Asylbarna

"Jeg har visst ikke peiling, jeg. Eller?"

stortinget

Er det slik at jeg som kvinne ikke kan noe om krig, fred og politikk og sånt, og er det riktig når Høyres statsministerkandidat Erna sier at « folk har ikke peiling»?
I denne valgkampen har vanlige mennesker, som du og jeg får passet vårt påskrevet med at vi ikke har peiling. Dette fordi vi ikke kan nok om milliardutregningene i statsbudsjettet eller vet definisjonen på handlingsregelen.
Vi lever flest dager i hverdag og færrest i valgkamp, heldigvis. I hverdagen trenger vi jobber som gir oss en lønn vi kan leve av og med. Vi trenger kollektivtilbud som tar oss fra A til B. Vi trenger barnehager. Vi trenger gode skoler som gir barna våre de verdier og den kunnskap vi ønsker å bygge fremtiden på. Vi trenger helsetjenester, sosiale tjenester og eldreomsorg. Vi trenger utdanning og vi trenger et land med god og stabil økonomi for å lykkes med alt dette og mer til. Men mitt liv leves i en travel hverdag, og valget handler om mitt og ditt liv. Valget handler om hvilken retning dette landet skal ta.
Hvordan kan det ha seg at valgkampen har kommet inn i et spor der det gis inntrykk av at helt vanlige folk, sånn som deg og meg, kan lite eller ingenting om politikk? Hvordan kan det ha seg at velgerne fremstilles som at de ikke har peiling og er til tider svært kunnskapsløse?
Jeg skjønner at forskningens resultater skal tas på alvor, og at det er bekymringsfullt når kvinner vet mindre om politikk enn menn. Spørsmålsformuleringene i undersøkelsen bidrar til jeg er mindre bekymret over kvinners politiske kunnskapsnivå. For det var vektleggingen av kunnskap om handlingsregelen som dannet grunnlag for vurderingen kunnskap om politikk. Handlingsregelen har dannet grunnlaget for trygg økonomisk styring av dette landet i mange år. Den har sørget for at renta er lav og ar det ikke er høy arbeidsledighet. Kort fortalt. Det er Jens Stoltenbergs sin gyldne regel og den er helt ufravikelig av svært gode grunner. Den er vesentlig for å forstå grunnlaget for hvordan og når politikken blir til handling. Jeg mener oppriktig at om man ikke vet hva det er så burde man sette seg inn i det. Les Marianne Martinsens gode forklaring her.

Men vet kvinner lite om politikk av den årsak?
Jeg jobber hovedsakelig kun på kvinnedominerte arbeidsplasser. Der snakkes det mye politikk. I min tid i arbeidslivet er det her jeg har hatt de mest utfordrende debattene. F.eks om eldre omsorg. Veldig mange som har noen i nær familie med behov for offentlige tjenester er opptatt av hvordan det fungerer. Er privatisering av eldreomsorgen riktig? Hva skal til for at eldre skal bo lengst mulig hjemme? Hvordan skal vi sørge for at eldre som trenger det har en institusjonsplass? Hvordan kan vi bygge ut eldreboligere som ivaretar behovet for å klare seg selv, ha felleskap med andre og tilrettelagt for et aktivt hverdag? Det er politikk det. Og det var svært få som sier «jeg vet ikke» i en slik uformell debatt. Men det var bare kvinner og ikke en eneste politiker der.

Eller hva med den gangen vi drøftet oppvekstvilkår? Få debatter er så intense og visjonære som når vi snakker om hva som skal til for at ungene våre får en fin oppvekst. Selv de ungene vi ikke kjenner er vi opptatt av da. Husker du asylbarndebatten?
Har du hørt debattene når et sykehus trues med nedleggelse? Er det noen som er i tvil om at de brennende innleggene i slike debatter ikke er politikk?

