Ansvarlighet

Med abortsøkende på samvittigheten

 

therese
"Det er bare étt problem; Abortsøkende er en gruppe som sjelden eller aldri klager, noe som Fylkeslegene påpeker – og som også Høie innrømmer" skriver vår neste gjesteblogger Therese Utgård.
 
Therese er både lege og pasient. Hun er opptatt av å se helse i et videre perspektiv. Det ligger mye god helse i å bli møtt på en skikkelig måte, synes Therese, og hun har derfor engasjert seg for pasientrettigheter og mot reservasjonsretten.
 
Therese er kristen og for selvbestemt abort. Hun mener det er bedre å forebygge abort på effektive og etiske måter, enn å komme med pekefinger og fordømmelse.
 
God lesing! 
 

Regjeringen har avlyst reservasjonsretten grunnet massiv motstand. Tross påstander om at vi "ikke har skjønt det ennå" og "ikke innser vårt eget beste", ble det til slutt helseminister Høie som måtte innse at den massive motstanden ikke var til Regjeringens beste. Det nye som foreslås, er at skjemaet for å begjære abort endres, slik at fastlegens underskrift fjernes.

Dessuten innebærer forslaget at en setter ned et utvalg som skal utrede samvittighetsfrihet på arbeidsplassen. Alle jubler. Men mest betegnende er det at KrF og reservasjonslegene jubler høyest.

Frem og tilbake er like langt, pleide min mor å si til meg da jeg var liten, og kanskje brukte vel lang tid på å bestemme meg og ordne ting. Men er dette "frem og tilbake like langt"? Skal vi bare være glad for at reservasjons-muligheten har blitt avlyst, og at kvinners rettigheter fortsatt er behold i Norge?

Nei. Dette er ikke en seier, og det er flere grunner til det.

For det første er vi ikke tilbake der vi startet. Debatten om reservasjonsretten har bragt noe godt med seg, og èn god ting er at vi nå vet at det finnes en del reservasjonsleger rundt om i landet. Tidligere førte disse hemmelige, ulovlige abortkamper med sin egen pasient; vet vi nå mer om omfanget.

Mange av reservasjonslegene har stått frem med sine holdninger; de mener kvinnen "bør tenke seg om", og de vil "sende et signal" slik at kvinnen skal skjønne hvor alvorlig abort egentlig er. Èn har ment at et slikt "smertefullt møte" mellom ham og en abortsøkende kvinne, MÅ finne sted - og at dette er et gode for pasienten.

Høie brukte disse reservasjons-legene som et argument for reservasjons-muligheten; det skulle være "en forbedring" for kvinnene å slippe å møte slike leger når de søker abort. Reservasjonslegene skulle "røykes ut".

Nå har Høie tatt legene inn i varmen igjen.  De tidligere reservasjonslegene får rådgi nye abortsøkende, og jeg antar de undersøker og informerer dem på samme måte som de hittil har gjort. Mot slutten av konsultasjonen skriver de ikke under papirene; hvilket jo heller ikke er nytt. Det nye er at dette ikke lenger er ulovlig.

Så vil noen påstå at dette er et godt kompromiss, at det ikke lenger er noe å reservere seg mot når legens underskrift fjernes fra skjemaet. Men kampsaken var jo ikke underskriften. Det som var og er viktig er hvordan pasienter blir møtt. Høie har nok en gang tilpasset helsevesenet etter hvordan legene vil ha det, og ikke etter hvordan pasienten trenger å ha det.

For jeg tviler sterkt på at reservasjonslegene, som er så sterkt mot abort, er gode nok leger for abortsøkende. Selvsagt har disse legene, som alle andre, rett til sin personlige mening. Sannsynligvis er de også gode og flinke leger på andre områder.

Om en sammenligner fastlegene med f.eks. Amathea, en rådgivnings-tjeneste for ufrivillig gravide, så understreker denne organisasjonen at den ikke kan ta valget for kvinnen, og at den er livssyns- og politisk nøytral. Slik som det synes klart at en rådgivningstjeneste må være uavhengig, bør fastlegene - som er den første rådgiveren mange gravide møter - også være nøytrale. Men reservasjonslegene har alt vist, med sin manglende underskrift og ved at de er villige til å bryte norsk lov og legers etiske retningslinjer, at de ikke klarer å holde seg profesjonelle nok.

Frem og tilbake er ikke like langt. Det vi står tilbake med, er helseministerens velsigning til at abortmotstandere som ikke har samvittighetskvaler med å fronte sitt personlige abortsyn, gjør det i en jobb som offentlig ansatte leger.

Så vil Høie innvende at det er derfor han nå innfører sanksjonsmuligheter.  Blir fastlegen klaget inn og en finner at han bryter forskriftene, får han straff; trekk i tilskuddet til fastlegene, og etterhvert oppsigelse, er konsekvensene.

Det er bare étt problem; Abortsøkende er en gruppe som sjelden eller aldri klager, noe som Fylkeslegene påpeker – og som også Høie innrømmer. Mange abortsøkende har nok med å å være abortsøkende og ha tatt abort. Vanskelige livssituasjoner som førte til at en valgte abort i første omgang, kan gjøre det enda verre å skulle ha overskudd til å klage.

I tillegg er det på mange steder ikke tilgjengelige fastlege-bytte, slik at en i realiteten mister fastlegen sin og oppfølgingen en skulle hatt, dersom en klager. På mindre steder er det ofte flere bindinger; det er ikke kjekt å møte igjen den legen du har klaget inn, i køa på Rimi eller på på foreldremøtet. I tillegg kommer belastningen av å måtte fortelle om aborten når man klager. Abort er fremdeles skam-og tabubelagt i Norge, og mange ønsker å holde dette hemmelig.

Straff og sanksjoner er altså vel og bra, men om klagene ikke når kommunen eller Fylkeslegen i første omgang, blir ikke dette mer enn noe man viser til for å legitimere fortsatt diskriminering. Da skifter diskrimineringen karakter og blir uformell. Den vil altså fortsatt finnes, og har kanskje til og med bedre betingelser for å gro i det skjulte- men den blir uformell, og lar seg vanskeligere bevise.

Et annet faremoment i høringsnotatet er utvalget som skal utrede samvittighetsfrihet. Høie sier at "reservasjoner er den gamle debatten" ; det vil ikke komme flere reservasjoner i helsevesenet. Men samarbeidspartner KrF uenig, og mener Høie ikke kan konkludere med dette før utvalget har utredet ferdig. Spesielt i helsevesenet ser KrF for seg at reservasjoner og samvittighets-fritak vil være aktuelt.

Det bør dermed ikke komme som en overraskelse på noen om vi i fremtiden får fritak for spiral og andre prevensjonsmidler, eller henvisning til assistert befruktning - også på grunnlag av søkerens seksuelle legning.

Med disse innvendingene er det klart at skrinleggingen av reservasjons-muligheten og det nye forslaget om samvittighetsfrihet ikke er en seier for kvinnene. Tvert imot vil det bli verre å bli abortsøkende nå.

Underskriften faller bort, og fastleger har ikke lenger en grunn til å reservere seg mot sine pasienter. Men abortsøkende har dermed heller ikke noen mulighet til å reservere seg - mot å møte en abortmotstander som rådgiver når de søker abort. Derfor er jeg imot det nye forslaget.

Gazas barn trenger hjelp

_cached_601x0__e7103199-10f1-4a02-ae01-ba90c34e99aa Gazas barn er ikke trygge i natt. Ingen vuggesang eller hviskende trøstende ord kan endre det de vet, men som voksne lyver for dem om. De vet at ingen er trygge i Gaza i natt.

Det er lett å føle avstand og avmakt. Men hjelpeorganisasjoner som Norsk Folkehjelp har erfaring og kunnskap som skal til for å yte hjelp. Vi støtter derfor gjerne deres arbeid i område. Villroser har derfor startet en innsamlingsaksjon i regi av Norsk Folkehjelp under "Min aksjon".

TV bildene og historiene fra det som skjer på Gaza er grusomme. Mennesker opplever overgrep og tap av sine nærmeste, barn  blir skutt og bombet i filler, de mangler mat, rent vann og medisiner. Uskyldige barn lider og opplever nok en krig. Barn får traumer som ingen barn skal oppleve. Redsel og frykt for hvor og når neste bombe vil treffe utgjør en psykologisk trussel man ikke kan forstå. Traumer som kan vare i generasjoner.

Men vi kan hjelpe!

Vi utfordrer deg til å gi så det monner og å utfordre fem venner hver til det samme! Bring it on!! Spre det videre og utfordre folk til å gi til Gazas barn. Norsk folkehjelp trenger hjelp til å hjelpe i lang tid fremover.

Støtt Villrosers innsamling og gi et bidrag til Gazas barn idag. (trykk på lenken og du kommer direkte til "Gazas barn").

 

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

1039812_606018472750726_669145855_oMen hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?» skriver vår neste gjesteblogger Runa Bolstad Laume. Runa er oppvokst og bosatt på Lørenskog. Hun er engasjert i lokalpolitikken i Lørenskog for AP og brenner særlig for fagligpolitisk samarbeid og likestilling. Det er i arbeidslivet de viktigste likestillings – og diskrimineringsslagene vil stå framover. Runa jobber i Norsk Revmatikerforbund som fylkessekretær i Oslo og Akershus og skal snart begynne i Handel og Kontor, avdeling Oslo og Akershus.

Vi ønsker Runa lykke til i en ny og spennende jobb.

God lesing

 

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

Likestillingen i Norge har beveget seg i riktig retning, nemlig fremover. Det kan vi takke modige og framsynte mennesker for. Full barnehagedekning er viktig faktor for høy yrkesdeltakelse og at kvinner er synlige i det offentlige rom. Men kan vi slå oss til ro og si at vi er i mål?

Mange av oss har tatt både foreldre- og samfunnsansvar ved å delta på foreldremøter i skolens regi. Et klassisk tema som blir diskutert er; hvor mye penger skal de håpefulle få lov til å ha med seg på klassetur, leirskole og på kino osv? Det har vært vitner til både lange, traurige og fastlåste diskusjoner rundt det temaet, helt til en pappa foreslo: ”vi sender med jentene 85 kroner og guttene 100 kroner!”Det ble oppstandelse blant resten av foreldrene! Urettferdig, teit og hvorfor det? var utsagn som med stort engasjement og høy temperatur ble slynget ut i rommet. Men hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?

Likestillings- og diskrimineringsombudet fastslår i rapporten Saldo at det slett ikke er lik lønn for likt arbeid. Tvert i mot er det slik at kvinner tjener mindre enn sine mannlige kolleger uten objektiv grunn. Aller dårligst ut kommer man i privat sektor hvor kvinner tjener 85 % av menn sin lønn i samme type stilling. Lønnsforskjellen på 15 % har vært så å si uendret de siste 15 årene. Legger du til utdannelse og lederansvar blir forskjellene, mot alle sunn fornuft, enda større. Kvinnelige administrerende direktører tjener nesten 30 % mindre enn menn i samme type rolle. Og legger man til opprinnelse fra et annet land (bortsett fra Sverige) befinner man seg aller lavest på lønnsstigen.

Konsekvensen av systematisk forskjellsbehandling av kvinner og menn når det dreier som om lønn får store konsekvenser for den enkelte. Hun får mindre kjøpekraft, opparbeider seg mindre pensjonspoeng, får lavere skatteevne og blir i større grad økonomisk uselvstendig. Og når informasjon om hvilke personer som eier størst verdier i kongeriket legges ut, er det få kvinner å se på listen.

Noen argumenterer med at kvinner er for dårlige til å forhandle om lønn. Fra tid til annen er det ikke vanskelig å si seg enig i at enkelte menn prises høyere enn de fortjener og selv er såre tilfreds med det. Men å legge ansvaret for å endre samfunnsmessige strukturelle forskjeller på enkeltindivider synes jeg mildt sagt er drøyt. Politisk vilje og påvirkningskraft må til for å skape varige endringer. En dæsj med handlekraft og gjennomføringsevne skader heller ikke. Det skal det vist nok finnes rikelig av i vår nåværende regjering – eller hva barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne?

For mange av oss er det å kunne kjøre Segway i 110 på motorveien eller få større taxfreekvote på Gardermoen lite egnet som plaster på såret. Ei heller symboliserer det langt fra å bruke politisk handelkraft på de virkelig viktige sakene. Mange av oss har langt større nytte og glede av en god lønn og mulighet til å opparbeide seg pensjon og noen kroner i banken.

Tanken om likelønn bygger på en tanke om rettferdighet. Likelønn er ikke noe som kan velges bort – prinsippet er faktisk lovregulert. Derfor er kampen for likelønn fortsatt en viktig kamp å kjempe!

Fremskrittspartiets mørkerom.

www.stortinget.no "Av og til får vi et blikk inn i mørkerommet til Frp, der politikken som er styrt av følelser har bolig" skriver vår neste gjesteblogger, Kari Henriksen.

Kari er stortingsrepresentant for Vest- Arbeiderparti. Hun har allerede vært en periode på Stortinget og hun var statsekretær i helse og omsorgsdepartementet fra 2007 -2009. Nå sitter hun i justiskomiteen. Kari har blogget for oss tidligere om "barna trenger fellesskap" og om inkludering i arbeidslivet.

 

 

Fremskrittspartiets mørkerom.

