På lik fot -eller kanskje ikke?

Av: Runa Bolstad Laume

På lik fot – eller kanskje ikke?

Direkte oversatt betyr au pair på lik fot. 1. juli i 2015 var 3253 personer registrert på au pairkontrakt i Norge. 87 % av disse var yngre kvinner fra Filippinene.

Det er ikke troverdig når UDI fremstiller au pairordningen som kulturutveksling når vi vet at au pairene kommer fra fattige kår, ofte med forsørgeansvar for både barn og familiemedlemmer.

Hvorfor kan ikke de som har behov for hjelp til barnepass og husarbeid ansette folk som kommer fra det organiserte arbeidslivet? Den seriøse delen av bransjen konkurrerer i samme marked som au pairordningen. Bransjen mister jobbene og staten taper store skatteinntekter.

I praksis fungerer au pairene som hushjelp- og omsorgsarbeidere med elendige lønns- og arbeidsvilkår uten den beskyttelse lovverket kan gi.

En au pair får sin oppholdstillatelse gjennom kontrakten. Stiller de spørsmål om arbeidsforholdet risikerer de å måtte avslutte arbeidsforholdet før tiden. Og siden de ikke er definert som arbeidere kan de ikke gå til Arbeidstilsynet å klage. Arbeidsrettslig holder det ikke mål når loven skal være lik for alle. Bortsett fra de den ikke gjelder for.

I realiteten er Au pairordningen sosial dumping forkledd som kulturutveksling.

Loven skal være lik for alle, også for de som passer unger og steller hus. Derfor kan au pairordningen ikke bestå i sin nåværende form.

Runa Bolstad Laume
LO Nedre Romerike

Jenters selvforakt

De aller fleste ungdommer har det bra. De røyker og drikker ikke, de har foreldre som setter tydelige grenser, de er aktive og engasjert. Ung data undersøkelsen 2016 tegner et bemerkelsesverdig godt bilde av dagens ungdom. Med unntak av to ting. De strever i langt større grad med psykiske vansker og symptomer og jentene strever mest.

Det er til å grine av. Bak tallene i statistikken finnes det for mange dypt ulykkelig og ensomme ungdommer. De vender fortvilelsen innover og mot seg selv. Der de burde anklaget oss voksne for å ikke se dem godt nok, bry oss nok, og veiledet dem bedre gjennom livets tøffe tak vender de forakten mot seg selv.

 Selvforakt. Jenters selvforakt.

Tallene for Mandal er ikke så ulike tallene fra resten av landet. De peker på det man kan kalle trender og en av trendene forskere har forsøkt å vise oss bilde av de siste årene er hvordan unge i større og større grad strever med pyskiske vansker, ensomhet og å håndtere krav og forventninger. Det indre ungdomsopprøret. Når vi i foreldre generasjonene hadde fått svart belte i ungdomsopprør vendte våre døtre seg mot seg selv. Der vi trodde vi hadde frigjort dem hadde vi i virkeligheten skapt en struktur i vår egen samfunnsorden som dyrket selvforakten hos jentene våre.

Der vi trodde vi hadde frigjort dem hadde vi i virkeligheten skapt en struktur i vår egen samfunnsorden som dyrket selvforakten hos jentene våre.

La meg dele noen av tallene med dere. I en gruppe på litt over 500 ungdomsskoleelever har litt over 100 elever skadet seg selv. Nesten 40 har sagt de har forsøkt å ta sitt eget liv.

Nesten 4 skoleklasser sier de føler seg ensomme

I overkant av 2 skoleklasser sier de ikke tror de har noen å snakke med om de har et personlig problem

Det er markant tydelig at det er langt flere jenter som opplever dette enn gutter. Gjennomgående sliter jentene mer enn guttene på disse områdene.

Jeg satt å så på de grelle resultatene som langsomt slo i hjel gleden over alle de andre fine tallene. Det hjalp så lite at så mange har det så bra, når samtidig så mange har det vondt. Jeg hadde lyst å rope til jentene « det er ikke deres feil!»

Det slår meg nemlig at vi velger de samme bortforklaringsteknikkene her som vi har gjort for generasjoner med jenter. Da jentene ikke var i arbeid, var det jentenes feil fordi de «ville ikke» . Når de ikke finnes i styrerommene og bare unntaksvis i ordførerstolen er også jentene selv å laste. De må tøffe seg opp, de må ville det mer, de må endre seg, tilpasse seg, gjøre noe med saken selv. Selvsagt, og som alle andre områder i livet må du ville, tørre og prøve. Men hvordan setter vi dem i stand til å ville, tørre å prøve? Hvordan bygger vi et samfunn det vi gir ungdommene motstandskraft, og hvordan gjør vi det særlig for jenter?

