Vi trenger inkluderingsfyrtårn i arbeidslivet

imageVår neste gjesteblogger er Kari Henriksen. Vi vil gratulere Kari med renominasjon til Stortinget for Vest-Agder Arbeiderparti. Kari er i sin første periode på Stortinget og er medlem i arbeids,- og sosialkomiteen. Kari var statssekretær i Helse og omsorgsdepartementet i fra 2007-2009. Hun har hatt en rekke tillitsverv for Arbeiderpartiet, Norsk Sykepleierforbund og flere offentlige verv. Hun er utdannet sykepleier og har et brennende engasjement for sårbare grupper i samfunnet. Kari er lyttende, engasjert og inkluderende!

Vi er stolte over at Kari vil dele sine tanker om et inkluderingsfyrtårn i arbeidslivet.

VI TRENGER INKLUDERINGSFYRTÅRN I ARBEIDSLIVET.

Først kom uroen. Orda, ble de eneste som fikk oppmerksomhet. Gikk rett fra hans munn til min mage. «Firmaet avvikler. Jeg er uten jobb fra fredag.».

Øyeblikkelig ble orda til en hard klump i magen som sendte stråler av uro til hodet. Huset? Bilen? Ungene? Og alle regningene på toppen av kjøleskapet! Ja, hva med alt, egentlig?

Så kom skammen. Den krøp inn i hjertet. Hvorfor han? Hvorfor hadde han ikke gjort, sagt, prøvd noe annet? Hvorfor? Hvorfor sa han noe først nå? Hvorfor så han ikke tegna og gjorde noe med dem? Hvorfor handla han ikke annerledes? Hvorfor meg? Hvorfor oss? Hva gjorde vi galt?

Deretter kom tausheten. Alt det usagte. Alle disse hvorfor. Alt jeg lurte på som jeg ikke ville belaste han med. Hvordan kunne han? Mot oss? Hvorfor hadde han ikke sett tegna og søkt seg annet arbeid? Hva tenkte han egentlig? Hvordan syntes han at dette var? Svarene jeg planla og la klart i munnhulen til jeg fikk spørsmål om: Hva gjør mannen din, da? Formuleringene til mine venner, kolleger og ikke minst til ungene og resten av familien.

Det meste gikk ut på å fortelle meg selv historien om at mannen min duger. Jeg duger. Ungene duger. Andre har feil og skyld i dette, tidene, lederne, markedet. Men i disse fortellingene lå det mye nederlag, håpløshetog skuffelse.

Fortellingen var tyngst i de tidlige morgenstunder, da søvnen vek for uroen. Redselen. De verst tenkelige tanker. Sinnet kobla med uroen. Overfor mannen, arbeidsplassen, alt det som stod på spill.

Jeg kjente på at arbeidet adler mannen. Arbeidet var myntens krone. Men mest kjente jeg på at det i det, også ligger en beskjed i myntsiden: uten arbeid, ingen verdi.

Fagbevegelsen forstod dette tidlig: arbeid var veien til et godt liv, et bedre liv. Arbeid gav håp, tro, mat, hus og ei framtid. Arbeid gav stolthet og mening. Derfor samlet arbeidsfolk seg i en bevegelse da arbeidet truet framtida. Da arbeidere døde av sykdom, ulykker og utnyttelse av arbeidet. Utnyttelsen drepte nesten drømmene. Men håpet reiste seg til protest. Fellesskapet, først av kvinner, senere menn, samla seg i streiker. De krevde bedre arbeidsbetingelser. Mindre skader. De krevde at ikke arbeidet skulle ta livet av dem, deres håp og deres framtid. Felleskapet ble sterkere enn bedriftseiernes krav om profittmaksimering.

Arbeiderbevegelsen forstod at arbeid var framtida. Reelt og materielt. Ikke bare som en visjon, en vag drøm og et fåfengt håp. Nei, arbeid var håndfast, konkret og fysisk. Arbeiderne forstod at «du må aksle plikta først, skal håpet realiseres!»

Til alle tider har folk jobba. Kvinner og menn. Side om side, med forskjellige oppgaver. Til alle tider er mennesket drevet mot arbeid. Sanking, jordbruk og fiske, industri og kunnskapsyrker. Kvinners deltakelse i arbeid, bærer en hel verden, skaffer barn mat, familier tak over hodet. Ulønnet og fratatt rettigheter. Men de jobber og har jobbet. Deres hjemmeværende tilværelse er en parentes i historien, i ett vindu som gjelder den privilegerte del av verden. Dorothy L Sayers, forfatter og en av de første kvinnelige studentene ved Oxford Univerity i England har sagt det så treffende: « det har aldri vært noe spørsmål om hvorvidt de fattigste kvinner skal slite side om side med sine menn. Ingen sint eller medføelende stemme har hevet seg i protest mot kvinners blodslit på markene. Protester kommer bare mot arbeid som er hyggelig, spennende eller lønnsomt – arbeid som vi alle vil anse som verdigfult å utføre».

Fellesskapets idé fra fagbevegelsen har ført Norge i en bestemt politisk retning. Arbeiderpartiet har gått i bresjen, sammen med fagbevegelsen for en politikk som har organisert oss som en storfamilie. Vi betaler inn til en felles kasse og ivaretar slik de som ikke kan eller får forsørge seg selv gjennom arbeid.

