Økonomisk styring

"En frivillig kveld" Sånn ble det.

Jeg så på ansiktene til de ansatte og de frivillige at de kjente hver og enkelt som er kom for å delta på middagen til « en frivillig kveld» Oppmerksomt saumfarte de lokalet for å se til at hver og en av brukerne som kom følte seg sett og ivaretatt. Mange av dem sliter med angst og blir engstelige når det er for mange nye mennesker og når situasjonen er litt annerledes enn den pleier å være. Og denne kvelden var unektelig litt annerledes. Den var annerledes for de fleste av oss. Selv i en liten by som Mandal finnes det et hav å krysse fra den ene kulturen til den andre. Vi lever i svært forskjellige virkligheter. Som folkevalgt er du ombud for dem alle. Det er en omfattende oppgave og det krever noe av deg.  Bak tallene og kvartalsrapportene finnes det mennesker. Noen mennesker som trenger hjelp. Noen mennesker som man helt glemmer. Og noen ganger glemmer man at hvis ikke den frivillige innsatsen hadde vært utført hadde tallene i budsjettet sett helt annerledes ut og at den innsatsen man gjør for å tilrettelegge for dem utgjør faktske tall.

Vi vet også så lite om hverandre når vi bor sånn på hver side av elva. Langt fra hverandre. Kanskje er vi fulle av fordommer mot hverandre. Kanskje kunnskapsløse. Da trengs et møtested.

«En frivillig kveld» var et slikt sted hvor vi møttes. Ansatte, frivillige, politikere og rusmiddelavhengige.

Vi var svært spente på om noen ville våge å ytre seg, fortelle om livene sine, fortelle om verdien av lavterskeltilbud og frivillige. Det hadde vi ikke trengt å være. Rundt bordene og over maten delte de historier og erfaringer. Fordommer ble erstattet med respekt.

Politikere fra SV, MDG, KrF, H, Frp og en uavhengig representant serverte, ryddet bord og tok oppvasken, men viktigst av alt snakket de med alle. Vi tror at det er betydningsfullt når forhandlingene om budsjettet tar til. Det at det finnes virkelige mennesker bak tallene som trenger tilbudet de har makt til å nedlegge eller opprettholde er vesentlig for våre folkevalgte å ha kjennskap til.

Vi takker alle de ansatte og frivillige i Frelsesarmeen og Blå Kors, særlig Margrethe Holte og Randi Grønsund.

Vi takker politikerne Alf Erik Andersen (FrP), Svend Seljom og Ole Guttorm Ihme (H),Tore Askildsen (KrF),Bodil Ruud (uavh) Morten Ekeland( SV) og Torgrim Olsen (MDG)

Og vi takker våre bidragsytere Metall bygg AS, MobilData Mandal, Mandals AS, Sweco Mec AS, Nødings Delikatesse, GE Healt care Lindesnes og Europris Mandal.

Villrosene vil fortsette med sine små prosjekter som har som målsetning å skape gode møteplasser hvor kunnskap og politikk kan utvikles og hvor mennesker kan møtes.

Her kan du lese oppslaget i regionsavisa Fedrelandsvennen.

Her er TareTV sitt innslag.

1464013_10153475508820344_263402532_n

601578_10201884389246881_2139560218_n

1453358_10153475507940344_1645588366_n

1459744_10152105293221719_1411167114_n

"Jeg har visst ikke peiling, jeg. Eller?"

