AP

Krise for krisesentrene?

Foto: Arbeiderpartiet

Vår neste gjesteblogger Tone Tellevik Dahl skriver "Vold i nære relasjoner er mer utbredt enn vi tror. Derfor er varskorop fra krisesentrene noe vi skal lytte ekstra godt til".

Tone er leder av helse og sosialkomiteen i Oslo bystyret (AP). Hun har lang erfaring fra Oslopolitikken. I perioden 99-07 var hun leder av bydelsutvalget i Sagene bydel, siden 2007 har hun vært heltidspolitiker i Oslo bystyret. Hun har et stort engasjement for bolig og sosialpolitikk.

God lesing.

Krise for krisesentrene?

Om sommeren kommer de ofte. Oppslagene om krisesentrene. Om kvinner og menn, utsatt for vold, som søker en nødhavn. Oppslag om for få kommunale boliger som gjør at offer flytter hjem til overgriper. Om sentre som nekter inntak pga «feil» bostedskommune. Vold i nære relasjoner er mer utbredt enn vi tror. Derfor er varskorop fra krisesentrene noe vi skal lytte ekstra godt til.

Når man oppsøker krisesentre er det sjelden fordi det er utøvd vold kun en gang. Kun 4% av dem som oppsøkte senteret i Oslo sa at de kom som førstegangsoffer. 54% sier volden har pågått i mer enn et år. 1 av 3 sier volden har pågått i over 5 år. Når man har vært utsatt for vold over så lang tid er det helt avgjørende at hjelpen kommunen har ansvar for står klar. Man har ingen tid å miste.

Boligmangel – hjem til overgriper Mangelen på kommunale boliger og et presset eiendomsmarked gjør at boligmangelen blir et problem over hele landet. I sommer etterlyste krisesentrene en større satsing på boliger. Hvis ikke kommunen stiller bolig til disposisjon, blir oppholdet på senteret unødvendig langt og gjør det umulig for sentrene å gi bistand og beskyttelse til alle som trenger det. Likevel hører man fra ulike kommuner at det ikke blir flere boliger på sikt. Den manglende boligberedskapen i kommune-Norge gjør at svært mange kvinner flytter tilbake til overgriper. I Oslo flyttet 16% hjem til overgriper i 2013. 52 % flyttet videre til diverse midlertidige botilbud. Det er grunn til å tro at veien fra midlertidige ordninger og hjem til overgriper er kort. Presset fra egen familie og svigerfamilie er nemlig stor, det er vanskelig å skaffe egen permanent bolig, og det er vanskelig å greie seg alene, uten nettverk. Nærmere 27 % av de som fikk et beskyttet botilbud i 2013 i Oslo, hadde bodd midlertidig på krisesenteret før. Dette tyder på at mange er inne i en svært vondt spiral hvor mangel på trygg bolig er en av årsakene til retur. Når så mange stadig kommer tilbake, må man ta grep for å beskytte ofrene bedre. Kommunene, sammen med krisesentrene, bør vurdere om det skal settes av ressurser til en som kun jobber med boligfremskaffelse for dem på krisesenteret. Videre må kommunene i sine tildelingsforskrifter for kommunal bolig sørge for at personer som er utsatt for vold blir en av gruppene som prioriteres. Alt som kan redusere faren for at man må flytte tilbake til overgriper må tas i bruk.

Flytting til besvær Et annet problem er at flere krisesentre nekter å ta imot kvinner som trenger beskyttelse utenfor egen kommune. I 2010 ble det rett til fritt valg av krisesenter. Likevel opplever flere sentre at når de ber om overflytting for en kvinne, så krever ny kommune både trusselvurdering fra politiet, at Nav er involvert og arbeidskontrakt. Med så omfattende dokumentasjonskrav setter man kvinner som søker beskyttelse i fare. Vi kan ikke ha det slik at et senter ikke vil ta imot en kvinne på flukt bare fordi hun kommer til å bli en ny bruker av kommunale tjenester. Kommuner får nye innbyggere stadig vekk. En kvinne i nød vil ikke velte et kommunebudsjett. Jeg mener praksisen som flere kommuner har lagt seg til er uholdbar. Bergen, Stavanger og Oslo sier ja til alle som er truet, men det finnes eksempler fra Trondheim og Follo hvor man ikke uten videre vil sikre beskyttelse til en i nød. Hvor mange andre kommuner sier nei? Justisdepartementet bør gjennomgå praksisen til kommunene for å se om ikke flere av dem handler i strid med loven om fritt valg av krisesenter.

Hva med barna? Svært mange av kvinnene som søker beskyttelse har barn, og de fleste barna er under skolealder. Vi vet hvor stor skade barn tar av å være utsatt for vold, derfor må krisesentrene ha gode barnehagetilbud til barna som kommer og trenger rask behandling og bearbeiding av det de har vært utsatt for. Det er ytterst få av barna som forlater Oslo Krisesenter uten at barnevernet er involvert på en eller annen måte. Mange av barna har allerede barnevernsak når de kommer til krisesenteret. I løpet av 2013 sendte Oslo krisesenter 107 bekymringsmeldinger til barnevernet. Alle gikk til undersøkelse, men det er imidlertid med stor bekymring vi ser at fremdeles blir langt de fleste henlagt uten tiltak. Denne erkjennelsen kombinert med at mange kvinner flytter hjem til overgriper, og at flere av kvinnene har gjentatte besøk på krisesenteret, forteller oss at mange barn og unge lever med daglig vold uten at noen ser eller hjelper dem. Jeg tror en av årsakene til de mange henleggelsene er at barnevernet sjelden tar tak i bekymringsmeldingen før etter at mor er ute av krisesenteret, og da er hun ofte under påvirkning av overgriper, familie eller svigerfamilie og samarbeidsviljen blir trolig mindre. Selv har jeg foreslått at barnevernet burde gjøre sine undersøkelser mens barnet fortsatt er på krisesenteret. Da er både barn og mor i en beskyttet situasjon og kan lettere gå i dialog om hvilke tiltak som trengs for å beskytte barnet. Jeg mener det er på tide at barnevernet revurderer sine rutiner. Det er ikke akseptabelt at vi i Oslo, hvert år, henlegger det store flertall av meldingene fra krisesentrene. Om det betyr egne voldsteam i barnevernet eller egne oppfølgingsteam for barn som har vært på krisesenter er ikke så nøye. Det viktigste er å sikre at barna får hjelp og beskyttelse.

