Barnevern

Krise for krisesentrene?

Foto: Arbeiderpartiet

Vår neste gjesteblogger Tone Tellevik Dahl skriver "Vold i nære relasjoner er mer utbredt enn vi tror. Derfor er varskorop fra krisesentrene noe vi skal lytte ekstra godt til".

Tone er leder av helse og sosialkomiteen i Oslo bystyret (AP). Hun har lang erfaring fra Oslopolitikken. I perioden 99-07 var hun leder av bydelsutvalget i Sagene bydel, siden 2007 har hun vært heltidspolitiker i Oslo bystyret. Hun har et stort engasjement for bolig og sosialpolitikk.

God lesing.

Krise for krisesentrene?

Om sommeren kommer de ofte. Oppslagene om krisesentrene. Om kvinner og menn, utsatt for vold, som søker en nødhavn. Oppslag om for få kommunale boliger som gjør at offer flytter hjem til overgriper. Om sentre som nekter inntak pga «feil» bostedskommune. Vold i nære relasjoner er mer utbredt enn vi tror. Derfor er varskorop fra krisesentrene noe vi skal lytte ekstra godt til.

Når man oppsøker krisesentre er det sjelden fordi det er utøvd vold kun en gang. Kun 4% av dem som oppsøkte senteret i Oslo sa at de kom som førstegangsoffer. 54% sier volden har pågått i mer enn et år. 1 av 3 sier volden har pågått i over 5 år. Når man har vært utsatt for vold over så lang tid er det helt avgjørende at hjelpen kommunen har ansvar for står klar. Man har ingen tid å miste.

Boligmangel – hjem til overgriper Mangelen på kommunale boliger og et presset eiendomsmarked gjør at boligmangelen blir et problem over hele landet. I sommer etterlyste krisesentrene en større satsing på boliger. Hvis ikke kommunen stiller bolig til disposisjon, blir oppholdet på senteret unødvendig langt og gjør det umulig for sentrene å gi bistand og beskyttelse til alle som trenger det. Likevel hører man fra ulike kommuner at det ikke blir flere boliger på sikt. Den manglende boligberedskapen i kommune-Norge gjør at svært mange kvinner flytter tilbake til overgriper. I Oslo flyttet 16% hjem til overgriper i 2013. 52 % flyttet videre til diverse midlertidige botilbud. Det er grunn til å tro at veien fra midlertidige ordninger og hjem til overgriper er kort. Presset fra egen familie og svigerfamilie er nemlig stor, det er vanskelig å skaffe egen permanent bolig, og det er vanskelig å greie seg alene, uten nettverk. Nærmere 27 % av de som fikk et beskyttet botilbud i 2013 i Oslo, hadde bodd midlertidig på krisesenteret før. Dette tyder på at mange er inne i en svært vondt spiral hvor mangel på trygg bolig er en av årsakene til retur. Når så mange stadig kommer tilbake, må man ta grep for å beskytte ofrene bedre. Kommunene, sammen med krisesentrene, bør vurdere om det skal settes av ressurser til en som kun jobber med boligfremskaffelse for dem på krisesenteret. Videre må kommunene i sine tildelingsforskrifter for kommunal bolig sørge for at personer som er utsatt for vold blir en av gruppene som prioriteres. Alt som kan redusere faren for at man må flytte tilbake til overgriper må tas i bruk.

Flytting til besvær Et annet problem er at flere krisesentre nekter å ta imot kvinner som trenger beskyttelse utenfor egen kommune. I 2010 ble det rett til fritt valg av krisesenter. Likevel opplever flere sentre at når de ber om overflytting for en kvinne, så krever ny kommune både trusselvurdering fra politiet, at Nav er involvert og arbeidskontrakt. Med så omfattende dokumentasjonskrav setter man kvinner som søker beskyttelse i fare. Vi kan ikke ha det slik at et senter ikke vil ta imot en kvinne på flukt bare fordi hun kommer til å bli en ny bruker av kommunale tjenester. Kommuner får nye innbyggere stadig vekk. En kvinne i nød vil ikke velte et kommunebudsjett. Jeg mener praksisen som flere kommuner har lagt seg til er uholdbar. Bergen, Stavanger og Oslo sier ja til alle som er truet, men det finnes eksempler fra Trondheim og Follo hvor man ikke uten videre vil sikre beskyttelse til en i nød. Hvor mange andre kommuner sier nei? Justisdepartementet bør gjennomgå praksisen til kommunene for å se om ikke flere av dem handler i strid med loven om fritt valg av krisesenter.

Hva med barna? Svært mange av kvinnene som søker beskyttelse har barn, og de fleste barna er under skolealder. Vi vet hvor stor skade barn tar av å være utsatt for vold, derfor må krisesentrene ha gode barnehagetilbud til barna som kommer og trenger rask behandling og bearbeiding av det de har vært utsatt for. Det er ytterst få av barna som forlater Oslo Krisesenter uten at barnevernet er involvert på en eller annen måte. Mange av barna har allerede barnevernsak når de kommer til krisesenteret. I løpet av 2013 sendte Oslo krisesenter 107 bekymringsmeldinger til barnevernet. Alle gikk til undersøkelse, men det er imidlertid med stor bekymring vi ser at fremdeles blir langt de fleste henlagt uten tiltak. Denne erkjennelsen kombinert med at mange kvinner flytter hjem til overgriper, og at flere av kvinnene har gjentatte besøk på krisesenteret, forteller oss at mange barn og unge lever med daglig vold uten at noen ser eller hjelper dem. Jeg tror en av årsakene til de mange henleggelsene er at barnevernet sjelden tar tak i bekymringsmeldingen før etter at mor er ute av krisesenteret, og da er hun ofte under påvirkning av overgriper, familie eller svigerfamilie og samarbeidsviljen blir trolig mindre. Selv har jeg foreslått at barnevernet burde gjøre sine undersøkelser mens barnet fortsatt er på krisesenteret. Da er både barn og mor i en beskyttet situasjon og kan lettere gå i dialog om hvilke tiltak som trengs for å beskytte barnet. Jeg mener det er på tide at barnevernet revurderer sine rutiner. Det er ikke akseptabelt at vi i Oslo, hvert år, henlegger det store flertall av meldingene fra krisesentrene. Om det betyr egne voldsteam i barnevernet eller egne oppfølgingsteam for barn som har vært på krisesenter er ikke så nøye. Det viktigste er å sikre at barna får hjelp og beskyttelse.

For mennesker som rømmer fra vold er krisesentrene en nødhavn. Men de er kun et akuttilbud. Kommunen må sikre at tiltakene som trengs er tilgjengelige etter akuttfasen. Det handler om mulighet til å flytte vekk fra overgriper, om det er i egen kommune eller en annen. Det handler om å sikre at barna blir ivaretatt både på senteret og etterpå. Økt bistand mens man er på et senter, fra boligkontor til barnevern, kan være med å trygge overgangen fra det beskyttede senteret til et liv i trygghet. Dette ansvaret må kommunene ta på alvor.

Navigering i gråsoner

ida2Ida Skjerve er utdannet barnevernpedagog og har jobbet som saksbehandler i barnevernet siden 2008. Hun bor sammen med mann og to små barn og sjonglerer tiden sin mellom jobb, familie og politiske møter i partiet Venstre. Hun er aldri stille, selv de gangene hun har forsøkt å være stille har det ikke gått. Det er vi veldig glad for. Ida leverer her et modig og ærlig innlegg om det å ha verdens vanskligste jobb.  Tusen takk!

.................................................................................................................

