Politikk er å ville

I dag gjorde jeg gjorde noe jeg aldri før har gjort. Jeg gikk fra møte før avstemning. Og da jeg trodde jeg skulle bli trist og sentimental, ble jeg overmannet av en utrolig følelse av lettelse. Jeg grep telefonen og dokumenterte at jeg i regnvær og med smil om munnen gikk fra partipolitikken, mens resten satt bak vinduene sine fastlås i sine gamle mønster, mens jeg var fri!

Jeg flyttet til sørlandet med håp om å kunne fortsette mitt politiske engasjement, bare for å bli fortalt at jeg måtte vente.

Joda jeg fikk verv, jeg fikk lov å delta. Men det tok så lang tid før jeg klarte å identifisere strukturene som tøylet engasjementet mitt og som hindret meg fra å ta sats og fly. Gleden med politisk engasjement ble langsomt borte. Fra å være en kreativ oase hvor jeg sammen med andre dyktig og inspirerende mennesker fikk leke med ideer og løsninger, prøve dem ut, feile og lykkes ble politikk tungt og mørkt. Hvor fantes debattene hvor vi satt i sene kvelder for å løse våre største utfordringer, der vi fikk lov til å tenke høyt og leke med de store ordene og de ville ideene? Hvor var felleskapet der vi spilte hverandre gode og løftet hverandre frem i takt og utakt. Hvor fantes visjonene, de om å forandre verden, de om å sørge for et samfunn hvor alle er inkludert og hvor de sosiale løsningene var like viktige som hvor veiene skulle sno seg mellom byene, der utdanning ikke bare var en samfunnsøkonomisk gevinst, men en menneskerettighet og et virkemiddel til dannelse. Der du kunne være yngst og likevel ha respekt, hvor du kunne være eldst og fortsatt ydmyk. Hvor ble den delen av politikk hen som dyrket de demokratiske verdiene som respekt, anerkjennelse og verdighet av? Et sted på veien.

Politikk ble mer fylt av risikovurderinger. Du måtte hele tiden velge hva du ville engasjere deg i. Samferdsel og næringsliv er langt mer høystatus om du skal bli noe. Å sloss mot fattigdom eller kjempe for barns rettigheter gir ingen makt eller innflytelse.

Det var det likestilte partiet Arbeiderpartiet som flest ganger gav meg kommentarer for mine høyhælte sko eller mangelen på søte smil når jeg kjempet for min sak. Aldri var kvinner verre mot hverandre enn her fordi de slåss utelukkende mot hverandre i kampen om posisjoner. I Arbeiderpartiet må unge kvinner slåss mot eldre kvinner om makt og posisjoner, og de eldre kvinnene har slåss enn mye lengre kamp for makt så de gir den ikke fra seg villig. Og mennene lar dem slåss slik at de kan være i fred. De sper på med « smil mer, ha kortere skjørt». Det er vakkert for dem som liker sånt. Jeg gjorde ikke det.

Så må du være forsiktig med hva du sier, hvem du trår på tærene, og hvilke sannheter du utfordrer. Eller som jeg mange ganger ble fortalt, « gå litt stillere i døra» Det var ikke det at jeg slamret. Men at jeg sikkert utfordret gamle strukturer og etablerte sannheter. Og hvem var jeg til å utfordre slike sannheter? Når Jonas gjør det nikker alle i takt og klapper, før det var vi alle idoter med mye å lære.

Men du glir sakte inn i det, aksepterer spillereglene, og før du vet ordet av det er det som du befinner deg midt inni fabelen om « keiserens nye klær»

Politikk er spill. Og det vet jeg godt, og jeg kan spille jeg og. Men kanskje ikke om alt. Spillet jeg ble en del av hadde til hensikt å holde de mest kreative og engasjerte av oss nede. De som leverte politikk og fant nye løsninger fikk utdelt dårlige kort. Det var da jeg skjønte at jeg kunne lever side opp og side ned, forslag inn i evigheten og tilbake. De ville bli avvist på målstreken.

Da jeg ville utfordre justisministeren på at barn som skal avhøres i forbindelse med vold måtte vente for lenge og at vi trengte å sørge for at de sakene fikk prioritet fikk jeg munnkurv. Justisministeren skulle kun få suksesshistoriene da hun besøkte fylket vårt, vi skulle levere de slik at vi kunne få den neste statssekretæren i justisdepartementet. I dag snakker svært mange profilerte politikere om nettopp den utfordringen. Jeg tok altså ikke feil, det passet bare ikke. Vi fikk heller ingen statssekretær.  

Jeg fikk være med å utforme forslag til partiprogrammet til fylket i år og jeg jobbet med den mest fremgangsrike og talentfulle AUF’eren jeg har møtt.

Å jobbe med denne dyktige og engasjerte AUF’eren viste meg hva politikk handler om. Vi møtte folk, lyttet hørte på hva folk strever med, hvilke drømmer de har, hvordan liv de vil leve. Så lekte vi med ideer og løsninger over kjøkkenbordet. Det fantes bare løsninger! Det var kreativt og fullt av energi. Det var ikke en konkurranse om hvem som spilte hvilke spill best. Det var engasjement. Og engasjementet var ikke låst i hvilke personer som måtte tekkes og hvilke vedtak som tidligere var fattet. Det var å plukke fra hverandre og sette sammen på nytt, stake ut en ny vei. Det var og igjen huske på at politikk er å ville.

Og jeg vil! Jeg vil tilbake til kjernen av politikk. Til engasjementet og gleden ved å delta.

Så jeg gikk ut fra møte i dag da jobben var gjort og jeg hadde forsvart forslagene til nytt partiprogram. Jeg kjente regnet i ansiktet. Jeg hadde tenkt at det skulle bli vondt, at det var å erkjenne et nederlag at jeg ikke klarte å få til det jeg ville, forandre partiet. Men så var det en befrielse. Fra nå og utover er jeg fri. Fri til å si det jeg vil, mene det jeg vil, drømme stort og vidt og jeg kan leke med nye ideer og løsninger. Jeg kan igjen gjøre politikk det det som er viktig. Politikk er å ville og jeg vil!

image.jpg

Anne 

Med abortsøkende på samvittigheten

 

therese
"Det er bare étt problem; Abortsøkende er en gruppe som sjelden eller aldri klager, noe som Fylkeslegene påpeker – og som også Høie innrømmer" skriver vår neste gjesteblogger Therese Utgård.
 
Therese er både lege og pasient. Hun er opptatt av å se helse i et videre perspektiv. Det ligger mye god helse i å bli møtt på en skikkelig måte, synes Therese, og hun har derfor engasjert seg for pasientrettigheter og mot reservasjonsretten.
 
Therese er kristen og for selvbestemt abort. Hun mener det er bedre å forebygge abort på effektive og etiske måter, enn å komme med pekefinger og fordømmelse.
 
God lesing! 
 

Regjeringen har avlyst reservasjonsretten grunnet massiv motstand. Tross påstander om at vi "ikke har skjønt det ennå" og "ikke innser vårt eget beste", ble det til slutt helseminister Høie som måtte innse at den massive motstanden ikke var til Regjeringens beste. Det nye som foreslås, er at skjemaet for å begjære abort endres, slik at fastlegens underskrift fjernes.

Dessuten innebærer forslaget at en setter ned et utvalg som skal utrede samvittighetsfrihet på arbeidsplassen. Alle jubler. Men mest betegnende er det at KrF og reservasjonslegene jubler høyest.

Frem og tilbake er like langt, pleide min mor å si til meg da jeg var liten, og kanskje brukte vel lang tid på å bestemme meg og ordne ting. Men er dette "frem og tilbake like langt"? Skal vi bare være glad for at reservasjons-muligheten har blitt avlyst, og at kvinners rettigheter fortsatt er behold i Norge?

Nei. Dette er ikke en seier, og det er flere grunner til det.

For det første er vi ikke tilbake der vi startet. Debatten om reservasjonsretten har bragt noe godt med seg, og èn god ting er at vi nå vet at det finnes en del reservasjonsleger rundt om i landet. Tidligere førte disse hemmelige, ulovlige abortkamper med sin egen pasient; vet vi nå mer om omfanget.

Mange av reservasjonslegene har stått frem med sine holdninger; de mener kvinnen "bør tenke seg om", og de vil "sende et signal" slik at kvinnen skal skjønne hvor alvorlig abort egentlig er. Èn har ment at et slikt "smertefullt møte" mellom ham og en abortsøkende kvinne, MÅ finne sted - og at dette er et gode for pasienten.

Høie brukte disse reservasjons-legene som et argument for reservasjons-muligheten; det skulle være "en forbedring" for kvinnene å slippe å møte slike leger når de søker abort. Reservasjonslegene skulle "røykes ut".

Nå har Høie tatt legene inn i varmen igjen.  De tidligere reservasjonslegene får rådgi nye abortsøkende, og jeg antar de undersøker og informerer dem på samme måte som de hittil har gjort. Mot slutten av konsultasjonen skriver de ikke under papirene; hvilket jo heller ikke er nytt. Det nye er at dette ikke lenger er ulovlig.

Så vil noen påstå at dette er et godt kompromiss, at det ikke lenger er noe å reservere seg mot når legens underskrift fjernes fra skjemaet. Men kampsaken var jo ikke underskriften. Det som var og er viktig er hvordan pasienter blir møtt. Høie har nok en gang tilpasset helsevesenet etter hvordan legene vil ha det, og ikke etter hvordan pasienten trenger å ha det.

For jeg tviler sterkt på at reservasjonslegene, som er så sterkt mot abort, er gode nok leger for abortsøkende. Selvsagt har disse legene, som alle andre, rett til sin personlige mening. Sannsynligvis er de også gode og flinke leger på andre områder.

Om en sammenligner fastlegene med f.eks. Amathea, en rådgivnings-tjeneste for ufrivillig gravide, så understreker denne organisasjonen at den ikke kan ta valget for kvinnen, og at den er livssyns- og politisk nøytral. Slik som det synes klart at en rådgivningstjeneste må være uavhengig, bør fastlegene - som er den første rådgiveren mange gravide møter - også være nøytrale. Men reservasjonslegene har alt vist, med sin manglende underskrift og ved at de er villige til å bryte norsk lov og legers etiske retningslinjer, at de ikke klarer å holde seg profesjonelle nok.

Frem og tilbake er ikke like langt. Det vi står tilbake med, er helseministerens velsigning til at abortmotstandere som ikke har samvittighetskvaler med å fronte sitt personlige abortsyn, gjør det i en jobb som offentlig ansatte leger.

Så vil Høie innvende at det er derfor han nå innfører sanksjonsmuligheter.  Blir fastlegen klaget inn og en finner at han bryter forskriftene, får han straff; trekk i tilskuddet til fastlegene, og etterhvert oppsigelse, er konsekvensene.

Det er bare étt problem; Abortsøkende er en gruppe som sjelden eller aldri klager, noe som Fylkeslegene påpeker – og som også Høie innrømmer. Mange abortsøkende har nok med å å være abortsøkende og ha tatt abort. Vanskelige livssituasjoner som førte til at en valgte abort i første omgang, kan gjøre det enda verre å skulle ha overskudd til å klage.

I tillegg er det på mange steder ikke tilgjengelige fastlege-bytte, slik at en i realiteten mister fastlegen sin og oppfølgingen en skulle hatt, dersom en klager. På mindre steder er det ofte flere bindinger; det er ikke kjekt å møte igjen den legen du har klaget inn, i køa på Rimi eller på på foreldremøtet. I tillegg kommer belastningen av å måtte fortelle om aborten når man klager. Abort er fremdeles skam-og tabubelagt i Norge, og mange ønsker å holde dette hemmelig.

Straff og sanksjoner er altså vel og bra, men om klagene ikke når kommunen eller Fylkeslegen i første omgang, blir ikke dette mer enn noe man viser til for å legitimere fortsatt diskriminering. Da skifter diskrimineringen karakter og blir uformell. Den vil altså fortsatt finnes, og har kanskje til og med bedre betingelser for å gro i det skjulte- men den blir uformell, og lar seg vanskeligere bevise.

Et annet faremoment i høringsnotatet er utvalget som skal utrede samvittighetsfrihet. Høie sier at "reservasjoner er den gamle debatten" ; det vil ikke komme flere reservasjoner i helsevesenet. Men samarbeidspartner KrF uenig, og mener Høie ikke kan konkludere med dette før utvalget har utredet ferdig. Spesielt i helsevesenet ser KrF for seg at reservasjoner og samvittighets-fritak vil være aktuelt.

Det bør dermed ikke komme som en overraskelse på noen om vi i fremtiden får fritak for spiral og andre prevensjonsmidler, eller henvisning til assistert befruktning - også på grunnlag av søkerens seksuelle legning.

Med disse innvendingene er det klart at skrinleggingen av reservasjons-muligheten og det nye forslaget om samvittighetsfrihet ikke er en seier for kvinnene. Tvert imot vil det bli verre å bli abortsøkende nå.