For mennesker som rømmer fra vold er krisesentrene en nødhavn. Men de er kun et akuttilbud. Kommunen må sikre at tiltakene som trengs er tilgjengelige etter akuttfasen. Det handler om mulighet til å flytte vekk fra overgriper, om det er i egen kommune eller en annen. Det handler om å sikre at barna blir ivaretatt både på senteret og etterpå. Økt bistand mens man er på et senter, fra boligkontor til barnevern, kan være med å trygge overgangen fra det beskyttede senteret til et liv i trygghet. Dette ansvaret må kommunene ta på alvor.

SFO-reform

263955_10151143701828965_1074623346_nVår neste gjesteblogger, Therese Anita Holmen har blogget for oss tidligere Hun er elektriker av yrket, og er aktiv kommune og fylkespolitiker for Arbeiderpartiet.

Therese Anita har vært opptatt av barnehage og SFO i mange år. I 2010 var hun med i Regjeringens Kvinnepanel. Kvinnepanelet la frem flere punkter om gratis barnehager og SFO ordningen. Bl a:

  • Helårs skolefritidsordninger og helårs barnehager må være lovpålagt. Åpningstider i skolefri- tidsordninger og barnehager må være tilpasset arbeidslivet.
  •  Det bør være en politisk målsetting å legge til rette for gratis barnehager og SFO-ordninger på sikt.
  • Kvaliteten på tilbudet i barnehagene og SFO må sikres. 

Nå tar Therese Anita til orde for en SFO reform!

God lesing .....................

SFO reform

Mange i Norge har så dårlig råd at de ikke kan leve et vanlig liv og delta i samfunnet som andre. Det går hardest ut over barn og unge. Vi må ha velferdsordninger som skal være tilgjengelig for alle – uavhengig av størrelsen på lommeboka. Vi har mange som sliter med å få hele stillinger for å få hverdagen til å henge ihop, mange er lavtlønte som også er småbarnsforeldre. Mange foreldre som har barn i SFO lever de i en usikkerhet, for de veit aldri hva kommunepolitikerne øker prisene med i neste budsjettforhandling. I min hjemkommune har foreldre levd med den usikkerheten de siste årene. Høsten 2011 ble det vedtatt av de borgerlige at foreldrebetalingen på SFO skulle være selvfinansierende. Det ble da vedtatt en prisøkning på 20% de neste fem årene for å gjennomføre det. Med den prisen det var da, så tilsa den økningen at vi ville ha Norges dyreste SFO her i Sokndal.

Her i min kommune går vi ikke i fakkeltog for å protestere, heller ikke skriver foreldre leserinnlegg. Men det har nok blitt flere "nøkkelbarn". Det kan være litt diskusjoner på sosiale medier, men der er det ikke alltid at fakta kommer frem. Mange foreldre er frustrerte og FAU har uttalt sin bekymring tidligere i media og i brev til oss kommunepolitikere. Godt at vi har et FAU som ser på helheten i skolen, og som ser på SFO som en del av skolen.

Vi kan ikke ha det sånn, at småbarnsforeldre ikke veit om de har råd til å ha barna på SFO neste år, eller når barna begynner på skolen når de er ferdige i barnehagen. Dette har jeg tenkt mye på, og hva vi kan gjøre for at foreldre skal slippe den usikkerheten. Jeg har selv to gutter som har gått på SFO, i perioder en og etterhvert har begge to gått der. Totalt har de gått 10 år, og de har hatt det kjempebra, og det har vært godt for oss foreldre å vite at barna har det trygt før og etter skolen mens vi har vært på jobb.

–Kvaliteten er veldig varierende fra skole til skole. Det må etableres kvalitetskrav, slik at SFO ikke bare blir et oppbevaringssted med mye støy og få voksne. Det må stilles krav til kompetansen til de som skal jobbe der. Samtidig må det være åpningstider som er tilrettelagt for når tid vi begynner på jobb. For oss som jobber i industrien og begynner på jobb klokken 07.00, ja da må SFO åpne tidsnok til at vi rekker å levere barna før vi går på jobb. Tilsvarende gjelder for de som begynner seint, men som slutter seinere på ettermiddagen. Selv om åpningstiden er lang, så betyr det ikke at alle barn er fra tidlig morgen til senest på ettermiddagen. Noen går kanskje før skolen og noen benytter seg av SFO etter skolen.

En reform om SFO må minst inneholde inneholde: makspris, kvalitet og innhold, åpningstider og en vurdering av helårs-SFO med åpent i skolens ferier. Da har vi barna i fokus!

