Arbeidsliv

Hver femte norske arbeidsgiver er kriminell. Eller bare uvitende?

Vår neste gjesteblogger er Helene M. Knutsen. Glajenta Helene kommer opprinnelig fra Trondheim og Oslo og rundt omkring (omflakkende barndom takket være en far i forsvaret), nå mer eller mindre bofast i Mandal. For tiden ansatt som frivillighetskoordinator i Kreftforeningen og vordende tvillingmor. Har tidligere jobbet som prosjektleder ved Ungdom & Fritid med ansvar for gjennomføring av det største landsomfattende kompetanseløftet blant ansatte innenfor fritidssektoren. Har også arbeidserfaring fra blant annet barnehage, arbeid med rusmisbrukere gjennom Kirkens Bymisjon, restaurantbransjen, og har flere kortere prosjektengasjement bak seg innenfor organisasjoner som Røde Kors og Amnesty International. Har i tillegg engasjert seg sterkt i diverse frivillige verv og engasjement, spesielt innenfor arbeid med asylsøkere i regi av Røde Kors, og sitter nå i ungdomsutvalget i LO Vest-Agder som representant for Handel og kontor der hun deltar aktivt i blant annet LO's Sommerpatrulje. Har en brennende interesse for arbeideres rettigheter generelt, og bevisstgjøring og myndiggjøring av unge mennesker spesielt, blant annet gjennom opplysningsarbeid om rettigheter i arbeidslivet.

Vi er stolte over at Helene er gjesteblogger for oss. God lesing!

Hver femte norske arbeidsgiver er kriminell. Eller bare uvitende?

I sommer som i fjor sommer, og som i flere somre før der, var LO’s Sommerpatrulje på reisefot rundt om i Norges land for å besøke arbeidsplasser og for å opplyse unge arbeidstakere, samt deres arbeidsgivere, om plikter og rettigheter i arbeidslivet. Tall fra LO viser at det i år ble avdekt lovbrudd i hver femte bedrift sommerpatruljen rakk å besøke, og det innebærer en økning på nesten fire prosentpoeng fra i fjor. Videre ble det i Vest-Agder avdekt lovbrudd ved så mange som 26,92 % av de besøkte arbeidsplassene.

De fleste lovbruddene som Sommerpatruljen avdekker går ut på manglende eller mangelfull arbeidskontrakt, manglende utbetaling av kompensasjon for overtidsarbeid, for lang arbeidstid og manglende eller mangelfull lønnsslipp. Selv om hvert lovbrudd i seg selv stort sett er av mindre alvorlig karakter byr disse tallene likevel på en tankevekker. For hva sier egentlig disse tallene noe om?

Sier disse tallene at hver femte arbeidsgiver på landsbasis er kriminell? At over ¼ av arbeidsgivere i Vest-Agder er noen regelrette skurker som gjør det de kan for å utnytte huller i lovverk, snu på flisa og drive rovdrift på sine ansatte?

Eller sier disse tallene noe om uvitenhet? Manglende kunnskap både hos arbeidsgiver og hos arbeidstaker?

Sistnevnte hypotese er langt mindre tabloid enn den første, og jeg ville nok ikke fått en femmer av VG eller Dagbladet for å servere dem følgende overskrift: “Tall fra årets Sommerpatrulje kan si noe om at arbeidslivet i Norge er preget av manglende kunnskap om arbeidsgivers plikter overfor arbeidstaker, samt arbeidstakers rettigheter på arbeidsplassen”.

Men som førstegangs-Sommerpatrulje-deltaker selv så er det altså det inntrykket jeg sitter igjen med, og det bekrefter det inntrykket jeg satt med fra før. Folk er sulteforet på kunnskap. OPPLYSNING. Enkelt og greit. En og annen regelrett skurk finnes der også, det er ikke til å skyve under en stol, men det er ikke den profilen som matcher de fleste av arbeidsgiverne som i sommer fikk tilbakemelding om manglende oppfølging av lovverk ved deres arbeidsplasser etter besøk fra Sommerpatruljen. De har rett og slett ikke god nok innsikt i hvilke lovverk som gjelder, og hvordan man på en lovmessig og god måte kan lede sitt personale.

Det samme går for arbeidstakerne. Når Sommerpatruljen er ute og besøker arbeidsplasser er det først og fremst sommervikarer, eventuelt andre unge arbeidstakere man først og fremst ønsker å slå av en prat med. Mine erfaringer fra tidligere arbeidsliv, som innebærer flere år i restaurantbransjen samt ett skjebnesvangert år som vikar for det etter hvert så utskjelte vikarbyrået Adecco, tilsier det samme: informasjon om arbeidstakeres rettigheter er for lite tilgjengelig. Da spesielt med tanke på nye unge arbeidstakere, som dessverre alt for ofte ender opp som taperne i det norske arbeidslivet fordi de ikke er bevisste sine rettigheter. Det eneste tallet som slår antallet sommervikarer med manglende eller mangelfull arbeidskontrakt, det er antallet sommervikarer som er klare over at det faktisk er norsk lov at de skal ha en arbeidskontrakt som blant annet sier noe om arbeidstid, ansettelsesperiode, lønn etc.

