På skuldrene til kjemper

1381627_526062790815352_571346305_n«Vi står på skuldrene til kjemper» var det en venn av meg som skrev på facebook. Jeg tenkte på det når jeg iførte meg lange røde strømper i dag. Jeg står på skuldrene til kjemper. På grunn av disse kjempene har jeg fått en rettighetsfestet utdannelse, jeg har fått lik rett til høyere utdannelse og jeg har rett til å ta arbeid. I arbeidslivet har jeg rettigheter og plikter på lik linje med menn. Jeg har som kvinne et likt verd som menn og er beskyttet mot diskriminering gjennom loven. Jeg kan delta i organisasjoner og delta i politikk, på valgdagen teller min stemme like mye som en hvilken som helst annen person. Jeg er en likeverdig deltager i demokratiet. Jeg står på skuldrende til kjemper som har vært fremsynte nok til å se at den virkelige kampen for et demokrati er kampen for likestilling og kvinners deltagelse. Og det er felleskapets kamp.

Når vi utviklet vårt velferdssamfunn fantes det kjemper som så at vi aldri ville nå målet om inkludering og deltagelse om ikke kvinnene fikk delta og fikk like sentral plass som mennene. Vår rikdom er ikke bare oljen, men det er også antallet kvinner i arbeid.

Kjempene forstod at om kvinnene skulle få delta måtte vi bidra alle sammen. Det var ikke bare kvinnenes kamp, det var samfunnets kamp. Derfor kunne vi rettferdigjøre at felleskapet, staten, brukte penger og tid på barnehageplasser og permisjonsordninger. Ordninger som gjorde at far langsomt ble mer aktiv og fikk muligheten til å delta mer i barnas oppvekst og hverdag. Ordninger som gjorde det mulig å dele arbeidet hjemmet, slik at arbeid ute også kunne være en mulighet og en rettighet. Ikke bare var det bra for kvinnene å få delta i arbeid utenfor hjemmet, skape nettverk, bruke talenter og ressurser. Det var også bra for samfunnet. Når alle deltar sikrer vi velferdssystemet og vi skaper verdier. Det gjør oss til et rikt og likestilt land. Det gir den enkelte mulighet til å nå sitt potensiale og realisere seg selv uavhengig av en bemidlet ektefelle eller arvet formue. Det heter frihet.

I dag har vi en likestillingsminister som mener at det ikke lenger er felleskapets kamp, det er den enkeltes familie som avgjør likestillingen. Familiene skal velge selv. Det heter visst valgfrihet. Men det er valgfrihet for de få, for de med egne midler og resurser. Når færre kvinner arbeider blir det færre som tar hånd om å sikre felleskapet slik at permisjoner, pensjoner og andre offentlige forsikringer kan ivaretas. Da må kvinnene som arbeider, arbeide mer for at de få skal få være hjemme. Det er urettferdig. Det skaper klasseskiller og det forvitrer vår velferdsmodell. Den enkeltes beslutning får konsekvenser for oss alle.

I dag har vi en helseminister som synes det er greit at vi lager lover der kvinner må gå kanossagang for å få henvisning til abort. I et av de mest likestilte landene i verden går vi bakover inn i fremtiden og begrenser kvinners rett til helsehjelp. I Norge har vi en helseminister som mener at en profesjon har rett til å reservere seg fra å gjøre jobben sin på bekostning av kvinners rett til uavhengig helsehjelp.

I Norge tjener fortsatt kvinner 77% av menns lønn. Kvinner jobber deltid, mens menn har hele stillinger. Vi har overlatt lønnsforhandlingene til partene i arbeidslivet, men arbeidsgiver ser ikke verdien av de mange trofaste kvinnene som yter helse- og omsorgshjelp i kommunene. Når kvinnene tar vare på våre barn, syke og eldre verdsettes det fortsatt mindre enn han som tegner veiene på kartet og sørger saksbehandlingen av byggeprosjektet ditt. Er de ikke like viktige?

I Norge utsettes fortsatt flest kvinner for vold, vold underrapporteres, når sjeldent domstolene og straffes lavere enn f.eks økonomisk kriminalitet. Vi vet at vold hindrer deltagelse, utdanning og arbeid. Vi vet at vold er et av de virkelig store samfunnsstruktuelle utfordringene vi har og likevel er det sjeldent en budsjettvinner eller en politisk kampsak.

Jeg trekker på meg de lange røde strømpene og kjenner at jeg står i en lang rekke av sterke kvinner. Kampene er ikke over. I 2014 blir kampen for kvinners rett til helsehjelp den viktigste saken.  Det er verken navlebeskuende eller egoistisk. Norge er et foregangsland. Vi har plikter som rollemodell for andre land og for andre kvinner. Vi kan ikke tillate å rygge inn i fremtiden, vi har en kamp å kjempe. Fortsatt.

Med beina godt planta på bakken, retter jeg ryggen, takker alle de kvinnene som har kjempet frem stemmerett og lovbestemt beskyttelse mot diskriminering, deltagelse i arbeidslivet, barnehageplasser og permisjonsordninger.

Så finner jeg min plass i rekken og fortsetter kampen.

Anne & Hanne

Blogglisten hits