Statlig karusell

Åshild Sandtorp Johnsen  er barnevernspedagog,med en videreutdanning i klinisk miljøterapi ved RBUB, ferdig 2011. Hun har vært ansatt i BUFetat siden 2007, og har jobbet ved Skiptvet omsorgssenter siden oppstart i mars 2009. Hun har  erfaring som kommunalt ansatt, har jobbet i førstelinjebarnevernet,  vært innom privat barneverntiltak, både som miljøterapeut og som avdelingsleder.  Åshild vet hva det vil si å jobbe med sårbare barn og unge!

Nå er Åshild kjent i Østfold som en egnasjert  tillitsvalgt for FO  på arbeidsplassen sin,  hun sitter i klubbstyret i FO klubben i BUFetat region Øst, og er yrkesfaglig ansvarlig for barnevernspedagogene i FO Østfold.

I statsbudsjettet for 2013 foreslår regjeringen å legge ned hennes arbeidsplass, Skiptvedt Omsorgsenter. Da det ble kjent skrev Åshild på facebookveggen sin   «Politiker, her skal du motstand finne!». Siden den dagen har hun engasjert FO, LO i Østfold og lokale medier. Nå vil hun engasjere deg også. Vi er stolt av å presentere en modig ung kvinne med et brennende engasjement! God lesning!

.....................................................................................................................

Det er 2008, staten har akkurat overtatt ansvaret for de enslige mindreårige asylsøkerne(EMA) som kommer til Norge, og som er under 15 år. Regjeringen sier de ikke har kapasitet til å ta ansvar for hele gruppen opp til 18 år, men gir lovnader om at de på sikt skal gjøre dette. De uttaler at de ikke har kapasitet p.t.

Ministeren ankommer tunet på Eidsvoll omsorgssenter. Dette er en storsatsning innenfor statlig barnevern. Det er nesten ikke grenser for hvor mye statlige midler som skal brukes til den nye målgruppen innenfor statlig barnevern. Det blir raskt oppdaget at Eidsvoll omsorgssenter ikke har plass til alle de som kommer til landet vårt. Det bygges opp statlige omsorgssentre flere steder i landet og plasser til denne målgruppen legges ut på anbud for at private aktører skal kunne bistå med og «ta unna». Innen mars 2009 er ett nytt statlig senter bygd opp. Skiptvet omsorgssenter, der jeg jobber. Først en avdeling, så en til, så en til. Nye hus bygges, det ansettes mennesker til å jobbe. Mennesker som bretter opp ermene og går til verket med iver. De får være med i en stor statlig satsning innenfor barnevernet. Barna flyttes inn i helt nye hus i høsten 2010. Samme høst får vi beskjed om at det ikke trengs så mange plasser til denne målgruppen. Staten vil bygge ned. Det kjempes for barnas hjem og statsansattes arbeidsplasser. Noen vinner, andre taper.  Det blir 2011 og nye kutt skal gjøres. Flere barn mister hjemmene sine og flere statsansatte mister arbeidsplassene sine. Det blir 2012, forslag til statsbudsjett legges frem og jammen; det skal kuttes ennå mer. Flere barn skal rives opp med røttene de har fått i Norge og flere statsansatte går en usikker jobbsituasjon i møte.

Jeg kan velge å bli sint, gi opp eller gripe fatt på det som egentlig er min oppgave som statsansatt-nemlig hjelpe de barna som bor ved disse sentrene. Disse sårbare barna som ikke har noen andre i Norge til å kjempe for seg enn meg og mine kollegaer. De sårbare barna som leser avisa, hører nyhetene og blir redd de aldri skal få se sin «hvite mamma» mer. Deres hjem i Norge skal legges ned! Det er ikke lett å forklare, og de har ikke grunnlag for å forstå konsekvensene av dette. De vet ikke om noe annet i Norge enn Skiptvet omsorgssenter og bygda de bor i. Under den offisielle åpningen av vårt senter var det en av talerne som sammenlignet jobben vi skulle gjøre med ett nøkkelhull. Vi skulle være det stedet der barna stod utenfor og tittet inn i Norge og fikk sine første opplevelser av landet og systemet. Vi hadde en unik kompetanse og en viktig oppgave.

