"Et land har ingen venner, kun interesser"

dalaiOm ikke lenge kommer Dalai Lama på besøk til Norge. En mektig åndelig leder, fulgt av mange. Den stille mannen som representere det undertrykte tibetanske folket som Kina forsøker å tie i hjel. Og Kina kan kunsten å tie folk i hjel. Om ikke det nytter har de saktens andre metoder for å tvinge folk i kne. Økonomiske sanksjoner for eksempel. Jeg kan ikke så mye om utenrikspolitikk, det innrømmer jeg glatt. Og jeg kan forstå at det sannsynligvis er informasjon i saken jeg verken skal eller kan ha tilgang til og at de som har full oversikt befinner seg på departementsnivå. Men når alt er sagt om hvor komplisert det er, så må det alikevel være noe som er enkelt.

Jeg har store problemer med å forstå tausheten fra våre politiske ledere. Eller det vil si. Jeg forstår den så altfor godt, men jeg liker det ikke.

Jeg har brukt tid på å fordøye det tidlige utenriksminister, Jonas Gahr Støre formidlet i sin bok. Nemlig at vi snakker med alle fordi dialog er det beste og eneste verktøyet vi har. Nå er jo selvsagt noe av problemet at vi ikke får dialog med Kina hvis vi har dialog med Tibet via Dalai Lama. Jeg leste boka til Jonas med stor interesse av flere grunner. En av dem var fordi jeg kan fint lite om utenrikspolitikk og fordi det var et gløtt inn i den verden, den andre var fordi jeg var oppriktig interessert i å forstå begrunnelsen bak hvorfor Jonas hadde så tro på dialog. Dialog er en linje som har preget norsk representasjon i flere områder av verden. Derfor har vi egnet oss som forhandlere eller fasilitatorer til ulike prosesser. Jonas sine tanker om det å sitte sammen med brutale ledere, diktatorer og ledere for nettverks som utøver terrorisme og vold, viser at det var bevisste valg. Ikke for å vise at vi bifalt politikken de fører, men for å vise respekt for dialogen. Dialogen har nemlig spiren i seg til å skape endring og bevegelse.

Det forundrer derfor nå at vi ikke kan ta i mot Dalai Lama. En mann som verken kaster bomber eller sulteforer landet sitt mens han velter seg i rikdom. Så vet jeg at dette, som altfor mye annet, handler om penger. Moral har fått en altfor liten plass i vurderingen. Vi kaller det realpolitikk og har en pragmatisk holdning til det. De økonomiske interessene til Norge er store i Kina. Dalai Lama og et undertrykt folk i Tibet har så lite å tilby på forhandlingsbordet i en slik sammenheng. Så vi legger ansiktet i pene folder og legger hendene bak ryggen mens vi krysser de fingerer vi kan i lyvekryss og legger oss langflat for Kina. Kinas klare anmodning er å ignorere Dalai Lama, belønningen er dialog. På det viset tar Kina dialogen som gissel, og gir oss et slag under beltestedet. Vår tro på dialogen blir latterliggjort og harselert med når Kina rasler med sedlene og beviser for oss at våre prinsipper ikke strekker lenger enn lommeboka.

« Et land har ikke venner, bare interesser», mumles det fra sidelinjen. Mot penger må selv et av de rikeste landene i verden falle. Er det så enkelt? Det må da fortsatt være noe som er rett og riktig? En moralsk kompassnål som staker ut kurs i de vanskelige avgjørelsene og som gjør oss i stand til å tåle å bære den kostnaden det er å stå for noe selv om den ikke begunstiger oss økonomisk. Denne saken har på alvor vist oss at det er riktig det som sies, at et land kun har interesser. Våre interesser er åpenbart økonomiske. Når jeg kjenner etter kjennes ikke det så godt. Å være et av verdens rikeste land, et av verdens beste land og bo i, lottokopongen og å være så fullstendig prinsippløs og kynisk. Det føles som en ansvarsfraskrivelse vi som har det så godt, ikke kan tillate oss. Den dagen menneskerettigheter og undertryktes rettigheter ikke er noe vi som land er villig til å ta oss tid til og lytte til, er en virkelig svart dag. Det er kanskje den dagen vi glemte vårt ansvar  for dem som strever mer og som trenger vår oppmerksomhet og vårt fokus. Det er kanskje den dagen vi mistet solidariteten og troen på dialogen.

Jeg tror på at politikk ikke kun skal styres av økonomiske hensyn. Jeg tror at det finnes beslutninger som handler om rett og riktig. Om moral og om rettferdighet. Så har jeg forståelse for at vi kan være uenig i hva som er rett og riktig. I denne saken foreligger det ingen moralsk uenighet. Det foreligger en uenighet om hvilke hensyn som skal prioriteres. Vi har en regjering som velger økonomiske hensyn over moralske. Så vi avviser en fredsprisvinner vi tidligere har hyllet, ikke fordi vi er uenig med han eller ikke vil lytte til han, men fordi mektige Kina vil det. Vi går fra å være et uavhengig land som kan ha dialog med alle, til å være til salgs for høystbydene .

Heldigvis er det ikke så mange flere land av samme kaliber som Kina som kan kjøpe vår dialog.

Anne & Hanne

 

 

 

 

Blogglisten hits