«En spill levende verdensmester»

1088381-11-1311466216013 Han var en spill levende åtteåring som utfordret både seg selv og sine omgivelser. Som alle barn bar han håpet og drømmen om fremtiden ubevisst i seg, mens han levde i øyeblikket. Slik barn skal få gjøre.

Livet til Christoffer Kihle og hans død har preget mange av oss selv om vi aldri kjente han. Takk og lov, sier jeg. Takk og lov at hans liv og hans død ikke gikk ubemerket hen, at han brøt opp statistikken og gjorde tallene om til en gutt hvis liv og død forhåpentligvis har ført til endring i oss alle.

På nattbordet mitt ligger boken om Christoffer, skrevet av hans mormor. Forsiden på den boken er preget av et skolebilde av Christoffer. Med alvorstunge øyer stirrer han inn i kameraet, mens han biter seg litt i leppa. Det er som om øynene vil fortelle meg noe. « Jeg tenker nok du skjønner det sjøl» sa Christoffer selv. Og jeg fylles av denne grusomme følelsen av fortvilelse og maktesløshet, mens jeg minnes på at jeg har verdens viktigste jobb og at et eneste feiltrinn jeg gjør kan føre til at en ny gutt eller jente møter samme skjebne som Christoffer.

Jeg er barnevernspedagog og mitt kunnskapsbidrag i velferdsstaten er å bidra til vern av barn. Jeg skal inneha en særlig kompetanse til å se, håndtere og hjelpe barn som har behov for vern og beskyttelse. Mitt bidrag skal være å være et sikkerhetsnett for barn som Christoffer.

Jeg er heldigvis ikke alene. I tillegg til en mengde barnevernspedagoger finner det mange andre yrkesgrupper som møter barn og som skal se, oppdage og hjelpe barn som trenger hjelp.  Den offentlige velferdstaten møter barn på en mengde arenaer, nok til å komme i kontakt og hjelpe de som trenger det. Rundt Christoffer var det de som så, men deres stemme bar ikke frem. Det var som engstelsen og behovet for en god dialog med foreldrene veide tyngre enn Christoffer sin umiddelbare beskyttelse. Det førte til hans død. Kan hende det handlet om kunnskap om vold, kan hende det handlet om individuelle forhold, kan hende det handlet om at man i 2005 ennå ikke hadde tatt inn over seg at også barn kan bli drept. Det var mange fagfolk fra ulike fagfelt involvert. Og de gjorde mange feil. Blant annet å egenskapsforklare symtomene til barnet med barnet selv. Altså Christoffer sin urolige og til tider utagerende atferd fylte kriteriene til en diagnose. På det viset ble fokus flyttet fra Christoffer sine omgivelser til Christoffer selv.

Det gjør vi fortsatt i dag. Diagnoser er inngangsporten til ekstra ressurser i både barnehager og skoler og er derfor viktig for mange barn som trenger det, men det kan også være en helseliggjøring av sosiale problemer som på den måten ikke oppdages. De oppdages ikke fordi vi ennå ikke er gode nok til å tenke både tverrfaglig og helhetlig rundt barnets oppvekst. Skole, helse og barnevern holdes mange steder fortsatt svært adskilt og det er opp til enkelte fagfelt å invitere et annet inn. Dermed kan det glippe. Vi kan vi lage oss forklaringer på barns uttrykk og rop om å bli sett som passer med våre egne skjemaer og diagnosekritereier, men kanskje ikke med virkeligheten.

Etter Christoffers død vokste bevisstheten og kunnskapen om barn som utsettes for vold. Og i dag er det en av de viktige skoleringsområdene for skoler, helsevesen, politi og barnevern. Kunnskapen om hvordan bakkemannskapet i helsevesenet, barnevernet, politi og skole og barnehagene kan se vold og vite hva man skal gjøre med det man ser, har vokst. Forrige regjeringen har hatt særlig to ministere som har betydd mye for utviklingen av dette område. Både barneminister  Inga Marte Torkildsen og tidligere justisminister Knut Storberget har uredd satt dette på den politiske dagsorden.

Barnevernet i Søndre Nordstrand har i mange år jobbet etter en metode som kalles «Klemetsrudmodellen».De har fokus på å komme raskt inn i saker i saker det meldes bekymring for og  har både kunnskap og verktøy til å arbeidet inn i familiene.  Mange års erfaring er samlet i en arbeidsmodell som gjør dette arbeidet mer systematisk og gjør at de som skal arbeidet med dette kan bli tryggere og mer handlekraftige.

Jeg skulle ønske alle kommuner jobbet så hardt med å øke kunnskapen og handlingsrommet når det kommer til vold mot barn.

Jeg tror likevel at det største problemet vi står ovenfor er viljen til å se. Da Christoffer saken ble rullet opp og offentligheten for alvor fikk innsyn i hvor brutal volden var. Var det veldig mange som med overbevisning og et snev av forakt påpekte hvor forferdelig det var at ingen hadde sagt eller gjort noe. Ja, det var forferdelig og selve kjernen i saken. Men jeg tror ikke at veldig mange av oss ville ha gjort det annerledes. Fordi vi ikke vil se og ikke ta inn over oss  grusomhetene mot barn. Vi ønsker å skjerme oss fra slike virkeligheter, det er for vondt og for smertefullt å ta inn over seg. Det er også vanskelig å skulle konfrontere foreldre med slike påstander og involvere politi og barnevern. Tenk om man tar feil, tenk om mistanken var feilaktig? Tenk hvilken belastning det er å urettmessig anklage noen for vold?Derfor snakker vi lite om det. Selv om vi nå forsøker å øke kunnskapen om vold i barnehage og skole, er terskelen fortsatt høy for å melde fra. Barnedrap får generelt lite oppmerksomhet i Norge. Langt flere barn blir drept enn det som når avisenes overskrift. Det forskes ikke spesielt mye på barnedrap. Visste du f.eks at fra 2000 til 2010 ble 33 barn drept eller mishandlet til døde? Sannsynligvis ikke. Det er mye taushet rundt volden som rammer barn.

Jeg undrer meg på om det er av hensyn til oss selv og foreldrene at det blir slik. Barnet hadde trengt at noen så. Så forbi atferden som kan være preget av alt fra uro og utagering til innesluttethet og engstelse. Barn kan ikke leve med vold. Det skader deres utvikling både kognitivt og sosialt, det ødlegger livet deres, just slik det ødlegger livet til voksne som utsettes for vold, og det kan i ytterste konsekvens føre til døden.

Arven etter Christoffer er forhåpentligvis en sterkere vilje til å se barn som strever. At vi tør å se når barn har det vondt. Men så må vi handle. Vi må våge å gjøre mnoe med det vi ser.

Arven etter Christoffer er forhåpentligvis en større samhandling mellom fagfolk som jobber på arenaer hvor barn beveger seg, mer kunnskap og forskning og en politisk vilje til å sørge for  et sterkt sikkerhetsnett for barn som trenger det.

Christoffer var en spill levende verdensmester, en nydelig liten gutt, fanget i en tilværelse han aldri kom ut av. Ikke et tall i en taus statistkk. Han var nabogutten og klassekameraten. Han var som en gutt du kanskje møter en gang. Tør du å se da?

Anne & Hanne

Fakta: Christoffer Kihle ble 8 år gammel mishandlet til døde av sin stefar 2. februar 2005. Historien viste at flere hadde fattet mistanke til omsorgssvikten. Saken ble derfor i tillegg et symbol på systemsvikt og vold mot barn.

Blogglisten hits