Hva ønsker bonden?

kuer_full Årets jordbruksoppgjør har endt med brudd mellom landbrukets organisasjoner og regjeringen. Ministeren får det til å høres ut som om bøndene er kravstore og sytete. Men dette jordbruksoppgjøret handler ikke først og fremst om hvor mange bønder vi skal ha. Det handler om hva slags Norge vi skal ha.  Hvordan det skal se ut, hva vi skal spise og hvor overskuddet av verdiskapinga skal havne.

birteBirte Usland er leder for Vest Agder Bondelag. Hun er bonde og hun står midt i et spesielt og viktig landbruksoppgjør. Her får du det rett fra den lokale bonden hvorfor landbruket ikke godtar regjeringens tilbud og hva bøndene egentlig vil.

...............................................................................................................................

 

Når landbruket legger fram sitt krav, så er dokumentet et resultat av en demokratisk prosess, der alle 500 lokallag er invitert til å gi innspill til sitt fylke. Fylkeslagene sammenfatter situasjonen for sine medlemmer, og representantskapet i Norges Bondelag samler seg om hovedutfordringene som løftes opp i kravet landbruket har inn i forhandlingene. Det er derfor svært godt dokumenterte problemstillinger som blir fremmet.

 

Utfordringene

Etter mange år, der utviklinga i økonomien i landbruket i stor grad har basert seg på en effektivisering på 6 prosent hvert år den siste ti års perioden, opplever flere og flere enkeltbønder stordriftsulemper. I praksis kan det bety at det koster for mye tid eller penger å utvide driften i forhold til hva du får igjen. Det er oftest transport av for til dyra, eller fornuftig bruk av husdyrgjødsla som setter grensene. Vi får heller ikke tid til å stelle jorda som vi bør, og det fører til dårligere avlinger. Det jobbes ofte minst 3000 timer i året, og enda er økonomien en utfordring. Enda flere arbeidstimer oppleves derfor ikke som en løsning. Videre utvilkling i landbruket må ta opp i seg en rekke andre elementer.

 

Den negative utviklingen i Norsk landbruk skjer samtidig med at verden blir mer og mer klar over at det er utfordringer i forhold til klima. Klimakrisens egentlige navn burde være matproduksjonskrise. Det blir stadig flere folk i verden, samtidig som tilgangen på dyrka jord og reint vann reduseres kraftig. 3,6 milliarder av verdens innbyggere bor i land som overforbruker grunnvannet sitt, blant dem India og USA. Kina har 20 % av innbyggerne i verden, men bare 10% av den dyrka marka og ferskvannet. Og slik kan man fortsette å ramse opp utfordringer. Det hele kulminerer i at det er rekord lavt kornlager i verden. Selvforsyningsgraden i Norge er nede i ca 36%, samtidig som areal til bruk i matproduksjon er synkende.

 

Dette fikk Norges Bondelag til å fremme et krav som la opp til økt matproduksjon på en klimasmart og bærekraftig måte. Utfordringene norske bønder møter i hverdagen harmonerer med problemstillingene FN løfter i sitt internasjonale år for familielandbruket. Det er de små familiedrevne gårdene som står for 70 % av matproduksjonen i verden. Det de som har mest avling pr daa, som er mest robuste mot klimaendringer og som dermed er best rusta til å bekjempe sult i framtiden.

 

Hva vil norske bønder?

Norske bønder ønsker ikke en matproduksjon som kun higer etter å være billigst eller størst. Vi ønsker en matproduksjon som tar hensyn til at dyrka mark lever sitt eget liv og ikke tar hensyn til regjeringserklæringer og regnearkmodeller. Dette har den holdt på med i tusener av år og det vil ikke endres. Vi ønsker en matproduksjon som har dyrevelferd høgt oppe på agendaen. Det som er best for dyra er best for menneskene som jobber med de, og vi tror at det gir best produkter. Landbruket har alltid endret seg, og det ønsker vi å fortsette å gjøre. Men vi har ikke meldt oss på den konkurransen som handler om å bli flinkest til å produsere til null kroner uten negative konsekvenser. Vi ønsker å bruke enda mindre medisiner, selv om vi er best i klassen i dag. Vi ønsker å øke produksjonen vår, men vil ikke bruke veksthormoner, eller ta i bruk GMO for å oppnå det. Vi ønsker å fortsette å forvalte felles kulturarv, som mattradisjoner og kulturlandskap gjennom bærekraftig produksjon og lokalt tradisjonelt eierskap.

 

Regjeringen kom oss ikke i møte på noen av disse punktene. Klima og bærekraft er ikke nevnt. Ønske om økt produksjon er konvertert til at man må være stor produsent, langt utover det det er naturlige forutsetninger for i dette langstrakte landet vårt. Det skal kjøres mer etter veien, det skal kjøres mer på jorda til feil tidspunkt og det skal passes på flere dyr på minst like dårlig tid. I tillegg var det ikke vilje til å betale for jobben vi gjør. Færre skal altså jobbe flere timer til minst like dårlig betaling.

 

For jobben som gjøres, synes vi det er rimelig å ha en viss inntekt. Vi drømmer ikke om å bli millionærer. Vi ønsker bare å få vår rettferdige andel av verdiskapinga. Slik at også vi kan følge opp våre barn, ha et sosialt nettverk, og være med å bidra i samfunnet med dugnad og tillitsverv som andre folk. Nå havner stadig mer av verdiskapinga lenger og lenger ut i verdikjeden. Det er ikke kjøttskjæreren på slakteriet som blir søkkrik. Det er ikke kvinnene bak kassa i nærbutikken heller. Men man blir altså mangemilliardær av å selge billig mat i dette landet.

 

Dette jordbruksoppgjøret handler ikke først og fremst om hvor mange bønder vi skal ha. Det handler om hva slags Norge vi skal ha. Hvordan det skal se ut, hva vi skal spise og hvor overskuddet av verdiskapinga skal havne.

 

Jeg mener vi skal bruke noe av oljepengene våre på å utvikle verdens beste produksjon av klimasmart og bærekraftig lokal mat til egen befolkning. Det har vi alle forutsetninger for å få til. Vi trenger bare nok spenstige politikere på Stortinget. Politikere som ser verdien av og har mot til å sørge for et klimasmart og bærekraftig, lokalt landbruk.

 

Jordbruksoppgjøret er første mulighet til å være litt spenstig.

Blogglisten hits