stortinget

Er det slik at jeg som kvinne ikke kan noe om krig, fred og politikk og sånt, og er det riktig når Høyres statsministerkandidat Erna sier at « folk har ikke peiling»?
I denne valgkampen har vanlige mennesker, som du og jeg får passet vårt påskrevet med at vi ikke har peiling. Dette fordi vi ikke kan nok om milliardutregningene i statsbudsjettet eller vet definisjonen på handlingsregelen.
Vi lever flest dager i hverdag og færrest i valgkamp, heldigvis. I hverdagen trenger vi jobber som gir oss en lønn vi kan leve av og med. Vi trenger kollektivtilbud som tar oss fra A til B. Vi trenger barnehager. Vi trenger gode skoler som gir barna våre de verdier og den kunnskap vi ønsker å bygge fremtiden på. Vi trenger helsetjenester, sosiale tjenester og eldreomsorg. Vi trenger utdanning og vi trenger et land med god og stabil økonomi for å lykkes med alt dette og mer til. Men mitt liv leves i en travel hverdag, og valget handler om mitt og ditt liv. Valget handler om hvilken retning dette landet skal ta.
Hvordan kan det ha seg at valgkampen har kommet inn i et spor der det gis inntrykk av at helt vanlige folk, sånn som deg og meg, kan lite eller ingenting om politikk? Hvordan kan det ha seg at velgerne fremstilles som at de ikke har peiling og er til tider svært kunnskapsløse?
Jeg skjønner at forskningens resultater skal tas på alvor, og at det er bekymringsfullt når kvinner vet mindre om politikk enn menn. Spørsmålsformuleringene i undersøkelsen bidrar til jeg er mindre bekymret over kvinners politiske kunnskapsnivå. For det var vektleggingen av kunnskap om handlingsregelen som dannet grunnlag for vurderingen kunnskap om politikk. Handlingsregelen har dannet grunnlaget for trygg økonomisk styring av dette landet i mange år. Den har sørget for at renta er lav og ar det ikke er høy arbeidsledighet. Kort fortalt. Det er Jens Stoltenbergs sin gyldne regel og den er helt ufravikelig av svært gode grunner. Den er vesentlig for å forstå grunnlaget for hvordan og når politikken blir til handling. Jeg mener oppriktig at om man ikke vet hva det er så burde man sette seg inn i det. Les Marianne Martinsens gode forklaring her.

Men vet kvinner lite om politikk av den årsak?
Jeg jobber hovedsakelig kun på kvinnedominerte arbeidsplasser. Der snakkes det mye politikk. I min tid i arbeidslivet er det her jeg har hatt de mest utfordrende debattene. F.eks om eldre omsorg. Veldig mange som har noen i nær familie med behov for offentlige tjenester er opptatt av hvordan det fungerer. Er privatisering av eldreomsorgen riktig? Hva skal til for at eldre skal bo lengst mulig hjemme? Hvordan skal vi sørge for at eldre som trenger det har en institusjonsplass? Hvordan kan vi bygge ut eldreboligere som ivaretar behovet for å klare seg selv, ha felleskap med andre og tilrettelagt for et aktivt hverdag? Det er politikk det. Og det var svært få som sier «jeg vet ikke» i en slik uformell debatt. Men det var bare kvinner og ikke en eneste politiker der.

Eller hva med den gangen vi drøftet oppvekstvilkår? Få debatter er så intense og visjonære som når vi snakker om hva som skal til for at ungene våre får en fin oppvekst. Selv de ungene vi ikke kjenner er vi opptatt av da. Husker du asylbarndebatten?
Har du hørt debattene når et sykehus trues med nedleggelse? Er det noen som er i tvil om at de brennende innleggene i slike debatter ikke er politikk?

For meg er nettopp dette politikk. Hvordan vi organiserer samfunnet rundt oss slik at vi kan leve våre liv best mulig og legge til rette for at hvert enkelt menneske kan få mest mulig ut av sine evner og talenter. Hvordan vi kan leve godt med hverandre i trygghet og frihet. Og dette har de utalje uformelle debattene på personalrommene også handlet om. Vi er jo ikke enige i hverandres løsninger. Men det er jo ikke politikere heller, selv om de skal vite veldig mye mer enn oss. Vi ser for oss ulike løsninger og ulike retninger. Ingen av oss eier sannheten. Men vi kan eie troen på hva vi mener er det beste fra vårt ståsted og verdigrunnlag.

Faren med denne valgkampen er at den blir så profesjonalisert at vi andre som ikke har et embetsverk eller rådgiver til å gjøre beregninger for oss, ikke kan delta i den. Politikken blir fremmedgjort gjennom ord, uttrykk og begreper vi ikke bruker i hverdagen. Retorikken blir fremført av blankpussede politikere som har finpusset sine ord og uttrykk gjennom mange år i politikken Politikk er noe som er i ferd med å bli overlatt til politikere. Valget burde ikke handle om 10 eller 25 mrd. Det burde handle om verdivalg og om hverdagsliv. Det handler om ditt og mitt hverdagsliv.
Jeg forstår kanskje ikke hvordan man beregner det økonomiske handlingsrommet i neste års statsbudsjett. Trøste og bære. Finansministeren har fagfolk og departementet til å finregne på sånt. Jeg tar det med knusende ro at Erna påstår at jeg ikke har peiling.

For dette valget handler overhode ikke om Jens eller Ernas regneferdigheter.
Det handler om hvordan din og min fremtid skal se ut. Og i den sammenheng, Erna, kan det hende at folk har peiling. Fordi folk vet nøyaktig hva som er viktig for dem.

