Forebygging - behandling - ettervern; stykker og deler av folk sine liv!

Anna-Sabina Soggiu er 31 år gammel og bor i Oslo. Hun er utdannet sosionom og har en master i sosialt arbeid med fokus på rusomsorg. Hun har jobbet flere år i sosiale tjenester og i det kommunale rusfeltet. Nå jobber hun som en del av forbundsledelsen i Fellesorganisasjonen. Anna-Sabina er kjent som en engasjert politiker med et stort fokus på svake grupper. Idag legges st.melding 30(2011-2012) "Se meg! En helhetlig rusmiddelpolitikk" frem for behnadling i Stortinget. Vi er derfor veldig glad for å presentere et svært aktuelt innlegg fra en kunnskapsrik og engasjert ung kvinne.

Vi ønsker dere god lesning!

..............................................................................................................................

Stortingsmeldinga om ruspolitikken kom for noen måneder siden og er nå til behandling i Stortinget. Meldinga tar for seg hele bredden i rusområdet i en form for livsløpsperspektiv. Fra barnet i mors mage, som skades av mors rusinntak, til den eldre delen av befolkningas økende alkoholinntak. Og bra er det, bredde i problematikk krever både brede analyser av feltet, bredde i tilbud og bredde i kompetanse. Vi trenger en rusomsorg som har flere fokus samtidig; fokus på forebygging, behandling, ettervern og skadereduksjon. Rusomsorgen bør evne og yte hjelp individuelt tilpasset den enkelte i den situasjonen denne er i. "Å være der klienten er," er en del av begrepsapparatet i sosialt arbeid. Kanskje er det nettopp dette Stortingsmeldinga appellerer til med tittelen; Se meg!

Er misbruk av rusmidler en sykdom eller et produkt av sosiale faktorer og personlig disposisjon? Skal behandling for rusmiddelmisbruk være et ansvar for helsevesenet eller sosialtjenesten? Er rusmiddelmisbrukere pasienter eller klienter? Hva er spesialisthelsetjenestens ansvar, og hva er kommunenes? Hva er behandling, hva er ettervern og hva er egentlig forskjellen? Synet på hva som er årsak til rusmiddelmisbruk og hva som er den mest hensiktsmessige organisering av rusomsorgen varierer. Mens det sosialfaglige behandlingstilbudet tradisjonelt har stått sterkt i Norden, er behandling for rusmiddelmisbruk et helsefaglig ansvar i mange andre land. I Norge har vi sett at mye av diskusjonene om rusomsorgen har gått i bølger. Organiseringen av hjelpe- og behandlingstiltak for rusmiddelmisbrukere har i løpet av de siste tiårene gått fra en i hovedsak sentralisert til en desentralisert modell, for så å gå tilbake til en sentralisert organisering. De rusavhengige har hatt mange titler; misbruker, avhengig, bruker med mer. De har gått fra å være pasienter til å bli klienter for så igjen å ende opp som pasienter. (Hentet fra SIRUS-Rapport nr.3/2011).

Etter rusreformen ble rusbehandling en del av spesialisthelsetjenesten. Brukerne fikk pasientrettigheter og frister for når behandlingen skulle gis. Mye av tilbudet til brukerne ble allikevel værende i kommunene. Alvorlige ruslidelser kan synes å ha en tendens til ikke å la seg behandle langs en lineær skala. Uten å bagatellisere rusavhengighet så vil jeg hevde at rusavhengiges liv går opp og ned slik det gjør for de fleste av oss. Hvilket gjør at rusbruken kan være framtredende noen perioder, andre ganger totalt fraværende. Dette gjør også at behovet for hjelp fra ulike velferdstjenester svinger og varierer. Brukerne kan hoppe litt fram og tilbake mellom det skadereduserende, behandlende og ettervernet for igjen å være tilbake i det skadereduserende og så kunne ende med et totalavhold som varer livet ut. Dette kan by på utfordringer i stivbeinte systemer og det kan se ut til at det er vanskelig å fange dette mangfoldet når hjelpen gis fra ulike deler av velferdstjenestene, som eksempelvis spesialisthelsetjenesten og kommunene.