I tillegg til å gi barna omsorg, veiledning og utviklingsstøtte har jeg ansvar for å integrere dem. Skiptvet er ei bygd som har tatt oppgaven med å «huse» ett statlig senter som dette alvorlig og seriøst. Vi har blitt tatt godt i mot og barna våre har hatt gode muligheter til å delta i de aktivitetene som finnes, både fotball og håndball, skigåing i lysløype om vinteren, skøyter på isen, sykling til stranda med bading, kor og fritidsklubber. For ikke å snakke om skole; en stor innsats er gjort for at våre barn skal få en god start i Norge.

Disse barna som bor ved omsorgssenteret hentes hos PU (politiets utlendingsenhet) av oss. Vi henter dem til oss, gir de ett rom, mat, en varm dusj, klær og en trygg hverdag. Vi blir kjent med dem gjennom kartlegging. De forteller oss sin historie, som ofte er preget av en lang periode i usikkerhet og flukt mot en tryggere fremtid. Noen av barna har med seg traumer fra reisen og fra hjemlandet sitt. Noen av dem har sett sine foreldre og sin barndom bokstavelig talt eksplodere foran seg.  Vi gir de gode og trygge rammer. Vi gir dem sikkerhet og legger til rette for å ta igjen det tapte og for at de skal kunne utvikle seg som individer. Gjennom flere års erfaring har vi utarbeidet miljøterapien til å romme deres individuelle behov og tilrettelegge for utvikling. Disse tingene gjøres jo selvfølgelig også andre steder, så da kan det være du tenker at det ikke unikt for oss. Det har du kanskje rett i; ingenting av det vi driver med er så unikt at ingen andre kan gjøre det. Jeg tør allikevel å påstå at staten ikke får ett bedre tilbud for disse barna noe annet sted, snarere tvert imot.

Omsorgssenterets oppgave er å ivareta barnet under asylperioden og bistå kommunene med informasjon ved bosetting, slik at barnet får det best mulige tiltaket ute i kommunen når det skal bosettes. Omsorgssenterets oppgave er også å ivareta de barna som ikke får opphold i Norge og som skal returneres. Noen av disse barna blir boende lenge ved omsorgssenteret. Heldigvis er det slik at EMA som skal sendes hjem igjen, ikke sendes hjem til ingenting.  Uheldigvis er min erfaring at dette medfører opphold på omsorgssenter i flere år. Disse barna er ekstremt sårbare. De var i krise når de kom til omsorgssenteret, men ble ivaretatt av kvalifisert personal. Idet de får avslag på asylsøknaden kommer en ny krise. I denne perioden er de også ivaretatt av kvalifisert personal. VI kjenner barnets reaksjoner og har vært med dem i prosessene. Vi innehar etter hvert stor kompetanse på temaer som ordinært barnevern ikke har, og som vi har brukt tid på å bygge opp. Vi har erfart og tatt lærdom gjennom de årene vi har drevet omsorgssenter i Skiptvet. Så er det faktisk slik at vi ser det kommer færre barn til landet, og vi skjønner det er dårlig butikk for staten å ha senter stående med tomme plasser. Det vi ikke skjønner er hvorfor den samme regjeringen som så flott åpnet det første omsorgssenteret, og som i sin Soria Moria II sa at man den gangen ikke hadde kapasitet til å ta ansvar for EMA helt opp til 18 år. Nå har vi bygningene, kompetansen, erfaringen og folkene.  Nå har staten kapasitet.

Min appell til dere som leser dette blir: La ikke barnas første møte med Norge gi en følelse av at de ikke har noen verdi, at deres barndom ikke er viktig og at deres kriser og traumer ikke blir ivaretatt på en god og forsvarlig måte. La oss jobbe for at også disse barna skal få den tryggheten i sin barndom som barn for øvrig har krav på!

Jeg har alltid sammenlignet det å være ansatt i staten med å kjøre karusell. Har du først satt deg til rette og festet beltet skal det mye til for å dette av, men du skal tåle mye loop og skarpe svinger underveis, men nå føler jeg at noen har tatt av meg beltet!

Blogglisten hits