Min far var hobbyfotograf og fremkalte bilder selv. Det var alltid spennende å se på når vi stod i mørkerommet og bada arkene i forskjellige væsker, slik at lys og mørke kom fram (det var bare sort/hvitt i den tida).

Av og til får vi et blikk inn i mørkerommet til Frp, der politikken som er styrt av følelser har bolig. Før Siv Jensen ble finansminister, satt også hun der av og til, og sa: sett dem på en buss og bring dem ut av landet, til Nrk. Om romfolket. Mange har vært innom mørkerommet. Da Carl I Hagen tenkte ut sine angrep på enslige mødre som snylta og narkomane som burde flyttes langt bort, tenkte han de kanskje først inne på mørkerommet. Siste medieoppslag er fra en bystyredebatt i Arendal, der en Frp representant omtalte flyktninger i svært nedsettende og diskriminerende ordelag. Også disse tankene høres ut som om de kommer fra et svært mørkt mørkerom. Hvitvaskerne var raskt på pletten.

Og vips, hjernen min serverte meg minnene om stundene med min far i mørkerommet. Der svart gjøres til hvitt. For utenfor mørkerommet tar andre i partiet avstand fra slike ytringer. Jeg tror på at de mener det, og at ikke de lyver når de sier det. Men jeg tror på at de nettopp ikke stenger inngangen til mørkerommet, for de vet at der inne sitter det en del velgere.

Jeg mener heller ikke at Frp er et rasistisk parti. Men noen leverer fremdeles film fra det innerste i mørkerommet. Gammeldags film, utgått nesten. Men den finnes der ute og hvis ikke Frps nasjonale ledelse tar et generaloppgjør med disse ytringene, vil de fortsette å levere film.

Fra kamptolk til asylsøker. Hent Faiz hjem!

Bilde Det finnes kun et ord som er dekkende - Skam.

Tirsdag 27. mai kl 0030 ble tidligere kamptolk Faizullah Muradi hentet av politiet i en privatbolig i Mandal. I løpet av tolv hektiske timer var han brakt til Roma. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Mange føler en stor skam på vegne av nasjonen Norge som behandler et menneske på denne måten. Det kan vi godt forstå.

Faizullah, heretter kalt Faiz, ble rekruttert som tolk for de norske styrkene i Afghanistan rett før han fylte 18 år. Hans gode språkkunnskaper og store overblikk gjorde ham til en perfekt tolk. Så fort han hadde fylt 18 valgte Norge å utstyre ham med norsk uniform og skarpladd automatvåpen. Etter relevant trening ble han sendt til fronten for å bidra til beste for de norske styrkene. I løpet av sine to år i aktiv tjeneste var Faiz involvert i de hardeste kampene norske styrker har opplevd i krigen i Afghanistan.

Etter endt tjeneste flyttet han tilbake til sine hjemtrakter i en annen del av Afghanistan. I løpet av kort tid ble han sporet opp av Taliban som truet ham og hans familie på livet. Årsaken til dette er fordi Taliban har utpekt Faiz til landsforræder. Etter samråd med sin familie valgte Faiz å legge ut på flukt. Via Iran og Hellas endte han opp i Italia etter skipsforlis. Faiz var fra dag en helt klar på at hans destinasjon var Norge, men valgte allikevel å stille opp som vitne i italiensk rettsak mot organiserte menneskesmuglere.

Takken for alt dette er at norske myndigheter ikke vil behandle saken til Faiz. Etter en ekspressbehandling vi skjelden har sett makan til av UDI og UNE ble Faiz deportert fra Norge til Italia morgenen 27. mai 2014. Han fikk med seg to sekker med personlige eiendeler, en laptop, en mobil og ca 850 norske kroner til Italia. På kvelden denne dagen ble han satt på gata av italienske myndigheter. Samme kveld gav Justisminister Anders Anundsen (Frp) endelig svar på Karin Andersen (SV) sitt spørsmål. Svaret var at Faiz har blitt behandlet etter lovens krav og at Faiz vil få sitt beskyttelsesbehov prøvd i Italia. Punktum.

Onsdag 28. mai ankommer Faiz Lecce i sør-Italia. Dette er i nærheten av stedet hvor Faiz ankom Italia etter det fatale forliset. Han har fått beskjed at han muligens kan sove på en madrass i en lokal kirke som også vil forsørge han med mat. Bortsett fra dette har han ingen garantier annet enn at han får lov til å søke om beskyttelse. Dersom Italia behandler han etter samme lov som Norge vil han sannsynligvis bli sendt til Hellas hvor situasjonen er enda verre enn i sør-Italia. Det finnes ingen garantier for at Faiz vil ha noe krav på beskyttelse i Hellas og han kan dermed bli sendt tilbake til Afghanistan.

Det er sånn vi i Norge behandler mennesker som har satt sine liv i fare i tjeneste for det norske Forsvaret. Dette er en villet politikk. Heldigvis har V og KrF gått ut på 23 nyhetene tirsdag kveld og gitt klare signaler på at Justisministeren må snu i denne saken. Tidligere har også SV sagt det samme. Mens vi venter på å se om Stortinget kan omgjøre den store urett norske myndigheter har utsatt Faiz for, kan vi allerede nå tenke dypt og grundig på om det er slikt et samfunn vi ønsker å være. I dag føler vi sinne og skam på Norges vegne, men håper vi kan lære av de feil vi som nasjon har begått i denne saken. Uansett er det en klar oppfordring fra oss.

Ta ansvar og hent Faiz hjem.

Anne & Hanne

Hva ønsker bonden?

kuer_full Årets jordbruksoppgjør har endt med brudd mellom landbrukets organisasjoner og regjeringen. Ministeren får det til å høres ut som om bøndene er kravstore og sytete. Men dette jordbruksoppgjøret handler ikke først og fremst om hvor mange bønder vi skal ha. Det handler om hva slags Norge vi skal ha.  Hvordan det skal se ut, hva vi skal spise og hvor overskuddet av verdiskapinga skal havne.

birteBirte Usland er leder for Vest Agder Bondelag. Hun er bonde og hun står midt i et spesielt og viktig landbruksoppgjør. Her får du det rett fra den lokale bonden hvorfor landbruket ikke godtar regjeringens tilbud og hva bøndene egentlig vil.

...............................................................................................................................

 

Når landbruket legger fram sitt krav, så er dokumentet et resultat av en demokratisk prosess, der alle 500 lokallag er invitert til å gi innspill til sitt fylke. Fylkeslagene sammenfatter situasjonen for sine medlemmer, og representantskapet i Norges Bondelag samler seg om hovedutfordringene som løftes opp i kravet landbruket har inn i forhandlingene. Det er derfor svært godt dokumenterte problemstillinger som blir fremmet.

 

Utfordringene

Etter mange år, der utviklinga i økonomien i landbruket i stor grad har basert seg på en effektivisering på 6 prosent hvert år den siste ti års perioden, opplever flere og flere enkeltbønder stordriftsulemper. I praksis kan det bety at det koster for mye tid eller penger å utvide driften i forhold til hva du får igjen. Det er oftest transport av for til dyra, eller fornuftig bruk av husdyrgjødsla som setter grensene. Vi får heller ikke tid til å stelle jorda som vi bør, og det fører til dårligere avlinger. Det jobbes ofte minst 3000 timer i året, og enda er økonomien en utfordring. Enda flere arbeidstimer oppleves derfor ikke som en løsning. Videre utvilkling i landbruket må ta opp i seg en rekke andre elementer.

 

Den negative utviklingen i Norsk landbruk skjer samtidig med at verden blir mer og mer klar over at det er utfordringer i forhold til klima. Klimakrisens egentlige navn burde være matproduksjonskrise. Det blir stadig flere folk i verden, samtidig som tilgangen på dyrka jord og reint vann reduseres kraftig. 3,6 milliarder av verdens innbyggere bor i land som overforbruker grunnvannet sitt, blant dem India og USA. Kina har 20 % av innbyggerne i verden, men bare 10% av den dyrka marka og ferskvannet. Og slik kan man fortsette å ramse opp utfordringer. Det hele kulminerer i at det er rekord lavt kornlager i verden. Selvforsyningsgraden i Norge er nede i ca 36%, samtidig som areal til bruk i matproduksjon er synkende.

 

Dette fikk Norges Bondelag til å fremme et krav som la opp til økt matproduksjon på en klimasmart og bærekraftig måte. Utfordringene norske bønder møter i hverdagen harmonerer med problemstillingene FN løfter i sitt internasjonale år for familielandbruket. Det er de små familiedrevne gårdene som står for 70 % av matproduksjonen i verden. Det de som har mest avling pr daa, som er mest robuste mot klimaendringer og som dermed er best rusta til å bekjempe sult i framtiden.

 

Hva vil norske bønder?

Norske bønder ønsker ikke en matproduksjon som kun higer etter å være billigst eller størst. Vi ønsker en matproduksjon som tar hensyn til at dyrka mark lever sitt eget liv og ikke tar hensyn til regjeringserklæringer og regnearkmodeller. Dette har den holdt på med i tusener av år og det vil ikke endres. Vi ønsker en matproduksjon som har dyrevelferd høgt oppe på agendaen. Det som er best for dyra er best for menneskene som jobber med de, og vi tror at det gir best produkter. Landbruket har alltid endret seg, og det ønsker vi å fortsette å gjøre. Men vi har ikke meldt oss på den konkurransen som handler om å bli flinkest til å produsere til null kroner uten negative konsekvenser. Vi ønsker å bruke enda mindre medisiner, selv om vi er best i klassen i dag. Vi ønsker å øke produksjonen vår, men vil ikke bruke veksthormoner, eller ta i bruk GMO for å oppnå det. Vi ønsker å fortsette å forvalte felles kulturarv, som mattradisjoner og kulturlandskap gjennom bærekraftig produksjon og lokalt tradisjonelt eierskap.

 

Regjeringen kom oss ikke i møte på noen av disse punktene. Klima og bærekraft er ikke nevnt. Ønske om økt produksjon er konvertert til at man må være stor produsent, langt utover det det er naturlige forutsetninger for i dette langstrakte landet vårt. Det skal kjøres mer etter veien, det skal kjøres mer på jorda til feil tidspunkt og det skal passes på flere dyr på minst like dårlig tid. I tillegg var det ikke vilje til å betale for jobben vi gjør. Færre skal altså jobbe flere timer til minst like dårlig betaling.

 

For jobben som gjøres, synes vi det er rimelig å ha en viss inntekt. Vi drømmer ikke om å bli millionærer. Vi ønsker bare å få vår rettferdige andel av verdiskapinga. Slik at også vi kan følge opp våre barn, ha et sosialt nettverk, og være med å bidra i samfunnet med dugnad og tillitsverv som andre folk. Nå havner stadig mer av verdiskapinga lenger og lenger ut i verdikjeden. Det er ikke kjøttskjæreren på slakteriet som blir søkkrik. Det er ikke kvinnene bak kassa i nærbutikken heller. Men man blir altså mangemilliardær av å selge billig mat i dette landet.

 

Dette jordbruksoppgjøret handler ikke først og fremst om hvor mange bønder vi skal ha. Det handler om hva slags Norge vi skal ha. Hvordan det skal se ut, hva vi skal spise og hvor overskuddet av verdiskapinga skal havne.

 

Jeg mener vi skal bruke noe av oljepengene våre på å utvikle verdens beste produksjon av klimasmart og bærekraftig lokal mat til egen befolkning. Det har vi alle forutsetninger for å få til. Vi trenger bare nok spenstige politikere på Stortinget. Politikere som ser verdien av og har mot til å sørge for et klimasmart og bærekraftig, lokalt landbruk.

 

Jordbruksoppgjøret er første mulighet til å være litt spenstig.

Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt

20140510-124456.jpg

Anna Kathrine blogger og skriver spalter for Bergensavisen. Hun er medlem i Kvinneaktivistene og Nei til EU. I 2013 trakk hun seg som kvinnepolitisk leder i Rødt og meldte seg ut av partiet. Nå har hun meldt seg inn i SV, og tenker å fortsette med sitt politiske engasjement der. Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt 19. juni vil det i Oslo, Bergen og en rekke andre norske byer arrangeres Løvetannmarsj. Togenes deltakere vil belyse at det er behov for å styrke rettsvernet for overgrepsutsatte barn.

Når man snakker om rettsvern, så snakker man om en rekke faktorer. Man snakker om at overgrepsutsatte skal blir ivaretatt godt nok uansett om de velger å anmelde eller ei. Man snakker om at det for eksistere gode nok hjelpetiltak for dem. Man snakker også om at domstolene må være sitt ansvar bevisst når de deler ut straffer til overgripere.

Prevensjonsteori Rettssystemets ide om å straffe antisosiale mennesker, stammer fra opplysningstiden og 1700-tallet. Den ene teorigruppen kaller gjengjeldelsesteoretikere, den andre prevensjonsteoretikere. Kort oppsummert består skillet mellom straff fordi det er begått en straffbar handling, og straff for å hindre straffbare handlinger.

Gjengjeldelsesfilosofi står 400 år etter opplysningstiden ikke så høyt i kurs i dagens samfunn. Hevn og hat er likevel så destruktive krefter. Da er det bedre å dele ut straff for å avskrekke. Om det finnes bedre metoder enn avskrekking? Jo da. Det finnes forebyggende tiltak som obligatorisk barneskoleundervisning om vold, overgrep og respekt for enkeltpersoners grenser. Det finnes også andre tiltak som kan føre til færre overgrep. Men i de saker hvor skaden allerede har skjedd, kan man ikke snakke om forebygging. Da må man reparere. Statuere. Og signalisere.