Som samfunn individforklarer vi noe som åpenbart også er et strukturelt problem. Fordi individuelle problemer krever ikke politiske løsninger eller krevende og smertefulle omstillinger.

Hvor lenge skal det ignoreres før vi forstår at dette er vår tids likestillingsutfordring og at den må løftes til et systemnivå og behandles som et strukturelt problem som krever de store løsningene og politisk debatt.

Tiden da jentenes selvforakt kunne forklares individuelt er borte. År etter år har tallene vært stabile og økende. Hvor lenge skal det ignoreres før vi forstår at dette er vår tids likestillingsutfordring og at den må løftes til et systemnivå og behandles som et strukturelt problem som krever de store løsningene og politisk debatt. Dette kan ikke løses kun gjennom fag og behandling. Det vil ikke forebygge og hvertfall ikke bygge. For det er å bygge vi må. Bygge et samfunn der ungdomsopprøret ikke er selvforakt som ruinerer jentenes selvfølelse og mulighet til deltagelse og utvikling.

Å henvise til psykiatrien, psykologen og behandling kan ikke være svaret. Vi må møte denne utfordringen på et helt annet plan og mye tidligere. Vi må lage helt andre strukturer som støtter opp om selvfølelse og motstandsdyktighet. Vi må hjelpe våre barn til å mestre livets mangfoldighet på andre måter enn ved selvforakt.

Jeg har hatt for vane å spørre de politikerne jeg kjenner om hvorfor de ville bli politikere, hva vil de med sitt politiske engasjement. Forbausende mange har ikke tenkt på det. Noen vil bygge en vei, et kulturhus, en kai.

De vil lede et arbeid, begeistre og motivere, sette spor.

Det er lett å telle meter med vei, fengselsplasser og antall meter med kai. I politisk sammenheng krever det ikke nødvendigvis mye tålmodighet å nå målet engang.

Men du som sa du ville lede og gjøre livet bedre for menneskene i kommunen din, -her er utfordringen din. Å bygge et samfunn der ungdommene ikke mister seg selv i dyp selvforakt. Det vil kreve en beslutsomhet og en målbevissthet som går langt utover en bryggekant eller et fengsel. Det vil kreve politisk ledelse med null toleranse for bortforklaringer eller diffuse svar. Det vil kreve handling. Vi lager politikk slik at menneskene skal ha gode dansegulv og danse sine liv på. De fleste vil begeistret kaste seg ut i det. Det er de menneskene som nøler, de som ikke får det til, de som trør over når de danser, de som ikke tør. Det er der på sidelinjene du skal holde fokus. Skape politikk som sørger for at flest mulig danser. Se, det hadde satt spor! Og nå er det jentene som krever vår oppmerksomhet. Døtrene våre.

Kjære jenter, det er ikke deres feil. Dere er gode nok og dere er ikke alene. Til dere skal jeg skrive noe helt annet. En annen dag.

Villroser - Anne & Hanne

Kjære lillesøster

Av: Magnhild Ueland

Akkurat som andre småsysken fekk eg høyre om deg lenge før eg traff deg. Eg tenkte mykje på deg, ja til alle døgnets tider, og lurte på korleis det ville være å bli kjent med deg. Eg er tross alt fleire år eldre enn deg. Og har gjort mine erfaringer om korleis livet var, før deg. Eg ønska at du skulle få møte omsorg, varme og ein trygg kvardag. Ein god heim å bu i. Og når eg endelig fekk møte deg, feira me. Me feira dåpen din, eg var med og laga istand. Pynta bord, laga kake. Sang for deg. Feira dagen samen med resten av familien min.

Men du var ingen baby, du var heller ikkje født av mora mi. Og aldri har vi budd i same hus. Men du møtte meg med søsterlig glede og omsorg. Helste varmt på meg. 

Eg tenker ofte på deg, for det er noko med deg som mine andre sysken har mindre av; Den lange ukjente veien fram til der vi møttes. Det som forma deg. Gjorde deg så unik. Og skjør. Så omsorgsfull. Så venlig. Så sårbar. Og skeptisk. Og usikker. 