For meg sier viktigheten av å være bevisst sine rettigheter i arbeidslivet, som ellers i livet, seg selv. Men for å skrive det ut i klartekst, jo flere arbeidstakere som vet hva man kan kreve fra sin arbeidsgiver, og jo flere arbeidstakere som står sammen om stille krav overfor sine arbeidsgivere, jo sterkere står man for å sikre egen trygghet i tilværelsen som arbeidstaker. Det samme gjelder også arbeidsgiverne, for jeg velger å la tvilen komme dem til gode og tenker at de aller aller fleste arbeidsgivere i Norge har ett ønske om å drifte sine virksomheter på ett lovlig vis, samt behandle sine ansatte med likeverd og respekt. Og jeg velger samtidig å tro at dersom kunnskap om lov og rett i arbeidslivet var lett tilgjengelig og overkommelig for de fleste, så ville også arbeidsgivere som arbeidstakere vist interesse for å ta til seg den gitte informasjonen.

Så hvem sitt ansvar er det egentlig? Å sørge for at kunnskap og informasjon om arbeidslivets rettigheter og plikter når ut til dem de gjelder for?

Er det statens? Fagforeningenes? Arbeidsgiverforeningenes? Foreldres? Skolens? Medias? Alles?

Uavhengig av hvem sitt ansvar det er, så er det av min oppfatning at det er viktig at ungdom opplyses før de går ut i arbeidslivet, da i form av deltidsarbeid ved siden av skolen, sommerjobber også videre. For som vi alle vet er gammel vane vond å venne, og dersom ungdom fra ett tidlig stadium venner seg til urettferdig behandling i arbeidslivet så er det ikke sikkert de vil stille spørsmålstegn ved dette senere i arbeidslivet heller. Det er viktig at ungdom forberedes på arbeidslivet, på en grundigere måte enn hva jeg selv opplevde som ungdom da det eneste jeg kan huske av såkalt “forberedelse til arbeidslivet” fra skolen var den konstante påminnelsen om at “Husk at dersom man kommer for sent på jobben så mister man den!”. For all del, punktlighet er en dyd på skolen som i arbeidslivet, men når jeg nå har vært yrkesaktiv i til sammen 15 år så ser jeg at det helt klart er en hel del andre ting jeg skulle ønske noen voksne, mer erfarne kunne ha forberedt meg på før jeg bega meg ut på et liv som yrkesaktiv.

For eksempel hadde jeg i retrospekt satt pris på om noen fortalte meg hva en fagforening er, for ikke å snakke om at arbeidsgivere allerede under ett jobbintervju ikke har lov til å true deg med oppsigelse dersom du velger å organisere deg, eller at man faktisk har krav på pause så man kan få seg en matbit når man har jobbet 12 timer i strekk, for ikke å glemme overtidsbetaling, samt at du skal ha lønn for hver time du har arbeidet inkludert opplæring. Ja, listen over urettferdig og til tider umenneskelig behandling i arbeidslivet har dessverre for min del som for så mange andre unge arbeidstakere, over årene blitt lang. Og selv om mange av disse historiene aldri kommer frem i lyset er det faktisk, og her skal blant andre Sommerpatruljen ha takk, en hel del som når nyhetsbildet. Jeg undrer meg dog over hva er det som skjer etter at nyhetsverdien på disse beretningene fra virkelighetens arbeidsliv har sunket, hvor blir det av endringene? Hvor blir det av forbedringene?

Som vi ser av tall fra LO’s Sommerpatrulje innledningsvis, så er vi alle snarere tvert i mot vitner til en forverring i norsk arbeidsliv gjort synlig av gode frivillige initiativ som LO’s Sommerpatrulje. Hvordan går vi så videre frem for å snu denne trenden?

Selv besitter jeg ikke svarene, men en god del spørsmål. Og jo flere som reiser spørsmål ved en sak, jo mer oppmerksomhet rettes i den retning, og jo bedre løsninger kan vi som samfunn komme frem til. Det er mitt ønske at politikere bevisstgjøres utfordringene i vårt arbeidsliv, og at opplysning om lov og rett i arbeidslivet settes på agendaen, da med spesielt fokus på å nå ut til nye unge arbeidstakere, for ikke å glemme arbeidsgiverne selv slik at færre og færre vil bli dømt til å spikre imaginære paller på grunn av ren og skjær uvitenhet.

En avansert form for selvskading?

Ellen Galaasen er 41 år og har vokst opp i Trysil nå bor hun i Oslo på Carl Berners plass, med 3 unger og kar. Ellen er barnevernpedagog og har jobbet i barnevernet i flere år. Så gikk hun inn i fagbevegelsen som fagkonsulent og ble høsten 2010 valgt inn i forbundsledelsen til Fellesorganisasjonen (FO). Der leder hun barnevernpedagogseksjonen og er AU medlem.

