Alle barn har rett på....

Har du tenkt på det, at i Norge har alle barn rett på skolegang og helsehjelp, men ikke hjelp fra barnevernet. Er god omsorg ikke vurdert viktig nok for barn i Norge?

God omsorg handler om å bli sett og verdsatt for den man er. Det handler om betingelsesløs kjærlighet, varme klemmer og trygge fang. Det handler om å få lære hvordan verden henger sammen, gå på skole og lære å mestre samspillet med omgivelsene. Det handler om å kunne være trygg, utvikle sin integritet få respekt, være elsket være verdsatt. Det handler om å bli tatt vare på.

Jeg har vansker med å forstå at dette ikke burde være en rettighet på lik linje med helsehjelp og rett til skolegang.

Det er grunnleggende generelle rettigheter vi har rettighetsfestet for alle barn i Norge. At alle barn skal kunne få lese og skrive og at barn skal få nødvendig hjelp av helsevesenet, enten det dreier seg om fysiske eller psykiske skader, faller oss helt naturlig. Barns muligheter for et godt liv er viktig for oss. Kanskje var det derfor vi var tidlig uten med å ratifisere barnekonvensjonen og fikk verdens første barneombud. Kanskje er det også derfor vi har en barneminister som ublygt snakker om barns rettigheter, medvirkning og innflytelse i eget liv. Sånt kan vi gjøre i Norge. Men likevel er det slik at når barns interesser og foreldrenes interesser kolliderer i spørsmålet om god omsorg, så har barna svake rettigheter, dette høres jo helt feil ut. God omsorg er så grunnleggende for barns utvikling og deres muligheter for et godt liv både i nåtid og fremtid. Kan det være slik?

Når det er bekymring for et barns omsorgsituasjon har barnevernet i dag plikt til å hjelpe familien, men bare om foreldrene samtykker. Det innebærer at det ikke kan settes inn hjelpetiltak med mindre foreldre samtykker. Slik er det selv om det er overveiende sannsynlig at hjelpetiltak er nødvendig for å endre utviklingen i omsorgssituasjonen til et barn. På det viset svekkes barnet rettslige stilling til å få hjelp i rett tid i de situasjonene hvor foreldrene takker nei til tiltak. Barnet vil ikke få nødvendig hjelp før omsorgsituasjonen er uholdbar og barnet kan flyttes ut av hjemmet ved et tvangsvedtak i fylkesnemda for sosiale saker. Dette er barn som trenger hjelp og som burde hatt rett på hjelp på et tidlig tidspunkt. Dette er kanskje også barn av foreldre som vil skjule sin utilstrekkelighet, vanskjøtsel eller overgrep mot sine barn.

Det er foreldrenes rett til å takke nei til innblanding i privatsfæren som veier tyngre enn barnets rett til hjelp. Det vil si, barnet har ingen rett til hjelp om omsorgen bare er dårlig. Den må være svært dårlig før barnet har rett på hjelp.

Er det vår redsel for konflikter og vanskelige valg som voksne som gjør at barn i Norge har rett på hjelp om det brekker armen, men ikke når det utsettes for moderat omsorgssvikt? Jeg liker å tenke at det er forklaringen, heller at det er fordi vi synes det er greit at barn utsettes for grader av omsorgssvikt. Likevel synes jeg ikke begrunnelsen at «det er vanskelig» å lage et lovverk som sikrer barns rettighet til god omsorg, er holdbar. Hvis barn lider under dårlig omsorg, skal de få hjelp. Så enkelt og så vanskelig er det.

Nå er det slik at mange takker ja til hjelp fra barnevernet. Heldigvis. Men det er ikke fordi barna har rett på det, det er fordi foreldrene tenker de har nytte av det. Men når foreldrene takker nei til hjelp, hva tenker barnet da? Jeg har møtt mange voksne som var det barnet som stilltiende ble ofre for foreldrenes nei til barnevernet. Fulle av raseri og harme anklager de i voksen alder barnevernet for ikke å ha tatt dem på alvor og for ikke å ha sett dem som barn. Jeg har innsett at de hadde ingen rettigheter og var maktesløse ovenfor en situasjon de som barn ikke hadde sjans til å løse. Det var deres foreldre som tok avgjørelsen selv om de som barn bad om hjelp og ønsket hjelp. Det har for de aller fleste blitt opplevd som et svik fra barnevernet og vært en enorm byrde å bære som preger deres liv i voksen alder.

Barnevernet tar altfor ofte utgangspunkt i at barnet og foreldrene har sammenfallende interesser. Og dermed er viljen til å prioritere barnets interesse når det motstrider med foreldrenes, manglende.

Vi trenger å snu dette på hode. Barnevernet skal være til for barn først og fremst. Det er flott når barnets interesser sammenfaller med foreldrenes. Men når det ikke gjør det og det foreligger en barnevernfaglig vurdering som tilsier at barnet trenger hjelp i sin omsorgssituasjon, ja da burde loven ha vært klar i sin prioritering og sine virkemidler.

God omsorg er like grunnleggende som god fysisk og psykisk helse. Det henger sammen. Jeg tror faktisk god omsorg er en forutsetning.

Det nye forslaget til Lov om barneverntjenester har ikke noe forslag om å endre barnets rettslige stilling på dette område. Den peker på større medvirkning for barn og gir barnets sterkere mulighet til å bli hørt i en barnevernsak. Men den tar ikke skrittet ut og avgjør interessekonflikten mellom barn og foreldre. Den sidestiller heller ikke god omsorg med god helse gjennom å gi barnet rett til barneverntjenester. Det henger sammen med en langt mer overordnet vurdering om at man ikke ønsker seg et rettighetssamfunn hvor individene har selvstendige rettigheter. Derfor har man behov for å stoppe rettighetsutviklingen. Det kan hende det er lurt, men å dra grensen ved barns rett til hjelp og beskyttelse oppleves feil. Rett til omsorg og hjelp til å få god omsorg må forstås som grunnleggende og viktig.

Det er på tide å gi barn en selvstendig rett til hjelp fra barnevernet.

Anne & Hanne

Forebygging - behandling - ettervern; stykker og deler av folk sine liv!

Anna-Sabina Soggiu er 31 år gammel og bor i Oslo. Hun er utdannet sosionom og har en master i sosialt arbeid med fokus på rusomsorg. Hun har jobbet flere år i sosiale tjenester og i det kommunale rusfeltet. Nå jobber hun som en del av forbundsledelsen i Fellesorganisasjonen. Anna-Sabina er kjent som en engasjert politiker med et stort fokus på svake grupper. Idag legges st.melding 30(2011-2012) "Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk" frem for behnadling i Stortinget. Vi er derfor veldig glad for å presentere et svært aktuelt innlegg fra en kunnskapsrik og engasjert ung kvinne.

Vi ønsker dere god lesning!

..............................................................................................................................

Stortingsmeldinga om ruspolitikken kom for noen måneder siden og er nå til behandling i Stortinget. Meldinga tar for seg hele bredden i rusområdet i en form for livsløpsperspektiv. Fra barnet i mors mage, som skades av mors rusinntak, til den eldre delen av befolkningas økende alkoholinntak. Og bra er det, bredde i problematikk krever både brede analyser av feltet, bredde i tilbud og bredde i kompetanse. Vi trenger en rusomsorg som har flere fokus samtidig; fokus på forebygging, behandling, ettervern og skadereduksjon. Rusomsorgen bør evne og yte hjelp individuelt tilpasset den enkelte i den situasjonen denne er i. "Å være der klienten er," er en del av begrepsapparatet i sosialt arbeid. Kanskje er det nettopp dette Stortingsmeldinga appellerer til med tittelen; Se meg!

Er misbruk av rusmidler en sykdom eller et produkt av sosiale faktorer og personlig disposisjon? Skal behandling for rusmiddelmisbruk være et ansvar for helsevesenet eller sosialtjenesten? Er rusmiddelmisbrukere pasienter eller klienter? Hva er spesialisthelsetjenestens ansvar, og hva er kommunenes? Hva er behandling, hva er ettervern og hva er egentlig forskjellen? Synet på hva som er årsak til rusmiddelmisbruk og hva som er den mest hensiktsmessige organisering av rusomsorgen varierer. Mens det sosialfaglige behandlingstilbudet tradisjonelt har stått sterkt i Norden, er behandling for rusmiddelmisbruk et helsefaglig ansvar i mange andre land. I Norge har vi sett at mye av diskusjonene om rusomsorgen har gått i bølger. Organiseringen av hjelpe- og behandlingstiltak for rusmiddelmisbrukere har i løpet av de siste tiårene gått fra en i hovedsak sentralisert til en desentralisert modell, for så å gå tilbake til en sentralisert organisering. De rusavhengige har hatt mange titler; misbruker, avhengig, bruker med mer. De har gått fra å være pasienter til å bli klienter for så igjen å ende opp som pasienter. (Hentet fra SIRUS-Rapport nr.3/2011).

Etter rusreformen ble rusbehandling en del av spesialisthelsetjenesten. Brukerne fikk pasientrettigheter og frister for når behandlingen skulle gis. Mye av tilbudet til brukerne ble allikevel værende i kommunene. Alvorlige ruslidelser kan synes å ha en tendens til ikke å la seg behandle langs en lineær skala. Uten å bagatellisere rusavhengighet så vil jeg hevde at rusavhengiges liv går opp og ned slik det gjør for de fleste av oss. Hvilket gjør at rusbruken kan være framtredende noen perioder, andre ganger totalt fraværende. Dette gjør også at behovet for hjelp fra ulike velferdstjenester svinger og varierer. Brukerne kan hoppe litt fram og tilbake mellom det skadereduserende, behandlende og ettervernet for igjen å være tilbake i det skadereduserende og så kunne ende med et totalavhold som varer livet ut. Dette kan by på utfordringer i stivbeinte systemer og det kan se ut til at det er vanskelig å fange dette mangfoldet når hjelpen gis fra ulike deler av velferdstjenestene, som eksempelvis spesialisthelsetjenesten og kommunene.

Vi hører at både politikere, de ansatte i tjenestene og brukerne jakter på sømløse overganger, men vi er nok dessverre ikke der enda. Kanskje henger dette sammen med at vi har laget oss noen begreper som styrer rettigheter og hvilket budsjett pengene tas fra? Har du en diagnose utløser dette noen rettigheter i spesialisthelsetjenesten, mens kommunen har ansvar for tilrettelegging både i perioden før og etter. Hva er behandling? Når går det over til å være ettervern? Disse spørsmålene er grunnlaget for vurderinger ved ulike instanser i velferdstjenestene. Når skal vi betale? Når skal dere? Hva er vår plikt? Hva er deres? Vi kjenner igjen disse vurderingene også fra andre områder som barnevern og NAV. Så lenge du har mange til å passe på ulike pengesekker, så får vi disse diskusjonene når det kommer til hver enkelt bruker og de tas av ulike fagpersoner. Jeg er svært usikker på hvor mye fag det egentlig er i slike diskusjoner?

Uansett er utfordringene i rusfeltet mange. Kanskje nettopp fordi problematikken strekker seg mellom svært ulike problemstillinger. Vi møter personer med et høyt forbruk av alkohol eller reseptbelagte medikamenter. En del av disse bor i dyre hjem, har god inntekt, og stort nettverk. I den andre enden av spekteret finner vi de som noen ganger refereres til som de mest utslåtte. De uten fast bosted, liten eller ingen tilknytning til hverken skolegang, utdanning eller arbeidsliv, med lite nettverk og null inntekt. Det er vanskelig i favne helheten i et slikt spenn, spesielt når ulike instanser og forvaltningsnivåer er satt til å løse disse utfordringene sammen. Bredde i problematikk krever bredde i tilbud!

Stortingsmeldinga legger opp til at man benytter virkemidlene fra Samhandlingsreformen også når det gjelder rusomsorg. Hvilket betyr at mye av ansvaret fortsetter og forsterkes som kommunenes område. Mange stemmer har tidlig innvendt at de var redd for at de svakeste gruppene kunne komme til å lide i en sprengt kommuneøkonomi. Min erfaring er at personer som tilhører grupper av befolkninga med særlig behov ikke blir prioritert. Det blir opp til den enkelte kommune å bestemme hva pengene skal brukes til. Å gi stort kommunalt ansvar, men samtidig stort kommunalt handlingsrom vil kreve at kommunene sier seg villig til å bruke penger på ei gruppe som man ikke ser de raskeste resultatene for. Utfordringa er både å sikre en god kommuneøkonomi, samtidig som man krever av kommunene at de prioriterer tilbud på rusområdet sjøl om budsjettene er sprengt!

Et annet spørsmål som også kan knytte seg til samhandlingsreformen, men også til rusfeltet som sådan, er spørsmål om kompetanse i tjenestene. Man har fått styrket det helsefaglige fokuset i rusomsorgen gjennom rusreformene. Rusavhengighet er et helseproblem, men det bringer også med sosialpolitiske utfordringer som må løses med flere politiske virkemidler og med fagfolk som har sosialfaglig kompetanse og fokus. Jeg er redd for et for ensidig og individualistisk syn på rusavhengighet i rusfeltet og ser dessverre ikke at Stortingsmeldinga gir noe svar på ei slik bekymring. Forklaringer som kan knyttes til individuelle faktorer fortrenger de mer samfunnsorienterte og sosialfaglige forklaringsmåtene. Kritiske stemmer er redd for profesjonsnøytraliteten i den kommunale helse- og omsorgslovgivningen. Lovverket gir stor grad av kommunal frihet. Spørsmålet blir da hva den enkelte kommune anser som nødvendig kompetanse for å yte hjelp til denne gruppa med mennesker? Noen sier at profesjonsnøytraliteten åpner opp nye arbeidsarenaer for flere yrkesgrupper, andre vil hevde at kommunene i en sprengt økonomi vil velge seg det som er billigst. Bredde i problematikk krever kompetanse og bredde i kompetansen!

 

La meg gjøre et tankeeksperiment. Jeg får lov til å bestemme hvordan man skal legge opp det kommunale rusarbeidet, hva ville jeg da hatt fokus på?

  1. Jeg ville tenkt samfunnsbygging og forebygging i mange av kommunens planer. For eksempel; hvor mange rusfrie arenaer har vi for aktivitet og hygge i kommunen? Hvordan benytter vi parkene våre? Hva slags tilbud har vi til barn og unge? Hvordan er levekårene fordelt i kommunens befolkning? Er det spesielle områder som er mer belastet enn andre? Hva gjør vi i så fall med de mest belastede områdene? Jeg ville hatt fokus på levekårsproblemer som kan gjøre at rusbruk ses som en løsning for enkelte mennesker. Eksempelvis arbeidsløshet, dårlige boforhold, fragmenterte nettverk og sosial isolasjon.
  2. Jeg ville jobbet for å motvirke fragmentering i tilbud som gis til de som har utviklet rusavhengighet. Når tilbudet fragmenteres er det ikke sikkert man når fram med hjelp til målgruppa. For eksempel; bestillerkontoret fatter vedtak, hjemmetjenesten går hjem med medisiner, NAV sikrer forvaltningskonto, en annen del av NAV sikrer inntekt, en annen innstans gir aktivitetstilbud, enda en annen instans gir poliklinisk behandling osv. osv. Når mennesker er i krise framstår dette systemet rotete og uoverkommelig. Det skaper motstand mot å ta imot hjelp. Minst mulig fragmenterte tilbud!
  3. Jeg ville sikret svært gode samarbeidsavtaler mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. Her ville jeg hatt et bevisst forhold til spørsmålet; Når er en pasient utskrivningsklar, og hvem bestemmer det?
  4. Jeg ville hatt et stort fokus på hvilken kompetanse jeg anså som nødvendig.

 

Et helhetlig samarbeid mellom kommunal sosial- og helsetjeneste og spesialisthelsetjenesten er nødvendig. Det statlige tjenestetilbudet må kunne gi både korttids- og langtidsbehandling, polikliniskbehandling og døgninnleggelser, samt ha ulike terapeutiske tilnærminger i tilbudene. Det kommunale tjenesteapparatet må innbefatte gode botilbud, aktivitet/arbeid, nettverk og sosial støtte. Ruslidelser er samfunnsproblemer som også kan ses i sammenheng med fattigdom, boligmangel og sosial eksklusjon. Dette krever ulik og høy kompetanse i tjenestetilbudet også i kommunene.

Masteroppgaven min avslutta jeg med en tekst av Jokke og jeg har lyst til å avslutte denne bloggen litt over samme lest. Kanskje spesielt fordi Stortingsmeldinga i tittelen oppfordrer oss til å SE!