Vi hører at både politikere, de ansatte i tjenestene og brukerne jakter på sømløse overganger, men vi er nok dessverre ikke der enda. Kanskje henger dette sammen med at vi har laget oss noen begreper som styrer rettigheter og hvilket budsjett pengene tas fra? Har du en diagnose utløser dette noen rettigheter i spesialisthelsetjenesten, mens kommunen har ansvar for tilrettelegging både i perioden før og etter. Hva er behandling? Når går det over til å være ettervern? Disse spørsmålene er grunnlaget for vurderinger ved ulike instanser i velferdstjenestene. Når skal vi betale? Når skal dere? Hva er vår plikt? Hva er deres? Vi kjenner igjen disse vurderingene også fra andre områder som barnevern og NAV. Så lenge du har mange til å passe på ulike pengesekker, så får vi disse diskusjonene når det kommer til hver enkelt bruker og de tas av ulike fagpersoner. Jeg er svært usikker på hvor mye fag det egentlig er i slike diskusjoner?

Uansett er utfordringene i rusfeltet mange. Kanskje nettopp fordi problematikken strekker seg mellom svært ulike problemstillinger. Vi møter personer med et høyt forbruk av alkohol eller reseptbelagte medikamenter. En del av disse bor i dyre hjem, har god inntekt, og stort nettverk. I den andre enden av spekteret finner vi de som noen ganger refereres til som de mest utslåtte. De uten fast bosted, liten eller ingen tilknytning til hverken skolegang, utdanning eller arbeidsliv, med lite nettverk og null inntekt. Det er vanskelig i favne helheten i et slikt spenn, spesielt når ulike instanser og forvaltningsnivåer er satt til å løse disse utfordringene sammen. Bredde i problematikk krever bredde i tilbud!

Stortingsmeldinga legger opp til at man benytter virkemidlene fra Samhandlingsreformen også når det gjelder rusomsorg. Hvilket betyr at mye av ansvaret fortsetter og forsterkes som kommunenes område. Mange stemmer har tidlig innvendt at de var redd for at de svakeste gruppene kunne komme til å lide i en sprengt kommuneøkonomi. Min erfaring er at personer som tilhører grupper av befolkninga med særlig behov ikke blir prioritert. Det blir opp til den enkelte kommune å bestemme hva pengene skal brukes til. Å gi stort kommunalt ansvar, men samtidig stort kommunalt handlingsrom vil kreve at kommunene sier seg villig til å bruke penger på ei gruppe som man ikke ser de raskeste resultatene for. Utfordringa er både å sikre en god kommuneøkonomi, samtidig som man krever av kommunene at de prioriterer tilbud på rusområdet sjøl om budsjettene er sprengt!

Et annet spørsmål som også kan knytte seg til samhandlingsreformen, men også til rusfeltet som sådan, er spørsmål om kompetanse i tjenestene. Man har fått styrket det helsefaglige fokuset i rusomsorgen gjennom rusreformene. Rusavhengighet er et helseproblem, men det bringer også med sosialpolitiske utfordringer som må løses med flere politiske virkemidler og med fagfolk som har sosialfaglig kompetanse og fokus. Jeg er redd for et for ensidig og individualistisk syn på rusavhengighet i rusfeltet og ser dessverre ikke at Stortingsmeldinga gir noe svar på ei slik bekymring. Forklaringer som kan knyttes til individuelle faktorer fortrenger de mer samfunnsorienterte og sosialfaglige forklaringsmåtene. Kritiske stemmer er redd for profesjonsnøytraliteten i den kommunale helse- og omsorgslovgivningen. Lovverket gir stor grad av kommunal frihet. Spørsmålet blir da hva den enkelte kommune anser som nødvendig kompetanse for å yte hjelp til denne gruppa med mennesker? Noen sier at profesjonsnøytraliteten åpner opp nye arbeidsarenaer for flere yrkesgrupper, andre vil hevde at kommunene i en sprengt økonomi vil velge seg det som er billigst. Bredde i problematikk krever kompetanse og bredde i kompetansen!