Bildet av de urørte godteskålene vi så i VG andre adventssøndagen i desember var hjerteskjærende og berørte mange. Dessverre var saken om åtteåringene som ble sittende alene på bursdagen sin ikke en enkeltstående historie. Mange foreldre og barn, har opplevd det samme. Mange barn sliter med å få venner og delta aktivt i det sosiale liv. SFO kan være en god sosial arena for mange barn, og godt for de som trenger det. Med for høye priser kan foreldre velge det vekk, og barn må gå hjem alene etter skolen. Vi som har barn veit hva barna ofte setter seg ned å gjør da - spiller tv eller dataspill. Kan jeg som Mamma gjort et valg - da ville jeg valgt SFO for mine barn!

I barnehagene er det innført makspris som er vedtatt av regjeringen slik det også burde vært for skolefritidsordningen(SFO).

Det er typisk Norsk å være god…

JelrikVår neste gjesteblogger er Jelrik Nylund-van Berkel (35 år) og småbarnspappa for to barn. Jelrik har bodd i Norge siden 2002 etter å ha bodd hele livet i Belgia. Han er opprinnelig utdannet intensivsykepleier og jobber nå med helsevurdering i et stort livsforsikringsselskap.

Ble medlem i Arbeiderpartiet i 2011 og er i dag sekretær i Asker Arbeiderparti. Han er opptatt av likestilling, helsepolitikk og skolepolitikk.

Villroser er glade for at Jelrik vil blogge for oss.

God lesing

 

 

 

Det er typisk Norsk å være god…

En fin dag i september 2011 møte jeg opp for siste gangen ved skranken til Politiets Utlendingsseksjon. Endelig skulle det bli slutt å stå i kø for å fornye min 5 års oppholdstillatelse. Jeg hadde fått gladmeldingen i posten fra UDI, om at min søknad for å bli Norsk statsborger var godkjent. Med alle papirene i hendene og et stort smil på ansiktet gikk jeg til politimannen som tok imot min Nederlandske pass og i hendene fikk jeg statsborgerbrevet og søknaden for å få Norsk pass.

‘Hvorfor i all verden valgte du å bli Norsk statsborger når du er EU-borger?’, spurte politimannen meg. Svaret var ikke vanskelig: ‘Jeg ønsket å være del av et samfunn som befolker det beste landet i verden og jeg ønsker å ha politiske rettigheter i landet som jeg bor i og har stiftet familie i’. Politimannen smilte og sa at han var godt fornøyd med svaret mitt; så fornøyd at han lovet meg at passet skulle komme veldig raskt.

På vei hjem tenkte jeg over ordene som ble sagt. Hva skiller en Norsk statsborger med en EU-borger? Hva skiller vårt samfunn med det Belgiske samfunnet, som jeg var en del av i 25 år? Er vi så gode som vi tror, her i vårt lille hjørne i nord eller er har vi et så godt selvbilde så vi ikke ser behovet for endringer og nye løsninger?

Jeg mimret tilbake til en tid da min sønn var 1,5 år. Jeg hadde lyst å reise til mine foreldre i Belgia og min kone hadde ikke fått fri fra jobben. Ingen problem, jeg kjente poden godt, visste hva slags klær han skulle ha på seg (ok jeg skal ikke skryte på meg at fargene alltid matcher men han ble i hvert fall ikke kald), visste at man risikerer å bli nedtisset av en smågutt når man åpner bleien, visste når han var sulten og hvordan man varmer mat og visste at man får en kos på slutten av dagen som premie for slitet. Logisk, ikke sant? Jeg er tross alt pappaen hans. Eller er det det?

I Belgia var det mange av mine venner som ikke kunne fatte at jeg turte å reise alene med et barn på 1,5 år. Og uten kone? Hva sa hun på at du ønsket å reise? ‘Nei, det gikk vel fint det’, svarte jeg. ‘Ja så da får du kjørt deg når du plutselig må skifte bleie’, sa de. ‘Er det ikke en vanlig del av en hverdag som småbarnsfar’, prøvde jeg å forsvare meg… For noen er det det i Belgia også, spesielt interesserte menn som ordner og styrer med stell til sine barn. Men for så mange er det ikke det. Og der kommer nøkkelen: vi har noe som vi har kjempet for i mange år, noe som regjeringen har økt og økt de siste årene, noe som opposisjonen ser like grønn og blå for som deres partifarger: Vi har fedrekvote!

En Belgisk mor har 3 måneder svangerskapspermisjon og etter 3 måneder blir en liten baby levert til en barnehage eller en dagmamma. Fedrene kan dra tilbake til sine arbeidsplasser når babyen er 10 dager gammel. Når jeg forteller i Belgia at fedrene i dag har 16 uker fedrekvote, får øyene størrelsen som kaffetallerkener og åpner munnen seg. Å gi menn tidlig en liten dytt i ryggen så de må ta ut lovbestemt fedrekvote og la de få prøve å være pappa, er en av de store virvlene i ryggsøylen til verdens mest likestilte land. Det gir tidlig respekt for oppgavene en mamma kanskje senere gjør mer av enn en pappa. Det gir en unik mulighet til å knytte et nært bånd med det nyfødte barnet uten å måtte tenke på at man snylter på arbeidsgiveren eller uten å måtte trygle arbeidsgiver om å få lov til det.