For mange får ikke realisert sine arbeidsevner i dag. Flere vil, men slipper ikke til. Jeg vokste opp på Eg, og min verden var full av personer som ble stengt ute fra det store fellesskap, og fant sitt eget der oppe, blant de andre utstøtte. Vi fikk demokratiseringen, stigma-kunnskap og bygde ned institusjoner som dannet fellesskapsramme for de utstøtte. Er det de samme som nå lever sine ensomme liv og som vi, «de inkluderte» ikke klarer å være sammen med i arbeid, de sosiale fellesskap og i fritida? En fortelling fa en kollega og egen erfaring kan tyde på det: en mor ble anbefalt å bytte ut sin omgangskrets. Det var for mye rus og utrygghet i miljøet og det var ikke godt for ungen hennes. «Det er lett for deg å si» svarte hun. «Men du forstår, slike streitinger som dere, vil ikke være sammen med meg – jeg har ingen andre.». De utstøtte bygger derfor møysommelig opp egne fellesskap. Bruker- og interesseorganisasjoner, subkulturelle grupper, kriminelle gjenger. Behovet for å høre til, er sterkt. Alle vil høre til og finne mening i et fellesskap. De fleste føler også der på plikten til å delta. Være en del av noe større enn bare meg.

Arbeidet adler mannen. Arbeidet oppfyller alle punkter i Maslows behovshierarki. Det gir mat, vann og tak over hodet, det gir trygghet og sikkerhet, det gir sosial tilhørighet og sosial status og det bidrar til at vi får realisert evner og anlegg vi har.

Derfor er arbeid også i høyeste grad helse. Eller helse er også i høyeste grad arbeid. Studier viser at for de aller fleste sykdommer er arbeid bra. Nettopp fordi det dekker så mange behov, blir vi generelt bedre av å ha et arbeid å gå til.

Skal vi lykkes med å få til at det kan være et reelt valg for alle, kreves det raushet og toleranse, mot og besluttsomhet. Av hver enkelt av oss, i våre jobber som kolleger, tillitsvalgte, ledere og politikere. Som naboer og bekjente. Vi må ta noen fundamentale valg: mener vi det faktisk har en verdi? Hva kreves det av meg for at denne verdien kan realiseres?

Raushet er ikke en enkel politisk sak. Det kan ikke vedtas, men er kanskje det viktigste virkemiddel for å inkludere flere. Hennig-Olsen is, og tillitsvalgt Grønberg har bestemt seg. De vil inkludere. Og de følger opp med nødvendige tiltak og handlinger. Møysommelig arbeider de mot et mål om at deres arbeidsplass skal være for alle. Som Stortingsrepresentant er det en fornøyelse å møte slike bedrifter! Kreative, bestemte, modige og tydelige. Vi trenger flere slike rause, modige, tydelige og bestemte tillitsvalgte og ledere.

Raushet kommer med vilje, kunnskap, muligheter og nok arbeidsplasser. Først må den komme fra hjertene våre. Vi må få den i tale, vurdere den ut fra flere vinkler og kjenne på hva innebærer egentlig raushet for meg i mitt liv? For meg på min arbeidsplass? Ut fra egne refleksjoner, kan man handle.

Så må vi verne oss mot moralisering og ovenfra og nedad-holdning. Noen som henvender seg til Nav og sykehus for å få hjelp, gir tilbakemelding om at de opplever en type moralisering når ansatte formidler krav og muligheter. Det er et viktig signal. Ansatte, og vi andre, må vokte oss vel, for ikke å ta inn over oss at det er en ganske tynn linje mellom det å finne ressursene hos den enkelte og stimulere alle til å ta dem i bruk, til å oppføre seg som en moralist. Her trengs ydmykhet, god veiledning og nødvendig kunnskap hos ansatte. Å sette seg til doms over andres måter å leve sine liv på, er ikke veien å gå, og ikke akseptabel praksis, uansett tjeneste.

Avtalene mellom fagbevegelse og arbeidsgivere om inkluderende arbeidsliv, er et slikt virkemiddel. Begge parter har uttalt at de vil ha mer inkludering. Og heldigvis ser det ut til at det er gjort noe med både raushet, handling og holdninger til det å få flere til å stå i arbeid samtidig med at de har en sykdom. Det er bra. Andelen sykemeldte går ned. Men det går alt for tregt og vi er ikke gode nok til å inkludere de som har vært utenfor en stund. Ungdom som dropper ut, folk som trenger tilrettelegging. De stoppes fremdeles for ofte av uklar motstand, usynlig sabotasje og ren uvilje, og synes bare i makrotall – personer med fremmede navn får ikke jobb -kvinner har lavere lønn enn menn – tilretteleggingen er ikke god nok.

Denne regjeringen har gjort mye. Nav gjør mye. Frivillige organisasjoner gjør mye. De enkelte gjør mye, mange sliter hver dag med å få meiningsfull aktivitet.

Oppfølging av IA avtalen er ikke nok. Lov om tilrettelegging og arbeidslinja er ikke nok, kontroll og rapportering er ikke nok. Tiltakene er nødvendige, men må suppleres med noe mer. Vi må ha flere positive virkemidler. Jeg vil ha et arbeidsliv som sier Ja, Takk! Vi vil! Jeg vil! Vi kan! Vi får det til! Se på oss, vi er gode! Det er disse bedriftene vi kan lære av, disse ildsjeler og entusiaster kan føre oss videre. Jeg vil derfor ha ordninger som ligger mer i mijlø-fyrtårn-gata. Kanskje Hennig-Olsen kan ta mål av seg til å bli den første inkluderingsfyrtårnsbedriften? En ordning som utfordrer bedrifter, tillitsvalgte og ledere til å bli gode, til å lykkes, til å finne de riktige virkemidlene gjennom systematisk arbeid. Der flere instanser enn Staten, arbeidstaker og arbeidsgiver er aktører. En sertifiseringsordning der de frivillige organisasjoner er med på en annen måte. Vi må ta nye grep skal vi lykkes i å få et arbeidsliv som favner fler. Eller sagt på en annen måte; skal vi lykkes med å skape mer raushet hos de som er innenfor.

Blogglisten hits