Underskriften faller bort, og fastleger har ikke lenger en grunn til å reservere seg mot sine pasienter. Men abortsøkende har dermed heller ikke noen mulighet til å reservere seg - mot å møte en abortmotstander som rådgiver når de søker abort. Derfor er jeg imot det nye forslaget.

Krise for krisesentrene?

Foto: Arbeiderpartiet

Vår neste gjesteblogger Tone Tellevik Dahl skriver "Vold i nære relasjoner er mer utbredt enn vi tror. Derfor er varskorop fra krisesentrene noe vi skal lytte ekstra godt til".

Tone er leder av helse og sosialkomiteen i Oslo bystyret (AP). Hun har lang erfaring fra Oslopolitikken. I perioden 99-07 var hun leder av bydelsutvalget i Sagene bydel, siden 2007 har hun vært heltidspolitiker i Oslo bystyret. Hun har et stort engasjement for bolig og sosialpolitikk.

God lesing.

Krise for krisesentrene?

Om sommeren kommer de ofte. Oppslagene om krisesentrene. Om kvinner og menn, utsatt for vold, som søker en nødhavn. Oppslag om for få kommunale boliger som gjør at offer flytter hjem til overgriper. Om sentre som nekter inntak pga «feil» bostedskommune. Vold i nære relasjoner er mer utbredt enn vi tror. Derfor er varskorop fra krisesentrene noe vi skal lytte ekstra godt til.

Når man oppsøker krisesentre er det sjelden fordi det er utøvd vold kun en gang. Kun 4% av dem som oppsøkte senteret i Oslo sa at de kom som førstegangsoffer. 54% sier volden har pågått i mer enn et år. 1 av 3 sier volden har pågått i over 5 år. Når man har vært utsatt for vold over så lang tid er det helt avgjørende at hjelpen kommunen har ansvar for står klar. Man har ingen tid å miste.

Boligmangel – hjem til overgriper Mangelen på kommunale boliger og et presset eiendomsmarked gjør at boligmangelen blir et problem over hele landet. I sommer etterlyste krisesentrene en større satsing på boliger. Hvis ikke kommunen stiller bolig til disposisjon, blir oppholdet på senteret unødvendig langt og gjør det umulig for sentrene å gi bistand og beskyttelse til alle som trenger det. Likevel hører man fra ulike kommuner at det ikke blir flere boliger på sikt. Den manglende boligberedskapen i kommune-Norge gjør at svært mange kvinner flytter tilbake til overgriper. I Oslo flyttet 16% hjem til overgriper i 2013. 52 % flyttet videre til diverse midlertidige botilbud. Det er grunn til å tro at veien fra midlertidige ordninger og hjem til overgriper er kort. Presset fra egen familie og svigerfamilie er nemlig stor, det er vanskelig å skaffe egen permanent bolig, og det er vanskelig å greie seg alene, uten nettverk. Nærmere 27 % av de som fikk et beskyttet botilbud i 2013 i Oslo, hadde bodd midlertidig på krisesenteret før. Dette tyder på at mange er inne i en svært vondt spiral hvor mangel på trygg bolig er en av årsakene til retur. Når så mange stadig kommer tilbake, må man ta grep for å beskytte ofrene bedre. Kommunene, sammen med krisesentrene, bør vurdere om det skal settes av ressurser til en som kun jobber med boligfremskaffelse for dem på krisesenteret. Videre må kommunene i sine tildelingsforskrifter for kommunal bolig sørge for at personer som er utsatt for vold blir en av gruppene som prioriteres. Alt som kan redusere faren for at man må flytte tilbake til overgriper må tas i bruk.

Flytting til besvær Et annet problem er at flere krisesentre nekter å ta imot kvinner som trenger beskyttelse utenfor egen kommune. I 2010 ble det rett til fritt valg av krisesenter. Likevel opplever flere sentre at når de ber om overflytting for en kvinne, så krever ny kommune både trusselvurdering fra politiet, at Nav er involvert og arbeidskontrakt. Med så omfattende dokumentasjonskrav setter man kvinner som søker beskyttelse i fare. Vi kan ikke ha det slik at et senter ikke vil ta imot en kvinne på flukt bare fordi hun kommer til å bli en ny bruker av kommunale tjenester. Kommuner får nye innbyggere stadig vekk. En kvinne i nød vil ikke velte et kommunebudsjett. Jeg mener praksisen som flere kommuner har lagt seg til er uholdbar. Bergen, Stavanger og Oslo sier ja til alle som er truet, men det finnes eksempler fra Trondheim og Follo hvor man ikke uten videre vil sikre beskyttelse til en i nød. Hvor mange andre kommuner sier nei? Justisdepartementet bør gjennomgå praksisen til kommunene for å se om ikke flere av dem handler i strid med loven om fritt valg av krisesenter.

Hva med barna? Svært mange av kvinnene som søker beskyttelse har barn, og de fleste barna er under skolealder. Vi vet hvor stor skade barn tar av å være utsatt for vold, derfor må krisesentrene ha gode barnehagetilbud til barna som kommer og trenger rask behandling og bearbeiding av det de har vært utsatt for. Det er ytterst få av barna som forlater Oslo Krisesenter uten at barnevernet er involvert på en eller annen måte. Mange av barna har allerede barnevernsak når de kommer til krisesenteret. I løpet av 2013 sendte Oslo krisesenter 107 bekymringsmeldinger til barnevernet. Alle gikk til undersøkelse, men det er imidlertid med stor bekymring vi ser at fremdeles blir langt de fleste henlagt uten tiltak. Denne erkjennelsen kombinert med at mange kvinner flytter hjem til overgriper, og at flere av kvinnene har gjentatte besøk på krisesenteret, forteller oss at mange barn og unge lever med daglig vold uten at noen ser eller hjelper dem. Jeg tror en av årsakene til de mange henleggelsene er at barnevernet sjelden tar tak i bekymringsmeldingen før etter at mor er ute av krisesenteret, og da er hun ofte under påvirkning av overgriper, familie eller svigerfamilie og samarbeidsviljen blir trolig mindre. Selv har jeg foreslått at barnevernet burde gjøre sine undersøkelser mens barnet fortsatt er på krisesenteret. Da er både barn og mor i en beskyttet situasjon og kan lettere gå i dialog om hvilke tiltak som trengs for å beskytte barnet. Jeg mener det er på tide at barnevernet revurderer sine rutiner. Det er ikke akseptabelt at vi i Oslo, hvert år, henlegger det store flertall av meldingene fra krisesentrene. Om det betyr egne voldsteam i barnevernet eller egne oppfølgingsteam for barn som har vært på krisesenter er ikke så nøye. Det viktigste er å sikre at barna får hjelp og beskyttelse.

For mennesker som rømmer fra vold er krisesentrene en nødhavn. Men de er kun et akuttilbud. Kommunen må sikre at tiltakene som trengs er tilgjengelige etter akuttfasen. Det handler om mulighet til å flytte vekk fra overgriper, om det er i egen kommune eller en annen. Det handler om å sikre at barna blir ivaretatt både på senteret og etterpå. Økt bistand mens man er på et senter, fra boligkontor til barnevern, kan være med å trygge overgangen fra det beskyttede senteret til et liv i trygghet. Dette ansvaret må kommunene ta på alvor.

Skolen som et Soria Moria

skolestart - 4Hun hadde prøvebært den nye skolesekken frem og tilbake over kjøkkengulvet mange ganger allerede. I penalhuset lå helt flunkende nye blyanter og fargeblyanter klar. Spisset sylskarpe klare til action. Hun var så åpen og så fokusert på sin nye hverdag på skolen. Nedtellingen var fylt med mer forventning enn en desembermåned. Hun var rakere i ryggen enn noen av de andre den første skoledagen og hun møtte skolen med haka høyt hevet og med et åpent og tillitsfullt ansikt som fortalte at just nå ble alle hennes drømmer oppfylt. De håndhilste høytidelig på henne, rektor holdt en liten tale og så begynte en ny hverdag. Ti år i grunnskolen, 3 år i videregående og hvem vet, kanskje mellom 3 og 5 år i høyere utdanning. Dette var starten.

Det er spesielt både for barn og foreldre den dagen første skoledag er her. Og den er spesiell på så mange nivåer. Nå må du som foreldre for alvor begynne å gi slipp, du vil miste oversikt og kontroll og du vil ikke ha nubbesjangs til å henge med. Det er for alvor da du skjønner at de er på vei ut i verden. Og en bit av deg har så lyst å holde fast og med hele deg beskytte barnet ditt mot alt det lunefulle som kan vente bak neste sving. Du vet jo at verden ikke alltid bare er god. På den andre siden representere skolestarten et vell av muligheter. «Mulighetens hus». Dedikerte lærere vil åpne dører til kunnskapsrom som kan igjen kan åpne dører til en verden av muligheter og opplevelser. Det er som rektor som håndhilser på elevene der fremme blir forvandlet til den magiske rektoren på Hagvort i Harry Potters verden som med visdom og nennsomhet henter frem barnas potensiale og talenter. Og du blir varm om hjerte fordi det er nettopp det du vil, at barnet ditt skal nå sitt innerste potensiale og bli det beste han eller hun kan bli. Glede, mestring, entusiasme. Første skoledag handler om forventning og drømmer for barna og for de voksne. Alle ønsker om gode vennskap o g faglig mestring manifesterer seg i denne dagen.

Nøyaktig to år etter er den nye skolesekken gjemt under senga. Det åpne fine ansiktet med de gnistrende øynene er borte og jo nærmere vi kommer skolestart jo sjeldnere høres spontant og ekte latter. Derimot er det ganske mye smelling med dører.

De to første årene som skolen fikk forvalte hennes barnslige entusiasme og begeistring for læring kvelte de helt troen på sosial mestring. Å lære å lese og regne kom lett for en flink og læringsvilling pike. Fokusert på målet om læring, hadde ingen forberedt henne på å være overlatt til seg selv blant jevnaldrende med andre og sterkere interesser enn henne i friminuttene, i et kaos hun ikke maktet å få orden på. Mens det var orden og struktur i klasserommet og den sårt tiltrengte forutsigbarheten hun profiterte på inne, så var det fritt og uoversiktlig i friminuttene. Mens skolestart var preget av forberedt struktur, var de siste ukene preget av ikke bare uforutsigbarhet i friminuttene, men også i klasserommet. Lærerne syntes de var riktig så rause med turer og fritimer i sommerukene før skoleslutt, men da gikk skuldrene opp og øyebryna ned på vår vesle venninne. Nå lå skolesekken gjemt under senga i håp om at foreldrene ikke fant den, slik at hun kunne forsinke skolestart.

Skolens oppgaver og utfordringer blir i større og større grad også utvidet til å omhandle sosialpedagogikk og sosialkompetanse. Barna selv er også mer bevisste på det, de ønsker seg psykisk helse på timeplanen, lære om følelser og å uttrykke dem. Jeg tror ikke nødvendigvis det er et uttrykk for at foreldrene abdiserer. Man må også ta innover seg at læringsfokuset og læringseffiktiviteten i skolen har økt, klassestørrelsene har økt og gjør at voksenkontakten blir mindre. Lngsomt har skolen endret seg. Kanskje var det lettere å bruke mer tid på det sosiale samspillet på skolen når ikke presset på skjemaer og testing var så stort. Kanskje er kravene til sosial mestring og kreativitet større. Kanskje er verden mer kompleks også for de minste. Det er umulig for en lærer å være alle plasser og ivareta alle forventninger. Jeg sier det i respekt for læreren, fordi det er urimelig av oss som samfunn å forvente det umulige av en yrkesgruppe. Det jeg derimot har stor tro på er å ta inn kompetanse som er frigjort til å lære sosial samhandling. De som har et ekstra blikk for og en ekstra kunnskap for å tilrettelegge for at det både inne i klasserommet og utenfor foregår læring som gjør at barna kan fortsette på sin vei mot Soria Moria. I en verden hvor sosial kompetanse blir mer og mer viktig i våre private, men ikke minst profesjonelle liv, burde skolen i større grad vært en arena for profesjonell læring også på dette området. Vi vet hvor stor betydning sosial samhandling har for vår psykiske helse og for vår tilknytning i arbeidslivet senere i livet.

Det var små tegn som viste at vår venninne ikke hadde det så bra på skolen. Hun var så flink i alle fag. Og det var aldri noe tull i friminuttene. Faktisk så var det ikke så mange som kunne huske henne fra friminuttene i det hele tatt. Det var nok ikke så rart, for hun gikk motvillig ut sist og var den første til å smette inn. Hvor hun var midt i mellom var ikke så lett å si. Men hvis hun løp litt rundt, husket litt og beveget seg raskt mellom lekeapparatene så lærte hun at de voksne ikke kom bort å spurte henne om hun ikke hadde noen å leke med. Det var så vondt og flaut når de spurte om sånt. Hun hadde jo forstått at det var forventet at alle hadde noen å leke med. Men hvis hun smilte riktig bredt så ble de fleste voksne fornøyd.

