Marcus og Anders

Nina H Sinding-Larsen er utdannet barnevernpedagog med mange år bak seg i den kommunale barneverntjenesten og i ulike barnevernstiltak. Hun har også jobbet for Landsforeningen for barnevernsbarn. Nina har et sterkt engasjement for barna i barnevernet og hun hevder hardnakket at hun har trua på barnevernet.

Vi er alltid på jakt etter oppriktig engasjement og gode innspill og er derfor veldig glade for og stolt over å kunne presentere Nina som vår gjesteblogger.

Vi håper du lar deg engasjere, god lesning!

 

......................................................................................................................

Nabogutten, Markus på 6 år, fikk kreft i fjor vinter. Heldigvis bor vi i et land der man har rett til helsehjelp når man blir syk. Han fikk raskt behandling, og er i dag en frisk og livsglad krabat som sykler rundt i gata.

Litt lenger nede i veien bor Anders som er like gammel. Foreldrene hans krangler mye, og «alle» vet at faren hans drikker. Barnevernet har vært koblet inn flere ganger, men foreldrene hans ønsker ingen innblanding, så de har avslått barnevernets tilbud om hjelpetiltak. Situasjonen er ikke alvorlig nok til at barnevernet kan gripe inn mot foreldrenes vilje. Anders pleier å gjemme seg i skapet sitt når far er full og de voksne er sinte. Der sitter han og holder seg for ørene og kniper igjen øynene, og prøver å drømme seg bort. Helt alene.

Dette kunne vært den gaten du bor i. Eller kanskje det er det. Det forunderlige er at når Marcus blir syk så har han rett til hjelp, mens Anders i sin situasjon ikke har det.

Jeg var så heldig å få ta en kaffe med en av mine «gamle» ungdommer for en stund siden. Jeg var saksbehandler i barnevernet for henne mens hun bodde på ungdomshjem, i treningsleilighet og så i egen leilighet med oppfølging. Det er alltid spennende å se tilbake sammen med ungdommen og få tilbakemeldinger på jobben som er gjort, når de har fått litt avstand til historien selv. Jenta sa at det som plaget henne i dag var at barnevernet lot henne bo hjemme i så mange år. Hun hadde lest i saken sin at det hadde haglet med bekymringsmeldinger da hun var liten. Hun hadde lest om da hun ble funnet av politiet vandrende midt i veien mens bilene suste forbi. Et annet sted i dokumentmappa hadde hun lest om at hun var ustelt i barnehagen og pleide å smøre matpakken til lillesøster da hun var 5 år gammel. Det var dokumentert at hun var mye overlatt til seg selv. Besøkshjem og støttekontakt var løsningen i mange år. Moren hennes ønsket egentlig ikke hjelp fra barnevernet og var selektiv på hvilke tiltak hun ville godta. Det medførte at tiltakene egentlig ikke skapte noen endring for jenta, men barnevernet hadde ingen andre muligheter til å hjelpe henne så lenge moren ikke tillot det.

En ung gutt jeg kjenner måtte leve med to rusa foreldre i 6 år før barnevernet grep inn, til tross for at barnevernet kjente til situasjonen. Årsaken til at det kunne skje var at kommunen hadde svært dårlig økonomi, og for å spare på kostbare barneverntiltak hadde man hevet lista for når man fikk hjelp og barnevernet kunne gripe inn. «Han har jo levd i det så lenge, så da er det ikke så skadelig om han bor i det litt til.» Skjønnsutøvelse kan være farlig. Begrunnelser kan tvinges til å bli økonomisk forsvarlige når ansatte ikke har rom for fagutøvelse og etisk refleksjon, og presset for å holde urealistisk stramme budsjetter blir for stort. Det kan ikke være slik at barns trygghet er avhengig av kommuneøkonomien.

Historiene er mange, og noen er styggere enn andre. Det er ikke poenget. Poenget er at barn i barnevernet har en svakere rettsstilling enn når de er pasienter i helsevesenet eller elever på skolen. Det forundrer meg.

Barnevernsloven er full av paragrafer om hva barneverntjenesten skal, kan og bør. Hva om vi snudde det – hva om barn hadde rett til en god oppvekst der behovene for trygghet, utvikling og trivsel ble tilstrekkelig ivaretatt? Hva om barn fikk rett til hjelp selv om foreldrene ikke ønsket det? Hva om barn som er plassert i institusjon fikk lov til å bo på institusjonen til de selv er klare for å flytte, fremfor å måtte flytte fordi institusjonens anbudsavtale går ut? Hva om vi satte barnet i sentrum og ga det spesifikke rettigheter?

Slik det er i dag, med fokus på hva barnevernet som tjenesteyter bør og kan, gir vårt skjønnsbaserte lovverk god åpning for å tilpasse den hjelpen barn får inn i rådende økonomiske situasjon. Å forberede og legge frem en sak om omsorgsovertakelse krever en masse tid og ressurser fra et barnevern som i dag er presset til det ytterste på tid og penger. Vi vet at barn i dag lever under omsorgssvikt og at barnevernet vet dette uten å iverksette (ytterligere) tiltak. Regjeringen VET dette. Barna opplever at INGEN ser dem. Barneverntjenesten KAN iverksette tiltak, men MÅ ikke. Foreldrene ønsker det kanskje heller ikke ikke. Barna forblir stemmeløse.  Eller, de blir hørt uten at det medfører forpliktelse til handling. Barna opplever å bli forbigått og usynliggjort.

Barnevernet skal være sikkerhetsnettet til de barna som lever i utrygghet, med krenkelser og svik. Er det virkelig for mye forlangt å kreve at barnevernsbarna skal få sin rettighetslov?

Jeg tenker tilbake på Marcus og Anders. Jeg lurer på om Anders hadde vært en like livsglad krabat som Marcus om han også hadde fått den hjelpa han trengte når han trengte det.

 

 

 

 

Blogglisten hits