Jeg er saksbehandler i barneverntjenesten. Verdens beste jobb, og verdens verste jobb. Jeg møter barn og deres familier når ting er vanskelig for dem. Hele arbeidshverdagen min består av å møte mennesker som på en eller annen måte har det vanskelig, eller trenger hjelp til å skape noe bedre for barna sine. Noen ganger er det sånn at de jeg skal hjelpe egentlig ikke vil ha hjelp eller tenker de trenger hjelp. Det er heller ikke alltid de jeg møter er midt oppe i en krise, eller at alt er vanskelig - men fellestrekket til dem jeg møter er at noe er ugreit for barna deres og at enten noen andre eller dem selv har sett det og gitt beskjed. Ofte er det også sånn at foreldrene selv ønsker hjelp, fordi de selv opplever at oppgaven de bærer er for vanskelig for dem alene.

Noen ganger jobber jeg i et 1/2-års perspektiv, noen ganger 1 år og noen ganger 5 år eller lenger. Noen ganger jobber jeg i et generasjonsperspektiv, et slags 100-årsperspektiv. Målet med mitt arbeid er å sikre barn og deres fremtid. Jeg møter uendelig av typer situasjoner og problemstillinger, vurderer dem og sier noe om hva barna trenger for å få det bedre nå og for fremtiden. Hjelp fra barneverntjenesten kan være alt mulig, det kan være å snakke med barna og foreldrene, gi dem veiledning, følge ekstra godt med i det som skjer rundt familien og noen få ganger er det å flytte barna ut av familien. Det å flytte barn ut av familien er udiskutabelt det vi i barnevernet får mest kritikk for å gjøre, og for ikke å gjøre. Det er også det som er tyngst med jobben min, både det å konkludere, formidle, flytte og følge opp både barn og foreldre.

For at jeg skal kunne gjøre jobben min, er jeg avhengig av et overblikk over barnas situasjon. For å få et overblikk er jeg som regel avhengig av et "innenfrablikk", det handler om folks egen historie og deres egne opplevelser. Både foreldrenes historier og barnas historier. Det krever at jeg er åpen for å ta i mot de historiene og opplevelsene og at jeg klarer å legge til rette for at den som skal fortelle opplever en tillit til meg. Tillit som jeg noen ganger må bryte ved å si "barnet ditt kan ikke bo hjemme, det går ikke lenger". Muligheten for at tillit blir brutt er det som gjør at foreldre som kommer til sitt første møte med meg ofte er livredde. Kanskje er de livredde fordi de har med seg vonde historier selv, eller kjenner noen som har en vond historie eller aner at den historien de selv bærer på kan få fatale konsekvenser. Kanskje er de livredde fordi de tror at det er alt barnevernet gjør; å flytte barn vekk fra foreldrene.

Noen barn tar en sjans og forteller hvordan de har det, hva som skjer hjemme når ingen ser, hva de voksne sier og gjør som gjør at de får helt kaos inni hodet sitt. Noen barn vil ikke si noen ting, kanskje fordi de voksne har sagt at de må flytte til fremmede mennesker hvis de snakker og kanskje fordi de rett og slett ikke synes voksne er noe som er trygt. Felles for barna er at det er mye som står på spill for dem når de snakker med meg. De barna jeg møter er helt avhengig av at jeg tror på det de sier, og at jeg klarer å forstå det de sier og hvorfor de sier det. De barna jeg møter i jobben min risikerer at jeg ikke klarer å hjelpe dem. De barna jeg hjelper ut av en åpenbar uholdbar situasjon skal også bære konsekvensen av de valgene jeg og mine kollegaer tar, for resten av sitt liv.

Barnevernet vårt får aller mest kritikk for å ikke gjøre noe, spesielt når barn blir drept av foreldrene sine eller at barn utsettes for ting som får oss til å gråte, rase, brekke oss eller slutte å puste noen sekunder. Den kritikken er velfortjent, ferdig med det. Det er gjerne de yngste barna som oftest utsettes for de tingene flesteparten av oss ikke makter å tenke på eller forholde seg til. De barna som ikke snakker. De barna som er så gode til å tilpasse seg, fordi vi som mennesker er laget sånn. De fleste voksenpersoner som møter disse barna kunne ikke kunne drømt om at akkurat de barna ble utsatt for forferdelige ting. Det er først når disse barna ikke lenger klarer å ligne på alle andre barn at de møter meg eller en av mine kollegaer.

Heldigvis, kan vi trøste oss med, er det ikke sånn at det går dårlig for alle som har opplevd en vanskelig barndom. Men blant dem som strever mest i voksenlivet er det en overvekt av mennesker som har opplevd en vanskelig oppvekst. Det er et resultat av et biologisk lotteri og gjerne helt tilfeldige møter mellom mennesker. Og jeg, som er saksbehandler, er ansatt for å vurdere hvem det er som har en stor sannsynllighet til å falle utenfor. Oppgaven min er å navigere i gråsoner - jeg baserer meg på et samspill av opplevelser, historier, opplysninger, teori og praktisk kunnskap. Det ansvaret kan jeg ikke ta alene. Alle skjønner at det ikke er forsvarlig at ett menneske gjør en vurdering av et annet menneskes fremtidsutstikter alene. Dessverre er det sånn for mange barn i landet at saksbehandlere står, ikke helt alene - men alene i for stor grad, i vurderingene sine. Vi må være enige om at det ikke er greit for verken de som skal vurderes, eller de som skal vurdere.

Jeg, som bare er saksbehandler har ikke mulighet til å gjøre noe med at situasjonen i barnevernet er som den er. Jeg har nok med å holde tunga rett i munnen og min egen sjel under kontroll - for noen ganger gjør jobben min at hodet mitt snurrer rundt. De fleste som har hatt samme jobb som meg har opplevd at det har blitt for mange historier, eller at historiene kanskje har lignet for mye på ens egen historie. Livet vårt, som går opp og ned og rundt om kring, kan også gjøre at det noen ganger føles ut som all huden er borte i møtet med jobben og de historiene og opplevelsene som skal bæres der. Det er ikke sånn at vi tåler mer og mer, etterhvert som tiden går. Vi må lære oss å passe bedre og bedre på oss selv, samtidig som vi ikke fjerner oss helt følelsesmessig og ikke lenger klarer å skape tilliten eller de møtene som hjelper barna. Balansen mellom innsatsen for å redde de barna jeg møter, og ivaretakelsen av meg selv og mine egne krever all min eneregi og alt mitt fokus. Jeg er prisgitt en barnevernleder og et system som både gir meg god opplæring, veiledning og rammebetingelser som er realistiske for å kunne gjennomføre oppgaven min. De barna jeg skal hjelpe er prisgitt at både fokuset til barneverntjenesten der de bor er riktig og at de møter noen de får tillit til, slik at de tør å vise hva de trenger hjelp til.

Som saksbehandler håper jeg at alle barn i hele Norge kan få sin egen "drømmebarnevernleder". En barnevernleder som klarer å realitetsorientere politikere om hva det er behov for både i egen tjeneste og i de forebyggende tjenestene, og som klarer å styre ressursene på en måte som sikrer barn nødvendig hjelp og beskyttelse. Det er en som "går i krigen" for faget og for folka sine, slik at de barna som trenger barneverntjenesten får god hjelp når de trenger det. En "drømmebarnevernleder" er en som sier til staten (når det trengs): nei, dette er ikke et godt nok tilbud til dette barnet, finn noe som passer - faglig sett - selv om budsjettet deres ryker. En som hele tiden tenker "hvis vi ikke klarer å holde budsjettet vårt, skal det være av en faglig grunn jeg kan stå for til min død", og som holder saksbehandlerne sine i ørene så de klarer å fokusere på det som gjør aller mest vondt å fokusere på. Drømmebarnevernlederen ser politikerne sine inn i øynene når de vil vedta budsjett for barneverntjenesten som ikke har rot i virkeligheten og sier: dere må gjerne vedta dette budsjettet, men da må dere finne dere en annen barnevernleder - faget mitt er ikke til salgs. Og når noen roper "hva er det dere driver med?", svarer drømmebarnevernlederen "Takk for at du sier ifra! Vi trenger drahjelp, både til å se hva vi driver med og forklare politikere hva vi trenger".