Trygge mennesker våger mer

Fra venstre: Iselin Paulsen, Kine Asper og Cathrine Ulvøy. Våre neste gjestebloggere er Iselin Paulsen, Kine Asper og Cathrine Ulvøy. Tre dyktige og engasjerte damer fra Fellesforbundet.Iselin Paulsen, rådgiver i Fellesforbundet. Iselin var tidligere fylkessekretær i AUF i Vestfold og fylkestingsrepresentant for Arbeiderpartiet i Vestfold. Nå jobber hun som informasjonsrådgiver ved Fellesforbundets hovedkontor.

Kine Asper, nyvalgt forbundssekretær i Fellesforbundets ledelse. Kine har flere års erfaring som tillitsvalgt i Fellesforbundet. Først som sekretær i bedriftsklubben, senere nestleder og leder. Hun er også kommunestyrerepresentant for Aurskog Høland Arbeiderparti.

Cathrine Ulvøy, sekretær i tariffavdelingen i Fellesforbundet. Cathrine har erfaring som tillitsvalgt, og har også vært styremedlem i Arbeiderpartiet i Bergen. Hun har også vært vara til fylkestinget i Hordaland.

God lesing og fortsatt god sommer!

 

Trygge mennesker våger mer

Det sa statsminister Jens Stoltenberg på Arbeiderpartiets landsmøte i april. Det er vi enige i!

Tryggheten i fellesskapet er selve kjernen i den norske modellen. En sterk offentlig sektor gir alle velferd og like muligheter. Trygge mennesker våger mer, yter mer og skaper mer.

For første gang vil valget stå mellom en regjering ledet av Arbeiderpartiet, og en regjering til høyre for Høyre. Det vil handle om et rettferdig Norge der alle bidrar, eller mer til de som har aller mest fra før. Vi kaller det et viktig retningsvalg.

Norge blir jevnlig kåret til verdens beste land å bo i. Det er ingen selvfølge at vi klarer det, år etter år. Den er et resultat av politiske valg, av at noen har stått opp og forsvart en stor offentlig sektor, en jevn inntektsfordeling, sterke fagforeninger, et omfattende offentlig eierskap, og en moderne familie- og likestillingspolitikk. Dette er byggesteiner i det sterke norske fellesskapet, i den norske modellen.

Vi ønsker at Norge fortsatt skal ha et anstendig og trygt arbeidsliv- der faste ansettelser er hovedregelen. Dersom Høyre og Frp får sette sitt politiske eksperiment ut i praksis, vil faste ansettelser bli erstattet av flere midlertidige ansettelser. Dette skaper en usikkerhet for den ansatte som ikke vet hvor lenge han eller hun kan regne med å beholde jobben. Det vil for eksempel gjøre det tilnærmet umulig å få lån til bolig, noe som spesielt vil ramme de unge.

Hva våger man med en midlertidig stilling- hvor blir det av tryggheten? Høyre og FrP vil kalle det "fleksibilitet i arbeidslivet"- vi kaller det "usikkerhet".

Hva mener egentlig Høyre og FrP?

Høyre og FrP vil ha deg til å tro at det er få forskjeller mellom en borgerlig regjering og en rødgrønn regjering. Bak fine ord skjuler det seg ufin politikk!

Derfor bruker de ikke lenger ordet "privatisering"- de bruker "nye løsninger".

De sier fleksibilitet i arbeidslivet, men mener at du skal jobbe mer ubetalt overtid.

De vil slippe "alle gode krefter til", men glemmer å si at det betyr at skolen, sykehjemmet og sykehusene privatiseres.

Et trygt og anstendig arbeidsliv for framtida

De rødgrønne har gjennom trygg økonomisk styring skapt over 350 000 flere arbeidsplasser siden 2005. Det startes rekordmange foretak, og det går godt i norsk næringsliv.

Det er lagt et godt grunnlag for fremtiden, men det viktigste er hvordan en rødgrønn regjering vil styre etter stortingsvalget. Det er ingenting som er sikkert selv om Norge må sies å ha kommet seg relativt tørrskodd gjennom finanskrisa. I fremtiden vil en offensiv næringspolitikk kreves for å sikre norske arbeidsplasser. Det har den rødgrønne regjeringen vist at de har, blant annet gjennom vekstpakka for næringslivet.

Vekstpakka gir noe kutt i selskapsskatten, samtidig som kuttet dekkes inn ved at de som har mest bidrar mer.