 

Jeg går ned gata og sola svir

Og alle folka som går forbi

ser ut som om dem hater meg lidenskapelig

Jeg er paralysert og paranoid

og verst av alt jeg er nykter nå.

 

For meg beskriver dette utdraget, av Jokkes låt om nykterhet, noe av kompleksiteten i rusbruk. Det spenner mellom liv og død, mellom det tragiske, utmattende og det helt fantastiske. Og på et vis er jo disse spennene en del av selve livet. Skal vi yte mennesker hjelp når de ber om det så må vi forsøke å ta innover oss kompleksiteten i livet og akseptere at det er elementer vi ikke forstår. Vi har en forpliktelse til å forsøke å forstå den andres virkelighetsbilde og tilpasse oss sjøl som hjelpere. Vri på stivbeinte systemer og trang økonomi, slik at vi kan forsøke å virkelig SE de folka vi har rett framfor oss. Så jeg takker regjeringa for den oppfordringa og ønsker oss alle lykke til i det videre arbeidet både politisk og faglig!

 

 

Statlig karusell

Åshild Sandtorp Johnsen  er barnevernspedagog,med en videreutdanning i klinisk miljøterapi ved RBUB, ferdig 2011. Hun har vært ansatt i BUFetat siden 2007, og har jobbet ved Skiptvet omsorgssenter siden oppstart i mars 2009. Hun har  erfaring som kommunalt ansatt, har jobbet i førstelinjebarnevernet,  vært innom privat barneverntiltak, både som miljøterapeut og som avdelingsleder.  Åshild vet hva det vil si å jobbe med sårbare barn og unge!

Nå er Åshild kjent i Østfold som en egnasjert  tillitsvalgt for FO  på arbeidsplassen sin,  hun sitter i klubbstyret i FO klubben i BUFetat region Øst, og er yrkesfaglig ansvarlig for barnevernspedagogene i FO Østfold.

I statsbudsjettet for 2013 foreslår regjeringen å legge ned hennes arbeidsplass, Skiptvedt Omsorgsenter. Da det ble kjent skrev Åshild på facebookveggen sin   «Politiker, her skal du motstand finne!». Siden den dagen har hun engasjert FO, LO i Østfold og lokale medier. Nå vil hun engasjere deg også. Vi er stolt av å presentere en modig ung kvinne med et brennende engasjement! God lesning!

.....................................................................................................................

Det er 2008, staten har akkurat overtatt ansvaret for de enslige mindreårige asylsøkerne(EMA) som kommer til Norge, og som er under 15 år. Regjeringen sier de ikke har kapasitet til å ta ansvar for hele gruppen opp til 18 år, men gir lovnader om at de på sikt skal gjøre dette. De uttaler at de ikke har kapasitet p.t.

Ministeren ankommer tunet på Eidsvoll omsorgssenter. Dette er en storsatsning innenfor statlig barnevern. Det er nesten ikke grenser for hvor mye statlige midler som skal brukes til den nye målgruppen innenfor statlig barnevern. Det blir raskt oppdaget at Eidsvoll omsorgssenter ikke har plass til alle de som kommer til landet vårt. Det bygges opp statlige omsorgssentre flere steder i landet og plasser til denne målgruppen legges ut på anbud for at private aktører skal kunne bistå med og «ta unna». Innen mars 2009 er ett nytt statlig senter bygd opp. Skiptvet omsorgssenter, der jeg jobber. Først en avdeling, så en til, så en til. Nye hus bygges, det ansettes mennesker til å jobbe. Mennesker som bretter opp ermene og går til verket med iver. De får være med i en stor statlig satsning innenfor barnevernet. Barna flyttes inn i helt nye hus i høsten 2010. Samme høst får vi beskjed om at det ikke trengs så mange plasser til denne målgruppen. Staten vil bygge ned. Det kjempes for barnas hjem og statsansattes arbeidsplasser. Noen vinner, andre taper.  Det blir 2011 og nye kutt skal gjøres. Flere barn mister hjemmene sine og flere statsansatte mister arbeidsplassene sine. Det blir 2012, forslag til statsbudsjett legges frem og jammen; det skal kuttes ennå mer. Flere barn skal rives opp med røttene de har fått i Norge og flere statsansatte går en usikker jobbsituasjon i møte.

Jeg kan velge å bli sint, gi opp eller gripe fatt på det som egentlig er min oppgave som statsansatt-nemlig hjelpe de barna som bor ved disse sentrene. Disse sårbare barna som ikke har noen andre i Norge til å kjempe for seg enn meg og mine kollegaer. De sårbare barna som leser avisa, hører nyhetene og blir redd de aldri skal få se sin «hvite mamma» mer. Deres hjem i Norge skal legges ned! Det er ikke lett å forklare, og de har ikke grunnlag for å forstå konsekvensene av dette. De vet ikke om noe annet i Norge enn Skiptvet omsorgssenter og bygda de bor i. Under den offisielle åpningen av vårt senter var det en av talerne som sammenlignet jobben vi skulle gjøre med ett nøkkelhull. Vi skulle være det stedet der barna stod utenfor og tittet inn i Norge og fikk sine første opplevelser av landet og systemet. Vi hadde en unik kompetanse og en viktig oppgave.

I tillegg til å gi barna omsorg, veiledning og utviklingsstøtte har jeg ansvar for å integrere dem. Skiptvet er ei bygd som har tatt oppgaven med å «huse» ett statlig senter som dette alvorlig og seriøst. Vi har blitt tatt godt i mot og barna våre har hatt gode muligheter til å delta i de aktivitetene som finnes, både fotball og håndball, skigåing i lysløype om vinteren, skøyter på isen, sykling til stranda med bading, kor og fritidsklubber. For ikke å snakke om skole; en stor innsats er gjort for at våre barn skal få en god start i Norge.

Disse barna som bor ved omsorgssenteret hentes hos PU (politiets utlendingsenhet) av oss. Vi henter dem til oss, gir de ett rom, mat, en varm dusj, klær og en trygg hverdag. Vi blir kjent med dem gjennom kartlegging. De forteller oss sin historie, som ofte er preget av en lang periode i usikkerhet og flukt mot en tryggere fremtid. Noen av barna har med seg traumer fra reisen og fra hjemlandet sitt. Noen av dem har sett sine foreldre og sin barndom bokstavelig talt eksplodere foran seg.  Vi gir de gode og trygge rammer. Vi gir dem sikkerhet og legger til rette for å ta igjen det tapte og for at de skal kunne utvikle seg som individer. Gjennom flere års erfaring har vi utarbeidet miljøterapien til å romme deres individuelle behov og tilrettelegge for utvikling. Disse tingene gjøres jo selvfølgelig også andre steder, så da kan det være du tenker at det ikke unikt for oss. Det har du kanskje rett i; ingenting av det vi driver med er så unikt at ingen andre kan gjøre det. Jeg tør allikevel å påstå at staten ikke får ett bedre tilbud for disse barna noe annet sted, snarere tvert imot.

Omsorgssenterets oppgave er å ivareta barnet under asylperioden og bistå kommunene med informasjon ved bosetting, slik at barnet får det best mulige tiltaket ute i kommunen når det skal bosettes. Omsorgssenterets oppgave er også å ivareta de barna som ikke får opphold i Norge og som skal returneres. Noen av disse barna blir boende lenge ved omsorgssenteret. Heldigvis er det slik at EMA som skal sendes hjem igjen, ikke sendes hjem til ingenting.  Uheldigvis er min erfaring at dette medfører opphold på omsorgssenter i flere år. Disse barna er ekstremt sårbare. De var i krise når de kom til omsorgssenteret, men ble ivaretatt av kvalifisert personal. Idet de får avslag på asylsøknaden kommer en ny krise. I denne perioden er de også ivaretatt av kvalifisert personal. VI kjenner barnets reaksjoner og har vært med dem i prosessene. Vi innehar etter hvert stor kompetanse på temaer som ordinært barnevern ikke har, og som vi har brukt tid på å bygge opp. Vi har erfart og tatt lærdom gjennom de årene vi har drevet omsorgssenter i Skiptvet. Så er det faktisk slik at vi ser det kommer færre barn til landet, og vi skjønner det er dårlig butikk for staten å ha senter stående med tomme plasser. Det vi ikke skjønner er hvorfor den samme regjeringen som så flott åpnet det første omsorgssenteret, og som i sin Soria Moria II sa at man den gangen ikke hadde kapasitet til å ta ansvar for EMA helt opp til 18 år. Nå har vi bygningene, kompetansen, erfaringen og folkene.  Nå har staten kapasitet.

Min appell til dere som leser dette blir: La ikke barnas første møte med Norge gi en følelse av at de ikke har noen verdi, at deres barndom ikke er viktig og at deres kriser og traumer ikke blir ivaretatt på en god og forsvarlig måte. La oss jobbe for at også disse barna skal få den tryggheten i sin barndom som barn for øvrig har krav på!

Jeg har alltid sammenlignet det å være ansatt i staten med å kjøre karusell. Har du først satt deg til rette og festet beltet skal det mye til for å dette av, men du skal tåle mye loop og skarpe svinger underveis, men nå føler jeg at noen har tatt av meg beltet!

"Money, money, money"

I Mandal bor det 15 149 mennesker. Mandal kommune har en gjeld som tilsvarer omlag 1.3 milliarder kr. Dette utgjør 85810 kr per innbygger. Gjelden kommer av tunge, kostbare investeringer. Blant annet kulturhuset Buen, infrastruktur, nye bygg og ny flerbrukshall. Det finnes flere kommuner som har vært styrt på en slik måte at enhver regnskapsfører eller økonom vil rive seg i håret i ren frustrasjon. Ikke nok med det, det finnes kommuner som styres på en måte som vi aldri ville forvaltet vår egen husholdning. Det hele er jo veldig enkelt; å sørge for at det ikke går mer penger ut enn det kommer inn. Hvordan kan det da ha seg at denne kunnskapen, for noen politikere, forsvinner som dugg for solen i det de trer inn i kommunestyresalen?

«Trygg økonomisk styring» er mottoet til Arbeiderpartiet. Nylig la den rødgrønne regjeringen frem et budsjett for »trygg økonomisk styring». Det var et budsjett som bar preg av satsing på velferd. Velferd skapes også i kommunene, men i Mandal kommune står velferden for fall fordi politikere de siste periodene har brukt mer penger enn de har. Konsekvensen av dette er at det nå varsles kutt blant annet innenfor pleie/omsorg og skole. Mandal kommune bruker allerede i dag lite penger per elev (i forhold til landsgjennomsnittet) og det er mange elever pr lærer. Min datter går i en klasse med nesten 30 håpefulle, vimsete og ivrige 2.klassinger. Lærer Tone gjør sitt alle ytterste for å se hver enkelt av dem hver eneste dag. Skoledagen har bare et visst antall timer og i de timene skal hun rekke å gi hver enkelt tilpasset undervisning, ros og oppmerksomhet. Det er en krevende øvelse. Når Mandal trenger mer penger for å betale ned på gjelda si, så er et av forslagene å kutte ned på antall årsverk i skolen. Sånn er det bare. Når utgifter må kuttes får det konsekvenser og alt for ofte rammes de svakeste. Våre barn og eldre.

I  forslag til statsbudsjett kunne jeg lese at regjeringen vil øke lærertettheten i ungdomskolen. Derfor øremerker de penger til å øke antall årsverk. Teknisk sett så må skolene søke om de midlene for å få dem ut, og forutsetningen er at årsverkene skal komme i tilligg til de eksisterende. For Mandal sine to ungdomsskoler kan det bety 7 stillinger. HURRA! Tenkte jeg først. Det der var en enkel og beleilig krumfot på lokalpolitikere på kronesanking. Men så, etter å ha fordøyd gleden på vegne av 13 -14 åringene forstod jeg at det betyr at det må kuttes mer på budsjettet til barneskolen om lokalpolitikerne skal oppnå den ønskede og nødvendige besparelsen i skolen! Det er selvsagt bra for alle ungdomsskoleelever, men det er katastrofalt for barneskolene og målsetningen om tidlig innsats. Hvis sparetiltakene gjennomføres betyr det ganske enkelt mindre penger på min datters skolegang. Mye mindre penger, faktisk!

Tilbake til politikere på kronejakt. Når alvoret begynner å synke inn så starter kreativiteten. Det følgende eksempelet handler på ingen måte om trygg økonomisk styring, men er et eksempel på hvordan det går når luksusfellen har innhentet deg. Mandal kommune investerte i en isbane. Et flott tiltak som var gratis for alle og hvor barn og voksne kunne boltre seg på skøyter ute i friluft. Det var både folkehelse og forebygging i ett. Isbanen ble veldig godt besøkt. Da regnskapet til kommunen viste røde tall ble isbanen et beleilig sted å hente penger fra. Det var en ikke- lovpålagt oppgave og pengene til drift og islegging av banen kunne inndras for i stede betale gjeld. Det det var like før hele isbanen ble liggende der sørgelig isfri. Politikerens flotte investering i en isbane kunne få sin utgang som en grå trist betongflate. Nå sørget sterke ildsjeler for å rette så mye oppmerksomhet mot dette håpløse forslaget, at politikerne ikke turte annet enn å budsjettere med is. I hvert fall dette året. Men slik har det vært med flere av forslagene, de har manglet en forståelse av at det koster penger å drifte investeringen de så ivrig har vedtatt. Når lånebelastningen er så høy som den er i Mandal må man betale mye avdrag, og det betyr mindre til drift og tjenester. Det hjelper lite at huset med fire vegger og et tak står der om du ikke kan fylle det med aktivitet. En av de ildsjelene sa det slik:» Det er på tide at politikerne i Mandal skjønner at har de sagt A får de si B. Å drive politikk og forvaltning av våre skattepenger handler ikke om å gi kompe uten smør og sukker på»( Daasvatn til Lindesnes 14.9.12). Nå er kompe en svært lokal rett, men la oss sammenligne det med pannekaker uten sukker eller blåbær.

Et annet forslag gikk i all enkelhet utpå å få mer kontroll på når gatelys ble slukket. Forslaget skulle gi en besparelse på hele 250 000 kr, Lommerusk selvfølgelig når man skal spare inn totalt. Lommerusk når man tenker på om at gatelys handler om å sørge for at tenåringsdattera di kommer trygt hjem en mørk høstkveld. Men tilbake til økonomien. 250 000 skulle spares, men for å få til besparelsen måtte man foreta en investering. Den investeringen koster  4.4 mill kr. For å spare 250.000 kroner må man bruke 4.4 millioner. I et langsiktig spareperspektiv kan det hende at dette fungerer, men når målsettingen var rask innsparing fremstod dette underlig. Enda mer underlig når gjelda allerede var høy og alle penger til investering brukt opp.

Det er sånne historier som skaper politikerforakt og som får folk til å avstå fra av stemme. Jeg skulle ønske det fantes en oppløftende slutt på historien om kommunebudsjettet. Det gjør ikke det. Det finnes bare etterpåklokskap som forhåpentligvis går i arv til neste generasjon politikere. Noen burde likevel våge å si høyt i respekt for oss andre «Dette var feil. Vi gjorde en feil. Vi tar ansvar og vi beklager at det går ut over våre barn og våre eldre». For slike feil, slike feil begått i beste mening og i en rus av makt og begeistring, handler om å ta fra våre barns velferd for å finansiere våre egne monumenter over velstand. Jeg tenker ofte på det når jeg går opp på siden av det gnistrende flotte kulturhuset i Mandal. Det er et ruvende bygg, som gneiser i stolthet opp av elva. Et bygg de aller fleste av oss er glad for når det først står her. Vi betaler likefullt på det bygget med mørklagte gater, lav lærertetthet og et kanskje svært skrint helse og sosialtilbud. Det er våre barns skolegang og våre besteforeldres omsorg som betaler for monumentet over Mandals egentlige ikke- eksisterende velstand. Men det ser flott ut. Meningen er selvsagt at det skal komme alle innbyggere til gode gjennom et økt kulturtilbud. I den private husholdningen er det likevel slik at man kjøper alltid brød før sjokolade og Cherox foran dansesko. De fleste av oss klarer å begrense oss til ikke å bruke mer penger enn det vi får inn. Logikken som du og jeg forvalter våre egne budsjett med, når ikke alltid inn i kommunestyresalen.