Jeg mener ikke at alle barnevernbudsjetter skal basere seg på blankosjekkprinsippet. Jeg ønsker meg aller mest at kommunepolitikere skal tørre å løfte blikket og se, og mene noe om hvilke barn som skal få hjelp av barnevernet de styrer over. Politikerne må tørre å kunne ta konsekvensen av hvordan det er å ha min jobb, for at jeg skal klare å ha denne jobben i mange år. Politikere må tørre å si: "vi trenger å lære mer, du må snakke helt til vi forstår - bare ta den tida du trenger, og ikke spar oss for detaljene. Vi tåler å gråte av det du sier og vi tåler at du viser oss alt - gi oss mer enn tallene, det er nødvendig". Da vil de skjønne hva barnevern handler om i den store sammenhengen; at en del av de barna som har det forferdelig når de er små, ofte er de samme som trenger en haug med hjelp når de blir voksne. At barnevern handler om å løfte barn og fremtidige voksne ut av en utvikling som, både nå og på sikt, har store omkostninger for både enkeltindividene og storsamfunnet.

"Hold hode kaldt og hjerte varmt"

c1ca68bfbbdc864b81f850eb36de3729Hun satt med ryggen inntil veggen, jeg så på henne fra siden. Hun stod på kanten av et liv, usikker og sikker, moden og umoden. Ungdom. I fanget lå en stor bunke med papirer. «Det er livet mitt det her, sånn de ser det»

Hun tok meg gjennom høydepunktene i papirbunken. Dvelte ved noen dokumenter, slike som rapporter fra psykologer som beskrev henne med kliniske og distanserte begreper. Hun dvelte ved beskrivelsen av forholdet mellom henne og mor og far. Og hun dvelte ved vurderingene og antagelsene av hva hun som liten har opplevd av omsorgssvikt.

Hun så så liten og sårbar ut der hun satt, men hun gjentok ved jevne mellomrom at det ikke gjorde noe å lese sånt. Og kanskje overførte jeg min egen sårhet for å blir analysert av andre som egentlig ikke kjenner meg. Men jeg tror likevel at man ikke kan være upåvirket av å lese rettsdokumenter om seg selv.

Jeg har skrevet slike dokumenter, fylkesnemdsaker og jeg vet hvor viktig det er å være presis i sine beskrivelser. Det finnes et eget stammespråk med ord og uttrykk som brukes hyppig og som tilsynelatende vekker samme assosiasjoner hos en fellesgruppe fagfolk som bedriver barnevernsarbeid. I fylkesnemdsaker skal du først og fremst beskrive problemene, for så å foreslå løsninger innenfor barnevernlovens tiltaksapparat. Eller egentlig heter det seg at man beskriver den helhetlige omsorgsituasjonen. Den er ofte problematisk når den havner i fylkesnemda.  Fylkesnemdsaker blir likevel aldri en fullstendig analyse som løfter frem helheten i livet ditt.  Øyeblikk av lykke, hunden du boret ansiktet ned i og fant trøst hos, hesten som bar deg avgårde i galopp mens håret flagret og du trodde du kunne fikse alt.    Øyeblikket der mamma var nær og mild og pappa tok deg på fanget og strøk deg over håret. Det står ikke i sakspapirer, men   er skrevet i et hjerte. I sakspapirer finner man sjeldent spor av de fine øyeblikkene som også utgjør et liv. De øyeblikkene du holder fast i når livet krever deg.

Ved kjøkkenbordet satt jeg som har skrevet slike saker og hun som var gjenstand for sånne saker. Hun reflekterte over hvor lite hun kjente seg igjen i beskrivelsen av livet sitt, jeg reflekterte over de anvendte skråsikre og distanserte begrepene som brukes når et liv oppsummeres. Hvor lite det passet til denne levende, reflekterte jenta ved siden av meg. Så sa hun det som for alltid er en barnevernsarbeiders frykt og som bet seg fast i hjerte mitt.

«Men de har ikke forstått noen ting, de har aldri forsøkt, de har aldri spurt meg»

Først strittet jeg litt mot. Selvsagt har de hørt henne, hun er sitert flere ganger, i papirene har hun flere ganger gitt sitt syn på saken. På kanten til å argumentere i mot tok jeg meg i det og spurte henne hvorfor hun mente det.

Og forklaringen hun gav kan bare et veldig moden, livserfarent menneske gi. Alle de gangene hun er blitt tatt inn i teksten er når hun har gitt forklaringer på faktiske hendelser. Hennes syn på episoder eller situasjoner. Hennes syn på diagnoser. Hennes syn på tiltak. Det handler mye om hva hun gjør mer enn hvordan hun har det.

« De har aldri bedt meg forklare ordentlig hvorfor jeg gjør det. De har ikke tatt seg tid til å se sammenhengen med hvordan livet mitt var i den perioden og hva jeg gjorde. Hvordan alt var følelser.»

Og så fortsatte hun og forklare slik at det til slutt er terapeuten som sitter å biter seg hardt i underleppa for å unngå at tårene slipper til. Dette er hennes historie, men den berører min. Den berører meg på et personlig plan, men også på et profesjonelt.

I flere år har barn og unge hatt rett til å bli hørt i de sakene som angår dem. For barnevernet har det betydd at saksbehandlere faktisk må snakke med barn, lytte til barn og forstå hva de sier. Det er krav til at det skal dokumenteres og i f.eks fylkesnemdsaker betyr det at barnets syn på saken skal belyses og at når de er over 15 har  de egne, selvstendige  partsrettigheter.

Men det er forsket på hvordan og hvor mye barnevernsfolk snakker med barn, forskningen viser ikke til imponerende resultater. Den rødgrønne regjeringen ved Inga Marte Torkildsen styrket barns rett til medvirkning og retten til å bli hørt. Gjennom Torkildsens politiske virke ser man at det går en rød tråd og den går langs nettopp dette temaet. Betimlig, viktig og riktig!

Jeg har ikke møtt en barnevernarbeider som ikke syntes dette er viktig, men de fleste jeg har møtt synes det er krevende og ofte vanskelig. Og kanskje er det nettopp fordi det er så vanskelig  saker vi snakker om. Det er ikke handleliste eller karakterer.  Det er følelser, det er skam, det er tabuer. Det kreves mye av både den som lytter og den som snakker om man skal lykkes i å formidle hva det egentlig handler om.

Psykologspesialistene Mogens Albæk og Heine Steinkopf  Sier at i stede for å gi ungdom med atferdsproblemer piller skal de overøses med omsorg og kjærlighet. Inga Marte Torkildsen omskapte nesten et helt departement til kjærlighetsdepartementet da hun gang på gang og så ofte som mulig snakket om kjærlighet i barnevernet.

På sitt modige vis og ved sin ærlige analyse tenker jeg at det er det her den unge damen ved siden av meg forsøkte å fortelle meg. Det var den nyanserte historien hun fortalte og ba meg tro på. Nyansene i en fylkesnemdsak. De nyansene som forsøker å få fokuset vekk fra hva hun gjør til hvordan hun har det, hva hun kjenner på av følelser, hva hun trenger. Det hun gjør er mer en nok til å fylle kriteriene i en paragraf. De er nok til å fastslå at behandling er påkrevd. De beskrives kjølig og distansert i en fylkesnemdsak. Men mens hun fremstod som en ungdom med store atferdsproblemer for barnevernsarbeideren, klarte man ikke å beskrive den lille jenta med sønderknust hjerte med ryggen mot veggen som kjempet for sitt sønderrevne forhold til sine foreldre. Som beskriver, men ikke forstår, at forholdet til de nære omsorgspersonene er skjevt, og som vet at hun trenger dem, men ikke klarer å finne ut hvordan. Som forstår at trusselen først og fremt ligger i at ingen vil ha henne lenger.