Det er ikke alle barn som synes det er så lett å finne seg til rette i den sosiale settingen og ustrukturerte frileken i friminuttene. Noen trenger litt hjelp. Vi er forskjellige også som barn. Det er et voksent ansvar å legge til rette for en hverdag som rommer og tåler forskjellighet. Noen ganger utvikler slike situasjoner seg. Noen ganger etablerer utenforskap seg. Det kan bli vondt for mange. Men mest den som aldri tror hun er god nok. Og når du skal begynne i 3.klasse og har tellt hvor mange år du har igjen før du kan slippe skolen, kan skolegangen virke uendelig og langt fra et lystbetont eventyr.

Løsningen kan ligge i en kompetent voksen som vet hva som skal til for å spenne opp lerret på nytt for en liten sjel. Et nytt lerret, men nye farger og en skole som et Soria Moria.

Anne & Hanne

Hvorfor jeg stemte NEI til den nye arbeidstidsavtalen til KS!

tone

"Jeg er lærer, jeg elsker jobben min, men KS sitt industrialiserte syn på arbeidstid passer ikke skolen"Vår neste gjesteblogger,Tone Elisabeth Kvinen-Lindland,  stemte nei til forslaget til ny arbeidstidsavtale for lærerne. Her forklarer hun hvorfor.

Tone er en aktiv og engasjert lærer ved Furulunden barneskole i Mandal. Vi er svært glad for hennes bidrag i en svært viktig tid for skolens utvikling.

....................................................................................

Jeg jobber som adjunkt på en super barneskole i Mandal, Furulunden skole. Jeg har jobbet som lærer i mange år. Faktisk opparbeidet meg 16 års ansenitet. Årene går, og jeg er fortsatt like glad i å undervise, og elsker jobben min.

Over 70 % av lærerne avviste forslaget til den nye arbeidstidsavtalen, og deltakelsen var høy. Ja, mange lærere, inkludert meg, er frustrerte over mistilliten vi opplever fra arbeidsgiveren vår KS. De mener at det vil gi økt samarbeid hvis vi er mer bundet på skolen. KS mener at tvang på arbeidsplassen skal føre til et bedre samarbeid mellom oss lærere. Det er jeg totalt uenig i.

Lærere bør greie å jobbe like mye som alle andre, de bør klare å være på jobben i 7, 5 timer hver dag. Den påstanden har jeg hørt mange ganger, både før og etter, at vi tok opp kampen mot kravet om flere arbeidstimer bundet til kontorstolen på arbeidsværelset. Det er vanskelig for andre utenfra å skjønne alt i en «lærers verden.» Alle yrker har sin egenart. Noe av det som kanskje kjennetegner læreryrket, er at det kombineres med mange intensive undervisningsøkter med konsentrasjonskrevende arbeidsoppgaver, som igjen krever planlegging og vurdering.

En skolehverdag begynner ofte med at 29 forventningsfulle elever ser på meg. Noen må roes ned, andre må trøstes, konflikter må løses, og det viktigste av alt…. Min rolle er at alle 29 skal føle seg sett og likt av læreren, sosialiseres og få venner, slik at de har lyst å komme på skolen. Jada, og i tillegg bør jeg lære dem noe i løpet av dagen. Så etter fem, seks undervisningstimer er jeg ganske tappet for energi. Noen dager mer enn andre. Da har jeg lite lyst til å være bundet på skolen til et fast tidspunkt. Da er kveldene gode å ha til å få forberedt seg til neste dag. KS sitt industrialiserte syn på arbeidstid passer ikke i skolen. For å få motiverte lærer og ikke minst, få folk til å bli lærer, og beholde lærer bør vi vises tillit og redusere detaljstyringen.

Ifølge undersøkelser vil vi 2020 mangle 11 000 lærere, hvis vi ikke klarer gjennom gode tiltak å endre dagens situasjon. Vi må få flere lærer tilbake til skolen, og flere av de nyutdannede må velge skolen fremfor annen yrkeskarriere.

Dette skjer ikke med å kreve 7,5 timers binding, dårligere vikarlønning og reduksjon for seniorer. Arbeidstidsavtalen handler om mer enn bare binding av tid.

Forskning (Hattie) viser at lærerens kompetanse ikke er den viktigste faktoren for økt læringsutbytte hos eleven. KS forslag handler om forvaltning av tiden til en lærer. Det viktigste for elevens læringsprosess er relasjonsbygging og vurderingsarbeid. Altså kort fortalt… lærerens kontakt med eleven, og hjemmet, og for –og etterarbeid. En viktig del av jobben som stiller krav til tid og fleksibilitet. På barnetrinnet underviser en lærer i full stilling 26 timer per uke. Disse timene skal forberedes og her må undervisningen tilpasses til hver enkelt elev.

Finland som ligger et godt stykke foran Norge kan vise til gode resultater i internasjonale undersøkelser. Finske lærer underviser i gjennomsnitt færre timer pr. år enn de norske lærerne! I Finland pålegges lærere i grunnskolen ikke mer enn ca 114 timer tilstedeværelse på skolen. Sammenligner vi med norske skoler, har vi en bundet tid på mellom 508 og 683 timer i tillegg til undervisningen. Forstå det den som kan, at den norske skolen blir bedre hvis arbeidstidsavtalen innføres?!

Jeg streiker for en arbeidstidsavtale som anerkjenner læreryrkets helt spesielle egenart. En avtale som sikrer lærerne den fleksibiliteten de trenger for å gjøre en best mulig jobb for elevene. Skolen trenger lærere som drives av indre motivasjon, egne kvalitetskrav og ekte formidlingsglede. Læreryrket er ingen kontorjobb.

En trist Eid

waeed  

Wedad skriver fra Gaza. Hvordan feirer man Eid når man bor midt i krigens øye, hvordan lager man fest når man ikke er trygg.

Vi er svært takknemlig for at vår neste gjesteblogger tar seg tid til å sende oss dette viktige innlegget. Wedad Naser er programoffiser for Norsk Folkehjelp i Palestina. Hun bor i Gaza og har vært der under hele krigen. Wedad bor sammen med sin mann og sine to barn. De har evakuert til et hotell etter at naboens hus ble truffet av bomber og vinduene i deres ble blåst ut.

På selveste Eid sender vi henne og hennes familie og venner de varmeste tanker!

(Innlegget er oversatt til norsk av Tine Solberg Johansen, kommunikasjonsrådgiver i Norsk Folkehjelp)

 

...........................................................................

(Gaza, 28/07/2014)

Eid betyr fest for de som ikke kjenner ordet. I dag er det Eid og muslimer over hele verden feirer. I dag tidlig avsluttet folk fasten. Ramadan er over og fasten er over. Dette skal være en festens dag, spesielt for barn. De har på seg nye klær og får nye leker. De leker og blir med resten av familien og besøker slektninger og spiser godteri.

Folk besøker hverandre og ønsker hverandre god Eid. Glede og lykke preger Eid. Folk går ut og feirer. Hvor er vi nå? Nesten alle jeg kjenner har evakuert hjemmene sine. De bor hos slektninger eller venner der de tror det er tryggere enn deres egne hjem (men ingen steder er trygge i Gaza). Folk føler seg allikevel litt tryggere når de er samlet. Noen sier det som har skjedd med andre vil skje med oss også og vi vil ikke være alene når det skjer.

I dag i Gaza feirer ikke folk Eid. De besøker ikke hverandre. De sørger bare over hverandre. Selv om man kanskje ikke mistet en nær slektning, er en i sorg for andre.

Folk treffer ikke sine kjære denne Eid fordi de er redde for å gå ut. Den humanitære våpenhvilen det ble bedt om i går ble ikke akseptert og folk var ikke sikre på om de skulle gå ut og se hverandre eller bare bli der de var. Alt kan skje i gaten, beskytning av en ettersøkt person eller et hus ødelegges av fly. Derfor foretrakk folk å bli inne i dag. En annen årsak til at folk ikke besøkte hverandre i dag er at mange har søkt tilflukt på skoler nå fordi husene deres er ødelagt. Mer enn 200 000 personer i Gaza er nå internt fordrevne. De bor på FN-skoler eller de statlige skolene som vi metaforisk kaller "tilfluktsrom". Disse tilfluktsrommene er bare vanlige skoler med hvite tavler og stoler for barn å studere. De er ikke tilfluktsrom. I Gaza, ifølge OCHA, har anslagsvis 1,2 millioner mennesker ingen eller svært begrenset tilgang til vann eller sanitære tjenester på grunn av mangel på elektrisitet eller mangel på drivstoff. I Gaza i dag så vi dystre ansikter og slitne kropper som ikke har sovet på lenge. I Gaza i dag så vi tristhet i øynene på de som ikke hadde fått truffet slektningene sine på en så viktig dag. Mange foreldre har ikke fortalt barna at i dag er det Eid. For barn er alle dager like slik at de vet ikke at det skulle vært en festens dag med mindre en voksen vil fortelle dem. Derfor var lurt av foreldrene å ikke fortelle. Jeg tror at vi som foreldre ikke fortalte barna våre fordi vi ønsket å unngå nye flere spørsmål som vi ikke har svar på. Scenene av de drepte barna og lyden av flyene har flere svar enn oss. Folk savner hverandre, men en del føler skam over å innrømme at de savner foreldrene sine fordi vi vet at andre har mistet sine. Noen ville skjule at de ønsker å se familien fordi de vet at andre har mistet hele sin.

Hvordan Eid er det vi har? Jeg skriver dette og jeg lurer på hvordan de kommende dagene vil bli og hvem vil bli den neste jeg kommer til å savne.

Gazas barn trenger hjelp

_cached_601x0__e7103199-10f1-4a02-ae01-ba90c34e99aa Gazas barn er ikke trygge i natt. Ingen vuggesang eller hviskende trøstende ord kan endre det de vet, men som voksne lyver for dem om. De vet at ingen er trygge i Gaza i natt.

Det er lett å føle avstand og avmakt. Men hjelpeorganisasjoner som Norsk Folkehjelp har erfaring og kunnskap som skal til for å yte hjelp. Vi støtter derfor gjerne deres arbeid i område. Villroser har derfor startet en innsamlingsaksjon i regi av Norsk Folkehjelp under "Min aksjon".

TV bildene og historiene fra det som skjer på Gaza er grusomme. Mennesker opplever overgrep og tap av sine nærmeste, barn  blir skutt og bombet i filler, de mangler mat, rent vann og medisiner. Uskyldige barn lider og opplever nok en krig. Barn får traumer som ingen barn skal oppleve. Redsel og frykt for hvor og når neste bombe vil treffe utgjør en psykologisk trussel man ikke kan forstå. Traumer som kan vare i generasjoner.

Men vi kan hjelpe!

Vi utfordrer deg til å gi så det monner og å utfordre fem venner hver til det samme! Bring it on!! Spre det videre og utfordre folk til å gi til Gazas barn. Norsk folkehjelp trenger hjelp til å hjelpe i lang tid fremover.

Støtt Villrosers innsamling og gi et bidrag til Gazas barn idag. (trykk på lenken og du kommer direkte til "Gazas barn").

 

Gazas barn

_cached_601x0__e7103199-10f1-4a02-ae01-ba90c34e99aaGazas barn er ikke trygge i natt. Ingen vuggesang eller hviskende trøstende ord kan endre det de vet, men som voksne lyver for dem om. De vet at ingen er trygge i Gaza i natt. Gaza er verdens største fengsel. Stengt inne, stengt ute. Et enestående grusomt forsøk på å drive et folk i kne gjennom blokader og restriksjoner. Arbeid og mat svinner sakte bort. Medisiner og utstyr er marginalisert. De har stengt grensene, kontrollerer luftrom, territorielle vannforsyninger og adgang til havner: Gaza er hermetisk lukket. Mangel på utstyr og hjelp gjør at kloakksystemet er foreldet og ødlagt. Rent vann er ikke noe selvfølge. Mat er ingen selvfølge. Israels psykologiske terror beskrives også så godt av en mamma som forteller om hvordan gutten hennes satt med en pute foran ansiktet sitt og klemte den mot ørene mens raketten traff. Traumatisert to ganger er han nå i krigens øye for tredje gang og han er bare 11 år. Det sies at Hamas bruker barna som levende skjold. Og i den grad det stemmer er det forkastelig og uakseptabelt. Men veldig ofte har barna og deres familie liten befatning med Hamas. Disse barna er vår fremtid, våre fredshåp, som vi sender om og om igjen inn i de grusomste mørkeste avgrunnene gang på gang. Hvilke barn kan vokse opp under slike forhold og fortsatt bære troen på mennesker, troen på fred? Ser vi ikke det helt åpenbare, at barna som overlever er morgendagens ledere. Hvem skal ha lært dem fredens kunst? Kanskje det er oss.

