Å gjøre anderledeshet mindre anderledes

Da jeg vokste opp på Lindesnes spilte man fotball, spilte i korps eller sang i kor. Eller alle tre. Vi var ikke så avanserte på utstyrsfronten heller. Alle tre aktivitetene hadde en form for uniform. På Lindesnes stod felleskapet sterkt. Mitt og mine medelevers møte med anderledeshet kom engang på barneskolen da det dukket opp en familie som hadde annerledes klær som var gammeldagse og slitt. Familien bodde der hvertfall ikke vi skulle tro at nokon kunne bu. Det var en korsvei for små mennesker som skulle ta stilling til anderledeshet vi fornemmet som fattigdom. Raskt brøt noen ut av rekka av usikkerhet og mobbingen var et faktum. Jeg og min medelever opplevde det ubeskrivelig urettferdig. Vi var innpodet med moralske visdomsord og bedehusfilosofi som fortalte at  alle er vi like, men når virkeligheten slo innover oss  vred vi hjernene våre for å finne en vei ut av det på barns vis. Oppdratt av en mor i fagbevegelsen og med venninner som stod sterkt i lagidrett og korps, fant vi en vei ut: Uniform, disiplin i rekkene og streik. Uniformen gikk til min mors fortvilelse ut på å sørge for at alle klesplagg bar preg av å være brukt og litt slitt. Mine nye dongribukser ble klippet hull i og bakerst i skapet fant jeg en gammel genser. Og slik så plutselig alle ungene ut. Kollektivet hadde talt. Nå var det ingen som skilte seg noe mer ut en andre. Her gjaldt det å holde stand og holde ut presset fra foreldre som tross alt likte å kle sine barn pent. Resignerte foreldre måtte likevel innse at vi hadde funnet en løsning de ikke hadde tenkt på. Vi gjorde anderledeshet mindre anderledes. Fattigdom i dag, i Norge, handler ikke så mye om slitte og ubrukelige klær, men om mangel på mulighet til å delta på likeverdig vis. Vår materielle standard gjør at fattigdom kan få et annet uttrykk. Fattigdom kan handle om å ikke få delta fordi det koster penger foreldrene ikke har.  Det er ikke barns fattigdom, men foreldres.  Men barn bærer ofte konsekvensene som er anderledeshet og som fører til sosial ekskludering. Sosial anderledeshet er farlig. Farlig fordi den preger oss og former oss like mye som inkludering og felleskap, men ofte med negativt fortegn. Akkurat som inkludering, bli sett og likt øker sjansen for at ungdom fullfører utdanningene sin, får jobb i voksen alder og gir god helse, vil sosial anderledeshet øke sjansene for at ungdom dropper ut av skole, øke faren for psykiske vansker og igjen uføre og voksen fattigdom. Det er som en snøball som ruller.

I Norge vet vi at de store risikogruppene for fattigdom er de med lav utdanning, svak tilknytning til arbeidslivet, aleneforeldre og innvandre. Derfor er regjeringens svar på fattigdomsutfordringen å sørger for bedre tilgang til arbeidslivet og et mer inkluderende arbeidsliv. Arbeid gir inntekt, det gir mestring og det gir tilhørighet og inkludering. Alle viktige beskyttelsesfaktorer mot fattigdom. Det vil ikke utrydde fattigdom. Men fortsatt ligger et stort potensiale her i å redusere fattigdom.  Vennesla kommune sin satsning på enslige forsørgere er derfor så viktig. Veiledning og motivasjon til utdanning og arbeid for unge enslige forsørgere er forebyggende og det er en god investering i samfunnet både i det lille og det store. Tilrettelegging og en målrettet innsats gir resultater og færre barn trenger å vokse opp i fattigdom. Det handler om å skape muligheter. De aller fleste vil gripe muligheter når de får dem!

Men barn har sin barndom her og nå. Og de skulle gjerne vært med på fotballaget eller spilt gitar på kulturskolen, eller vært med på skitur med klassen. Når barn rangerer hva som er viktigst, er aktiviteter det som kommer høyt på lista. Å få delta.