Det finnes kommuner som rett og slett er vanstyrt. De bruker mye tid og krefter på avledningsmanøvrer som handler om å skylde på hverandre eller administrasjonen. Men det er nettopp det det er, avledningsmanøver. Disse kommunene ledes av politikere valgt på tillit fra sine borgere til å styre og ta ansvar for din og min velferd. Når De ikke gjør det er det på tide å reagere. Det er da du som leser må forstå at det er i slike situasjoner det er viktig at du engasjerer deg, at du melder deg inn i et parti du synes har den mest fornuftige verdiretningen, at du stemmer ved valg og at du roper høyt for å synliggjøre hva politikers desperate kronejakt får av konsekvenser for deg, barna dine eller besteforeldrene dine. Det er ditt lokalsamfunn og det finnes ikke en eneste kommunepolitiker som ikke er valgt og som har fått sitt mandat fra sine innbyggere. Det mandatet de har fått, er gitt av deg.

Trygg økonomisk styring er ikke bare tomt prat. Det gir mening når jeg setter det inn i hva som er viktigst for meg. En trygg og god skole for barna mine, SFO, en god barnehage, gratis fritidstilbud for ungene, et gode og tilgjengelige tjenester for de som faller utenfor og som trenger hjelp, gode helse og omsorgstjenester, en jobb og et godt arbeidsliv, et trygt lokalsamfunn. Trygg økonomisk styring handler om ikke å bruke mer penger enn man har og å sørge for det viktigste først. Det handler svært enkelt om å sørge for det man må ha før det man har lyst til å ha. Det handler om ikke å bruke opp neste generasjons penger slik at de ikke får den samme velferden som vi kan fråtse i. Trygg økonomisk styring handler om ansvar. Og ansvar skulle langt flere kommuner være seg bevisst.

Å finne nålen i høystakken…

Vår neste gjesteblogger er Siv Lyngtun. Siv er stolt Bergenser , 35 år gammel og bor sammen med en aktiv sønn på 10 år. I dag er hun styrelder av Aleneforeldreforeningen (AFFO). Under barnevernstudier i Alta kom engasjementet for fullt: først som klassetillitsvalgt på kullet og så i  LMU ved Høyskolen i Finnmark, etter et rasistisk motivert angrep på en barnefamilie tok Siv initiativ til oppstart av og var leder for Alta SOS-rasisme. Siden ble hun aktiv i FO-Studentenes lokallag , for så å gå inn i FO-Studentene sentralt som nestleder og siden leder i to perioder. Siv er en forkjemper for at virkeligheten noen ganger trenger å snus på hodet, sees på med nytt blikk og forandres!

Vi er stolte over å presentere Sivs innlegg. God lesing

..................................................................

Å finne nålen i høystakken…

Jeg har lyst å gjøre et eksperiment. Jeg har lyst å finne noen positive sider ved barnefattigdom. Du tror kanskje ikke det er mulig-og jeg er ikke helt sikker selv, men hva om vi gjør et forsøk?

For kanskje har du i likhet med meg allerede deltatt på et hav av fattigdomskonferanser. Hvor vi som ønsker å bekjempe fattigdom reiser med fly, sover i myke hotellsenger og spiser fra nydelige fruktfat betalt av stat og kommune. Hvor «vi» snakker om «de», deler oss i grupper med oppgaver som etterpå presenteres og senere møtes over en god middag og et glass rødvin. Kanskje har du hørt de triste historiene, de som gjør at du nesten skammer deg over din egen oppvekst. De som gjør at du må ut i pausen og gråte på toalettet. Kanskje har du, som meg, følt deg maktesløs. Smakt på det paradoksale ved å snakke om fattigdom på et fire-stjerners hotell. Og siden lurt på hva som virkelig kom ut av den siste forskningsrapporten, hvor mange som omsatte erfaringsutvekslingen i handling neste gang et vedtak ble fattet vel tilbake på kontoret og muligens har også du i stillhet undret deg over om det hadde blitt mindre fattigdom hvis hele møtets kostnader ble omgjort til sykler, ski, pc-spill og sydentur for noen som bodde i de kommunale leilighetene like rundt hjørnet fra konferanserommene.

Derfor har jeg ikke lyst å snakke om fattigdommens drøvtyggede aspekter. Du som leser dette vet alt som jeg vet og sikkert mer. Så la oss snu det fullstendig på hodet. Bare et øyeblikk.

  • Fattige barn vet at handling teller mer enn ord og kjenner seg verdsatt

- når de får nye klær til skolestart mens far går rundt i en bukse fra fretex.

-når radmagre mor sier hun er mett slik at de kan ta den siste porsjonen.

- når de får all oppmerksomheten til lek og lekser etter middag, fordi ingen uansett har råd til å holde avisen eller kjøpe tv, som andre mødre og fedre blir «opptatt» med.

  • Fattige barn har høyere sannsynlighet for å få hjelp.

-sårbarheten som vanligvis sees på som en ulempe, kan være et fortrinn i de verst tenkelige tilfellene: hos barn som opplever omsorgssvikt og mishandling hjemme.

-en barnehageansatt vil lettere melde bekymring til barnevernet når en arbeidsledig far lukter alkohol ved levering, enn hvis det er en advokat som «sikkert bare var på en sen forretningsmiddag igår»

-en nabo vil raskere ringe politiet og rapportere «husbråk» hos en barnefamilie i en trang blokkleilighet, enn noen vil oppdage at barna til eiendomsmegleren i en villa på vestkanten har lagt søvnløse i kjellerstuen hele helgen mens det fløt kokain og sprit blant designerkledte gjester oppe i stuen.

  • Fattige barn setter større pris på små gleder

-som alle de artige historiene mor dikter om de andre passasjerene når de sitter på bussen, det gjør ikke noe at hun ikke kjører mercedes mens hun snakker i mobilen uten handsfree..

-som at far har tid til å se på en fin blomst i veikanten , siden han likevel ikke har noen jobb han skal rekke..

-som at kostymet til karnevalet tok fem timer å sy, i stedet for fem minutter å kjøpe, og da gjorde det liksom ingenting at det ikke var det fineste..

  • Fattige barn vet hva som er viktig i høytidene

-når det mangler gaver under juletreet, vil det beste minnet deres være at alle de voksne tok seg tid til fire runder med stigespill, ikke at de fikk Wii og ble sendt på rommet for å være ut av veien en stund.

-når det ikke er penger til å leie dyre lokaler til konfirmasjonen vil de huske at bestemoren deres lager verdens beste lapskaus, ikke at de tjente 40 000 på å lyge om at de tror på gud.

Dette er tenkte eksempler. Og du finner dem kanskje provoserende. Jeg mener selvsagt ikke at vi skal slutte å forske på fattigdom eller at alle møtene er nyttesløse. Jeg påstår ikke at rike foreldre tar dårlig vare på barna sine og mangler sunne verdier. Jeg mener heller ikke at det er rosenrødt å være fattig. Alle fattige foreldre er ikke slik og de fattige barna blir ikke alle lykkelige av å vokse opp under slike vilkår.

Men det kan likevel være noe sant i det jeg skriver. Og det kan noen ganger være nyttig å prøve å lete fram noe positivt i det som oftest er trist. Når de fattige leser nok et avsnitt om fattigdom, vil det kanskje være en trøst i at noen har beskrevet muligheter som ligger der og ikke bare elendighet? Jeg kan bare håpe.

En annen grunn til at jeg skriver som jeg gjør disse sene nattetimer er at akkurat nå: kl 03.06., får jeg bare ikke sove, på grunn av et konkret eksempel som ramlet inn i livet mitt, mitt bevis på at det finnes positive sider ved fattigdom :

  • Fattige barn kjenner betydningen av tid og kjærlighet

En av mine desidert rikeste venner vokste opp fattig. Han ble ertet på skolen for klærne sine, måtte sloss for å sette seg i respekt, spiste kneippbrød på tilbud hele uken og hadde speilegg til søndagsmiddag. Han kunne nok etter både fordommer og statistikk å dømme sikkert lettere blitt kriminell enn en fremgangsrik forretningsmann. Han er en av de i min omgangskrets jeg beundrer. Ikke fordi han i dag har finere bil, større hus og mer penger enn de fleste, men fordi han vet så inderlig godt hvem han er. Hva han står for. Hva som er viktig.

Moren hans ligger på det siste idet jeg skriver dette. Hun har vært alenemor og alvorlig syk det meste av hans barndom og hele hans voksne liv. Jeg har fått lov til å være tett på dem den siste tiden av hennes sykdomsforløp og har lært mer om fattigdom gjennom dette bekjentskapet enn noen Fafo-rapport noensinne kan lære bort.  Jeg tok farvel med henne når jeg gikk i dag, og tviler på at hun lever når kommer tilbake i morgen.

Han har våket ved hennes side i tre døgn. Han prater med henne, kysser og klemmer ustanselig og hver gang hun åpner øynene sier han at han er glad i henne. Alle pengene hans er ubrukelige. Han har «alt» men likevel er det ingenting han kan gi henne. Bortsett fra tid og kjærlighet. Akkurat det samme som hun gav ham, når det var det absolutt eneste hun hadde.

Hver femte norske arbeidsgiver er kriminell. Eller bare uvitende?

Vår neste gjesteblogger er Helene M. Knutsen. Glajenta Helene kommer opprinnelig fra Trondheim og Oslo og rundt omkring (omflakkende barndom takket være en far i forsvaret), nå mer eller mindre bofast i Mandal. For tiden ansatt som frivillighetskoordinator i Kreftforeningen og vordende tvillingmor. Har tidligere jobbet som prosjektleder ved Ungdom & Fritid med ansvar for gjennomføring av det største landsomfattende kompetanseløftet blant ansatte innenfor fritidssektoren. Har også arbeidserfaring fra blant annet barnehage, arbeid med rusmisbrukere gjennom Kirkens Bymisjon, restaurantbransjen, og har flere kortere prosjektengasjement bak seg innenfor organisasjoner som Røde Kors og Amnesty International. Har i tillegg engasjert seg sterkt i diverse frivillige verv og engasjement, spesielt innenfor arbeid med asylsøkere i regi av Røde Kors, og sitter nå i ungdomsutvalget i LO Vest-Agder som representant for Handel og kontor der hun deltar aktivt i blant annet LO's Sommerpatrulje. Har en brennende interesse for arbeideres rettigheter generelt, og bevisstgjøring og myndiggjøring av unge mennesker spesielt, blant annet gjennom opplysningsarbeid om rettigheter i arbeidslivet.

Vi er stolte over at Helene er gjesteblogger for oss. God lesing!

Hver femte norske arbeidsgiver er kriminell. Eller bare uvitende?

I sommer som i fjor sommer, og som i flere somre før der, var LO’s Sommerpatrulje på reisefot rundt om i Norges land for å besøke arbeidsplasser og for å opplyse unge arbeidstakere, samt deres arbeidsgivere, om plikter og rettigheter i arbeidslivet. Tall fra LO viser at det i år ble avdekt lovbrudd i hver femte bedrift sommerpatruljen rakk å besøke, og det innebærer en økning på nesten fire prosentpoeng fra i fjor. Videre ble det i Vest-Agder avdekt lovbrudd ved så mange som 26,92 % av de besøkte arbeidsplassene.

De fleste lovbruddene som Sommerpatruljen avdekker går ut på manglende eller mangelfull arbeidskontrakt, manglende utbetaling av kompensasjon for overtidsarbeid, for lang arbeidstid og manglende eller mangelfull lønnsslipp. Selv om hvert lovbrudd i seg selv stort sett er av mindre alvorlig karakter byr disse tallene likevel på en tankevekker. For hva sier egentlig disse tallene noe om?

Sier disse tallene at hver femte arbeidsgiver på landsbasis er kriminell? At over ¼ av arbeidsgivere i Vest-Agder er noen regelrette skurker som gjør det de kan for å utnytte huller i lovverk, snu på flisa og drive rovdrift på sine ansatte?

Eller sier disse tallene noe om uvitenhet? Manglende kunnskap både hos arbeidsgiver og hos arbeidstaker?

Sistnevnte hypotese er langt mindre tabloid enn den første, og jeg ville nok ikke fått en femmer av VG eller Dagbladet for å servere dem følgende overskrift: “Tall fra årets Sommerpatrulje kan si noe om at arbeidslivet i Norge er preget av manglende kunnskap om arbeidsgivers plikter overfor arbeidstaker, samt arbeidstakers rettigheter på arbeidsplassen”.

Men som førstegangs-Sommerpatrulje-deltaker selv så er det altså det inntrykket jeg sitter igjen med, og det bekrefter det inntrykket jeg satt med fra før. Folk er sulteforet på kunnskap. OPPLYSNING. Enkelt og greit. En og annen regelrett skurk finnes der også, det er ikke til å skyve under en stol, men det er ikke den profilen som matcher de fleste av arbeidsgiverne som i sommer fikk tilbakemelding om manglende oppfølging av lovverk ved deres arbeidsplasser etter besøk fra Sommerpatruljen. De har rett og slett ikke god nok innsikt i hvilke lovverk som gjelder, og hvordan man på en lovmessig og god måte kan lede sitt personale.

Det samme går for arbeidstakerne. Når Sommerpatruljen er ute og besøker arbeidsplasser er det først og fremst sommervikarer, eventuelt andre unge arbeidstakere man først og fremst ønsker å slå av en prat med. Mine erfaringer fra tidligere arbeidsliv, som innebærer flere år i restaurantbransjen samt ett skjebnesvangert år som vikar for det etter hvert så utskjelte vikarbyrået Adecco, tilsier det samme: informasjon om arbeidstakeres rettigheter er for lite tilgjengelig. Da spesielt med tanke på nye unge arbeidstakere, som dessverre alt for ofte ender opp som taperne i det norske arbeidslivet fordi de ikke er bevisste sine rettigheter. Det eneste tallet som slår antallet sommervikarer med manglende eller mangelfull arbeidskontrakt, det er antallet sommervikarer som er klare over at det faktisk er norsk lov at de skal ha en arbeidskontrakt som blant annet sier noe om arbeidstid, ansettelsesperiode, lønn etc.

For meg sier viktigheten av å være bevisst sine rettigheter i arbeidslivet, som ellers i livet, seg selv. Men for å skrive det ut i klartekst, jo flere arbeidstakere som vet hva man kan kreve fra sin arbeidsgiver, og jo flere arbeidstakere som står sammen om stille krav overfor sine arbeidsgivere, jo sterkere står man for å sikre egen trygghet i tilværelsen som arbeidstaker. Det samme gjelder også arbeidsgiverne, for jeg velger å la tvilen komme dem til gode og tenker at de aller aller fleste arbeidsgivere i Norge har ett ønske om å drifte sine virksomheter på ett lovlig vis, samt behandle sine ansatte med likeverd og respekt. Og jeg velger samtidig å tro at dersom kunnskap om lov og rett i arbeidslivet var lett tilgjengelig og overkommelig for de fleste, så ville også arbeidsgivere som arbeidstakere vist interesse for å ta til seg den gitte informasjonen.

Så hvem sitt ansvar er det egentlig? Å sørge for at kunnskap og informasjon om arbeidslivets rettigheter og plikter når ut til dem de gjelder for?

Er det statens? Fagforeningenes? Arbeidsgiverforeningenes? Foreldres? Skolens? Medias? Alles?

Uavhengig av hvem sitt ansvar det er, så er det av min oppfatning at det er viktig at ungdom opplyses før de går ut i arbeidslivet, da i form av deltidsarbeid ved siden av skolen, sommerjobber også videre. For som vi alle vet er gammel vane vond å venne, og dersom ungdom fra ett tidlig stadium venner seg til urettferdig behandling i arbeidslivet så er det ikke sikkert de vil stille spørsmålstegn ved dette senere i arbeidslivet heller. Det er viktig at ungdom forberedes på arbeidslivet, på en grundigere måte enn hva jeg selv opplevde som ungdom da det eneste jeg kan huske av såkalt “forberedelse til arbeidslivet” fra skolen var den konstante påminnelsen om at “Husk at dersom man kommer for sent på jobben så mister man den!”. For all del, punktlighet er en dyd på skolen som i arbeidslivet, men når jeg nå har vært yrkesaktiv i til sammen 15 år så ser jeg at det helt klart er en hel del andre ting jeg skulle ønske noen voksne, mer erfarne kunne ha forberedt meg på før jeg bega meg ut på et liv som yrkesaktiv.

For eksempel hadde jeg i retrospekt satt pris på om noen fortalte meg hva en fagforening er, for ikke å snakke om at arbeidsgivere allerede under ett jobbintervju ikke har lov til å true deg med oppsigelse dersom du velger å organisere deg, eller at man faktisk har krav på pause så man kan få seg en matbit når man har jobbet 12 timer i strekk, for ikke å glemme overtidsbetaling, samt at du skal ha lønn for hver time du har arbeidet inkludert opplæring. Ja, listen over urettferdig og til tider umenneskelig behandling i arbeidslivet har dessverre for min del som for så mange andre unge arbeidstakere, over årene blitt lang. Og selv om mange av disse historiene aldri kommer frem i lyset er det faktisk, og her skal blant andre Sommerpatruljen ha takk, en hel del som når nyhetsbildet. Jeg undrer meg dog over hva er det som skjer etter at nyhetsverdien på disse beretningene fra virkelighetens arbeidsliv har sunket, hvor blir det av endringene? Hvor blir det av forbedringene?