Og så henger det usagt mellom oss, « alle trenger noen, alle trenger ubetinget kjærlighet»

Men jeg forstår. Jeg gjør endelig det. Vi må finne ut av hvordan vi skal lykkes med det sammen. Hvis jeg lytter godt vil hun fortelle meg det. Og jeg kan ta i bruk min kunnskap slik at hun kan finne veien videre.

Å arbeide med barn og unge i barnevernet kreve et skapt hode og et skapt fokus. Kunnskap om hva barn trenger og kompetanse i hvordan vi møter barn og hjelper dem til å leve deres liv og nå deres potensiale. Men det krever også kjærlighet. Å høre hva barn sier og videreformidle deres synspunkter krever en utsøkt kombinasjon av kunnskap, ferdigheter og kjærlighet. Det er derfor det er så vanskelig. Vanskelig fordi vi må lytte med hode og hjerte, gjøre oss sårbare og tåle historiene om liv levd i nyanser og kontraster og evne og formidle det med den kunnskapen vi har.

Alt dette skal man som barnevernsarbeider fikse i en hverdag presset av økonomiske rammer og altfor mange barn å ta vare på, lytte til og formidle for. Det er en balanseøvelse de færreste av oss er i stand til å håndtere. Men det er en annen historie.

Stem SV – for barnevernet si skuld!

Foto: Stig Weston Oddny skriver om sin hjertesak og om hvorfor det er nettopp SV som tar ansvar for å styrke barnevernet når de er i regjering

Oddny Miljeteig er vår neste gjesteblogger. Hun er et fyrverkeri av ei dame med et sjeldent sterkt engasjement.

Oddny er sosionom og har i 12 år vært fylkessekretær i Fellesorganisasjonen i Hordaland. I dag er hun gruppeleder for SV i Bergen bystyret og medlem av landsstyret til SV.

Vi skylder også Oddny og si at hun er den mest entusiastiske nynorskbrukeren vi vet om!

I dette innlegget setter hun barnevernet på dagsorden og viser hvordan SV har gjennomført et enormt barnevernløft og fortsatt vil bidra til at sårbare barn får riktig hjelp til rett tid!

God lesning -husk å stem!

............................................................................................................

Overskrifta er litt feil. Men likevel rett. Det er sjølvsagt barnevernsborna det handlar om. Likevel: Skal barnevernsborna gjevast den beste omsorg og dei beste tilbod og tiltak, må barnevernet ha nok kompetente tilsette, nok tiltak å rå over – og oppslutnad blant politiske parti og i befolkninga. Då må barnevernet prioriterast. Mellom Matz Sandman og Audun Lysbakken var det ingen barnevernminister som sette barnevernet øvst på sin politisk dagsorden.

Det er påfallande for ei som har hatt barnevernet som politisk hjartesak i fleire tiår: etter at SV inntok Barnedepartementet, har barnevernet vorte politisk allemannseige. Og dei partia som ikkje har prioritert barnevernet når dei sjølve har site ved roret, dei har etterkvart stått i kø for å seia at regjeringa ikkje prioriterer barnevernet høgt nok.  Der dei sjølve sit i fleirtal i kommunestyra, der har dei ikkje prioritert barnevernet. Frivillig prioriterer ikkje norske kommunar barnevernet, plar eg seia.  Det er ein regel med få unntak. Og kan du seia meg ein politikar som har fremja barnevernet som si fremste prioriterte hjartesak? Eg har spurt i diverse forsamlingar av barnevernsarbeidarar når eg har hatt høve til det opp gjennom åra, og det har vorte drypande stilt……somme har nemnt Karin Andersen, sjølv om ho er «meir på fattigdom».  Og så har dei nemnt meg.  Sjølv om eg er lokalpolitikar.  Stortinget flyt ikkje over av barnevernspolitikarar – eller for den del av barnevernsparti. Det ser også fagfolk som står barnevernet nær. No mobiliserer Magne Raundalen, Kari Killen  og fleire med dei for at Inga Marte Thorkildsen må få fire nye år som stortingsrepresentant – i alle fall som stortingsrepresentant. For Inga Marte har sett utsette born øvst på sin politiske dagsorden. Og Audun Lysbakken sa frå fyrste stund som statsråd at barnevernet stod øvst på hans minister-sakliste.  Det har vist att i det kommunale barnevernet.

1000 øyremerkte stillingar til det kommunale barnevernet har kome med dei to SV-statsrådane i denne perioden. 1000 stillingar.  Regjeringa prøvde seg for 2010 med å auka dei frie midlane til kommunane for 2010 med merkelapp 400 stillingar for barnevernet – det vart det 110 stillingar av. Som sagt: Frivillig prioriterer ikkje kommune-Noreg barnevernet. Øyremerking måtte til. For 2011 øyremerkte regjeringa v/barnevernstatsråd Audun Lysbakken  400 stillingar, så 70 i tillegg i 2012 og altså 270 for 2013. Og no har Audun og Inga Marte kunngjort at det kjem 150 nye , øyremerkte stillingar for 2014 – viss denne regjeringas statsbudsjett står seg. 1000 stillingar – det er faktisk noko å skriva heim om – og det hjelper!

Eg er så frimodig at eg gjev SV æra for barnevernløftet. «Barn og unge først»! Framleis står mykje att å gjera i og for barnevernet. Direktoratifiseringa og byråkratiseringa av det statlege barnevernet må snuast slik at pengane går til born, unge og tiltak og ikkje til måling og rapportering.  Fleksibelt må barnevernet bli – i store og i små kommunar.  Uansett kor vi vrir og vender på det: folk bur også i små og grisgrende kommunar.  Det nyttar ikkje med organisatoriske A4-løysingar for barnevernet. Og det held ikkje med nullvekst. Det er eg viss på. Difor treng barnevernet og barnevernsborna eit parti som vågar å setja barnevernet fremst – og som om nødvendig byter bort andre prioriteringar for dei mest utsette borna si skuld. Det har SV gjort. Det vil SV gjera igjen.  Det er ein av grunnane til at eg stemmer SV og jobbar dag og natt for å få partiet over sperregrensa og Audun Lysbakken på Stortinget frå Hordaland.  Har du barnevernsborna og barnevernet i hjarta ditt, oppmodar eg deg til å gjera det same 9. september!

Oddny Miljeteig, sosionom og gruppeleiar for SV i Bergen bystyre

Erfart felleskap

lineLine Vennesland er vår neste gjesteblogger! Line er 29 år, men har allerede rukket å sitte ti år i kommunestyret, hun er i sin andre periode i fylkestinget og hun har vært 1.vare til Stortinget. Line ligger ikke på latsiden!

Line bor i Moisund (Evje) og jobber til daglig i barneverntjenesten. Vi kjenner Line som en raus, inkluderende og veldig blid jente. Hun er brennende engasjert i veldferdssamfunnet og felleskapet og i overkant begeistret for katter.

Nå vil Line på Tinget  for Aust Agder AP, - Les hvorfor.

Vi ønsker henne lykke til med innspurten i valgkampen!

................................................................................................................................................

 

"Det går bra det, mamma, jeg har ikke lyst uansett".

Året er 2000 og jeg er 15 år. Arbeiderpartiet gjør sitt dårligste valg siden 20-tallet året etter, men det bryr ikke jeg meg noe om. Jeg er mer intressert i at klassen skal på skoletur, men vi har ikke råd til at jeg reiser. Jeg vet at hvis jeg presser på så vil mamma få det til. Hun gjør alltid det. Uansett hva jeg vil ha og hva alle andre har så sørger hun for at jeg ikke er utenfor. Men det koster. Og det får meg til å overbevise henne og meg selv om at turen egentlig ikke er så viktig.

12 år senere jobber jeg i barnevernet og er Stortingskandidat for nettopp AP. Uten at jeg tenker over det har oppveksten preget mitt jobbvalg og partivalg. Det har alltid vært viktig for meg å være mest mulig som alle andre. Forskning viser at jeg, som hadde skilte foreldre uten høyere utdannelse, en mamma som er ufør og ikke har jeg gått i barnehage, skulle egentlig ha fått den sosiale arven.