Israel er okkupant. En brutal bølle av en storebror. En storebror med et mektig nettverk, ikke bare har de verdens mest effektive militær. De har også en av verdens mektigste og mest effektive lobby. En sånn lobby som hvisker forholdsvis klare trusler i ørene til verdens mektigste menn og kvinner. Og som gjør at man kan marsjere inn med 65 000 soldater i et område på størrelse med Mjøsa og rettferdiggjøre nær 80% sivile tap som en «rett til å forsvare seg». Eller som får en av verdens mektigste utenriksministere til å be om at Israel i det minste er «litt mer nøyaktige» når de bomber.

Fra et utsøkt møterom med verdens mektigste menn og kvinner tilstede konstanteres at ca 80 ganger siden opprettelsen av staten Israel har FN’s sikkerhetsråd kritisert staten. I 2004 kom den klareste uttalelsen som slo fast at staten Israel bryter folkeretten ved å bygge muren og de slo fast to brudd på folkeretten vedrørende okkupasjonen. Israel og USA aviste uttalelsene. Israel bryr seg ikke om hva FN måtte mene.

Årsaken til at det ikke er vedtatt flere brudd på folkeretten er uten tvil at USA legger ned veto. For at et vedtak om brudd på folkeretten skal være gyldig må nemlig sikkerhetsrådet enes. Den mektigste lobbyen i verden lykkes med å sette krumfot for slike vedtak.

Hamas utøver terror og utøver desperate brutale angrep på Israel og de får støtte i en befolkning som mister håpet og troen på et rettferdig Israel. Israels politikk er å knuse Hamas gjennom å straffe et folk kollektivt. Det tar fra dem håpet og troen på en fremtid. Hvorfor skulle de da ikke støtte Hamas? Har Israel gitt dem en grunn til og ikke tro på Hamas sin militante del?

Det vil finnes et rakettskytende terroristisk Hamas så lenge det finnes et Israel som okkuperer.

Israel har visst rett til å forsvare seg, er jeg blitt meg fortalt av verdens mektigste statsoverhoder. «Forsvare seg» Gjør man det ved en bakkeinnvasjon med en arme på 65 000 soldater? Er det forsvar når unger som leker på en strand eller på et tak blir målet for raketter? Når måtte man bruke militær makt for å forsvare seg mot 10-11 åringer? Hvor går grensen mellom forsvar og ren offensiv krig hvis mål er å utrydde et folk og okkupere et land? I denne krigen blir alle mumlende grå eminenser som svarer svevende og uten substans, og som kommer med svar som «rett til å forsvare seg»,uten logikk.

Men hvor er verdens ledere? De som en gang tok på seg det moralske oppdraget å tegne linjer på et kart slik at det ble til landområder som det fortsatt kriges om. Hvor er verdens ledere når man trenger dem? De sitter gjemt et bombesikkert rom og forsøker å omdefinere begrepet « rett til å forvare seg». De konstaterer at det i over 60 år er forsøkt å tøyle Israels krigerske atferd, uten at de har lykkes. De uttaler at de synes det er «skremmende». Vel, det finnes ikke bomberom i Gaza. Det finnes skjøre bygninger som smadres som et korthus når rakettene treffer. Det finnes ingen plass som er trygg i Gaza. Ikke for et eneste barn. Det er skremmende for verdens mest beskyttede menn og kvinner, mon tro hvordan det er for Gazas barn.

Imens verdens mektigste forsøker å finne et forsvar til sin egen ryggradløshet er ingen barn i Gaza trygge. Og i morgen våkner vi til nye overskrifter om barn som er skutt i filler mens de satt i et rom hvor ingen trygghet fantes med en pute foran ansiktet for å lukke lyden av det uunngåelige ute.

Kjære verdens ledere, jeg ber dere. Hvis det finnes et øyeblikk i tid hvor dere kan bruke den makten dere er tildelt av deres folk, så er det dette øyeblikket. Dette øyeblikket dere har til å vise storhet og godhet, til å redde verden fra moralsk fall og unnvikelse, deres øyeblikk i tid til å gjøre en forskjell, til å redde en fremtid.

"All that is necessary for the triumph of evil is that good men do nothing." (Edmund Burke)

........

Anne & Hanne

PS for deg som føler deg like maktesløs som oss så oppfordrer vi deg til å gi penger til nødhjelp. Da kan du hjelpe andre og hjelpe.

Feks:

Norsk folkehjelp: send SMS  "Gaza"til 2160

Redd barna: https://www.reddbarna.no/gi-et-bidrag-til-redd-barnas-katastrofefond

Leger uten grenser: http://www.legerutengrenser.no/Stoett-oss

Billig eller ren mat?

skinkeKanskje er vi bare ekstremt beskyttet og heldig her i landet. Vi har liksom aldri som forbrukere trengt å ta stilling til om vi ønsker oss ren mat. Den retningen har vært pekt ut av andre enn oss, samvittighetsfulle bønder som har hatt beina på jorda. Sannsynligvis fordi at prioriteringen har vært sammenfallende med distriktspolitikk og norske forutsetninger. Vi har i dag Europas kanskje reneste og friskeste kjøtt. Et solid kvalitetsstempel. Og det er ikke sånn at du trenger å lete deg frem til en delikatessebutikk for å få fatt på det. Det ligger og venter på deg i kjøledisken i din helt egne nærbutikk. Forstå det den som kan. Hverdagsluksus, kan man også kalle det. Men var det billig kjøtt du ville ha, var det sånn? Ja det er mulig å sette det som prioritet nummer en for matproduksjonen i Norge. Mange av oss langs kysten har vokst opp med å ta båten over til Danmark og kjøpt billig svinekjøtt der. Danmark tilhører verdensmarkedet, har jeg lært og er konkurransedyktig på pris worldwide. Det er ikke rart det oppleves billig. Det er billig uansett hvor du befinner deg i Europa. Og det er billig fordi at produksjonen kan foregå under andre vilkår enn i Norge. Den første reglen i en hver konkurranse er rettferdighet. Alle starter på samme startstrek, klokka går like raskt (eller sakte) Sykkel er ikke tillatt i en løpekonkurranse. I konkurransen om billig svinekjøtt så er det sånn at bøndene i Danmark har lov til å ha flere dyr på samme areal som i Norge og de kan proppe dem fulle av antibiotika for å holde dem friske. I Norge holder vi dem friske med mindre tetthet i besetningene (altså færre dyr) og ti ganger så lite antibiotika. Det gjør konkurranseforholdene ulike. Det koster rett og slett mer å produsere svinekjøtt i Norge enn i Danmark. Altså er det vanskelig å påstå at kjøttet er billigere i Danmark. Norge og Danmark er ikke i samme konkurranse her.

Billig kjøtt kommer med noen kostnader, men de er du kanskje villig til å ta.

Når bonden må ha mange dyr sammen trenger de å sørge for at de ikke blir syke. Den beste måten å gjøre det på er å sørge for god kontroll på besetningen og luke ut syke dyr. I Norge gir vi ikke antibiotika forebyggende. Det gjør de i de fleste andre europeiske land. Det leie med antibiotika er nemlig at for høyt bruk øker faren for resistente bakterier. Sånne som gir blaffen i antibiotika og tar knekken på folk. Høyt antibiotikaforbruk er derfor svært lite fremtidsrettet eller bærekraftig. Det er også farlig.

Jeg kjenner at jeg ikke er villig til å ta den risken. Selv ikke for en svinefilet til ti kroner mindre.

Men burde vi ikke hvert fall få lov å velge, billig eller rent? Frihet, er det ikke det det kalles? Hvis den lå der og myste mot deg, den danske svinefileten til ti kroner mindre ved siden av den prektige norske. Eller hva med en italiensk en? Sjansen er at den har 100 ganger så mye antibiotika i seg som den norske. Sikkert billig, selv om det påløper et fraktgebyr på den ettersom den er ganske langreist. Skulle du ikke hvertfall ha mulighet til å velge den, om ikke annet til hverdagsmat?

Det høres så fristende ut å si at alle må få lov å velge og det kan ved første øyekast virke som det ligger frihet i det. Men når du velger kjøtt fra en del av verden med langt høyere forekomst av MRSA( antibiotikaresistent bakterie) tar det inn på kjøkkenet ditt og kanskje blir bærer av det. Øker du risikoen ikke bare for deg selv, men for meg og barna mine. For når du treffer meg kan du smitte meg. Så din frihet kan lett få konsekvenser for min frihet fra sykdom. Og da er jeg jammen ikke så sikker på om det er riktig å gi slike valg. Det handler jo ikke bare om deg, det handler også om samfunnet som helhet.

Uansett, jeg skulle ønske landbruket vårt ble enda renere, mer økologisk og bærekraftig. Men jeg forstår også at da må jeg slutte å sammenligne det med land hvis landbrukspolitikk prioriterer helt annerledes. Til det er konkurransevilkårene for ulike.

Aller helst vil jeg ha kortreist mat i butikkene som ikke bruker tid mellom bonde og forbruker på å kjøre på kryss av tvers av landet vårt. Jeg vil ha mat som er ren og trygg å spise. Dyr som har hatt det godt. Bønder som steller godt med dyra sine og som har en jobb de kan leve med og av.

Landbruk handler om de viktige og store tingene i livet, om bærekraft og fremtid. Og de små og nære tingene, som pålegg på skolematen. Jeg har aldri vært mer opptatt av landbruket enn nå.

 

 

 

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

1039812_606018472750726_669145855_oMen hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?» skriver vår neste gjesteblogger Runa Bolstad Laume. Runa er oppvokst og bosatt på Lørenskog. Hun er engasjert i lokalpolitikken i Lørenskog for AP og brenner særlig for fagligpolitisk samarbeid og likestilling. Det er i arbeidslivet de viktigste likestillings – og diskrimineringsslagene vil stå framover. Runa jobber i Norsk Revmatikerforbund som fylkessekretær i Oslo og Akershus og skal snart begynne i Handel og Kontor, avdeling Oslo og Akershus.

Vi ønsker Runa lykke til i en ny og spennende jobb.

God lesing

 

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

Likestillingen i Norge har beveget seg i riktig retning, nemlig fremover. Det kan vi takke modige og framsynte mennesker for. Full barnehagedekning er viktig faktor for høy yrkesdeltakelse og at kvinner er synlige i det offentlige rom. Men kan vi slå oss til ro og si at vi er i mål?

Mange av oss har tatt både foreldre- og samfunnsansvar ved å delta på foreldremøter i skolens regi. Et klassisk tema som blir diskutert er; hvor mye penger skal de håpefulle få lov til å ha med seg på klassetur, leirskole og på kino osv? Det har vært vitner til både lange, traurige og fastlåste diskusjoner rundt det temaet, helt til en pappa foreslo: ”vi sender med jentene 85 kroner og guttene 100 kroner!”Det ble oppstandelse blant resten av foreldrene! Urettferdig, teit og hvorfor det? var utsagn som med stort engasjement og høy temperatur ble slynget ut i rommet. Men hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?

Likestillings- og diskrimineringsombudet fastslår i rapporten Saldo at det slett ikke er lik lønn for likt arbeid. Tvert i mot er det slik at kvinner tjener mindre enn sine mannlige kolleger uten objektiv grunn. Aller dårligst ut kommer man i privat sektor hvor kvinner tjener 85 % av menn sin lønn i samme type stilling. Lønnsforskjellen på 15 % har vært så å si uendret de siste 15 årene. Legger du til utdannelse og lederansvar blir forskjellene, mot alle sunn fornuft, enda større. Kvinnelige administrerende direktører tjener nesten 30 % mindre enn menn i samme type rolle. Og legger man til opprinnelse fra et annet land (bortsett fra Sverige) befinner man seg aller lavest på lønnsstigen.

Konsekvensen av systematisk forskjellsbehandling av kvinner og menn når det dreier som om lønn får store konsekvenser for den enkelte. Hun får mindre kjøpekraft, opparbeider seg mindre pensjonspoeng, får lavere skatteevne og blir i større grad økonomisk uselvstendig. Og når informasjon om hvilke personer som eier størst verdier i kongeriket legges ut, er det få kvinner å se på listen.

Noen argumenterer med at kvinner er for dårlige til å forhandle om lønn. Fra tid til annen er det ikke vanskelig å si seg enig i at enkelte menn prises høyere enn de fortjener og selv er såre tilfreds med det. Men å legge ansvaret for å endre samfunnsmessige strukturelle forskjeller på enkeltindivider synes jeg mildt sagt er drøyt. Politisk vilje og påvirkningskraft må til for å skape varige endringer. En dæsj med handlekraft og gjennomføringsevne skader heller ikke. Det skal det vist nok finnes rikelig av i vår nåværende regjering – eller hva barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne?