 

La meg gjøre et tankeeksperiment. Jeg får lov til å bestemme hvordan man skal legge opp det kommunale rusarbeidet, hva ville jeg da hatt fokus på?

  1. Jeg ville tenkt samfunnsbygging og forebygging i mange av kommunens planer. For eksempel; hvor mange rusfrie arenaer har vi for aktivitet og hygge i kommunen? Hvordan benytter vi parkene våre? Hva slags tilbud har vi til barn og unge? Hvordan er levekårene fordelt i kommunens befolkning? Er det spesielle områder som er mer belastet enn andre? Hva gjør vi i så fall med de mest belastede områdene? Jeg ville hatt fokus på levekårsproblemer som kan gjøre at rusbruk ses som en løsning for enkelte mennesker. Eksempelvis arbeidsløshet, dårlige boforhold, fragmenterte nettverk og sosial isolasjon.
  2. Jeg ville jobbet for å motvirke fragmentering i tilbud som gis til de som har utviklet rusavhengighet. Når tilbudet fragmenteres er det ikke sikkert man når fram med hjelp til målgruppa. For eksempel; bestillerkontoret fatter vedtak, hjemmetjenesten går hjem med medisiner, NAV sikrer forvaltningskonto, en annen del av NAV sikrer inntekt, en annen innstans gir aktivitetstilbud, enda en annen instans gir poliklinisk behandling osv. osv. Når mennesker er i krise framstår dette systemet rotete og uoverkommelig. Det skaper motstand mot å ta imot hjelp. Minst mulig fragmenterte tilbud!
  3. Jeg ville sikret svært gode samarbeidsavtaler mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen. Her ville jeg hatt et bevisst forhold til spørsmålet; Når er en pasient utskrivningsklar, og hvem bestemmer det?
  4. Jeg ville hatt et stort fokus på hvilken kompetanse jeg anså som nødvendig.

 

Et helhetlig samarbeid mellom kommunal sosial- og helsetjeneste og spesialisthelsetjenesten er nødvendig. Det statlige tjenestetilbudet må kunne gi både korttids- og langtidsbehandling, polikliniskbehandling og døgninnleggelser, samt ha ulike terapeutiske tilnærminger i tilbudene. Det kommunale tjenesteapparatet må innbefatte gode botilbud, aktivitet/arbeid, nettverk og sosial støtte. Ruslidelser er samfunnsproblemer som også kan ses i sammenheng med fattigdom, boligmangel og sosial eksklusjon. Dette krever ulik og høy kompetanse i tjenestetilbudet også i kommunene.

Masteroppgaven min avslutta jeg med en tekst av Jokke og jeg har lyst til å avslutte denne bloggen litt over samme lest. Kanskje spesielt fordi Stortingsmeldinga i tittelen oppfordrer oss til å SE!

 

Jeg går ned gata og sola svir

Og alle folka som går forbi

ser ut som om dem hater meg lidenskapelig

Jeg er paralysert og paranoid

og verst av alt jeg er nykter nå.

 

For meg beskriver dette utdraget, av Jokkes låt om nykterhet, noe av kompleksiteten i rusbruk. Det spenner mellom liv og død, mellom det tragiske, utmattende og det helt fantastiske. Og på et vis er jo disse spennene en del av selve livet. Skal vi yte mennesker hjelp når de ber om det så må vi forsøke å ta innover oss kompleksiteten i livet og akseptere at det er elementer vi ikke forstår. Vi har en forpliktelse til å forsøke å forstå den andres virkelighetsbilde og tilpasse oss sjøl som hjelpere. Vri på stivbeinte systemer og trang økonomi, slik at vi kan forsøke å virkelig SE de folka vi har rett framfor oss. Så jeg takker regjeringa for den oppfordringa og ønsker oss alle lykke til i det videre arbeidet både politisk og faglig!

 

 

Blogglisten hits