oppvekst

Jenters selvforakt

De aller fleste ungdommer har det bra. De røyker og drikker ikke, de har foreldre som setter tydelige grenser, de er aktive og engasjert. Ung data undersøkelsen 2016 tegner et bemerkelsesverdig godt bilde av dagens ungdom. Med unntak av to ting. De strever i langt større grad med psykiske vansker og symptomer og jentene strever mest.

Det er til å grine av. Bak tallene i statistikken finnes det for mange dypt ulykkelig og ensomme ungdommer. De vender fortvilelsen innover og mot seg selv. Der de burde anklaget oss voksne for å ikke se dem godt nok, bry oss nok, og veiledet dem bedre gjennom livets tøffe tak vender de forakten mot seg selv.

 Selvforakt. Jenters selvforakt.

Tallene for Mandal er ikke så ulike tallene fra resten av landet. De peker på det man kan kalle trender og en av trendene forskere har forsøkt å vise oss bilde av de siste årene er hvordan unge i større og større grad strever med pyskiske vansker, ensomhet og å håndtere krav og forventninger. Det indre ungdomsopprøret. Når vi i foreldre generasjonene hadde fått svart belte i ungdomsopprør vendte våre døtre seg mot seg selv. Der vi trodde vi hadde frigjort dem hadde vi i virkeligheten skapt en struktur i vår egen samfunnsorden som dyrket selvforakten hos jentene våre.

Der vi trodde vi hadde frigjort dem hadde vi i virkeligheten skapt en struktur i vår egen samfunnsorden som dyrket selvforakten hos jentene våre.

La meg dele noen av tallene med dere. I en gruppe på litt over 500 ungdomsskoleelever har litt over 100 elever skadet seg selv. Nesten 40 har sagt de har forsøkt å ta sitt eget liv.

Nesten 4 skoleklasser sier de føler seg ensomme

I overkant av 2 skoleklasser sier de ikke tror de har noen å snakke med om de har et personlig problem

Det er markant tydelig at det er langt flere jenter som opplever dette enn gutter. Gjennomgående sliter jentene mer enn guttene på disse områdene.

Jeg satt å så på de grelle resultatene som langsomt slo i hjel gleden over alle de andre fine tallene. Det hjalp så lite at så mange har det så bra, når samtidig så mange har det vondt. Jeg hadde lyst å rope til jentene « det er ikke deres feil!»

Det slår meg nemlig at vi velger de samme bortforklaringsteknikkene her som vi har gjort for generasjoner med jenter. Da jentene ikke var i arbeid, var det jentenes feil fordi de «ville ikke» . Når de ikke finnes i styrerommene og bare unntaksvis i ordførerstolen er også jentene selv å laste. De må tøffe seg opp, de må ville det mer, de må endre seg, tilpasse seg, gjøre noe med saken selv. Selvsagt, og som alle andre områder i livet må du ville, tørre og prøve. Men hvordan setter vi dem i stand til å ville, tørre å prøve? Hvordan bygger vi et samfunn det vi gir ungdommene motstandskraft, og hvordan gjør vi det særlig for jenter?

Som samfunn individforklarer vi noe som åpenbart også er et strukturelt problem. Fordi individuelle problemer krever ikke politiske løsninger eller krevende og smertefulle omstillinger.

Hvor lenge skal det ignoreres før vi forstår at dette er vår tids likestillingsutfordring og at den må løftes til et systemnivå og behandles som et strukturelt problem som krever de store løsningene og politisk debatt.

Tiden da jentenes selvforakt kunne forklares individuelt er borte. År etter år har tallene vært stabile og økende. Hvor lenge skal det ignoreres før vi forstår at dette er vår tids likestillingsutfordring og at den må løftes til et systemnivå og behandles som et strukturelt problem som krever de store løsningene og politisk debatt. Dette kan ikke løses kun gjennom fag og behandling. Det vil ikke forebygge og hvertfall ikke bygge. For det er å bygge vi må. Bygge et samfunn der ungdomsopprøret ikke er selvforakt som ruinerer jentenes selvfølelse og mulighet til deltagelse og utvikling.

Å henvise til psykiatrien, psykologen og behandling kan ikke være svaret. Vi må møte denne utfordringen på et helt annet plan og mye tidligere. Vi må lage helt andre strukturer som støtter opp om selvfølelse og motstandsdyktighet. Vi må hjelpe våre barn til å mestre livets mangfoldighet på andre måter enn ved selvforakt.