For mange av oss er det å kunne kjøre Segway i 110 på motorveien eller få større taxfreekvote på Gardermoen lite egnet som plaster på såret. Ei heller symboliserer det langt fra å bruke politisk handelkraft på de virkelig viktige sakene. Mange av oss har langt større nytte og glede av en god lønn og mulighet til å opparbeide seg pensjon og noen kroner i banken.

Tanken om likelønn bygger på en tanke om rettferdighet. Likelønn er ikke noe som kan velges bort – prinsippet er faktisk lovregulert. Derfor er kampen for likelønn fortsatt en viktig kamp å kjempe!

Fremskrittspartiets mørkerom.

www.stortinget.no "Av og til får vi et blikk inn i mørkerommet til Frp, der politikken som er styrt av følelser har bolig" skriver vår neste gjesteblogger, Kari Henriksen.

Kari er stortingsrepresentant for Vest- Arbeiderparti. Hun har allerede vært en periode på Stortinget og hun var statsekretær i helse og omsorgsdepartementet fra 2007 -2009. Nå sitter hun i justiskomiteen. Kari har blogget for oss tidligere om "barna trenger fellesskap" og om inkludering i arbeidslivet.

 

 

Fremskrittspartiets mørkerom.

Min far var hobbyfotograf og fremkalte bilder selv. Det var alltid spennende å se på når vi stod i mørkerommet og bada arkene i forskjellige væsker, slik at lys og mørke kom fram (det var bare sort/hvitt i den tida).

Av og til får vi et blikk inn i mørkerommet til Frp, der politikken som er styrt av følelser har bolig. Før Siv Jensen ble finansminister, satt også hun der av og til, og sa: sett dem på en buss og bring dem ut av landet, til Nrk. Om romfolket. Mange har vært innom mørkerommet. Da Carl I Hagen tenkte ut sine angrep på enslige mødre som snylta og narkomane som burde flyttes langt bort, tenkte han de kanskje først inne på mørkerommet. Siste medieoppslag er fra en bystyredebatt i Arendal, der en Frp representant omtalte flyktninger i svært nedsettende og diskriminerende ordelag. Også disse tankene høres ut som om de kommer fra et svært mørkt mørkerom. Hvitvaskerne var raskt på pletten.

Og vips, hjernen min serverte meg minnene om stundene med min far i mørkerommet. Der svart gjøres til hvitt. For utenfor mørkerommet tar andre i partiet avstand fra slike ytringer. Jeg tror på at de mener det, og at ikke de lyver når de sier det. Men jeg tror på at de nettopp ikke stenger inngangen til mørkerommet, for de vet at der inne sitter det en del velgere.

Jeg mener heller ikke at Frp er et rasistisk parti. Men noen leverer fremdeles film fra det innerste i mørkerommet. Gammeldags film, utgått nesten. Men den finnes der ute og hvis ikke Frps nasjonale ledelse tar et generaloppgjør med disse ytringene, vil de fortsette å levere film.

Slipp ungene til på kjøkkenet

KathrineKleveland_August2012_LettVår neste gjesteblogger er Kathrine Kleveland. Hun er bonde og grafisk designer fra Holmestrand. Det siste året har det blitt mer og mer politikk, hun er når fylkesleder i Vestfold Senterparti og sitter i Senterpartiets sentralstyre.
Leder også Stfitelsen Skolematens Venner.

Opptatt av forbruker- og matpolitikk, likestilling, oppvekstvilkår, miljø og mye mer. Blir ofte karakterisert som engasjert, sprudlende, fargerik og en smule utålmodig. De siste 6 årene har hun vært leder i Norges Bygdekvinnelag noe hun har stortrivdes med. I juni 2014 gikk hun av som leder av Norges Bygdekvinnelag. Villroser vil takke for den gode innsatsen hun har gjort som leder.

Kathrine elsker å veve filleryer og bake flatbrø

God lesing!

Slipp ungene til på kjøkkenet

59% av norske foreldre sier at barna deltar lite eller ingenting i matlagingen i dag.

Like mange foreldre svarer at de oppfordrer barna til å delta i middagsforberedelsene og ¼ svarer at ungene gjerne vil delta mer enn de gjør. Men når travle hverdager innhenter disse familiene, er det de voksne som smeller sammen dagens middag i full fart.

Nordmenn har aldri basert så stor del av maten vår på hel- og halvfabrikat. I fjor kjøpte vi ferdigmat for 1,5 milliard kroner. Med en snittpris på ca. 50 kroner pr. porsjon ferdigmat vil det si at nordmenn i fjor spiste over 16 millioner porsjoner ferdigmat.

Det behøver ikke å være noe feil med næringsinnhold i denne maten, men det er lov til å være kritisk når vi vet at mange barn får bestemme menyen, og at barnas favoritter ofte er pølser, pizza, pasta og pannekaker. En ting som er helt sikkert er at den håndbårne kunnskapen forsvinner i rasende fart når stadig mer av maten vår er ferdigmat. Norges Bygdekvinnelag er oppriktig bekymret for hva dette gjør med grunnleggende kunnskapen om matlaging og kosthold!

Mat er nøkkelen til folkehelsen, og alle er enige om at det er bedre å forebygge enn å reparere. Hvilke verktøy skal disse familiene bruke for å få sunne matvaner? Ernæringsrådene peker på mer frukt, grønt og fisk, mindre sukker og salt. Hvordan få det til i praksis?

Faget Mat og Helse er viktig, og gode lærere gjør sitt, men det er ikke nok om ungene ikke får prøve seg hjemme. Og for travle foreldre som sliter med selv å finne tid til matlaging hjelper det lite at vi aldri har hatt så mange TV-program om mat, så mange matblogger eller har bokhylla full av innholdsmettede kokebøker. Jeg savner snart 90-årige Ingerid Espelid Hovig på skjermen. Med sine hverdagslige grovbrød, fiskeretter og persilledusker lærte hun bort praktisk og sunn hverdagskost.

En av dagens TV-kjendiser, Jamie Oliver, som blant annet har tatt kraftig tak i skolemåltidene ungene får servert i England, har etablert Food Revolution. Målet hans er å få ungene interesserte i mat og øke kunnskapen om mat. Årets aksjon handlet om å lage mer mat fra bunnen av, og dette var som musikk i våre ører. Kunnskapen om å lage mat fra bunnen er basiskunnskap, men noen må lære ungene det. Norges Bygdekvinnelag har tatt dette på alvor og arrangerer i år minst 200 matkurs over hele landet gjennom prosjektet Aksjon sunn matglede. På kursene melder barn i alderen 8-14 år seg på sammen med hver sin voksenperson. At voksne og barn er sammen på kurs, håper vi skal bidra til at det blir lettere å ta med seg denne lærdommen inn i hverdagen. Kursene er praktiske verktøy for å få sunne matvaner. Oppskriftene er gjennomtenkt med tanke på både matglede, helse og mange er raske og enkle å lage. Kursene virker, vi får det til! Blide unger overrasker foreldrene med å velge den fargerike grønnkålsuppa eller den dyprøde rødbetsuppa og spiser i vei, på tross av at de samme foreldrene har sagt at deres barn kommer i alle fall ikke til å smake på rødbet eller grønnkål.

Det er selvsagt ikke tilfeldig at vi har kalt prosjektet Aksjon sunn matglede. Vi blir glade av å gjøre ting vi liker. Kroppen trenger mat 3-4 ganger hver dag. Kunnskap om å lage sin egen mat er nemlig en av de viktigste kunnskapene vi kan gi neste generasjon.

Sitat: Kunnskapen om å lage mat fra bunnen er basiskunnskap, men noen må lære ungene det.

Uligeløn er en tabersag - ligeløn er en vindersag.

Benny-Andersen.ashx"Ulikelønn er en tapersak", sier Benny Andersen. "Hvis du arbeider med mennesker er det 18% forskjell i lønn fra om du arbeider med teknikk", forteller Benny indignert. "Det er verken rett eller rimligt!" Det er ikke ofte vi har mannlige gjestebloggere, men vi gjør et unntak for Benny Andersen. Han er formann i en kvinnedominert fagforrening i Danmark, Socialpædagogernes Landsforbund, medlem av Danske LO daglige ledelse og hovedbestyrelse og han er president for den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen AIEJI.

Benny er en engasjert og dyktig fagforeningsleder og vi er svært stolt over å presentere han som vår neste gjesteblogger. God lesning!

 

...........................................................................................................................................

Til daglig er jeg forbundsformand for mere en 38.000 veluddannede socialpædagoger i Danmark. Vi er det man ofte kalder et typisk kvindefag. Det er der nu en del af vores medlemmer, der er lidt trætte af, for på en eller anden måde lyder det ikke helt så fint. Vi har en mellemlang videregående uddannelse og er primært beskæftiget i den offentlige sektor, hvor vi arbejder med de mest udsatte grupper i vort samfund. Blandt andet anbragte børn, kriminelle unge, hjemløse, sindslidende, voksne med udviklingshæmning og andre udsatte grupper.

Idag i 2014 kan jeg konstatere at I moderne velfærdssamfund, som det danske, som det norske og andre stede, accepterer vi uligeløn. Et stort løngab mellem mænd og kvinder.

Jeg kan konstatere at ” den lille forskel er kæmpestor”. Uligeløn mellem mænd og kvinder er et faktum. Og gennem de seneste 20 år har uligelønnen ligget konstant på ca. 18 -20 % i Danmark. Den kvindelige socialpædagog får ca 100 kr. mindre i timen end den mandlige diplomingeniør, der har en tilsvarende uddannelseslængde, og også ansat i den offentlige sektor. Selvom vi afskaffede mande– og kvindelønninger i 1973 og fik en ligelønslov i 1976.

Det er ikke bare urimeligt over for kvinderne. Det er også flovt, at vi som samfund bare accepterer det!

Vi har en lovgivning mod ligeløn som er 30 år gammel. Ikke mange andre lovgivnings-felter har fået lov at ligge stille i 30 år.

Men der er stadig kønsbestemte lønforskelle for lige arbejde og der er kønsbestemte lønforskelle for arbejde, der har samme værdi. Så i 2014 accepterer vi stadig mande og kvindelønninger fremfor ligelønninger. Det er ikke retfærdigt og det er en tabersag - uligeløn.

Løngabet mellem mænd og kvinder er dårligt for hele arbejdsmarkedet og for sammenhængen mellem arbejdsliv og familieliv.

Følgerne er dårlig udnyttelse af arbejdskraften, manglende fleksibilitet på arbejdsmarkedet, risiko for flaskehalse på arbejdsmarkedet og mindre frie valg for både kvinder og mænd i forhold til uddannelse og job. Familierne fastholdes i traditionelle kønsmønstre og kvinder bliver de nye fattige pensionister. Vi bruger ikke hele talentpotentialet hverken på direktørniveau eller i omsorgssektoren.

Uligeløn er som en dårlig spiral der fastholder et kønsopdelt arbejdsmarked, som igen fastholder kønsarbejdsdelingen i hjemmet, som igen fasholder traditionelle kønsroller, som igen fastholder uligeløn. Det er både dumt og uacceptabelt i et moderne samfund – at køn stadig afgør løn.

Et tankeeksperiment. Luk øjnene og tænk hvis vi erstattede kvinder med fx nordmænd og mænd med svenskere. Nej det giver ikke mening at svenskerne skal tjene ca 18 % mere end nordmændene, lige så lidt som kvinder i gennemsnit tjener ca 18 % mindre end mænd. Det er en tabersag.

Mange peger på at det er kvindernes egen skyld. De skal selv gøre noget ved sagen. Det er noget vrøvl. For år tilbage fik kvinderne at vide hvis blot I uddanner jer så vil lønforskellene mellem mænd og kvinder forsvinde. Kvinderne uddanner sig som aldrig før og der sker ikke en dyt med lønnen – løngabet er konstant. Uddannelsesgabet er lukket men løngabet består.

Løngabet mellem mænd og kvinder, der har uddannet sig lige længe er størst for de mellemlange videregående uddannelser. Kvindedominerede fag som mit eget og fx sygeplejesker får absolut mindst ud af deres uddannelser. For tusindvis af kvinder betaler uddannelse sig kun i viden men ikke i penge. En kvinde med en mellemlang videregående uddannelse tjener kun lige nær det samme som en ufaglært mand.

Vi har et moderne ligelønsproblem: ” Fag med mange kvindeligt ansatte aflønnes lavere end fag med mange mandligt ansatte. Mænd der arbejder indenfor tekniske fag aflønnes højere end kvinderne indenfor de omsorgsrelaterede fag og de største lønforskelle er blandt grupper med mellemlange videregående uddannelse. Sådan er det i Danmark, og jeg vil tro at det tilsvarende i Norge.