Snakka om barna. Om framtida. Om bekymringer, ønsker og drømmer. Slik som andre systre gjer. Men korleis er dagen din nå? Og kva venter i di framtid? Utenom usikkerhet?

Me har truffes mange gonger. Slik som søstre gjer. Vore på besøk. Snakka i lag. Delt laust og fast. Spist middag i lag. Strikka klær til barna. Snakka om sminke, mat og klær. Delt frustrasjoner. Snakka om barna. Om framtida. Om bekymringer, ønsker og drømmer. Slik som andre systre gjer. Men korleis er dagen din nå? Og kva venter i di framtid? Utenom usikkerhet? 

Sorg og smerte fyller dagen i dag. Det veit eg. For eg veit litt om det som har skjedd med deg. Og det er derfor eg skriv om deg. Andre må forstå at bak alle desse tal og statistikker som myndighetene legg fram, og er stolte av, der er du. Og der er mange andre menneske. Mange historier. Mange liv i stor usikkerhet og i fare. 

Din lange vei fram til i dag, den er så kronglete og innhaldsrik at eg veit utfordringane som livet har gitt deg alltid vil være anleis enn mine. Og gjer mine takknemlig små.

Men eg skulle ønske at framtida kunne bli meir lik. At vi skulle få fortsette veien samen. At eg kunne sjå jentene dine vekse opp, utvikle seg, slik dei har fått gjere dei siste måneder. Der eg har sett små redde jenter klamre seg til mora si, i frykt, utvikle seg til smilande jenter. Som snakker. Som tøyser og ler. Som tolererer at mor går fra dei. Ei lita stund. Fordi dei har fått leve med nokre trygge ramer rundt seg ei stund. Fått kjenne omsorg fra menneske som såg deira nød og fekk bety trygghet for dei. Den trygghet som var nødvendig for å utvikle seg og lære. Den som måtte byggast opp steg for steg, etter å ha sett mor, deira einaste klippe, bli slått og drevet på flukt, i redsel for far. I frykt for framtida. Uten nokon andre gode alternativ. 

Staten vår ville ikkje gi deg den beskyttelse du hadde behov for. Du prøvde. Men dei lytta ikkje til deg. Bare til dei generelle fakta om landet ditt.

Nei det er heller ikkje slik som Sylvi Listhaug seier - at du bare kunne velge å reise heim frivillig, endatil med pengestøtte. Det fekk du ikkje. Du prøvde det og. 

Eller at det er ditt eige ansvar at du nå vart sendt med tvang ut av landet. 

Kva valg hadde du, egentlig? Uten penger? Uten reisemål? Kor kunne du reise, Frivillig?

Sjølv om mange landegrenser nå skil oss, vil du alltid ha ein plass i livet mitt og i hjertet mitt. 

Så lenge vi kan få ha kontakt. 

Eller så lenge du lever. 

Eg veit at etter dei siste dagers hendelse er din største frykt blitt en realitet.

Den familien du vaks opp hos, dei som ikkje vil lytte til dine meiningar, dine ønsker, dei som bestemte at det var greit å gifte deg bort mot din vilje - dei har nå tatt myndigheten fra deg. Du får ikkje lenger eige ditt liv. Fekk du det eigentleg nokon gong?

Vil dei nokonsinne tolerere at du ønsker å velge og bestemme sjøl? At du vil ha innflytelse i ditt eige liv? At din stemme blir høyrt? At du ikkje skal gjøymes og skjules bak din familie sin kultur og tradisjon?

Vil dei akspetere at du har valgt anleis eller vil dei dømme deg for blasfemi?

Vil dei la deg halde kontakten med dei du ønsker, eller vil dei overstyre heile livet ditt? Gjer dei deg mindre enn eit umyndig barn?

Vil dei høyre på deg, og la deg bu der du ønsker, eller vil dei tvinge deg inn i nytt ekteskap?

Vil dei sjå dine og barna dine sine behov, eller vil dei bare bestemme ut fra det som er deira tradisjonellealternativ? Det dei meiner er best?

Vil du få anledning å ha omsorg for barna dine, eller blir dei gitt videre til faren sin familie? 

Vil dei våge ...å sjå deg? Kjempe for deg? For det du ønsker? For det du treng? Klarer dei sjå forbi dei ulikhetene som har utvikla seg etter mange år på flukt?