Ellen er ukuelig optimist og hennes  faglige hjerte ligger i det kommunale barnevernet, som hun kaller "mulighetenes land"

I anledning forslag til ny barnevernlov synes vi det er på sin plass å vie barnevernet og barnevernsarbeidere tid og plass.

Ellen er en av de fremste fagpolitikerene på barnvern, vi er derfor veldig stolt av å presentere henne som vår gjesteblogger.

..........................................................................................................................

Jeg er barnevernpedagog – og stolt av det! Jeg har alltid vært stolt av det, men å si det høyt, det har jeg lært av en vernepleier. Vi som er velferdsstatens profesjoner har all grunn til å være stolte av våre utdanninger og vårt arbeid. Vi bærer velferdsstatens oppgaver og tjenester. Hver dag. År ut, år inn. Dette innlegget skal handle om den viktigste tjenesten for utsatte barn og unge – barnevernet, og de viktigste ressursene i barneverntjenestene – de ansatte, og litt om kjærlighet.

Barnevernet i dag

Det hevdes i en doktorgrad at barnevernets ansvar først og fremst er rettet mot det indre livet i familien og ikke mot samfunnsskapte problemer. Det kommunale barnevernet har samtidig fått et stort ansvar i å håndtere en drastisk økning i andelen barn som trenger bistand uavhengig av dette, de kan ikke og skal ikke avvise barn som trenger hjelp, mens det statlige barnevernet er mer spesialisert og avgrenset enn før (Kroken 2012). Mange er bekymret over barnevernets utvikling, og regjeringen har derfor initiert barnevernløftet som i løpet av 2012 og 2013 vil materialisere deg.

Barneverntjenestene i kommunene skal løse store oppgaver, og består av nesten 4.000 barnevernarbeidere, nye og gamle, som arbeider i et vanskelig klima både fordi barnevernets arbeid er komplekst, men mest fordi ressursene til arbeidet ikke står i stil med utfordringene. I 2011 var det over 52.000 barn som fikk hjelp fra barnevernet.

Bakkebyråkrater

Noen liker å kalle velferdsyrkesutøverne for bakkebyråkrater.  Bakkebyråkrater ”jobber direkte med mennesker, har skjønnsvurderinger som en vesentlig del av jobben sin og ansvar for å utforme velferdstjenestene i praksis” (Lipsky i Eide og Damsgaard i Fontene Forskning 1/12).  De har makt og kontroll i møte med velferdstjenestenes brukere. Men, de mangler makt til å ta ansvaret de er tildelt fordi de ikke har kontroll over ressursene. Dette er en utfordring for velferdsstaten, og fikk meg til å tenke tilbake på mitt eget yrkesliv.

Barnevernpedagog og saksbehandler i barneverntjenesten

Jeg har vært bakkebyråkrat i mange år, og i dag representerer jeg bakkebyråkratene gjennom å sitte i FOs forbundsledelse. Jeg startet min karriere med å være saksbehandler i barneverntjenesten i en kommune, og var der i 10 år. Jeg var 25 år og nyutdannet når jeg møtte opp på kontoret og skulle gjøre en skjerv for utsatte barn og unge. Jeg likte jobben og kollegene! Jeg likte å møte foreldre, fosterforeldre, ansatte i barnehager, skoler osv. og snakke med dem om hvordan barna hadde det, og hva vi sammen skulle arbeide for.

Det er med skam å melde at barna i mine første år som saksbehandler ikke var en stor del av arbeidshverdagen. Jeg husker at unnskyldningen for det kunne være ”de har jo så mange å forholde seg til”. Det er med glede jeg konstaterer at barns plass i arbeidet er en annen i dag, og at deres stemmer høres, selv om vi fortsatt må bli bedre.

Å bli saksbehandler i barnevernet var da også en vanskelig jobb å komme inn i. Presset på at barnevernet skulle handle lå der hele tiden. Og barnevernet, det var jo meg, i møtet med den enkelte familie. Jeg skulle være med å sikre barns omsorg og utvikling, at de opplevde tilhørighet og kjærlighet.

Alt jeg sa og gjorde ble fulgt med argusøyne, å være mentalt på topp var en nødvendighet. Jeg oppfattet den uttrykte misnøyen med barnevernet som stor, både fra familier selv, men ikke minst fra fosterforeldre og samarbeidspartnere, og media. Denne misnøyen brukte jeg mye energi på. Hver gang telefonen ringte var det sjelden gode nyheter. Det sitter i meg ennå.

Jeg tenkte om jobben at dette, dette er en avansert form for selvskading. Hvorfor vil jeg meg selv så vondt? Å utsette seg selv for stadig kritikk. Å lure på om det du gjør er godt nok. Å måtte fronte vanskelige beslutninger om barns fremtid. Å lure på hvordan ungene egentlig har det og om de opplever seg elsket. Å finne gode løsninger, for å bli motarbeidet av systemene rundt barnevernet. Å gå hjem og vite at i morgen, kommer nye utfordringer uten at de gamle er løst.