Som vi ser av tall fra LO’s Sommerpatrulje innledningsvis, så er vi alle snarere tvert i mot vitner til en forverring i norsk arbeidsliv gjort synlig av gode frivillige initiativ som LO’s Sommerpatrulje. Hvordan går vi så videre frem for å snu denne trenden?

Selv besitter jeg ikke svarene, men en god del spørsmål. Og jo flere som reiser spørsmål ved en sak, jo mer oppmerksomhet rettes i den retning, og jo bedre løsninger kan vi som samfunn komme frem til. Det er mitt ønske at politikere bevisstgjøres utfordringene i vårt arbeidsliv, og at opplysning om lov og rett i arbeidslivet settes på agendaen, da med spesielt fokus på å nå ut til nye unge arbeidstakere, for ikke å glemme arbeidsgiverne selv slik at færre og færre vil bli dømt til å spikre imaginære paller på grunn av ren og skjær uvitenhet.

"William er bestevennen min"

«William er bestevennen min, mamma.» Sønnen min på tre har fortalt meg dette til alle døgnets tider det siste året. Om morgenen når vi drar i barnehagen, sier han med forventningsfull stemme;» i dag skal jeg leke med William, det er bestevennen min». Og på vei hjem, etter hjertelige omfavnelser mellom guttene før vi går fra barnehagen, forsikrer han meg igjen. «William er bestevennen min» og underbygger det med titalls setninger som starter med «William å æ  lekte… i da’». Om kvelden før han sovner, sovner han til den gode tryggheten og vissheten om at i morgen venter en ny dag med bestevennen sin. For Lillebror på tre så er det ikke den utfordring som ikke kan møtes så lenge William er en del av teamet. Da en vond episode hadde satt lillebror litt ut av balanse og verden var utrygg og han helst ikke ville slippe mor og far av synet i barnehagen var William redningen. Det var lange morgener med gråt og trøst og et mammahjerte som brast. Men så var William der. Og vennskapets makt beseiret alt som var vanskelig. Barnelatteren fløt utover rommet så voksne måtte smile og trekke et lettelses sukk. William er bestevennen, det er ingen tvil.

Men det ikke alle som har en bestevenn. Og det er nesten ingenting som kan få et mammahjerte til å briste så høyt som når barnet står der i skolegården alene. Når andre barn går omveier rundt barnet ditt og bøyer hodene sammen mens de skuler i retning av din lille sårbare og håpefulle. Da er det vanskelig å vite hva du kan gjøre. Alt du kan se er smerten som vokser som en stor svart klump inni barnet ditt og som spiser det opp innvendig. Og du blir så redd det skal drukne i denne ensomme vonde følelsen av å ikke være del av felleskapet. Å være utenfor.

«Voksne skaper vennskap». Den nye kampanjen til utdanningsdirektoratet er viktig og setter fingene på det som er vesentlig. Nemlig at foreldre ikke er uvesentlig i barns liv og heller ikke er uvesentlig for hvilke verdier og hvilken raushet ditt barn møter verden med. Åpen og inkluderende, fordomsfri og nysgjerrig.  Å lære sine barn verdien av vennskap, bygge relasjoner sammen med barnet og inkludere de barna som ikke fikser det like bra, er en svært nobel og viktig oppgave. Det handler også om at vi må se mer enn vårt eget barn. Gode relasjoner og vennskap skaper gode læringsmiljøer og gir barn mulighet til å lære mer og delta mer. Det er vanskelig å gå på skolen og  vanskelig å lære noe som helst hvis alt du tenker på er hvor mye du gruer deg til friminuttet da det igjen blir avslørt at du er utenfor. Gode tydelige voksne, både i skole og barnehage, som tør å se hvordan relasjonen mellom barna er og hva som egentlig foregår av inkludering og ekskludering mellom barna er viktig. Men viktigst er at man tør å gjøre noe med det man ser!

I et bursdagselskap overhørte jeg et par foreldre som klaget over at ei av jentene ikke kom. Hun kom fra en innvandrerfamilie. « De pleier aldri å komme på sånt disse barna» forklarte den ene av foreldrene. Jeg vet ikke hva som irriterte meg best, stigmatiseringen av en hel gruppe, eller mangelen på vilje til å finne en løsning slik at det ikke forble sånt at noen aldri fikk delta i bursdagsfeiring.. Min datter ble venninne med denne jenta, noe jeg applauderte. I den ellers så melkehvite byen var jeg glad min datter fikk lære at vennskap ikke handlet om hudfarge. Men jeg ble satt på prøver f.eks da datteren min kom hjem og fortalte at det var jenter som ikke ville leke med dem fordi venninnen luktet så vondt. Hun gjorde ikke det, men hun luktet kanskje annerledes enn soft tøymykner.  Jeg undret mange ganger gjennom det skoleåret på om læreren la merke til hvordan jentene behandlet hverandre og hvordan det hadde stor betydning for jentenes mulighet til å leke fritt, uavhengig og integrere alle i leken sin. Jeg undret meg også ofte over mangelen på handling blant lærerne som kunne ha begrenset disse mekanismene som førte til ekskludering. Så de ikke, eller ville de ikke se?

Jeg fikk aldri gehør for disse tanken på skolen, for å si det slik. Men min datters venninne kom alltid i bursdagene og da min datter trengte hjelp var det henne som stod last og brast og hjalp henne. Vennskapet hadde verken farge eller lukt og var like betydningsfullt som noen annens.

Det er helt sikkert fint å ha et barn som er på toppen av popularitetsstigen og som mestrer vennskap og relasjoners fine balansekunst. Som kan peke og vinke og sette standaren i skolegården. Det er trygt å ha et sånt barn fordi du vet de vil klare seg. Det vet alle vi foreldre, at får våre barn venner så klarer de seg. Men vi har et ansvar for å tørre å se dem som ikke får være med, de som lever i skyggen av de flinke, pene og populære. Vi som voksne har et ansvar for å lære våre barn verdien av å inkludere alle. Vi kan ikke  på forhånd vite hvem som viser seg være bestevennen. Alle trenger en sjanse til kjenne seg inkludert og sett. Og noen ganger må vi rett og slett som voksne bestemme at alle skal få være med i bursdagsselskapet om det i hele tatt skal bli noe bursdag. Sett rammene, det ligger i stillingsbeskrivelsen som foreldre. Muligens ligger hemmeligheten til å lykkes  i hvordan vi som foreldre kan være rollemodeller. Barn lærer av sine rollemodeller, og de lærer mest når de ser hva rollemodellene gjør. Du kan utgjør en forskjell og gi både ditt og andres barn en mulighet for et vennskap de kanskje aldri hadde forestilt seg.

Jeg sendte sønnen min i barnehagen i dag, og han hadde knapt tid til å si « hadet» Han hadde nemlig noe viktig å fortelle William. Det første han spurte personalet i barnehagen om var « Er William kommet?»  Det er mitt ønske for barnehage- og skoleåret at alle får en venn av samme kaliber som William. For det er ingenting som kan måle seg med den gleden som lyser opp et barneansikt når det ser bestevennen sin. Tenk om alle barn gikk til sengs med samme trygge visshet om at i morgen venter en dag med bestevennen, og tenk hvilken fantastisk måte å starte en dag på.

Anne&Hanne

Alenekampen

Vår neste gjesteblogger er leder av Arbeiderpartiets kvinnenettverk og kulturminister.

Anniken  Huitfeldt har hatt en rekke verv i AUF og AP. og ble sentralstyremedlem i AP I 2002.  Hun ble valgt inn på Stortinget i 2005 og ble barne og likestillingsminister i 2008. Fra 2009 har har hun vært kulturminister.

Anniken har også siden 2007 ledet AP sitt kvinnenettverk.

Anniken er gift og har tre barn og har vært forsker ved FAFO.

Vi er selvfølgelig veldig stolt over å kunne presentere Anniken som vår gjesteblogger og ønsker alle god og inspirerende lesning!

.............................................................................................................

Alenekampen 

For Høyre er kvinnekampen at hver kvinne skal ta sin egen kamp. I Arbeiderpartiet mener vi utfordringene løses best sammen.

For Høyre handler kvinnekamp ikke om et samfunn som tar likestilling på alvor og ser på strukturene eller søstersolidaritet som drivkraft for kvinners rettigheter. For Høyre er kvinnekampen at hver kvinne skal ta sin egen kamp. Hun skal sørge for likestilling hjemme på egenhånd - uten hjelp av tiltak som deling av foreldrepermisjonen. Og hun skal knuse glasstaket i arbeidslivet på egenhånd, uten felles forhandlinger om lønn eller bevisstgjøring gjennom kvoteringskrav. Hver kvinne for seg, ser ut til å være mantraet. Her går det et dypt skille mellom sidene i politikken. I Arbeiderpartiet mener vi at vi løser utfordringene best sammen.

Når det generelle sykefraværet er nesten dobbelt så høyt for kvinner som for menn er det noe som bør gi stor bekymring og intens leting etter løsninger. Høyres kvinnepolitiske leder, Julie Brodtkorp, var for en tid tilbake ute med et budskap om at kvinners høyere sykefravær skal løses ved at kvinner må bli flinkere til å si nei. Jeg tror ikke svaret er at kvinner skal stå foran speilet og øve på å si nei, kutte ut å følge barn på trening eller avlyse søndagsmiddagen hos besteforeldre. Når vi ser en så tydelig systematisk skjevhet i sykefravær må vi se på årsaker og løsninger, ikke gi den enkelte skylden for sin egen situasjon og sitt eget sykefravær.

Vårt svar er isteden å lage en politikk for familie- og arbeidsliv som gir rom for å være hele mennesker, med gode velferdstilbud og trygge rammer. Der kvinner ikke må velge bort jobb eller familie, men kan si ja takk til begge deler fordi vi har gode ordninger for foreldrepermisjoner, full barne- hagedekning og SFO-tilbud. Der det å hente i barnehagen er helt forenlig med å ha en krevende jobb. Der omsorgsopp-gavene for eldre mennesker er et felles samfunnsansvar, men der vi også har sørget for mulighet til å ta fri for å kunne følge eldre foreldre til lege eller å være tilstede ved alvorlig sykdom. Og trygghet i arbeidslivet, gjennom en sterk arbeidsmiljølov og klare rettigheter.

Jeg tror framtidens likestillingspolitikk handler om dette: Vi trenger mer fellesskap, ikke mer alenegang.

Høyre er konsistente i sin tilnærming til temaet likestilling, det skal partiet ha. Partiet har vært ganske konsekvente i sin motstand, fra kampen mot kvinners stemmerett og rett til selvbestemt abort - til at de i dag vil fjerne aktive likestillingstiltak som gir fedre rett til permisjon for å være med sine barn‚ et tiltak vi vet virker. Vi ser at flere fedre tar ut permisjon når pappadelen av foreldrepermisjonen øker. Og er det noe som bidrar til mindre slitne mødre, er det en partner som tar sin andel av innsats for hus og barn.

Istedenfor at kvinner skal si mer nei, som Høyres Brodtkorp foreslår, vil vi ha kvinner som har overskudd til å si mer ja. Et mer likestilt samfunn, med rettferdig fordeling av oppgaver hjemme og på jobb, er et viktig bidrag til det.

En avansert form for selvskading?

Ellen Galaasen er 41 år og har vokst opp i Trysil nå bor hun i Oslo på Carl Berners plass, med 3 unger og kar. Ellen er barnevernpedagog og har jobbet i barnevernet i flere år. Så gikk hun inn i fagbevegelsen som fagkonsulent og ble høsten 2010 valgt inn i forbundsledelsen til Fellesorganisasjonen (FO). Der leder hun barnevernpedagogseksjonen og er AU medlem.

Ellen er ukuelig optimist og hennes  faglige hjerte ligger i det kommunale barnevernet, som hun kaller "mulighetenes land"

I anledning forslag til ny barnevernlov synes vi det er på sin plass å vie barnevernet og barnevernsarbeidere tid og plass.

Ellen er en av de fremste fagpolitikerene på barnvern, vi er derfor veldig stolt av å presentere henne som vår gjesteblogger.

..........................................................................................................................

Jeg er barnevernpedagog – og stolt av det! Jeg har alltid vært stolt av det, men å si det høyt, det har jeg lært av en vernepleier. Vi som er velferdsstatens profesjoner har all grunn til å være stolte av våre utdanninger og vårt arbeid. Vi bærer velferdsstatens oppgaver og tjenester. Hver dag. År ut, år inn. Dette innlegget skal handle om den viktigste tjenesten for utsatte barn og unge – barnevernet, og de viktigste ressursene i barneverntjenestene – de ansatte, og litt om kjærlighet.

Barnevernet i dag

Det hevdes i en doktorgrad at barnevernets ansvar først og fremst er rettet mot det indre livet i familien og ikke mot samfunnsskapte problemer. Det kommunale barnevernet har samtidig fått et stort ansvar i å håndtere en drastisk økning i andelen barn som trenger bistand uavhengig av dette, de kan ikke og skal ikke avvise barn som trenger hjelp, mens det statlige barnevernet er mer spesialisert og avgrenset enn før (Kroken 2012). Mange er bekymret over barnevernets utvikling, og regjeringen har derfor initiert barnevernløftet som i løpet av 2012 og 2013 vil materialisere deg.

Barneverntjenestene i kommunene skal løse store oppgaver, og består av nesten 4.000 barnevernarbeidere, nye og gamle, som arbeider i et vanskelig klima både fordi barnevernets arbeid er komplekst, men mest fordi ressursene til arbeidet ikke står i stil med utfordringene. I 2011 var det over 52.000 barn som fikk hjelp fra barnevernet.

Bakkebyråkrater

Noen liker å kalle velferdsyrkesutøverne for bakkebyråkrater.  Bakkebyråkrater ”jobber direkte med mennesker, har skjønnsvurderinger som en vesentlig del av jobben sin og ansvar for å utforme velferdstjenestene i praksis” (Lipsky i Eide og Damsgaard i Fontene Forskning 1/12).  De har makt og kontroll i møte med velferdstjenestenes brukere. Men, de mangler makt til å ta ansvaret de er tildelt fordi de ikke har kontroll over ressursene. Dette er en utfordring for velferdsstaten, og fikk meg til å tenke tilbake på mitt eget yrkesliv.

Barnevernpedagog og saksbehandler i barneverntjenesten

Jeg har vært bakkebyråkrat i mange år, og i dag representerer jeg bakkebyråkratene gjennom å sitte i FOs forbundsledelse. Jeg startet min karriere med å være saksbehandler i barneverntjenesten i en kommune, og var der i 10 år. Jeg var 25 år og nyutdannet når jeg møtte opp på kontoret og skulle gjøre en skjerv for utsatte barn og unge. Jeg likte jobben og kollegene! Jeg likte å møte foreldre, fosterforeldre, ansatte i barnehager, skoler osv. og snakke med dem om hvordan barna hadde det, og hva vi sammen skulle arbeide for.

Det er med skam å melde at barna i mine første år som saksbehandler ikke var en stor del av arbeidshverdagen. Jeg husker at unnskyldningen for det kunne være ”de har jo så mange å forholde seg til”. Det er med glede jeg konstaterer at barns plass i arbeidet er en annen i dag, og at deres stemmer høres, selv om vi fortsatt må bli bedre.

Å bli saksbehandler i barnevernet var da også en vanskelig jobb å komme inn i. Presset på at barnevernet skulle handle lå der hele tiden. Og barnevernet, det var jo meg, i møtet med den enkelte familie. Jeg skulle være med å sikre barns omsorg og utvikling, at de opplevde tilhørighet og kjærlighet.

Alt jeg sa og gjorde ble fulgt med argusøyne, å være mentalt på topp var en nødvendighet. Jeg oppfattet den uttrykte misnøyen med barnevernet som stor, både fra familier selv, men ikke minst fra fosterforeldre og samarbeidspartnere, og media. Denne misnøyen brukte jeg mye energi på. Hver gang telefonen ringte var det sjelden gode nyheter. Det sitter i meg ennå.