Overgrep flest blir henlagt Statistikker taler sitt tydelige språk. Anmeldte overgrep flest blir henlagt. De få sakene som ender opp i rettssaler, frikjenner ofte den tiltalte. Eller gir den tiltalte svært lav straff. Krise- og traumesentre blir lagt ned. Da snakker man verken om reparering, statuering eller signaleffekt. Da snakker man kun om å pulverisere det ansvaret som ligger på hver overgriper. Det er fritt frem, og de overgrepsutsatte får ikke det vernet de har krav på. De blir overlatt til seg selv.

Vi som går i Løvetannmarsj er lei av at det er sånn, men vi er ikke en mobb med høygafler som roper for å se blod. Vi er ikke umennesker som ikke evner å se at overgripere ofte selv har opplevd overgrep. Vi vil bare at den som utsettes for overgrepet skal ha minst like godt rettsvern som overgriperen. Vi vil bare at det skal ødelegges færre menneskeliv. Og sist men ikke minst, ønsker vi å bli tatt på alvor.

Anna Kathrine Eltvik Medlem i SV og Kvinneaktivistene

Kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp

20140124-122127.jpg

Helsedepartementet sendte ut høringsnotat om et lovforslag om at kommuner kan inngå avtale om reservasjon med fastleger som ikke ønsker å henvise kvinner til abort. Høringsforslaget legger opp til endringer om at hver enkelt kommune selv skal avgjøre om kommunen vil inngå avtaler med fastleger om reservasjon mot henvisning til abort. I Fedrelandsvennen (22.jan) kunne jeg lese at kommuneoverlegen i Åseral sier at hun nekter å sette sprial på pasientene. Hun mener det er et abortmiddel og derfor strider med hennes religiøse syn (Sitat Fvn, 22. jan 2014). Hun setter sine personlige syn foran pasienten og kvinner som er i en sårbar situasjon når hun nekter å henvise til abort eller å sette inn f.eks spiral. Det er en menneskerett å ha etisk samvittighet. Å være fastlege er ikke en menneskerett.

Allerede i 1913 startet den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort. I 1913 var abort ulovelig og både kvinner og den som utførte aborten risikerte fengsel. Foregangskvinnen Katti Anker Møller formulerte for første gang kravet om lovlig selvbestemt abort

Den første abortloven kom først i 1959. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Loven åpnet den gang opp for at legal abort kunne utføres hvis kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser eller hvis deres liv stod i fare. Ikke nok med det, de måtte legge saken frem for en nemd bestående av leger som satt med makt og innflytelse til å bestemme hvem som måtte fullføre svangerskaper og hvem som skulle få abort etter kriteriene ovenfor.

Nemden og systemet utløste abortkampen som en av kvinnebevegelsens store kamper på 1970-tallet. Kampen handlet om spørsmålet om hvem som skulle ta avgjørelsen – legen eller kvinnen selv. Paradokset er at det er samme kampen som kvinner står ovenfor i dag, i 2014. Etter at Helsedepartementet og den blå-blå regjeringen sendte ut høringsnotatet om reservasjoner for fastleger til å henvise kvinner til å ta abort. Paradokset er at vi nesten 40 år senere står ovenfor sammen kampen som våre søstre gjorde på 1970 tallet. Hvem skal avgjøre – kvinnen selv eller legen. Hvem skal bestemme? Kvinnen selv eller moralens vokter. Hvem skal bestemme over kvinners kropp? En fastlege med et annet grunn,-og verdisyn eller kvinnen selv som kjenner sin egen kropp, livssituasjon og følelser best?

Det blir for meg et paradoks at kvinneaksjonen for selvbestemt abort som stod sterkt på 1970-tallet, nå er dagsaktuell. Regjeringens forslag er et stort tilbakeslag i likestillingsdebatten. Det er et stort tilbakeskritt i kvinners rettigheter. Rettigheter som har blitt kjempet frem av sterke kvinnestemmer. Rettigheter som gjør at kvinner kan bestemme over sin egen kropp og ta sine egne valg.

Det er med stolthet jeg kan si at jeg hører til et parti som har kjempet for selvbestemt abort i flere ti år. Allerede i 1969 ble det programfestet på landsmøtet. Den kampen ga igjen åpning for loven som ble vedtatt i 1975, hvor det ble åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. Den ga også helsepersonell muligheten til å nekte å utføre abort av etiske og samvittighetshensyn. Først tre år senere i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt

Abortloven av 1975 gir allerede reservasjonsrett for sykehuspersonell fra å utføre eller delta i abortinngrep. Helsedepartementets høringsnotat går langt utover det som ligger i abortloven. Den gir en fastlege mulighet til å reservere seg fra å skrive under på en ”begjæring om svangerskapsavbrudd”. Fra kvinners og pasientens ståsted er det en belastning om å bli henvist til en annen lege. Jeg har ennå ikke møtt en eneste kvinne som tar lett på å gjennomføre abort. Det er en sårbar og følelsesmessig situasjon. Tillitsforholdet mellom pasient og fastlege vil svekkes om fastleger får reservasjonsrett og nekter å sette inn for eksempel spiral fordi de har andre personlige motiver. Slik som kommuneoverlegen i Åseral har. Høringsforslaget skaper utrygghet for kvinner i en sårbar situasjon, og det skaper flere ledd i en allerede krevende prosess. Det å bli henvist til en annen lege fordi en egen fastlege har reservert seg mot å henvise til abort skaper utrygghet.

Det er ikke til å legge skjul på at Høyre svikter kvinnene. Erna Solberg og Høyres slagord ”Nye ideer, bedre løsninger” er verken nye eller bedre. Ideen hennes regjering løfter frem var aktuell i 1975. Bedre løsning er det heller ikke når en setter kvinners hensyn til side.

Nå må landets kommunestyrer stå opp og si nei til at fastleger kan reservere seg mot å henvise til abort.

Det handler om likestilling, det handler om at kvinner i en sårbar situasjon skal møtes med respekt, uavhengig av hvilke valg de tar. De skal ikke møte moralens vokter. De skal få den hjelp de trenger, uten at legens egne moralske og etiske prinsipper skal bli en ekstra belastning for kvinner.

VI lever i 2014, men fortsatt er kvinnesaken fra 1970 tallet ”Folkeaksjon for selvbestemtabort” dagsaktuell. Vi trenger å se fremover, ikke bakover.

Anne & Hanne

Glasstaket er der fortsatt

elisabethVår neste gjesteblogger er Elisabeth Haaversen, distriktssekretær i LO Vest- Agder. Elisabeth beskriver seg selv som en person sterkt opptatt av rettferdighet og med beina godt planta på jorda. Verdier hun fikk med seg hjemmenfra. Familien har et sterkt forhold både til sjøen og til politikken. Farfaren  var kaptein i utenriksfart og tross for at han var ute i årevis, var Elisabeth sin farmor aktiv i politikken, og ”kjempet” alltid for arbeidsfolk. Elisabeth satt ofte i stuen hos sine besteforeldre som liten jente, og hørte sin farmor rådføre seg med sin mann i blant annet boligpolitikk. Farmoren var en av de første kvinner i formannskapet i Kristiansand. Noe Elisabeth er stolt av! De siste 19 årene har Elisabeth vært distriktsekretær i  LO. Hennes hjertesak i alle år har vært å arbeide mot ufrivillig deltid. Den kampen har hun ført i 34 år!

Elisabeth er kjent for å være en uredd og modig stemme som tør å si ifra når det trengs! I dette innlegget tar hun oppgjør med både jantelov og de som avviser glasstaket. HØR HØR!

................................................................................................................

Glasstaket er der fortsatt! Og janteloven lever i beste velgående. Mon tro om denne "janteloven" kan ha en sammenheng med enkelte personers egen "maktsyke", og enkelte personers misunnelse?

Glasstaket er muligens ikke så synlig for enkelte i nåtiden, kan dette ha sin bakgrunn i at det er gjort flere forsøk på å polere glasset, slik at det nå er vanskeligere for enkelte å få øye på!

Det er gjort undersøkelser som viser at når menn når toppen, beundres de, mens kvinner mislikes. Dessverre mislikes de ikke bare av menn, men også i noen tilfeller av sine egne medsøstre. Noe som ofte gir seg utslag i nedsnakking, "hun må ikke tro hun er noe" (janteloven) Hos menn gir dette ofte utslag fra sjølopplevd autoritet, og da skal kvinnen” settes på plass".  Kvinner skal også settes på prøve, for å vise sin "autoritet" og styrke. Er styrken og ureddheten for stor, blir hun en trussel for eksiterende autoriteter.

Samtidig er det fortsatt slik at kvinner som oppleves som sterke og med autoritet blir oppfattet som autoritære, noe som etter manges syn, kvinner ikke skal være! Da må disse "Villrosene" lukes bort. En mannlig autoritet blir sjeldent oppfattet som autoritær, på samme måte, og blir sjeldent luket bort. Dersom menn blir luket bort, er det som oftest av ett bedrifts styre bestående i hovedsakk av menn med begrunnelse om for dårlige resultater, (økonomiske) og med en enorm etterlønn som følger vedkommende.

Det er fortsatt slik at kvinnen er den som i størst grad oppdrar barna mens de er små, og er de som fortsatt tar hovedansvaret med jobben i hjemmet. Likestillingen er kommet noe lengre i heimen, ved at far bringer og henter i barnehage, triller barnevognen, og de bidrar i noe større grad på hjemmebane. I oppdragelsen av barn er vi forskjellige, men en av tendensene for å få barna til å lytte kan bli såkalt kjefting. Når man hever stemmen til barn, lytter de som oftest. Når man kommer i tenårene, og mor kjefter, er hun bare den  "kjeftesmella".  Dette følger kvinnen på livets vei. Derfor den oppfattelsen av mor/ kvinnen som ”kjeftesmella”, og den lever i beste velgående.  I offentlighetens lys kan nevnes den første "kjeftesmellen" var Gro Harlem Brundtland, nå den siste Liv Signe Navarsete.  Men hvilke resultater dette ga, og kan gi for andre, nettopp fordi de "turte", de ga av seg selv.

Men fortsatt er det nok slik at i ledende stillinger, er menn i flertall. Dette gjelder i private, statlige og kommunale virksomheter, også det gjelder i politikken. Noe som er svært synlig i den sittende regjering.  Av 59 statssekretærer/ rådgivere er 15 av disse kvinner og 44 er menn. I 15 dep. er statsrådspostene fordelt med 6 kvinner og resten av departementene er styrt av menn.  Fortsatt er menn de som har flest posisjoner, ergo vil de utgjøre flertallet, og være de som legger størst føringer for landets politikk.

Makt mennesker ønsker å beholde sin posisjon. For å klare dette slår hersketeknikkene inn, hos kvinner så vel som hos menn. Her er vi like. Men når det kommer til utvelgelse til styrer og råd,  er fortsatt menn i flertall med styreverv. Man søker sine egne, for å beholde posisjoner.

De maktsyke kvinnene, som tenker egen posisjon, og som har fått gå i "lære", holder seg ved sin lest. Tier og samtykker med sin læremester, som igjen er en som har alliert seg, han har da samtidig med seg en kvinne (alibi ) for selv å oppnå egne fordeler. Disse kvinnene oppnår også egne ønskede posisjoner. Da er det om å gjøre å holde andre på avstand, for igjen å kunne beholde posisjoner, om enn også,- for å nå enda lengre.  De trives ganske enkelt i "gutteklubben grei". På den måten oppnår de sine egne fordeler. Dette er en menneskelig karusell med en runddans det er vanskelig å komme ut av.

Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom ikke alles stemmer skal høres. Kvinner som menn. Hvor er ett fullkomment demokrati, dersom vi ikke kan akseptere hverandres væremåter, så lenge væremåten er med respekt ovenfor andre?

Stikkordet må være mere lojalitet ovenfor hverandre, mer opp snakking og inkludering av hverandre. Får vi dette til, må noen gi slipp på, og- ofre noe. Spørsmålet blir da: er vi villige til dette.

Ps. Det er nok enklere å stå oppå glasstaket, og - skue ned på andre, enn det å stå under glasset å forsøke å stange seg gjennom.

Kristiansand, 15. januar 2014

Elisabeth Haaversen

"En frivillig kveld" Sånn ble det.

Jeg så på ansiktene til de ansatte og de frivillige at de kjente hver og enkelt som er kom for å delta på middagen til « en frivillig kveld» Oppmerksomt saumfarte de lokalet for å se til at hver og en av brukerne som kom følte seg sett og ivaretatt. Mange av dem sliter med angst og blir engstelige når det er for mange nye mennesker og når situasjonen er litt annerledes enn den pleier å være. Og denne kvelden var unektelig litt annerledes. Den var annerledes for de fleste av oss. Selv i en liten by som Mandal finnes det et hav å krysse fra den ene kulturen til den andre. Vi lever i svært forskjellige virkligheter. Som folkevalgt er du ombud for dem alle. Det er en omfattende oppgave og det krever noe av deg.  Bak tallene og kvartalsrapportene finnes det mennesker. Noen mennesker som trenger hjelp. Noen mennesker som man helt glemmer. Og noen ganger glemmer man at hvis ikke den frivillige innsatsen hadde vært utført hadde tallene i budsjettet sett helt annerledes ut og at den innsatsen man gjør for å tilrettelegge for dem utgjør faktske tall.

