Fattidom

Å finne nålen i høystakken…

Vår neste gjesteblogger er Siv Lyngtun. Siv er stolt Bergenser , 35 år gammel og bor sammen med en aktiv sønn på 10 år. I dag er hun styrelder av Aleneforeldreforeningen (AFFO). Under barnevernstudier i Alta kom engasjementet for fullt: først som klassetillitsvalgt på kullet og så i  LMU ved Høyskolen i Finnmark, etter et rasistisk motivert angrep på en barnefamilie tok Siv initiativ til oppstart av og var leder for Alta SOS-rasisme. Siden ble hun aktiv i FO-Studentenes lokallag , for så å gå inn i FO-Studentene sentralt som nestleder og siden leder i to perioder. Siv er en forkjemper for at virkeligheten noen ganger trenger å snus på hodet, sees på med nytt blikk og forandres!

Vi er stolte over å presentere Sivs innlegg. God lesing

..................................................................

Å finne nålen i høystakken…

Jeg har lyst å gjøre et eksperiment. Jeg har lyst å finne noen positive sider ved barnefattigdom. Du tror kanskje ikke det er mulig-og jeg er ikke helt sikker selv, men hva om vi gjør et forsøk?

For kanskje har du i likhet med meg allerede deltatt på et hav av fattigdomskonferanser. Hvor vi som ønsker å bekjempe fattigdom reiser med fly, sover i myke hotellsenger og spiser fra nydelige fruktfat betalt av stat og kommune. Hvor «vi» snakker om «de», deler oss i grupper med oppgaver som etterpå presenteres og senere møtes over en god middag og et glass rødvin. Kanskje har du hørt de triste historiene, de som gjør at du nesten skammer deg over din egen oppvekst. De som gjør at du må ut i pausen og gråte på toalettet. Kanskje har du, som meg, følt deg maktesløs. Smakt på det paradoksale ved å snakke om fattigdom på et fire-stjerners hotell. Og siden lurt på hva som virkelig kom ut av den siste forskningsrapporten, hvor mange som omsatte erfaringsutvekslingen i handling neste gang et vedtak ble fattet vel tilbake på kontoret og muligens har også du i stillhet undret deg over om det hadde blitt mindre fattigdom hvis hele møtets kostnader ble omgjort til sykler, ski, pc-spill og sydentur for noen som bodde i de kommunale leilighetene like rundt hjørnet fra konferanserommene.

Derfor har jeg ikke lyst å snakke om fattigdommens drøvtyggede aspekter. Du som leser dette vet alt som jeg vet og sikkert mer. Så la oss snu det fullstendig på hodet. Bare et øyeblikk.

  • Fattige barn vet at handling teller mer enn ord og kjenner seg verdsatt

- når de får nye klær til skolestart mens far går rundt i en bukse fra fretex.

-når radmagre mor sier hun er mett slik at de kan ta den siste porsjonen.

- når de får all oppmerksomheten til lek og lekser etter middag, fordi ingen uansett har råd til å holde avisen eller kjøpe tv, som andre mødre og fedre blir «opptatt» med.

  • Fattige barn har høyere sannsynlighet for å få hjelp.

-sårbarheten som vanligvis sees på som en ulempe, kan være et fortrinn i de verst tenkelige tilfellene: hos barn som opplever omsorgssvikt og mishandling hjemme.

-en barnehageansatt vil lettere melde bekymring til barnevernet når en arbeidsledig far lukter alkohol ved levering, enn hvis det er en advokat som «sikkert bare var på en sen forretningsmiddag igår»

-en nabo vil raskere ringe politiet og rapportere «husbråk» hos en barnefamilie i en trang blokkleilighet, enn noen vil oppdage at barna til eiendomsmegleren i en villa på vestkanten har lagt søvnløse i kjellerstuen hele helgen mens det fløt kokain og sprit blant designerkledte gjester oppe i stuen.

