Ikke ta fra meg damene!

Cato Villrosene vil gratulerer alle flotte og fantastiske kvinner med dagen. For at likestillingen skal bli reell er vi helt avhengig av at menn anerkjenner viktigheten av et likestilt samfunn.  I den anledning har vi vår andre mannlige gjesteblogger, Cato Brunvand Ellingsen Cato er vernepleier og bergenser i Oslo. Han har i mange år vært ansatt og tillitsvalgt i Fellesorganisasjonen (FO), men jobber i dag med formidling av kunnskap og kompetanse i tjenestene til personer med utviklingshemning. Han er en aktiv skribent og blogger selv på vernepleieren.com.

Inkludering, likeverd, arbeidsliv og helse- og sosialarbeidere som politiske aktører er tema han er særskilt opptatt av.

Igjen, Gratulerer med dagen!

God lesning

................................................

Ikke ta fra meg damene!

Hva skal du bli når du blir stor da? Det var det alle damene spurte meg. Den unge gutten som var sommervikar i omsorgstjenestene. Damene med fast stilling (antakeligvis deltid, men det tenkte jeg ikke på da) og mange års erfaring. Den unge ambisiøse gutten svarte selvsagt ”helse- og sosialsjef”. Reaksjonen fra damene var unison: Typisk mannfolk! Mannfolk som mangler langsiktig ønske om å bli værende i det direkte omsorgsarbeidet i kommunen. Jeg var sikkert ikke den første unge gutten disse trofaste damene har møtt i et kort glimt. Før de forsvinner videre. Altså guttene. Til andre yrker. Bedre betalte jobber. Arbeidsplasser med høyere status.

I disse dager jobber regjeringen med alle høringssvarene (http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/hoyringar/hoeringsdok/2012/nou-201215-politikk-for-likestilling/horingsuttalelser.html?id=705197) som er kommet inn som tilsvar til det såkalte Skjeie-utvalgets (http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/pressesenter/pressemeldinger/2010/Offentlig-utvalg-om-norsk-likestillingspolitikk.html?id=593381) arbeid. Dette er et viktig arbeid. Til tross for at det er mange som later til å tro at vi nå har oppnådd et likestilt samfunn, så er jeg blant dem som er av den oppfatningen at vi fortsatt trenger fokus på likestilling og kvinnekamp. Vi har kommet langt her i landet, men på mange områder har vi fortsatt et godt stykke igjen. Vi trenger fortsatt en politikk for likestilling. Jeg er feminist!*

Når de strukturelle sidene av likestillingsdebatten blir trukket frem, er vårt kjønnsdelte arbeidsmarked ofte fremhevet som en av de viktigste utfordringene. Det tas som en selvfølge at et kjønnsdelt arbeidsmarked er en likestillingsutfordring. Også Skjeie-utvalget gjør dette. De beskriver i ”Politikk for likestilling” (http://www.regjeringen.no/nb/dep/bld/dok/nouer/2012/nou-2012-15.html?id=699800) manglende utvikling av vårt horisontalt kjønnsdelte arbeidsmarked. Eksempelvis er det rundt 95 prosent menn blant håndverkere, mens i de store kvinnedominerte omsorgsyrkene er det omtrent 90 prosent kvinner. Det er flere negative sider ved en slik kjønnssegregering. Blant annet fører det til fortsatt sementerte mønstre om hva som er kvinnelig og hva som er mannlig. Det kan være vanskelig for enkeltpersoner å bryte ut av fastlagte mønstre. Det reduserer den enkeltes valgmuligheter. Og kanskje særlig, det påvirker rekrutteringsgrunnlagene for de enkelte sektorene/ yrkene. Dette kan være særlig problematisk for sektorer der det er mangel på arbeidskraft.

Som vernepleier har jeg mange ganger vært den eneste mannen på en arbeidsplass. Noen ganger har jeg ønsket at det var flere av oss, men jeg må innrømme at debatten om vårt kjønnsdelte arbeidsmarked gjør meg redd. Jeg er livredd for å miste alle de flinke damene jeg opp gjennom årene har jobbet med. Damer med vernepleierutdanning. Damer med videregående utdanning. Damer uten utdanning, men med lang erfaring. Damer som har det i fingrene. Som nettopp er disse omsorgskunstnerne som velferdstjenestene er helt avhengig av. Trofaste damer som hver dag året rundt jobber for mennesker med bistandsbehov. Tro meg, det er ikke på grunn av høy lønn de gjør det. Eller at de blir sett så veldig mye av deres rådmenn eller kommunepolitikere. Og, det er ikke bare meg som bør være redd for å miste dem.