Jeg har hatt for vane å spørre de politikerne jeg kjenner om hvorfor de ville bli politikere, hva vil de med sitt politiske engasjement. Forbausende mange har ikke tenkt på det. Noen vil bygge en vei, et kulturhus, en kai.

De vil lede et arbeid, begeistre og motivere, sette spor.

Det er lett å telle meter med vei, fengselsplasser og antall meter med kai. I politisk sammenheng krever det ikke nødvendigvis mye tålmodighet å nå målet engang.

Men du som sa du ville lede og gjøre livet bedre for menneskene i kommunen din, -her er utfordringen din. Å bygge et samfunn der ungdommene ikke mister seg selv i dyp selvforakt. Det vil kreve en beslutsomhet og en målbevissthet som går langt utover en bryggekant eller et fengsel. Det vil kreve politisk ledelse med null toleranse for bortforklaringer eller diffuse svar. Det vil kreve handling. Vi lager politikk slik at menneskene skal ha gode dansegulv og danse sine liv på. De fleste vil begeistret kaste seg ut i det. Det er de menneskene som nøler, de som ikke får det til, de som trør over når de danser, de som ikke tør. Det er der på sidelinjene du skal holde fokus. Skape politikk som sørger for at flest mulig danser. Se, det hadde satt spor! Og nå er det jentene som krever vår oppmerksomhet. Døtrene våre.

Kjære jenter, det er ikke deres feil. Dere er gode nok og dere er ikke alene. Til dere skal jeg skrive noe helt annet. En annen dag.

Villroser - Anne & Hanne

Privatlivets fred

Av: Elisabeth Gording Stang, Høgskolen i Oslo og Akershus

Både Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel9 og 16 beskytter barn og foreldre mot urettmessige og uforholdsmessige inngrep i familie- og privatlivet fra myndighetenes side. Men hva med oss som privatpersoner? Når kan, bør eller skal vi intervenere i andre foreldres utøvelse av omsorgen for sine barn? Avvergeplikten etter straffeloven § 196 gir oss noen svar. Vi har alle en plikt til å avverge alvorlige straffbare handlinger. Det er til og med straffbart å la være. Men hva med gråsonene utenfor avvergeplikten? Jeg vil fortelle en historie om ubehaget ved å gripe inn, og barnets reaksjon da jeg gjorde det.

Foto: Dan Petter Neegaard (aftenposten).

Men hva med gråsonene utenfor avvergeplikten? Jeg vil fortelle en historie om ubehaget ved å gripe inn, og barnets reaksjon da jeg gjorde det.

Det var en av disse kalde, klare vinterdagene. Isen lå blank og fin på banen, og det yret av barn og voksne i lek på skøyter. Jeg var også der, og øvde meg på noen klossete piruetter på mine 25 år gamle uslipte danseskøyter, og prøvde innimellom å spille litt bandy med min sønn. Da så jeg henne. En liten jente i bobledress sto og gråt nederst i det ene hjørnet av banen, men på den andre siden av gjerdet, der det var en måkt kunstgressbane.  Hun sto og holdt seg i gjerdenettingen. Jeg tenkte: Det kommer vel snart en voksen. Hun er sikkert her med foreldrene. De kommer sikkert når de ser at hun står der og gråter! Minuttene gikk, og jenta gråt en sår, og litt oppgitt gråt. Da la jeg merke til at det også sto en litt større gutt noen meter unna henne. Han sto og så tomt utover banen. Kjente de hverandre? Jeg gikk rundt litt til, prøvde å spille bandy med sønnen min, men klarte ikke å konsentrere meg. Hvor var foreldrene? Jeg bestemte meg for å gå bort til henne nå. Jeg sa: Hei! Har det skjedd noe? Hun svarte ikke. Jeg spurte: Er du her alene? Eller er du med noen voksne? Da kom gutten bort. Han forklarte at jo, moren var ute på banen. Han måtte være broren. Jeg skjønte ingenting. Han sa at han var blitt bedt om å passe på at jenta holdt seg der, på feil side av gjerdet. Nå kjente jeg at jeg begynte å bli sint. Samtidig kom det krypende et ubehag. Nå var det ingen vei tilbake for meg. Jeg ba ham peke ut moren. Jeg glemte helt min egen sønn nå. Jeg raste i stor fart bort til moren og ropte: Hei! Er du klar over at du har en liten jente som står nede i hjørnet av banen og gråter? Jeg var opprørt. Hun ble rasende: Skjønner du hvordan det er å være alene med fem barn? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg sa: Hun kan uansett ikke stå der! Jeg ble skjelven nå. Av sinne, men også av en slags frykt. Hun hadde det sikkert vanskelig. Hvis hun var alene med fem barn, så var det jo beundringsverdig at hun tok med hele gjengen på skøyter? Lett for meg å bli indignert? Har en mann som stiller opp 110 % for gutta. Jeg kunne koste på meg å bli indignert over hvordan andre behandlet ungene sine. Hvem var jeg? Kastet jeg stein i glasshus? Var jeg helt overfokusert på omsorgssvikt siden jeg jobbet med barnevern? Jeg ble forvirret. Var dette feil? Gikk jeg over streken? Hvilken strek? Hadde jeg rett til å mene noe om hvordan hun håndterte ulike situasjoner med sine fem barn alene? Jenta hadde kanskje vært vanskelig. Slått seg vrang. Moren skulle også ta seg av de andre. Så hadde det blitt en ’timeout’? Min sønn hadde nå sett opptrinnet, og sto litt unna og observerte det hele, litt forundret.