Jeg tenkte om jobben at dette, dette er en avansert form for selvskading. Hvorfor vil jeg meg selv så vondt? Å utsette seg selv for stadig kritikk. Å lure på om det du gjør er godt nok. Å måtte fronte vanskelige beslutninger om barns fremtid. Å lure på hvordan ungene egentlig har det og om de opplever seg elsket. Å finne gode løsninger, for å bli motarbeidet av systemene rundt barnevernet. Å gå hjem og vite at i morgen, kommer nye utfordringer uten at de gamle er løst.

Sakte men sikkert begynte jeg å forstå mekanismene. Ved hjelp fra kloke kolleger og ledere, gjennom veiledning og i det faglige fellesskapet.  Å være i forkant, å lage nye avtaler når den gamle er ferdig, å gjøre det du lover, la folk slippe til med sin frustrasjon, forklare, om og om igjen, hvorfor barnevernet vurderer som de gjør, involvere folk i beslutninger, være åpen, i dialog og støttende, ikke-dømmende. Jeg blomstret i min profesjonsdannelse som barnevernpedagog og saksbehandler. Jeg kunne nå håndtere negativiteten jeg møtte. Jeg begynte å tro på at jeg kunne gjøre en forskjell for de barna og unge jeg møtte, som en del av et velfungerende barnevernkontor. Og i mange tilfeller fikk vi det til – og jeg kunne gå hjem og føle meg tilstrekkelig og god nok.

Noen ganger fikk vi det ikke til. Min analyse av dette var at rammene og systemene rundt barnevernet ikke bygget godt nok opp om den barnevernfaglige jobben. Og at ressursene som var oss til del ikke alltid strakk til, og allerminst bidro til å gjøre en forskjell for de barna vi skulle hjelpe. Jeg gikk hjem, og følte meg utilstrekkelig.

Barnevernarbeiderens hverdag

Bakkebyråkratene utøver yrker som innebærer handlingstvang.  En kan ikke velge ikke å handle. En unge må skifte bleie. En elev skal lære å lese. En familie må ha mat. Et barnevernbarn skal ikke leve i omsorgssvikt. I barnevernet er handlingstvangen tilstedeværende kontinuerlig – en arbeider med barns ve og vel her og nå, og også for deres fremtid.

De skjønnsmessige vurderingene handler i stor grad om hvordan handle, og på hvilket grunnlag en handler. Min påstand er at tiden en bruker på å reflektere om dette i det daglige, styrker kvaliteten i det vi gjør. Dette er også en av konklusjonene som dras i en doktorgrad om arbeid i det flerkulturelle barnevernet. Saksbehandlers rammer å jobbe under påvirker tid og rom for god dialog med familier med innvandrerbakgrunn (Aadnesen 2012), noe som er vesentlig for å gjøre et godt barnevernfaglig arbeid overfor alle barn og familier.

Akuttplasseringer, som er noe av det mest inngripende barnevernet kan gjøre, skaper stress hos barn og foreldre. Stresset kan være skadelig for barnas videre utvikling, blant annet fordi de ofte også har opplevd omsorgssvikt. Barnevernarbeiderne utsettes også for stress. De står i en emosjonelt svært krevende arbeidssituasjon daglig, noe som kan medføre sekundærtraumatisering og andre helsekonsekvenser (Baugerud 2012).

 

Profesjonsdannelse og tjenestekvalitet

Profesjonsdannelsen kan ses på som en prosess fra ikke å mestre og å tvile på egne evner, til å oppleve mestring og rom for utvikling i yrkesrollen. Dette er en individuell prosess, men grunnlaget for at den igangsettes og utvikles er den støtte og konstruktivitet som ligger i miljøet en er en del av. Ledelse, organisering og faglig utviklingsarbeid i barnevernet og kommunen har stor betydning.

Profesjonsdannelsen starter allerede ved begynnelsen av et studie, og den fortsetter i overgangen fra å være student til å skulle utøve et yrke, en overgang som ofte omtales som å innebære et praksissjokk. Dette sjokket bør ikke være for stort, men i dette sjokket ligger det et særs viktig utviklingsrom. Det handler om å få folk gode og til å bli – uten at de ”rammes” av pragmatisk rolletilpasning (å gjøre som andre gjør uten å stille spørsmål om hvorfor).

Det er et mål i barnevernet at arbeidet ikke privatiseres på en måte som gjør at bare èn person arbeider med og tar beslutninger i saker. Slik privatisering svekker mulighetene for godt faglig arbeid (hvor refleksjon og dialog er viktig) og er et rettssikkerhetsmessig problem. Det kan også være helsefarlig for yrkesutøverne. Det er da et paradoks at forskning og undersøkelser viser at yrkesutøverne faktisk påtar seg et stort individuelt ansvar. Også fordi yrkesutøverne ofte har kunnskap om systemsvikt og ressursmangel i egen tjeneste.

Det hevdes at velferdsstaten har gjort seg avhengig av disse yrkesutøverne, som sørger for å tette gapet mellom velferdsstatens intensjoner og det reelle tilbudet som gis, i lojalitet til menneskene de jobber med (Eide og Damsgaard i Fontene forskning 1/12). De sitter med ansvaret for tjenestekvaliteten men uten å sitte med de nødvendige virkemidlene for å sikre den.

Behandle barnevernarbeiderne godt – barna fortjener det!

Mange barneverntjenester i kommunene fungerer bra. Er dette på tross av og ikke på grunn av rammevilkårene? Er dette takket være at barnevernarbeidere tar mer ansvar enn hva en kan forvente av arbeidstagere? Driver barnevernarbeiderne en avansert form for selvskading?

Barnevernarbeidernes hverdag bekymrer meg, og det pekes på ulike årsaker til at de oppfatter ikke å kunne gjøre en best mulig jobb. Og ja, barnevernets problempanorama er komplekst og mangfoldig, og vårt langstrakte land medfører ulike utfordringer. Men en ting enes alle om: ressursmangelen i barnevernet må utbedres!

Jeg vil uttrykke min stolthet over alle barnevernarbeiderne som hver dag gjør sin skjerv i barnevernet i kommunene. Det er viktig å spre kunnskap og utvikle kunnskap om deres rolle og bidrag overfor utsatte barn og unge. Om utfordringene de møter, hvilket klima de arbeider i, og hva slags mangler systemet og økonomien preges av.

Barnevernarbeiderne er mennesker, som i lojalitet med utsatte barn og unge og med sin faglighet og etikk, hver dag i møte med barnevernets utilstrekkelighet risikerer å bøte med seg selv. De fortjener alles respekt og trenger samfunnets støtte i form av ressurser og klok nasjonal styring for å fortsette å fylle barnevernets mandat. Behandle barnevernarbeiderne godt – la barnevernet preges av kapasitet, kompetanse og kjærlighet – barna fortjener det!

En hyllest til mindretallet

«Hun satt rak i ryggen og med hånden høyt hevet over hodet og stirret rakt fremfor seg. Hun var som vanlig i mindretall sammen med en liten gruppe andre styremedlemmer. Dette var ingen overraskelse. Hun gjorde som hun pleide, sa hva hun mente, fremførte sine argumenter med engasjement og overbevisning, vel vitende om at det ville være umulig å vinne.»» Dette er en hyllest til dem som aldri gir seg, som med engasjement og overbevisning fremfører sitt budskap med like ukuelige tro og vilje gang på gang og som hver eneste gang setter saken fremfor de taktiske vurderinger om egen vinning.

Du finner dem i alle organisasjoner og partier, de som utfordrer det bestående og som irriterende nok tør spørre gang på gang dette nagende besværlige « hvorfor». Du finner dem blant de tenkende og blant de talende. Du finner dem i hjørnet og i skyggen av flertallet som soler seg i glansen av sin suverenitet. Der sitter en ubehaglig stemme, med gode argumenter og utfordrer den nagende tvilen. I et rom hvor kreativitet kan gro og visjoner utvikles finnes hun og han som alltid vil utfordre og tvinge flertallet videre på veier de aldri selv hadde våget å gå.

« Bak den rolige sikre masken og stødige hånden som raktes i været, skalv hun av underbygd sinne og frustrasjon. Et øyeblikk oppgitthet og nederlag bølget gjennom henne. Gode argumenter, faglig forankring, logiske slutninger eller saklig tilnærming, ingenting hjalp. Hun vant aldri frem. Hun var sikker på hun kunne argumentere med at jorda var rundt og de ville fortsatt stemme mot henne. Hun hadde for lenge siden innsett at det ikke handlet om saken, det handlet om henne. Det var prinsipielt viktig å være uenig med henne. I dette styrerommet ville hun aldri vinne frem, selv om verden utenfor langsomt hadde gitt sin anerkjennelse. Utenfor styrerommet var hun en blant mange som delte oppfatning. Men aldri her, her var hun isolert av flertallet. Hun ville ikke tvinges i kne til å falle ned på samme nivå, hun ville bare har fokus på saken. Den var riktig, den var viktig. Hun var så mye mindre interessant enn den.»

For å vinne frem skal du inngå mange kompromiss på veien. Engasjementet du startet opp med er ikke alltid det du ender opp med. Hvilke kompromiss du inngår med andre er en ting, det er de du inngår med deg selv som definerer deg. På et tidspunkt vil du kjenne duften av makt, det er en besnærende duft som forfører. Da føles det langt enklere å være enig med flertallet som til enhver tid kontrollerer makten. Hvis du tar deg tid til å se etter vil du oppdage at langt de færreste i flertallet tar ordet og argumenterer. De trenger langt sjeldnere ta stilling og fremlegge sin rekke av argumenter.  Mange vil i avmakt resignere og erkjenne at dette kan de ikke stå opp mot selv når de kjenner tvilen. Til det er prisen for høy og de føyer seg inn i rekken av flertallet under erkjennelsen av at de har tillit til de som fører an. Omkostningene ved å bryte med flertallet er for store både karrieremessig og personlig. Derfor er det interessant å lytte til den trassige stemmen i mindretallet fordi den ikke har latt seg besnære av følelsen av makt eller avmakt. Den holder et annet fokus.

Dette er en hyllest til alle de som engang stod opp mot og står i mot flertallets suverenitet. Uten dem hadde vi ikke visst at en balsaflåte kunne føre mennesker fra Peru til Polynesia, visst at jorda var rund og ikke flat, eller visst at det var jorda som gikk i bane ikke sola. Fremskritt har kun kommet fordi noen få har utfordret det bestående, til spott og spe og uverdige omkostninger for enkeltmennesket, men uvurderlig for samfunnet og utviklingen.

Så til deg som fortsatt tør å spørre «hvorfor», som vet at saken din er riktig og viktig, og som bæres av et engasjement og en entusiasme for noe du tror på og mener er viktig, -fortsett med det! Demokratiet har ingen verdi hvis ikke det finnes ulike stemmer som tør å ta plass. Du beriker felleskapet med dine argumenter og dine meninger. I alle fora vil det finnes mennesker som vil stoppe deg, og de vil forsøke på alle måter. Det vil være krenkende og urettferdig, men du skal aldri gi opp.

« Hun gikk rett inn på toalettet og låste døra bak seg. Kastet kaldt vann i ansiktet og møtte sitt eget blikk i speilet. Ingen fikk se hva det kostet og gang på gang stille seg laglig til for hugg, i skuddlinje, fordi hun helt ærlig gjorde det hun mente var riktig. De konspirerte bak ryggen hennes, snakket henne ned og lot henne sitte alene ved lunchbordet mens de snakket om samhold og vennlighet. Hun spurte seg selv for ente gang om det var verdt det.  Så møtte hun møtte blikket sitt i speilet. Og det var nettopp det, at hun kunne møte sitt eget blikk uten blygsel som gjorde at hun visste at hun igjen hadde handlet rett. »

Si det – gjør det!! Engasjer deg og vis din interesse

Vår neste gjesteblogger er mandalsjenta Anne Mette Foshaugen. Hun er leder av Fagforbundet Mandal. Anne Mette bidro sterkt til at streiken i Mandal ble organisert og gjennomført med et stort engasjement blant medlemmene i Fagforbundet i Mandal. Hun er kjent for sitt blide vesen og sitt sterke engasjement. Vi er glade for at hun vil dele sine personlige tanker om å si ja til verv! Si det – gjør det!! Engasjer deg og vis din interesse

Hvem hadde trodd at jeg skulle noen gang være en streikeleder? Hvis noen hadde spådd dette for en del år tilbake hadde jeg aldri trodd dem!

Jeg har lyst å skrive litt om det å tørre og ikke være redd for å si at ”jeg har lyst”! Selv om du er kvinne!

Jeg har vel alltid vært den som har stilt litt spørsmål om hvorfor og hvordan og synes urettferdighet er en uting. Jeg har jobbet en del år som hjelpepleier og vært fast ansatt på sykehjemmet i 13 år. For 6 år siden hadde jeg ett litt avbrekk der jeg hadde et vikariat i

hjemmesykepleien på Sone Vestnes. Når jeg kom tilbake til jobben på sykehjemmet ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å være plasstillitsvalgt på avdelingen. Noe som jeg sa ja til uten å vite helt hva jeg gikk til. Det er en stor avdeling med mange sterke personligheter som jobbet der. Jeg har aldri angret på at jeg sa ja, det er vel litt derfor jeg har den jobben jeg har i dag.

Som plasstillitsvalgt blir du tatt med i drøftinger om hva som angår din arbeidsplass og har mulighet til å være med å påvirke. Du skjønner litt om hvorfor ting er som det er og ser begge sidene, arbeiderens side og de som driver sykehjemmet. Jeg synes det var veldig skummelt innimellom og stort ansvar! Jeg må si jeg skalv litt i buksa første gang jeg var med på møte med de som satt litt lengre opp i systemet. Men blir du engasjert i det holder på med kan en ikke bare sitte å se på uten å si hva en mener!

Etter å ha vært plasstillitsvalgt i ei stund ble jeg spurt om å være med i valgkomiteen, seksjon helse og sosial på lokalt plan, og året etter var jeg valgt som opplæringsansvarlig. Hvorfor si nei når en har lyst å gjøre noe?? Ingen av disse tingene var med på var det gitt noe frikjøpt tid til – og jeg jobbet samtidig 80% stilling på dement avdelingen på sykehjemmet.

Sen året 2010 fikk alle som satt i styret Fagforbundet Mandal/Lindesnes mail av daværende leder Liv Else Kallhovd om noen var interessert i å være med i ett prosjekt om å verve medlemmer I de private barnehagene. Jeg har vært noe sykmeldt pga en muskel sykdom og på det tidspunket gikk jeg sykmeldt og tenkte ” ja!!! Dette har jeg lyst til!!! Trosset alle ”jantelover” og svarte JA på mailen 2 minutter etterpå . Jeg var så heldig at jeg fikk være med i prosjektet sammen med 2 andre i Fagforbundet i Vest Agder samt det ordnet seg med permisjon fra jobb i tre måneder.

Jeg ble godt kjent med Fagforbundet fra Fylkes side i denne perioden. Og samtidig som jeg jobbet i prosjektet ble Liv Else Kallhovd valgt inn som nestleder i Fylket og Mandal stod uten leder og hovedtillitsvalg og måtte ha nytt valg. I den tiden satt jeg i styret som opplæringsansvarlig. Jeg husker jeg sa på styremøte at ”hvem vil ta over etter Liv Else”?? Hun var og er ett åpent leksikon når det gjelder alt som har med lover, regler og Fagforbundet å gjøre! En dyktig dame som jeg hadde stor respekt for og fremdeles har.

Det var Noen som spurte meg om jeg kunne tenkt meg den oppgaven. Tenkte på det og sa at hovedtillitsvalgt jobben er jeg nysgjerrig på men ikke leder jobben.. Gikk litt i tenkeboksen –  hadde veldig lyst å jobbe med noe annet på grunn av helsa – og alt med Fagforbundet synes jeg

er spennende og lærerikt! Etter ei stund fikk jeg både tlf og personlig henvendelse om de kunne foreslå meg som leder og hovedtillitsvalgt! Jeg svarte ja – og jeg ble valgt som leder av Fagforbundet Mandal/ Lindesnes i 20 prosent frikjøp og hovedtillitsvalgt i 50 prosent frikjøp frem til desember 2012!

Dette er litt over ett år siden – og får ett år det har vært! Har lært masse! Om kommunen, om politikk, lover, avtaler – blitt kjent med masse folk og hatt selveste Jan Davidsen som bordkavaler! Og ikke mist vært streike leder!