Sakte men sikkert begynte jeg å forstå mekanismene. Ved hjelp fra kloke kolleger og ledere, gjennom veiledning og i det faglige fellesskapet.  Å være i forkant, å lage nye avtaler når den gamle er ferdig, å gjøre det du lover, la folk slippe til med sin frustrasjon, forklare, om og om igjen, hvorfor barnevernet vurderer som de gjør, involvere folk i beslutninger, være åpen, i dialog og støttende, ikke-dømmende. Jeg blomstret i min profesjonsdannelse som barnevernpedagog og saksbehandler. Jeg kunne nå håndtere negativiteten jeg møtte. Jeg begynte å tro på at jeg kunne gjøre en forskjell for de barna og unge jeg møtte, som en del av et velfungerende barnevernkontor. Og i mange tilfeller fikk vi det til – og jeg kunne gå hjem og føle meg tilstrekkelig og god nok.

Noen ganger fikk vi det ikke til. Min analyse av dette var at rammene og systemene rundt barnevernet ikke bygget godt nok opp om den barnevernfaglige jobben. Og at ressursene som var oss til del ikke alltid strakk til, og allerminst bidro til å gjøre en forskjell for de barna vi skulle hjelpe. Jeg gikk hjem, og følte meg utilstrekkelig.

Barnevernarbeiderens hverdag

Bakkebyråkratene utøver yrker som innebærer handlingstvang.  En kan ikke velge ikke å handle. En unge må skifte bleie. En elev skal lære å lese. En familie må ha mat. Et barnevernbarn skal ikke leve i omsorgssvikt. I barnevernet er handlingstvangen tilstedeværende kontinuerlig – en arbeider med barns ve og vel her og nå, og også for deres fremtid.

De skjønnsmessige vurderingene handler i stor grad om hvordan handle, og på hvilket grunnlag en handler. Min påstand er at tiden en bruker på å reflektere om dette i det daglige, styrker kvaliteten i det vi gjør. Dette er også en av konklusjonene som dras i en doktorgrad om arbeid i det flerkulturelle barnevernet. Saksbehandlers rammer å jobbe under påvirker tid og rom for god dialog med familier med innvandrerbakgrunn (Aadnesen 2012), noe som er vesentlig for å gjøre et godt barnevernfaglig arbeid overfor alle barn og familier.

Akuttplasseringer, som er noe av det mest inngripende barnevernet kan gjøre, skaper stress hos barn og foreldre. Stresset kan være skadelig for barnas videre utvikling, blant annet fordi de ofte også har opplevd omsorgssvikt. Barnevernarbeiderne utsettes også for stress. De står i en emosjonelt svært krevende arbeidssituasjon daglig, noe som kan medføre sekundærtraumatisering og andre helsekonsekvenser (Baugerud 2012).

 

Profesjonsdannelse og tjenestekvalitet

Profesjonsdannelsen kan ses på som en prosess fra ikke å mestre og å tvile på egne evner, til å oppleve mestring og rom for utvikling i yrkesrollen. Dette er en individuell prosess, men grunnlaget for at den igangsettes og utvikles er den støtte og konstruktivitet som ligger i miljøet en er en del av. Ledelse, organisering og faglig utviklingsarbeid i barnevernet og kommunen har stor betydning.

Profesjonsdannelsen starter allerede ved begynnelsen av et studie, og den fortsetter i overgangen fra å være student til å skulle utøve et yrke, en overgang som ofte omtales som å innebære et praksissjokk. Dette sjokket bør ikke være for stort, men i dette sjokket ligger det et særs viktig utviklingsrom. Det handler om å få folk gode og til å bli – uten at de ”rammes” av pragmatisk rolletilpasning (å gjøre som andre gjør uten å stille spørsmål om hvorfor).

Det er et mål i barnevernet at arbeidet ikke privatiseres på en måte som gjør at bare èn person arbeider med og tar beslutninger i saker. Slik privatisering svekker mulighetene for godt faglig arbeid (hvor refleksjon og dialog er viktig) og er et rettssikkerhetsmessig problem. Det kan også være helsefarlig for yrkesutøverne. Det er da et paradoks at forskning og undersøkelser viser at yrkesutøverne faktisk påtar seg et stort individuelt ansvar. Også fordi yrkesutøverne ofte har kunnskap om systemsvikt og ressursmangel i egen tjeneste.

Det hevdes at velferdsstaten har gjort seg avhengig av disse yrkesutøverne, som sørger for å tette gapet mellom velferdsstatens intensjoner og det reelle tilbudet som gis, i lojalitet til menneskene de jobber med (Eide og Damsgaard i Fontene forskning 1/12). De sitter med ansvaret for tjenestekvaliteten men uten å sitte med de nødvendige virkemidlene for å sikre den.

Behandle barnevernarbeiderne godt – barna fortjener det!