På sosionomstudiet lærte jeg om risikofaktorer og beskyttelsesfaktorer og hvordan det å ha mer av det siste kan hjelpe deg å klare deg i livet. For meg har en av de viktigste beskyttelsesfaktorene vært en mamma som har pushet meg, trodd på meg og gjort alt for meg. Men jeg hadde heller ikke klart meg om ikke lege, tannlege, sykehus og skole var gratis og ikke minst, jeg kunne få studielån for å ta meg høyere utdanning.

Å leve i et samfunn hvor fellesskapet har ansvar for at jeg har mulighet til å nå så langt jeg vil har vært avgjørende. Sammen har vi lagt lista slik at alle når opp.

Høyresiden i norsk politikk snakker om frihet. Frihet til å velge. For meg har frihet handlet om å ha like muligheter. At jeg har kunne gått i samme klasse som sønnen til bankdirektøren. Og at vi har kunne vært likeverdige fordi ikke det viktigste i livet kan kjøpes for penger.

"Du skal gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg" vokste jeg opp med på søndagsskolen. Det er det fineste som noen gang er sagt syns jeg. Jeg har det bra. Jeg kunne fint hatt noen ekstra hundrelapper i lommeboka hver måned. Men samfunnet handler ikke om meg. Det handler om de som trenger et tilbud fra det offentlige. Om de som har barn, er gamle, syke eller bare har det litt tøft en periode. Det handler om at vi alle er like mye verdt og fortjener et like godt tilbud.

"Det vil ikke bli så mye endring uansett" hører jeg fra ulike folk. En privatisering av viktige tjenester og en dreining av samfunnet hvor hver enkelt skal ha mer i lommeboka på bekostning av de tjenestene som tjener samfunnets svakeste, er for meg en drastisk endring. Alle blir ikke med i et samfunn der lommeboka styrer. Penger? Privatisering? Frihet? Frihet for hvem?

15 åringen i meg stritter i mot. Hun har opplevd fellesskapet og den beskyttelsesfaktoren den kan være for et menneske. Hun tror at vi best løser de viktigste oppgavene sammen, ikke hver for oss. Hun vil ha mer velferd, ikke skattekutt. Derfor stemmer hun Arbeiderpartiet i år også.

Godt valg 9. september!

Fighter, ikke offer

hjerte«Jeg klemmer hendene hardt mot ørene. Hardt, hardt, hardt og jeg presser meg inn til veggen som for nesten å komme igjennom den. Jeg venter på skuddet og jeg vet at det egentlig ikke hjelper å holde for ørene. Skuddet vil være overdøvende. Mens jeg kniper sammen øynene ser jeg for meg blodet og jeg får det for meg at det er min oppgave å tørke det vekk før noen andre får se det. Det er først etterpå jeg innser at jeg ikke var bekymret for at han skulle dø, jeg var bekymret for hvordan han inn i døden ville kreve min oppmerksomhet. Hvordan det ville være min  oppgave å bære skammen.» I dag la regjeringen frem en handlingsplan som skal forsterke innsatsen mot vold i nære relasjoner. Det handler i all hovedsak om å styrke kunnskapen, bruke kunnskapen til å forebygge og avdekke og til å støtte og hjelpe voldsutsatte. I mange år var vold i nære relasjoner et tabubelagt tema. På den måten unngikk man sosial kontroll og korrigering og man gjorde terskelen for å få hjelp skyhøy. Det er ikke mange år siden jeg møtte en politimann som gav uttrykk for at man måtte forstå at mannen ble «litt frustrert» når kona ikke var «samarbeidsvillig». Den lite samarbeidsvillige kona hadde blitt kasta inn i et bord og pådratt seg brudd i kjeven og sønnen på 8 hadde vært vitne i et forsøkt på å gå imellom. Jeg tror ikke det finnes mange slike politimenn igjen, heldigvis. Men de var der og bidro til privatisering av volden og til at det var kvinnene som ble ansvarliggjort heller enn voldsovergriperen. I år etter år hadde helsepersonell lappet sammen kvinnen, gipset armer og bein, sydd kutt, stoppet blødninger. Hva var det som gjorde at både helsepersonell og politi laget seg syltynne forklaringsmodeller de ikke selv kunne tro på for så og se en annen vei? Mangel på kunnskap og en rasjonell oppfatning om at det ikke var noe de hadde noe med.

Volden får langsiktige konsekvenser for mange. Angst og traumer setter seg fast i kropper og gjør dem syke. Holder dem uten for arbeidsliv og holder dem unna sosiale arenaer hvor vennskap og omsorg kunne befridd dem fra den undertrykkende angsten og det ødeleggende selvbilde. I mange år kan vold prege et livsløp. Noenganger i generasjoner.

I dag vet vi noe om at vi må tørre å se og sette ord på det. Når sola skinner på trollet, sprekker det. «Tabuer er overgriperens beste venn», sier barneministeren.  Men det er lett for andre å si. Det er ikke lett for den som volden rammer og si -det er meg. Vold er skummelt og grusomt. Den kan ikke pyntes på og ikke forskjønnes. Vold er et brutalt ord, et du ikke vil skal være knyttet til deg. Det er bare å innrømme det. I samme setning som vold kommer ordet offer. Og de færreste som har vært utsatt for vold vil være eller kjenner seg som et offer. Tvert om vil mange kjenne seg som fightere. De slåss for sin egenverd, sin identitet, sitt liv og sin fremtid. Det finnes ikke noe offeraktig over det.

Det fine med regjeringens innsats mot vold er at det følger penger med. Helt ordentlige penger som kan omsettes i kunnskap og handling. Politiet får sine koordinatorer, helsevesenet klarere instrukser om å snakke med de man har mistanke om utsettes for vold. Det aller beste med innsatsen er likevel at det viser at vi som samfunn i større grad erkjenner og forstår at når vold rammer noen få angår det likevel oss alle. Det som preger et enkeltmenneske et helt liv etter volden preger også et helt samfunn. Vi er det samfunnet som tar ansvar for hverandre. Vi er det samfunnet som vil skape trygghet for alle overalt. Vold er et samfunnsproblem. Noe vi alle tar ansvar for å stoppe.

En regjerings handlingsplan vil likevel ikke løse alt. Når tabuenes slør løftes av et enkeltmenneske og de forteller sine historier, viser det seg alltid og uten unntak at det alltid var flere som hadde sett. Det er alltid mange  som stod å skulte forsiktig inn uten å tørre å spørre, uten å tørre å hjelpe. I ettertid er det dessverre slik at disse svikene også skal bæres. At de visste, naboene, vennene, familien, og de gjorde ingenting.

Derfor trenger vi vår helt egen handlingsplan der vi binder oss til et løfte. Å våge å se, å våge å handle, å våge å være den ene.

Skuddet han truet med kom aldri. Våpenet var aldri rette mot meg, men mot han. Å true med å drepe seg selv på grunn av meg var den ultimate trusselen. Den kunne ramme meg et helt liv.

Men det gjorde ikke det. Styrke finnes i svakhet. Befrielse i erkjennelse. Jeg var aldri noe offer. Jeg var en fighter.

Anne &Hanne

Et krafttak for barnevernet

Inga-Marte-Thorkildsen_Web_nyDet er en glede for oss å presentere Barne-, likestilling-, og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen som vår neste gjesteblogger. Inga Marte har vært fylkessekretær for Vestfold SU og SV.  Og er i dag nestleder i SV. Hun ble valgt inn på Stortinget for Vestfold første gang i 2001 og har i de årene vært medlem av energi og miljøkomiteen, helse og omsorgskomiteen, justiskomiteen og finanskomiteen.

Inga Marte er kjent som en engasjert og dedikert politiker med et spesielt engasjement for barn, kvinner og miljø. Inga Marte er med sin modige stemme et viktig forbilde for mange kvinner .

