Fighter, ikke offer

hjerte«Jeg klemmer hendene hardt mot ørene. Hardt, hardt, hardt og jeg presser meg inn til veggen som for nesten å komme igjennom den. Jeg venter på skuddet og jeg vet at det egentlig ikke hjelper å holde for ørene. Skuddet vil være overdøvende. Mens jeg kniper sammen øynene ser jeg for meg blodet og jeg får det for meg at det er min oppgave å tørke det vekk før noen andre får se det. Det er først etterpå jeg innser at jeg ikke var bekymret for at han skulle dø, jeg var bekymret for hvordan han inn i døden ville kreve min oppmerksomhet. Hvordan det ville være min  oppgave å bære skammen.» I dag la regjeringen frem en handlingsplan som skal forsterke innsatsen mot vold i nære relasjoner. Det handler i all hovedsak om å styrke kunnskapen, bruke kunnskapen til å forebygge og avdekke og til å støtte og hjelpe voldsutsatte. I mange år var vold i nære relasjoner et tabubelagt tema. På den måten unngikk man sosial kontroll og korrigering og man gjorde terskelen for å få hjelp skyhøy. Det er ikke mange år siden jeg møtte en politimann som gav uttrykk for at man måtte forstå at mannen ble «litt frustrert» når kona ikke var «samarbeidsvillig». Den lite samarbeidsvillige kona hadde blitt kasta inn i et bord og pådratt seg brudd i kjeven og sønnen på 8 hadde vært vitne i et forsøkt på å gå imellom. Jeg tror ikke det finnes mange slike politimenn igjen, heldigvis. Men de var der og bidro til privatisering av volden og til at det var kvinnene som ble ansvarliggjort heller enn voldsovergriperen. I år etter år hadde helsepersonell lappet sammen kvinnen, gipset armer og bein, sydd kutt, stoppet blødninger. Hva var det som gjorde at både helsepersonell og politi laget seg syltynne forklaringsmodeller de ikke selv kunne tro på for så og se en annen vei? Mangel på kunnskap og en rasjonell oppfatning om at det ikke var noe de hadde noe med.

Volden får langsiktige konsekvenser for mange. Angst og traumer setter seg fast i kropper og gjør dem syke. Holder dem uten for arbeidsliv og holder dem unna sosiale arenaer hvor vennskap og omsorg kunne befridd dem fra den undertrykkende angsten og det ødeleggende selvbilde. I mange år kan vold prege et livsløp. Noenganger i generasjoner.

I dag vet vi noe om at vi må tørre å se og sette ord på det. Når sola skinner på trollet, sprekker det. «Tabuer er overgriperens beste venn», sier barneministeren.  Men det er lett for andre å si. Det er ikke lett for den som volden rammer og si -det er meg. Vold er skummelt og grusomt. Den kan ikke pyntes på og ikke forskjønnes. Vold er et brutalt ord, et du ikke vil skal være knyttet til deg. Det er bare å innrømme det. I samme setning som vold kommer ordet offer. Og de færreste som har vært utsatt for vold vil være eller kjenner seg som et offer. Tvert om vil mange kjenne seg som fightere. De slåss for sin egenverd, sin identitet, sitt liv og sin fremtid. Det finnes ikke noe offeraktig over det.

Det fine med regjeringens innsats mot vold er at det følger penger med. Helt ordentlige penger som kan omsettes i kunnskap og handling. Politiet får sine koordinatorer, helsevesenet klarere instrukser om å snakke med de man har mistanke om utsettes for vold. Det aller beste med innsatsen er likevel at det viser at vi som samfunn i større grad erkjenner og forstår at når vold rammer noen få angår det likevel oss alle. Det som preger et enkeltmenneske et helt liv etter volden preger også et helt samfunn. Vi er det samfunnet som tar ansvar for hverandre. Vi er det samfunnet som vil skape trygghet for alle overalt. Vold er et samfunnsproblem. Noe vi alle tar ansvar for å stoppe.

En regjerings handlingsplan vil likevel ikke løse alt. Når tabuenes slør løftes av et enkeltmenneske og de forteller sine historier, viser det seg alltid og uten unntak at det alltid var flere som hadde sett. Det er alltid mange  som stod å skulte forsiktig inn uten å tørre å spørre, uten å tørre å hjelpe. I ettertid er det dessverre slik at disse svikene også skal bæres. At de visste, naboene, vennene, familien, og de gjorde ingenting.

Derfor trenger vi vår helt egen handlingsplan der vi binder oss til et løfte. Å våge å se, å våge å handle, å våge å være den ene.

Skuddet han truet med kom aldri. Våpenet var aldri rette mot meg, men mot han. Å true med å drepe seg selv på grunn av meg var den ultimate trusselen. Den kunne ramme meg et helt liv.

Men det gjorde ikke det. Styrke finnes i svakhet. Befrielse i erkjennelse. Jeg var aldri noe offer. Jeg var en fighter.

Anne &Hanne

Blogglisten hits