Indenfor mit eget område - det socialpædagogiske stiller et velfungerede offentligt velfærdssamfund som vores krav til dygtige, engagerede og ikke mindst veluddannede medarbejdere. Det forudsætter en professionel løn. Ligesom det gælder for sygeplejesker, ergoterapeuter og alle de andre omsorgsrelaterede kvindefag.

Socialpædagoger løser en mangfoldighed af opgaver. Det drejer sig om de utilpassede unge, voksne med svære fysiske of psykiske problemer og voksne med misbrugsproblemer blot for at nævne nogle af de områder hvor en socialpædagog gør en forskel. For få uger siden slog en ung mand med svære psykiske problemer to medarbejder ihjel og sidste år mistede en anden kvindelig socialpædagog livet. Arbejde med ansvar for mennesker stiller store krav til medarbejderne.

Og jeg har svært ved at forstå, hvorfor diplomingeniøren som oftest er en mand der arbejder med byggesager og infrastruktur får en væsentlig højere løn end socialpædagogen der arbejder med menneskesager og menneskeskæbner. Arbejdet med teknik er ca. 100 kr. mere værd i timen end arbejdet med menneskeskæbner.

Nogen påstår at kvinderne i den offentlige sektor bare løser opgaverne som familien tidligere tog sig af. Selv vil jeg nødigt tilbage til dengang de åndsvage blev gemt væk bag bondemandens lade. Den offentlige sektor har en central rolle i udviklingen af vort samfund herunder at skabe gode rammer for en privat sektor. At få løst ligelønsproblemet vil være med til at sikre at de velfærdsydelser der leveres af det offentlige er af den højeste kvalitet.

Ligeløn er en vindersag for alle; retfærdigheden, kvinderne, mændene, børnene, det private og det offentlige arbejdsmarked, velfærdssamfundet. Alle er vindere, derfor må politikere, fagforeninger, arbejdsgivere nu gå i samarbejde om en gang for alle at få skabt ligeløn fremfor kvindeløn og mandeløn. Fordi vi kan konstatere, at det ikke ændres af sig selv og diverse lovgivningen. Der skal konkrete politiske initiativer til.

Er det støttegrupper som må til?

kom-naermere-artikkel-3Ingen vet hvor mange støttegrupper det finnes for asylsøkere i Norge i dag. Det vi vet er at antallet øker. Er støttegrupper det som må til for å skape rom for menneskelig hensyn, helhetlige hensyn og rettferdighet i vår behandling av asylsaker? Det er hvertfall en fare for at vi er på vei i den retning. Han heter Faiz. En ung mann som var tolk for norske styrker som tjenestegjorde i Afghanistan, en av den mange som de norske styrker var avhengig av for å gjennomføre sine oppdrag. De gjorde nok ikke jobben for Norge, men for landet sitt. Men de visste også at det kom med en pris. Taliban tuller man ikke med. I deres øyner ble Faiz sammen med mange andre unge menn forræderen som sviktet sitt land og sitt folk. Faiz ville bidra til endring og visste at veien til endring måtte gå gjennom styrkene fra nord. Flere tolker har fått opphold, men Faiz hadde oppholdt seg i Italia der han hadde vitnet i en rettsak før han reiste videre til Norge. Det har gitt Norge adgang til ikke å realitesbehandle søknaden om asyl, men returnere han til Italia.

Faiz ble hentet i ly av natten og politibetjenten sa det vi alle siden har tenkt: «It’s a traumatiserte-asylsc3b8kereshame». Historien kunne stoppet der og det kunne vært en sak mindre i en saksbehandlers skuff. Men historien ville det slik at Faiz hadde venner som visste hvilke knapper som kunne trykkes på. Venner som startet en støttegruppe for Faiz og hans sak. Venner med venner inn i pressen og inn i stortinget.

En gruppe villige venner i et tett lokalsamfunn, sosiale mediers enorme kraft, en ivrig lokalavisredaktør, lojale veteraner fra Afghanistan og endelig villige politikere fra opposisjonen. I den rekkefølgen. Det enorme medietrøkket og det enorme fokuset på sosiale medier viser hvilken statsmakt som kan bevege politikken når det settes i sving. En grasrotbevegelse som skammer seg, og som mener det eneste rette er at Faiz må hjem til Norge preger nyhetsbilde. Statsminister Erna som kategorisk avviste saken i spørretimen i Stortinget, snudde timer etterpå og bad om en ny vurdering fra UDI. En statsminister instruerer ikke et departement med mindre hun vet hva hun vil ha. Og hun vil ha saken ferdig og avklart uten løse tråder til en forsømt og avvist tolk vandrende gatelangs i Italia.

Det finnes mangfoldige historier om vår asylpolitikk. Ved siden av Faiz sin historie er historiene om de mange asylbarna som er norske før de sendes ut som 8, 9 eller 10 år, eller de enslige asylbarna med midlertidig opphold og som uten svøpe sendes tilbake på sin 18 års dag. Alle rører de ved oss. De rører ved denne nerven av rettferdighet og menneskelighet.

Det finnes ingen oversikt over hvor mange støttegrupper som finnes i Norge. Vi vet bare at det finnes flere og flere for hvert år. De beste støttegruppene har tilgang på både media og politikere. De har ildsjeler som enten er villig til å jobbe dag og natt for å skaffe seg riktig nettverk, eller de knytter til seg de rette personen med det nødvendige nettverket. Gjennomslagskraften og makten til støttegruppene avhenger av nettverket deres, tilgangen på ressurser og hvilke status «hovedpersonen» deres har. En ung mann, åpenbart intelligent og med mange ressurser og med nettverk til norske styrker, til veteraner tjenestegjort i utlandet, stiller sterkt i kampen om vår sympati og oppmerksomhet.

Vi må likevel stille spørsmål ved om vi er i ferd med å gjøre oss avhengige av støttegrupper? Er støttegrupper det som må til for å skape rom for menneskelig hensyn, helhetlige hensyn og rettferdighet i vår behandling av asylsaker. Er vi blitt redd for det menneskelige aspektet i vår behandling av mennesker i nød, eller er vi blitt paranoide, overbevist om at alle er lykkejegere og vil bedra oss. I så fall er det et trist menneskesyn. Da er vi blitt oss selv nok er i nord.

Det er flott med engasjerte ildsjeler som våger å ta kampen for de som trenger det. Men mest av alt hadde vi trengt saksbehandlere som fikk lov å utøve skjønn i en helhetlig vurdering av enkeltmenneskets behov. Det krever litt mer en juss og et rigid system uten muligheter for skjønn. Verden er ikke svart/hvit, jussen kan ikke være vårt eneste verktøy.

Faren med støttegrupper er at det blir de med den sterkeste og mest strategiske stemmen som lykkes. I skyggen av dem står de som ser hvor lekende lett det er å få inngangsbillett til Norge når man bare vet hvilke knapper man skal trykke på, kjenner timingen og har de riktige støttepersonene i ryggen.

Det er grunn til å være bekymret for asylforvaltningen fordi den ikke ser ut til å ta innover seg det helhetlige menneske, fordi forvaltningen av disse livene i utgangspunktet ser ut til å preges av en grunnleggende mistenksomhet og ansvarsfraskrivelse, og fordi vi for mange ganger opplever at den ikke oppfattes rettferdig. At alle skal behandles likt har aldri vært nøkkelen til rettferdighet. I det menneskelige univers vet vi at det finnes for mange faktorer som påvirker opplevelsen av rettferdighet. Vi vet også at i alle deler av forvaltninger vil noen misbruke tilliten. Men vi er avhengig av tillit. Både til at UDI forvalter vår felles samvittighet ovenfor dem med beskyttelsesbehov på en god måte og til at menneskene som kommer vil oss vel og trenger et nytt utgangspunkt basert på et reelt beskyttelses behov.

Når tilliten forvitrer hos statsforvaltningen blomstrer støttegruppene. Støttegruppene er først og fremst et symptom på manglende tillit, på en forvaltning som ikke har støtte i folkesjelen. I fremtiden synes jeg vi skal ha mer fokus på årsaken heller enn symptomene. Og skape en forvaltning som rommer mer og som vi kan ha tillit til.

Inntil tilliten kommer, så er vi avhengig av støttegrupper som løfter frem enkelthistorier og de enkelte stemmene.barn_None.medium

Fra kamptolk til asylsøker. Hent Faiz hjem!

Bilde Det finnes kun et ord som er dekkende - Skam.

Tirsdag 27. mai kl 0030 ble tidligere kamptolk Faizullah Muradi hentet av politiet i en privatbolig i Mandal. I løpet av tolv hektiske timer var han brakt til Roma. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Mange føler en stor skam på vegne av nasjonen Norge som behandler et menneske på denne måten. Det kan vi godt forstå.

Faizullah, heretter kalt Faiz, ble rekruttert som tolk for de norske styrkene i Afghanistan rett før han fylte 18 år. Hans gode språkkunnskaper og store overblikk gjorde ham til en perfekt tolk. Så fort han hadde fylt 18 valgte Norge å utstyre ham med norsk uniform og skarpladd automatvåpen. Etter relevant trening ble han sendt til fronten for å bidra til beste for de norske styrkene. I løpet av sine to år i aktiv tjeneste var Faiz involvert i de hardeste kampene norske styrker har opplevd i krigen i Afghanistan.

Etter endt tjeneste flyttet han tilbake til sine hjemtrakter i en annen del av Afghanistan. I løpet av kort tid ble han sporet opp av Taliban som truet ham og hans familie på livet. Årsaken til dette er fordi Taliban har utpekt Faiz til landsforræder. Etter samråd med sin familie valgte Faiz å legge ut på flukt. Via Iran og Hellas endte han opp i Italia etter skipsforlis. Faiz var fra dag en helt klar på at hans destinasjon var Norge, men valgte allikevel å stille opp som vitne i italiensk rettsak mot organiserte menneskesmuglere.

Takken for alt dette er at norske myndigheter ikke vil behandle saken til Faiz. Etter en ekspressbehandling vi skjelden har sett makan til av UDI og UNE ble Faiz deportert fra Norge til Italia morgenen 27. mai 2014. Han fikk med seg to sekker med personlige eiendeler, en laptop, en mobil og ca 850 norske kroner til Italia. På kvelden denne dagen ble han satt på gata av italienske myndigheter. Samme kveld gav Justisminister Anders Anundsen (Frp) endelig svar på Karin Andersen (SV) sitt spørsmål. Svaret var at Faiz har blitt behandlet etter lovens krav og at Faiz vil få sitt beskyttelsesbehov prøvd i Italia. Punktum.

Onsdag 28. mai ankommer Faiz Lecce i sør-Italia. Dette er i nærheten av stedet hvor Faiz ankom Italia etter det fatale forliset. Han har fått beskjed at han muligens kan sove på en madrass i en lokal kirke som også vil forsørge han med mat. Bortsett fra dette har han ingen garantier annet enn at han får lov til å søke om beskyttelse. Dersom Italia behandler han etter samme lov som Norge vil han sannsynligvis bli sendt til Hellas hvor situasjonen er enda verre enn i sør-Italia. Det finnes ingen garantier for at Faiz vil ha noe krav på beskyttelse i Hellas og han kan dermed bli sendt tilbake til Afghanistan.

Det er sånn vi i Norge behandler mennesker som har satt sine liv i fare i tjeneste for det norske Forsvaret. Dette er en villet politikk. Heldigvis har V og KrF gått ut på 23 nyhetene tirsdag kveld og gitt klare signaler på at Justisministeren må snu i denne saken. Tidligere har også SV sagt det samme. Mens vi venter på å se om Stortinget kan omgjøre den store urett norske myndigheter har utsatt Faiz for, kan vi allerede nå tenke dypt og grundig på om det er slikt et samfunn vi ønsker å være. I dag føler vi sinne og skam på Norges vegne, men håper vi kan lære av de feil vi som nasjon har begått i denne saken. Uansett er det en klar oppfordring fra oss.

Ta ansvar og hent Faiz hjem.

Anne & Hanne

Vil 17. mai noengang miste sin betydning?

Vil 17. mai noen gang miste sin betydning? Kjære alle sammen og gratulerer med dagen. Gratulerer med 200 års selvstendighet og grunnlovsjubileumet.

17. mai er lukter, lyder og farger. Lyder som barnelatter, slitene russerop og musikk korps som spiller kjente og kjære sanger. Lukter som vårblomstser, nysprunget bjørk og lukten av pølse og is. Farger som røde lakksko, hvit softis og blå ballonger.

Men 17. Mai er mer enn lukter, lyder og farger. Det er en dag for demokrati, frihet, likhet og solidaritet. En dag hvor vi feier vårt frie demokrati og ytringsfrihet. I år hedrer vi den historiske begivenheten som utspant seg i 1814. I 1814 var 112 menn samlet på Eidsvoll. Sammen bygget de vår grunnlov på idealer som frihet, likhet og brorskap, og ikke minst på kjærlighet til sitt land. Fra Mandal deltok Syvert Omundsen Eeg, Erich haagensøn Jaabech og Omund Andersen Lømsland. Fra første påskedag 10. April til 17.mai Den 16. mai var alle vedtak fattet og grunnloven ferdig. Selvstendighet ble erklært og makten delt mellom konge/regjering, en nasjonalforsamling valgt av folket (som de kalte Storting) og domstolene. Grunnlaget for demokrati var lagt. 17.mai 1814 ble dagen de daterte.

