«Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd.»

Da bomben 22.juli 2011 smalt, stod jeg på bussholdeplassen og ventet på bussen. Det var fredag og jeg gledet meg til helga. Lite viste jeg hva jeg stod ovenfor, og at hendelsene den dagen ville komme tettere innpå meg enn mange andre. Mens jeg stod og ventet på bussholdeplassen så jeg flere oppdatere facebook  med "terrorkrigen har kommet til Norge, nå har muslimene angrepet oss, dette er det vi har advart om i flere år". Min første tanke var å ringe til de jeg kjenner som jobber i nærheten av regjeringskvartalet. Heldigvis var ingen av mine venner berørt av bomben. Men lettelsen ble byttet ut med angst ettersom meldingene om skyting på Utøya avløste nyheten om bomben i Oslo. Det var som om blodet i årene mine frøs til is. Jeg kjente panikken ta tak i meg. Jeg hadde jo nettopp fått melding fra Syvert om at det var greit på øya . Katten min hadde spist opp laderen til mobilen min, og akkurat da jeg trengte bekreftelse på at alt var bra, var mobilen tom for strøm. Jeg var desperat etter å få kontakt med Syvert og de andre jeg visste befant seg på øya og som jeg hadde vinket av gårde på sommerens store happening bare noen dager i forveien.

Klokka fem om morgenen klarte jeg ikke sove lenger jeg stod opp og så nyheten som rullet over skjermen: «80 stykker er skutt og drept». Magen veltet seg og jeg stormet på toalettet og spydde som aldri før.

I løpet av 23.juli blir det klart at tre stykker fra Mandal hadde overlevd, Tonje, Lise og David. Men Johannes fra Mandal og ytterligere tre til fra Vest-Agder, deriblant Syvert, var savnet

I løpet av uka blir det ufattelige langsomt en sannhet; Syvert, Johannes, Torjus og Pamela fra Vest Agder var blant de drepte.

Det var Syvert jeg kjente best. Han kom inn i livet mitt på et årsmøte i Mandal AUF. Han hadde store øyner og fulgte nøye med på hvert ord som ble sagt. Sulten på politikk. Breddfull av engasjement. Klar for å endre verden.

Rett i forkant av sommerleiren på Utøya hadde Mandal besøk av justisminister Knut Storberget. Syvert ble både inspirert og engasjert. Han hadde funnet sin lokale fanesak, og motivert av ministeren var han klar for å jobbe videre for å vinne den saken etter Utøya oppholdet.

"Når æ kjeme heim etter Utøya, da ska æ jobbe videre med "Nei til salg av postgården" for æ ska vinne den saken, ingen ska vinne over mæ".

Syvert var en vinner, jeg var aldri i tvil om at han ville føre den saken i land. Og jeg må smile, for Syvert hadde denne uovervinnelige selvsikkerheten bare en ung mann med livet foran seg kan ha. Han var sulten på å lære om hvordan man kunne oppnå resultater i politikken, hvordan man kunne bidra til at politikk gjorde livene bedre for folk og hvordan han kunne bidra. Det var ærefullt å få følge han denne første tiden i politikken og se hvordan han utviklet seg, hvordan han mestret og hvordan det gjorde at han vokste som menneske. I AUF fant han en plattform for engasjementet sitt, her var han hjemme og her satte han sitt preg.

Så ble altså han offer for gjerningsmannens kuler den ettermiddagen 22.juli. Og igjen står vi i avmakt og kjenner på sorgen, sinnet og det enorme savnet. Vi vil alltid fortsette å lure på hvordan disse unge menneskene faktisk ville ha endre verden med sin tilstedeværelse og engasjement. Heldige var vi som fikk kjenne dem den tiden de var her, heldige er vi som fortsatt kjenner restene av deres engasjement drive oss videre.

De neste dagene forsvant i en endeløs berg og dalbane av sterke følelser. Som leder av Mandal AP, var jeg i kontakt med pårørende og jeg gjorde mitt beste for å få oversikt over situasjonen og bidra med det jeg kunne der det var nødvendig. Mitt sjokk og min sorg ble vevd inn i den kollektive sorgen og ble virkeliggjort i samtalene med de pårørende og i møte med ungdommene som etter hvert vendte hjem fra Utøya. Dagene var uvirkelige. Nettene fylt av svart sorg.

Den 25. juli fikk jeg vite at jeg var gravid med min datter. Jeg husker fortsatt følelsen av tomhet da jeg fikk det som skulle være en lykkelig beskjed. Tomhet fordi jeg ikke visste hvordan jeg kunne glede meg over å vente et barn, når 69 foreldrepar nettopp hadde mistet sine på den mest grusomme måten av alle? Det var blandede og vanskelige følelser. Jeg var 7 uker på vei, og fikk beskjed om at jeg stod i fare for å miste barnet. Heldigvis, i dag har jeg en flott, sterk og frisk jente som er fire måneder gammel. Ei solstråle som hver dag minner meg på livets gave.

Vi må ikke glemme 22 juli, vi må heller ikke glemme alle som ble drept, skadet eller som mistet sine kjære. Vi må ikke være redd for å gi hverandre trøstende ord og være medmennesker. Vi må ikke glemme å spørre og vise at vi bryr oss, selv et år etter.

Dagene og ukene etter 22.juli var preget av et samfunn som kollektivt gav sin oppslutning rundt felles verdier; Menneskeverd, åpenhet og demokrati. Det kjentes godt og trygt å være omsluttet av denne godheten og omsorgen som ble vist. Jeg håper det vedvarer og at vi ikke glemmer at det er verdier verdt å kjempe for, verdt å stå opp for. Vi kan hedre de flotte ungdommene som aldri kom hjem ved å skape det samfunnet de trodde på og ved å holde menneskeverdet høyt hver eneste dag. Slik går jeg videre.

«Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd.»

Blogglisten hits