Jeg gikk bort fra moren, jeg trengte å gå noen runder alene nå! Nå hadde jeg i hvert fall gitt beskjed.  Nå fikk hun gjøre som hun ville. Jeg fortsatte å leke med sønnen min. Jeg så at moren gikk ned til hjørnet av banen, og løslot de to barna som var fanget bak gjerdet. De var ikke fysisk innestengt, de kunne bare gått ut igjen på isen. Hvorfor gjorde de ikke det? De sto som låst fast der, liksom hjelpeløse begge to.

Jeg så at alle fem barna nå var ute på isen og hadde det tilsynelatende greit. Jenta hadde for lengst sluttet å gråte. Jeg og min sønn skulle avslutte, og gikk av banen. Jeg satte meg i snøkanten og begynte å snøre opp skøytene. Da så jeg at den lille jenta kom i full fart med kurs rett mot meg. Hun kom helt bort til meg og satte seg i fanget mitt! Uten et ord. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg sa: Hei! Hva heter du? Og vi startet en liten samtale. Inni meg tenkte jeg: Hjelp. Tenk om hun ikke vil hjem! Da moren så oss sitte der, kom hun bort, og min sønn kom og satte seg ved siden av meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere situasjonen. Jeg kjente på den skammen som moren må ha kjent. Her satt jeg med en fremmed jente på fanget, datteren hennes. Jenta enset ikke moren da hun kom bort og begynte å snakke til henne. Moren var som luft for henne. Jeg spurte hvor gammel jenta var, og vi fant ut at både hun og min sønn skulle begynne på skolen til høsten. Jeg snakket om at det ble spennende. Jeg lurte på om hun gledet seg. Jeg kommenterte ikke situasjonen på skøytebanen overfor moren. Det var ikke nødvendig. Jentas markering var så tydelig. Jeg gikk hjem sammen med sønnen min, fortsatt litt skjelven, men ikke lenger i tvil om at det var riktig at jeg blandet meg.

........................

Elisabeth Gording Stang

 

 

 

Hvordan håndterer kommuner mobbesaker - noen eksempler


Hvordan håndterer kommuner mobbesaker - noen eksempler

De senere år har det vært noen store, alvorlige mobbesaker i Norge. Jeg har sett på totalt 18 saker og snakket med ofrenes foreldre over en periode på 2 år. Det er ikke alle av disse sakene, som når fra blokken min og ut i media. Men ser en på de sakene som blir offentlig kjent har de en del fellestrekk, som er;

Hovedargumentet foreldre møtes med når de forsøker å få hjelp til å stanse mobbingen av deres barn er at “ledelsen kjenner seg ikke igjen i kritikken”.
  • Mobbesaken har gått over lengre tid

  • Det har vært varslet, ofte til flere instanser

  • Skolen har fattet enkeltvedtak, som ikke er fulgt opp, eller oppfølgingen av vedtaket/vedtakene har vært mangelfull

  • Skoleledelse og kommune kjemper imot mobbeofrets fremstilling av saken og forløpet, for eksempel med bruk av vendinger som “kommunen kjenner seg ikke igjen i kritikken”