Det er med stor glede vi presentere hennes innlegg på Villroser og vi ønsker henne lykke til i valgkampen og i det videre arbeidet med barns oppvekstvilkår og et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn!

............................................................................................................................................................

Barn som er utsatt for omsorgssvikt, er noen av samfunnets mest sårbare mennesker. Barnevernsbarn har ingen store velgergrupper i ryggen, de har få lobbyister til å jobbe for seg, og de har vanskelig for å bli sett og hørt. Den viktigste oppgaven for meg som statsråd har hele tiden vært å gjøre hva jeg kan for at barn og unge skal få en trygg og god oppvekst. Men den viktigste jobben gjøres av barnevernsarbeidere, fosterforeldre og andre som gjør en forskjell for barn hver eneste dag.

De siste tiåra har vi vært gjennom store endringer i norsk kultur når det gjelder synet på barn og på familien. Vi vet nå mye om konsekvensen av å vokse opp med vold, omsorgssvikt, seksuelle overgrep, forsømmelser, og andre forhold der barn ikke får det de har behov for, særlig de første leveårene. En god barndom varer hele livet, ja i generasjoner. En dårlig barndom kan gi alvorlige konsekvenser som også er generasjonsoverskridende.

Før så vi på barn som familiens eiendom. Familien var hellig, og for noen er den det fortsatt. Man skulle ikke bry seg om det som foregikk innenfor hjemmets fire vegger. Barn skulle sees, men de skulle ikke høres, og de ble ikke sett på som selvstendige og kompetente.

Barnevernsbarna selv har de siste årene tatt plass i offentligheten og gjort seg gjeldende. Gjennom deres og barnevernsarbeideres stemmer, har debatten om barnevernet dreid seg fra ensidig fokus på at barnevernet gjør for mye og for raskt, til en mer edruelig debatt om at det største problemet er at for få får hjelp, og at hjelpen ofte ikke kommer i tide. Det er bra, for det gjør at vi kommer i posisjon til å gjøre mer for barn som har vært forsømt.

Det er stadig flere barn som får hjelp fra barnevernet. På 15 år har antallet barn økt med ca. 20 000, som er en økning på hele 77 %. Det viser at barnevernet når frem til flere barn. Men parallelt med en økning i oppgavene i kommunalt barnevern økte ikke kommunene ressursene tilsvarende. For mange av de ansatte i barnevernet ble arbeidsforholdene uholdbare og på flere viktige rettsikkerhetsområder fikk vi en negativ utvikling. SV og regjeringa bestemte seg derfor for å sikre et skikkelig barnevernsløft.

Bare siden 2010 har vi fått på plass en halv milliard øremerkede barnevernskroner, som så langt har gjort det mulig å styrke kommunalt barnevern med 850 nye fagstillinger. Av midlene er 108 millioner kroner gått til kompetansetiltak. Fylkesnemndene som har hatt stor økning i saker er styrket med 20 millioner. Et økonomisk løft på en halv milliard innebærer det største barnevernsløftet på 20 år.

divbld

I tillegg har vi nå lagt fram og fått vedtatt en rekke lovendringer og kunnskapsbaserte forslag i Prop. 106. Gjennom grundig utredningsarbeid og innspill fra dem som er mest kompetente på feltet, inkludert barna selv, har vi sett behovet for en rekke endringer. Vi tar enkelte grep i forhold til organiseringen av barnevernet, vi tar grep i barnevernsloven og vi staker ut kursen for framtidas barnevern. Alt vi har foretatt oss har vært styrt av klare mål. Nemlig at vi skal komme raskt inn, gi tidlig hjelp med høy faglig kvalitet til barn som har behov for det, og at vi skal gi bedre hjelp til familiene, sånn at de som har potensial til å ta seg av sine egne barn skal få mulighet til det.

Hvorfor skal man høre på barna? Jo, fordi barna i barnevernet er hovedpersonene, fordi det handler om respekt, det handler om trygghet for dem, det handler om kvalitet, det handler om stabilitet, det handler om treffsikkerhet i det vi gjør, det handler om selvforståelse, selvfølelse for barn, innsikt i egen situasjonen, aksept for avgjørelser, bedre samarbeid, som igjen fører til bedre stabilitet og bedre kvalitet. I det hele tatt: Det er ingen gode grunner til ikke å lytte til barn. Vi må bli mye bedre til det. Prop. 106 bærer preg av at vi har hørt på barna.

Hva er det barna vil? Blant annet vil de ha en tillitsperson. De vil ha bedre tilsyn. De vil ha andre begreper i barnevernet. De vil få medvirke, noe vi nå lovfester. De vil at vi skal komme raskere inn med god hjelp. Og de ønsker bedre stabilitet. Noe av det som er viktig for å få til bedre stabilitet, i tillegg til at barn må få medvirke, er at vi kommer inn raskere. Derfor gjør vi det helt klart at barnets beste er det overordnede prinsippet, og derfor har vi introdusert to nye prinsipper, prinsippet om tilknytnings- og relasjonskvalitet og prinsippet om barns medvirkning.

Dersom vi ikke klarer å gi raskere hjelp til barn, slik at de ikke er så skadet når vi først velger å plassere dem, er det også vanskelig å tilby barna nødvendig stabilitet. Det å komme inn tidlig med bistand til disse barna er ofte avgjørende for å sikre større grad av trygghet og stabilitet.

Vi legger også opp til bedre samarbeid – på tvers og på langs – og helhetlig innsats og samarbeid mellom ulike instanser, som er viktig for at hjelpen skal komme tidlig og at barna skal få en bedre framtid. Samlet betyr dette viktige endringer som vil gjøre at flere barn i framtida vil få rett hjelp, med høy kvalitet til rett tid.

 

Offentlig og ideelt, fremfor kommersielt barnevern

Ved siden av arbeidet for mer ressurser, lovendringer og barnevernfaglig utviklingsarbeid, ønsker vi mer barnevern og mindre anbud. Norsk barnevern har tradisjonelt vært drevet av mange private aktører og anbud har vært hyppig i bruk innen barnevernet. Den sterke konkurransen har både ført til svekket forutsigbarhet for barna, svekket langsiktighet for ideelle aktører og usunn konkurranse institusjonseierne imellom. Det er velkjent at konkurranse kan hindre samarbeid om å gjøre tilbudet best mulig for menneskene man skal bistå.

SV og regjeringa er opptatt av at grunnleggende velferdsoppgaver i størst mulig grad skal være offentlige, i samarbeid med ideelle non-profit organisasjoner. SV har lenge jobbet for å begrense bruken av anbud så langt som mulig innen barnevernet. Nå har jeg bestemt at vi skal avvikle bruken av anbud overfor ideelle, non-profit aktører. Vi har over lengre tid lagt vekt på at kapasiteten i eget statlig tiltaksapparat skal utnyttes på en best mulig måte før private tiltak tas i bruk. Offentlige ressurser skal utnyttes best mulig. Ved kjøp av private plasser skal ideelle aktører prioriteres framfor kommersielle.

SV ønsker et sterkere offentlig barnevern, fordi barnevernet er en selvsagt fellesskapsoppgave. Plassering av barn i institusjon innebærer tung grad av myndighetsutøvelse. Myndighetsutøvelse som innebærer tvang, betinger at norske myndigheter selv driver en stor andel av institusjonsplassene og på den måten sikrer god kontroll med tjenesteapparatet. Allerede i dag representerer private og kommersielle aktører ca. 50 % av tiltakene for barn i institusjon. Det er ikke forsvarlig, slik høyresiden ønsker, å legge opp til ordninger som åpner for at institusjonsplasser legges fult ut til private og kommersielle aktørers ansvar.