Mange barneverntjenester i kommunene fungerer bra. Er dette på tross av og ikke på grunn av rammevilkårene? Er dette takket være at barnevernarbeidere tar mer ansvar enn hva en kan forvente av arbeidstagere? Driver barnevernarbeiderne en avansert form for selvskading?

Barnevernarbeidernes hverdag bekymrer meg, og det pekes på ulike årsaker til at de oppfatter ikke å kunne gjøre en best mulig jobb. Og ja, barnevernets problempanorama er komplekst og mangfoldig, og vårt langstrakte land medfører ulike utfordringer. Men en ting enes alle om: ressursmangelen i barnevernet må utbedres!

Jeg vil uttrykke min stolthet over alle barnevernarbeiderne som hver dag gjør sin skjerv i barnevernet i kommunene. Det er viktig å spre kunnskap og utvikle kunnskap om deres rolle og bidrag overfor utsatte barn og unge. Om utfordringene de møter, hvilket klima de arbeider i, og hva slags mangler systemet og økonomien preges av.

Barnevernarbeiderne er mennesker, som i lojalitet med utsatte barn og unge og med sin faglighet og etikk, hver dag i møte med barnevernets utilstrekkelighet risikerer å bøte med seg selv. De fortjener alles respekt og trenger samfunnets støtte i form av ressurser og klok nasjonal styring for å fortsette å fylle barnevernets mandat. Behandle barnevernarbeiderne godt – la barnevernet preges av kapasitet, kompetanse og kjærlighet – barna fortjener det!

Si det – gjør det!! Engasjer deg og vis din interesse

Vår neste gjesteblogger er mandalsjenta Anne Mette Foshaugen. Hun er leder av Fagforbundet Mandal. Anne Mette bidro sterkt til at streiken i Mandal ble organisert og gjennomført med et stort engasjement blant medlemmene i Fagforbundet i Mandal. Hun er kjent for sitt blide vesen og sitt sterke engasjement. Vi er glade for at hun vil dele sine personlige tanker om å si ja til verv! Si det – gjør det!! Engasjer deg og vis din interesse

Hvem hadde trodd at jeg skulle noen gang være en streikeleder? Hvis noen hadde spådd dette for en del år tilbake hadde jeg aldri trodd dem!

Jeg har lyst å skrive litt om det å tørre og ikke være redd for å si at ”jeg har lyst”! Selv om du er kvinne!

Jeg har vel alltid vært den som har stilt litt spørsmål om hvorfor og hvordan og synes urettferdighet er en uting. Jeg har jobbet en del år som hjelpepleier og vært fast ansatt på sykehjemmet i 13 år. For 6 år siden hadde jeg ett litt avbrekk der jeg hadde et vikariat i

hjemmesykepleien på Sone Vestnes. Når jeg kom tilbake til jobben på sykehjemmet ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å være plasstillitsvalgt på avdelingen. Noe som jeg sa ja til uten å vite helt hva jeg gikk til. Det er en stor avdeling med mange sterke personligheter som jobbet der. Jeg har aldri angret på at jeg sa ja, det er vel litt derfor jeg har den jobben jeg har i dag.

Som plasstillitsvalgt blir du tatt med i drøftinger om hva som angår din arbeidsplass og har mulighet til å være med å påvirke. Du skjønner litt om hvorfor ting er som det er og ser begge sidene, arbeiderens side og de som driver sykehjemmet. Jeg synes det var veldig skummelt innimellom og stort ansvar! Jeg må si jeg skalv litt i buksa første gang jeg var med på møte med de som satt litt lengre opp i systemet. Men blir du engasjert i det holder på med kan en ikke bare sitte å se på uten å si hva en mener!

Etter å ha vært plasstillitsvalgt i ei stund ble jeg spurt om å være med i valgkomiteen, seksjon helse og sosial på lokalt plan, og året etter var jeg valgt som opplæringsansvarlig. Hvorfor si nei når en har lyst å gjøre noe?? Ingen av disse tingene var med på var det gitt noe frikjøpt tid til – og jeg jobbet samtidig 80% stilling på dement avdelingen på sykehjemmet.

Sen året 2010 fikk alle som satt i styret Fagforbundet Mandal/Lindesnes mail av daværende leder Liv Else Kallhovd om noen var interessert i å være med i ett prosjekt om å verve medlemmer I de private barnehagene. Jeg har vært noe sykmeldt pga en muskel sykdom og på det tidspunket gikk jeg sykmeldt og tenkte ” ja!!! Dette har jeg lyst til!!! Trosset alle ”jantelover” og svarte JA på mailen 2 minutter etterpå . Jeg var så heldig at jeg fikk være med i prosjektet sammen med 2 andre i Fagforbundet i Vest Agder samt det ordnet seg med permisjon fra jobb i tre måneder.