For meg er nettopp dette politikk. Hvordan vi organiserer samfunnet rundt oss slik at vi kan leve våre liv best mulig og legge til rette for at hvert enkelt menneske kan få mest mulig ut av sine evner og talenter. Hvordan vi kan leve godt med hverandre i trygghet og frihet. Og dette har de utalje uformelle debattene på personalrommene også handlet om. Vi er jo ikke enige i hverandres løsninger. Men det er jo ikke politikere heller, selv om de skal vite veldig mye mer enn oss. Vi ser for oss ulike løsninger og ulike retninger. Ingen av oss eier sannheten. Men vi kan eie troen på hva vi mener er det beste fra vårt ståsted og verdigrunnlag.

Faren med denne valgkampen er at den blir så profesjonalisert at vi andre som ikke har et embetsverk eller rådgiver til å gjøre beregninger for oss, ikke kan delta i den. Politikken blir fremmedgjort gjennom ord, uttrykk og begreper vi ikke bruker i hverdagen. Retorikken blir fremført av blankpussede politikere som har finpusset sine ord og uttrykk gjennom mange år i politikken Politikk er noe som er i ferd med å bli overlatt til politikere. Valget burde ikke handle om 10 eller 25 mrd. Det burde handle om verdivalg og om hverdagsliv. Det handler om ditt og mitt hverdagsliv.
Jeg forstår kanskje ikke hvordan man beregner det økonomiske handlingsrommet i neste års statsbudsjett. Trøste og bære. Finansministeren har fagfolk og departementet til å finregne på sånt. Jeg tar det med knusende ro at Erna påstår at jeg ikke har peiling.

For dette valget handler overhode ikke om Jens eller Ernas regneferdigheter.
Det handler om hvordan din og min fremtid skal se ut. Og i den sammenheng, Erna, kan det hende at folk har peiling. Fordi folk vet nøyaktig hva som er viktig for dem.

Kampen for asylbarna fortsetter

Det handler om å bruke tiden sin, engasjementet sitt og hjerte sitt på noe du så inderlig tror er viktig og riktig. Vår neste gjesteblogger kjempet for å la sin sønns beste venn, Nathan, få bli i Norge. - Det kan han nå. Vår neste gjesteblogger er Aina Heldal Bøe. Aina er 33 år, gift og mor til Askild (7) og Ola (4). Hun er utdannet jurist og jobber i DNB.

Aina_Heldal_BAina ble kjent da hun ledet Støtteforeningen for Nathan og familien. Nathan var fadder til Aina sin sønn, Askild, i barnehagen. Askild og Nathan ble bestevenner og da Aina i november 2011 fikk vite at  Nathan skulle kastes ut av landet, startet Aina sitt engasjement for asylbarna. Aina brukte frivillig mangfoldige timer på saken hver eneste dag i halvannet år.
Aina har vært medlem av Arbeiderpartiet siden 2005, men er først blitt aktiv det siste året.
De siste havannet år har hun deltatt i flere debatter og holdt innlegg om asylbarna og deres situasjon. Hun er også  med i boken "Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg", bok av forfatter Kari Gellein og fotograf Tine Poppe om de lengeværende asylbarna.
Aina har tidligere jobbet bl. a i en palistinsk flyktningeleir i Beirut og i en barnehage for de fattigste barna i leiren. Det siste året er hun blitt aktiv i Redd barna og lover å fortsette å jobbe aktivt for barns rettigheter.
Vi er imponert over engasjementet til Aina ! Hennes engasjement har bidratt til å synliggjøre  sårbare barn og bidratt til et større engasjement for barns rettigheter. Ainas engasjement viser også at det utgjør en forskjell å bry seg både for enkeltmennesker og for oss som samfunn. Kanskje blir samfunnet litt rausere og vennligere nettopp med engasjementet fra sånne som Aina.
God lesning!

.............................................................................................................

Kampen for asylbarna fortsetter

Første mai hadde vi stor fest i Ytre Arna. Vi hadde fest for Nathan og foreldrene. Vi feiret at Nathan fårbli i landet han er født i og har tilbrakt sitt 8 år lange liv.  Vi feiret at en lang og vanskelig tid er over, og vi takket alle støttespillere.