  • Det er sett eksempler på saker, der kommunen/skolen er har fått en dom imot seg, men likevel ikke får til å rette opp på de alvorlige forhold i elevens psykososiale miljø, som ligger til grunn

  • Foreldre til mobbeofre sliter ofte like mye som ofret (sekundært traumatisert)

  • Foreldre opplever at skole/kommune motarbeider dem gjennom strukturer, regler for samarbeide eller gjennom å nekte enkelte foreldre å delta i møter ellernekter dem å varsle skole om nye hendelser i saken

     

    Ofte opplever mobbeofret å bli utestengt fra flere sosiale arenaer på en gang. Mobbingen “sprer” seg og foregår på flere arenaer, ofte fulgt opp med digital mobbing gjennom Facebook og andre sosiale medier.

     

    Foreldre isoleres

    Foreldre opplever å bli isolert på jobb, i de verste tilfellene blir de helt eller delvist sykmeldt, for en kortere eller lengre periode. Det er i sjeldnere tilfeller blitt rapportert at foreldre måtte slutte i jobben, fordi foreldrene sitt psykososiale arbeidsmiljø påvirkes av en langvarig mobbesak mot skoler og skoleeiere.

     

    Stigmatiseres umiddelbart etter varsling

    Familier, der et eller flere barn utsettes for mobbing, opplever at sosiale relasjoner blir skadelidende og etterhvert opphører. Noen, spesielt i mindre samfunn, melder at de opplever seg stigmatisert, at sambygdinger slutter å hilse på dem, at de ikke blir invitert med på tilstelninger og sosiale arrangement - og de opplever at dette skjer umiddelbart etter at de har varslet om mobbing av barnet eller umiddelbart etter politiet har åpnet etterforskning.

     

    Stenger skole-hjem samarbeidet

    I saker, der kommuner er domfelt på grunn av mobbing, kan det se ut som at det er et mønster som går igjen i de ansvarlige ledernes atferd. I to saker (i to forskjellige kommuner) er barnas talspersoner, foreldrene, blitt nektet kontakt med skolen. Slik stenger skoleeier for skole-hjem samarbeidet, eller definerer vanskelige regler for samarbeidet i en svært kritisk situasjon med fare for barnets liv og helse. Det kan gjøre det vanskelig for foreldrene å få kommunen til å registrere nye hendelser med mobbing av deres barn, og vanskeliggjør eller umuliggjør samarbeid og tilrettelegging for å bedre barnets psykososiale miljø.

     

    Utnytter strukturer for å standse foreldre

    Det finnes antydning av at enkelte toppledere i skole og kommune utnytter de strukturene i kommunen, som skal medvirke til å beskytte innbyggerne, i etterkant av en mobbedom. I stedet for å bygge et samarbeid skjer det at en begrenser foreldrenes muligheter for å leve opp til sitt ansvar for barnet. Det er en bekymrende atferd, hvis det er tilfelle at dømte kommuner er mer opptatt av å sette i verk effektive tiltak for å standse foreldrene i å framføre sine bekymringer, enn av å ta grep om årsaken til bekymringer rundt en mobbesituasjon, som allerede er dokumentert gjennom for eksempel en dom.   

    Hvordan argumenterer kommunene i mobbesaker?

    Etter en gjennomgang av brev mellom foreldre til mobbeofre og skoleeier (kommuner) i fem ulike mobbesaker viser det seg et mønster i de fem sakene også hva angår argumenter som brukes av kommunen i slike saker. Hovedargumentet foreldre møtes med når de forsøker å få hjelp til å stanse mobbingen av deres barn er at “ledelsen kjenner seg ikke igjen i kritikken”.

    Det er tre ting, vi kan si sikkert som er galt med det argumentet: 1) Ledelsen er ikke barnet - det er selvklart at de ikke kjenner seg igjen. 2) Ledelsen er ikke i skolegården sammen med barna, de sitter på et kontor på et Rådhus i et annet bygg, det er selvklart at de ikke kjenner seg igjen. 3) Det er uten betydning for barn og foreldre som opplever mobbing, om ledelsen kjenner seg igjen i kritikken - det eneste som har betydning er om ledelsen gjør noe for å stanse mobbingen.