Jeg ble godt kjent med Fagforbundet fra Fylkes side i denne perioden. Og samtidig som jeg jobbet i prosjektet ble Liv Else Kallhovd valgt inn som nestleder i Fylket og Mandal stod uten leder og hovedtillitsvalg og måtte ha nytt valg. I den tiden satt jeg i styret som opplæringsansvarlig. Jeg husker jeg sa på styremøte at ”hvem vil ta over etter Liv Else”?? Hun var og er ett åpent leksikon når det gjelder alt som har med lover, regler og Fagforbundet å gjøre! En dyktig dame som jeg hadde stor respekt for og fremdeles har.

Det var Noen som spurte meg om jeg kunne tenkt meg den oppgaven. Tenkte på det og sa at hovedtillitsvalgt jobben er jeg nysgjerrig på men ikke leder jobben.. Gikk litt i tenkeboksen –  hadde veldig lyst å jobbe med noe annet på grunn av helsa – og alt med Fagforbundet synes jeg

er spennende og lærerikt! Etter ei stund fikk jeg både tlf og personlig henvendelse om de kunne foreslå meg som leder og hovedtillitsvalgt! Jeg svarte ja – og jeg ble valgt som leder av Fagforbundet Mandal/ Lindesnes i 20 prosent frikjøp og hovedtillitsvalgt i 50 prosent frikjøp frem til desember 2012!

Dette er litt over ett år siden – og får ett år det har vært! Har lært masse! Om kommunen, om politikk, lover, avtaler – blitt kjent med masse folk og hatt selveste Jan Davidsen som bordkavaler! Og ikke mist vært streike leder!

I mine yngre år var jeg veldig sjenert og hadde ikke så mange venner. Var mest opptatt av fotball og hunder. Det var mye jeg hadde lyst til men turde aldri rekke opp hånda og si ” jeg har lyst”!! De som kjenner meg fra den tid er nok veldig overrasket over at jeg har stått frem slik jeg har gjort! Og jeg er egentlig litt overrasket selv! Liker ennå ikke å stå foran en folkemengde å prate, men det går bedre!

jeg er stolt over å ha kommet meg såpass frem i livet slik jeg har. Jeg trives godt i jobben og har det bra. Janteloven må legges på hylla! Har du lyst til å gjøre noe, er det noe du brenner for så ikke vær redd for å være litt frempå!

Si det – gjør det!! Engasjer deg og vis din interesse.

Å gjøre anderledeshet mindre anderledes

Da jeg vokste opp på Lindesnes spilte man fotball, spilte i korps eller sang i kor. Eller alle tre. Vi var ikke så avanserte på utstyrsfronten heller. Alle tre aktivitetene hadde en form for uniform. På Lindesnes stod felleskapet sterkt. Mitt og mine medelevers møte med anderledeshet kom engang på barneskolen da det dukket opp en familie som hadde annerledes klær som var gammeldagse og slitt. Familien bodde der hvertfall ikke vi skulle tro at nokon kunne bu. Det var en korsvei for små mennesker som skulle ta stilling til anderledeshet vi fornemmet som fattigdom. Raskt brøt noen ut av rekka av usikkerhet og mobbingen var et faktum. Jeg og min medelever opplevde det ubeskrivelig urettferdig. Vi var innpodet med moralske visdomsord og bedehusfilosofi som fortalte at  alle er vi like, men når virkeligheten slo innover oss  vred vi hjernene våre for å finne en vei ut av det på barns vis. Oppdratt av en mor i fagbevegelsen og med venninner som stod sterkt i lagidrett og korps, fant vi en vei ut: Uniform, disiplin i rekkene og streik. Uniformen gikk til min mors fortvilelse ut på å sørge for at alle klesplagg bar preg av å være brukt og litt slitt. Mine nye dongribukser ble klippet hull i og bakerst i skapet fant jeg en gammel genser. Og slik så plutselig alle ungene ut. Kollektivet hadde talt. Nå var det ingen som skilte seg noe mer ut en andre. Her gjaldt det å holde stand og holde ut presset fra foreldre som tross alt likte å kle sine barn pent. Resignerte foreldre måtte likevel innse at vi hadde funnet en løsning de ikke hadde tenkt på. Vi gjorde anderledeshet mindre anderledes. Fattigdom i dag, i Norge, handler ikke så mye om slitte og ubrukelige klær, men om mangel på mulighet til å delta på likeverdig vis. Vår materielle standard gjør at fattigdom kan få et annet uttrykk. Fattigdom kan handle om å ikke få delta fordi det koster penger foreldrene ikke har.  Det er ikke barns fattigdom, men foreldres.  Men barn bærer ofte konsekvensene som er anderledeshet og som fører til sosial ekskludering. Sosial anderledeshet er farlig. Farlig fordi den preger oss og former oss like mye som inkludering og felleskap, men ofte med negativt fortegn. Akkurat som inkludering, bli sett og likt øker sjansen for at ungdom fullfører utdanningene sin, får jobb i voksen alder og gir god helse, vil sosial anderledeshet øke sjansene for at ungdom dropper ut av skole, øke faren for psykiske vansker og igjen uføre og voksen fattigdom. Det er som en snøball som ruller.

