Tror du på at du kan forandre?

juliaVi fortsetter vår valgkampuke og presenterer Julie Bjøkheim som vår neste gjesteblogger . Julie skriver om engasjement. Julie Bjøkheim har vært aktiv i politikken siden hun var 15. Hun har vært leder av SU Bergen og har vært SU sin representant i Bergen SV sitt styret. Julie har alltid opptatt av en god skole og en human asylpolitikk. I det siste har også feminisme og miljøet blitt saker Julie villeig snakker om.

I dag er Julie 19 og er SV sin ungdomskandidat på stortingslista til Hordaland. og hun brenner for å gjøre politikken tilgjengelig for alle!  Julie har sin egen fb side hvor du kan følge henne

 

.........................................................................................

15. april 1989 skjedde det noe. Opprøret på Den Himmelske Fredsplass var årsaken til at tusenvis mistet livet. Et studentopprør for mer demokrati, raskere liberaliseringsreformer og mot korrupsjon. De unge, intellektuelle gjorde opprør mot det bestående og  viste sitt engasjement for samfunnet de levde i.

 

Et samfunn med lav valgdeltagelse er et sterkt signal om at noe er galt. Det har helt klare demokratiske utfordringer når store grupper i et samfunn unnværer å stemme ved et valg. En unnværelse gir mer makt til den hvite middelklassen fra sine møblerte hjem. Hvorfor har det seg slik at ca. 50% av alle nordmenn under 30 år ikke stemmer ved valg? Et sjokkerende høyt tall med tanke på utdannelsesnivået, tryggheten og tradisjonen for demokrati i vårt eget land. Hvor er engasjementet for et bedre samfunn? Har vi det for bra?

 

Mediene som skal arbeide som samfunnets fjerde statsmakt skriver stadig mer om karbo-dietter og treningstips og mangler gjennomgående kritiske vurderinger av vårt eget styresett. Hvis utviklingen fortsetter vil vi mangle et viktig formidlingssted mellom statsmakten og folket. Jeg vil kunne påstå at det er et demokratisk problem at man ikke har et mediebilde som reflekterer verdenssamfunnet og Norges største utfordringer på en kritisk  og reflektert måte. I dag blir nok mange hemmet av en massiv mediestrøm av inntrykk hvor man kan bli ”underholdt til døde” om man så ønsker det.

 

Er det for langt mellom folk og makten? Maktesløshet skaper passivitet. Handlingslammelse, er i hvert fall noe jeg har følt på selv. Årsaken til lav valgdeltagelse kan være at det føles som milevis mellom der avgjørelsene blir tatt og ens egen hverdag. Hvis en føler sin egen påvirkningskraft er bortimot minimal vil det ikke lengre være vits å engasjere seg. Avgjørelser må finne sted blant folk. Folk må bli hørt og sett.

 

Har vi det for godt? Vi lever i et luksusland der vi nærmest ikke merker finanskrisen og utdanning og helsetjenester er en selvfølge å få gratis. Er det en boble rundt dagens unge som gjør at de tror velferden vi har kommer pga. tilfeldigheter, og ikke en bestemt politisk styring? Er vi rett og slett blitt late? Har vi det for godt med våre velferdsgoder og oljepenger? Det er kanskje først under krise at folkemengdene engasjerer seg i samfunnets utvikling, mens under roligere tider blir politikk en slags hobby som kan velges vekk, akkurat som tennis.

 

Korskirken som var stappfull av demonstranter for å la Nathan bli i Bergen og en mer human asylpolitikk, er med på å tilbakevise påstandene ovenfor. Opplevelsen jeg har av min av egen generasjonen er at det er utallig smarte, reflekterte og engasjerte mennesker som ønsker å gjøre en forskjell. Jeg tror personlig at flere hadde engasjert seg og stemt ved valg om det hadde føltes som de gjorde en forskjell. Hvis det ble sett på som en verdi. Hvis unges stemme ble lyttet til og hvis politikere snakket om helhetlige og grunnleggende verdiforskjeller mellom partiene, istedenfor tekniske begreper og gamle reformer. Emnene og språkbruken kan gjøre at en føler seg nærmest fremmedgjort fra sitt eget samfunn. ”Det angår ikke meg”, er nok en tanke mange ubevisst sitter igjen med og mulig en følelse av passivitet.

 

For å få til en endring i må vi bringe politikk til folk, og ikke la politikk være noe politikerne får styrer med for seg selv. For å skape nærhet til avgjørelser ville bruken av deltagende budsjettering i kommunene vært et sted å begynne. Der alle innbyggere kan aktivt delta for å avgjøre de forskjellige budsjettpostene. Demokrati på arbeidsplassen og arbeiderstyrte bedrifter hadde direkte gitt de ansatte en mulighet til å påvirke; der de kjenner behovet. Fordi vi trenger å kunne bruke kunnskapen og erfaringene fra vårt eget liv til å påvirke omstendighetene rundt oss.  Samfunnet rundt oss.

 

Som på Den Himmelske Fredsplass trenger Norge noen som vil stå opp for urett. Og som kjemper for en utvikling av samfunnet vi har. Som kjemper for noe de tror på. Privilegerte som vi er, kan vi se til ungdommene i landene, ikke så langt vekke, i Sør-Europa, med massiv arbeidsledighet og frustrasjon, og tenke at vi er heldig, men vi kan ikke la dem kjempe for en bedre verden alene. La oss alltid stå sammen med de som kjemper for en bedre verden. Om det er mot diktatur i den arabiske våren, mot arbeidsledighet og frustrasjon i Europa eller om det er for et Norge som kjemper mot klimaendringene og for fremtiden. For uten troen på sin egen kraft og evne til å forandre vil verden stoppe opp.

Blogglisten hits