer i Kristiansand. Hun har tidligere vært landsleder for Norgesunionen av soroptimister, en nettverksorganisasjon for yrkeskvinner

Likestilling – selvsagt

Av: Åse Lill Kimestad

Jeg begynte å engasjere med politisk for 33 år siden.  I alle disse årene har jeg vært opptatt av likestilling. Jeg har ikke holdt mange foredrag om dette emnet, jeg har ikke stått så mye på barrikadene (men jeg har vært med å brene Bher i Kristiansand og sendt en gammel Bh til statsråd Grethe Knutsen). Jeg har vært opptatt av å praktisere likestilling. Ta utfordringer og bidra med min bakgrunn inn i det som har vært en mannsdominert verden. Jeg har ofte vært helt alene i styrer – faktisk så er jeg også i 2016 eneste kvinne i havnestyret i Mandal. Jeg har sikkert blitt kvotert inn. Og det er jeg stolt av. Hvor mange ganger har ikke menn fått posisjoner fordi de har vært menn? Selv om vi har kvotering, har vi langt igjen når det gjelder plass i styrer og utvalg. De 60 største selskapene på Oslo Børs ledes ikke av en kvinne. Bare 17% av styremedlemmene i et AS er kvinner.  Bare 2 av 10 ordførere er kvinner.

Jeg har støttet kvotering fordi likestilling kommer ikke av seg selv. I 2013 la den rødgrønne regjering fram en Stortingsmelding som faktisk hette "Likestilling kommer ikke av seg sjøl". Den ble trukket tilbake av statsråd Horne. Den var nok for tydelig.  Mange tror at kvinnens stilling i dagens samfunn har kommet av seg selv. Nei. Skritt for skritt er vedtak blitt gjort for å styrke kvinnes stilling. Likestillingsloven har vært et av våre viktigste verktøy. Den blå-blå regjeringen vil nå svekke den. Flere forslag i en ny foreslått likestillings- og diskrimineringslov vil svekke likestillingen. Forslaget er en fortsettelse av en svekkelse av likestillingen som er begynt. Reduksjon av pappaperm, fjerning av tiltak mot ufrivillig deltid, tatt ut bestemmelsene om at helseforetakene skal få ned deltidsarbeid, mulighet for å pålegge arbeidstakere lengre er bare noen av de tiltakene som er gjennomført og som svekker likestillingen.

Ja, jeg vet at likestilling ikke bare handler om kvinners stilling i samfunnet. Likestillingsloven har, siden den ble vedtatt i 1978, hatt et dobbelt formål. I tillegg til å fremme likestilling uavhengig av kjønn, skal loven også "særlig ta sikte på å fremme kvinners likestilling". Dette formålet foreslås nå fjernet. Vi har langt igjen før vi har likestilling mellom kjønnene – i arbeidslivet, samfunnslivet generelt og på utdanningsinstitusjonene våre. Formålet må være slik det er.

Aktivitetsplikt og redegjørelsesplikt er foreslått svekket. Aktivitetsplikten forplikter arbeidsgiver til et systematisk arbeid for likestilling og mangfold. I forslaget skal plikten bare gjelde for offentlige og private bedrifter med mer enn 50 ansatte. Halvparten av dagens bedrifter har under 50 ansatte. Aktivitetsplikten skal altså ikke gjelder for dem. Redegjørelsesplikten som forplikter virksomhetene til å dokumentere likestillingsarbeidet, er forslått tatt bort. Vi vil da miste viktig informasjon om hva som blir gjort på arbeidsplassene. Både aktivitetsplikt og redegjørelsesplikt må fortsette slik det er i dag.

Vi må ha en egen likestillingslov. Det er selvsagt mange sammenfallende trekk mellom en likestilling – og en diskrimimeringslov.  Kvinneperspektivet er viktig i vurdering av om diskriminering skjer. De andre diskrimineringsgrunnlagene gjelder minoriteter. Det er også kjempeviktig. Men kvinner er ikke en minoritet.

Foto: Mandal Arbeiderparti

Åse Lill Kimestad, Mandal Arbeiderparti



Hva er vår største likestillingsutfordring?

”Hva er vår største likestillingsutfordring?”

Av: Malin Stokkeland

«Senterpartiet mener at alle skal ha likeverdige muligheter, uavhengig av kjønn, seksuell orientering, funksjonsnivå, sivilstand, bosted og etnisk tilhørighet. Målet er et likestilt samfunn, der kvinner og menn har felles ansvar for familien og like muligheter til å delta i utviklingen av demokrati, samfunns- og næringsliv. Lik lønn for likt arbeid er et grunnleggende likestillingsprinsipp».