Det er ikkje ein enkel vei som ligg framføre deg. Eg forstår kvifor du ville kjempe for ei ny framtid. Var du bare en lykkejeger? Nei, du frykta for livet. Frykten var høgst reell. Du hadde alt fått drapstrusler. Men du kjempa. Heilt til du ikkje hadde meir krefter å kjempe med. Og du håpte at om ikkje våre myndigheter klarte å sjå deg, så ville iallefall dine barn ha rettigheter, når alt dei har sett og erfart har vore i Norge. I mange år. 

Men det er fortsatt bare fine ord på papir. Dei er det mange av.

Kan vi stilletiende bare akseptere at statsrådens viktigste kampsak er å stramme inn alle grenser og skryte av "best i klassen" til å sende heim, uten å være villige til å sjå kva som skjer med desse, som har budd mange år i landet vårt?

Skal vi tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer oss selv??

Det vart skrive får 80 år sidan. Det er like aktuelt i dag som det var brennaktuelt då. Av Arnulf Øverland; 

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,

det var som en stemme talte til mig,

fjern som en underjordisk strøm -

og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

 

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!

Du må ikke tro, at du bare har drømt!

Igår blev jeg dømt.

I natt har de reist skafottet i gården.

De henter mig klokken fem imorgen!

 

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,

og hvem der kan bli den neste, de henter. 

Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?

Kan dere absolutt ingenting gjøre?

 

Ingen får se oss.

Ingen får vite, hvad der skal skje oss.

Ennu mer:

Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,

så onde kan ikke mennesker være.

Der fins da vel skikkelig folk iblandt?

Bror, du har ennu meget å lære!

 

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!

 

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!

De puster på hatets og ondskapens glør!

Eg vil ikkje tie. For eg vil ikkje samtykke til denne politikken. Denne praksis. Kan vi absolutt ingenting gjøre? 

Jo vi kan! Vi kan tale for desse uten stemme. Vi kan vise at dette landet rommer langt meir enn tomme ord på papir. Vi kan stå samen, og vise at dei verdier som vårt land er bygd på- dei vil vi løfte opp. Solidaritet. Likeverd. Sjølvbestemmelse. Innflytelse i eget liv. Sjølvstendighet. Frihet. Håp. Omsorg. Kjærleik.  Og mest kjærleik. 

Og det kan vi også få uendelig mykje igjen. For midt i all hennar usikkerhet, viste ho stor kjærleik. For barna, for sine medmenneske. 

Min kjære lillesøster.

 

Magnhild Ueland er utdanna barnevernspedagog 2000, med videreutdanning i fritidspedagogikk, småbarnspedagogikk og barnehagepedagogikk.

Arbeider som styrer i Tjemslandshagen barnehage, (og har arbeida der sidan 2009.). Tidligere ansatt (2002-2009) som miljøterapeut i Sandenes kommune, der arbeid med flyktninger, asylsøkere og innvandrer sitt første møte med nytt land. Der samarbeid mellom foreldre/skule, informasjon og tiltak knytta til skule og fritid var viktige arbeidsoppgaver.

Engasjert i ulike fritidsaktiviter, deriblant språk-kafe for innvandrere, der en møter, blir kjent og kan skape nye relasjoner folk fra mange ulike samanhenger.

Privatlivets fred

Av: Elisabeth Gording Stang, Høgskolen i Oslo og Akershus

Både Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 8 og barnekonvensjonen artikkel9 og 16 beskytter barn og foreldre mot urettmessige og uforholdsmessige inngrep i familie- og privatlivet fra myndighetenes side. Men hva med oss som privatpersoner? Når kan, bør eller skal vi intervenere i andre foreldres utøvelse av omsorgen for sine barn? Avvergeplikten etter straffeloven § 196 gir oss noen svar. Vi har alle en plikt til å avverge alvorlige straffbare handlinger. Det er til og med straffbart å la være. Men hva med gråsonene utenfor avvergeplikten? Jeg vil fortelle en historie om ubehaget ved å gripe inn, og barnets reaksjon da jeg gjorde det.

Foto: Dan Petter Neegaard (aftenposten).

Men hva med gråsonene utenfor avvergeplikten? Jeg vil fortelle en historie om ubehaget ved å gripe inn, og barnets reaksjon da jeg gjorde det.