  • Fattige barn setter større pris på små gleder

-som alle de artige historiene mor dikter om de andre passasjerene når de sitter på bussen, det gjør ikke noe at hun ikke kjører mercedes mens hun snakker i mobilen uten handsfree..

-som at far har tid til å se på en fin blomst i veikanten , siden han likevel ikke har noen jobb han skal rekke..

-som at kostymet til karnevalet tok fem timer å sy, i stedet for fem minutter å kjøpe, og da gjorde det liksom ingenting at det ikke var det fineste..

  • Fattige barn vet hva som er viktig i høytidene

-når det mangler gaver under juletreet, vil det beste minnet deres være at alle de voksne tok seg tid til fire runder med stigespill, ikke at de fikk Wii og ble sendt på rommet for å være ut av veien en stund.

-når det ikke er penger til å leie dyre lokaler til konfirmasjonen vil de huske at bestemoren deres lager verdens beste lapskaus, ikke at de tjente 40 000 på å lyge om at de tror på gud.

Dette er tenkte eksempler. Og du finner dem kanskje provoserende. Jeg mener selvsagt ikke at vi skal slutte å forske på fattigdom eller at alle møtene er nyttesløse. Jeg påstår ikke at rike foreldre tar dårlig vare på barna sine og mangler sunne verdier. Jeg mener heller ikke at det er rosenrødt å være fattig. Alle fattige foreldre er ikke slik og de fattige barna blir ikke alle lykkelige av å vokse opp under slike vilkår.

Men det kan likevel være noe sant i det jeg skriver. Og det kan noen ganger være nyttig å prøve å lete fram noe positivt i det som oftest er trist. Når de fattige leser nok et avsnitt om fattigdom, vil det kanskje være en trøst i at noen har beskrevet muligheter som ligger der og ikke bare elendighet? Jeg kan bare håpe.

En annen grunn til at jeg skriver som jeg gjør disse sene nattetimer er at akkurat nå: kl 03.06., får jeg bare ikke sove, på grunn av et konkret eksempel som ramlet inn i livet mitt, mitt bevis på at det finnes positive sider ved fattigdom :

  • Fattige barn kjenner betydningen av tid og kjærlighet

En av mine desidert rikeste venner vokste opp fattig. Han ble ertet på skolen for klærne sine, måtte sloss for å sette seg i respekt, spiste kneippbrød på tilbud hele uken og hadde speilegg til søndagsmiddag. Han kunne nok etter både fordommer og statistikk å dømme sikkert lettere blitt kriminell enn en fremgangsrik forretningsmann. Han er en av de i min omgangskrets jeg beundrer. Ikke fordi han i dag har finere bil, større hus og mer penger enn de fleste, men fordi han vet så inderlig godt hvem han er. Hva han står for. Hva som er viktig.

Moren hans ligger på det siste idet jeg skriver dette. Hun har vært alenemor og alvorlig syk det meste av hans barndom og hele hans voksne liv. Jeg har fått lov til å være tett på dem den siste tiden av hennes sykdomsforløp og har lært mer om fattigdom gjennom dette bekjentskapet enn noen Fafo-rapport noensinne kan lære bort.  Jeg tok farvel med henne når jeg gikk i dag, og tviler på at hun lever når kommer tilbake i morgen.

Han har våket ved hennes side i tre døgn. Han prater med henne, kysser og klemmer ustanselig og hver gang hun åpner øynene sier han at han er glad i henne. Alle pengene hans er ubrukelige. Han har «alt» men likevel er det ingenting han kan gi henne. Bortsett fra tid og kjærlighet. Akkurat det samme som hun gav ham, når det var det absolutt eneste hun hadde.