Jeg blir overrasket over å se hvor konservativ en Belgisk familiedynamikk fortsatt er i 2013. Det har resultert i hete diskusjoner om forskjeller mellom Belgiske og Norske ekteskap med venner og familie. Jeg grøsser over å se Belgiske kvinner ha mange timer bak strykebrettet, lage mat, passe barn og gjøre husarbeid mens ektefellen kommer hjem og setter seg i sofaen. Det handler om gjensidig respekt, det handler ikke om å være mindre mandig men det handler om å dele på oppgavene i en travel hverdag. Og Norske menn er flinke. Vi tar barna ut på tur, vi støvsuger og vi elsker å stå på kjøkkenet. Selvfølgelig slår Gauss-kurven også inn her og er det noen som gjør mer enn andre men generelt sett er det en forskjell å se.

Tenkt at et industrialisert land som Sveits først innførte kvinnestemmeretten i visse kantoner så sent som i 1990! Da er jeg glad for våre 4 store: Camilla Collett som posisjonerte seg i den offentlige debatten i midten av 1800-tallet, Frederikke Qvam som posisjonerte seg blant viktige politikere, Gina Krog som første leder av Kvinnestemmerettsforeningen og Fernanda Nissen som jobbet for kvinnesaken. Et samfunn der medlemmer blir ulik behandlet er et urettferdig samfunn. Det er et samfunn der urettferdigheten gnager i ekteskap. At jeg må bidra mer som mann i min familie enn en mann gjorde på 1800-tallet er en innsats som viser respekt for min kone. Og et samfunn med respekt er et vellykket samfunn.

At politiske partier i 2013 begynner å diskutere over å fjerne fedrekvoten, over å øke forskjeller mellom ektefeller ved å holde kvinner hjem, over å frata kvinner rett å bestemme over egen kropp er uforståelig. Det er ikke i et slikt land jeg ville være statsborger da jeg ønsket å bli Norsk i 2011. Det er i landet jeg lever i i dag: verdens mest likestilte land med gode ordninger for menn og kvinner!

Bruk stemmeretten, menn og kvinner, for et land som setter likestilling høyt på agenda! Bruk stemmeretten, kjære kvinner og tenk hvilket privilegium dere har mot kvinner uten politiske rettigheter i mange andre land. Bruk stemmeretten så vi kan jobbe videre på den store jobben våre 4 forgangskvinner har startet!

 

 

Flere munner å mette

Arendalsuka 2013092 (2)Vår neste gjesteblogger er Birte Usland. Birte bor på Høye i Marnardal. Hun er varaordfører i Marnardal for AP, fylkesleder i Vest-Agder Bondelag og bonde. Hun er tobarnsmamma og har en uhelbredelig interesser både i matproduksjon, politikk og blomster av alle slag.

Landbrukspolitikken er et av di store skillene i årets valg.  Mat er  alt fra kultur, identitet til makt, penger og storpolitikk. Det er derfor ikke  likegyldig hva som skjer i verdikjeden mat.  Ethvert  stabil og  bærekraftig samfunn har en bevist strategi på hvordan befolkningen til enhvertid  skal sikres trygg og god mat .
Vi er stolte over at Birte vil skrive for oss.
God lesing.
......................................

Flere munner å mette

Har du kost deg med jordbær i sommer? Eller kanskje servert et lekkert spekefat med fenalår, spekepølse, rømme og flatbrød? Får du vann i munnen når tenker på høstgryta med ferske rotgrønnsaker og kokt kjøtt? Nyter du pinnekjøtt, ribbe og en akevitt ved juletider? Eksemplene på norske matretter er mange. De er et resultat av generasjoners erfaring om tilberedning av lokale råvarer. Mat er kultur, den varierer, den lever, den gir gode minner, gjenkjennelse, trygghet og identitet. Det er vanskelig å se for seg hvordan man kan bringe mattradisjonene videre, uten tilgang på råvarene som danner basisen for smaksopplevelsene. Norsk matkultur trenger norsk landbruk. Med nærhet til matproduksjonen er det rom for nær dialog mellom forbruker og produsent. Med nasjonal matproduksjon legger vi selv premissene for hvordan produksjonen skal foregå, vi følger selv opp hvordan dyra våre har det. Vi har mulighet til å dyrke og utvikle lokale varianter og unike smaksopplevelser – det er tross alt kun ett sted i verden man kan produsere lammekjøtt fra Sirdalsheiene.

I Norge blir vi en million flere om 20 år, og alle skal ha mat! For at de skal få en god frokost trenger vi 175 millioner flere egg, dyrking av korn på 25 000 flere fotballbaner og 18 000 flere melkekuer. Da når vi Stortingets mål om økt produksjon av mat i takt med befolkningsveksten.

Her i landet har vi gode beitemuligheter for dyra og kan produsere mye dyrefôr, i tillegg til matkorn, frukt og grønnsaker. Kjøttets kvalitet og næringsinnhold påvirkes av det fôret dyra spiser. Beiting i av gras og urter gir en god smak på kjøttet. Det å bruke de lokale ressursene til matproduksjon er også viktig for å sikre en miljø- og klimavennlig produksjon. Vi ønsker å tilby forbrukeren kortreist mat.

I motsetning til i industrien er ikke løsningen å kjøpe en større maskin for at matproduksjonen skal øke. Produksjonen øker hvis vi tar hele arealet i bruk og ikke lar det stå å gro igjen fordi maskinene ikke er tilpassa arealet. Fôret blir best om det sås og stelles til riktig tid. På den måten unngår vi også unødvendig bruk av sprøytemidler.