I mine yngre år var jeg veldig sjenert og hadde ikke så mange venner. Var mest opptatt av fotball og hunder. Det var mye jeg hadde lyst til men turde aldri rekke opp hånda og si ” jeg har lyst”!! De som kjenner meg fra den tid er nok veldig overrasket over at jeg har stått frem slik jeg har gjort! Og jeg er egentlig litt overrasket selv! Liker ennå ikke å stå foran en folkemengde å prate, men det går bedre!

jeg er stolt over å ha kommet meg såpass frem i livet slik jeg har. Jeg trives godt i jobben og har det bra. Janteloven må legges på hylla! Har du lyst til å gjøre noe, er det noe du brenner for så ikke vær redd for å være litt frempå!

Si det – gjør det!! Engasjer deg og vis din interesse.

Å gjøre anderledeshet mindre anderledes

Da jeg vokste opp på Lindesnes spilte man fotball, spilte i korps eller sang i kor. Eller alle tre. Vi var ikke så avanserte på utstyrsfronten heller. Alle tre aktivitetene hadde en form for uniform. På Lindesnes stod felleskapet sterkt. Mitt og mine medelevers møte med anderledeshet kom engang på barneskolen da det dukket opp en familie som hadde annerledes klær som var gammeldagse og slitt. Familien bodde der hvertfall ikke vi skulle tro at nokon kunne bu. Det var en korsvei for små mennesker som skulle ta stilling til anderledeshet vi fornemmet som fattigdom. Raskt brøt noen ut av rekka av usikkerhet og mobbingen var et faktum. Jeg og min medelever opplevde det ubeskrivelig urettferdig. Vi var innpodet med moralske visdomsord og bedehusfilosofi som fortalte at  alle er vi like, men når virkeligheten slo innover oss  vred vi hjernene våre for å finne en vei ut av det på barns vis. Oppdratt av en mor i fagbevegelsen og med venninner som stod sterkt i lagidrett og korps, fant vi en vei ut: Uniform, disiplin i rekkene og streik. Uniformen gikk til min mors fortvilelse ut på å sørge for at alle klesplagg bar preg av å være brukt og litt slitt. Mine nye dongribukser ble klippet hull i og bakerst i skapet fant jeg en gammel genser. Og slik så plutselig alle ungene ut. Kollektivet hadde talt. Nå var det ingen som skilte seg noe mer ut en andre. Her gjaldt det å holde stand og holde ut presset fra foreldre som tross alt likte å kle sine barn pent. Resignerte foreldre måtte likevel innse at vi hadde funnet en løsning de ikke hadde tenkt på. Vi gjorde anderledeshet mindre anderledes. Fattigdom i dag, i Norge, handler ikke så mye om slitte og ubrukelige klær, men om mangel på mulighet til å delta på likeverdig vis. Vår materielle standard gjør at fattigdom kan få et annet uttrykk. Fattigdom kan handle om å ikke få delta fordi det koster penger foreldrene ikke har.  Det er ikke barns fattigdom, men foreldres.  Men barn bærer ofte konsekvensene som er anderledeshet og som fører til sosial ekskludering. Sosial anderledeshet er farlig. Farlig fordi den preger oss og former oss like mye som inkludering og felleskap, men ofte med negativt fortegn. Akkurat som inkludering, bli sett og likt øker sjansen for at ungdom fullfører utdanningene sin, får jobb i voksen alder og gir god helse, vil sosial anderledeshet øke sjansene for at ungdom dropper ut av skole, øke faren for psykiske vansker og igjen uføre og voksen fattigdom. Det er som en snøball som ruller.

I Norge vet vi at de store risikogruppene for fattigdom er de med lav utdanning, svak tilknytning til arbeidslivet, aleneforeldre og innvandre. Derfor er regjeringens svar på fattigdomsutfordringen å sørger for bedre tilgang til arbeidslivet og et mer inkluderende arbeidsliv. Arbeid gir inntekt, det gir mestring og det gir tilhørighet og inkludering. Alle viktige beskyttelsesfaktorer mot fattigdom. Det vil ikke utrydde fattigdom. Men fortsatt ligger et stort potensiale her i å redusere fattigdom.  Vennesla kommune sin satsning på enslige forsørgere er derfor så viktig. Veiledning og motivasjon til utdanning og arbeid for unge enslige forsørgere er forebyggende og det er en god investering i samfunnet både i det lille og det store. Tilrettelegging og en målrettet innsats gir resultater og færre barn trenger å vokse opp i fattigdom. Det handler om å skape muligheter. De aller fleste vil gripe muligheter når de får dem!

Men barn har sin barndom her og nå. Og de skulle gjerne vært med på fotballaget eller spilt gitar på kulturskolen, eller vært med på skitur med klassen. Når barn rangerer hva som er viktigst, er aktiviteter det som kommer høyt på lista. Å få delta.

Vi øker vår velstand og vi øker utstyrshysteriet og medlemskontingentene til det usannsynlige. Og vi foreldre betaler fordi vi så gjerne vil at våre barn skal delta. Fordi vi vet hvor livsfarlig det er om de ikke deltar. I Norge har vi generelt sett en høy levestandard og forskjellene er små. Likevel er de små forskjellene i ferd med å bli større. Det er en virkelighet vi ikke vil forholde oss til. Derfor finner vi måte å bøte på det. Når barn er fattige skjærer det oss i hjerte alle sammen. Derfor velger mange kommuner å gi spesielle tiltak til mindre formuende barn. Opplevelseskort, gratis kinobilletter aktivitetskort m.m. Vi individualiserer fattigdommen og isolerer dem til å handle om det spesielle barnet. Og om det ikke opplevde seg som spesielt før så må det jammen meg oppleve seg spesielt da.  Vi ser på dem som verdige trengende og løser våre akutte behov for å kompensere ved  å la det offentlige bli velgjøreren.  Det er gode intensjoner, men jeg stiller spørsmål ved om dette er den riktige gode langsiktige måten å løse vår samfunnsutfordring på. Fattigdomsproblematikken er del av en nasjonal og internasjonale strukturer som kan virke uoverkommelig å gjøre noe med. Jeg tror likevel det finnes mange muligheter i lokalsamfunnet, gjennom å planlegge og skape målrettet strategier for å skape kommuner hvor oppvekst er prioritert. Norske kommunene har handlingsrom til å skape gode oppvekstmuligheter til tross for internasjonale økonomiske kriser og samfunnsstrukturer. Gode oppvekst kommuner gjør det mulig for barn å delta uavhengig av foreldres økonomi og uten å stigmatisere. Det er først og fremst mor og far som skal vise sine barn at de tar vare på dem og gir dem gode opplevelser og tilrettelegger for deltagelse. Når den snille damen fra NAV eller barnevernet overtar den rollen forskyver vi også foreldrenes mulighet til å ta ansvar for barnas levekår. Det viktigste vi kan gjøre er å sørge for at foreldrene har mulighet til å skape et godt liv for sine barn. Gode kommuner fikser dette gjennom å gi foreldre mulighet til arbeid og inntekt og barn mulighet til deltagelse.

Jeg kan ikke la være å tenke at barndommens svar på møte med anderledeshet i sin enkelhet fortsatt fungerer. Vi må  gjøre anderledeshet mindre annerledes. Kommunens mulighet ligger i et tettere samarbeid med de frivillige organisasjonen som driver korps, fotballlag og andre aktiviteter som fremmer deltagelse og inkludering. Gjennom bevilgninger, tilrettelegging og samarbeidsavtaler kan vi sørge for at ungers deltagelse ikke behøvde å koste skjorta.

Det må også finnes arenaer der det ikke betyr noe hvilken størrelse dine foreldre har på lommeboka, hvor du kom fra eller hvor du skal. Et sted der unger kan leke, få venner og delta fritt. I Mandal ønsker ungene seg et sted å skate og en ungdomsklubb som fungerer på deres prinsipper. Jeg synes det høres lurt ut. Men flertallet av Mandals politikere har svart med å stenge driften av det svært populære skøytebane anlegget. Barns arenaer er kommunens sparetiltak.

Jeg har ikke tro på å individualisere fattigdom verken på kort sikt eller lang sikt. Jeg tror på kollektive løsninger som er lokalt tilpasset. Og jeg har stor tro på inkludering og deltagelse.

Det er maktpåliggende å sørge for at barn får delta, blir inkludert og er deltagende i lokalsamfunnet . Det er her nøkkelen til endring i våre leverkårsutfordringer ligger. Vi har ikke råd til ungdom som dropper ut av skole eller faller utenfor arbeidslivet. Vi kan ikke fortsett å la utviklingen i antall barn som vokser opp i fattige familier fortsette. Vi kan ikke fortsette å la barn ta konsekvensene når vi kan gjøre noe med det.

Sure feminister og lykkelige retrodamer?

Vi er så heldige å få presentere Helle Ingeborg Mellingen som vår neste gjesteblogger. Helle  er en samfunnsengasjert feminist og har representert AP på fylkestinget i Vest-Agder. For tida leder hun kvinnenettverket i Vest-Agder Arbeiderparti. Helle er i sluttspurten på et doktorgradsprosjekt om den norske debatten om felles ekteskapslov og om syn på homoeksualitet, ekteskap og familie.

Helle nærmer seg 33 år, og har både mann, barn og racersykkel.

Vi er veldig stolt av å ha Helle som gjesteblogger og ønsker dere god lesning!

..........................................................................................................................

 

Feminist er et farlig begrep. Som regel ledsages det av et «men» eller et «ikke», for å forsikre omverdenen om at selv om man er for likestilling, er man ikke feminist, altså. Damer som til og med ønsker mer likestilling enn i dag, vil for all del ikke vil assosieres med ideen om den sure, bitre feministen. Om en titter litt på kommentarfeltene i avisene er feministen gjerne både stygg og forsmådd, og feminismen er utveien når hun ikke finner lykken slik den er forhåndsdefinert for henne: i et lykkelig parforhold med en mann og barn som hun kan stelle for, helst i et hjem som kan pyntes og avbildes. Kommentarene kommer oftest, men slett ikke alltid fra menn. Feminister framstilles som kvinner som vil overta menns makt, og som derfor truer mannen på to fronter; de vil ikke påta seg ansvaret for den hjemlige lykke, og de utfordrer attpåtil mannens maktposisjon i samfunnet. Alt dette mens de er sinte, sure og kritiserer andre kvinner utav ren misunnelse: Kvinner som viser fram perfekte hjem eller perfekte kropper får fram bitterheten og kompleksene i en hver feminist.

Overdriver jeg? Ikke om en skal ta alle nettkommentarene og bloggene på alvor. Og nettopp det har blitt det store mantraet: vi må ta antifeminismen på alvor og forsøke å forstå hvor den kommer fra. Jeg tenker at når makt og innflytelse omfordeles i et samfunn, er det ikke overraskende at noen protesterer. Å vente noe annet ville være ganske naivt. Den amerikanske mannsforskeren Michael Kimmel beskriver hvor lett det er å ty til uttrykk som at andre «stjeler» jobber, makt og posisjoner, når tidligere diskriminerte grupper får mulighet til å konkurrere om posisjoner som tidligere var forbeholdt den privilegerte klassen av hvite menn. Han stiller det betimelige spørsmålet: hvordan kan noen stjele noe fra deg som ikke var ditt i utgangspunktet? Omfordeling av makt innebærer at noen får mindre, ikke bare at noen får mer – men dersom omfordelingen foregår i flere sfærer samtidig, betyr det også at mulighetene åpner seg på flere arenaer, og valgfriheten blir i mindre grad begrenset av faktorer som kjønn og etnisitet, ikke mer.

Protestene kommer allikevel, både fra erklærte antifeminister som Eivind Berge, som har vært i nyhetsbildet på grunn av trusler ytret på bloggen sin, og fra kvinnenettverk som erklærer seg selv som «de nye feministene» i protest mot omfordelingen av makt mellom hjemmesfæren og arbeidslivet. Protestene tar mange ulike former, og det er ikke noe poeng å sette dem alle i samme bås.

En klassisk strategi i likestillingsdebatter synes å være å sende beskyldninger om den andre parts manglende evner til å tilpasse seg en samfunnsform, som begrunnelse for engasjement i den ene eller den andre retning. Det virker nærmest umulig å diskutere kjønn uten å framheve personlige egenskaper og problemer hos den som ytrer seg. For feministene er karakteristikker som sur og ulykkelig det som oftest tas i bruk. Lykke er et argument som svært ofte brukes for å utfordre arbeid for videre likestilling. Så lenge kvinner forteller at de blir lykkelige av å jobbe redusert, eller ikke i det hele tatt dersom familieøkonomien (som raskt oversettes til mannes inntekt) tillater det, så lenge kvinners orientering mot familieliv forstås som selvvalgt, og attpåtil gjør familier lykkelige, hvorfor skal politikerne da bry seg? FrPs Åse Michaelsen formulerer det slik:

- Det er ikke negativt å satse på barn og hjemmet, og jobbe deltid noen år eller ta seg et par friår. Det blir feil å si at man kun er vellykket som kvinne hvis man jobber i 100 prosent stilling.

- Jeg tror kvinner på Sørlandet er lykkelige, og det de leverer setter mann og barn pris på, sier Michaelsen.(Fedrelandsvennen, 06.08.12)

Michaelsen framhever her kvinners rolle som leverandører av lykke i hjemmesfæren. Den britiske queer-feministen Sara Ahmed har skrevet en hel bok om hvordan et imperativ om å være lykkelig raskt avslører at lykke slett ikke forstås subjektivt. I blogger, interiørblader og avisenes ukentlige boligbilag ser vi stolte kvinner som viser fram de vakre husene sine, og ofte peker på hvordan mennene arbeider for å betale for denne hjemmelykken. Ideen om den lykkelige husmoren er på full fart inn i samfunnet igjen – forsterket av en estetikk i duse, romantiske farger. Det problematiske med et slikt lykkebegrep er at det tilslører maktstrukturer og skjevheter i samfunnet, og det peker mot en normativ lykkeforståelse: lykkelige familier er familier hvor mor tar ansvar for familiens lykke. I et videre perspektiv: lykkelige personer er personer som lever i en slik lykkelig kjernefamilie.

I motsetning til denne lykkenormativiteten framstilles feminister som de som ikke ønsker sine medsøstre lykke, men presser dem ut i et arbeidsliv som vanskeliggjør primæroppgaven som lykkeleverandør. På en måte har hun rett: Feminister utfordrer ideen om at kvinnelig lykke først og fremst handler om å gjøre andre lykkelige, og de utfordrer det felles målet på lykke som bloggene forfekter: vakre hjem, vakre barn og vellykkede menn. Derfor tolkes de som sure, bitre og mislykkede. Når feminister krever sin rett til å bli lykkelige av helt andre ting - og kanskje også på felt som tidligere var forbeholdt menn – forstås det ganske enkelt som en fallitterklæring. Når de peker på det problematiske i at kvinner fortsatt er fastlåst i en slik struktur hvor deres egen lykke ser ut til å være avhengig av andres blikk, tolkes det som at feminister ikke selv har det som skal til for å tiltrekke slike blikk. Samtidig oppstår det en idé om at feminister verken ønsker seg kjærester, eller vil ha familie – eller i alle tilfeller ikke har glede av å tilbringe tid sammen med familien. Den myten er det på tide å avlive, men hvordan gjøre det uten å falle tilbake til den samme forherligelsen av den lykkelige familien?

 

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger!

Ingrid Ihme Vår neste gjesteblogger er Mandalsjenta Ingrid Ihme. Ingrid fullførte Telenors Handicap-program i 1998. Idag er hun direktør for Telenor Open Mind. Telenor Open Mind er et 2 årig arbeidsmarkedstiltak, og en døråpner til arbeidslivet for de som har en fysisk funksjonshindring. les mer om "Telenor Open Mind" her. Ingrid har et brennende engasjement for funksjonshemmedes rett til å være deltakende i samfunnet på lik linje med alle andre og brenner for et inkluderende arbeidsliv. 

Hun har vært medlem i statens råd for funksjonshemmede i to perioder, fra 2003-2012.

Ingrid er et stort forbilde for mange, og gjentatte ganger vist at rullestol er ingen hindring i arbeidslivet og viser et stort pågangsmot. Vi er glade og takknemlige for at Ingrid ønsker å dele sine tanker på bloggen vår. God lesing!

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger! 

Helt siden Regjeringen Brundtland la fram attføringsmeldinga i 1992 har alle regjeringer, uansett politisk farge, hatt som uttalt mål å få flere funksjonshemmede i arbeid. Likevel er altså andelen funksjonshemmede i arbeid bare rundt 45 prosent, mens den er nær 80 prosent for hele befolkningen. Man kan lure på hvorfor.

Kun 45 % av oss funksjonshemmede er i arbeid. Jeg er en av dem og jeg er medlem i FFM og direktør for Telenor Open Mind.