Tradisjonelt har ordet likestilling vært brukt i betydningen likestilling mellom kvinner og menn. Dette er fortsatt den vanligste bruken av ordet, men det er utvidet til også å gjelde flerediskrimineringsgrunnlag som nevnt ovenfor.

Jenter og gutter er ikke skapt like, men de skal ha samme muligheter og rettigheter. Likestilling er ikke at gutter og jenter skal være like, men at de skal kunne ta selvstendige valg for å kunne leve det livet de selv ønsker. De skal ha tro på seg selv og få anerkjennelse for de valgene de tar.

Alt fra fødselen deler for eksempel handelsstanden oss inn etter kjønn. Egne hyller med jenteklær og jenteleker, gutteklær og gutteleker hver for seg. Med valg av farger, design og innhold skapes ulike forventninger barna og hva de skal være opptatt av. Det er ofte høy «prinsessefaktor» på jentetingene, mens guttene skal like Kaptein Sabeltann, tekno Lego og biler. Foreldre som ønsker å kjøpe kjønnsnøytrale leker, klær, skolesekker og andre ting til barna har en stor utfordring. Det aller meste er kjønnsdelt. I «gamle» dager var et legohus – akkurat det – et legohus!

Det er viktig at foreldre, ansatte i barnehager og skoler er reflektert over sine egne og samfunnet sine forventninger til kjønn. Kjønnsroller og holdninger som fins i samfunnet gjenspeiles hos barn. Vi voksne må motvirke stereotyper med å signalisere at det er mange måter å være gutt eller jente på.

I mange kommuner er deltidsstillinger, spesielt innen helse og omsorgssektoren, en stor utfordring. Viss en kommune har 70% kvinnelige ansatte og 70% av disse jobber deltid, så blir det en utfordring, både for kommunen som arbeidsgiver, og for den enkelte arbeidstakeren. Det er startet mange gode prosjekt «Fra deltid til heltid» og «Heltid en rettighet og deltid en mulighet». Resultatene av disse prosjektene vil forhåpentligvis bli mer og mer synlige over tid. Kommunene og andre arbeidsgivere må arbeide aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling innen sin virksomhet. Det er stadig færre yrker der fysisk styrke er det viktigste, så i utgangspunktet er de aller fleste yrker tilgjengelige for begge kjønn, likevel ser vi at ungdommer flest velger veldig tradisjonelt.

Generelt tenker jeg at utfordringene er ennå mer sammensatt. Vi på Sørlandet er tradisjonelle. Kvinnene her jobber deltid i større grad enn resten av landet. Dette får konsekvenser for flere av de andre likestillingsaspektene som for eksempel lønnsnivå, stillingstyper, det er få kvinner i ledende stillinger og i styrer og verv.

Flyktningestrømmen som har gått gjennom Europa de siste månedene, og de sterke bildene derfra har ført til at vi alle har måttet gå litt i oss selv. Hva kan jeg bidra med for å hjelpe de som er i nød. Hvis man velger å se dette fra et kvinneperspektiv så ser vi at det er farlig å reise, og kanskje enda farligere å bli igjen. Når en ser på unge enslige asylsøker mellom 15 og 18 år så er de aller fleste menn. Hva skjer med kvinnene som ikke kan flykte? Jeg mener det er viktig at vi i Norge som alt tatt i betraktning, er kommet langt i forhold til likestilling ikke nøyer oss med det, men gjør en innsats for andre som ikke har det like bra som oss. Mange andre land og kulturer har et kvinnesyn som skiller seg veldig fra vårt. Integrering og fokus på kvinners rettigheter blir svært viktig framover.

Det at jeg er jente har aldri vært en hindring for meg. I vår familie handlet det om å «ikke lukke dører» når det gjaldt utdanningsvalg. Jeg jobber som rektor/enhetsleder, kjører motorsykkel, sitter i formannskapet og har flere styreverv. Jeg ser på dette som en flott mulighet til å lære mer om hvordan samfunnet fungerer – og å være med på å finne best mulig løsninger for flest mulig!

Malin Stokkeland, Vest-Agder Senterparti

 

Det hjelper ikke å være på god vei om vi bare står der»

Det hjelper ikke å være på god vei om vi bare står der»(Sitat fra Jan P. Syse)

Av: Anju C. Manneråk

Å bli likeverdig og likestilt handler om menneskerettigheter, og like muligheter bør være ett tverrpolitisk tema og mål. Norge har kommet langt når det gjelder likestilling, men vi har fortsatt utfordringer som etter tiår med likestillingspolitikk fortsatt er uløste. Jeg tenker spesielt på vold og overgrep, arbeidsliv, oppvekst og utdanning og næringsliv. Det er viktig å styrke likestillingen, og skape et bedre diskrimineringsvern for alle. 