Et bærekraftig landbruk basert på norske ressurser har en høyere pris, det skyldes først og fremst høyere lønnskostnader, og at gårdene er mindre som følge av fjorder, skog og fjell.  For at det skal være interesse for å drive landbruk i bratte områder og på små gårder får disse mer i produksjonsstøtte sammenlignet med andre enheter. Produksjonsstøtte får landbruket på lik linje med blant annet aviser, Hurtigruten og aktører som skal lete etter olje. Vi importerer allerede over halvparten av det vi spiser. Noe importerer vi fordi vi ikke har naturgitte forhold for å produsere det her i landet, men gras- og beitelandet Norge må importere lam- og storfekjøtt fordi det mangler matprodusenter

Høstens Stortingsvalg avgjør hvordan vi skal sikre frokosten til en økt befolkning. I årets Statsbudsjett økte de rødgrønne bevilgningene til jordbruket, med støtte fra Krf. I Høyres alternative statsbudsjett kuttes budsjettstøtten til landbruket med 1,5 mrd kroner, mens FrP kutter med hele 5,5 mrd kroner. Et viktig spørsmål blir: Skal vi importere fôret og ha dyra i ennå større fjøs som reduserer muligheten for at dyra kommer ut på beite?    Selv mener jeg at verdens rikeste land skal ta seg råd til å produsere god norsk mat!

Godt valg!

Når fellesskapet er det viktigste

hildegunnFjortisen til Hilde Gunn har skjønt det! Plutselig skjønte Hilde Gunn hvorfor hun er sosialdemokrat sånn helt på ordentlig. Hilde Gunn Bjelde er 42 år, og alenemamma til en fjortis på snart 15.  Hun er utdannet barnevernpedagog, har arbeidet med barnevern og rusvern både i kommune og stat siden 1996.

Hilde Gunn startet som studentpolitiker ved høgskulen Sogn og Fjordane, og politisk nestleder i Studentenes Landsforbund. Hun har bodd i Rogaland i 15 år, og vært politiker i bystyret og fylkesting like lenge. I tillegg til å være sosialarbeider innerst inne, og dermed opptatt av offentlige tjenester til de som sitter nederst ved bordet,  er hun spesielt opptatt av regional planlegging, miljøvern og friluftsliv og ikke minst demokratiprosesser.

 I dag sitter Hilde Gunn  i fylkestinget og fylkesutvalget i Rogaland for AP, og er fraksjonsleder i Regional og kulturutvalget, og arbeider nå som politisk rådgiver for fylkestingsgruppa

Hilde Gunn synes likevel hun har litt tid til overs og holder derfor på med en masteroppgave i samfunnsplanlegging og ledelse.

Vi er utrolig glad for å ha Hilde Gunn som gjesteblogger.

God lesning, - Husk å stem!

.......................................................................................................................

Da jeg ble spurt om å skrive et innlegg på Villroser bloggen, bestemte jeg meg for å skrive om noe så nerdete som regional planlegging, og hvorfor demokratiet vårt er best tjent med å opprettholde tre forvaltnings, og folkevalgte nivåer. Jeg er av den sorten som mener offentlig forvaltning  - altså forvaltning av felleskapsressursene våre er det aller viktigste, og jeg mener bestemt at vi gjør det best ved å ha folk som er valgt blant likemenn på alle forvaltningsnivåene. Når Høyre anklager AP for å ha økt byråkratiet, ja da blir jeg oppriktig forbanna – for i tillegg til at de siden 2005 har økt byråkratiet i en rekke høyrestyrte kommuner, vil de nå også legge ned fylkeskommunen – og overføre oppgavene til … ja kommunene, men ganske sikkert også nye interkommunale selskaper, foretak, og direktorater, det er en naturlig konsekvens. Jeg tror tvangssammenslåing av kommuner, og nedlegging av fylkeskommunen vil føre til mer byråkrati og mindre demokrati! – og håper inderlig at jeg får anledning til å skrive mer om nettopp det en annen gang.

For akkurat nå, mens jeg spiste middag med fjortisen skjønte jeg hvorfor jeg er sosialdemokrat (på ekte). Jeg sitter i Sandnes, i Rogaland, i Norge – altså et av de aller rikeste hjørnene i verden, her har Høyre vunnet skolevalget med god margin. Jeg er alenemamma til en fjortis ( hun er egentlig snart 15) som jeg selvsagt er veldig veldig stolt av, men også må jeg innrømme – ganske oppgitt over. Det siste året synes jeg hun har vært i overkant opptatt av shopping og rosablogger, og i underkant opptatt av hvordan det står til i verden. På mitt mest irritable har jeg nok også sagt til henne at det som er mellom ørene er til for å brukes,, og da mener jeg ikke smøres inn med et halvt kilo foundation.

I dag, 4 september - 5 dager igjen til valget, kommer fjortisen hjem og forteller at alle i klassen hennes hadde stemt høyre hvis de kunne. Hun sier også at hun tror Høyre vinner skolevalget fordi de lover leksefri skole, og skattelette. Så mens omeletten blir kald, eksploderer fjortisen i sin egen diskusjon, og forteller at hun har forsøkt å få klassevennene sine til å forstå at dette med leksefri bare er noe tull, for alle har uansett ansvar for egen læring også – lekser eller ikke, det er bare å lære seg. Så sier hun at skatteletten til Høyre ikke betyr noen ting for vanlige folk men vil føre til at rike mennesker blir rikere,  og med hennes ord: ”hva tror dere skjer da når vi betaler mindre i skatt??”, jo da får vi mindre penger til alt vi trenger, blant annet skoler og lønninger til lærere – de rike begynner på private skoler, og de gode lærerne følger etter, ”og alle andre som egentlig er vanlige folk ender opp med dårlige lærere, dårlige skoler, og helt til slutt blir vi et land der noen få rike har alle muligheter, mens flesteparten av oss ikke har noen mulighet” Hun avslutter det hele med å si at ”dette fører til forskjeller som jeg trodde vi var ferdig med for sånn 100 år siden”.  – Enkel logikk, men allikevel farlig nærme sannheten. Om høyresiden får det som de vil står felleskapet og velferdsstaten i fare, enhetsskolen som dannelsesarena og kulturbygger, helsetjenester der noen kan betale seg ut av køen mens andre må vente, arbeidsforhold vil forverres gjennom svekkede rettigheter både når det gjelder sykelønn og arbeidstid.