En av de største utfordringene for fremtidens velferdstjenester er mangel på arbeidskraft. Vi trenger enda flere folk som ønsker å utdanne seg innenfor helse- og omsorgsyrker, og/ eller folk som ønsker å jobbe innenfor disse tjenestene. Ikke bare blir vi flere eldre. Vi som blir gamle kommer til å kreve mye mer enn generasjonene før oss. Samtidig trengs det flere dyktige folk i tjenestene til andre med omsorgsbehov. Vi trenger folk.

Det har vært gjennomført mange kampanjer for å rette opp kjønnsbalansen i norsk arbeidsliv. Flere av dem med svært begrenset effekt. Det har også vist seg at det er lettere å få kvinner til mannsdominerte yrker enn omvendt. Det er nemlig ikke sikkert at endringer av et kjønnsdelt arbeidsmarked vil føre til at flere velger helse- og omsorgsyrker. Kanskje vil det nettopp føre til det motsatte. Det er fint å snakke om at vi trenger flere menn i eldreomsorgen eller i barnehagene. Eller at vi må få flere kvinner i  de tradisjonelle håndverksyrkene. Men, jeg er redd for at det er kvinnene som er mest innovative. Det er de som kommer til å skifte mål. Vi trege menn blir værende på vår post. Og, det er ikke så rart heller. Kvinner som velger utradisjonelt møter gjerne jobber med høyere status og høyere lønn. Menn som velger utradisjonelt kan regne med ”lønn i himmelen”.

Et av tiltakene som ofte er diskutert er tilleggspoeng ved inntak til kjønnsdominerte utdanninger. Menn skal få tilleggspoeng for å starte på omsorgsutdanninger. Og omvendt. Jeg er svært skeptisk. Dette forslaget minsker ikke min redsel for fremtiden. Er det slik at vi i fremtiden skal erstatte alle disse damene jeg har lært meg å sette så stor pris på, med udugelige og umotiverte menn? Menn som egentlig ikke ønsker å jobbe innen omsorgssektoren, men som gjør det da det var det eneste stedet de kom inn på utdanning? Det er ikke akkurat så veldig vanskelig å komme inn på vernepleierutdanningen i dag…

Det er mange gode grunner til å gjøre noe med kjønnsbalansen i velferdsyrkene. De fleste av dem er yrkesfaglige. Det er lurt å ha menn som gode rollemodeller for barnevernsbarn eller for unge funksjonshemmede. Jeg tror det er faglig bra med et kjønnsblandet miljø. Det kan også være positivt for arbeidsmiljøet. Men. Økt status og lønn er ikke et slikt argument. Det er ikke flere menn som bør føre til høyere status og bedre lønn. Velferdsyrkene må verdsettes uavhengig av hvem som jobber der. Verdsettingen av arbeidet i de ulike sektorene må gjøres uavhengig av hvilket kjønn som dominerer. Derfor mener jeg innsatsen for en bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet i bestefall er et likestillingspolitisk sidespor. I verste fall er det et villspor som også vil gi store negative følger for omsorgssektoren. Innsatsen må rettes inn på å verdsette sektorene mer likt. Velferdssamfunnets frontsoldater, kvinnene i omsorgssektoren, må verdsettes høyere. Dette gjelder både med økt lønn, kompetanse- og fagutvikling, hele stillinger og styrking av de generelle arbeidsforholdene. En positiv bivirkning kan selvsagt være at dette vil tiltrekke seg flere menn.

Jeg mener det er god grunn til å rope et varsko til dem som jobber med likestillingspolitikken i Norge. Som i dokument etter dokument fremhever det kjønnsdelte arbeidsmarkedet som en av våre største likestillingsutfordringer: Ikke ta fra meg damene!!!  

*Det er en stor ære å få lov til å være mannlig skribent på Villroser. Det er dog ikke for å smiske jeg skriver at jeg er feminist. Jeg mener det virkelig!

Blogglisten hits