Da jeg var 23 år og nyutdannet, forstod jeg at det kunne bli vanskelig for meg som muskelsyk rullestolbruker å komme inn i arbeidslivet. Men jeg fikk høre om et prosjekt i Telenor, et slags springbrett kalt Open Mind. Jeg fikk plass, hadde en bratt læringskurve på IT-Support i Telenor, og siden jeg var 25 år har jeg jobbet fulltid i en lederstilling, og har gått gradene til direktør.

Dette kan jeg gjøre på grunn av en arbeidsgiver som ser muligheter i stedet for begrensninger. Men det er ikke nok!

Bydelen har sørget for at jeg får den hjelpen jeg trenger i dagliglivet; gjennom brukerstyrt personlig assistanse. Jeg har et visst timetall til disposisjon, ansetter egne assistenter, og fastsetter deres arbeidstid ut fra mine behov. Jeg har en spesialtilpasset bil som jeg kjører til jobben. Med den hjelpen får jeg hverdagene og arbeidsdagene til å gå greit. Det jeg lurer på, er hvorfor det ikke går like greit for andre funksjonshemmede?

Vi må bryte den onde sirkelen der du ikke får jobb uten erfaring, og dermed ikke har erfaring som gjør at du får jobb. Noen må tilby unge funksjonshemmede den første jobben. Da jeg søkte min første jobb, var jeg på rett sted til rett tid. Og Telenors program var så vellykket at det fortsatt er i drift.

For arbeidsgiver handler dette først og fremst om mot til å ta det første skrittet. For å få mot trengs mer kunnskap og ikke minst trygghet om at dette vil gå bra. Det er derfor behov for å gi støtte til arbeidsgiverne slik at de tør åpne porten for flere funksjonshemmede.

Det er flere som har prøvd seg med godt resultat. Departementene og direktoratene gjennomførte i perioden 2007-2009 et ettårig trainee-program for personer med nedsatt funksjonsevne. Rapporten derfra viser at erfaringer skaper økt bevissthet hos arbeidsgiverne, og synliggjør funksjonshemmede som arbeidskraftsressurs.

NAV har arbeidslivssentre i alle fylker. De må styrkes for å kunne bedre sin bistand til arbeidsgivere i offentlig og privat sektor. I dag er arbeidslivssentrene altfor lite kjent ute hos arbeidsgiverne.

De som lykkes med å få funksjonshemmede i arbeid, det er de som prøver! Derfor er det viktig å gjøre det så enkelt som mulig. Her må offentlig sektor gå i front.

Men, som mitt tilfelle viser: det er ikke bare på jobben det skal fungere. Det å få flere funksjonshemmede i arbeid handler om at alle tjenester må fungere sammen. Noen av oss trenger faktisk hjelp for å «komme opp om morran».

Har jeg et viktig møte klokka 9, rekker jeg det ikke om hjelpen kommer 8.30. Kommunen har ansvaret for at jeg får hjelpen i tide, men regelverket de jobber ut fra er statlig. Det er derfor viktig at de nasjonale retningslinjene tar utgangspunkt i at folk lever et aktivt liv.

Vi vet at Norge står foran økende mangel på arbeidskraft. Vi må derfor riste av oss fordommene, og bruke den arbeidskraftressursen som funksjonshemmede representerer.

«Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd.»

Da bomben 22.juli 2011 smalt, stod jeg på bussholdeplassen og ventet på bussen. Det var fredag og jeg gledet meg til helga. Lite viste jeg hva jeg stod ovenfor, og at hendelsene den dagen ville komme tettere innpå meg enn mange andre. Mens jeg stod og ventet på bussholdeplassen så jeg flere oppdatere facebook  med "terrorkrigen har kommet til Norge, nå har muslimene angrepet oss, dette er det vi har advart om i flere år". Min første tanke var å ringe til de jeg kjenner som jobber i nærheten av regjeringskvartalet. Heldigvis var ingen av mine venner berørt av bomben. Men lettelsen ble byttet ut med angst ettersom meldingene om skyting på Utøya avløste nyheten om bomben i Oslo. Det var som om blodet i årene mine frøs til is. Jeg kjente panikken ta tak i meg. Jeg hadde jo nettopp fått melding fra Syvert om at det var greit på øya . Katten min hadde spist opp laderen til mobilen min, og akkurat da jeg trengte bekreftelse på at alt var bra, var mobilen tom for strøm. Jeg var desperat etter å få kontakt med Syvert og de andre jeg visste befant seg på øya og som jeg hadde vinket av gårde på sommerens store happening bare noen dager i forveien.

Klokka fem om morgenen klarte jeg ikke sove lenger jeg stod opp og så nyheten som rullet over skjermen: «80 stykker er skutt og drept». Magen veltet seg og jeg stormet på toalettet og spydde som aldri før.

I løpet av 23.juli blir det klart at tre stykker fra Mandal hadde overlevd, Tonje, Lise og David. Men Johannes fra Mandal og ytterligere tre til fra Vest-Agder, deriblant Syvert, var savnet

I løpet av uka blir det ufattelige langsomt en sannhet; Syvert, Johannes, Torjus og Pamela fra Vest Agder var blant de drepte.

Det var Syvert jeg kjente best. Han kom inn i livet mitt på et årsmøte i Mandal AUF. Han hadde store øyner og fulgte nøye med på hvert ord som ble sagt. Sulten på politikk. Breddfull av engasjement. Klar for å endre verden.

Rett i forkant av sommerleiren på Utøya hadde Mandal besøk av justisminister Knut Storberget. Syvert ble både inspirert og engasjert. Han hadde funnet sin lokale fanesak, og motivert av ministeren var han klar for å jobbe videre for å vinne den saken etter Utøya oppholdet.

"Når æ kjeme heim etter Utøya, da ska æ jobbe videre med "Nei til salg av postgården" for æ ska vinne den saken, ingen ska vinne over mæ".

Syvert var en vinner, jeg var aldri i tvil om at han ville føre den saken i land. Og jeg må smile, for Syvert hadde denne uovervinnelige selvsikkerheten bare en ung mann med livet foran seg kan ha. Han var sulten på å lære om hvordan man kunne oppnå resultater i politikken, hvordan man kunne bidra til at politikk gjorde livene bedre for folk og hvordan han kunne bidra. Det var ærefullt å få følge han denne første tiden i politikken og se hvordan han utviklet seg, hvordan han mestret og hvordan det gjorde at han vokste som menneske. I AUF fant han en plattform for engasjementet sitt, her var han hjemme og her satte han sitt preg.

Så ble altså han offer for gjerningsmannens kuler den ettermiddagen 22.juli. Og igjen står vi i avmakt og kjenner på sorgen, sinnet og det enorme savnet. Vi vil alltid fortsette å lure på hvordan disse unge menneskene faktisk ville ha endre verden med sin tilstedeværelse og engasjement. Heldige var vi som fikk kjenne dem den tiden de var her, heldige er vi som fortsatt kjenner restene av deres engasjement drive oss videre.

De neste dagene forsvant i en endeløs berg og dalbane av sterke følelser. Som leder av Mandal AP, var jeg i kontakt med pårørende og jeg gjorde mitt beste for å få oversikt over situasjonen og bidra med det jeg kunne der det var nødvendig. Mitt sjokk og min sorg ble vevd inn i den kollektive sorgen og ble virkeliggjort i samtalene med de pårørende og i møte med ungdommene som etter hvert vendte hjem fra Utøya. Dagene var uvirkelige. Nettene fylt av svart sorg.

Den 25. juli fikk jeg vite at jeg var gravid med min datter. Jeg husker fortsatt følelsen av tomhet da jeg fikk det som skulle være en lykkelig beskjed. Tomhet fordi jeg ikke visste hvordan jeg kunne glede meg over å vente et barn, når 69 foreldrepar nettopp hadde mistet sine på den mest grusomme måten av alle? Det var blandede og vanskelige følelser. Jeg var 7 uker på vei, og fikk beskjed om at jeg stod i fare for å miste barnet. Heldigvis, i dag har jeg en flott, sterk og frisk jente som er fire måneder gammel. Ei solstråle som hver dag minner meg på livets gave.

Vi må ikke glemme 22 juli, vi må heller ikke glemme alle som ble drept, skadet eller som mistet sine kjære. Vi må ikke være redd for å gi hverandre trøstende ord og være medmennesker. Vi må ikke glemme å spørre og vise at vi bryr oss, selv et år etter.

Dagene og ukene etter 22.juli var preget av et samfunn som kollektivt gav sin oppslutning rundt felles verdier; Menneskeverd, åpenhet og demokrati. Det kjentes godt og trygt å være omsluttet av denne godheten og omsorgen som ble vist. Jeg håper det vedvarer og at vi ikke glemmer at det er verdier verdt å kjempe for, verdt å stå opp for. Vi kan hedre de flotte ungdommene som aldri kom hjem ved å skape det samfunnet de trodde på og ved å holde menneskeverdet høyt hver eneste dag. Slik går jeg videre.

«Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd.»

Menn i dress og kvinners kropp

Vår neste gjesteblogger er Marianne Marthinsen . Hun har nylig deltatt på FNs konferanse om bærekraftig utvikling. Les hennes tanker om det her. Marianne er i sin andre periode på Stortinget fra Oslo AP, er en ung kvinne (31 år), småbarnsmamma og en engasjert politikere med flere interesseområder, bla. miljø, barnevern, likestilling og flere saker.

Hun er i dag medlem av energi- og miljøkomiteen.

Maianne var i Rio og deltok på Rio konferansen.  Den store FN-begivenheten i 2012 er Rio+20 - FNs konferanse om bærekraftig utvikling. Målet er å få verdens toppledere til å bli enige om hvordan sosial og økonomisk utvikling best forenes med miljøhensyn.

Marianne Marthinsen har tidligere hatt flere sentrale verv i Oslo AUF. Fra 2005 er Marthinsen leder av den Socilaldemokratiske forening. Hun er nå i sin andre periode på Stortingert for Oslo AP.

Tusen takk for et inspirerende blogginnlegg, Marianne. Vi håper at andre også blir like engasjert og inspirert av Mariannes innlegg om Rio+20 og P-pillens 50 års-jubileum. God lesning. 

 

Menn i dress og kvinners kropp

I 2010 feiret p-pillen sitt 50-årsjubileum. Det var et jubileum vel verdt å markere, for med den lille pillen kom en revolusjon for jenter over store deler av verden. Muligheten til å ta kontroll over egen kropp, ha sex når hun har lyst og bestemme selv om og når hun vil ha barn har gitt jenter frihet, makt og verdighet. Tabuer har falt, og kvinners seksualitet har blitt anerkjent som så mye mer enn et rent reproduktivt fenomen. Derfor spretter jeg gjerne champagnen for p-pillen, også når det ikke er jubileumsår.

For noen dager siden kom jeg hjem fra Rio. Der har jeg representert Stortinget på FN sin bærekraftskonferanse, 20 år etter den første hvor Gro Harlem Brundtland spilte en sentral rolle gjennom arbeidet i bærekraftkommisjonen. I Rio tenkte jeg mye på p-piller.

Linken mellom bærekraft og kvinners tilgang til prevensjon er åpenbar. I makro-perspektiv dreier det seg om en befolkningsvekst som i globalt perspektiv er uforenelig med målet om at alle skal løftes ut av fattigdom og få en anstendig levestandard i løpet av de nærmeste tiårene. Da jeg gikk på barneskolen lærte vi at det finnes 6 milliarder mennesker i verden. 31. oktober i fjor markerte FN at verdensborger nummer 7 milliard ble født, antagelig et sted i India. Innen 2050 regner man med at vi har passert 9 milliarder. I løpet av samme tidsperiode må verdens klimagassutslipp reduseres med opp mot 85% i et forsøk på å unngå de farligste konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer. I mikro-perspektiv dreier det seg om bærekraft for den enkelte kvinne og hennes familie. Statistikk viser at svært mange kvinner ønsker færre barn enn de får. På Stortinget finnes det et nettverk av politikere som jobber for kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. Ofte diskuterer vi hvordan vi sikrer kvinner muligheten til å føde trygt, men det er vel så viktig å slippe å føde barn dersom man ikke ønsker det.

Konferansen i Rio for 20 år siden satte kvinners rettigheter alvorlig på dagsorden. På FN sin befolkningskonferanse i Kairo i 1994 og på kvinnekonferansen i Beijing året etter ble det vedtatt sterke og tydelige tekster som omhandler kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. Derfor er det forferdelig å observere hva som nå utspiller seg i FN, særlig etter at Vatikanstaten oppnådde observatørstatus og dermed har mulighet til å ”overvåke” hva de katolske landene foretar seg. I sluttdokumentet fra Rio+20 lå det lenge inne formuleringer om kvinners rett til seksuell og reproduktiv helse. De formuleringene forsvant i aller siste forhandlingsrunde etter enormt press fra en rekke land med Vatikanstaten i spissen.

Som ung, kvinnelig politiker var det fullstendig absurd å observere hvordan man i 2012 ikke har kommet lenger enn at menn i dress og prestekrage bruker et FN-toppmøte til å forsøke å kontrollere jenters seksualitet. For meg utløste det en vekselvis følelse av kampvilje og resignasjon. For hvordan er det i det hele tatt mulig å motivere seg til nye forhandlingsrunder på nye toppmøter med nye konservative, religiøse menn når fasiten etter 20 år er tilbakeslag? Derfor var det sterkt å delta på UN Womens ledermøte og høre hvordan Gro Harlem Brundtland akkompagnert av flere kvinnelige statsledere gikk kraftig i rette med den vedtatte teksten og slo fast at verdens kvinner burde slippe å oppleve at verden går i feil retning på dette området. Det har hun rett i. Rio-tekst får bare være Rio-tekst. Så lenge 1 av 6 par mangler tilgang på effektiv prevensjon og 1 av 10 svangerskap ender i en utrygg abort, må vi bare fortsette å jobbe. Dette er et slag prestekragene kommer til å tape – om ikke i forhandlingsrommene, så i alle fall ute i virkeligheten.

"La alle barn i verden få det like godt som meg"

Jeg arbeidet som barnevernskonsulent i en middels liten kommune. En slik som ikke har barnevernvakt og hvor du ikke spesialiserer deg, men tar det dagen måtte bringe. Det ble ofte lange ettermiddager fordi kriser i familier ikke begrenser seg til å oppstå mellom 08.00- 15.30. Noen dager setter mer spor enn andre. Denne var en tankevekker. Bilde

Jeg kom sent hjem den dagen. Dattera mi på tre og et halvt år var på badet sammen med pappaen sin og forhandlet om tannpuss. Jeg overtok gladelig forhandlingsansvaret og situasjonen løste seg. Vi snakket om dagen i barnehagen og pludret om husker og sykler, da hun plutselig avbrøt samtalerekken og spurte " Var du veldig opptatt i dag, mamma?" Jeg så uforstående på henne, og hun la forklarende til; " siden du ikke kom i barnehagen?". Hun siktet til at mormor hentet henne da jeg ikke rakk barnehagens åpningstid ( Takk Gud for fleksible bestemødre, hva skulle barnevernet gjort uten?!)  " Ja, mamma jobbet lenge i dag, men jeg gledet meg veldig til å komme hjem til jenta mi for å gi henne en ordentlig kos", sa jeg forsonende. To små lubne barnehender låste seg bak nakken min og liten barnekropp lente seg tillitsfullt inntil meg. " Du er snill du, mamma" Sa hun. Og jeg lurte på om hun hadde gjennomskuet dagen min og om inntrykkene fortsatt lå tykt utenpå meg.

Mens jeg dyttet dyna godt rundt henne og vi sang " la alle barn i verden få det like godt som meg" Tenkte jeg på så heldig både hun og jeg var. Jeg trengte ikke flykte med min datter til et fremmed land, uten garantier, uten fremtid, slik den moren jeg møtte i dag. Hun var like gammel som meg, med tre barn i skjørtekanten. Familien var asylsøkere som nylig hadde fått avslag på sin søknad om oppholdstillatelse. Mannen hennes hadde mistet hode og forstanden og truet med å brenne ned både huset, kona, barna og seg selv i fortvilelsen. Hele dagen hadde hun stått der ved siden av mannen sin gjennom hans skiftende trusler om å tenne på seg selv eller stikke seg selv i hjel. Politi, brannbil og sykebil ulte og alt med uttrykning var tilstede. Det lille tettstedet hadde knapt sett maken. Og det var skummelt, der han holdt den lille familien som gissel, mens bensinen skvatt rundt han og han viftet med en lighter.