Høyresiden kritiserer oss for å ha for tette koblinger til arbeiderbevegelsen, min bekymring er høyresidens tette kobling til næringslivet –hva skjer med samfunnsplanleggingen dersom roller blandes når arealplaner og reguleringssaker skal vedtas? Hva skjer når felleskapets ressurser forvaltes i et marked tilpasset det private næringslivet? Min mening er at arbeiderbevegelsen er oss, folk flest – næringslivet har ofte andre agendaer for hvordan felleskapets ressurser skal og bør forvaltes. Demokratiet Norge er avhengige av å opprettholde og utvikle et sterkt fellesskap slik at våre felles verdier blir best mulig ivaretatt. Da er vi avhengige av at ungene våre får gå på den samme skolen som Jørgen Hattemaker og Kong Salomons sønner og døtre, bare slik ved å være sammen kan felleskapet og demokratiet styrkes.

Fjortisen fortalte også om det nye utrykket blant kidza om dagen; ”Det er en grunn til at himmelen er blå og at helvete er rødt”… Etter min mening ser horisonten mørk ut, dersom de blå-blå kommer til makten, helvete tror jeg altså ikke på – men kollektivet mitt i studietida het ”De glødende hjertes liga” – For meg er en rød stemme, det samme som et hjerte som banker for fellesskapet, det er da jaggu vanskelig nok å oppdra fjortiser om ikke de må vokse opp til å bli sine egne lykke smeder i tillegg!!

Godt Valg!

( og ja jeg er veldig stolt av fjortisen, og trekker tilbake det med foundation)

Barna trenger felleskap

  Foto: Anja Benjaminsen

" Barn trenger felleskap" sier vår neste gjesteblogger, Kari Henriksen.

Kari er Vest- Arbeiderparti sin førstekandidat til Stortinget. Hun har allerede vært en periode på Stortinget og hun var  statsekretær i helse og omsorgsdepartementet fra 2007 -2009. Kari brenner for å synliggjøre barn  og gi barn en god oppvekst uannsett livssituasjon.

Vi ønsker Kari lykke til i valgkampinnspurten.

God lesning -husk å stem!

 

........................................................................

Barna trenger felleskap. Det nærmer seg valg. Et viktig valg. Veldig viktig. Et valg om retning og verdier. En jeg snakka med sa det dreide seg om egoisme eller solidaritet. Jeg er enig. Å gi skattekutt til personer som har mer enn tre millioner i inntekt på 62. 000kr i måneden, og 150kr i måneden til de som har middels inntekt, synes jeg er usolidarisk, urettferdig og uriktig. Det betyr ikke at jeg mener de som eventuelt får disse 62. 000 hver eneste måned i ekstra skattekutt, er egoistiske. Jeg kjenner få av dem, og det er helt sikkert mange som er både solidariske og nestekjærlige blant dem.

Men systemet bygger opp om et annet verdivalg enn det jeg synes er rettferdig, og det er basert på en forståelse av at de som tjener mest skal bidra mindre til fellesskapet. Det synes jeg er urettferdig. Mange av de som i dag tjener gode penger på sin forretning har fått det til gjennom hardt arbeid og helt sikkert mange spennende dager og situasjoner. Men de har også gode forutsetninger for å lykkes. Vi har et unikt trepartssamrbeid i Norge. Arbeidstakerorganisasjonene tar ansvar og bidrar til omstilling og vekst. Til tross for høyt lønnsnivå og dermed en utsatt konkurransesituasjon, skapes det arbeidsplasser i Norge. 350 000 flere er det blitt. To av tre i privat sektor. Vi har en aktiv stat som bidrar med virkemidler som fremmer etableringer, legger til rette for gründervirksomhet og trygghet for de som investerer. Kjell O. Johannessen, tidligere leder i Node uttalte at: - "Det skal også sies at Trond Giske må være den mest aktive og lyttende næringsministeren i nyere tid." Hvorfor skriver jeg om arbeid, når jeg egentlig snakker om barn?

Fordi arbeid til foreldre er det viktigste velferdstiltaket noen statsleder kan bidra med for barna i landet han eller hun styrer. I Europa er det 26 millioner ledige. 278 000 familier ble kastet ut av husene sine i Spania i fjor, fordi de hadde mistet inntekten sin. Dette berører barn til 26 millioner ledige. Det er nesten helt ufattbart. 26 millioner. Fem ganger hele Norges befolkning, og mer. Det gir håpløshet til unge som står på terskelen til voksenlivet, har tatt en utdanning og som ikke får jobb.