Å gjøre anderledeshet mindre anderledes

Da jeg vokste opp på Lindesnes spilte man fotball, spilte i korps eller sang i kor. Eller alle tre. Vi var ikke så avanserte på utstyrsfronten heller. Alle tre aktivitetene hadde en form for uniform. På Lindesnes stod felleskapet sterkt. Mitt og mine medelevers møte med anderledeshet kom engang på barneskolen da det dukket opp en familie som hadde annerledes klær som var gammeldagse og slitt. Familien bodde der hvertfall ikke vi skulle tro at nokon kunne bu. Det var en korsvei for små mennesker som skulle ta stilling til anderledeshet vi fornemmet som fattigdom. Raskt brøt noen ut av rekka av usikkerhet og mobbingen var et faktum. Jeg og min medelever opplevde det ubeskrivelig urettferdig. Vi var innpodet med moralske visdomsord og bedehusfilosofi som fortalte at  alle er vi like, men når virkeligheten slo innover oss  vred vi hjernene våre for å finne en vei ut av det på barns vis. Oppdratt av en mor i fagbevegelsen og med venninner som stod sterkt i lagidrett og korps, fant vi en vei ut: Uniform, disiplin i rekkene og streik. Uniformen gikk til min mors fortvilelse ut på å sørge for at alle klesplagg bar preg av å være brukt og litt slitt. Mine nye dongribukser ble klippet hull i og bakerst i skapet fant jeg en gammel genser. Og slik så plutselig alle ungene ut. Kollektivet hadde talt. Nå var det ingen som skilte seg noe mer ut en andre. Her gjaldt det å holde stand og holde ut presset fra foreldre som tross alt likte å kle sine barn pent. Resignerte foreldre måtte likevel innse at vi hadde funnet en løsning de ikke hadde tenkt på. Vi gjorde anderledeshet mindre anderledes. Fattigdom i dag, i Norge, handler ikke så mye om slitte og ubrukelige klær, men om mangel på mulighet til å delta på likeverdig vis. Vår materielle standard gjør at fattigdom kan få et annet uttrykk. Fattigdom kan handle om å ikke få delta fordi det koster penger foreldrene ikke har.  Det er ikke barns fattigdom, men foreldres.  Men barn bærer ofte konsekvensene som er anderledeshet og som fører til sosial ekskludering. Sosial anderledeshet er farlig. Farlig fordi den preger oss og former oss like mye som inkludering og felleskap, men ofte med negativt fortegn. Akkurat som inkludering, bli sett og likt øker sjansen for at ungdom fullfører utdanningene sin, får jobb i voksen alder og gir god helse, vil sosial anderledeshet øke sjansene for at ungdom dropper ut av skole, øke faren for psykiske vansker og igjen uføre og voksen fattigdom. Det er som en snøball som ruller.

I Norge vet vi at de store risikogruppene for fattigdom er de med lav utdanning, svak tilknytning til arbeidslivet, aleneforeldre og innvandre. Derfor er regjeringens svar på fattigdomsutfordringen å sørger for bedre tilgang til arbeidslivet og et mer inkluderende arbeidsliv. Arbeid gir inntekt, det gir mestring og det gir tilhørighet og inkludering. Alle viktige beskyttelsesfaktorer mot fattigdom. Det vil ikke utrydde fattigdom. Men fortsatt ligger et stort potensiale her i å redusere fattigdom.  Vennesla kommune sin satsning på enslige forsørgere er derfor så viktig. Veiledning og motivasjon til utdanning og arbeid for unge enslige forsørgere er forebyggende og det er en god investering i samfunnet både i det lille og det store. Tilrettelegging og en målrettet innsats gir resultater og færre barn trenger å vokse opp i fattigdom. Det handler om å skape muligheter. De aller fleste vil gripe muligheter når de får dem!

Men barn har sin barndom her og nå. Og de skulle gjerne vært med på fotballaget eller spilt gitar på kulturskolen, eller vært med på skitur med klassen. Når barn rangerer hva som er viktigst, er aktiviteter det som kommer høyt på lista. Å få delta.