Da jeg møtte henne, hadde mannen hennes blitt ført bort av politiet og hun bar det 5 mnd gamle barnet krampaktig på armen. Den eldste datteren på 5 år spurte stille hvor pappa var, men kvinnen hadde ingen ord å fortelle med og ikke en nerve i kroppen kunne fremskaffe den nødvendige tryggheten hun trengte. Klumpen i magen til jenta vokste seg stor og mørk og stille rant øynene over av tårer. Helt alene var denne mammaen, og hun ante ikke hva som ville skje i morgen og hadde ingen ord til trøst. Men hun visste at de var utvist fra Norge og måtte returnere til det landet de flyktet fra, med en mann i ubalanse og med tre små barn. Uten garantier, uten håp om fremtid og så skrekkelig alene.

Mens politi og resten av helsenorge dro på debrifing etter en tøff dag på jobb, stod moren igjen. Ingen debrifet henne. Kriseteamet i kommunen mente at disse menneskene hadde opplevd så mange kriser tidligere og de har fått avslag og skulle ut av Norge. Dessuten var det etter arbeidstid. Det virket som de trodde at asylbarn og deres foreldre har opplevd så mange traumer og at det gjorde et neste mer vanlig. Som om barn vender seg til traumene uten å ta skade. Men jeg så ei jente på fem år med klump i magen og øyner breddfulle av tårer og en tre åring som danset for mamma i et desperat forsøk på å få henne til å smile. Det er ingen vanlig dag, selv for et asylbarn, når pappa forsøker å ta livet av seg og sirener uler utenfor.

Når vi dro fra henne sa hun ydmykt takk og unnskylte at hun ikke fikk gitt oss te. Jeg skjemtes. Vi hadde ikke tilbudt henne noe av det som hun virkelig trengte.

Jeg dro dyna over dattera mi etter hun hadde sovnet, hun pustet tungt og små hender knyttet seg halvveis i søvne. Verden føles ubehagelig, urettferdig og nær. Et voldsomt apparat ville kunnes settes i sving for å sikre min datter en fremtid om jeg ikke kunne. Ikke bare fordi hun er født her, men fordi hun er norsk og tilhører felleskapet. De andre barna, asylbarna, er ikke verdige det apparatet. Selv i sin dypeste krise og i den akutte angsten for livet sitt og livet til pappaen sin, var det ingen som så den dansende treåringen og den alvorlige femåringen med mørke, mørke øyner. Jeg kjenner meg noenganger skamfull på vegne av et av de rikeste land i verden. Når de er her, disse sårbare barna med livene sine på vent, burde de ikke da få ta del i den velferden våre barn er gitt? De er verdens barn med rette, flyttende mellom land og kontinenter. Noen må gi dem godhet, noen må gi dem sjangs til å bearbeide sine traumer og forebygge nye. Noen må se dem når de er her, uavhengig av hvor ferden går videre.

Familien ble sendt ut av landet. Men den dansende treåringen og alvorlige femåringen beveger seg alltid i minnet mitt som bilde på min utilstrekkelighet og verdens urettferdighet.

What`s in it for you?

Vår første gjesteblogger er Helga Pedersen. Hun er nestleder i Arbeiderpartiet siden 2007 og parlamentarisk leder siden 2009.

Helga Pedersen er født i 1973, er gift og har to barn.

Hun har vært aktiv i AUF, Arbeiderpartiets kvinnebevegelse og i Tana Arbeiderparti. Hun har også vært fylkestingsrepresentant og fylkesordfører i Finnmark. Hun er innvalgt på Stortinget fra Finmark fra 2009.

Hun har samisk kulturbakgrunn og var fiskeri- og kystminister i Jens Stoltenbergs andre regjering 2005-2009. Da som regjeringens yngste medlem.

www.helgapedersen.no og på twitter @helgape.

Vi er stolt og glad for at Helga har skrevet et gjesteblogginnlegg for oss.

What`s in it for you?

Det er en skjebnens ironi at mannen min Erik, som har bursdag 8.mars, skulle gifte deg med ei dame som er over gjennomsnittlig opptatt av kvinners rettigheter. Dagen hans må altså deles med alle kvinner i hele landet. Nå er det nesten ett år til neste gang en del av oss går i tog, eller feirer på annet vis. Men de aller, aller, fleste av oss er opptatt av rettighetene våre og friheten vår også de dagene mellom den årlige kvinnedagen. For vi har kommet veldig langt, men vi har ikke kommet i mål.

Men for å spørre på nynorsk: What`s in it for you Eirik? Får du noe igjen for alle disse ivrige damene som går rundt på bursdagen din med slagord og nye krav? Svaret finner vi i forskningen, nærmere bestemt den store undersøkelsen om likestilling og livskvalitet som kom for få år tilbake. Nå er det tilnærmet null sjanse for dette i ditt tilfelle, men forskning viser faktisk at likestilte menn har betraktelig mindre sjanse for å bli dumpet. Kvinner som føler seg likestilte med mannen sin vurderer i mindre grad å forlate ham.

Faktisk er det slik at 75 prosent av kvinnene som mener likestillingen i hjemmet er svært bra, også er meget fornøyd med samlivet. I likestilte forhold er det også mindre krangler og konflikter. Det henger selvfølgelig sammen med at tallene klart viser at likestilte kvinner er mest fornøyde. Bare 11 prosent av kvinnene som vurderer likestillingen i hjemmet som ganske dårlig er meget fornøyd med samlivet. Nå er det til og med bevist fra forskerhold at kampen for likestilling kan ha ført til bedre kjæresteforhold. Men visste vi ikke egentlig det fra før? Kjærlighet er både det enkleste og mest kompliserte i menneskelivet. Den skaper de mest ubrytelige bånd mellom mennesker. Det er klart at når man kan se sin livspartner i øynene og vite at man står på lik fot så får kjærligheten bedre forhold for å både gro og spire.

Som professor Monica Rudberg skrev om i boka ”Moderne jenter” har det skjedd en stor forandring i måter kvinner tenker om kjærligheten de siste hundre åra i Norge. Hun er ikke i tvil om at den yngste generasjonen, i dette tilfellet min generasjon, har en mer likestilt forestilling om hva kjærligheten skal innebære, og hvilken plass den skal ha i voksenlivet. Men som hun også sier: Kjærlighetsmøtet kan føre til at friheten og selvstendigheten i vår generasjonen kan bli rystet og redefinert. Det er ikke så lett å planlegge alt! Og jeg ville aldri prøve å redusere det vakreste i livet til et reint politisk spørsmål. Men jeg er ikke i tvil om at det vakreste i livet er blitt vakrere på grunn av at vi lever i et land med mye likestilling.

Og som du og de fleste menn med deg vet nå: Likestilling er mer enn lønn og husarbeid. Det påvirker også det andre store i livet vårt: familien og barna våre. Og menn som lever i likestilte forhold fremhever spesielt at de trives godt med samvær med barn. Det skjønner jeg godt. Ungene er jo det som gir livet vårt en helt spesiell mening. Og kjenner jeg deg rett ønsker du intet annet enn at døtrene våre skal kunne vokse opp i et ennå mer likestilt samfunn enn det vi har i dag.

For ennå har vi et stykke igjen. Vi må fremdeles kjempe frem likestillingen, sak for sak, krav for krav. Enten det handler om likelønn, ufrivillig deltid, lov om sexkjøp, økt kvinnelig andel i lederstillinger både i staten og i næringslivet. Og hvis vi ser ut over landets grenser er det et enormt arbeid som gjenstår for å skape en mer likestilt verden.

Jeg håper virkelig dere er klar over hvor heldig dere er som får være sammen med likestilte og selvstendige kvinner. Og trøsten din Erik, kan jo også være dette: Det er ikke mange mannfolk som får frokost på senga på selveste kvinnedagen.

En bolig eller et hjem?

Å ha en bolig kan være langt mer enn fire vegger og et tak. Det kan være et hjem. Et hjem som skaper identitet, tilhørighet og gir betingelser for et godt og meningsfylt liv. Debatten om boliger for utviklingshemmede, psykisk syke og rusmisbruker handler derfor ikke bare om hvor huset skal stå. Den handler om hvordan folk skal ha det med seg selv og sine omgivelser. Det er kommunene som har hovedansvaret for å sørge for at vanskeligstilte på boligmarkedet får tilbud om en bolig. Kanskje Det skulle være mer fokus på å skaffe et hjem? For 20 år siden hadde man et skifte i tenkningen rundt det å bo for marginaliserte grupper. Bort skulle institusjonene og inn kom boligene. Boligene skulle bidra til integrering, bedre levekår og normalisering. De rådene idealene har vært at utviklingshemmede har rett på bedrede levekår og normalisering. Målsetningen var kanskje først og fremst at ikke bare skulle utviklingshemmede ha rett til et sted å bo, de skulle kunne ha sitt eget hjem.

Det må ha vært en sentral del av målsetningen å integrere mennesker med ulike behov i normale bomiljø. Kanskje hadde det en oppdragende virkning på oss alle, nemlig at vi lærte  oss til å sette pris på at vi er ulike som mennesker og at ulikheten har en verdi for felleskapet. Integrering handler nettopp om at alle har noe å lære av hverandre og at felleskapet formes av alle. Sånn sett var HVPU reformen ikke bare viktig for utviklingshemmede, men for oss alle, fordi den gav oss en mulighet til å skape et nytt felleskap. Vi måtte lære å forholde oss til at vi ikke alle er like og vi lærte at alle har de samme grunnleggende rettigheter om å høre til og være del av.

Derfor blir jeg så skuffet over politikere som ikke forstår at ved å bygge opp nærmest bydeler av boliger for utviklingshemmede i byens utkant så går vi mange år tilbake i tid. Og de påtvinger utviklingshemmede et botilbud som ikke gir mulighet til verken integrering eller normalisering, og kanskje heller ikke et hjem. Det får unektelig et institusjonspreg. Vi bygger ikke institusjonene i høyden lenger, men i små standardiserte hus som ligger tett i tett i skyggen av «de normale og resurssterke». « Boenheter « kalles det, og de ligger ute av syne og gir oss andre en behagelig, men for mange en uønsket frihet fra livets anderledeshet.

Men gir disse små bydelene muligheten for et hjem. Et hjem som skaper trygghet og identitet og betingelser for gode levekår?

I Mandal skal også rusmisbrukere og psykisk syke bo i denne lille bydelen. Side om side med utviklingshemmede.  Mandal har gitt seg seg i kast med to dillemmaer. Et er å bryte med prinsippet om intergrering og normalisering, en annen er å sette sammen grupper av mennesker med svært ulike hjelpebehov og oppfølgingsbehov.

Rusmisbrukere er heller ingen ensartet gruppe. Noen ruser seg aktivt, andre har vært på rehabilitering og ønsker å komme ut av sitt rusmisbruk. På veien dit trenger de ulik grad av booppfølging. Man kan jo spør seg selv  om det virkelig virker fornuftig å la en aktivt rusende være nabo med en som desperat forsøker å slutte.  For meg virker det nesten umulig å tro at du kan klare å komme ut av et rusmisbruk under slike betingelser.  Jeg opplever det nesten respektløst. Respektløst for et menneske som virkelig forsøker og som virkelig trenger hjelp. Det må virke  ondskapsfullt å få et slikt tilbud og kalle det hjelp.

For mammaer og pappaer som skal gi slipp på sin lille jente som er litt annerledes og som alltid vil trenge hjelp, kan det virke så forferdelig utrygt å vite at den eneste boligen hun kan få er i en liten bydel hvor det unormale er normalt og hvor naboen kanskje er alvorlig psykisk syk eller ruser seg. For det er ikke til å komme bort fra at utviklingshemmede er en sårbar gruppe hvor mange trenger stor grad av trygghet og forutsigbarhet. Og leve side om side med aktive rusmisbrukere kan utfordre både tryggheten og den daglige forutsigbarheten.

Kjære Mandal og andre kommuner, kanskje vi heller skulle snakke om hvordan vi skulle skape et hjem for mennesker som trenger det. Alle trenger et hjem, der de er trygge og hvor de kan sette sitt preg på omgivelene, hvor de kan ha besøk og stolt vise frem sitt lille univers på jorda. Et hjem. Skaper vi det ved å samle alt vi definerer som marginaliserte grupper på et sted. Skaper vi det ved segregering, ved å definere dem bort og ut av felleskapet?

Nei.

Alle skal med. Alle skal høre til. Alle skal få være del av felleskapet. Både i det store felleskapet i kommunen, fylke og landet, men  også i det lille felleskapet i gata og naboskapet. Jeg tror vi skaper hjem ved å la de som skal bo få eierskap i sin bolig, ved å la dem få bo sammen med alle oss andre,  og ved å normalisere det å bo. Jeg tror også at jeg og oss andre som er friske og resurssterke trenger å være del av ett felleskap hvor vi tåler hverandre, hvor vi tar vare på hverandre og hvor vi lærer av hverandre. Jeg tror også at kommunene må sørge for å legge til rette for boliger som svarer til ulike behov og til ulike livsfaser. Men først og fremst skal de  legge til rette for at det skal bli et hjem.

"Vi kan, vi skal, vi må"

Neste år er det 100 år siden kvinner fikk allmenn stemmerett i Norge.Siden 1813 har kvinners talerør endret seg. Fortsatt har vi en vei å gå, og fortsatt har vi kvinner en kamp å kjempe. Både mot andre kvinner og mot menn. For det å være ung, engasjert og full av ideer og visjoner i politikken fører ofte til at man blir  motarbeidet og forsøkt stoppet . Nye tanker og ideer er en trussel mot

det etablerte, mot rutinene og mot det man alltid har gjort. Endring er skummelt. De som ønsker endringer og har nye ideer om hvordan oppgaver kan løses kan på veien bli møtt med usynliggjøring,latterliggjøring,fordømmelse og kan streve med å få ut tilstrekkelig eller riktig informasjon. I debatten og ordskriftet  kan disse teknikkene brukes hyppig.

Å være engasjert, ung og ha egne meninger og synspunkter blir altfor ofte sett på som et uromoment. Å ha meninger, hevde sine meninger og ha både vilje og evne til å iverksette planer og ideer er først og fremst en resurss for enhver organisasjon og politisk parti. For et lokalsamfunn kan et være nøkkelen til endring og utvikling. Vi ønsker at kvinnene skal se de muligheter som finnes og se seg selv som den viktige resurssen de er uten å la seg stoppe av hersketeknikker og voktere av det bestående. I denne bloggen vil vi skrive om politiske saker som engasjerer oss. "Fordi vi kan, vi vil, vi skal".

Vi kan- fordi vi lever i et samfunn og i et demokrati som gir oss like rettigheter til å delta uavhengig av kjønn, hudfarge, seksuell legning, tro eller bakgrunn av noe sort. Alle mennesker kan delta og bidra til å skape det samfunnet vi vil ha. Det er verdigfullt og viktig. Og det er derfor også utrolig viktig å gi alle muligheten, nettopp fordi vi kan.

VI vil - være med å sette dagsorden og skape debatt omkring viktige politiske saker som engasjerer oss.Vi vil det fordi vår stemme er viktig

Vi skal - ikke lenger sitte stille på bakerste benk og nikke. Vi skal hevde våre meninger fordi det er nødvendig at flere tar del i ordskifte om de viktige velferdsløsningene, men også om de nære sakene som omhandler lokalsafunnet vår, skolen til ungene våre, eller ballbingen i nabolaget. Som ung, engasjert og selvstendig med egne meninger og ønske om endringer og fornyelse blir man utsatt for ulike former for hersketeknikker. I ordskiftet forekommer de i ulike former.

Usynliggjøring

Latterliggjøring

Tilbakeholdelse av informasjon

Fordømmelse uansett hva du gjør (dobbeltstraff)

Påføring av skyld og skam

Vold og trusler om vold

Når vi identifiserer herketeknikkene så blir det lettere å håndtere. De er som troll som sola skinner på -de sprekker. Sammen kan vi lage en viktig motvekt til dette og skape arena der vi styrker og støtter hverandre uavhenging av meninger og politisk forankring. Debatt er aldri av et onde om vi fører den med respekt og verdighet.

Villroser vil ta seg saker innenfor velferdssamfunnet vårt, barnevern, funksjonshemmede, likeverdighet, arbeidsmiljøloven, arbeidstakerens rettigheter, internasjonale spørmål, osv. Vi inviterer til en bred debatt! Helt avslutningsvis så håper vi at du vil følge med bloggen vår og komme med kommentarer og innspill.

Husk: "Vi kan, vi vil, vi skal"

21. juni 2012 Anne Grønsund og Hanne M. Nøding

Blogglisten hits