mobbing

Hvordan håndterer kommuner mobbesaker - noen eksempler


Hvordan håndterer kommuner mobbesaker - noen eksempler

De senere år har det vært noen store, alvorlige mobbesaker i Norge. Jeg har sett på totalt 18 saker og snakket med ofrenes foreldre over en periode på 2 år. Det er ikke alle av disse sakene, som når fra blokken min og ut i media. Men ser en på de sakene som blir offentlig kjent har de en del fellestrekk, som er;

Hovedargumentet foreldre møtes med når de forsøker å få hjelp til å stanse mobbingen av deres barn er at “ledelsen kjenner seg ikke igjen i kritikken”.
  • Mobbesaken har gått over lengre tid

  • Det har vært varslet, ofte til flere instanser

  • Skolen har fattet enkeltvedtak, som ikke er fulgt opp, eller oppfølgingen av vedtaket/vedtakene har vært mangelfull

  • Skoleledelse og kommune kjemper imot mobbeofrets fremstilling av saken og forløpet, for eksempel med bruk av vendinger som “kommunen kjenner seg ikke igjen i kritikken”

  • Det er sett eksempler på saker, der kommunen/skolen er har fått en dom imot seg, men likevel ikke får til å rette opp på de alvorlige forhold i elevens psykososiale miljø, som ligger til grunn

  • Foreldre til mobbeofre sliter ofte like mye som ofret (sekundært traumatisert)

  • Foreldre opplever at skole/kommune motarbeider dem gjennom strukturer, regler for samarbeide eller gjennom å nekte enkelte foreldre å delta i møter ellernekter dem å varsle skole om nye hendelser i saken

     

    Ofte opplever mobbeofret å bli utestengt fra flere sosiale arenaer på en gang. Mobbingen “sprer” seg og foregår på flere arenaer, ofte fulgt opp med digital mobbing gjennom Facebook og andre sosiale medier.

     

    Foreldre isoleres

    Foreldre opplever å bli isolert på jobb, i de verste tilfellene blir de helt eller delvist sykmeldt, for en kortere eller lengre periode. Det er i sjeldnere tilfeller blitt rapportert at foreldre måtte slutte i jobben, fordi foreldrene sitt psykososiale arbeidsmiljø påvirkes av en langvarig mobbesak mot skoler og skoleeiere.

     

    Stigmatiseres umiddelbart etter varsling

    Familier, der et eller flere barn utsettes for mobbing, opplever at sosiale relasjoner blir skadelidende og etterhvert opphører. Noen, spesielt i mindre samfunn, melder at de opplever seg stigmatisert, at sambygdinger slutter å hilse på dem, at de ikke blir invitert med på tilstelninger og sosiale arrangement - og de opplever at dette skjer umiddelbart etter at de har varslet om mobbing av barnet eller umiddelbart etter politiet har åpnet etterforskning.

     

    Stenger skole-hjem samarbeidet

    I saker, der kommuner er domfelt på grunn av mobbing, kan det se ut som at det er et mønster som går igjen i de ansvarlige ledernes atferd. I to saker (i to forskjellige kommuner) er barnas talspersoner, foreldrene, blitt nektet kontakt med skolen. Slik stenger skoleeier for skole-hjem samarbeidet, eller definerer vanskelige regler for samarbeidet i en svært kritisk situasjon med fare for barnets liv og helse. Det kan gjøre det vanskelig for foreldrene å få kommunen til å registrere nye hendelser med mobbing av deres barn, og vanskeliggjør eller umuliggjør samarbeid og tilrettelegging for å bedre barnets psykososiale miljø.

     

    Utnytter strukturer for å standse foreldre

    Det finnes antydning av at enkelte toppledere i skole og kommune utnytter de strukturene i kommunen, som skal medvirke til å beskytte innbyggerne, i etterkant av en mobbedom. I stedet for å bygge et samarbeid skjer det at en begrenser foreldrenes muligheter for å leve opp til sitt ansvar for barnet. Det er en bekymrende atferd, hvis det er tilfelle at dømte kommuner er mer opptatt av å sette i verk effektive tiltak for å standse foreldrene i å framføre sine bekymringer, enn av å ta grep om årsaken til bekymringer rundt en mobbesituasjon, som allerede er dokumentert gjennom for eksempel en dom.   

    Hvordan argumenterer kommunene i mobbesaker?

    Etter en gjennomgang av brev mellom foreldre til mobbeofre og skoleeier (kommuner) i fem ulike mobbesaker viser det seg et mønster i de fem sakene også hva angår argumenter som brukes av kommunen i slike saker. Hovedargumentet foreldre møtes med når de forsøker å få hjelp til å stanse mobbingen av deres barn er at “ledelsen kjenner seg ikke igjen i kritikken”.