Nathan-saken endte godt, men det var en lang og tøff kamp.

Det som gav stor styrke var den enorme støtten saken fikk. I lokalmiljøet stilte folk opp, og i Bergen skrev et samlet bystyret protestbrev til Statstministeren, barneministeren, og alle partilederene på Stortinget. Bergens ordfører Trude Drevland (H) engasjerte seg sterkt i saken; for Nathan er bergenser, som alle andre bergensere.

Bestemødre skrev avisinnlegg, folk tok med barna sine og gikk i fakkeltog,  organisasjoner engasjerte seg, og det lokale idrettslaget Arna-Bjørnar stilte opp. Jan Erik Vold skrev dikt til Nathan, folk fra hele landet gav sine støtteerklæringer og penger slik at familien fikk råd til rettssak - det kunne vært skrevet en bok om de gode ting som hendte.

Nathan ble også kåret til året Bergenser. Aldri hadde så mange stemt, og vinneren var soleklar. Da Nathan vant så holdt jeg en tale til han. Jeg sa at han sikkert lurte på hvorfor han var blitt årets Bergenser.  Jeg sa at han var blitt årets Bergenser fordi folk hadde blitt kjent med han og dette fikk folk til å bry seg. Han fikk folk til å bry seg, ikke bare om han, men også om andre barn i samme situasjon som vi ikke kjenner, som vi ikke vet navnet på.  Og at det er veldig bra at vi bryr oss om han og andre barn – for det er nemlig ingenting som er viktigere enn at barn skal ha det bra.

Nathan-saken er enestående med tanke  på hvor stor støtte saken fikk, og med tanke på den oppmerksomhet den fikk.  Men - jeg har mang en gang tenkt – hvorfor er jeg ikke enda gladere nå som saken er over? Klart er jeg veldig glad, og ubeskrivelig lettet på familiens vegne. Men svaret er enkelt på hvorfor jeg ikke føler en enda større glede.

Saken til Nathan er ikke enestående i den betydning at det er mange tilsvarende skjebner. 647 barn har bodd på asylmottak i mer enn 3 år. Og de aller fleste av disse barna har ikke støttegrupper, de har ikke politikere som stiller seg bak protestbrev, de har ikke ordførere som sier at en ikke skal hive ut ens innbyggere. Og mest vesentlig av alt; familiene, der foreldrene ikke får lov til å jobbe, har ikke over 100.000 kr til å få overprøvd Utlendingsnemndas vedtak av en domstol.

Nathan vant ikke i Oslo tingrett fordi han hadde stor støtte eller media på sin side. Nathan vant i Oslo tingrett fordi tingretten kjente UNE sitt vedtak ugyldig. Ugyldig fordi Nathan har selvstendige rettigheter som ikke ble ivaretatt, og fordi UNE ikke hadde gjort en forsvarlig vurdering av hans sak.

UNE valgte å ikke anke saken av hensyn til Nathan. Det er vel og bra, men begrunnelsen til UNE viser at forvaltningsorganet har et stort behov for barnefaglig kompetanse. UNE valgte å ikke anke med den begrunnelse at nye runder i rettsapparatet og media oppmerksomheten ikke ville være bra for Nathan.

I en perfekt verden skulle ikke Nathan vært i media – han skulle heller ikke vært i en rettssak.  Men når alternativet er tvangsretur til Etiopia hvor foreldrene risikerte fengsel, så blir belastningen med media og noen timer i rettssalen liten i forhold. Dersom UNE vil ta hensyn til barna så må de sørge for at barna ikke lever hele sin barndom på asylmottak med frykten for morgendagen.  UNE må sørge for at barn ikke blir boende hele sin barndom her i Norge, opptil 11 år – før de tvangssender de til land de aldri før har vært i.  UNE må sørge for at rettighetene barna har i norsk lov og barnekonvensjonen blir ivaretatt. Først da blir UNE sitt forsøk på å ta hensyn til barna troverdig.