Det var en av disse kalde, klare vinterdagene. Isen lå blank og fin på banen, og det yret av barn og voksne i lek på skøyter. Jeg var også der, og øvde meg på noen klossete piruetter på mine 25 år gamle uslipte danseskøyter, og prøvde innimellom å spille litt bandy med min sønn. Da så jeg henne. En liten jente i bobledress sto og gråt nederst i det ene hjørnet av banen, men på den andre siden av gjerdet, der det var en måkt kunstgressbane.  Hun sto og holdt seg i gjerdenettingen. Jeg tenkte: Det kommer vel snart en voksen. Hun er sikkert her med foreldrene. De kommer sikkert når de ser at hun står der og gråter! Minuttene gikk, og jenta gråt en sår, og litt oppgitt gråt. Da la jeg merke til at det også sto en litt større gutt noen meter unna henne. Han sto og så tomt utover banen. Kjente de hverandre? Jeg gikk rundt litt til, prøvde å spille bandy med sønnen min, men klarte ikke å konsentrere meg. Hvor var foreldrene? Jeg bestemte meg for å gå bort til henne nå. Jeg sa: Hei! Har det skjedd noe? Hun svarte ikke. Jeg spurte: Er du her alene? Eller er du med noen voksne? Da kom gutten bort. Han forklarte at jo, moren var ute på banen. Han måtte være broren. Jeg skjønte ingenting. Han sa at han var blitt bedt om å passe på at jenta holdt seg der, på feil side av gjerdet. Nå kjente jeg at jeg begynte å bli sint. Samtidig kom det krypende et ubehag. Nå var det ingen vei tilbake for meg. Jeg ba ham peke ut moren. Jeg glemte helt min egen sønn nå. Jeg raste i stor fart bort til moren og ropte: Hei! Er du klar over at du har en liten jente som står nede i hjørnet av banen og gråter? Jeg var opprørt. Hun ble rasende: Skjønner du hvordan det er å være alene med fem barn? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Jeg sa: Hun kan uansett ikke stå der! Jeg ble skjelven nå. Av sinne, men også av en slags frykt. Hun hadde det sikkert vanskelig. Hvis hun var alene med fem barn, så var det jo beundringsverdig at hun tok med hele gjengen på skøyter? Lett for meg å bli indignert? Har en mann som stiller opp 110 % for gutta. Jeg kunne koste på meg å bli indignert over hvordan andre behandlet ungene sine. Hvem var jeg? Kastet jeg stein i glasshus? Var jeg helt overfokusert på omsorgssvikt siden jeg jobbet med barnevern? Jeg ble forvirret. Var dette feil? Gikk jeg over streken? Hvilken strek? Hadde jeg rett til å mene noe om hvordan hun håndterte ulike situasjoner med sine fem barn alene? Jenta hadde kanskje vært vanskelig. Slått seg vrang. Moren skulle også ta seg av de andre. Så hadde det blitt en ’timeout’? Min sønn hadde nå sett opptrinnet, og sto litt unna og observerte det hele, litt forundret.

Jeg gikk bort fra moren, jeg trengte å gå noen runder alene nå! Nå hadde jeg i hvert fall gitt beskjed.  Nå fikk hun gjøre som hun ville. Jeg fortsatte å leke med sønnen min. Jeg så at moren gikk ned til hjørnet av banen, og løslot de to barna som var fanget bak gjerdet. De var ikke fysisk innestengt, de kunne bare gått ut igjen på isen. Hvorfor gjorde de ikke det? De sto som låst fast der, liksom hjelpeløse begge to.

Jeg så at alle fem barna nå var ute på isen og hadde det tilsynelatende greit. Jenta hadde for lengst sluttet å gråte. Jeg og min sønn skulle avslutte, og gikk av banen. Jeg satte meg i snøkanten og begynte å snøre opp skøytene. Da så jeg at den lille jenta kom i full fart med kurs rett mot meg. Hun kom helt bort til meg og satte seg i fanget mitt! Uten et ord. Jeg visste ikke hva jeg skulle si, så jeg sa: Hei! Hva heter du? Og vi startet en liten samtale. Inni meg tenkte jeg: Hjelp. Tenk om hun ikke vil hjem! Da moren så oss sitte der, kom hun bort, og min sønn kom og satte seg ved siden av meg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle håndtere situasjonen. Jeg kjente på den skammen som moren må ha kjent. Her satt jeg med en fremmed jente på fanget, datteren hennes. Jenta enset ikke moren da hun kom bort og begynte å snakke til henne. Moren var som luft for henne. Jeg spurte hvor gammel jenta var, og vi fant ut at både hun og min sønn skulle begynne på skolen til høsten. Jeg snakket om at det ble spennende. Jeg lurte på om hun gledet seg. Jeg kommenterte ikke situasjonen på skøytebanen overfor moren. Det var ikke nødvendig. Jentas markering var så tydelig. Jeg gikk hjem sammen med sønnen min, fortsatt litt skjelven, men ikke lenger i tvil om at det var riktig at jeg blandet meg.