Vi vet også så lite om hverandre når vi bor sånn på hver side av elva. Langt fra hverandre. Kanskje er vi fulle av fordommer mot hverandre. Kanskje kunnskapsløse. Da trengs et møtested.

«En frivillig kveld» var et slikt sted hvor vi møttes. Ansatte, frivillige, politikere og rusmiddelavhengige.

Vi var svært spente på om noen ville våge å ytre seg, fortelle om livene sine, fortelle om verdien av lavterskeltilbud og frivillige. Det hadde vi ikke trengt å være. Rundt bordene og over maten delte de historier og erfaringer. Fordommer ble erstattet med respekt.

Politikere fra SV, MDG, KrF, H, Frp og en uavhengig representant serverte, ryddet bord og tok oppvasken, men viktigst av alt snakket de med alle. Vi tror at det er betydningsfullt når forhandlingene om budsjettet tar til. Det at det finnes virkelige mennesker bak tallene som trenger tilbudet de har makt til å nedlegge eller opprettholde er vesentlig for våre folkevalgte å ha kjennskap til.

Vi takker alle de ansatte og frivillige i Frelsesarmeen og Blå Kors, særlig Margrethe Holte og Randi Grønsund.

Vi takker politikerne Alf Erik Andersen (FrP), Svend Seljom og Ole Guttorm Ihme (H),Tore Askildsen (KrF),Bodil Ruud (uavh) Morten Ekeland( SV) og Torgrim Olsen (MDG)

Og vi takker våre bidragsytere Metall bygg AS, MobilData Mandal, Mandals AS, Sweco Mec AS, Nødings Delikatesse, GE Healt care Lindesnes og Europris Mandal.

Villrosene vil fortsette med sine små prosjekter som har som målsetning å skape gode møteplasser hvor kunnskap og politikk kan utvikles og hvor mennesker kan møtes.

Her kan du lese oppslaget i regionsavisa Fedrelandsvennen.

Her er TareTV sitt innslag.

1464013_10153475508820344_263402532_n

601578_10201884389246881_2139560218_n

1453358_10153475507940344_1645588366_n

1459744_10152105293221719_1411167114_n

Nye ideer, bedre løsninger

stortingetValgkampen 2013 handlet var et retningsvalg. Et valg mellom velferdsgoder eller skattekutt. Et valg om verdier. I hele valgkampen snakket høyresiden om nye ideer og bedre løsninger. De har til og med snakket om nye boller.  Og folket lot seg inspirere, nå får vi nye løsninger. Men hva får vi egentlig? Hva er det nye Norge?

Jeg forventer endringer i det nye Norge. Gjennom hele valgkampen ble jeg møtt med at folk ønsker forandring. De var lei av Jens. De vil ha noe ”nytt”. Til og med noen av mine nære, ikke politiske venner, har sagt at ”mi må ha noe nytt nå”. Hva er det de får?

Hvor skal jeg begynne?

Nå går vi inn i en bompenge fri periode. Veibygging kan skje uten at billistene må ta regninger. Nå blir det slutt på bompenger, det kommer firefeltsvei i hele landet, og jeg regner med at det skjer i denne perioden. Sørlandet gleder seg spesielt mye til den firefelts veien til Stavanger. Og så blir det skattekutt. Det utgjør muligens ca 160 kr for meg. Tusen takk, Erna, Siv, Trine og Knut Arild. For det kan jeg kjøpe vin brennevin på butikken og ta meg en liten fest! I tillegg så skal det kuttes mellom 25-100 milliarder kroner i skattelette til folk flest. For mens den rødgrønne regjeringen ønsket videre satsing på velferdstilbud, så ønsker høyresiden skattekutt. Muligens ikke en ny ide fra høyresiden, men det vil definitivt kreve nye løsninger i forhold til dagens velferdsløsninger. Når det gjelder justisfeltet så har høyresiden nok en gang nye ideer og bedre løsninger for folk flest. Dere har lovt folk flest handlekraft. Soningskøene skal dere få bort på en-to-tre. Dere har flagget løfter om at det skal etableres egne fengsler for ”ikke vestlige mennesker”. Vi må jo vite at landet vårt holder på å bli snikislamisert. Her kreves det nye løsninger.

Et helsevesen med to spor – din lommebok og det offentlige. Har du lyst har du lov til å kjøpe deg forbi. Køene skal vekk. Det er løftet dere har gitt velgerne i hele valgkampen. Jeg gleder meg til å se resultatet. Ikke nok med det, dere skal gjennomføre en omfattende helsereform. Hva en slik reform vil koste er uvisst, men i og med at dere har gitt pengene bort i skatteløfter vil jeg tro det også her virkelig er behov for en kreativ tenketank. Dere skal gi Norge et helsevesen å være stolt av. Det holder ikke for dere at det norske helsevesen under den rødgrønne regjeringen er et av verdens beste helsevesen.

I følge den kommende regjeringen har Norge lenge manglet en kunnskapsrik, velutdannet drømmelærer som kan sette karakterer fra 5.klasse. Men Høyres nye løsninger fikses det i løpet av kommende periode

Nå møtte jeg drømmelæreren lenge før Erna kom på at det var en del av nye løsniner strategien. Det beste av lat var at alle de drømmelærerene jeg har møtt var en sterk  tilhenger av fellesskolen. Fellesskolen som Erna kritiserte gjennom hele valgkampen.

Det finnes utfordringer å bryne seg på i skolen; stappfulle klasser med opptil 30 elever, barn kommer sulte til skolen og mobbing. Men de nye løsningene snakker fint lite om store klasser og forfalne skolebygg. Drømmelæren skal måles i god NPM-tradisjon. Karakterer fra 5. klasse skal innføres. Elevene skal nok en gang gjøres til et tall i et system. Faktisk så synes jeg at det direkte respektløst mot alle landets lærere og si at nå skal drømmelæreren komme. For drømmelæreren er på jobb hver dag, på hver skole i alle landets 428 kommuner.

Apropos 428 kommuner. Ingenting er mer morsomt som å lage drømmekartet over landets kommune. Men det nye med denne løsningen er at lokaldemokratiet skal settes til side og regjeringen skal tenke på et tall før nye løsninger tegnes. Bare så det er sagt, jeg ønsker meg Åseral og Sirdal for de har i motsetning til Mandal penger. Det ville gitt meg mulighet til noen nye løsninger, for å si det sånn.

I likestillingspolitikken så har dere absolutt ikke nye løsninger. De løsningene var vi ferdig med for lenge siden før dere relanserte dem igjen. Pappaene skal jobbe overtid og mammaene skal jobbe deltid. Pappaperm skal fjernes. Dere vil ha lokal kontantstøtte, slik at mammaene kan være enda lengre borte fra arbeidslivet. Det er forslag Høyre fremmet i valgkampen i 2013. 100 år etter at kvinner fikk allmenn stemmerett. Det er da ikke « nye løsninger»!

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg er stolt av det nye Norge som dere har gått til valg på i valgkampen. Det er jeg ikke.

Jeg kan love høyresiden en ting – fra nå av og frem til 2017 skal jeg jobbe hver bidige dag for at vi får et skifte om fire år.

Villroser

Anne & Hanne

Det er typisk Norsk å være god…

JelrikVår neste gjesteblogger er Jelrik Nylund-van Berkel (35 år) og småbarnspappa for to barn. Jelrik har bodd i Norge siden 2002 etter å ha bodd hele livet i Belgia. Han er opprinnelig utdannet intensivsykepleier og jobber nå med helsevurdering i et stort livsforsikringsselskap.

Ble medlem i Arbeiderpartiet i 2011 og er i dag sekretær i Asker Arbeiderparti. Han er opptatt av likestilling, helsepolitikk og skolepolitikk.

Villroser er glade for at Jelrik vil blogge for oss.

God lesing

 

 

 

Det er typisk Norsk å være god…

En fin dag i september 2011 møte jeg opp for siste gangen ved skranken til Politiets Utlendingsseksjon. Endelig skulle det bli slutt å stå i kø for å fornye min 5 års oppholdstillatelse. Jeg hadde fått gladmeldingen i posten fra UDI, om at min søknad for å bli Norsk statsborger var godkjent. Med alle papirene i hendene og et stort smil på ansiktet gikk jeg til politimannen som tok imot min Nederlandske pass og i hendene fikk jeg statsborgerbrevet og søknaden for å få Norsk pass.

‘Hvorfor i all verden valgte du å bli Norsk statsborger når du er EU-borger?’, spurte politimannen meg. Svaret var ikke vanskelig: ‘Jeg ønsket å være del av et samfunn som befolker det beste landet i verden og jeg ønsker å ha politiske rettigheter i landet som jeg bor i og har stiftet familie i’. Politimannen smilte og sa at han var godt fornøyd med svaret mitt; så fornøyd at han lovet meg at passet skulle komme veldig raskt.

På vei hjem tenkte jeg over ordene som ble sagt. Hva skiller en Norsk statsborger med en EU-borger? Hva skiller vårt samfunn med det Belgiske samfunnet, som jeg var en del av i 25 år? Er vi så gode som vi tror, her i vårt lille hjørne i nord eller er har vi et så godt selvbilde så vi ikke ser behovet for endringer og nye løsninger?

Jeg mimret tilbake til en tid da min sønn var 1,5 år. Jeg hadde lyst å reise til mine foreldre i Belgia og min kone hadde ikke fått fri fra jobben. Ingen problem, jeg kjente poden godt, visste hva slags klær han skulle ha på seg (ok jeg skal ikke skryte på meg at fargene alltid matcher men han ble i hvert fall ikke kald), visste at man risikerer å bli nedtisset av en smågutt når man åpner bleien, visste når han var sulten og hvordan man varmer mat og visste at man får en kos på slutten av dagen som premie for slitet. Logisk, ikke sant? Jeg er tross alt pappaen hans. Eller er det det?

I Belgia var det mange av mine venner som ikke kunne fatte at jeg turte å reise alene med et barn på 1,5 år. Og uten kone? Hva sa hun på at du ønsket å reise? ‘Nei, det gikk vel fint det’, svarte jeg. ‘Ja så da får du kjørt deg når du plutselig må skifte bleie’, sa de. ‘Er det ikke en vanlig del av en hverdag som småbarnsfar’, prøvde jeg å forsvare meg… For noen er det det i Belgia også, spesielt interesserte menn som ordner og styrer med stell til sine barn. Men for så mange er det ikke det. Og der kommer nøkkelen: vi har noe som vi har kjempet for i mange år, noe som regjeringen har økt og økt de siste årene, noe som opposisjonen ser like grønn og blå for som deres partifarger: Vi har fedrekvote!

En Belgisk mor har 3 måneder svangerskapspermisjon og etter 3 måneder blir en liten baby levert til en barnehage eller en dagmamma. Fedrene kan dra tilbake til sine arbeidsplasser når babyen er 10 dager gammel. Når jeg forteller i Belgia at fedrene i dag har 16 uker fedrekvote, får øyene størrelsen som kaffetallerkener og åpner munnen seg. Å gi menn tidlig en liten dytt i ryggen så de må ta ut lovbestemt fedrekvote og la de få prøve å være pappa, er en av de store virvlene i ryggsøylen til verdens mest likestilte land. Det gir tidlig respekt for oppgavene en mamma kanskje senere gjør mer av enn en pappa. Det gir en unik mulighet til å knytte et nært bånd med det nyfødte barnet uten å måtte tenke på at man snylter på arbeidsgiveren eller uten å måtte trygle arbeidsgiver om å få lov til det.

Jeg blir overrasket over å se hvor konservativ en Belgisk familiedynamikk fortsatt er i 2013. Det har resultert i hete diskusjoner om forskjeller mellom Belgiske og Norske ekteskap med venner og familie. Jeg grøsser over å se Belgiske kvinner ha mange timer bak strykebrettet, lage mat, passe barn og gjøre husarbeid mens ektefellen kommer hjem og setter seg i sofaen. Det handler om gjensidig respekt, det handler ikke om å være mindre mandig men det handler om å dele på oppgavene i en travel hverdag. Og Norske menn er flinke. Vi tar barna ut på tur, vi støvsuger og vi elsker å stå på kjøkkenet. Selvfølgelig slår Gauss-kurven også inn her og er det noen som gjør mer enn andre men generelt sett er det en forskjell å se.

Tenkt at et industrialisert land som Sveits først innførte kvinnestemmeretten i visse kantoner så sent som i 1990! Da er jeg glad for våre 4 store: Camilla Collett som posisjonerte seg i den offentlige debatten i midten av 1800-tallet, Frederikke Qvam som posisjonerte seg blant viktige politikere, Gina Krog som første leder av Kvinnestemmerettsforeningen og Fernanda Nissen som jobbet for kvinnesaken. Et samfunn der medlemmer blir ulik behandlet er et urettferdig samfunn. Det er et samfunn der urettferdigheten gnager i ekteskap. At jeg må bidra mer som mann i min familie enn en mann gjorde på 1800-tallet er en innsats som viser respekt for min kone. Og et samfunn med respekt er et vellykket samfunn.