Mot Yalda, 11 år, fra Tromsø kjører UNE et helt annet løp enn i Nathan-saken. Yalda vant over UNE, og bare timer før ankefristen gikk ut så anket UNE. Yalda har bodd her i 8 år, hun har flyttet 30 ganger fra mottak til mottak og det er mye mediadekning av hennes sak. Yaldas advokat fikk nylig beskjed om at UNE hadde trukket anken og gleden var stor. Ordføreren kom med blomster og feiringen var i gang. Så kom meldingen fra UNE at det var en misforståelse – de hadde ikke trukket anken. Det er ikke til å forstå hva denne jenten på 11 år går igjennom. Politikere burde tatt ansvar når UNE ikke gjør det – men det er helt stille.

Det er muligens stille fordi valgkampen snart er i gang for fullt og saken om asylbarna er ikke enkel for regjeringspartiene. Vi vet at SV har gjort alt de kan for å få til en endring. SP er helt taus. Arbeiderpartiet sitter med nøkkelen – men er redd for at dersom de viser humanitet ovenfor barna,  vil det fremstå som om de liberaliserer asylpolitikken, noe de færreste velgere ønsker. Men, akkurat her tror jeg at Arbeiderpartiet tar feil. Det er ingen forskning som viser at det vil komme flere asylsøkere til Norge om en gir opphold til disse barna. Vi var i en tilsvarende situasjon i 2004 og i 2007 og da fikk de fleste barna som hadde vært her i 3 år bli.

Det står i stortingsmeldingen ”Barn på flukt” at på et tidspunkt må hensynet til barna telle mest. Hvilket tidspunkt er så dette? Jasmin har bodd her i 11 år, men får ikke bli. Men hun er heldig, nå våkner politikerne rundt henne,  det samme gjør lokalmiljøet og Jasmin sak kommer opp for retten i oktober. Men hva med alle de barna som ikke har et nettverk? Som ikke har støttegrupper og lokalpolitikere rundt seg? Er det slik systemet vårt skal være? Det er hvert fall ikke rettferdig.

Saksbehandlingstiden er kortet ned, og fokuset på retur er stort. En rettssikker og rask saksbehandling med rask retur vil føre til at færre barn i fremtiden vil komme i  situasjoner vi ser i dag. Men at ting er bedre i dag hjelper ikke de barna som har vært her i opptil 11 år.

Regjeringen og Stortinget har innrømmet at praksis er for streng i forhold til lovgivers intensjon. Det er en stor skam at de da ikke ryddet opp med en gang og tok en ny gjennomgang av sakene.

Jeg er helt sikker på at regjeringen vil være tjent med å rydde opp i den håpløse situasjonen barna er i og gi de en trygg fremtid i landet de er født og oppvokst i.

Snart er det valg. Jeg skammer meg over den politikken som blir ført ovenfor de lengeværende asylbarna. Men – jeg  har selv vært med å stemt den fram. Ved sist valg visste jeg ingenting om problematikken rundt asylbarna. Det gjør jeg så inderlig godt nå. Og jeg lover barna at jeg ikke kommer til å gi mitt stemme til et parti som ikke ivaretar barnas rettigheter.

Og så vil jeg love barna at vi er veldig mange rundt om i landet som vil fortsette å jobbe for at deres rettigheter skal bli ivaretatt og ikke bare være fine ord på papiret – og vi vil jobbe helt til vi kommer i mål.

Engasjementet for asylbarna startet da Askild sin bestevenn, Nathan skulle kastes ut av landet.

Asylbarna er først og fremst barn

1088381-11-1311466216013 Vi var så mange som engasjerte oss så sterkt for de lengeværende asylbarna for et års tid siden. Det var opprørstendenser i Arbeiderpartiet og SV frontet saken i regjeringen for å la barna bli i Norge, til tross for foreldrenes avslag på asylsøkerne. Nå samles vi igjen 12.januar på arrangement over hele landet.