Slik langsiktig og ansvarlig politikk svekker ikke arbeidstakeres rettigheter, slik vi ser gjort gjennom lønnsnedslag og økt bruk av midlertidige ansettelser andre steder. Den rødgrønne regjeringa finner bedre løsninger – for alle!

Valget i 2013 er et retningsvalg. Stem for et samfunn der vi gjør de store løftene sammen, fordi vi er sterkere sammen enn hver for oss.

Stem rødgrønt - for et velferdssamfunn for alle og for et anstendig arbeidsliv!

Omfordeling skaper velferd

ulikhetJeg tenker at den største verdien i vårt samfunn ikke er verdiene under havbunnen, men derimot de verdiene vi har lagt til grunn for utformingen av vårt velferdssystem. Muligheten vi som barn har blitt tilbudt var å være en del av et samfunn der ikke størrelsen på foreldres lommebok avgjorde hvilke skole vi fikk gå på, eller hvilken behandling vi fikk da vi var syke. De små forskjeller oss mennesker i mellom gjorde oss til et samfunn med stor grad av tillit. Tillit er limet i samfunnet, det som skaper balanse. Jeg vil videreutvikle det samfunnet. Der alle går på samme skole. Der mine barn får verdens beste helsehjelp, helt uavhengig av min betalingsevne eller forsikringsordninger. Et samfunn hvor jeg betaler etter evne og får etter behov, hvor jeg gjør min plikt slik at jeg kan kreve min rett og har tillit til at det holder og at det fungerer! Vi stoler på hverandre i Norge.  Jevnt over kan vi si det. Riktig nok finnes det mistenksomhet og engstelse også i vårt land. Men vi stoler på hverandre, og de fleste av oss har tillit til at vi får hjelp av sykehus eller politi om vi trenger det. Selv når all verdens skrekkhistorier brettes ut i tabloidavisene, tar det  ikke fra oss trua. Vi har erfart, de fleste av oss, at folk gjør så godt de kan og at velferdsordningen fungerer. Vi får hjelp på sykehusene og politiet kommer når vi ringer. Sammenlignet med andre land har vi høy grad av tillit til hverandre og våre velferdssystemer.  Tillit er limet i samfunnet. Uten tillit brytes velferdssamfunnet ned. Tillit til den økonomiske politikken stabiliserer for eksempel boligmarkedet.  Tillit er en forutsetning for at velferdssystemene våre ikke  brytes ned under fremveksten av private profittbaserte løsninger. Ikke minst påvirker graden av tillit livskvaliteten. Hvordan er det å bo i et samfunn der alle mistror hverandre?

Hva påvirker denne tilliten? Det er selvsagt flere ting. Men likevel dukker inntektslikhet opp som en vesentlig faktor i de studier som er blitt gjort.  Jo høyere grad av inntektsulikhet, jo mindre grad av tillit. Samtidig er det riktig å anta at disse faktorene påvirker hverandre gjensidig. Balansen er derfor sårbar og ubalanse vil være gjensidig negativ forsterkende.

Ulikhet øker også avstanden mellom grupper i samfunnet. Ofte fordi vi har en tendens til å velge å henge sammen med de som er mest like med oss. Ulikhet kan derfor være til hinder for integrering og sosial mobilitet.

I land preget av økonomisk likhet så bedrer helsen seg for alle. Ikke bare for noen. Alle nyter godt av å bo i områder preget av økonomisk likhet. Sosial integrasjon og posisjon har noe å si for folkehelsen. Derfor gir samfunn med mulighet til deltagelse og integrering ,og hvor den sosiale mobiliteten er høy, positive utslag på den generelle folkehelsa.

Når man snakker om helse er det lett å tro at det er hvor mye man bruker på helse pr. person som er utslagsgivende for hvor god nasjonalhelsen er. Kanskje det er derfor Norge ligger godt an?  Men nei.  Undersøkelsene viser at det verken er tilgjengeligheten til helsestell eller avansert medisinsk utstyr som har betydning. Sammenligner man risiko for dødelighet for et barn i sitt første leveår og gjennomsnittlig levealder, vil et barn i USA sammenlignet med et barn i Hellas ( USA bruker dobbelt så mye på helseoppfølging og utstyr enn Hellas) ha mye større risiko for å dø i løpet av det første leveåret og vil gjennomsnittlig leve 1,5 år kortere enn barnet i Hellas.