200 år etterpå kan en stille spørsmålet. Vil 17 mai noen gang blir uviktig? Vil vi glemme hvorfor vi feiere vår nasjonaldag. Kan dagen komme da vi tenker at det med en festdag med pølser, is og brus, men hvor vi samtidig stusser på hvorfor vi feirer de historiske hendelsene som skjedde i 1814?

Like viktig som hvorfor vi feirer denne dagen er det faktum at dagen er for ALLE. 17 mai er dagen for unge og rike, for fattige og rike, for hvite og brune, for menn og kvinner, for byfolk og bønder. Dette er dagen hvor vi dyrker det store fellesskapet som heter Norge og verdiene er demokrati, likhet, frihet og ytringsfrihet. Verdier som er fundamentet i vårt samfunn.

Første paragrapf lyder som følgende: “Kongerige Norge er et frit, selvstendig, udelelig og uafhændeligt rige”. En paragraf som la grunnlag for folkefesten vi feier idag. En fest for frihet, menneskerettigheter, likhet, ytringsfrihet og demokrati.

Frihet til å tenke. Din tanke er fri.

Din tanke er fri,

hvem tror du den finner.

Den flykter forbi,

slik skygger forsvinner

.
Den kan ikke brennes,

av fiender kjennes.

Og slik vil det alltid bli:

Din tanke er fri!

Jeg tenker hva jeg vil,

mitt ønske bestemmer.

I stillhet blir det til,

i ukjente drømmer.

Min tanke og lengsel

vil bryte hvert stengsel.

Og slik vil det alltid bli:

Min tanke er fri!

Og tvinges vi inn

bak jernslåtte dører,

da flykter den vind

som tankene fører.

Fordi våre tanker

kan rive ned skranker.

Og slik vil det alltid bli:

Vår tanke er fri!

Vi er alle frie mennesker, hver og en av oss skal ha like rettigheter. Menneskerettigheter. Uansett sosial bakgrunn, kjønn, legning og etnisk bakgrunn. Vi er alle helt og fullt mennesker som er likeverdige. Mens vi feirer vår frihet, så må vi ikke glemme at det finnes andre som ikke har de rettigheter og den frihet som vi har. Syria, Palestina og Tibet for å nevne noen. Mennesker som kan ytre seg fritt og som ikke lever i frihet og som lever i frykt uten demokrati.

La oss stopp opp og tenke oss om På vår nasjonaldag, tenke på våre medsøstre og medbrødre som ikke har de samme rettighetene, ytringsfrihet eller demokratiske rettigheter som ofte tar for gitt. Omtanke for andre enn oss selv. Omtanke for mennesker over hele verden, som i dag kjemper de samme kampene som våre forfredre gjorde for 200 år siden. Men som ennå ikke har fått sin rett til frihet eller like rettigheter

Helt innledningsvis spurte jeg om 17 mai noen gang kom til å miste sin betydning. Om 17 mai noen gang vil bli uviktig.

Så for å svare på spørsmålet mitt. Vil 17 mai noen gang miste sin betydning? Svaret er Nei. 17 mai har vært, er og skal fortsatt være en dag i frihetens navn. En dag hvor vi feirer alle sammen, fylt av lyder, lukter og farger. Samtidig som vi hedrer vårt demokratiske nasjon med ytringsfrihet, solidaritet og likhet.

Gratulerer med dagen

Anne & Hanne

20140517-000404.jpg

Hva ønsker bonden?

kuer_full Årets jordbruksoppgjør har endt med brudd mellom landbrukets organisasjoner og regjeringen. Ministeren får det til å høres ut som om bøndene er kravstore og sytete. Men dette jordbruksoppgjøret handler ikke først og fremst om hvor mange bønder vi skal ha. Det handler om hva slags Norge vi skal ha.  Hvordan det skal se ut, hva vi skal spise og hvor overskuddet av verdiskapinga skal havne.

birteBirte Usland er leder for Vest Agder Bondelag. Hun er bonde og hun står midt i et spesielt og viktig landbruksoppgjør. Her får du det rett fra den lokale bonden hvorfor landbruket ikke godtar regjeringens tilbud og hva bøndene egentlig vil.

...............................................................................................................................

 

Når landbruket legger fram sitt krav, så er dokumentet et resultat av en demokratisk prosess, der alle 500 lokallag er invitert til å gi innspill til sitt fylke. Fylkeslagene sammenfatter situasjonen for sine medlemmer, og representantskapet i Norges Bondelag samler seg om hovedutfordringene som løftes opp i kravet landbruket har inn i forhandlingene. Det er derfor svært godt dokumenterte problemstillinger som blir fremmet.

 

Utfordringene

Etter mange år, der utviklinga i økonomien i landbruket i stor grad har basert seg på en effektivisering på 6 prosent hvert år den siste ti års perioden, opplever flere og flere enkeltbønder stordriftsulemper. I praksis kan det bety at det koster for mye tid eller penger å utvide driften i forhold til hva du får igjen. Det er oftest transport av for til dyra, eller fornuftig bruk av husdyrgjødsla som setter grensene. Vi får heller ikke tid til å stelle jorda som vi bør, og det fører til dårligere avlinger. Det jobbes ofte minst 3000 timer i året, og enda er økonomien en utfordring. Enda flere arbeidstimer oppleves derfor ikke som en løsning. Videre utvilkling i landbruket må ta opp i seg en rekke andre elementer.

 

Den negative utviklingen i Norsk landbruk skjer samtidig med at verden blir mer og mer klar over at det er utfordringer i forhold til klima. Klimakrisens egentlige navn burde være matproduksjonskrise. Det blir stadig flere folk i verden, samtidig som tilgangen på dyrka jord og reint vann reduseres kraftig. 3,6 milliarder av verdens innbyggere bor i land som overforbruker grunnvannet sitt, blant dem India og USA. Kina har 20 % av innbyggerne i verden, men bare 10% av den dyrka marka og ferskvannet. Og slik kan man fortsette å ramse opp utfordringer. Det hele kulminerer i at det er rekord lavt kornlager i verden. Selvforsyningsgraden i Norge er nede i ca 36%, samtidig som areal til bruk i matproduksjon er synkende.

 

Dette fikk Norges Bondelag til å fremme et krav som la opp til økt matproduksjon på en klimasmart og bærekraftig måte. Utfordringene norske bønder møter i hverdagen harmonerer med problemstillingene FN løfter i sitt internasjonale år for familielandbruket. Det er de små familiedrevne gårdene som står for 70 % av matproduksjonen i verden. Det de som har mest avling pr daa, som er mest robuste mot klimaendringer og som dermed er best rusta til å bekjempe sult i framtiden.

 

Hva vil norske bønder?

Norske bønder ønsker ikke en matproduksjon som kun higer etter å være billigst eller størst. Vi ønsker en matproduksjon som tar hensyn til at dyrka mark lever sitt eget liv og ikke tar hensyn til regjeringserklæringer og regnearkmodeller. Dette har den holdt på med i tusener av år og det vil ikke endres. Vi ønsker en matproduksjon som har dyrevelferd høgt oppe på agendaen. Det som er best for dyra er best for menneskene som jobber med de, og vi tror at det gir best produkter. Landbruket har alltid endret seg, og det ønsker vi å fortsette å gjøre. Men vi har ikke meldt oss på den konkurransen som handler om å bli flinkest til å produsere til null kroner uten negative konsekvenser. Vi ønsker å bruke enda mindre medisiner, selv om vi er best i klassen i dag. Vi ønsker å øke produksjonen vår, men vil ikke bruke veksthormoner, eller ta i bruk GMO for å oppnå det. Vi ønsker å fortsette å forvalte felles kulturarv, som mattradisjoner og kulturlandskap gjennom bærekraftig produksjon og lokalt tradisjonelt eierskap.

 

Regjeringen kom oss ikke i møte på noen av disse punktene. Klima og bærekraft er ikke nevnt. Ønske om økt produksjon er konvertert til at man må være stor produsent, langt utover det det er naturlige forutsetninger for i dette langstrakte landet vårt. Det skal kjøres mer etter veien, det skal kjøres mer på jorda til feil tidspunkt og det skal passes på flere dyr på minst like dårlig tid. I tillegg var det ikke vilje til å betale for jobben vi gjør. Færre skal altså jobbe flere timer til minst like dårlig betaling.

 

For jobben som gjøres, synes vi det er rimelig å ha en viss inntekt. Vi drømmer ikke om å bli millionærer. Vi ønsker bare å få vår rettferdige andel av verdiskapinga. Slik at også vi kan følge opp våre barn, ha et sosialt nettverk, og være med å bidra i samfunnet med dugnad og tillitsverv som andre folk. Nå havner stadig mer av verdiskapinga lenger og lenger ut i verdikjeden. Det er ikke kjøttskjæreren på slakteriet som blir søkkrik. Det er ikke kvinnene bak kassa i nærbutikken heller. Men man blir altså mangemilliardær av å selge billig mat i dette landet.

 

Dette jordbruksoppgjøret handler ikke først og fremst om hvor mange bønder vi skal ha. Det handler om hva slags Norge vi skal ha. Hvordan det skal se ut, hva vi skal spise og hvor overskuddet av verdiskapinga skal havne.

 

Jeg mener vi skal bruke noe av oljepengene våre på å utvikle verdens beste produksjon av klimasmart og bærekraftig lokal mat til egen befolkning. Det har vi alle forutsetninger for å få til. Vi trenger bare nok spenstige politikere på Stortinget. Politikere som ser verdien av og har mot til å sørge for et klimasmart og bærekraftig, lokalt landbruk.

 

Jordbruksoppgjøret er første mulighet til å være litt spenstig.

Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt

20140510-124456.jpg

Anna Kathrine blogger og skriver spalter for Bergensavisen. Hun er medlem i Kvinneaktivistene og Nei til EU. I 2013 trakk hun seg som kvinnepolitisk leder i Rødt og meldte seg ut av partiet. Nå har hun meldt seg inn i SV, og tenker å fortsette med sitt politiske engasjement der. Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt 19. juni vil det i Oslo, Bergen og en rekke andre norske byer arrangeres Løvetannmarsj. Togenes deltakere vil belyse at det er behov for å styrke rettsvernet for overgrepsutsatte barn.

Når man snakker om rettsvern, så snakker man om en rekke faktorer. Man snakker om at overgrepsutsatte skal blir ivaretatt godt nok uansett om de velger å anmelde eller ei. Man snakker om at det for eksistere gode nok hjelpetiltak for dem. Man snakker også om at domstolene må være sitt ansvar bevisst når de deler ut straffer til overgripere.

Prevensjonsteori Rettssystemets ide om å straffe antisosiale mennesker, stammer fra opplysningstiden og 1700-tallet. Den ene teorigruppen kaller gjengjeldelsesteoretikere, den andre prevensjonsteoretikere. Kort oppsummert består skillet mellom straff fordi det er begått en straffbar handling, og straff for å hindre straffbare handlinger.

Gjengjeldelsesfilosofi står 400 år etter opplysningstiden ikke så høyt i kurs i dagens samfunn. Hevn og hat er likevel så destruktive krefter. Da er det bedre å dele ut straff for å avskrekke. Om det finnes bedre metoder enn avskrekking? Jo da. Det finnes forebyggende tiltak som obligatorisk barneskoleundervisning om vold, overgrep og respekt for enkeltpersoners grenser. Det finnes også andre tiltak som kan føre til færre overgrep. Men i de saker hvor skaden allerede har skjedd, kan man ikke snakke om forebygging. Da må man reparere. Statuere. Og signalisere.

Overgrep flest blir henlagt Statistikker taler sitt tydelige språk. Anmeldte overgrep flest blir henlagt. De få sakene som ender opp i rettssaler, frikjenner ofte den tiltalte. Eller gir den tiltalte svært lav straff. Krise- og traumesentre blir lagt ned. Da snakker man verken om reparering, statuering eller signaleffekt. Da snakker man kun om å pulverisere det ansvaret som ligger på hver overgriper. Det er fritt frem, og de overgrepsutsatte får ikke det vernet de har krav på. De blir overlatt til seg selv.

Vi som går i Løvetannmarsj er lei av at det er sånn, men vi er ikke en mobb med høygafler som roper for å se blod. Vi er ikke umennesker som ikke evner å se at overgripere ofte selv har opplevd overgrep. Vi vil bare at den som utsettes for overgrepet skal ha minst like godt rettsvern som overgriperen. Vi vil bare at det skal ødelegges færre menneskeliv. Og sist men ikke minst, ønsker vi å bli tatt på alvor.