Jeg vil redusere forskjellene mellom inntekten til folk, ikke gjøre dem større. Jeg vil ha mer fellesskap, ikke mindre. Jeg vil ha arbeid til alle, og et anstendig arbeid. Jeg vil ikke ha et A og B arbeidslag. Å ha et anstendig arbeid skaper frihet, forutsigbarhet og trygghet for familier og barn. Jeg vil satse mer på barnas oppvekstforhold. Mer på tidlig hjelp. Ja, mer på barn, rett og slett. Slik at deres hverdag skal bli bedre, som barn og som voksne.

I dag er det for mange som står utenfor arbeidslivet. Barn som har foreldre uten arbeid har et dårligere utgangspunkt enn andre barn. De har ofte flere utfordringer å løse, hver eneste dag. Skal vi gjøre noe som koster penger på skolen i dag? Blir jeg invitert til bursdag? Og hva skal jeg si, jeg vet at mamma eller pappa ikke har penger. Noen foreldre har i tillegg andre problemer som barna må forholde seg til. Det kan være sykdom, avhengighet, at en av foreldrene sitter i fengsel eller omsorgssvikt. Disse barna står hver dag opp og møter det ukjente landskapet. De jobber hardt og har mange spennedne situasjoner og hverdager. Hva skjer i dag? Blir det frokost? Middag? Kan jeg ta med meg noen hjem i dag? De går på skolen, selv om de vet at de kan bli erta for tøyet de går i, at de ikke har fått gjort leksene sine, at de ikke takker ja til bursdagsfeiring. De går avsted. Møter opp. Møter det ukjente. De er modige barn. De løser mange utfordringer slik de best kan. Vi ser dem.

Disse skal få bedre og tidligere hjelp. Jordmødre skal fra nå av snakke med barna om vold og utrygghet i familiene. Ikke for å diagnostisere, men for å være et alternativ. Hjelpe og bistå, lukke dører sakte opp, skape andre hverdager, nye fortellinger, hindre usikkerhet og redsel. Dette er viktig for barna. Men dette har jo ikke noe med arbeid til foreldrene å gjøre? Jo. For at vi skal kunne styrke barnevernet slik vi har gjort, lønne jordmødre, helsesøstre og psykologer, som jeg vil ha flere av ute der barna bor, trenger vi at noen betaler skatt. Og det gjør de av arbeidet de har. Men vi trenger også at vi er enige om at denne skatten skal brukes på barna. Regjeringen vil ha mer av tiltak rettet mot tidlig innsats overfor barn. Noen må gjøre jobben. Kommunen må ha penger til å ansette, utdanne og videreutdanne personell. Det er her disse to forholdene krysser hverandre: arbeid og barns situasjon. Det er her det blir galt å bruke mellom 100 og 25 milliarder på skattekutt til de som har mest fra før. Det kommer ikke ungene som trenger det mest til gode.

For meg er det en alvorlig sak. Det står om viktige verdier. Hvilken retning vi skal gå i de neste fire årene. Mer til de som har mest fra før, eller mer til barna? Arbeiderpartiet er på barnas side, og hver stemme teller.

Godt valg!

Spør hva du kan gjøre for samfunnet – og hva samfunnet kan gjøre for deg

nina sandberg Nina er er Nesoddens første kvinnelige ordfører . Hun har en oppfordring til deg!

Vår neste gjesteblogger er Nina Sandberg. Hun er fra Tromsø, er utdannet statsviter, har arbeidet i mange år som forsker og etter hvert forskningsleder på NIFU, med særlig ansvar for studier av grunnskole og videregående opplæring.  Hun flyttet fra Oslo til gård på Nesodden da barna var små, og ble engasjert i FAU, Kommunalt  Foreldreutvalg og etter hvert Arbeiderpartiet.

I 2011 ble Nina første kvinnelige ordfører i Nesodden kommune, en kommune med 18.000 innbyggere.

Nina har tre barn. Ninas datter, Astrid, døde i en tragisk ulykke da hun var 12 år. Hun ble påkjørt på vei hjem fra et skoleball, rett ved der hun bor. Det er den store sorgen i hennes liv. Takket være en enorm støtte av alle rundt henne, helsevesen og NAV, har hele familien det bra i dag, men livet er annerledes.

I dette innlegget skriver hun om hvorfor stemmeretten er så viktig å knytter sammen historien om kvinnersstemmerett med valget 9.september. God lesning!

...........................................................................................

Stemmerettsjubileet har blitt mangfoldig markert. Snart er det stortingsvalg. Da kan vi feire på beste måte, ved å strømme til valgurnene som aldri før. Det er to viktige grunner til at vi bør hedre våre formødre og bruke stemmeretten: Vi får makt selv, og vi gjør folkestyret sterkere. Stortingsvalget 2013 er viktig, og det kommer til å bli jevnt. Hver eneste stemme vil telle for resultatet. Så stem!

Stemmerett er nødvendig for å påvirke samfunnsstyringa. I våre dager diskuterer vi for og i mot 16-åringers stemmerett. Samtidig opplever vi at demokratiske rettigheter ikke tas i bruk. Avisene har felles kampanje for å få opp ungdommens valgdeltakelse. På nettstedet «Min stemme 2013» gir 23-åringen Nicoline en god begrunnelse for hvorfor: "Generasjoner før meg har kjempet med nebb og klør for stemmeretten. Jeg tar ikke retten til å delta for gitt og vil selvsagt stemme. Ungdom skal styre fremtiden så ungdom må engasjere seg!»