I British Medical Journal fra 1992 kunne vi lese dette:

« Den store tanken er at det som bestemmer dødelighet og helse i samfunnet, er i mindre grad den samlede velstanden i vedkommende samfunn, men snarere hvor jevnt velstanden er fordelt. Jo mer likt velstanden fordeles, desto bedre er helsetilstanden i samfunnet.»

La oss ta en titt på utdanning i samme lys av ulikhet. Det er en anerkjent forståelse at foreldres bakgrunn og deres engasjement i barnas utdannelse er utslagsgivende for hvordan barna presterer på skolen. Viktig er det også at barn har tilgang på et sted å gjøre skolearbeid og tilgang på verktøy som de kan oppdatere seg med. Mange har sagt at den største utfordringen utdanningssystemene står ovenfor er de store ulikhetene i barnas bakgrunn og den kulturelle kapitalen de har med seg til skolen. Derfor har mange land jobbet hardt med å gi barn like muligheter i utdanningssystemet for å jevne ut disse faktorene. I samfunn som forplikter seg til å gi lik rett til utdanning  gjør svakerestilte barn det likevel dårligere på skolen uansett nivået på skolesystemt. Noen samfunn kommer likevel nærmere like muligheter enn andre. Det er de landene som anerkjenner at forskjellene starter langt tidligere enn når barna begynner på skolen. En god start i livet, rett og slett. Disse landene anerkjenner at å være småbarnsforeldre er krevende både økonomisk og tidsmessig når man i tillegg skal ha et arbeid.  Norsk politikk har lenge vært raus på gode velferdsordninger for barnefamilier. Derfor har vi gode fødselspermisjoner, barnehager til alle, familiestønader, skattetiltak, gratis helsestell og offentlig skole. Alle disse investeringene er for å påvirke den langsiktige banen til et barns liv. Og de utjevner forskjeller og gir oss likere muligheter.

Andre faktorer som påvirker vår innsats på skolen er hvordan vi oppfatter at vi blir bedømt av andre. Når vi opplever at vi blir oppfattet mindreverdig av andre synker ferdighetene våre. Vi lærer rett og slett best i stimulerende omgivelser der vi føler oss trygge på at vi lykkes. Likhet er sentralt fordi det reduserer opplevelsen av at noen er mindre verd enn andre og øker mulighetene for at flere får en god utdanning.

Norge har vært preget av høy inntektslikhet. Likheten er politisk villet ved hjelp av skatte- og velferdssystemer. I Norge har økt skatt for de rikeste redusert utviklingen av økonomisk ulikhet. Den positive effekten dette gir for samfunnet er trolig  mer vesentlig enn de de negative konsekvensene for de rikeste.

Valget høsten 2013 er et verdivalg.

Ulikhet har sin pris. Vi kan ikke forledes til å tro at økte ulikheter mellom oss ikke betyr en endring i samfunnet slik vi kjenner det. Målet er heller ikke en fullstendig likhet. Men  de aller fleste av oss, over hele det politiske landskapet, ønsker et mest mulig klasseløst samfunn.  Wilkinson skriver i forordet til «Ulikhetens pris»* « Å ønske seg et klasseløstsamfunn uten å ville redusere inntektsforskjellene er som å slanke seg uten redusere kaloriinntaket». Så når høyresiden i norsk politikk fremholder at de vil tillate større forskjeller, mer skattelette, mindre penger til velferdssystemene og endre skattesystemet, så husk på konsekvensene.

Ulikhet har en kostnad, selv i Norge.

Anne & Hanne

*(Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra «Ulikhetens pris» av Richard Wilkinson og Kate Pickett. Res publica 2011, Oslo)

Til mitt eget beste

penger2

Fremskrittspartiet (Frp) har banket det inn i «folk flest».  - Frp er garantisten for en eldreomsorg vi alle kunne stå inne for -. De eldre fortjente bedre enn hva partiene i posisjon kunne gi dem. Hvis bare Fremskrittspartiet kom til makten skulle de sikre at våre siste år var preget av trygghet og omsorg. De fattige skal også Frp løfte opp i velstand.  Alt skal bli bedre, - alle skal få mer. Høyre stemmer i på samme melodi. Til nå har Frp fortsatt ikke kommet i nærheten av regjeringskorridorene. Dessverre vil noen si, både tilhengere og motstandere. Sistnevnte begrunner dette med at hvis vi bare fikk oppleve Frp i regjering ville de fleste forstå at deres politikk preges av ønsketenkning og politisk valgflesk uten realisme. Hvis bare Frp måtte stå til ansvar for sin politikk ville de også selv forstå at alt ikke alltid kan løses ved å bruke mere penger samt politikk grunnlagt på utsagn som;  – «kast de ut!», - «reduser skattene», -«og mer til alle».