At politiske partier i 2013 begynner å diskutere over å fjerne fedrekvoten, over å øke forskjeller mellom ektefeller ved å holde kvinner hjem, over å frata kvinner rett å bestemme over egen kropp er uforståelig. Det er ikke i et slikt land jeg ville være statsborger da jeg ønsket å bli Norsk i 2011. Det er i landet jeg lever i i dag: verdens mest likestilte land med gode ordninger for menn og kvinner!

Bruk stemmeretten, menn og kvinner, for et land som setter likestilling høyt på agenda! Bruk stemmeretten, kjære kvinner og tenk hvilket privilegium dere har mot kvinner uten politiske rettigheter i mange andre land. Bruk stemmeretten så vi kan jobbe videre på den store jobben våre 4 forgangskvinner har startet!

 

 

Flere munner å mette

Arendalsuka 2013092 (2)Vår neste gjesteblogger er Birte Usland. Birte bor på Høye i Marnardal. Hun er varaordfører i Marnardal for AP, fylkesleder i Vest-Agder Bondelag og bonde. Hun er tobarnsmamma og har en uhelbredelig interesser både i matproduksjon, politikk og blomster av alle slag.

Landbrukspolitikken er et av di store skillene i årets valg.  Mat er  alt fra kultur, identitet til makt, penger og storpolitikk. Det er derfor ikke  likegyldig hva som skjer i verdikjeden mat.  Ethvert  stabil og  bærekraftig samfunn har en bevist strategi på hvordan befolkningen til enhvertid  skal sikres trygg og god mat .
Vi er stolte over at Birte vil skrive for oss.
God lesing.
......................................

Flere munner å mette

Har du kost deg med jordbær i sommer? Eller kanskje servert et lekkert spekefat med fenalår, spekepølse, rømme og flatbrød? Får du vann i munnen når tenker på høstgryta med ferske rotgrønnsaker og kokt kjøtt? Nyter du pinnekjøtt, ribbe og en akevitt ved juletider? Eksemplene på norske matretter er mange. De er et resultat av generasjoners erfaring om tilberedning av lokale råvarer. Mat er kultur, den varierer, den lever, den gir gode minner, gjenkjennelse, trygghet og identitet. Det er vanskelig å se for seg hvordan man kan bringe mattradisjonene videre, uten tilgang på råvarene som danner basisen for smaksopplevelsene. Norsk matkultur trenger norsk landbruk. Med nærhet til matproduksjonen er det rom for nær dialog mellom forbruker og produsent. Med nasjonal matproduksjon legger vi selv premissene for hvordan produksjonen skal foregå, vi følger selv opp hvordan dyra våre har det. Vi har mulighet til å dyrke og utvikle lokale varianter og unike smaksopplevelser – det er tross alt kun ett sted i verden man kan produsere lammekjøtt fra Sirdalsheiene.

I Norge blir vi en million flere om 20 år, og alle skal ha mat! For at de skal få en god frokost trenger vi 175 millioner flere egg, dyrking av korn på 25 000 flere fotballbaner og 18 000 flere melkekuer. Da når vi Stortingets mål om økt produksjon av mat i takt med befolkningsveksten.

Her i landet har vi gode beitemuligheter for dyra og kan produsere mye dyrefôr, i tillegg til matkorn, frukt og grønnsaker. Kjøttets kvalitet og næringsinnhold påvirkes av det fôret dyra spiser. Beiting i av gras og urter gir en god smak på kjøttet. Det å bruke de lokale ressursene til matproduksjon er også viktig for å sikre en miljø- og klimavennlig produksjon. Vi ønsker å tilby forbrukeren kortreist mat.

I motsetning til i industrien er ikke løsningen å kjøpe en større maskin for at matproduksjonen skal øke. Produksjonen øker hvis vi tar hele arealet i bruk og ikke lar det stå å gro igjen fordi maskinene ikke er tilpassa arealet. Fôret blir best om det sås og stelles til riktig tid. På den måten unngår vi også unødvendig bruk av sprøytemidler.

Et bærekraftig landbruk basert på norske ressurser har en høyere pris, det skyldes først og fremst høyere lønnskostnader, og at gårdene er mindre som følge av fjorder, skog og fjell.  For at det skal være interesse for å drive landbruk i bratte områder og på små gårder får disse mer i produksjonsstøtte sammenlignet med andre enheter. Produksjonsstøtte får landbruket på lik linje med blant annet aviser, Hurtigruten og aktører som skal lete etter olje. Vi importerer allerede over halvparten av det vi spiser. Noe importerer vi fordi vi ikke har naturgitte forhold for å produsere det her i landet, men gras- og beitelandet Norge må importere lam- og storfekjøtt fordi det mangler matprodusenter

Høstens Stortingsvalg avgjør hvordan vi skal sikre frokosten til en økt befolkning. I årets Statsbudsjett økte de rødgrønne bevilgningene til jordbruket, med støtte fra Krf. I Høyres alternative statsbudsjett kuttes budsjettstøtten til landbruket med 1,5 mrd kroner, mens FrP kutter med hele 5,5 mrd kroner. Et viktig spørsmål blir: Skal vi importere fôret og ha dyra i ennå større fjøs som reduserer muligheten for at dyra kommer ut på beite?    Selv mener jeg at verdens rikeste land skal ta seg råd til å produsere god norsk mat!

Godt valg!

La mormor lage vafler så lenge hun vil

DSC_0645Vår neste gjesteblogger skriver om å skaffe til veie nok folk og nok kompetanse i eldreomsorgen.

Ingunn Gjerstad er 2. kandidat for Oslo SV. Ingunn Gjerstad har langt fartstid fra politikken og i fra fagbevgelsen. Hun har hatt en rekke ulike tillitsverv i LO-forbund. I dag er hun ansatt som sektretær i LO i Oslo.

I det politiske liv har hun tidligere vært nestleder i Oslo SV, vararepresentant til Stortinget for Oslo SV og svært aktiv i Alna SV. I dag er hun medlem i helse- og sosialkoiteen i Alna bydel.

Ingunn er en kampkandidat for fagbevgelsene som kjemper for faste ansettelser, heltid foran deltid, mot sosial dumping og viktigheten av et organisert arbeidsliv. Ingrunn trives best i møte med mennesker. Hun er engasjert, inkluderende og smilende. Hennes innlegg reflekterer at hun har et stort rødt hjerte som banker for venstresiden.  Vi er stolte over at Ingunn vil skrive for oss.

God lesing,- husk å stem!

............................................................................................................................

La mormor lage vafler så lenge hun vil

Kanskje skulle jeg heller skrevet oldemor, for det er omsorgen for våre eldste jeg er opptatt av.  Dette kan bli den første valgkampen i nyere tid der vi ikke har hatt en anstendig debatt om eldreomsorg.

Med denne kronikken vil jeg forsøke å bidra til en debattrunde om dette viktige området som jeg har tenkt mye på i sommer etter å ha vært rundt hos de eldre i en av Oslos bydeler en dag. Jeg ble imponert over de ansattes engasjement og innsats. Inntrykket mitt er at brukerne ikke kan få fullrost hjemmesykepleien nok, de tar seg tid til å se hver enkelt og gi det ”lille ekstra”. Uten tett oppfølging inntil fire ganger i døgnet hadde flere av disse ikke kunnet bo hjemme.

Fra startblokka, rett i grøfta

Jeg vet ikke, årets debatt om våre eldre gikk kanskje fra startblokka og rett i grøfta da TV2 slang om seg med gale data fra en hjemmesnekra undersøkelse om tilstanden i eldreomsorgen. Synd det, for vi trenger å drøfte eldreomsorgen vår. Vi trenger en sivilisert debatt der vi snakker om problemene og hvordan vi kan møte dem, uten tomme løfter og sjikane.

Vi diskuterer stadig hvor mange sykehjemsplasser vi trenger for å få en god eldreomsorg her i landet. Jeg er usikker på om det er det eneste svaret. For meg som mangeårig lokalpolitiker er scenen like velkjent som tragisk. Pårørende er overbeviste om at sine eldre pårørende ikke lenger kan greie seg alene, samtidig som kommunens fagfolk konkluderer med at mor eller far ikke er dårlig nok til å få sykehjemsplass.

Hva om alle har rett?

Tilgi mitt kjetterske spørsmål: Hva om begge parter har rett? Hva om det er slik at det vi først og fremst mangler er ulike varianter av aldersboliger og omsorgsboliger med heldøgns tilsyn? Pårørende må ha en selvfølgelig rett til å være trygge på at deres eldre har det trygt, at de får hjelp med medisiner og mat og andre praktiske gjøremål, men skal alle på sykehjem av den grunn?

Jeg mener at sykehjem er et godt tilbud, men bare for de som er veldig syke. I det en eldre person kommer inn på sykehjem fratas hun eller han resten av sin funksjonsevne. Det kan ikke lage egen mat, ikke ha en overnattingsgjest eller med svært få unntak ha andre private sysler.

Dyrebare øyeblikk

Det er her mormor og oldemor kommer inn. Vi trenger mellomtingen. I en omsorgsbolig med heldøgns tilsyn beholder mormor eller oldemor pensjonen sin, hun kan lukke døra bak seg og ingen har noe med om et barnebarn sover på sofaen. Oldemor kan finne fram vaffeljernet og få noen dyrebare øyeblikk med kvalitetstid med de hun elsker høyest. Kan det ikke være slik?

Jo visst kan det det, men her har vi som politikere og samfunn sviktet vår oppgave. Det er ikke noe mål at de som trenger tilsyn og hjelp, men fortsatt har restfunksjonsevne ikke skal få bruke den. Jeg gjentar: Verdige, gode sykehjemstilbud er flott, vi må jobbe intenst for å redusere feil og mangler. Pårørendes bekymring og uro over eldre som bor alene og ikke klarer seg skal tas på største alvor. Det er her vi må lage de løsningene som oppleves gode for alle parter. Jeg tror det er mulig. Særlig om vi starter diskusjonene ute i lokalmiljøene med de eldre mens man ennå er funksjonsfrisk og oppegående.

Ti minutter er lite hvis en er ensom

Det er åpenbart for liten tid til å oppfylle behov og forventninger hos brukerne av tjenestene. I SV er vi veldig opptatt av å forebygge på alle områder. Vi må huske på at selv om folk blir eldre er det ikke en ensartet gruppe. I tillegg til medisin og praktisk bistand er det å ha ulike tilbud av aktiviteter er svært viktig.

Jeg traff flere som ikke følte at seniorsentrenes dagtilbud passet dem. Mange etterlyser turer, kulturtilbud i nærmiljøet og felles måltider. Noen eldre damer jeg har truffet vil mer enn gjerne lage middag til flere mens andre ikke orker spise alene.

Jeg treffer også mange ansatte som går hjem med dårlig samvittighet og høye skuldre fordi tiden ikke strekker til

Ut med anbud og stoppeklokke

Det nytter ikke å skrive om eldreomsorg uten å komme inn på sykehjemmene. Selv om alle undersøkelser viser av flertallet har det bra, eller i alle fall ganske bra på sykehjem er det alt for mange som opplever at tilbudet ikke strekker til, både blant eldre og pårørende. Jeg mener at mye av forklaringen på at det blir slik, ligger i at det er får få folk på jobb og heller ike folk med tilstrekkelig kompetanse. Skal vi løse, eller i det minste redusere disse problemene nytter det ikke å presse priser og kvalitet ned gjennom anbud og stoppeklokke. Vi trenger kommunepolitikere som er villige til å bruke penger på nok folk og nok kompetanse og vi trenger et Storting som øker rammen til kommunene slik at de kan gjøre jobben.

SV på Stortinget vil begge deler.

Barna trenger felleskap

  Foto: Anja Benjaminsen

" Barn trenger felleskap" sier vår neste gjesteblogger, Kari Henriksen.

Kari er Vest- Arbeiderparti sin førstekandidat til Stortinget. Hun har allerede vært en periode på Stortinget og hun var  statsekretær i helse og omsorgsdepartementet fra 2007 -2009. Kari brenner for å synliggjøre barn  og gi barn en god oppvekst uannsett livssituasjon.

Vi ønsker Kari lykke til i valgkampinnspurten.

God lesning -husk å stem!

 

........................................................................

Barna trenger felleskap. Det nærmer seg valg. Et viktig valg. Veldig viktig. Et valg om retning og verdier. En jeg snakka med sa det dreide seg om egoisme eller solidaritet. Jeg er enig. Å gi skattekutt til personer som har mer enn tre millioner i inntekt på 62. 000kr i måneden, og 150kr i måneden til de som har middels inntekt, synes jeg er usolidarisk, urettferdig og uriktig. Det betyr ikke at jeg mener de som eventuelt får disse 62. 000 hver eneste måned i ekstra skattekutt, er egoistiske. Jeg kjenner få av dem, og det er helt sikkert mange som er både solidariske og nestekjærlige blant dem.