    Det er tre ting, vi kan si sikkert som er galt med det argumentet: 1) Ledelsen er ikke barnet - det er selvklart at de ikke kjenner seg igjen. 2) Ledelsen er ikke i skolegården sammen med barna, de sitter på et kontor på et Rådhus i et annet bygg, det er selvklart at de ikke kjenner seg igjen. 3) Det er uten betydning for barn og foreldre som opplever mobbing, om ledelsen kjenner seg igjen i kritikken - det eneste som har betydning er om ledelsen gjør noe for å stanse mobbingen.

     

    Skylder på mobbeofret (“victim blaming”)

    I tillegg til å snu synsvinkelen fra mobbeofferet til kommunen og kommunens syn på saken, snur ofte også lokalsamfunnet seg mot ofret og det observeres et skifte i perspektivet, som forflytter seg fra i begynnelsen å se saken fra offerets synsvinkel til, når dette oppleves som vanskelig, å heller se saken fra kommunen og mobbers perspektiv. Rammede familier opplever å få skyld for å opptre urimelig, være vanskelige og “rare” personer som tåler lite. På grunn av stigmaet knyttet til ofret og offerets kostbare kamp mot mobbesituasjonen opplever lokalsamfunnet seg selv som skadelidende. Å skylde på ofret er en vanlig mekanisme i mindre samfunn, spesielt om noe virker uforklarlig, uforståelig eller uoverskuelig.

     

    Informasjon holdes ute av saken

    I enkelte tilfeller rapporterer foreldre at informasjon i saken bare deles blant toppledere og at pålegg og analyser fra andre myndigheter uten for kommunen, for eksempel holdes unna skolens ansatte eller helt eller delvis mangler i elevmappen. Dermed blir det lettere å få foreldre til å se ut som “kravstore” når de forventer at skolen skal gjennomføre foreslåtte tiltak eller bruke metoder som er brakt i spill av myndigheter som står over kommunen. Så lenge Fylkesmannen ikke har mulighet for å sanksjonere, vil kommuner sannsynligvis fortsette med denne framgangsmåten. 

     

    Valgfritt for mobbere

    I fire av de fem sakene er tiltak som beskrives i enkeltvedtak og tiltak som iverksettes etter møter med foreldre, Fylkesmann eller andre, ikke fulgt opp eller kun delvis og utilstrekkelig fulgt opp. Tiltak som foreslås av foreldre iverksettes ikke, eller iverksettes flere år etter første varsel om at noe er galt. Enkle tiltak som retter seg mot mobberen iverksettes ikke og foreldre til mobbere involveres alt for sent og utilstrekkelig - og det er valgfritt for dem om de ønsker å samarbeide om å skape et bedre psykososialt miljø. Det er valgfritt for mobbere og mobberes foreldre selv om mobbere når de blir voksne er underlagt arbeidsmiljølovens paragraf 5, der det påpekes at alle arbeidstakere har plikt til å medvirke til et godt arbeidsmiljø. Kan hende det ikke er valgfritt etter lovens bokstav, men for mobbere i norske skoler er det praksis å la mobber og mobbers foreldre få velge bort å løse situasjonen til fordel for heller å fortsette mobbingen.

Christina Elvan Birkemose er 36 år og er journalist og kommunikasjonsrådgiver. Hun er kjent for åpenhet om og for barn som som er pårørende. Christina har researchet på mobbesaker i Norge siden 2013.

 

Hva skjedde egentlig? – om å gi barns opplevelse gyldighet i norsk skole.

Skrevet av: Elin Magga

Når skolene skal jobbe med mobbing er det barns subjektive opplevelse som skal ligge til grunn. Elever og foreldre opplever det stadig vekk; skolen blir gjort kjent med at en elev opplever krenkelser, og så blir foreldrene møtt med forklaringen: ”Det var ikke ment som mobbing”. Eller ”Det som egentlig skjedde var at han først hadde…” Skolen undersøker kanskje saken gjennom samtaler og observasjoner. Forklaringene fra skolen er mange og skolen kan informere foreldrene om hva som egentlig skjedde. Det som egentlig skjedde var ikke mobbing.  Så er saken undersøkt og oppklart. Hva skjedde egentlig med elevens subjektive opplevelse? Hvor ble elevens opplevelse av?

Hva skjedde egentlig med elevens subjektive opplevelse? Hvor ble elevens opplevelse av?

Barnehageloven er utarbeidet på bakgrunn av prinsipper i barnekonvensjonen, som ble inkorporert i barnehageloven fra 2006. Barnehageloven konstaterer at barn i barnehage har rett til medvirkning tilpasset alder og forutsetninger.  I rammeplan for barnehager (2011) er begrepet barns medvirkning svært sentral.   Barnehagene har jobbet systematisk med å implementere den, og dermed implementere barnekonvensjonen i norske barnehager. Det er også utarbeidet eget temahefte som vedlegg til rammeplanen om barns medvirkning i barnehagene.