Vi øker vår velstand og vi øker utstyrshysteriet og medlemskontingentene til det usannsynlige. Og vi foreldre betaler fordi vi så gjerne vil at våre barn skal delta. Fordi vi vet hvor livsfarlig det er om de ikke deltar. I Norge har vi generelt sett en høy levestandard og forskjellene er små. Likevel er de små forskjellene i ferd med å bli større. Det er en virkelighet vi ikke vil forholde oss til. Derfor finner vi måte å bøte på det. Når barn er fattige skjærer det oss i hjerte alle sammen. Derfor velger mange kommuner å gi spesielle tiltak til mindre formuende barn. Opplevelseskort, gratis kinobilletter aktivitetskort m.m. Vi individualiserer fattigdommen og isolerer dem til å handle om det spesielle barnet. Og om det ikke opplevde seg som spesielt før så må det jammen meg oppleve seg spesielt da.  Vi ser på dem som verdige trengende og løser våre akutte behov for å kompensere ved  å la det offentlige bli velgjøreren.  Det er gode intensjoner, men jeg stiller spørsmål ved om dette er den riktige gode langsiktige måten å løse vår samfunnsutfordring på. Fattigdomsproblematikken er del av en nasjonal og internasjonale strukturer som kan virke uoverkommelig å gjøre noe med. Jeg tror likevel det finnes mange muligheter i lokalsamfunnet, gjennom å planlegge og skape målrettet strategier for å skape kommuner hvor oppvekst er prioritert. Norske kommunene har handlingsrom til å skape gode oppvekstmuligheter til tross for internasjonale økonomiske kriser og samfunnsstrukturer. Gode oppvekst kommuner gjør det mulig for barn å delta uavhengig av foreldres økonomi og uten å stigmatisere. Det er først og fremst mor og far som skal vise sine barn at de tar vare på dem og gir dem gode opplevelser og tilrettelegger for deltagelse. Når den snille damen fra NAV eller barnevernet overtar den rollen forskyver vi også foreldrenes mulighet til å ta ansvar for barnas levekår. Det viktigste vi kan gjøre er å sørge for at foreldrene har mulighet til å skape et godt liv for sine barn. Gode kommuner fikser dette gjennom å gi foreldre mulighet til arbeid og inntekt og barn mulighet til deltagelse.

Jeg kan ikke la være å tenke at barndommens svar på møte med anderledeshet i sin enkelhet fortsatt fungerer. Vi må  gjøre anderledeshet mindre annerledes. Kommunens mulighet ligger i et tettere samarbeid med de frivillige organisasjonen som driver korps, fotballlag og andre aktiviteter som fremmer deltagelse og inkludering. Gjennom bevilgninger, tilrettelegging og samarbeidsavtaler kan vi sørge for at ungers deltagelse ikke behøvde å koste skjorta.

Det må også finnes arenaer der det ikke betyr noe hvilken størrelse dine foreldre har på lommeboka, hvor du kom fra eller hvor du skal. Et sted der unger kan leke, få venner og delta fritt. I Mandal ønsker ungene seg et sted å skate og en ungdomsklubb som fungerer på deres prinsipper. Jeg synes det høres lurt ut. Men flertallet av Mandals politikere har svart med å stenge driften av det svært populære skøytebane anlegget. Barns arenaer er kommunens sparetiltak.

Jeg har ikke tro på å individualisere fattigdom verken på kort sikt eller lang sikt. Jeg tror på kollektive løsninger som er lokalt tilpasset. Og jeg har stor tro på inkludering og deltagelse.

Det er maktpåliggende å sørge for at barn får delta, blir inkludert og er deltagende i lokalsamfunnet . Det er her nøkkelen til endring i våre leverkårsutfordringer ligger. Vi har ikke råd til ungdom som dropper ut av skole eller faller utenfor arbeidslivet. Vi kan ikke fortsett å la utviklingen i antall barn som vokser opp i fattige familier fortsette. Vi kan ikke fortsette å la barn ta konsekvensene når vi kan gjøre noe med det.