     

    Skylder på mobbeofret (“victim blaming”)

    I tillegg til å snu synsvinkelen fra mobbeofferet til kommunen og kommunens syn på saken, snur ofte også lokalsamfunnet seg mot ofret og det observeres et skifte i perspektivet, som forflytter seg fra i begynnelsen å se saken fra offerets synsvinkel til, når dette oppleves som vanskelig, å heller se saken fra kommunen og mobbers perspektiv. Rammede familier opplever å få skyld for å opptre urimelig, være vanskelige og “rare” personer som tåler lite. På grunn av stigmaet knyttet til ofret og offerets kostbare kamp mot mobbesituasjonen opplever lokalsamfunnet seg selv som skadelidende. Å skylde på ofret er en vanlig mekanisme i mindre samfunn, spesielt om noe virker uforklarlig, uforståelig eller uoverskuelig.

     

    Informasjon holdes ute av saken

    I enkelte tilfeller rapporterer foreldre at informasjon i saken bare deles blant toppledere og at pålegg og analyser fra andre myndigheter uten for kommunen, for eksempel holdes unna skolens ansatte eller helt eller delvis mangler i elevmappen. Dermed blir det lettere å få foreldre til å se ut som “kravstore” når de forventer at skolen skal gjennomføre foreslåtte tiltak eller bruke metoder som er brakt i spill av myndigheter som står over kommunen. Så lenge Fylkesmannen ikke har mulighet for å sanksjonere, vil kommuner sannsynligvis fortsette med denne framgangsmåten. 

     

    Valgfritt for mobbere

    I fire av de fem sakene er tiltak som beskrives i enkeltvedtak og tiltak som iverksettes etter møter med foreldre, Fylkesmann eller andre, ikke fulgt opp eller kun delvis og utilstrekkelig fulgt opp. Tiltak som foreslås av foreldre iverksettes ikke, eller iverksettes flere år etter første varsel om at noe er galt. Enkle tiltak som retter seg mot mobberen iverksettes ikke og foreldre til mobbere involveres alt for sent og utilstrekkelig - og det er valgfritt for dem om de ønsker å samarbeide om å skape et bedre psykososialt miljø. Det er valgfritt for mobbere og mobberes foreldre selv om mobbere når de blir voksne er underlagt arbeidsmiljølovens paragraf 5, der det påpekes at alle arbeidstakere har plikt til å medvirke til et godt arbeidsmiljø. Kan hende det ikke er valgfritt etter lovens bokstav, men for mobbere i norske skoler er det praksis å la mobber og mobbers foreldre få velge bort å løse situasjonen til fordel for heller å fortsette mobbingen.

Christina Elvan Birkemose er 36 år og er journalist og kommunikasjonsrådgiver. Hun er kjent for åpenhet om og for barn som som er pårørende. Christina har researchet på mobbesaker i Norge siden 2013.

 

Den moderne navlestrengen: Må vi vite alt?

Av: Agnete Kjellin

Den moderne navlestrengen: Må vi vite alt? En voksen dames refleksjoner

Min barndoms jul hadde praktiske forventninger. Likevel var det spennende med de årlige tøffelgavene og de fravokste støvlettene som ble erstattet med nye. Men innimellom lå det pakker med utspring i intense ønsker fra min side og økonomiske vurderinger fra mine foreldres.

Julen 1967 ble min livs jul. Under treet lå en konvolutt som inneholdt en reise til England. Far og mor hadde i all stilhet meldt meg på en internasjonal sommerleir for barn av rotarianere. Fire fra Norge var plukket ut og jeg var en av de heldige. Leiren skulle vare i 5 uker og det var rotaryklubber i Manchesterområdet som var arrangører. I to uker skulle jeg bo privat og tre uker skulle jeg bo på universitetet i Manchester. Reiseutgiftene bekostet foreldrene mine, oppholdet var gratis og jeg skulle holde lommepenger selv.

Som 17 åring hadde jeg besøkt Sverige «tusen» ganger og vært på klassetur til København, og det var det. Jeg hadde aldri fløyet, hadde en noe ubrukt skoleengelsk og skulle reise over helt alene.

Tiden frem til midten av juli ble arbeidsom og jeg kunne reise av sted med ca 1000 kroner i lommepenger i form av reisesjekker.

Reiseantrekket var brune sko, hvite knestrømper, brunt lin bukseskjørt, ganske kort, og hvit genser og hvit alpelue. I hendene bar jeg en hvit og en svart koffert.