Det var steile fronter i  debatten. Den ene siden vektla innvandringsregulerende hensyn og den andre siden vektla et barneperspektiv. Den siden som la vekt på innvandringsregulerende hensyn mente at en oppmykning av asylpolitikken ville velte hele asylinstituttet og asylsøkere ville velte over grensen i hopetall. Den andre siden som vektla barneperspektivet tok utgangspunkt i barnekonvensjonen, og hevdet at Norge brøt konvensjonen ved ikke å ta tilstrekkelig hensyn til barnets tilknytning til riket når lengeværende asylbarn ble sendt ut av landet.

Norsk asylforvaltning er streng.

Utlendingsloven av 2008 har likevel et klart barneperspektiv og legger opp til barnesensitive tolkninger på flere områder. Når regjeringen sa at det var bred enighet om den strenge asylpolitikken, var det bare delvis sant, for årsaken til den strenge praksisen var ikke loven, men de 13 innstramningstiltakene som regjeringen vedtok i 2008. Tiltakene ble gjennomført uten lovendringer. Ett av tiltakene var at terskelen for å få opphold på grunnlag av sterke menneskelige hensyn skulle heves, noe som i praksis betydde en større vektlegging av innvandringspolitiske hensyn. Det var denne praksisen, som ikke var behandlet av stortinget, som var årsaken til at hensynet til de lengeværende asylbarna ikke fikk den behandlingen man etter loven hadde forventning om.

En justering av forskriften tilbake til lovens opprinnelige hensikt krevde altså ingen lovendring eller stor kurs endring, slik det ble blitt hevdet. Men det ville fått store konsekvenser for nettopp de barna som har bodd lenge i riket eller født her. Trodde man.

I 2006 skrev regjeringen i forslaget til ny utlendingslov følgende: «Her er det viktig å understreke at barna selv er uskyldige i den aktuelle livssituasjonen. Det er foreldrene som må ta ansvar for at familien har søkt asyl og deretter ikke returnert etter et endelig avslag selv om frivillig retur er mulig. Hensynet til barna kan imidlertid tilsi at det på et tidspunkt bør skje en formalisering av oppholdet. Det vises i denne forbindelse til den forskriftsendring som ble foretatt 1. juni 2007 som innebærer at barns tilknytning til riket skal tillegges særlig vekt ved vurderingen av om tillatelse skal gis (…).»

Så endret praksis seg. Barn som både var født og oppvokst her ble tvangsretunert ut av landet sammen med sine foreldre. Det var dette som opprørte så veldig mange av oss. Dette var norske barn som lekte med våre barn og som var integrert og hadde sin identitet i lokalsamfunn i Norge.

Begge sider ventet på stortingsmeldingen «Barn på flukt» Så kom meldingen våren 2012 og barneminister uttalte med lite overbevisning at «Jeg er svært fornøyd med at vi nå skal ta større hensyn til barn av asylsøkere som har vært lenge i Norge». For en SV minister som har et parti i ryggen med langt større forventninger til meldingen enn dette, må det ha føltes som å gå på syltynn is å fronte den meldinga.

Det regjeringen var enige om var å føre asylpolitikken og vektingen på hensynet til barnet tilbake til utgangspunktet. Altså ingen lovendring. Men en mulighet til å få behandle sakene på nytt med denne justeringen. Mange organisasjoner mente at dette var et sterkt og tydelig signal til UNE og øynet håp.

21.12.2012 kom avgjørelsen i høyesterett. Dommerne mente at UNE sitt vedtak om utsendelse av barna som hadde bodd hele sitt liv i Norge var i tråd med gjeldene regelverk og at UNE kunne vektlegge innvandringsregulerende hensyn over barnets beste.

På den måten ble lovverket synliggjort og virkelig gjort.  De fine ordene til ministeren og regjeringen viste at politikeres gode intensjoner må føres i pennen på en tydeligere juridisk måte enn meldingen «barn på flukt» la opp til om praksis skal endres. Justeringer var ikke godt nok. Det endret ingen juridisk praksis.

