"La alle barn i verden få det like godt som meg"

Jeg arbeidet som barnevernskonsulent i en middels liten kommune. En slik som ikke har barnevernvakt og hvor du ikke spesialiserer deg, men tar det dagen måtte bringe. Det ble ofte lange ettermiddager fordi kriser i familier ikke begrenser seg til å oppstå mellom 08.00- 15.30. Noen dager setter mer spor enn andre. Denne var en tankevekker. Bilde

Jeg kom sent hjem den dagen. Dattera mi på tre og et halvt år var på badet sammen med pappaen sin og forhandlet om tannpuss. Jeg overtok gladelig forhandlingsansvaret og situasjonen løste seg. Vi snakket om dagen i barnehagen og pludret om husker og sykler, da hun plutselig avbrøt samtalerekken og spurte " Var du veldig opptatt i dag, mamma?" Jeg så uforstående på henne, og hun la forklarende til; " siden du ikke kom i barnehagen?". Hun siktet til at mormor hentet henne da jeg ikke rakk barnehagens åpningstid ( Takk Gud for fleksible bestemødre, hva skulle barnevernet gjort uten?!)  " Ja, mamma jobbet lenge i dag, men jeg gledet meg veldig til å komme hjem til jenta mi for å gi henne en ordentlig kos", sa jeg forsonende. To små lubne barnehender låste seg bak nakken min og liten barnekropp lente seg tillitsfullt inntil meg. " Du er snill du, mamma" Sa hun. Og jeg lurte på om hun hadde gjennomskuet dagen min og om inntrykkene fortsatt lå tykt utenpå meg.

Mens jeg dyttet dyna godt rundt henne og vi sang " la alle barn i verden få det like godt som meg" Tenkte jeg på så heldig både hun og jeg var. Jeg trengte ikke flykte med min datter til et fremmed land, uten garantier, uten fremtid, slik den moren jeg møtte i dag. Hun var like gammel som meg, med tre barn i skjørtekanten. Familien var asylsøkere som nylig hadde fått avslag på sin søknad om oppholdstillatelse. Mannen hennes hadde mistet hode og forstanden og truet med å brenne ned både huset, kona, barna og seg selv i fortvilelsen. Hele dagen hadde hun stått der ved siden av mannen sin gjennom hans skiftende trusler om å tenne på seg selv eller stikke seg selv i hjel. Politi, brannbil og sykebil ulte og alt med uttrykning var tilstede. Det lille tettstedet hadde knapt sett maken. Og det var skummelt, der han holdt den lille familien som gissel, mens bensinen skvatt rundt han og han viftet med en lighter.

Da jeg møtte henne, hadde mannen hennes blitt ført bort av politiet og hun bar det 5 mnd gamle barnet krampaktig på armen. Den eldste datteren på 5 år spurte stille hvor pappa var, men kvinnen hadde ingen ord å fortelle med og ikke en nerve i kroppen kunne fremskaffe den nødvendige tryggheten hun trengte. Klumpen i magen til jenta vokste seg stor og mørk og stille rant øynene over av tårer. Helt alene var denne mammaen, og hun ante ikke hva som ville skje i morgen og hadde ingen ord til trøst. Men hun visste at de var utvist fra Norge og måtte returnere til det landet de flyktet fra, med en mann i ubalanse og med tre små barn. Uten garantier, uten håp om fremtid og så skrekkelig alene.

Mens politi og resten av helsenorge dro på debrifing etter en tøff dag på jobb, stod moren igjen. Ingen debrifet henne. Kriseteamet i kommunen mente at disse menneskene hadde opplevd så mange kriser tidligere og de har fått avslag og skulle ut av Norge. Dessuten var det etter arbeidstid. Det virket som de trodde at asylbarn og deres foreldre har opplevd så mange traumer og at det gjorde et neste mer vanlig. Som om barn vender seg til traumene uten å ta skade. Men jeg så ei jente på fem år med klump i magen og øyner breddfulle av tårer og en tre åring som danset for mamma i et desperat forsøk på å få henne til å smile. Det er ingen vanlig dag, selv for et asylbarn, når pappa forsøker å ta livet av seg og sirener uler utenfor.

Når vi dro fra henne sa hun ydmykt takk og unnskylte at hun ikke fikk gitt oss te. Jeg skjemtes. Vi hadde ikke tilbudt henne noe av det som hun virkelig trengte.

Jeg dro dyna over dattera mi etter hun hadde sovnet, hun pustet tungt og små hender knyttet seg halvveis i søvne. Verden føles ubehagelig, urettferdig og nær. Et voldsomt apparat ville kunnes settes i sving for å sikre min datter en fremtid om jeg ikke kunne. Ikke bare fordi hun er født her, men fordi hun er norsk og tilhører felleskapet. De andre barna, asylbarna, er ikke verdige det apparatet. Selv i sin dypeste krise og i den akutte angsten for livet sitt og livet til pappaen sin, var det ingen som så den dansende treåringen og den alvorlige femåringen med mørke, mørke øyner. Jeg kjenner meg noenganger skamfull på vegne av et av de rikeste land i verden. Når de er her, disse sårbare barna med livene sine på vent, burde de ikke da få ta del i den velferden våre barn er gitt? De er verdens barn med rette, flyttende mellom land og kontinenter. Noen må gi dem godhet, noen må gi dem sjangs til å bearbeide sine traumer og forebygge nye. Noen må se dem når de er her, uavhengig av hvor ferden går videre.

Familien ble sendt ut av landet. Men den dansende treåringen og alvorlige femåringen beveger seg alltid i minnet mitt som bilde på min utilstrekkelighet og verdens urettferdighet.

Blogglisten hits