Det var beskrivelsen av meg som var sendt over til hun som skulle møte meg på Gatwick. Jeg ante ikke hvordan hun så ut, men hun fant meg og fulgte meg til London sentrum og toget videre til Wilmslow utenfor Manchester. På perrongen der sto Joyce og Bill med samme beskrivelse i hånden. Vi fant hverandre og likte hverandre med en gang.

Jeg hadde lovet å sende et kort hjem så raskt som mulig for å fortelle at jeg hadde kommet vel frem og hadde det bra. Det gjorde jeg.

Det jeg ikke visste var at mens jeg hadde min første fantastiske uke i England, gikk foreldrene mine hjemme og lurte, kortet var ikke kommet frem. Så ringte far. Etterpå lå jeg på sengen og gråt, mens jeg tenkte på at mens jeg hadde hatt det gøy, hadde de vært urolige.

I min oppvekst ble navlestrengen som knyttet oss til foreldrene tynnere jo eldre vi ble. I dag blir den tykkere og tykkere.

La oss lage et raskt sceneskifte til 2015. Ei jente på 17 år får en Englandstur i gave. Hun takker sine foreldre og via mobilen vet alle venninner det i løpet av julekvelden. En Englandstur er ikke allverden, det meste av den har hun sett før, men hun skal reise alene. Møte mennesker hun aldri har møtt før og bo alene i nye omgivelser.

Det blir opprettet kontakt med vertsfamilien i England, foto oversendt via nett og informasjon utvekslet. Bankkortet blir fylt opp med beskjed om at det skal passes godt på, og om mulighetene for påfyll. Hun følges av mor og far til flyplassen, ønskes god tur, og lover å gi beskjed om at hun har kommet vel frem.

Det hadde ikke foreldrene behøvd å minne henne på. Den første meldingen kommer etter noen minutter

«Jeg kom gjennom sikkerhetskontrollen og sitter nå foran gaten og venter».

En time senere:

«Nå går jeg om bord»

En og en halv time senere;

«Har landet»

Med bilde på telefonene finner partene hverandre.

Ny melding:

«Alt i orden, vi fant hverandre»

En og en halv time senere:

«Sitter på toget»  (antagelig flyr hun)

To og en halv time senere:

«Er fremme, vi fant hverandre»

I sengen, før hun sovner:

«Jeg har det bra, Joyce og Bill er snille mennesker»

Etter som dagene går, tikker betryggende meldinger og bilder inn på telefoner hos alle som vil og ikke vil motta dem. 

I min oppvekst ble navlestrengen som knyttet oss til foreldrene tynnere jo eldre vi ble. I dag blir den tykkere og tykkere.

Jeg er ikke naiv. Jeg vet at ikke alt var bedre før. Jeg vet at verden har forandret seg, at farer og utfordringer har fått nye innpakninger, at barneoppdragelsen har endret form og generasjonsforskjellene er blitt mer utydelige.

Jeg er heller ikke imot moderne teknologi, synes jeg følger med så mye som jeg gidder, og det jeg ikke gidder å følge med på, henger nok sammen med det jeg ikke forstår.

Men jeg liker og fundere, og spørsmål jeg stiller meg selv er: Hva gjør all denne informasjonsflyten mellom barn og foreldre med den oppvoksende generasjon?

Overfører foreldre egen engstelse til barna sine?

Gjør det både barn og foreldre mer uselvstendige?

Lever foreldrene i større grad gjennom barna sine?

Er vi ved å innføre et rapporterings- og kontrollsamfunn?

Er selvfølgeligheter og banaliteter blitt viktig allemannseie?

 Bruken av ny teknologi i barneoppdragelsen er så ny at ingen vet effekten av den enda. Jeg vil aldri få svar på spørsmålene mine, til det er jeg for gammel. Jeg vil aldri få vite hvordan en moderne navlestreng klippes av.

Til slutt som en liten fotnote. Joyce og Bill, som var barnløse ble mine gode venner. Bill er død, men Joyce lever, er i dag 95 år gammel og kaller seg fremdeles min reservemor.

Agnete Kjellin har tidligere skrevet for Villroser. Hun har i mange år vært opptatt av kvinners plass i historien. Hun er leder av tre museer i Kristiansand. Hun har tidligere vært landsleder for Norgesunionen av soroptimister, en nettverksorganisasjon for yrkeskvinner