Men systemet bygger opp om et annet verdivalg enn det jeg synes er rettferdig, og det er basert på en forståelse av at de som tjener mest skal bidra mindre til fellesskapet. Det synes jeg er urettferdig. Mange av de som i dag tjener gode penger på sin forretning har fått det til gjennom hardt arbeid og helt sikkert mange spennende dager og situasjoner. Men de har også gode forutsetninger for å lykkes. Vi har et unikt trepartssamrbeid i Norge. Arbeidstakerorganisasjonene tar ansvar og bidrar til omstilling og vekst. Til tross for høyt lønnsnivå og dermed en utsatt konkurransesituasjon, skapes det arbeidsplasser i Norge. 350 000 flere er det blitt. To av tre i privat sektor. Vi har en aktiv stat som bidrar med virkemidler som fremmer etableringer, legger til rette for gründervirksomhet og trygghet for de som investerer. Kjell O. Johannessen, tidligere leder i Node uttalte at: - "Det skal også sies at Trond Giske må være den mest aktive og lyttende næringsministeren i nyere tid." Hvorfor skriver jeg om arbeid, når jeg egentlig snakker om barn?

Fordi arbeid til foreldre er det viktigste velferdstiltaket noen statsleder kan bidra med for barna i landet han eller hun styrer. I Europa er det 26 millioner ledige. 278 000 familier ble kastet ut av husene sine i Spania i fjor, fordi de hadde mistet inntekten sin. Dette berører barn til 26 millioner ledige. Det er nesten helt ufattbart. 26 millioner. Fem ganger hele Norges befolkning, og mer. Det gir håpløshet til unge som står på terskelen til voksenlivet, har tatt en utdanning og som ikke får jobb.

Jeg vil redusere forskjellene mellom inntekten til folk, ikke gjøre dem større. Jeg vil ha mer fellesskap, ikke mindre. Jeg vil ha arbeid til alle, og et anstendig arbeid. Jeg vil ikke ha et A og B arbeidslag. Å ha et anstendig arbeid skaper frihet, forutsigbarhet og trygghet for familier og barn. Jeg vil satse mer på barnas oppvekstforhold. Mer på tidlig hjelp. Ja, mer på barn, rett og slett. Slik at deres hverdag skal bli bedre, som barn og som voksne.

I dag er det for mange som står utenfor arbeidslivet. Barn som har foreldre uten arbeid har et dårligere utgangspunkt enn andre barn. De har ofte flere utfordringer å løse, hver eneste dag. Skal vi gjøre noe som koster penger på skolen i dag? Blir jeg invitert til bursdag? Og hva skal jeg si, jeg vet at mamma eller pappa ikke har penger. Noen foreldre har i tillegg andre problemer som barna må forholde seg til. Det kan være sykdom, avhengighet, at en av foreldrene sitter i fengsel eller omsorgssvikt. Disse barna står hver dag opp og møter det ukjente landskapet. De jobber hardt og har mange spennedne situasjoner og hverdager. Hva skjer i dag? Blir det frokost? Middag? Kan jeg ta med meg noen hjem i dag? De går på skolen, selv om de vet at de kan bli erta for tøyet de går i, at de ikke har fått gjort leksene sine, at de ikke takker ja til bursdagsfeiring. De går avsted. Møter opp. Møter det ukjente. De er modige barn. De løser mange utfordringer slik de best kan. Vi ser dem.

Disse skal få bedre og tidligere hjelp. Jordmødre skal fra nå av snakke med barna om vold og utrygghet i familiene. Ikke for å diagnostisere, men for å være et alternativ. Hjelpe og bistå, lukke dører sakte opp, skape andre hverdager, nye fortellinger, hindre usikkerhet og redsel. Dette er viktig for barna. Men dette har jo ikke noe med arbeid til foreldrene å gjøre? Jo. For at vi skal kunne styrke barnevernet slik vi har gjort, lønne jordmødre, helsesøstre og psykologer, som jeg vil ha flere av ute der barna bor, trenger vi at noen betaler skatt. Og det gjør de av arbeidet de har. Men vi trenger også at vi er enige om at denne skatten skal brukes på barna. Regjeringen vil ha mer av tiltak rettet mot tidlig innsats overfor barn. Noen må gjøre jobben. Kommunen må ha penger til å ansette, utdanne og videreutdanne personell. Det er her disse to forholdene krysser hverandre: arbeid og barns situasjon. Det er her det blir galt å bruke mellom 100 og 25 milliarder på skattekutt til de som har mest fra før. Det kommer ikke ungene som trenger det mest til gode.

For meg er det en alvorlig sak. Det står om viktige verdier. Hvilken retning vi skal gå i de neste fire årene. Mer til de som har mest fra før, eller mer til barna? Arbeiderpartiet er på barnas side, og hver stemme teller.

Godt valg!

"Jeg har visst ikke peiling, jeg. Eller?"

stortinget

Er det slik at jeg som kvinne ikke kan noe om krig, fred og politikk og sånt, og er det riktig når Høyres statsministerkandidat Erna sier at « folk har ikke peiling»?
I denne valgkampen har vanlige mennesker, som du og jeg får passet vårt påskrevet med at vi ikke har peiling. Dette fordi vi ikke kan nok om milliardutregningene i statsbudsjettet eller vet definisjonen på handlingsregelen.
Vi lever flest dager i hverdag og færrest i valgkamp, heldigvis. I hverdagen trenger vi jobber som gir oss en lønn vi kan leve av og med. Vi trenger kollektivtilbud som tar oss fra A til B. Vi trenger barnehager. Vi trenger gode skoler som gir barna våre de verdier og den kunnskap vi ønsker å bygge fremtiden på. Vi trenger helsetjenester, sosiale tjenester og eldreomsorg. Vi trenger utdanning og vi trenger et land med god og stabil økonomi for å lykkes med alt dette og mer til. Men mitt liv leves i en travel hverdag, og valget handler om mitt og ditt liv. Valget handler om hvilken retning dette landet skal ta.
Hvordan kan det ha seg at valgkampen har kommet inn i et spor der det gis inntrykk av at helt vanlige folk, sånn som deg og meg, kan lite eller ingenting om politikk? Hvordan kan det ha seg at velgerne fremstilles som at de ikke har peiling og er til tider svært kunnskapsløse?
Jeg skjønner at forskningens resultater skal tas på alvor, og at det er bekymringsfullt når kvinner vet mindre om politikk enn menn. Spørsmålsformuleringene i undersøkelsen bidrar til jeg er mindre bekymret over kvinners politiske kunnskapsnivå. For det var vektleggingen av kunnskap om handlingsregelen som dannet grunnlag for vurderingen kunnskap om politikk. Handlingsregelen har dannet grunnlaget for trygg økonomisk styring av dette landet i mange år. Den har sørget for at renta er lav og ar det ikke er høy arbeidsledighet. Kort fortalt. Det er Jens Stoltenbergs sin gyldne regel og den er helt ufravikelig av svært gode grunner. Den er vesentlig for å forstå grunnlaget for hvordan og når politikken blir til handling. Jeg mener oppriktig at om man ikke vet hva det er så burde man sette seg inn i det. Les Marianne Martinsens gode forklaring her.

Men vet kvinner lite om politikk av den årsak?
Jeg jobber hovedsakelig kun på kvinnedominerte arbeidsplasser. Der snakkes det mye politikk. I min tid i arbeidslivet er det her jeg har hatt de mest utfordrende debattene. F.eks om eldre omsorg. Veldig mange som har noen i nær familie med behov for offentlige tjenester er opptatt av hvordan det fungerer. Er privatisering av eldreomsorgen riktig? Hva skal til for at eldre skal bo lengst mulig hjemme? Hvordan skal vi sørge for at eldre som trenger det har en institusjonsplass? Hvordan kan vi bygge ut eldreboligere som ivaretar behovet for å klare seg selv, ha felleskap med andre og tilrettelagt for et aktivt hverdag? Det er politikk det. Og det var svært få som sier «jeg vet ikke» i en slik uformell debatt. Men det var bare kvinner og ikke en eneste politiker der.

Eller hva med den gangen vi drøftet oppvekstvilkår? Få debatter er så intense og visjonære som når vi snakker om hva som skal til for at ungene våre får en fin oppvekst. Selv de ungene vi ikke kjenner er vi opptatt av da. Husker du asylbarndebatten?
Har du hørt debattene når et sykehus trues med nedleggelse? Er det noen som er i tvil om at de brennende innleggene i slike debatter ikke er politikk?

For meg er nettopp dette politikk. Hvordan vi organiserer samfunnet rundt oss slik at vi kan leve våre liv best mulig og legge til rette for at hvert enkelt menneske kan få mest mulig ut av sine evner og talenter. Hvordan vi kan leve godt med hverandre i trygghet og frihet. Og dette har de utalje uformelle debattene på personalrommene også handlet om. Vi er jo ikke enige i hverandres løsninger. Men det er jo ikke politikere heller, selv om de skal vite veldig mye mer enn oss. Vi ser for oss ulike løsninger og ulike retninger. Ingen av oss eier sannheten. Men vi kan eie troen på hva vi mener er det beste fra vårt ståsted og verdigrunnlag.

Faren med denne valgkampen er at den blir så profesjonalisert at vi andre som ikke har et embetsverk eller rådgiver til å gjøre beregninger for oss, ikke kan delta i den. Politikken blir fremmedgjort gjennom ord, uttrykk og begreper vi ikke bruker i hverdagen. Retorikken blir fremført av blankpussede politikere som har finpusset sine ord og uttrykk gjennom mange år i politikken Politikk er noe som er i ferd med å bli overlatt til politikere. Valget burde ikke handle om 10 eller 25 mrd. Det burde handle om verdivalg og om hverdagsliv. Det handler om ditt og mitt hverdagsliv.
Jeg forstår kanskje ikke hvordan man beregner det økonomiske handlingsrommet i neste års statsbudsjett. Trøste og bære. Finansministeren har fagfolk og departementet til å finregne på sånt. Jeg tar det med knusende ro at Erna påstår at jeg ikke har peiling.

For dette valget handler overhode ikke om Jens eller Ernas regneferdigheter.
Det handler om hvordan din og min fremtid skal se ut. Og i den sammenheng, Erna, kan det hende at folk har peiling. Fordi folk vet nøyaktig hva som er viktig for dem.

Trygge mennesker våger mer

Fra venstre: Iselin Paulsen, Kine Asper og Cathrine Ulvøy. Våre neste gjestebloggere er Iselin Paulsen, Kine Asper og Cathrine Ulvøy. Tre dyktige og engasjerte damer fra Fellesforbundet.Iselin Paulsen, rådgiver i Fellesforbundet. Iselin var tidligere fylkessekretær i AUF i Vestfold og fylkestingsrepresentant for Arbeiderpartiet i Vestfold. Nå jobber hun som informasjonsrådgiver ved Fellesforbundets hovedkontor.

Kine Asper, nyvalgt forbundssekretær i Fellesforbundets ledelse. Kine har flere års erfaring som tillitsvalgt i Fellesforbundet. Først som sekretær i bedriftsklubben, senere nestleder og leder. Hun er også kommunestyrerepresentant for Aurskog Høland Arbeiderparti.

Cathrine Ulvøy, sekretær i tariffavdelingen i Fellesforbundet. Cathrine har erfaring som tillitsvalgt, og har også vært styremedlem i Arbeiderpartiet i Bergen. Hun har også vært vara til fylkestinget i Hordaland.

God lesing og fortsatt god sommer!

 

Trygge mennesker våger mer

Det sa statsminister Jens Stoltenberg på Arbeiderpartiets landsmøte i april. Det er vi enige i!

Tryggheten i fellesskapet er selve kjernen i den norske modellen. En sterk offentlig sektor gir alle velferd og like muligheter. Trygge mennesker våger mer, yter mer og skaper mer.

For første gang vil valget stå mellom en regjering ledet av Arbeiderpartiet, og en regjering til høyre for Høyre. Det vil handle om et rettferdig Norge der alle bidrar, eller mer til de som har aller mest fra før. Vi kaller det et viktig retningsvalg.

Norge blir jevnlig kåret til verdens beste land å bo i. Det er ingen selvfølge at vi klarer det, år etter år. Den er et resultat av politiske valg, av at noen har stått opp og forsvart en stor offentlig sektor, en jevn inntektsfordeling, sterke fagforeninger, et omfattende offentlig eierskap, og en moderne familie- og likestillingspolitikk. Dette er byggesteiner i det sterke norske fellesskapet, i den norske modellen.

Vi ønsker at Norge fortsatt skal ha et anstendig og trygt arbeidsliv- der faste ansettelser er hovedregelen. Dersom Høyre og Frp får sette sitt politiske eksperiment ut i praksis, vil faste ansettelser bli erstattet av flere midlertidige ansettelser. Dette skaper en usikkerhet for den ansatte som ikke vet hvor lenge han eller hun kan regne med å beholde jobben. Det vil for eksempel gjøre det tilnærmet umulig å få lån til bolig, noe som spesielt vil ramme de unge.

Hva våger man med en midlertidig stilling- hvor blir det av tryggheten? Høyre og FrP vil kalle det "fleksibilitet i arbeidslivet"- vi kaller det "usikkerhet".

Hva mener egentlig Høyre og FrP?

Høyre og FrP vil ha deg til å tro at det er få forskjeller mellom en borgerlig regjering og en rødgrønn regjering. Bak fine ord skjuler det seg ufin politikk!

Derfor bruker de ikke lenger ordet "privatisering"- de bruker "nye løsninger".

De sier fleksibilitet i arbeidslivet, men mener at du skal jobbe mer ubetalt overtid.

De vil slippe "alle gode krefter til", men glemmer å si at det betyr at skolen, sykehjemmet og sykehusene privatiseres.