I Norge vet vi at de store risikogruppene for fattigdom er de med lav utdanning, svak tilknytning til arbeidslivet, aleneforeldre og innvandre. Derfor er regjeringens svar på fattigdomsutfordringen å sørger for bedre tilgang til arbeidslivet og et mer inkluderende arbeidsliv. Arbeid gir inntekt, det gir mestring og det gir tilhørighet og inkludering. Alle viktige beskyttelsesfaktorer mot fattigdom. Det vil ikke utrydde fattigdom. Men fortsatt ligger et stort potensiale her i å redusere fattigdom.  Vennesla kommune sin satsning på enslige forsørgere er derfor så viktig. Veiledning og motivasjon til utdanning og arbeid for unge enslige forsørgere er forebyggende og det er en god investering i samfunnet både i det lille og det store. Tilrettelegging og en målrettet innsats gir resultater og færre barn trenger å vokse opp i fattigdom. Det handler om å skape muligheter. De aller fleste vil gripe muligheter når de får dem!

Men barn har sin barndom her og nå. Og de skulle gjerne vært med på fotballaget eller spilt gitar på kulturskolen, eller vært med på skitur med klassen. Når barn rangerer hva som er viktigst, er aktiviteter det som kommer høyt på lista. Å få delta.

Vi øker vår velstand og vi øker utstyrshysteriet og medlemskontingentene til det usannsynlige. Og vi foreldre betaler fordi vi så gjerne vil at våre barn skal delta. Fordi vi vet hvor livsfarlig det er om de ikke deltar. I Norge har vi generelt sett en høy levestandard og forskjellene er små. Likevel er de små forskjellene i ferd med å bli større. Det er en virkelighet vi ikke vil forholde oss til. Derfor finner vi måte å bøte på det. Når barn er fattige skjærer det oss i hjerte alle sammen. Derfor velger mange kommuner å gi spesielle tiltak til mindre formuende barn. Opplevelseskort, gratis kinobilletter aktivitetskort m.m. Vi individualiserer fattigdommen og isolerer dem til å handle om det spesielle barnet. Og om det ikke opplevde seg som spesielt før så må det jammen meg oppleve seg spesielt da.  Vi ser på dem som verdige trengende og løser våre akutte behov for å kompensere ved  å la det offentlige bli velgjøreren.  Det er gode intensjoner, men jeg stiller spørsmål ved om dette er den riktige gode langsiktige måten å løse vår samfunnsutfordring på. Fattigdomsproblematikken er del av en nasjonal og internasjonale strukturer som kan virke uoverkommelig å gjøre noe med. Jeg tror likevel det finnes mange muligheter i lokalsamfunnet, gjennom å planlegge og skape målrettet strategier for å skape kommuner hvor oppvekst er prioritert. Norske kommunene har handlingsrom til å skape gode oppvekstmuligheter til tross for internasjonale økonomiske kriser og samfunnsstrukturer. Gode oppvekst kommuner gjør det mulig for barn å delta uavhengig av foreldres økonomi og uten å stigmatisere. Det er først og fremst mor og far som skal vise sine barn at de tar vare på dem og gir dem gode opplevelser og tilrettelegger for deltagelse. Når den snille damen fra NAV eller barnevernet overtar den rollen forskyver vi også foreldrenes mulighet til å ta ansvar for barnas levekår. Det viktigste vi kan gjøre er å sørge for at foreldrene har mulighet til å skape et godt liv for sine barn. Gode kommuner fikser dette gjennom å gi foreldre mulighet til arbeid og inntekt og barn mulighet til deltagelse.

Jeg kan ikke la være å tenke at barndommens svar på møte med anderledeshet i sin enkelhet fortsatt fungerer. Vi må  gjøre anderledeshet mindre annerledes. Kommunens mulighet ligger i et tettere samarbeid med de frivillige organisasjonen som driver korps, fotballlag og andre aktiviteter som fremmer deltagelse og inkludering. Gjennom bevilgninger, tilrettelegging og samarbeidsavtaler kan vi sørge for at ungers deltagelse ikke behøvde å koste skjorta.

Det må også finnes arenaer der det ikke betyr noe hvilken størrelse dine foreldre har på lommeboka, hvor du kom fra eller hvor du skal. Et sted der unger kan leke, få venner og delta fritt. I Mandal ønsker ungene seg et sted å skate og en ungdomsklubb som fungerer på deres prinsipper. Jeg synes det høres lurt ut. Men flertallet av Mandals politikere har svart med å stenge driften av det svært populære skøytebane anlegget. Barns arenaer er kommunens sparetiltak.

Jeg har ikke tro på å individualisere fattigdom verken på kort sikt eller lang sikt. Jeg tror på kollektive løsninger som er lokalt tilpasset. Og jeg har stor tro på inkludering og deltagelse.

Det er maktpåliggende å sørge for at barn får delta, blir inkludert og er deltagende i lokalsamfunnet . Det er her nøkkelen til endring i våre leverkårsutfordringer ligger. Vi har ikke råd til ungdom som dropper ut av skole eller faller utenfor arbeidslivet. Vi kan ikke fortsett å la utviklingen i antall barn som vokser opp i fattige familier fortsette. Vi kan ikke fortsette å la barn ta konsekvensene når vi kan gjøre noe med det.