........................

Elisabeth Gording Stang

 

 

 

Hvordan håndterer kommuner mobbesaker - noen eksempler


Hvordan håndterer kommuner mobbesaker - noen eksempler

De senere år har det vært noen store, alvorlige mobbesaker i Norge. Jeg har sett på totalt 18 saker og snakket med ofrenes foreldre over en periode på 2 år. Det er ikke alle av disse sakene, som når fra blokken min og ut i media. Men ser en på de sakene som blir offentlig kjent har de en del fellestrekk, som er;

Hovedargumentet foreldre møtes med når de forsøker å få hjelp til å stanse mobbingen av deres barn er at “ledelsen kjenner seg ikke igjen i kritikken”.
  • Mobbesaken har gått over lengre tid

  • Det har vært varslet, ofte til flere instanser

  • Skolen har fattet enkeltvedtak, som ikke er fulgt opp, eller oppfølgingen av vedtaket/vedtakene har vært mangelfull

  • Skoleledelse og kommune kjemper imot mobbeofrets fremstilling av saken og forløpet, for eksempel med bruk av vendinger som “kommunen kjenner seg ikke igjen i kritikken”

  • Det er sett eksempler på saker, der kommunen/skolen er har fått en dom imot seg, men likevel ikke får til å rette opp på de alvorlige forhold i elevens psykososiale miljø, som ligger til grunn

  • Foreldre til mobbeofre sliter ofte like mye som ofret (sekundært traumatisert)

  • Foreldre opplever at skole/kommune motarbeider dem gjennom strukturer, regler for samarbeide eller gjennom å nekte enkelte foreldre å delta i møter ellernekter dem å varsle skole om nye hendelser i saken

     

    Ofte opplever mobbeofret å bli utestengt fra flere sosiale arenaer på en gang. Mobbingen “sprer” seg og foregår på flere arenaer, ofte fulgt opp med digital mobbing gjennom Facebook og andre sosiale medier.

     

    Foreldre isoleres

    Foreldre opplever å bli isolert på jobb, i de verste tilfellene blir de helt eller delvist sykmeldt, for en kortere eller lengre periode. Det er i sjeldnere tilfeller blitt rapportert at foreldre måtte slutte i jobben, fordi foreldrene sitt psykososiale arbeidsmiljø påvirkes av en langvarig mobbesak mot skoler og skoleeiere.

     

    Stigmatiseres umiddelbart etter varsling

    Familier, der et eller flere barn utsettes for mobbing, opplever at sosiale relasjoner blir skadelidende og etterhvert opphører. Noen, spesielt i mindre samfunn, melder at de opplever seg stigmatisert, at sambygdinger slutter å hilse på dem, at de ikke blir invitert med på tilstelninger og sosiale arrangement - og de opplever at dette skjer umiddelbart etter at de har varslet om mobbing av barnet eller umiddelbart etter politiet har åpnet etterforskning.

     

    Stenger skole-hjem samarbeidet

    I saker, der kommuner er domfelt på grunn av mobbing, kan det se ut som at det er et mønster som går igjen i de ansvarlige ledernes atferd. I to saker (i to forskjellige kommuner) er barnas talspersoner, foreldrene, blitt nektet kontakt med skolen. Slik stenger skoleeier for skole-hjem samarbeidet, eller definerer vanskelige regler for samarbeidet i en svært kritisk situasjon med fare for barnets liv og helse. Det kan gjøre det vanskelig for foreldrene å få kommunen til å registrere nye hendelser med mobbing av deres barn, og vanskeliggjør eller umuliggjør samarbeid og tilrettelegging for å bedre barnets psykososiale miljø.