Ideelle aktører skal ikke utbetale overskudd til eierne, de driver ikke kommersielt. De trenger ikke underlegges det samme regimet som kommersielle aktører. Ved inngåelse av nye avtaler innen barnevernet skal derfor tidsavgrensede kontrakter erstattes av langsiktige avtaler med mulighet for oppsigelse. Dette gjør vi fordi de ideelle ikke skal utkonkurreres av kommersielle med dårligere pensjonsvilkår og fordi vi vil ha større forutsigbarhet og trygghet for barna. Tjenester som skal ytes av ideelle og private aktører skal tilfredsstille de samme krav til innhold, kvalitet og kompetanse som de tjenestene Bufetat selv utfører.

Når ideelle aktører prioriteres framfor andre private aktører, reduseres bruken av de kommersielle institusjonene først. Dette er et politisk valg. Ordninger som bidrar til økt forutsigbarhet har vært godt mottatt av ideell sektor. Økt langsiktighet i avtalene fører til at ansatte kan konsentrere mer av sine ressurser om den viktigste oppgaven som er å gi utsatte barn og unge trygg og stabil omsorg. Det fortjener barna!

Vern av barn – alles ansvar

Over 100 000 barn i Norge er utsatt for risiko. Disse barna må vi se. Det er barn som vokser opp i familier med store belastninger, barn som er redde eller viser tegn til mistrivsel og barn som har psykiske og sosiale problemer. Disse barna trenger voksne som bryr seg. De trenger voksne som ser og forstår og som vet når de skal gripe inn.

Mange har et ansvar for å oppdage og hjelpe barn som har det vanskelig. For at barn skal få tidlig hjelp, er vi avhengige av at ansatte i helsestasjoner, barnehager og hjelpeapparat samarbeider. Vi må ha kunnskap om hvordan forebygge og avdekke omsorgssvikt.

For mange barn er det vanskelig å fortelle om det de utsettes for. Det å oppdage og bry seg når barn har det vanskelig, handler mye om å orke å se og ta inn barns smerte. Barn er ofte avhengige av at andre sier i fra, slik at vold og overgrep kan avdekkes. Dette gjelder særlig voksne som kan fange opp signaler om at noe er galt.

Ansvaret vi voksne har, gjelder uansett om vi er familiemedlemmer, venner, naboer eller hører om barn som ikke har det bra. Også helsepersonell og andre offentlige ansatte, må utvise årvåkenhet og ta barns signaler på alvor. Som barneminister vil jeg ta til orde for en grunnholdning om at det er bedre å melde en bekymring for mye, enn en for lite.

Utgangspunktet i Norge er at vi har et godt utbygget barnevern og gode juridiske rammebetingelser for barnevernet. Men vi har som resultat av et grundig utredningsarbeid, tilbakemeldinger fra fagmiljøene og barnevernsbarna selv, avdekket ulike former for svikt. Vi har derfor en klar erkjennelse av at barnevernet må bli enda bedre og at barnevernet trenger barnevernsløftet vi er godt i gang med.

 

Hvordan vi ivaretar barn i dag, er avgjørende for hva slags samfunn vi får i framtida. Et samfunns evne til å beskytte og gi trygg oppvekst til barn, er selve lakmustesten på hvor godt samfunnet fungerer. Som voksne må vi orke å se og ta inn barn som har det vondt. For meg som barneminister, er det viktig å understreke at ingen barn skal overlates til familiene alene. Barna er vårt felles ansvar.

Vi har bidratt til det største barnevernsløftet på 20 år. Men vi er ikke i mål og ønsker å fortsette å stå på for barns oppvekstvilkår og et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn. Med dette ønsker jeg alle et godt valg.

Barne-, likestillings – og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen og nestleder i SV.

Vi vil ha mer!

Ellen-1Vår neste gjesteblogger er Ellen Galaasen. Hun har skrevet for oss tidligere. Ellen er barnevernpedagog og har jobbet i barnevernet i flere år. Så gikk hun inn i fagbevegelsen som fagkonsulent og ble høsten 2010 valgt inn i forbundsledelsen til Fellesorganisasjonen (FO). Der leder hun barnevernpedagogseksjonen og er AU medlem. Ellen er ukuelig optimist og hennes  faglige hjerte ligger i det kommunale barnevernet, som hun kaller “mulighetenes land”. Ellen er en av de fremste fagpolitikerene på barnvern, vi er derfor veldig stolt av å presentere henne som vår gjesteblogger for andre gang.

 

God lesing!

...................

 

Vi vil ha mer!

Etter at SV på sitt landsmøte, og sist helg Venstre, har vedtatt at barnevernloven må bli en rettighetslov for barn og unge, venter jeg spent på hva Arbeiderpartiet vil. At FNs barnekonvensjon gjøres ytterligere gyldig gjennom norsk lovgivning for de mest utsatte og sårbare barna, de som kommer i kontakt med barnevernet, har en betydning!

Retten til en trygg og utviklende omsorg gjennom barndommen skulle være selvsagt i et av verdens beste land å leve i. Men vi vet det for en del barn ikke er det. I Finland har de klargjort barns stilling i grunnloven - barn er egne rettsubjekter pr. def, og barn og unge skal involveres og høres når det gjelder deres liv. I Norge har alle barn over ett år rett til barnehageplass. De har rett til opplæring av grunnleggende ferdigheter. De har rett til helsehjelp. Hvordan kan vi sikre den reelle retten til oppveksthjelp?

Inntil Norges grunnlov kan endres, så har vi muligheten for å gjøre barnas lov - loven om vern av barn - barnevernloven, til en lov som løfter barnas rettstilling ytterligere.

At barnevernloven gjøres til en rettighetslov, må innebære at barn som kommer i kontakt med barnevernet skal ha garantier for: at de blir snakket med og hørt, at de får reell informasjon, at de får hjelp til å målbære sine oppfatninger og meninger, og at de får sin situasjon belyst på en faglig forsvarlig måte, og at beslutningene som tas, basert på en vurdering av barnets beste, er inklusive barnets egne erfaringer, oppfatninger og vurderinger.

Selv om de foreslåtte endringene i barnevernloven som kom 5. april både stiller sterkere og tydeligere krav til faglig forsvarlighet for barnevernet, og barn og unge får flere prosessuelle og materielle rettigheter, så sitter jeg fortsatt med en bekymring knyttet til tilgjengeligheten til oppvekstvernet.

Noen vil kalle det en viktig symbolpolitikk å gjøre barnevernloven til en rettighetslov. Det kan hende. Men, for fremtidens barn og unge som trenger barnevernet, kan denne symbolpolitikken være det som bidrar til at de får hjelp i en vanskelig livssituasjon. For, dette handler om holdninger til og status for barnevernet. Og makt.

Jeg vil at makta heller skal pålegge barnevernet flere oppgaver og legge trykk på den kvalitetsmessige utviklinga for å verne barn, enn at de overlater barnevernet til de særlig interesserte, de som eier engasjement, hjerte og erfaringer, men ofte uten makt til å endre vilkårene.

Jeg syns regjeringa har valgt å bruke sin makt klokt gjennom proposisjonen om barnevernet som kom 5. april. De spesielt interesserte, barn og unge selv og fagfolka er tatt på alvor! Og, jeg vil ha mer! Jeg vil at barnevernloven faktisk blir en rettighetslov for barn og unge. Er det ikke de utsatte barnas sin tur nå?

Lykke til med landsmøte i Arbeiderpartiet!

Karius og Baktus anno 2013

åshild Åshild Johnsen har vært gjesteblogger for oss tidligere. Hun er barnevernpedagog og med lang erfaring fra arbeid med barn og unge. De siste årene har hun arbeidet i BUF etat med enslIge mindreårige asylsøkere. At Åshild er en engasjert dame ble tydelig for oss da denne bloggposten dumpet i mailen vår, med en forespørsel om å publisere den. Åshild er standhaftig, med sterkt engasjement og en vilje til å dele sine erfaringer og meninger i et svært komplekst fagfelt.

.....................................................................................................................

