En hyllest til mindretallet

«Hun satt rak i ryggen og med hånden høyt hevet over hodet og stirret rakt fremfor seg. Hun var som vanlig i mindretall sammen med en liten gruppe andre styremedlemmer. Dette var ingen overraskelse. Hun gjorde som hun pleide, sa hva hun mente, fremførte sine argumenter med engasjement og overbevisning, vel vitende om at det ville være umulig å vinne.»» Dette er en hyllest til dem som aldri gir seg, som med engasjement og overbevisning fremfører sitt budskap med like ukuelige tro og vilje gang på gang og som hver eneste gang setter saken fremfor de taktiske vurderinger om egen vinning.

Du finner dem i alle organisasjoner og partier, de som utfordrer det bestående og som irriterende nok tør spørre gang på gang dette nagende besværlige « hvorfor». Du finner dem blant de tenkende og blant de talende. Du finner dem i hjørnet og i skyggen av flertallet som soler seg i glansen av sin suverenitet. Der sitter en ubehaglig stemme, med gode argumenter og utfordrer den nagende tvilen. I et rom hvor kreativitet kan gro og visjoner utvikles finnes hun og han som alltid vil utfordre og tvinge flertallet videre på veier de aldri selv hadde våget å gå.

« Bak den rolige sikre masken og stødige hånden som raktes i været, skalv hun av underbygd sinne og frustrasjon. Et øyeblikk oppgitthet og nederlag bølget gjennom henne. Gode argumenter, faglig forankring, logiske slutninger eller saklig tilnærming, ingenting hjalp. Hun vant aldri frem. Hun var sikker på hun kunne argumentere med at jorda var rundt og de ville fortsatt stemme mot henne. Hun hadde for lenge siden innsett at det ikke handlet om saken, det handlet om henne. Det var prinsipielt viktig å være uenig med henne. I dette styrerommet ville hun aldri vinne frem, selv om verden utenfor langsomt hadde gitt sin anerkjennelse. Utenfor styrerommet var hun en blant mange som delte oppfatning. Men aldri her, her var hun isolert av flertallet. Hun ville ikke tvinges i kne til å falle ned på samme nivå, hun ville bare har fokus på saken. Den var riktig, den var viktig. Hun var så mye mindre interessant enn den.»

For å vinne frem skal du inngå mange kompromiss på veien. Engasjementet du startet opp med er ikke alltid det du ender opp med. Hvilke kompromiss du inngår med andre er en ting, det er de du inngår med deg selv som definerer deg. På et tidspunkt vil du kjenne duften av makt, det er en besnærende duft som forfører. Da føles det langt enklere å være enig med flertallet som til enhver tid kontrollerer makten. Hvis du tar deg tid til å se etter vil du oppdage at langt de færreste i flertallet tar ordet og argumenterer. De trenger langt sjeldnere ta stilling og fremlegge sin rekke av argumenter.  Mange vil i avmakt resignere og erkjenne at dette kan de ikke stå opp mot selv når de kjenner tvilen. Til det er prisen for høy og de føyer seg inn i rekken av flertallet under erkjennelsen av at de har tillit til de som fører an. Omkostningene ved å bryte med flertallet er for store både karrieremessig og personlig. Derfor er det interessant å lytte til den trassige stemmen i mindretallet fordi den ikke har latt seg besnære av følelsen av makt eller avmakt. Den holder et annet fokus.

Dette er en hyllest til alle de som engang stod opp mot og står i mot flertallets suverenitet. Uten dem hadde vi ikke visst at en balsaflåte kunne føre mennesker fra Peru til Polynesia, visst at jorda var rund og ikke flat, eller visst at det var jorda som gikk i bane ikke sola. Fremskritt har kun kommet fordi noen få har utfordret det bestående, til spott og spe og uverdige omkostninger for enkeltmennesket, men uvurderlig for samfunnet og utviklingen.

Så til deg som fortsatt tør å spørre «hvorfor», som vet at saken din er riktig og viktig, og som bæres av et engasjement og en entusiasme for noe du tror på og mener er viktig, -fortsett med det! Demokratiet har ingen verdi hvis ikke det finnes ulike stemmer som tør å ta plass. Du beriker felleskapet med dine argumenter og dine meninger. I alle fora vil det finnes mennesker som vil stoppe deg, og de vil forsøke på alle måter. Det vil være krenkende og urettferdig, men du skal aldri gi opp.

« Hun gikk rett inn på toalettet og låste døra bak seg. Kastet kaldt vann i ansiktet og møtte sitt eget blikk i speilet. Ingen fikk se hva det kostet og gang på gang stille seg laglig til for hugg, i skuddlinje, fordi hun helt ærlig gjorde det hun mente var riktig. De konspirerte bak ryggen hennes, snakket henne ned og lot henne sitte alene ved lunchbordet mens de snakket om samhold og vennlighet. Hun spurte seg selv for ente gang om det var verdt det.  Så møtte hun møtte blikket sitt i speilet. Og det var nettopp det, at hun kunne møte sitt eget blikk uten blygsel som gjorde at hun visste at hun igjen hadde handlet rett. »

Blogglisten hits