Heldigvis trenger vi ikke vente på en Frp - regjering for å se hva deres politikk faktisk innebærer i praksis. I Mandal er det Frp og Høyre som styrer med støtte fra Senterpartiet og en uavhengig representat, mens en vingeklippet ordfører fra Krf må ta ansvar for gjennomføringen. I tiden etter valget forstod Frp og Høyre det som for mange av oss er en selvfølge, nemlig at penger ikke vokser på trær. Denne erkjennelsen av livets realiteter førte til at høstens budsjettdebatt i Mandal ble totalt fraværende. I selve Bystyremøtet valgte nemlig flertallet å sitte i ro uten å svare på spørsmål og uten å forklare konsekvensene av deres fremlagte budsjettforslag. Kanskje var de rett og slett flaue over sitt eget forslag? Denne manglende respekten for Bystyret og Mandals befolkning taler for seg. Derfor tar vi oss friheten med å opplyse om de faktiske konsekvensene av Frp og Høyres politikk.

La oss ta de positive siden med høyresidens budsjett først. Hvem får det bedre? Et vanskelig spørsmål, men dersom du er over 18 år, ved god helse, barneløs, vel bemidlet, har fast jobb, penger i banken og egen bolig kommer du godt ut. Du slipper nemlig å betale eiendomsskatt. Dermed kan du bruke de tusenlappene du sparer på ny sofa, mere god vin, større TV, en ekstra ferietur eller annet du måtte ha ønske om for å opprettholde livskvaliteten på et anstendig nivå. (Riktig nok blir det en liten sofa, og ferieturen blir kort. Det er tross alt ikke mange tusenlappene vi snakker om.) Kort oppsummert – dersom du befinner deg på livets solside vil du få det bedre med Frp og Høyre sitt budsjett. Håper det smaker..

Hvem er det så som må betale prisen for at de som har det bra skal få det enda bedre? Det er et lettere spørsmål. Den som rammes er den lille gutten som du så skli bortover isen på den nye skøytebanen. Full av glede for å kunne delta på noe sammen med andre barn en sjelden gang. Det er din eller noen andre sin bestemor. Hun som etter mange års slit endelig skulle få oppleve tryggheten et sykehjem kan gi. Det er mannen du ser på butikken med flakkende blikk, helt utslitt etter å ha nesten klart å handle selv i en butikk full av andre folk. Det er den unge jenta som stresser ut i bilen med handleposen for å rekke barnehagen etter en dags studier i Kristiansand.

Det er disse som rammes. De er de sterkeste av oss, men de har likevel blitt de svakeste av ulike grunner. De som bare kan drømme om ny sofa, ferieturen og den gode vinen. For hva er prisen for ikke ville øke kommunens inntekter? FrP og Høyre har ennå ikke tatt konsekvensene av budsjettet sitt og konkretisert kuttene. Men det finnes ikke så mye mer å kutte på i driften i Mandal, det er derfor åpenbart at kuttene vil få konsekvenser for tjenestetilbudet. Prisen kan derfor bli nedleggelse av isbanen «Speilen» , et av Mandals ytterst få fritidstilbud som nesten ikke koster penger. Prisen er sannsynligvis nedleggelse av sykehjemsplasser. Sykehjemmet som skulle gi bestemor den tryggheten hun trenger. Prisen kan være nedleggelse av dagtilbudet til mannen med det flakkende blikket. Tilbudet som omsider gav ham mot til å kunne handle sin egen mat. Prisen er sannsynligvis nedleggelse av barnehageplasser samt fjerning av redusert betaling for de med lav inntekt. Dermed slipper jenta å stresse på vei til barnehagen.  Hvis hun i hele tatt får barnehage plass, vil hun neppe ha råd.

Dette er prisen mange må betale når Frp og Høyre får lov til å gjennomføre sin politikk i praksis. For at de som har det bra skal få det bedre, må noen få det verre. Dette er også hva vi kan forvente dersom høyresiden kommer inn i regjeringskorridorene til høsten. Høyresidens politikk, og spesielt Frps kan oppsummeres med få ord: – «først meg selv, så meg selv og så til min neste, hvis det er til mitt eget beste»-.