Vi øker vår velstand og vi øker utstyrshysteriet og medlemskontingentene til det usannsynlige. Og vi foreldre betaler fordi vi så gjerne vil at våre barn skal delta. Fordi vi vet hvor livsfarlig det er om de ikke deltar. I Norge har vi generelt sett en høy levestandard og forskjellene er små. Likevel er de små forskjellene i ferd med å bli større. Det er en virkelighet vi ikke vil forholde oss til. Derfor finner vi måte å bøte på det. Når barn er fattige skjærer det oss i hjerte alle sammen. Derfor velger mange kommuner å gi spesielle tiltak til mindre formuende barn. Opplevelseskort, gratis kinobilletter aktivitetskort m.m. Vi individualiserer fattigdommen og isolerer dem til å handle om det spesielle barnet. Og om det ikke opplevde seg som spesielt før så må det jammen meg oppleve seg spesielt da.  Vi ser på dem som verdige trengende og løser våre akutte behov for å kompensere ved  å la det offentlige bli velgjøreren.  Det er gode intensjoner, men jeg stiller spørsmål ved om dette er den riktige gode langsiktige måten å løse vår samfunnsutfordring på. Fattigdomsproblematikken er del av en nasjonal og internasjonale strukturer som kan virke uoverkommelig å gjøre noe med. Jeg tror likevel det finnes mange muligheter i lokalsamfunnet, gjennom å planlegge og skape målrettet strategier for å skape kommuner hvor oppvekst er prioritert. Norske kommunene har handlingsrom til å skape gode oppvekstmuligheter til tross for internasjonale økonomiske kriser og samfunnsstrukturer. Gode oppvekst kommuner gjør det mulig for barn å delta uavhengig av foreldres økonomi og uten å stigmatisere. Det er først og fremst mor og far som skal vise sine barn at de tar vare på dem og gir dem gode opplevelser og tilrettelegger for deltagelse. Når den snille damen fra NAV eller barnevernet overtar den rollen forskyver vi også foreldrenes mulighet til å ta ansvar for barnas levekår. Det viktigste vi kan gjøre er å sørge for at foreldrene har mulighet til å skape et godt liv for sine barn. Gode kommuner fikser dette gjennom å gi foreldre mulighet til arbeid og inntekt og barn mulighet til deltagelse.

Jeg kan ikke la være å tenke at barndommens svar på møte med anderledeshet i sin enkelhet fortsatt fungerer. Vi må  gjøre anderledeshet mindre annerledes. Kommunens mulighet ligger i et tettere samarbeid med de frivillige organisasjonen som driver korps, fotballlag og andre aktiviteter som fremmer deltagelse og inkludering. Gjennom bevilgninger, tilrettelegging og samarbeidsavtaler kan vi sørge for at ungers deltagelse ikke behøvde å koste skjorta.

Det må også finnes arenaer der det ikke betyr noe hvilken størrelse dine foreldre har på lommeboka, hvor du kom fra eller hvor du skal. Et sted der unger kan leke, få venner og delta fritt. I Mandal ønsker ungene seg et sted å skate og en ungdomsklubb som fungerer på deres prinsipper. Jeg synes det høres lurt ut. Men flertallet av Mandals politikere har svart med å stenge driften av det svært populære skøytebane anlegget. Barns arenaer er kommunens sparetiltak.

Jeg har ikke tro på å individualisere fattigdom verken på kort sikt eller lang sikt. Jeg tror på kollektive løsninger som er lokalt tilpasset. Og jeg har stor tro på inkludering og deltagelse.

Det er maktpåliggende å sørge for at barn får delta, blir inkludert og er deltagende i lokalsamfunnet . Det er her nøkkelen til endring i våre leverkårsutfordringer ligger. Vi har ikke råd til ungdom som dropper ut av skole eller faller utenfor arbeidslivet. Vi kan ikke fortsett å la utviklingen i antall barn som vokser opp i fattige familier fortsette. Vi kan ikke fortsette å la barn ta konsekvensene når vi kan gjøre noe med det.

Blogglisten hits