Kvinner har hatt stemmerett i 100 år, men samfunnsendring tar tid. Først i 1971 var kvinnerepresentasjonen i norske kommunestyrer over 10 prosent. Selv ble jeg som første kvinne ordfører i Nesodden i 2011.  Utenfor formannskapssalen hang 174 år med tidligere ordførere i glass og ramme. Galleriet ga i seg selv inspirasjon til å stille til valg. Ubalansen ble påfallende konkret.

I sommer sendte NRK dokumentaren «Historien om en øy».  Jeg kjente meg godt igjen i noe Sissel Rønbeck fortalte her: I 1975 takket hun opprinnelig nei til å bli lederkandidat for AUF, fordi hun mente hun kunne for lite. Men så opplevde hun hvordan unge menn med selvfølgefordelte vervene seg i mellom, tilsynelatende uten å regne med konkurranse om kandidaturene. Da ombestemte hun seg. Og ble valgt til leder.

Hun har noe å lære bort: Vi trenger ikke å lytte til vår egen indre kritiker i ett og alt. Unge Sissel tok ordet, viste hva hun ville og kunne, sa ja til tillit, ansvar og makt.

Vi bør delta der avgjørelsene tas. Samfunnet trenger oss. President John. F Kennedy sa i sin innsettingstale: Ikke spør hva landet ditt kan gjøre for deg, spør hva du kan gjøre for landet ditt. Jeg mener vi bør stille begge spørsmålene. Kvinner må gjøre det de kan for å ta aktivt del i samfunnet. Og samfunnet må legge til rette for likestilling, både konkret og symbolsk.

Selv om likestillingskampen har gitt store fremskritt, er vi på mange viktige arenaer langt fra i mål. Kjønn har konsekvenser langt ut over forplantning og muskelstyrke. Jenters opplevelse av hva de vil og kan gjøre, påvirkes av hvordan makt og ressurser er fordelt i samfunnet, og hva kjønn betyr som symbol. I arbeidslivet jobber kvinner mest deltid, velger ”kvinneyrker”, tjener mindre, og er i lavere posisjoner enn menn. 1 av 3 næringslivsledere er kvinner, og 20 prosent av topplederne. I familien gjør kvinner mest husarbeid og tar mest ansvar for ulønnet omsorg. I samfunnslivet deltar kvinner mindre enn menn. Stortinget har 40 prosent kvinner, kvinneandelen blant politiske ledere har stått stille de siste 20 årene, og etter siste kommunevalg var 22 prosent av ordførerne kvinner.

Det finnes mange argumenter for at kvinner bør inn i politikken. Helga Hernes nevner tre viktige grunner: 1) Det er rettferdig. Kvinner har rett til å delta på lik linje med menn der beslutninger tas. 2) Det er nyttig. Kvinner kan ha andre erfaringer og ressurser enn menn, og tilføre politikken nye perspektiver og tema. 3) Interesseargumentet: Kvinner bør delta fordi de kan ha andre interesser enn menn, og fordi det er viktig at kvinner selv uttrykker sine interesser.

Jeg er stolt over å ha brutt en barriere, og har aldri angret at jeg stilte til valg. Jeg sa ja fordi jeg ønsket å ta ansvar og følte at jeg hadde noe å tilføre. Jeg torde fordi jeg hadde mennesker rundt meg som viste tillit, bakket opp og ga støtte, og fordi jeg sto på en trygg partiplattform.

Det er mye å gjøre som ordfører, men det er et privilegium å styre et lokalsamfunn med et kommunestyre i ryggen. Jeg prioriterer også familien og setter av tid til annet enn politikk. Min viktigste rolle er å være mor til de to sønnene mine som lever og til datteren min som er død.

Valget 2013 blir et retningsvalg mellom en regjering ledet av Arbeiderpartiet og en Høyre/Frp-regjering. Det er ikke likegyldig hvem som styrer. «Det er Arbeiderpartiet som har gått først i å sette folk i Norge fri fra fattigdom, kunnskapsløshet og kjønnsrolletvang.», skrev Per Fugelli nylig. Jeg vil ha en regjering som arbeider aktivt for å gi mennesker like muligheter: Som endrer lovene, organiserer arbeids- og samfunnsliv, tar opp skjevheter til debatt og driver holdningsskapende arbeid.

Pappaperm er et eksempel på forskjellen mellom Arbeiderpartiets og Høyres politikk. Ordningen sikrer barns tilgang til begge foreldrene, fremmer kvinners muligheter i arbeidslivet og menns muligheter i familielivet. Få grep har vært mer vellykket. Fedre, NHO og forskere vil bevare pappapermen. Høyre vil fjerne fedrekvoten, fordi den båndlegger familiens frie valg.

Vedvarende ulikheter er ikke resultatet av frie valg. Hvor likestilte hadde vi vært i dag, om vi ikke hadde stemmerett, rett til høyere utdanning, ekteskapslov, likestillingslov, rett til barnehageplass, fødselspermisjonsordning? Vi velger alle innenfor samfunnsskapte betingelser. Derfor må vi alle jobbe for å endre holdninger og rammebetingelser. Og vi trenger likestillingspolitikk i ryggen.

Jeg har hjertet mitt i et parti som er grunnlagt på verdiene samhold, frihet og like muligheter. Både enkeltmennesker og samfunn vil vinne på at frihetskampen føres videre. For verden går ikke rettlinjet framover. Som tidligere industriminister Finn Lied sa i tv- serien Mitt Liv: "Det er en strid i alle samfunn - også det det norske -mellom de som vektlegger fellesskapet og de som er mer opptatt av personlig vinning. Det er en kamp, og den kampen ønsker jeg å være med i, så lenge jeg puster"

Godt valg 9. september!