Jeg har barn, jeg har arbeidet med barn og unge så lenge jeg har arbeidet, jeg har møtt asylbarn og sett dem inn i øynene og jeg har gang på gang blitt konfrontert med de belastninger vi som samfunn påfører disse barna fordi vi lar deres liv være på vent. For meg vil barnets beste alltid vektes langt tyngre enn innvandringsregulerende hensyn, bare for å avklare hvor jeg står.

Barn er først og fremst barn. Selv kort tid er lang tid i et barns barndom. I mange år lever disse barna med uvisshet. Uvisshet fordi det aldri blir helt avgjort om de skal bo her eller ikke. Det gir mange av disse barna enorme belastninger. De opplever at Norge ikke vil ha dem, og de bruker tid og krefter på å forstå hvorfor de er uønsket. Staten påfører dem belastninger ved og ikke gi dem klare raske svar. For å toppe det som må oppleves som en straff, sendes de til slutt ut av landet etter mange år eller hele livet sitt i Norge.

Mange har ment at denne belastningen er det deres foreldre som utsetter dem for ved og ikke returnere til sitt hjemland, eller ved å ta dem med på en håpløs flukt. Mitt svar på det er at Norge har lange tradisjoner med å ta hensyn til barnet og gi dem en god og forsvarlig oppvekst uavhengig av hva deres foreldre mener, gjør eller er i stand til. Det er ingen grunn til å avvike den praksisen. Årsaken til at foreldrene finner det umulig å returnere til sitt hjemland kan være legitim eller ikke. Men barna bærer konsekvensen av de valg foreldre gjør. Vår jobb er å redusere skadelige konsekvenser og gi barn en forsvarlig oppvekst. Jeg har ennå ikke hørt et fornuftig argument for hvorfor vi skal avvike dette prinsippet i vår forvaltning når det gjelder asylbarn. Det handler om etikk og moral og våre forpliktelser gjennom barnekonvensjonen.

Noen ganger må vi som samfunn ta det ansvaret deres foreldre ikke har maktet. Vi har et ansvar for å sørge for en god og forsvarlig oppvekst for de barn som befinner seg her i Norge. For de barna som har bodd her i en tredjedel av sin barndom, kanskje hele sitt liv og som bare kjenner norsk språk, norsk kultur, norske venner, ski, appelsiner, søndagstur og brunost. Vi må ta inn over oss konsekvensene for barnet når vi fratar dem muligheten til å sluttføre en skolegang som er halvgått, og når vi fratar dem de individuelle rettighetene vi har gitt barn i dette landet fordi vi tror at barn er kompetente individer med et egenverd som er ukrenkelig uavhengig av hvor de kommer fra og deres foreldre mer eller mindre kloke valg.

Å avbryte skolegang i et land og starte den opp i et annet med et nytt undervisningsspråk kan vanskelig la seg gjennomføre uten at det får konsekvenser for skolegangen til barnet. Legger vi til de psykiske belastningene barnet blir utsatt for i en slik prosess er det sannsynlig at dette har store konsekvenser på flere nivåer. Å leve i en familie preget av utrygghet og uvisshet vet vi kan gi store helsemessige og utviklingsmessige skader. Og det gjør det noe med et barn å bli avvist av det landet det opplever som sitt og av det samfunnet det har sin identitet i. Vi snakker om barn som har levd store deler av sin barndom her. Som kanskje aldri har bodd noe annet sted og som i alle andre henseende er norske.

Ingen barn skal være fanget som gissler i en diskusjon om rikes sikkerhet og innvandringsregulerende hensyn.

«Barn er helt ordentlige, hele mennesker» skrev min kloke venninne på facebook her om dagen. Hun siktet til behandlingen av asylbarn. Hun minnet oss om at barn ikke er vedheng til sine foreldre, et ubehagelig biprodukt, en lei konsekvens, utilsiktet skade. Barn er heller ikke retorikk i en debatt om innvandring, eller et argument i en sak om riktes sikkerhet. De er helt ordentlige, hele mennesker.

Delta i markeringen 12. januar!

vennskap-til-blogg-1

Anne & Hanne