Rom for forskjellighet

HenrietteHenriette Westhrin har en lang og allsidig erfaring fra det politiske liv. Hun har vært nestleder i Sosialistisk ungdom,  fylkesleder i SV og  nestleder i SV.  Hun begynte som kommunepolitiker, var veien om fylkeskommunen og har  sittet som statssekretær for ulike departement: miljøverndepartementet, barne-likestilling og inkluderingsdepartementet, finansdepartementet og er nå  tilbake  som statssekretær i miljødepartementet.

Henriette har et brennende engasjement for å skape et samfunn hvor det er rom for alle og hvor alle gis muligheter til et godt liv. I dette innlegget viser hun hvordan også arealplanelgging og plan- og bygningsloven kan være et viktig virkemiddel for nettopp dette.

Vi er veldig stolt over å ha Henriette som vår gjesteblogger og ønsker dere god lesning!

..........................................................................................................................

"Ulike mennesker, like muligheter,"  er SVs slagord. Det representerer kjernen i venstresidas politiske prosjekt. Folk skal kunne bo i egen bolig, ha jobb og en aktiv fritid, uavhengig av økonomi, funksjonsnivå eller etnistitet.

Min visjon er et samfunn der ikke sosial og økonomisk bakgrunn definerer dine livsvalg og hva du lykkes med. Barndommen er mest avgjørende. Vi må ha et barnevern som fanger opp fare for omsorgssvikt tidlig, og gir muligheter til å få hjelp, og evt vokse opp hos andre enn sine egne foreldre, dersom det er nødvendig.  En barnehage som alle har råd til å velge. En skole som også andre enn barn av akademikerforeldre kan lykkes i.  En skattefinansiert velferdsstat med gode tilbud over hele landet er et fundament. Men som statssekretær i Miljøverndepartementet er jeg blitt mer og mer bevisst på hvor viktig plan- og bygningsloven som fordelingsvirkemiddel.

Lovpålegg kan sikre at lokaler og bygninger er tilgjengelig for alle. God arealplanlegging kan åpne kultur- og naturopplevelser for flere, og skape gode møteplasser. Boligbygging må ses i sammenheng med infrastruktur, kollektivtransport og arbeidsplasser for mindre transportbehov og levende lokalmiljø. La oss ikke bygge nye satellitter som gir flere biler i kø til en jobb langt unna. Flere tjenester som innbyggerne benytter seg av, må legges i bykjernen. Stadig flere kjøpesentre utenfor sentrum, belager seg på bruk av bil og tømmer byene for folk.

Vi må bygge nok boliger slik at alle får råd til et sted å bo.

Det må settes av nok tomter til barnehager slik at småbarnsforeldre kan gå på arbeid. Vi trenger mer tilrettelegging for kollektivtransport og sykkel i byene på bekostning av privatbiler for at astmatikere – ikke minst barn – kan være ute hele året.

Det er ikke tilfeldig hvem som bor trangest og er mest utsatt for trafikk og støy. Det er heller ikke tilfeldig hvem som bruker naturen aktivt til fots og på ski. Også på dette området er det klare sosioøkonomiske forskjeller. Det må vi planlegge ut i fra. Vi kan ikke forvente at innvandrere til Norge skal bli en del av våre friluftstradisjoner, i hvert fall ikke på kort sikt. Det er ikke alle som vil sette seg på trikken for å gå tur til Kikut, men det betyr ikke at de ikke ønsker å være ute. Vi trenger parker og grønne lunger som er fristende å bruke, enten det er til grilling, bading, freesbe, volleyball eller treklatring.

Vi har mye plass i dette i landet, men ikke overalt. Rundt de største byene og byområdene er det kamp om arealene. Noen vil bygge i marka, noen på matjord. Noen vil bygge dyre boliger med store hager for de rike, mens andre vil bygge billig og gjerne med dårlig kvalitet, og uten luft og lys, med mål om letttjente penger.

Andre steder i landet er det kamp om arealene mellom fellesskapet og privatinteresser. Hvor mange hytter og hvor store hytter skal tillates bygd nær sjøen rundt Oslofjorden og Agderkysten? Og hva gjør vi for å sikre tilgang for folk flest, der det allerede er bygd i stor skala? Man skal ikke trenge være mangemillionær for å få tilgang på en god strand eller et varmt svaberg på sommeren. Jeg er vokst opp i Kragerø, så dette er en problemstilling jeg har kjent til siden jeg var liten.

Plan- og bygningstekniske avgjørelser tas i hovedsak i den enkelte kommune, etter plan og bygningsloven. Kommunene er ulikt organisert, men har ofte et teknisk utvalg, planutvalg eller lignende.  Der er ofte kvinneandelen adskillig lavere enn i hovedutvalg for oppvekst/barn og unge, og helse- og sosial/velferd. Jeg er overbevist om at det har store konsekvenser for hvilke interesser som vinner fram: Bil eller barn? Næring eller miljø?  Et likestilt og inkluderende samfunn med rom for forskjellighet krever god planlegging og at de sterkeste av oss har vikeplikt i noen tilfeller.

Fram for plan og bygningsloven, som virkemiddel for deltakelse og mindre forskjeller!

Blogglisten hits