Vold og overgrep er en av samfunnets største likestillingsutfordringer. Vold og overgrep hindrer like muligheter og har alvorlige konsekvenser for den enkelte og for samfunnet. Alt for mange er utsatt for vold i nære relasjoner og for seksuelle overgrep. Rundt 10 prosent av norske kvinner rapporterer at de har vært utsatt for voldtekt. Mørketallene er mest sannsynlig større. Jeg er bekymret over at det er flere voldtektsofre som ikke makter, tør eller ser håp i å anmelde overgrep, eller som ikke søker helsehjelp. Tvangsekteskap og kjønnslemlestet er også en utfordring. 

Hatefulle ytringer begrenser den enkeltes muligheter til å delta i det offentlige ordskifte. De rammer ikke bare den enkelte, men hele samfunnet. Kunnskapsgrunnlaget om hatefulle ytringer må styrkes. 

Arbeidsinntekt er den viktigste måten å forsørge seg på. Det å kunne forsørge seg selv er grunnleggende for likestilling. Norge er i toppen når det gjelder yrkesdeltakelse både for kvinner og menn. Det er en styrke for oss. Men kvinner og menn er i stor grad konsentrert i forskjellige yrker og arbeider i forskjellige næringer. Dette fører det til lite fleksibilitet i arbeidsmarkedet. Det gjelder blant annet den høye andelen gutter som ikke fullfører videregående opplæring og at gutter ofte velger mer kjønnstradisjonelt enn jenter når det gjelder utdanning og arbeid. Viktige innsatsområder for å fremme likestilling mellom jenter og gutter, kvinner og menn er knyttet til utdanning og arbeid. Derfor må vi øke innsats i likestillingspolitikken slik at vi løser framtidas arbeidsmarkedsutfordringer. 

Deltidsarbeid er mer utbredt i sektorer der kvinner er i flertall. Sysselsettingen blant grupper av innvandrede kvinner er urovekkende lav.

Det må fortsettes å styrke, jobbsjansen for å få flere innvandrerkvinner i arbeid. Norskopplæring og introduksjonsprogram må gjennomgås for at enda flere nyankomne kommer i videre utdanning eller arbeid.

Skillene i arbeidsmarkedet handler ikke bare om ulike næringer og yrker. Kvinner er i mindre grad representert i ledelsen av større bedrifter og i styrer der reglene om kjønnsrepresentasjon ikke gjelder. Færre kvinner starter som gründere. Dette tyder på at samfunnet ikke lykkes godt nok med å ta hele befolkningen i bruk i innovasjon, verdiskaping og ledelse. Vi må bruke talentene og ressursene fra hele befolkningen. May Linda Magnussen fra Agder forskning sier at det er mye lavere grad av likestilling på Sørlandet, innenfor politikk, arbeidsliv og lederstillinger.

Uansett hvor du ser er det lavere enn resten av landet.

Likestilling skapes ikke av det offentlige alene. Likestilling skapes på arbeidsplassene, der folk bor og i samarbeid med frivillig sektor. Derfor er det viktig å støtte opp om de gode initiativene, prosjektene og forbildene som bidrar positivt til likestilling og til å endre tradisjonelle mønstre. Må fjerne hindringer som begrenser kvinner og menns valgfrihet. Kvinner og menn har i dag like rettigheter, men vi må sørge for at de også opplever at de har like muligheter. 

Mange av utfordringene vi ser på integreringsfeltet, er også likestillingsutfordringer. God integreringspolitikk er også god likestillingspolitikk. Det å ha mulighet til å forsørge seg selv, frihet fra vold og uønsket sosial kontroll og mulighet til utdanning, er ikke bare grunnleggende for likestilling, men også for integrering.

Jeg vil understreke viktigheten av at kampen for likestilling må gå på tvers av politiske ideologier. Selv om vi i dag vil høre om ulike måter og nå et mål på så tror jeg vi kan være enig om at vi fortsatt har en lang vei å gå og at vi politikere har et ansvar for å legge til rette for at vi når målet, målet om likeverd og like muligheter.

Vi er ulike, men likeverdige.

Ulikheten skal møtes med likeverdige tjenester og like muligheter i hverdagen. Jeg ønsker likestilling i arbeidslivet og et tidsriktig lovverk for å motarbeide forskjellsbehandling i alle sektorer.

.............

Anju C. Manneråk, FrP. Sitter i kommunestyret i Marnardal og i Vest-Agder fylkeskommune.