Et trygt og anstendig arbeidsliv for framtida

De rødgrønne har gjennom trygg økonomisk styring skapt over 350 000 flere arbeidsplasser siden 2005. Det startes rekordmange foretak, og det går godt i norsk næringsliv.

Det er lagt et godt grunnlag for fremtiden, men det viktigste er hvordan en rødgrønn regjering vil styre etter stortingsvalget. Det er ingenting som er sikkert selv om Norge må sies å ha kommet seg relativt tørrskodd gjennom finanskrisa. I fremtiden vil en offensiv næringspolitikk kreves for å sikre norske arbeidsplasser. Det har den rødgrønne regjeringen vist at de har, blant annet gjennom vekstpakka for næringslivet.

Vekstpakka gir noe kutt i selskapsskatten, samtidig som kuttet dekkes inn ved at de som har mest bidrar mer.

Slik langsiktig og ansvarlig politikk svekker ikke arbeidstakeres rettigheter, slik vi ser gjort gjennom lønnsnedslag og økt bruk av midlertidige ansettelser andre steder. Den rødgrønne regjeringa finner bedre løsninger – for alle!

Valget i 2013 er et retningsvalg. Stem for et samfunn der vi gjør de store løftene sammen, fordi vi er sterkere sammen enn hver for oss.

Stem rødgrønt - for et velferdssamfunn for alle og for et anstendig arbeidsliv!

Omfordeling skaper velferd

ulikhetJeg tenker at den største verdien i vårt samfunn ikke er verdiene under havbunnen, men derimot de verdiene vi har lagt til grunn for utformingen av vårt velferdssystem. Muligheten vi som barn har blitt tilbudt var å være en del av et samfunn der ikke størrelsen på foreldres lommebok avgjorde hvilke skole vi fikk gå på, eller hvilken behandling vi fikk da vi var syke. De små forskjeller oss mennesker i mellom gjorde oss til et samfunn med stor grad av tillit. Tillit er limet i samfunnet, det som skaper balanse. Jeg vil videreutvikle det samfunnet. Der alle går på samme skole. Der mine barn får verdens beste helsehjelp, helt uavhengig av min betalingsevne eller forsikringsordninger. Et samfunn hvor jeg betaler etter evne og får etter behov, hvor jeg gjør min plikt slik at jeg kan kreve min rett og har tillit til at det holder og at det fungerer! Vi stoler på hverandre i Norge.  Jevnt over kan vi si det. Riktig nok finnes det mistenksomhet og engstelse også i vårt land. Men vi stoler på hverandre, og de fleste av oss har tillit til at vi får hjelp av sykehus eller politi om vi trenger det. Selv når all verdens skrekkhistorier brettes ut i tabloidavisene, tar det  ikke fra oss trua. Vi har erfart, de fleste av oss, at folk gjør så godt de kan og at velferdsordningen fungerer. Vi får hjelp på sykehusene og politiet kommer når vi ringer. Sammenlignet med andre land har vi høy grad av tillit til hverandre og våre velferdssystemer.  Tillit er limet i samfunnet. Uten tillit brytes velferdssamfunnet ned. Tillit til den økonomiske politikken stabiliserer for eksempel boligmarkedet.  Tillit er en forutsetning for at velferdssystemene våre ikke  brytes ned under fremveksten av private profittbaserte løsninger. Ikke minst påvirker graden av tillit livskvaliteten. Hvordan er det å bo i et samfunn der alle mistror hverandre?

Hva påvirker denne tilliten? Det er selvsagt flere ting. Men likevel dukker inntektslikhet opp som en vesentlig faktor i de studier som er blitt gjort.  Jo høyere grad av inntektsulikhet, jo mindre grad av tillit. Samtidig er det riktig å anta at disse faktorene påvirker hverandre gjensidig. Balansen er derfor sårbar og ubalanse vil være gjensidig negativ forsterkende.

Ulikhet øker også avstanden mellom grupper i samfunnet. Ofte fordi vi har en tendens til å velge å henge sammen med de som er mest like med oss. Ulikhet kan derfor være til hinder for integrering og sosial mobilitet.

I land preget av økonomisk likhet så bedrer helsen seg for alle. Ikke bare for noen. Alle nyter godt av å bo i områder preget av økonomisk likhet. Sosial integrasjon og posisjon har noe å si for folkehelsen. Derfor gir samfunn med mulighet til deltagelse og integrering ,og hvor den sosiale mobiliteten er høy, positive utslag på den generelle folkehelsa.

Når man snakker om helse er det lett å tro at det er hvor mye man bruker på helse pr. person som er utslagsgivende for hvor god nasjonalhelsen er. Kanskje det er derfor Norge ligger godt an?  Men nei.  Undersøkelsene viser at det verken er tilgjengeligheten til helsestell eller avansert medisinsk utstyr som har betydning. Sammenligner man risiko for dødelighet for et barn i sitt første leveår og gjennomsnittlig levealder, vil et barn i USA sammenlignet med et barn i Hellas ( USA bruker dobbelt så mye på helseoppfølging og utstyr enn Hellas) ha mye større risiko for å dø i løpet av det første leveåret og vil gjennomsnittlig leve 1,5 år kortere enn barnet i Hellas.

I British Medical Journal fra 1992 kunne vi lese dette:

« Den store tanken er at det som bestemmer dødelighet og helse i samfunnet, er i mindre grad den samlede velstanden i vedkommende samfunn, men snarere hvor jevnt velstanden er fordelt. Jo mer likt velstanden fordeles, desto bedre er helsetilstanden i samfunnet.»

La oss ta en titt på utdanning i samme lys av ulikhet. Det er en anerkjent forståelse at foreldres bakgrunn og deres engasjement i barnas utdannelse er utslagsgivende for hvordan barna presterer på skolen. Viktig er det også at barn har tilgang på et sted å gjøre skolearbeid og tilgang på verktøy som de kan oppdatere seg med. Mange har sagt at den største utfordringen utdanningssystemene står ovenfor er de store ulikhetene i barnas bakgrunn og den kulturelle kapitalen de har med seg til skolen. Derfor har mange land jobbet hardt med å gi barn like muligheter i utdanningssystemet for å jevne ut disse faktorene. I samfunn som forplikter seg til å gi lik rett til utdanning  gjør svakerestilte barn det likevel dårligere på skolen uansett nivået på skolesystemt. Noen samfunn kommer likevel nærmere like muligheter enn andre. Det er de landene som anerkjenner at forskjellene starter langt tidligere enn når barna begynner på skolen. En god start i livet, rett og slett. Disse landene anerkjenner at å være småbarnsforeldre er krevende både økonomisk og tidsmessig når man i tillegg skal ha et arbeid.  Norsk politikk har lenge vært raus på gode velferdsordninger for barnefamilier. Derfor har vi gode fødselspermisjoner, barnehager til alle, familiestønader, skattetiltak, gratis helsestell og offentlig skole. Alle disse investeringene er for å påvirke den langsiktige banen til et barns liv. Og de utjevner forskjeller og gir oss likere muligheter.

Andre faktorer som påvirker vår innsats på skolen er hvordan vi oppfatter at vi blir bedømt av andre. Når vi opplever at vi blir oppfattet mindreverdig av andre synker ferdighetene våre. Vi lærer rett og slett best i stimulerende omgivelser der vi føler oss trygge på at vi lykkes. Likhet er sentralt fordi det reduserer opplevelsen av at noen er mindre verd enn andre og øker mulighetene for at flere får en god utdanning.

Norge har vært preget av høy inntektslikhet. Likheten er politisk villet ved hjelp av skatte- og velferdssystemer. I Norge har økt skatt for de rikeste redusert utviklingen av økonomisk ulikhet. Den positive effekten dette gir for samfunnet er trolig  mer vesentlig enn de de negative konsekvensene for de rikeste.

Valget høsten 2013 er et verdivalg.

Ulikhet har sin pris. Vi kan ikke forledes til å tro at økte ulikheter mellom oss ikke betyr en endring i samfunnet slik vi kjenner det. Målet er heller ikke en fullstendig likhet. Men  de aller fleste av oss, over hele det politiske landskapet, ønsker et mest mulig klasseløst samfunn.  Wilkinson skriver i forordet til «Ulikhetens pris»* « Å ønske seg et klasseløstsamfunn uten å ville redusere inntektsforskjellene er som å slanke seg uten redusere kaloriinntaket». Så når høyresiden i norsk politikk fremholder at de vil tillate større forskjeller, mer skattelette, mindre penger til velferdssystemene og endre skattesystemet, så husk på konsekvensene.

Ulikhet har en kostnad, selv i Norge.

Anne & Hanne

*(Kunnskapsgrunnlaget er hentet fra «Ulikhetens pris» av Richard Wilkinson og Kate Pickett. Res publica 2011, Oslo)

Kampen for asylbarna fortsetter

Det handler om å bruke tiden sin, engasjementet sitt og hjerte sitt på noe du så inderlig tror er viktig og riktig. Vår neste gjesteblogger kjempet for å la sin sønns beste venn, Nathan, få bli i Norge. - Det kan han nå. Vår neste gjesteblogger er Aina Heldal Bøe. Aina er 33 år, gift og mor til Askild (7) og Ola (4). Hun er utdannet jurist og jobber i DNB.

Aina_Heldal_BAina ble kjent da hun ledet Støtteforeningen for Nathan og familien. Nathan var fadder til Aina sin sønn, Askild, i barnehagen. Askild og Nathan ble bestevenner og da Aina i november 2011 fikk vite at  Nathan skulle kastes ut av landet, startet Aina sitt engasjement for asylbarna. Aina brukte frivillig mangfoldige timer på saken hver eneste dag i halvannet år.
Aina har vært medlem av Arbeiderpartiet siden 2005, men er først blitt aktiv det siste året.
De siste havannet år har hun deltatt i flere debatter og holdt innlegg om asylbarna og deres situasjon. Hun er også  med i boken "Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg", bok av forfatter Kari Gellein og fotograf Tine Poppe om de lengeværende asylbarna.
Aina har tidligere jobbet bl. a i en palistinsk flyktningeleir i Beirut og i en barnehage for de fattigste barna i leiren. Det siste året er hun blitt aktiv i Redd barna og lover å fortsette å jobbe aktivt for barns rettigheter.
Vi er imponert over engasjementet til Aina ! Hennes engasjement har bidratt til å synliggjøre  sårbare barn og bidratt til et større engasjement for barns rettigheter. Ainas engasjement viser også at det utgjør en forskjell å bry seg både for enkeltmennesker og for oss som samfunn. Kanskje blir samfunnet litt rausere og vennligere nettopp med engasjementet fra sånne som Aina.
God lesning!

.............................................................................................................

Kampen for asylbarna fortsetter

Første mai hadde vi stor fest i Ytre Arna. Vi hadde fest for Nathan og foreldrene. Vi feiret at Nathan fårbli i landet han er født i og har tilbrakt sitt 8 år lange liv.  Vi feiret at en lang og vanskelig tid er over, og vi takket alle støttespillere.

Nathan-saken endte godt, men det var en lang og tøff kamp.

Det som gav stor styrke var den enorme støtten saken fikk. I lokalmiljøet stilte folk opp, og i Bergen skrev et samlet bystyret protestbrev til Statstministeren, barneministeren, og alle partilederene på Stortinget. Bergens ordfører Trude Drevland (H) engasjerte seg sterkt i saken; for Nathan er bergenser, som alle andre bergensere.

Bestemødre skrev avisinnlegg, folk tok med barna sine og gikk i fakkeltog,  organisasjoner engasjerte seg, og det lokale idrettslaget Arna-Bjørnar stilte opp. Jan Erik Vold skrev dikt til Nathan, folk fra hele landet gav sine støtteerklæringer og penger slik at familien fikk råd til rettssak - det kunne vært skrevet en bok om de gode ting som hendte.

Nathan ble også kåret til året Bergenser. Aldri hadde så mange stemt, og vinneren var soleklar. Da Nathan vant så holdt jeg en tale til han. Jeg sa at han sikkert lurte på hvorfor han var blitt årets Bergenser.  Jeg sa at han var blitt årets Bergenser fordi folk hadde blitt kjent med han og dette fikk folk til å bry seg. Han fikk folk til å bry seg, ikke bare om han, men også om andre barn i samme situasjon som vi ikke kjenner, som vi ikke vet navnet på.  Og at det er veldig bra at vi bryr oss om han og andre barn – for det er nemlig ingenting som er viktigere enn at barn skal ha det bra.

Nathan-saken er enestående med tanke  på hvor stor støtte saken fikk, og med tanke på den oppmerksomhet den fikk.  Men - jeg har mang en gang tenkt – hvorfor er jeg ikke enda gladere nå som saken er over? Klart er jeg veldig glad, og ubeskrivelig lettet på familiens vegne. Men svaret er enkelt på hvorfor jeg ikke føler en enda større glede.

Saken til Nathan er ikke enestående i den betydning at det er mange tilsvarende skjebner. 647 barn har bodd på asylmottak i mer enn 3 år. Og de aller fleste av disse barna har ikke støttegrupper, de har ikke politikere som stiller seg bak protestbrev, de har ikke ordførere som sier at en ikke skal hive ut ens innbyggere. Og mest vesentlig av alt; familiene, der foreldrene ikke får lov til å jobbe, har ikke over 100.000 kr til å få overprøvd Utlendingsnemndas vedtak av en domstol.