Anna Kathrine Eltvik Medlem i SV og Kvinneaktivistene

Maria

Maria Dette er historien om Maria. Om pappaen til Maria. Om en lang kamp som aldri ser ut til å slutte og som kjempes hver dag. En kamp for et likeverdig liv, et liv med selvbestemmelse og deltagelse. Et liv som ditt og mitt.

Maria er 20 år, nesten 21. 1.mai gikk hun i tog sammen med pappaen sin og sammen bar de fanen «Ja til fellesskolen». Det var Maria som ville at de skulle ha en fane om skolen. Maria mener at skolen er viktig. I dag går hun femte året på videregående skole. Hun skal flytte i egen bolig. Livet for Maria er tilsynelatende veldig likt andre ungdommer. Men så er det det heller ikke. Maria er psykisk utviklingshemmet. Når Maria synes at skole er viktig er det fordi hun liker skolen. Men hun savner en del ting. Felleskap og tilhørighet med alle de andre f.eks. Gjennom hele skolegangen har Maria vært i en spesielt tilrettelagt skole for barn med ulike utviklingshemminger. Skolen har vært lokalisert sammen med den ene barneskolen, men har likevel vært adskilt. Hun har ikke tilhørt en ordinær klasse. Alt har vært spesielt tilrettelagt for henne. Når hun nå går på videregående har hun ingen omgang med andre ungdommer på skolen utenom sin egen spesial klasse. Ingen turer, ikke noe sosialt som kunne gitt Maria en opplevelse av å tilhøre et skolefelleskap. Hennes verden er svært segregert. Og selv om Maria selv vil at det skal være annerledes er det få av de som bestemmer som lytter til Maria.

Det er svært vanlig at barn med en psykisk utviklingshemming får et skoletilbud i en spesialgruppe eller skole. Årsaken til det er at skolen opplever det som for faglig krevende å skape et tilrettelagt faglig skoletilbud i en ordinær skole eller klasse. For å forsvare et slikt spesialtilbud må tilbudet faglig sett være langt bedre og tilpasset den enkeltes elev forutsetninger og utviklingsmuligheter. Men spesialklasser kan også forsterke opplevelsen av utenforskap og ensomhet.

Faglig sett er det like krevende å ivareta kravene til tilrettelagt undervisningstilbud i spesialskoler som ordinære skoletilbud. All undervisning krever høy kompetanse og i tillegg kreves en tverrfaglig kompetanse som ivaretar de ulike barns behov for læring både sosialt og faglig. Mens skolen for øvrig har et svært høyt fokus på resultater og måloppnåelse for å øke kvaliteten i skolen, er det forbausende taust rundt kvaliteten på skoletilbudene for barn med særlige behov. De har verken de samme sterke pressgruppene eller allmenhetens oppmerksomhet. Men det burde vært et sterkt og høyt fokus for enhver kommune å sørge for høy og tverrfaglig kompetanse i tilbudet til barn med særlig behov for tilrettelegging. Med jevne mellomrom må politikere og skoleledere vurdere nøye om tilbudet som finnes i kommunene innehar den kvaliteten. Men hvis skoletilbudet er organisert på en slik måte at det foregår i en spesialgruppe eller skole må man også til enhver tid vurdere om tilbudet faglig sett kan forsvares som et bedre tilbud enn hva en faglig robust nærskole kunne gitt med tilstrekkelig ressurser.

Prinsippet om at alle barn skal få gå på nærskolen sin handler om at barn skal få tilhøre et felleskap og være del av og deltagende i lokalsamfunnet sitt. Det handler om identitet. Barn med utviklingshemming er ikke unntatt dette prinsippet. En skole med tilstrekkelig ressurser og større tverrfaglighet ville vært robust nok til å ivareta flere barn og sørget for en sterkere inkludering og forankring i nærskolen og barnfelleskap. Kanskje spesialskolene ikke hadde vært nødvendige da, samtidig er det en spennende tanke å ha en nærskole så proppfull av kompetanse at den ville kunne møte alle barn. En riktig felleskole. Det kunne utvilsomt komme alle elever til gode. Hadde vi også lagt grunnlaget for et rausere felleskap da? Handler dette vel så mye om vår vilje til å utvikle fellesskolen til en skole der alle kan delta og bli møtt på de behov de har for læring og utvikling?

Pappaen til Maria har ikke bare kjempet for at Maria skulle få være mer integrert på skolen, tilhøre en klasse, være sammen med funksjonsfriske. Da Mandal kommune skulle planlegge nye kommunale boliger for utviklingshemmede kjempet han for at Maria skulle få bo sentrumsnært slik at hun fikk kort vei til byens fasiliteter, kunne bruke sykkelen som hun er så glad i og få bo i et mest mulig ordinært bomiljø. Mandal kommune ville samle boliger både til rusmisbrukere, psykisk utviklingshemmede og psykisk psyke på samme sted. Pappaen til Maria kalte det en getto, en farlig getto. Det var mange foreldre som gav uttrykk for at de var enig med pappaen til Maria, men det har allerede vært en lang kamp for mange av disse foreldrene. Det er krevende. Pappaen til Maria fortsatte å kjempe. For Maria. For hennes rett til å bli integrert og klare seg best mulig alene. Og for hennes rett til å ha et hjem, ikke bare en bolig. Et pappahjerte gir ikke opp. Han kjemper fortsatt. For at Maria skal få eie sin egen bolig og bo i et hjem i et bomiljø der hun er integrert. Han kjenner Marias stemme og vet hva hun ønsker.

Dette er historien om Maria og om en lang kamp for å bli hørt. Maria har en egen stemme. Derfor ville hun gå i tog for fellesskolen. For for Maria betyr fellesskolen at alle får gå på den samme skolen. For Maria er det fint å være sammen med andre. Maria vil bo nær byen, så hun kan sykle. Det handler om Marias stemme. Derfor gikk Maria og pappaen hennes i tog. Hun var kledd i rødt og var feststemt og hun var stolt.

Jeg gikk bak og lurte på om jeg var stolt. Om jeg virkelig var stolt over et samfunn hvor Marias medbestemmelse og rett til et liv i felleskap var noe Maria selv måtte gå i tog for. Men Maria og pappaen hennes gikk der fremme og løftet med stolthet fanen. Pappaen holdt Maria i hånda med den ene hånda og fanen i den andre. Og alle som så dem så at han var stolt over henne. Jeg tenkte at vi som lokalsamfunn har mye å være stolt over når vi har Maria. Jeg går gjerne under samme fane som Maria.

Anne & Hanne

Ta hverandre i handa og hold

  arbeiderkvinnene_4777836a8.Mars i år var vi vitne til en av de største mobiliseringene på mange år. Kvinnedagen som så mange har påstått var utgått på dato for lenge siden, ble plutselig en dag da vi søkte sammen og ut i gatene for å markere mot en politikk som var i ferd med å ta fra kvinner viktige rettigheter. Folkehavet i Oslo, lange tog over det ganske land gav en viktig påminnelse om at når det finnes saker som er riktige og viktige kan kampdager være av uvurderlig styrke og viktighet. Når stemmene roper sammen og vi står side om side er det vanskelig å å bryte rekkene. Vi sang, men ikke i moll, og vi kjempet uten kuler og krutt, men stod stødig som fjell. Plutselig gav arbeidersangen igjen mening.

Vi er vokst opp med begrepet solidaritet og frihet. Ord som i dag enten er tatt til gissel av høyresiden eller som latterliggjøres som gammeldags og bakstrebersk.

Hva er solidaritet for oss? Det er f.eks å kjempe like hardt for Syrias barn sin rett til skolegang og et liv i trygghet, som våre egne barns rett til skole og trygghet. Det er å anerkjenne at retten til å danne seg meninger og fritt utrykke dem er like viktige uavhengig av hvilke del av verden du befinner deg. Det er å forstå at muligheten til et arbeid som ivaretar grunnleggende rettigheter og som gir en lønn til å leve av er like viktig for oss, som for kvinner i India, Afghanistan eller Somalia.

 

1. mai har alltid handlet om å våge å se lenger enn sin egen bakgård. 1. mai er den internasjonale dagen for arbeiderbevegelsen. En dag for solidaritet og omtanke med våre medmennesker som kjemper for grunnleggende rettigheter, både i arbeidslivet og i sitt hverdagsliv. Vi trenger ikke reise lengre enn til Europa for å finne stadig økende sosiale forskjeller. En hel generasjon unge mennesker er uten arbeid. En hel generasjon med unge mennesker har fått deres liv på vent. Det finnes ikke arbeid, velutdannede og kompetente unge mennesker ser inn i en fremtid som arbeidsledig. Det skaper ingen frihet. I en slik situasjon blir det lett å utnytte unge mennesker i arbeidslivet. Vi kjenner det gjennom sosial dumping. Vi vet at det finnes krefter som i en slik situasjon tror at å svekke rettighetene i arbeidslivet vil gjøre det lettere for unge mennesker å komme i jobb. Til hvilken pris, spør vi. Og holder fast på at det nå er viktigere enn noen gang å holde fast på rettigheter som gir trygghet og beskyttelse fra utnyttelse og slaveri.

 

Solidaritet, likeverd og frihet.

 

Når vi ser verden slik, finnes det fortsatt faner å gå under.

 

Helt fra første stund siden 1890 har 1.mai vært en internasjonal festdag, en dag der arbeiderbevegelsen viser sin kampvilje og selve symbolet på arbeiderbevegelsens enhet og stryke. Men kan 1. mai fortsatt ha en betydning? I et av verdens rikeste land trenger vi vel ikke å kjempe og gå i 1. maitog. Noen vil si at det ikke finnes flere kamper å kjempe. Vår påstand er at det er feil. Men det er et spørsmål om hva som er viktig for deg. Og det er et spørsmål om du som er så tilfreds er villig til å stå solidarisk sammen med de har en kamp verdt å kjempe.

 

Vi har en regjering som ønsker et mer fleksibelt arbeidsliv, som ønsker mer midlertidige ansettelser og som ønsker å reversere arbeidstakerens rettigheter. Kanskje du tenker at fleksibilitet og midlertidighet høres flott ut. La oss minne om at fleksibilitet betyr lengere arbeidsdager og at skille mellom arbeid og fritid blir mer «fleksibelt» Men du er kanskje også villig til å hviske ut linjene mellom fritid og arbeid? La oss minne om at midlertidig ansettelser først og fremst ikke gir større muligheter for deg som arbeidstager. Tryggheten du har gjennom faste ansettelser gir deg frihet til å planlegge livet ditt og gir deg en økonomisk trygghet du ikke får gjennom midlertidighet. Tro ikke at kvinner vil nye godt av dette. Hvilke yrker tror du vil rammes hardest av midlertidighet og «fleksibilitet» Tror du virkelig kvinner blir vinnere? Kvinner som i allerede i dag rammes hardest av deltidsstillinger og lav pensjon.

Sammen med Venstre står regjeringen for en politikk som vil endre arbeidslivet og våre rettigheter som arbeidstakere slik vi kjenner det. Et landsmøtevedtak om å kutte i sykelønnsordningen sier det meste om hvilket arbeidsliv partiet venstre ønsker seg. Det er et helt annet arbeidsliv enn det vi kjenner i dag. Vil du virkelig det

 

Det er påfallende hvor likt dette scenariet er teksten i den kjente arbeidersangen:

 

Det fins de som har snudd seg og gått;

som tror frihet er no’ man har fått.

De vil smi for seg selv,

tror på evner og hell.

Slike folk har vår framtid forrådt.

Vi har sunget denne sangen så mange ganger, våre barn får den som nattasang, vi har ubevisst nynnet til den mens vi maler eller koster. Men så slår det oss at det er dette han skriver om i sangen, «Ta hverandre i handa og hold» Friheten vi har fått gjennom er godt regulert arbeidsliv, gjennom rettigheter som beskytter vår fritid og hviletid, faste ansettelser som gir trygghet og frihet. Ingen rettigheter har kommet av seg selv. De er kjempet og fremforhandlet av visjonære menn og kvinner som forstod verdien av et godt arbeidsliv. Å tro man kan endre på bare litt og at det ikke får betydning er i beste fall naivt. Vi trenger ikke svekke arbeidstageres rettigheter for å redde vårt lands økonomi. Vi trenger å holde fast i hverandre, solidarisk, slik at vi alle kan nyte godene av det et trygt arbeidsliv gir. Det er økonomisk gevinst i det.

Hva som er viktigst for deg, vet ikke vi. Men vi vil påstå det finnes en fane å gå under for deg også enten du er opptatt av eget arbeidsliv eller vil hever røsten for Europas unge arbeidsledige. Men tiden for kampdager er ikke over. Det har vist seg at når vi har kjempet i lag, er vi sterkest.

God 1. mai!

Anne & Hanne

Blogglisten hits