Berit Bae har jobbet med dette i en årrekke, og har skrevet artikkelen ”Å se barn som subjekt – noen konsekvenser for pedagogisk arbeid i barnehage” (Bae 2014). Hun sier i artikkelen at å anerkjenne barn som subjekt betyr å møte den enkelte som et individ som kan forholde seg til seg selv, med rettigheter i forhold til egne tanker og følelser. Bae viser at barnehagebarn kan tre fram som subjekt, og er i stand til å uttykke seg om hva som er ok og ikke ok ut fra deres perspektiv.  I artikkelen konkluderer hun med at det å møte barn som subjekter med rettigheter i forhold til eget liv, forutsetter å gi opp tradisjonelle roller hvor voksne ser barn som mangelfulle og tar sin definisjonsmakt for gitt. Hun viser en endring i synet på barn, og hvordan barnehagen gjennom rammeplan og temahefter følger med i utviklingen.

Bodil Labahå har skrevet artikkelen ”Joggesko i regnvær- arbeid med barns medvirkning i norsk barnehage” (Labahå, 2015) i tidsskriftet Første steg nr. 3, 2015. I artikkelen trekker hun fram at dersom barn skal kjenne at de eier denne retten til medvirkning forutsetter det at voksne gir barn opplevelsen av å være betydningsfulle bidragsytere i barnehagens hverdag. Hun peker altså på den voksnes rolle, og at det er den voksne som gir barnet denne rettigheten gjennom sin relasjon til barnet. Hun peker på at det avhenger av den voksnes refleksjoner over seg selv som samspillspartnere. ”Hvordan lytter jeg til hva et barn uttrykker? Hva legger jeg vekt på? Hvordan forholder jeg meg til opplevelser barnet har – samtidig som jeg kjenner på min egen opplevelse?” Hun fremhever at voksne i barnehagen må ha et reflektert forhold til seg selv for å kunne møte andre i en relasjon som er anerkjennende.

I skoleverket er det opplæringsloven som gjelder. Læringsplakaten, opplæringsloven, kunnskapsløftet og Rundskriv 2-2010 er bygd opp på grunnlag av barnekonvensjonen og menneskerettigheter. I forhold til mobbing er det tydelig stadfestet at det er elevens subjektive opplevelse som gjelder når det skal defineres om en elev blir krenket eller mobbet. Djupedalsutvalget har i sin utredning avdekket at implementeringen av lovverket som gir elever rett til et trygt læringsmiljø, ikke har vært vellykket i norsk skole. Det er rundskriv 2-2010 fra Udir som omhandler forståelsen av reglene i opplæringslovens §9a om elevens rett til et godt psykososialt miljø. Det kan da være grunn til å spørre seg om norsk skole burde sett til barnehagen? Har norsk skole noe å lære av måten barnehager i Norge har tatt fatt på implementeringen av barns rettigheter. Hvor langt er norsk skole kommet i å se på de voksnes rolle? I hvilken grad må lærere i norsk skole reflektere over seg selv og sin evne til å møte elever med anerkjennelse?

Når man nå skal i gang med å følge opp Djupedalsutvalgets innstilling, og skape endring i måten å håndtere mobbing i Norsk skole så har jeg noen oppfordringer. Jeg oppfordrer til å utfordre voksnes rolle i skolen. Våger vi å endre voksnes syn på barn? Våger vi å utfordre lærere og ansatte i skolen til å reflektere over hvordan de forholder seg til barnets egen opplevelse? Min oppfordring er: Se til barnehagene!

 

Foto: Elin Magga

Elin Magga, styremedlem i Foreldrenettverk Mot Mobbing.

 

 

 

Ordskifte om mobbing og krenkelser

Villroser arrangerer i samarbeid med Sjøboden Live Scene et ordskifte om mobbing og krenkelser den 20. april. Fra kl. 19.00-21.00.

Robert ble daglig mobbet. Denne kvelden møtes Robert og Kristoffer til dialog mellom et mobbeoffer og en som har mobbet. De deler av sine opplevelser og erfaringer. Hvilke råd vil de gi oss idag

Foto: Villroser

Robert ble daglig mobbet. Denne kvelden møtes Robert og Kristoffer til dialog mellom et mobbeoffer og en som har mobbet. De deler av sine opplevelser og erfaringer. Hvilke råd vil de gi oss idag?

Vi ønsker å synliggjøre hvordan mobbing og krenkelser preger både offer og den som utøver krenkelsene. I arbeidet mot krenkelser har vi et ansvar for å ivareta begge.
Hvordan skal vi definere krenkelser og mobbing, hvordan skal vi forstå det, hvordan arbeider vi med dette i Mandal og hvordan skal vi jobbe sammen for en trygg oppvekst fri fra krenkelser?

For å belyse et kompleks og krevende tema har vi med oss

Alf Willy Vestergren, rektor ved Vassmyra skole
Agnethe Hinna Hovdenak, enhetsleder ved Familiens hus
Erik Tronstad, kommunalsjef for oppvekst i Mandal kommune
Kristine Aasen, Blå Kors "Snakk om mobing"

Vi ser frem til et godt Ordskifte!

Facebookarrangementet finner du her