"Money, money, money"

I Mandal bor det 15 149 mennesker. Mandal kommune har en gjeld som tilsvarer omlag 1.3 milliarder kr. Dette utgjør 85810 kr per innbygger. Gjelden kommer av tunge, kostbare investeringer. Blant annet kulturhuset Buen, infrastruktur, nye bygg og ny flerbrukshall. Det finnes flere kommuner som har vært styrt på en slik måte at enhver regnskapsfører eller økonom vil rive seg i håret i ren frustrasjon. Ikke nok med det, det finnes kommuner som styres på en måte som vi aldri ville forvaltet vår egen husholdning. Det hele er jo veldig enkelt; å sørge for at det ikke går mer penger ut enn det kommer inn. Hvordan kan det da ha seg at denne kunnskapen, for noen politikere, forsvinner som dugg for solen i det de trer inn i kommunestyresalen?

«Trygg økonomisk styring» er mottoet til Arbeiderpartiet. Nylig la den rødgrønne regjeringen frem et budsjett for »trygg økonomisk styring». Det var et budsjett som bar preg av satsing på velferd. Velferd skapes også i kommunene, men i Mandal kommune står velferden for fall fordi politikere de siste periodene har brukt mer penger enn de har. Konsekvensen av dette er at det nå varsles kutt blant annet innenfor pleie/omsorg og skole. Mandal kommune bruker allerede i dag lite penger per elev (i forhold til landsgjennomsnittet) og det er mange elever pr lærer. Min datter går i en klasse med nesten 30 håpefulle, vimsete og ivrige 2.klassinger. Lærer Tone gjør sitt alle ytterste for å se hver enkelt av dem hver eneste dag. Skoledagen har bare et visst antall timer og i de timene skal hun rekke å gi hver enkelt tilpasset undervisning, ros og oppmerksomhet. Det er en krevende øvelse. Når Mandal trenger mer penger for å betale ned på gjelda si, så er et av forslagene å kutte ned på antall årsverk i skolen. Sånn er det bare. Når utgifter må kuttes får det konsekvenser og alt for ofte rammes de svakeste. Våre barn og eldre.

I  forslag til statsbudsjett kunne jeg lese at regjeringen vil øke lærertettheten i ungdomskolen. Derfor øremerker de penger til å øke antall årsverk. Teknisk sett så må skolene søke om de midlene for å få dem ut, og forutsetningen er at årsverkene skal komme i tilligg til de eksisterende. For Mandal sine to ungdomsskoler kan det bety 7 stillinger. HURRA! Tenkte jeg først. Det der var en enkel og beleilig krumfot på lokalpolitikere på kronesanking. Men så, etter å ha fordøyd gleden på vegne av 13 -14 åringene forstod jeg at det betyr at det må kuttes mer på budsjettet til barneskolen om lokalpolitikerne skal oppnå den ønskede og nødvendige besparelsen i skolen! Det er selvsagt bra for alle ungdomsskoleelever, men det er katastrofalt for barneskolene og målsetningen om tidlig innsats. Hvis sparetiltakene gjennomføres betyr det ganske enkelt mindre penger på min datters skolegang. Mye mindre penger, faktisk!

Tilbake til politikere på kronejakt. Når alvoret begynner å synke inn så starter kreativiteten. Det følgende eksempelet handler på ingen måte om trygg økonomisk styring, men er et eksempel på hvordan det går når luksusfellen har innhentet deg. Mandal kommune investerte i en isbane. Et flott tiltak som var gratis for alle og hvor barn og voksne kunne boltre seg på skøyter ute i friluft. Det var både folkehelse og forebygging i ett. Isbanen ble veldig godt besøkt. Da regnskapet til kommunen viste røde tall ble isbanen et beleilig sted å hente penger fra. Det var en ikke- lovpålagt oppgave og pengene til drift og islegging av banen kunne inndras for i stede betale gjeld. Det det var like før hele isbanen ble liggende der sørgelig isfri. Politikerens flotte investering i en isbane kunne få sin utgang som en grå trist betongflate. Nå sørget sterke ildsjeler for å rette så mye oppmerksomhet mot dette håpløse forslaget, at politikerne ikke turte annet enn å budsjettere med is. I hvert fall dette året. Men slik har det vært med flere av forslagene, de har manglet en forståelse av at det koster penger å drifte investeringen de så ivrig har vedtatt. Når lånebelastningen er så høy som den er i Mandal må man betale mye avdrag, og det betyr mindre til drift og tjenester. Det hjelper lite at huset med fire vegger og et tak står der om du ikke kan fylle det med aktivitet. En av de ildsjelene sa det slik:» Det er på tide at politikerne i Mandal skjønner at har de sagt A får de si B. Å drive politikk og forvaltning av våre skattepenger handler ikke om å gi kompe uten smør og sukker på»( Daasvatn til Lindesnes 14.9.12). Nå er kompe en svært lokal rett, men la oss sammenligne det med pannekaker uten sukker eller blåbær.