     

    Utnytter strukturer for å standse foreldre

    Det finnes antydning av at enkelte toppledere i skole og kommune utnytter de strukturene i kommunen, som skal medvirke til å beskytte innbyggerne, i etterkant av en mobbedom. I stedet for å bygge et samarbeid skjer det at en begrenser foreldrenes muligheter for å leve opp til sitt ansvar for barnet. Det er en bekymrende atferd, hvis det er tilfelle at dømte kommuner er mer opptatt av å sette i verk effektive tiltak for å standse foreldrene i å framføre sine bekymringer, enn av å ta grep om årsaken til bekymringer rundt en mobbesituasjon, som allerede er dokumentert gjennom for eksempel en dom.   

    Hvordan argumenterer kommunene i mobbesaker?

    Etter en gjennomgang av brev mellom foreldre til mobbeofre og skoleeier (kommuner) i fem ulike mobbesaker viser det seg et mønster i de fem sakene også hva angår argumenter som brukes av kommunen i slike saker. Hovedargumentet foreldre møtes med når de forsøker å få hjelp til å stanse mobbingen av deres barn er at “ledelsen kjenner seg ikke igjen i kritikken”.

    Det er tre ting, vi kan si sikkert som er galt med det argumentet: 1) Ledelsen er ikke barnet - det er selvklart at de ikke kjenner seg igjen. 2) Ledelsen er ikke i skolegården sammen med barna, de sitter på et kontor på et Rådhus i et annet bygg, det er selvklart at de ikke kjenner seg igjen. 3) Det er uten betydning for barn og foreldre som opplever mobbing, om ledelsen kjenner seg igjen i kritikken - det eneste som har betydning er om ledelsen gjør noe for å stanse mobbingen.

     

    Skylder på mobbeofret (“victim blaming”)

    I tillegg til å snu synsvinkelen fra mobbeofferet til kommunen og kommunens syn på saken, snur ofte også lokalsamfunnet seg mot ofret og det observeres et skifte i perspektivet, som forflytter seg fra i begynnelsen å se saken fra offerets synsvinkel til, når dette oppleves som vanskelig, å heller se saken fra kommunen og mobbers perspektiv. Rammede familier opplever å få skyld for å opptre urimelig, være vanskelige og “rare” personer som tåler lite. På grunn av stigmaet knyttet til ofret og offerets kostbare kamp mot mobbesituasjonen opplever lokalsamfunnet seg selv som skadelidende. Å skylde på ofret er en vanlig mekanisme i mindre samfunn, spesielt om noe virker uforklarlig, uforståelig eller uoverskuelig.

     

    Informasjon holdes ute av saken

    I enkelte tilfeller rapporterer foreldre at informasjon i saken bare deles blant toppledere og at pålegg og analyser fra andre myndigheter uten for kommunen, for eksempel holdes unna skolens ansatte eller helt eller delvis mangler i elevmappen. Dermed blir det lettere å få foreldre til å se ut som “kravstore” når de forventer at skolen skal gjennomføre foreslåtte tiltak eller bruke metoder som er brakt i spill av myndigheter som står over kommunen. Så lenge Fylkesmannen ikke har mulighet for å sanksjonere, vil kommuner sannsynligvis fortsette med denne framgangsmåten. 

     

    Valgfritt for mobbere

    I fire av de fem sakene er tiltak som beskrives i enkeltvedtak og tiltak som iverksettes etter møter med foreldre, Fylkesmann eller andre, ikke fulgt opp eller kun delvis og utilstrekkelig fulgt opp. Tiltak som foreslås av foreldre iverksettes ikke, eller iverksettes flere år etter første varsel om at noe er galt. Enkle tiltak som retter seg mot mobberen iverksettes ikke og foreldre til mobbere involveres alt for sent og utilstrekkelig - og det er valgfritt for dem om de ønsker å samarbeide om å skape et bedre psykososialt miljø. Det er valgfritt for mobbere og mobberes foreldre selv om mobbere når de blir voksne er underlagt arbeidsmiljølovens paragraf 5, der det påpekes at alle arbeidstakere har plikt til å medvirke til et godt arbeidsmiljø. Kan hende det ikke er valgfritt etter lovens bokstav, men for mobbere i norske skoler er det praksis å la mobber og mobbers foreldre få velge bort å løse situasjonen til fordel for heller å fortsette mobbingen.

Christina Elvan Birkemose er 36 år og er journalist og kommunikasjonsrådgiver. Hun er kjent for åpenhet om og for barn som som er pårørende. Christina har researchet på mobbesaker i Norge siden 2013.

 

Blogglisten hits