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger!

Ingrid Ihme Vår neste gjesteblogger er Mandalsjenta Ingrid Ihme. Ingrid fullførte Telenors Handicap-program i 1998. Idag er hun direktør for Telenor Open Mind. Telenor Open Mind er et 2 årig arbeidsmarkedstiltak, og en døråpner til arbeidslivet for de som har en fysisk funksjonshindring. les mer om "Telenor Open Mind" her. Ingrid har et brennende engasjement for funksjonshemmedes rett til å være deltakende i samfunnet på lik linje med alle andre og brenner for et inkluderende arbeidsliv. 

Hun har vært medlem i statens råd for funksjonshemmede i to perioder, fra 2003-2012.

Ingrid er et stort forbilde for mange, og gjentatte ganger vist at rullestol er ingen hindring i arbeidslivet og viser et stort pågangsmot. Vi er glade og takknemlige for at Ingrid ønsker å dele sine tanker på bloggen vår. God lesing!

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger! 

Helt siden Regjeringen Brundtland la fram attføringsmeldinga i 1992 har alle regjeringer, uansett politisk farge, hatt som uttalt mål å få flere funksjonshemmede i arbeid. Likevel er altså andelen funksjonshemmede i arbeid bare rundt 45 prosent, mens den er nær 80 prosent for hele befolkningen. Man kan lure på hvorfor.

Kun 45 % av oss funksjonshemmede er i arbeid. Jeg er en av dem og jeg er medlem i FFM og direktør for Telenor Open Mind.

Da jeg var 23 år og nyutdannet, forstod jeg at det kunne bli vanskelig for meg som muskelsyk rullestolbruker å komme inn i arbeidslivet. Men jeg fikk høre om et prosjekt i Telenor, et slags springbrett kalt Open Mind. Jeg fikk plass, hadde en bratt læringskurve på IT-Support i Telenor, og siden jeg var 25 år har jeg jobbet fulltid i en lederstilling, og har gått gradene til direktør.

Dette kan jeg gjøre på grunn av en arbeidsgiver som ser muligheter i stedet for begrensninger. Men det er ikke nok!

Bydelen har sørget for at jeg får den hjelpen jeg trenger i dagliglivet; gjennom brukerstyrt personlig assistanse. Jeg har et visst timetall til disposisjon, ansetter egne assistenter, og fastsetter deres arbeidstid ut fra mine behov. Jeg har en spesialtilpasset bil som jeg kjører til jobben. Med den hjelpen får jeg hverdagene og arbeidsdagene til å gå greit. Det jeg lurer på, er hvorfor det ikke går like greit for andre funksjonshemmede?

Vi må bryte den onde sirkelen der du ikke får jobb uten erfaring, og dermed ikke har erfaring som gjør at du får jobb. Noen må tilby unge funksjonshemmede den første jobben. Da jeg søkte min første jobb, var jeg på rett sted til rett tid. Og Telenors program var så vellykket at det fortsatt er i drift.

For arbeidsgiver handler dette først og fremst om mot til å ta det første skrittet. For å få mot trengs mer kunnskap og ikke minst trygghet om at dette vil gå bra. Det er derfor behov for å gi støtte til arbeidsgiverne slik at de tør åpne porten for flere funksjonshemmede.

Det er flere som har prøvd seg med godt resultat. Departementene og direktoratene gjennomførte i perioden 2007-2009 et ettårig trainee-program for personer med nedsatt funksjonsevne. Rapporten derfra viser at erfaringer skaper økt bevissthet hos arbeidsgiverne, og synliggjør funksjonshemmede som arbeidskraftsressurs.

NAV har arbeidslivssentre i alle fylker. De må styrkes for å kunne bedre sin bistand til arbeidsgivere i offentlig og privat sektor. I dag er arbeidslivssentrene altfor lite kjent ute hos arbeidsgiverne.

De som lykkes med å få funksjonshemmede i arbeid, det er de som prøver! Derfor er det viktig å gjøre det så enkelt som mulig. Her må offentlig sektor gå i front.

Men, som mitt tilfelle viser: det er ikke bare på jobben det skal fungere. Det å få flere funksjonshemmede i arbeid handler om at alle tjenester må fungere sammen. Noen av oss trenger faktisk hjelp for å «komme opp om morran».

Har jeg et viktig møte klokka 9, rekker jeg det ikke om hjelpen kommer 8.30. Kommunen har ansvaret for at jeg får hjelpen i tide, men regelverket de jobber ut fra er statlig. Det er derfor viktig at de nasjonale retningslinjene tar utgangspunkt i at folk lever et aktivt liv.

Vi vet at Norge står foran økende mangel på arbeidskraft. Vi må derfor riste av oss fordommene, og bruke den arbeidskraftressursen som funksjonshemmede representerer.