Nathan vant ikke i Oslo tingrett fordi han hadde stor støtte eller media på sin side. Nathan vant i Oslo tingrett fordi tingretten kjente UNE sitt vedtak ugyldig. Ugyldig fordi Nathan har selvstendige rettigheter som ikke ble ivaretatt, og fordi UNE ikke hadde gjort en forsvarlig vurdering av hans sak.

UNE valgte å ikke anke saken av hensyn til Nathan. Det er vel og bra, men begrunnelsen til UNE viser at forvaltningsorganet har et stort behov for barnefaglig kompetanse. UNE valgte å ikke anke med den begrunnelse at nye runder i rettsapparatet og media oppmerksomheten ikke ville være bra for Nathan.

I en perfekt verden skulle ikke Nathan vært i media – han skulle heller ikke vært i en rettssak.  Men når alternativet er tvangsretur til Etiopia hvor foreldrene risikerte fengsel, så blir belastningen med media og noen timer i rettssalen liten i forhold. Dersom UNE vil ta hensyn til barna så må de sørge for at barna ikke lever hele sin barndom på asylmottak med frykten for morgendagen.  UNE må sørge for at barn ikke blir boende hele sin barndom her i Norge, opptil 11 år – før de tvangssender de til land de aldri før har vært i.  UNE må sørge for at rettighetene barna har i norsk lov og barnekonvensjonen blir ivaretatt. Først da blir UNE sitt forsøk på å ta hensyn til barna troverdig.

Mot Yalda, 11 år, fra Tromsø kjører UNE et helt annet løp enn i Nathan-saken. Yalda vant over UNE, og bare timer før ankefristen gikk ut så anket UNE. Yalda har bodd her i 8 år, hun har flyttet 30 ganger fra mottak til mottak og det er mye mediadekning av hennes sak. Yaldas advokat fikk nylig beskjed om at UNE hadde trukket anken og gleden var stor. Ordføreren kom med blomster og feiringen var i gang. Så kom meldingen fra UNE at det var en misforståelse – de hadde ikke trukket anken. Det er ikke til å forstå hva denne jenten på 11 år går igjennom. Politikere burde tatt ansvar når UNE ikke gjør det – men det er helt stille.

Det er muligens stille fordi valgkampen snart er i gang for fullt og saken om asylbarna er ikke enkel for regjeringspartiene. Vi vet at SV har gjort alt de kan for å få til en endring. SP er helt taus. Arbeiderpartiet sitter med nøkkelen – men er redd for at dersom de viser humanitet ovenfor barna,  vil det fremstå som om de liberaliserer asylpolitikken, noe de færreste velgere ønsker. Men, akkurat her tror jeg at Arbeiderpartiet tar feil. Det er ingen forskning som viser at det vil komme flere asylsøkere til Norge om en gir opphold til disse barna. Vi var i en tilsvarende situasjon i 2004 og i 2007 og da fikk de fleste barna som hadde vært her i 3 år bli.

Det står i stortingsmeldingen ”Barn på flukt” at på et tidspunkt må hensynet til barna telle mest. Hvilket tidspunkt er så dette? Jasmin har bodd her i 11 år, men får ikke bli. Men hun er heldig, nå våkner politikerne rundt henne,  det samme gjør lokalmiljøet og Jasmin sak kommer opp for retten i oktober. Men hva med alle de barna som ikke har et nettverk? Som ikke har støttegrupper og lokalpolitikere rundt seg? Er det slik systemet vårt skal være? Det er hvert fall ikke rettferdig.

Saksbehandlingstiden er kortet ned, og fokuset på retur er stort. En rettssikker og rask saksbehandling med rask retur vil føre til at færre barn i fremtiden vil komme i  situasjoner vi ser i dag. Men at ting er bedre i dag hjelper ikke de barna som har vært her i opptil 11 år.

Regjeringen og Stortinget har innrømmet at praksis er for streng i forhold til lovgivers intensjon. Det er en stor skam at de da ikke ryddet opp med en gang og tok en ny gjennomgang av sakene.

Jeg er helt sikker på at regjeringen vil være tjent med å rydde opp i den håpløse situasjonen barna er i og gi de en trygg fremtid i landet de er født og oppvokst i.

Snart er det valg. Jeg skammer meg over den politikken som blir ført ovenfor de lengeværende asylbarna. Men – jeg  har selv vært med å stemt den fram. Ved sist valg visste jeg ingenting om problematikken rundt asylbarna. Det gjør jeg så inderlig godt nå. Og jeg lover barna at jeg ikke kommer til å gi mitt stemme til et parti som ikke ivaretar barnas rettigheter.

Og så vil jeg love barna at vi er veldig mange rundt om i landet som vil fortsette å jobbe for at deres rettigheter skal bli ivaretatt og ikke bare være fine ord på papiret – og vi vil jobbe helt til vi kommer i mål.

Engasjementet for asylbarna startet da Askild sin bestevenn, Nathan skulle kastes ut av landet.

"Gi meg de brennende hjerter"

arbeiderkvinnene_4777836a Mamma gikk i tog og jeg dilta etter. Slik var det i mange år. Nå er det helst jeg som går i tog og mamma som danner baktroppen med småsarkastiske kommentarer, fortsatt med snert og krutt. Mamma har ikke glemt gamle paroler, men hun har overlatt til oss andre å gå i tog.

Mamma gikk i tog for at kvinner i Afrika skulle få utdanning, hun kjempet for at kvinner skulle få likelønn og at kvinner skulle få større stillinger, helst hele.

Jeg dilta med, sang sangene og veiva med flagget. Jeg beveget meg ubekymret mellom parolene. Jeg forsøkte meg en liten periode i opposisjon som seg hør og bør som tenåring, men det var vanskelig å opponere mot at jenter skulle få utdanning og like muligheter som menn. Jeg var oppdratt av sterke kvinner som i generasjoner hadde trosset kjønnsrollemønster og som hadde arbeidet hardt for å gi neste generasjon større muligheter. Jeg var oppdratt av kvinner med en utpreget sans for rettferdighet og med en tidvis plagsom trang til å uttrykke seg mye og høyt. Det ble i lengde for krevende å være passiv dilter eller i opposisjon. På et tidspunkt fikk både sanger og paroler innhold.

Arbeidersangene var så taktfaste og litt vemodige, med underliggende meninger og med verdier som appellerte både til min rettferdighetssans og troen på å gjøre det som er rett og riktig.

Mamma gikk i tog for likelønn. Jeg husker jeg tenkte på det for noen år siden da jeg stod på talerstolen til Arbeiderpartiet og argumenterte for en «likelønnspott»  En politisk styrt utvikling for å gjevne ut lønna mellom menn og kvinner. På rad og rekke kom gutta fra industrien med sin skepsis og forklarte unge, blonde meg at lønnsoppgjør var lønnsoppgjør og måtte overlates til partene i arbeidslivet. Jeg husker jeg tenkte at det var en oppgave de på ingen måte hadde lyktes med ettersom det var 20 år siden min mor hadde stått på samme talerstol og tatt til ordet for likelønn.

Nå går datteren min i tog sammen med meg og kan hende må hun stå på den samme talerstolen om 20 år til fra nå og fortelle hvordan tre generasjon kvinner har slåss samme kamp for likelønn og ennå tjener kvinner mindre enn menn…  Det er ikke slik at alle kamper er vunnet. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

En vår preget bilder av afrikanske kvinner plakatene. Det var en smule eksotisk kan jeg huske. Det handlet om utdanning som nøkkel til utvikling. At vi rike i nord skulle bry oss med fattige kvinners utdanning var rart. Men mamma fastholdt at utdanning av kvinner ville løfte hele familier ut av fattigdom og nød. Kvinner var oversett i utviklingsarbeidet og man hadde ignorert kvinner som ressurs. Kvinner med utdanning ville kunne lese, ville kunne få arbeid, ville kunne fø seg og sin familie. Kvinner kunne skape en fremtid for seg og sitt land, å investere i kvinners utdanning var å invester i et helt lands utvikling.  Men kronargumentet til mamma var at jenter i Afrika hadde like mye verd som meg. Og ville jeg sloss for min egen rett til utdanning så skyldte jeg mine søstre i Afrika det samme. Det het solidaritet og jeg var solgt for alltid.

Det siste året har det internasjonale samfunnet vist sin vantro over Indias behandling av kvinner. Kvinner blir voldtatt og utsatt for grov vold, de mangler grunnleggende rettigheter og beskyttelse. Både Kongo, Somalia, Afghanistan er land hvor få kvinner er i arbeid og får utdanning. Fordelingen av godene i landet er ekstremt skjev mellom kjønnene. Både voldtekt brukt som våpen, æresdrap og kjønnslemlesting er eksempler på groteske handlinger som fortsatt rammer kvinner på grusomt vis. Det opprettholder undertrykking av kvinner og skaper et samfunn hvor bare noen får ta del. Utdanning gir kvinner muligheter til å bryte med gammelt tankegodt, tradisjoner og ritualer. Det gir kvinner mulighet til å ta arbeid. Utdanning gir også kvinner mulighet for å arbeide for et mer rettferdig arbeidsliv, rettigheter, beskyttelse og lønn. For med utdanning kommer kunnskap og kunnskap gir makt og makt gir innflytelse. Joda, det finnes paroler å gå under.

Mamma jobba fulltid. Men jeg husker hun opprørt og engasjert holdt lange innlegg om deltidsstillingene i helsevesenet. Det var ikke det at kvinner måtte jobbe heltid for enhver pris, men det var det faktum at mange av kvinnen jobbet så små stillinger at de ikke tjente pensjonspoeng.- Og de visste det ikke engang! Mamma så at deltidsstillingen hang sammen med lave lønninger, med lav status og med lav utdannelse.  Men hun holdt fast på at like naturlig som at kvinner skulle ha mulighet til å velge deltidsstillinger så skulle kvinner ha rett og mulighet til fulltidsstillinger.

Kampen for heltidsstillinger, gode pensjonsordninger, slaget om de krevende arbeidstidsordninger arbeidstid og »konkurransedyktig» lønn er ikke verken avklarte eller tilbakelagte kamper. De pågår.  De er gjenstand for valgkamp og det sies at just her vil man se de tydeligste skillene mellom de politiske fløyene. Kanskje du synes det er helt riktig og jobbe mer for samme lønn, og kan hende du synes at arbeidstidsordningen er for lite fleksible, du har full forståelse for hvorfor stivbente regler ødelegger for næringslivet og kan hende du synes at fagforeninger og tariffavtaler har utspilt sin rolle. Da kan du også hende du ikke vet hva du har før du mister det. Da kan det også hende at jeg kaller deg historieløs og tanketom og uten tanke for andre enn deg selv. Det er en finstemt dans mellom arbeidstakere og arbeidsgiver. Rettigheter og plikter. Det er et nøye gjennomtenkt løp som har bølget seg gjennom historien og gitt Norge et godt arbeidsliv, et arbeidsliv som stabiliserer landets økonomi og som gir de enkelte muligheter til å regulere forholdet mellom arbeid og famile/fritid. Et finstemt forhold som gjør at det er mulig for så mange å delta i arbeidslivet, som gjør det mulig for så mange kvinner å delta i arbeidslivet og som kan inkludere alle i arbeidslivet i ulike faser av livet. Et arbeidsliv som gir mulighet til å skape og å dele. Tro ikke at man kan fjerne eller endre på enkelt forhold i dette arbeidslivet uten at det får konsekvenser. Tro ikke at et godt arbeidsliv kom av seg selv. Det finnes fortsatt paroler å gå under.

Jeg elsket arbeidersangene og de fremkaller fortsatt gåsehud og tårer i øyekroken. Å stå midt i en arbeidersang er som å stå midt i historien. Det er som å strekke armene ut og la fingertuppene i den ene enden berøre historien og den andre siden berøre fremtiden.

Men først og fremst er arbeidersangene et uttrykk for felleskap, solidaritet og rettferdighet. Det er å holde fast på det som er rett og riktig og som gavner noe mer enn meg selv. 1.mai er kanskje ikke noe de fleste har et sterkt forhold til lenger, men det finnes fortsatt paroler å gå under. Kanskje for lokalsamfunnet ditt, kanskje for samfunnsutviklingen, kanskje i internasjonal solidaritet.

Jeg nynner på den vakreste av alle arbeidersangene. Og minner meg på at det finnes saker større enn meg selv, viktige og riktige, og det gjelder å holde fast på dem, men også å gi dem videre. God 1. mai! Anne & Hanne

«Gi mig de rene og ranke, de faste og sterke menn, de som har tolmod og vilje og aldri i livet går hen og selger min store tanke, men kjemper til døden for den.

Gi mig de kolde og kloke, som kjenner min virkelighet. Bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg nogen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet.

Gi mig de bitre og steile, som ikke har frykt i sitt blikk. Gi mig de gudløse stolte, som ikke har trang til mystikk, men dristig vil skape sin himmel her efter sin egen skikk.

Gi mig de brennende hjerter, som aldri gir tapt for tvil, som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil, men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Ja gi mig de beste blandt dere, og jeg skal gi dere alt. Ingen kan vite før seiren er min hvor meget det virkelig gjaldt. Kan hende det gjelder å redde vår jord. De beste blandt dere er kalt.»

( Rudolf Nielsen)