Å finne nålen i høystakken…

Vår neste gjesteblogger er Siv Lyngtun. Siv er stolt Bergenser , 35 år gammel og bor sammen med en aktiv sønn på 10 år. I dag er hun styrelder av Aleneforeldreforeningen (AFFO). Under barnevernstudier i Alta kom engasjementet for fullt: først som klassetillitsvalgt på kullet og så i  LMU ved Høyskolen i Finnmark, etter et rasistisk motivert angrep på en barnefamilie tok Siv initiativ til oppstart av og var leder for Alta SOS-rasisme. Siden ble hun aktiv i FO-Studentenes lokallag , for så å gå inn i FO-Studentene sentralt som nestleder og siden leder i to perioder. Siv er en forkjemper for at virkeligheten noen ganger trenger å snus på hodet, sees på med nytt blikk og forandres!

Vi er stolte over å presentere Sivs innlegg. God lesing

..................................................................

Å finne nålen i høystakken…

Jeg har lyst å gjøre et eksperiment. Jeg har lyst å finne noen positive sider ved barnefattigdom. Du tror kanskje ikke det er mulig-og jeg er ikke helt sikker selv, men hva om vi gjør et forsøk?

For kanskje har du i likhet med meg allerede deltatt på et hav av fattigdomskonferanser. Hvor vi som ønsker å bekjempe fattigdom reiser med fly, sover i myke hotellsenger og spiser fra nydelige fruktfat betalt av stat og kommune. Hvor «vi» snakker om «de», deler oss i grupper med oppgaver som etterpå presenteres og senere møtes over en god middag og et glass rødvin. Kanskje har du hørt de triste historiene, de som gjør at du nesten skammer deg over din egen oppvekst. De som gjør at du må ut i pausen og gråte på toalettet. Kanskje har du, som meg, følt deg maktesløs. Smakt på det paradoksale ved å snakke om fattigdom på et fire-stjerners hotell. Og siden lurt på hva som virkelig kom ut av den siste forskningsrapporten, hvor mange som omsatte erfaringsutvekslingen i handling neste gang et vedtak ble fattet vel tilbake på kontoret og muligens har også du i stillhet undret deg over om det hadde blitt mindre fattigdom hvis hele møtets kostnader ble omgjort til sykler, ski, pc-spill og sydentur for noen som bodde i de kommunale leilighetene like rundt hjørnet fra konferanserommene.

Derfor har jeg ikke lyst å snakke om fattigdommens drøvtyggede aspekter. Du som leser dette vet alt som jeg vet og sikkert mer. Så la oss snu det fullstendig på hodet. Bare et øyeblikk.

  • Fattige barn vet at handling teller mer enn ord og kjenner seg verdsatt

- når de får nye klær til skolestart mens far går rundt i en bukse fra fretex.

-når radmagre mor sier hun er mett slik at de kan ta den siste porsjonen.

- når de får all oppmerksomheten til lek og lekser etter middag, fordi ingen uansett har råd til å holde avisen eller kjøpe tv, som andre mødre og fedre blir «opptatt» med.

  • Fattige barn har høyere sannsynlighet for å få hjelp.

-sårbarheten som vanligvis sees på som en ulempe, kan være et fortrinn i de verst tenkelige tilfellene: hos barn som opplever omsorgssvikt og mishandling hjemme.

-en barnehageansatt vil lettere melde bekymring til barnevernet når en arbeidsledig far lukter alkohol ved levering, enn hvis det er en advokat som «sikkert bare var på en sen forretningsmiddag igår»

-en nabo vil raskere ringe politiet og rapportere «husbråk» hos en barnefamilie i en trang blokkleilighet, enn noen vil oppdage at barna til eiendomsmegleren i en villa på vestkanten har lagt søvnløse i kjellerstuen hele helgen mens det fløt kokain og sprit blant designerkledte gjester oppe i stuen.

  • Fattige barn setter større pris på små gleder

-som alle de artige historiene mor dikter om de andre passasjerene når de sitter på bussen, det gjør ikke noe at hun ikke kjører mercedes mens hun snakker i mobilen uten handsfree..

-som at far har tid til å se på en fin blomst i veikanten , siden han likevel ikke har noen jobb han skal rekke..

-som at kostymet til karnevalet tok fem timer å sy, i stedet for fem minutter å kjøpe, og da gjorde det liksom ingenting at det ikke var det fineste..

  • Fattige barn vet hva som er viktig i høytidene

-når det mangler gaver under juletreet, vil det beste minnet deres være at alle de voksne tok seg tid til fire runder med stigespill, ikke at de fikk Wii og ble sendt på rommet for å være ut av veien en stund.

-når det ikke er penger til å leie dyre lokaler til konfirmasjonen vil de huske at bestemoren deres lager verdens beste lapskaus, ikke at de tjente 40 000 på å lyge om at de tror på gud.

Dette er tenkte eksempler. Og du finner dem kanskje provoserende. Jeg mener selvsagt ikke at vi skal slutte å forske på fattigdom eller at alle møtene er nyttesløse. Jeg påstår ikke at rike foreldre tar dårlig vare på barna sine og mangler sunne verdier. Jeg mener heller ikke at det er rosenrødt å være fattig. Alle fattige foreldre er ikke slik og de fattige barna blir ikke alle lykkelige av å vokse opp under slike vilkår.

Men det kan likevel være noe sant i det jeg skriver. Og det kan noen ganger være nyttig å prøve å lete fram noe positivt i det som oftest er trist. Når de fattige leser nok et avsnitt om fattigdom, vil det kanskje være en trøst i at noen har beskrevet muligheter som ligger der og ikke bare elendighet? Jeg kan bare håpe.

En annen grunn til at jeg skriver som jeg gjør disse sene nattetimer er at akkurat nå: kl 03.06., får jeg bare ikke sove, på grunn av et konkret eksempel som ramlet inn i livet mitt, mitt bevis på at det finnes positive sider ved fattigdom :

  • Fattige barn kjenner betydningen av tid og kjærlighet

En av mine desidert rikeste venner vokste opp fattig. Han ble ertet på skolen for klærne sine, måtte sloss for å sette seg i respekt, spiste kneippbrød på tilbud hele uken og hadde speilegg til søndagsmiddag. Han kunne nok etter både fordommer og statistikk å dømme sikkert lettere blitt kriminell enn en fremgangsrik forretningsmann. Han er en av de i min omgangskrets jeg beundrer. Ikke fordi han i dag har finere bil, større hus og mer penger enn de fleste, men fordi han vet så inderlig godt hvem han er. Hva han står for. Hva som er viktig.

Moren hans ligger på det siste idet jeg skriver dette. Hun har vært alenemor og alvorlig syk det meste av hans barndom og hele hans voksne liv. Jeg har fått lov til å være tett på dem den siste tiden av hennes sykdomsforløp og har lært mer om fattigdom gjennom dette bekjentskapet enn noen Fafo-rapport noensinne kan lære bort.  Jeg tok farvel med henne når jeg gikk i dag, og tviler på at hun lever når kommer tilbake i morgen.

Han har våket ved hennes side i tre døgn. Han prater med henne, kysser og klemmer ustanselig og hver gang hun åpner øynene sier han at han er glad i henne. Alle pengene hans er ubrukelige. Han har «alt» men likevel er det ingenting han kan gi henne. Bortsett fra tid og kjærlighet. Akkurat det samme som hun gav ham, når det var det absolutt eneste hun hadde.

Blogglisten hits