Et annet forslag gikk i all enkelhet utpå å få mer kontroll på når gatelys ble slukket. Forslaget skulle gi en besparelse på hele 250 000 kr, Lommerusk selvfølgelig når man skal spare inn totalt. Lommerusk når man tenker på om at gatelys handler om å sørge for at tenåringsdattera di kommer trygt hjem en mørk høstkveld. Men tilbake til økonomien. 250 000 skulle spares, men for å få til besparelsen måtte man foreta en investering. Den investeringen koster  4.4 mill kr. For å spare 250.000 kroner må man bruke 4.4 millioner. I et langsiktig spareperspektiv kan det hende at dette fungerer, men når målsettingen var rask innsparing fremstod dette underlig. Enda mer underlig når gjelda allerede var høy og alle penger til investering brukt opp.

Det er sånne historier som skaper politikerforakt og som får folk til å avstå fra av stemme. Jeg skulle ønske det fantes en oppløftende slutt på historien om kommunebudsjettet. Det gjør ikke det. Det finnes bare etterpåklokskap som forhåpentligvis går i arv til neste generasjon politikere. Noen burde likevel våge å si høyt i respekt for oss andre «Dette var feil. Vi gjorde en feil. Vi tar ansvar og vi beklager at det går ut over våre barn og våre eldre». For slike feil, slike feil begått i beste mening og i en rus av makt og begeistring, handler om å ta fra våre barns velferd for å finansiere våre egne monumenter over velstand. Jeg tenker ofte på det når jeg går opp på siden av det gnistrende flotte kulturhuset i Mandal. Det er et ruvende bygg, som gneiser i stolthet opp av elva. Et bygg de aller fleste av oss er glad for når det først står her. Vi betaler likefullt på det bygget med mørklagte gater, lav lærertetthet og et kanskje svært skrint helse og sosialtilbud. Det er våre barns skolegang og våre besteforeldres omsorg som betaler for monumentet over Mandals egentlige ikke- eksisterende velstand. Men det ser flott ut. Meningen er selvsagt at det skal komme alle innbyggere til gode gjennom et økt kulturtilbud. I den private husholdningen er det likevel slik at man kjøper alltid brød før sjokolade og Cherox foran dansesko. De fleste av oss klarer å begrense oss til ikke å bruke mer penger enn det vi får inn. Logikken som du og jeg forvalter våre egne budsjett med, når ikke alltid inn i kommunestyresalen.

Det finnes kommuner som rett og slett er vanstyrt. De bruker mye tid og krefter på avledningsmanøvrer som handler om å skylde på hverandre eller administrasjonen. Men det er nettopp det det er, avledningsmanøver. Disse kommunene ledes av politikere valgt på tillit fra sine borgere til å styre og ta ansvar for din og min velferd. Når De ikke gjør det er det på tide å reagere. Det er da du som leser må forstå at det er i slike situasjoner det er viktig at du engasjerer deg, at du melder deg inn i et parti du synes har den mest fornuftige verdiretningen, at du stemmer ved valg og at du roper høyt for å synliggjøre hva politikers desperate kronejakt får av konsekvenser for deg, barna dine eller besteforeldrene dine. Det er ditt lokalsamfunn og det finnes ikke en eneste kommunepolitiker som ikke er valgt og som har fått sitt mandat fra sine innbyggere. Det mandatet de har fått, er gitt av deg.

Trygg økonomisk styring er ikke bare tomt prat. Det gir mening når jeg setter det inn i hva som er viktigst for meg. En trygg og god skole for barna mine, SFO, en god barnehage, gratis fritidstilbud for ungene, et gode og tilgjengelige tjenester for de som faller utenfor og som trenger hjelp, gode helse og omsorgstjenester, en jobb og et godt arbeidsliv, et trygt lokalsamfunn. Trygg økonomisk styring handler om ikke å bruke mer penger enn man har og å sørge for det viktigste først. Det handler svært enkelt om å sørge for det man må ha før det man har lyst til å ha. Det handler om ikke å bruke opp neste generasjons penger slik at de ikke får den samme velferden som vi kan fråtse i. Trygg økonomisk styring handler om ansvar. Og ansvar skulle langt flere kommuner være seg bevisst.