«Alt som var av søtt og godt, det er borte stort og smått. Det har børsten feiet bort, det var veldig dårlig gjort»

2012 var det Thorbjørn Egner år. Karius og Baktus, en av hans historier, har vært en del av min oppvekst i form av at jeg så de på film, hørte de på plate, fikk de lest og etter hvert kunne lese de selv. Nå er de blitt en del av min arbeidshverdag. Jeg jobber i BUFetat, eller jobbet i BUFetat er vel mer riktig å si. Da min arbeidsplass ble lagt ned ved årsskiftet stod jeg uten arbeid. Det har jeg derimot ikke tenkt å vie så mye plass til her. Grunnen til at Karius og Baktus er blitt en del av min arbeidshverdag, er fordi det oftere og oftere oppleves at barn som er i behov for ulike tiltak fra statlig barnevern ikke har annen verdi for myndighetene enn at de kan sammenlignes med Karius og Baktus. Når direktøren i BUFdirektoratet sier at tiltakene til staten skal skinne, kan det virke som hun går løs på det enkelte tiltak med tannbørste. Resultatet av dette er at de barna som er i behov av «hulen» sin blir skylt ut av denne og må seile sin egen sjø, eller i beste tilfelle får plass i en annen tann. Det som barnet har opparbeidet der det bodde blir borte.

«Det gjør så vondt i tennene mine» sier Jens i eventyret.

Det gjør så vondt i hjertet mitt, sier jeg!

«Å, hvordan skal dette gå?»

Som barnevernpedagog er jeg opptatt av mitt fag og av etikken som er knyttet til mitt yrke. Jeg skal uansett sette barnets fokus først. Derfor kan jeg ikke la dette gå upåaktet hen. Statlig barnevern har i en periode jobbet med å innføre det de kaller funksjonsmodellen i sitt tiltaksapparat. Som en konsekvens av denne modellen må flere barn flytte fra den institusjonen de bor på. Staten har allerede begynt å flytte barn fra det ene tiltaket til det andre, enten fordi det ble for dyrt, fordi barnets atferd ikke passet inn, eller fordi tiltaket har fått endret målgruppe. Dette er IKKE godt barnevern. Dette er kanskje god økonomisk tenkning, men det er meg revnende likegyldig. Jeg mener det er min plikt å si ifra at dette ikke ser bra ut.

Det er også opplest og vedtatt at barn under 13 år ikke skal bo på institusjon. De skal i fosterhjem. Fagfolk vet at det å plassere noen av de mest relasjonsskadde barna inn i et hjem krever sin familie. BUFdirektoratet er opptatt av fosterhjemrekruttering fordi behovet for hjem er stort. Allikevel kutter de nå veiledning til disse hjemmene. Det er kommunens oppgave mener de. Jeg skal ikke mene noe om ansvarsfordeling mellom stat og kommune, men det jeg skal mene noe om er at de ikke kan kutte ut dette viktige tiltaket før kommunen har klart å bygge det opp. Jeg advarer politikere og byråkrater: Det dere gjør nå kommer til å føre til et skred av fosterhjem som sprekker, da hjelper det ikke med god rekruttering. Den beste rekrutteringen dere kan gjøre er å vise oss at dere tar vare på de familiene som åpner hjemmene sine for barn som trenger det. Midt i denne galskapen sitter små barn som trenger en trygg og god omsorgsbase. Når fosterhjemmene ikke holder ut må disse barna tilslutt plasseres på institusjon. Innen de kommer dit har de gjerne flere relasjonsbrudd bak seg, både i forhold til biologisk familie og i forhold til de fosterhjemmene som oppriktig tenkte de skulle klare oppgaven. Barnehjemmene er avviklet og dermed blir disse barna plassert på institusjon for ungdom. BUFetat sier « vi må utnytte egne tiltak». Dette er å utnytte i ordets verste forstand!

Om BUFdirektoratet mener det skal skinne av tiltakene sine, må de høre mer på Karius og Baktus. Tenk som det ville skint om de som trengte tiltakene gikk rundt og sang: «Hei hurra hurra hurra. Vi to har det jammen bra». Det er ikke så mye som skal til. De må tilbys mulighet til å få en stabil og trygg relasjon til de voksne som skal gi de omsorg, de må kunne gis forutsigbarhet og stabilitet. Da tror jeg vi er på god vei.

Marcus og Anders

Nina H Sinding-Larsen er utdannet barnevernpedagog med mange år bak seg i den kommunale barneverntjenesten og i ulike barnevernstiltak. Hun har også jobbet for Landsforeningen for barnevernsbarn. Nina har et sterkt engasjement for barna i barnevernet og hun hevder hardnakket at hun har trua på barnevernet.

Vi er alltid på jakt etter oppriktig engasjement og gode innspill og er derfor veldig glade for og stolt over å kunne presentere Nina som vår gjesteblogger.

Vi håper du lar deg engasjere, god lesning!

 

......................................................................................................................

Nabogutten, Markus på 6 år, fikk kreft i fjor vinter. Heldigvis bor vi i et land der man har rett til helsehjelp når man blir syk. Han fikk raskt behandling, og er i dag en frisk og livsglad krabat som sykler rundt i gata.

Litt lenger nede i veien bor Anders som er like gammel. Foreldrene hans krangler mye, og «alle» vet at faren hans drikker. Barnevernet har vært koblet inn flere ganger, men foreldrene hans ønsker ingen innblanding, så de har avslått barnevernets tilbud om hjelpetiltak. Situasjonen er ikke alvorlig nok til at barnevernet kan gripe inn mot foreldrenes vilje. Anders pleier å gjemme seg i skapet sitt når far er full og de voksne er sinte. Der sitter han og holder seg for ørene og kniper igjen øynene, og prøver å drømme seg bort. Helt alene.

Dette kunne vært den gaten du bor i. Eller kanskje det er det. Det forunderlige er at når Marcus blir syk så har han rett til hjelp, mens Anders i sin situasjon ikke har det.

Jeg var så heldig å få ta en kaffe med en av mine «gamle» ungdommer for en stund siden. Jeg var saksbehandler i barnevernet for henne mens hun bodde på ungdomshjem, i treningsleilighet og så i egen leilighet med oppfølging. Det er alltid spennende å se tilbake sammen med ungdommen og få tilbakemeldinger på jobben som er gjort, når de har fått litt avstand til historien selv. Jenta sa at det som plaget henne i dag var at barnevernet lot henne bo hjemme i så mange år. Hun hadde lest i saken sin at det hadde haglet med bekymringsmeldinger da hun var liten. Hun hadde lest om da hun ble funnet av politiet vandrende midt i veien mens bilene suste forbi. Et annet sted i dokumentmappa hadde hun lest om at hun var ustelt i barnehagen og pleide å smøre matpakken til lillesøster da hun var 5 år gammel. Det var dokumentert at hun var mye overlatt til seg selv. Besøkshjem og støttekontakt var løsningen i mange år. Moren hennes ønsket egentlig ikke hjelp fra barnevernet og var selektiv på hvilke tiltak hun ville godta. Det medførte at tiltakene egentlig ikke skapte noen endring for jenta, men barnevernet hadde ingen andre muligheter til å hjelpe henne så lenge moren ikke tillot det.

En ung gutt jeg kjenner måtte leve med to rusa foreldre i 6 år før barnevernet grep inn, til tross for at barnevernet kjente til situasjonen. Årsaken til at det kunne skje var at kommunen hadde svært dårlig økonomi, og for å spare på kostbare barneverntiltak hadde man hevet lista for når man fikk hjelp og barnevernet kunne gripe inn. «Han har jo levd i det så lenge, så da er det ikke så skadelig om han bor i det litt til.» Skjønnsutøvelse kan være farlig. Begrunnelser kan tvinges til å bli økonomisk forsvarlige når ansatte ikke har rom for fagutøvelse og etisk refleksjon, og presset for å holde urealistisk stramme budsjetter blir for stort. Det kan ikke være slik at barns trygghet er avhengig av kommuneøkonomien.

Historiene er mange, og noen er styggere enn andre. Det er ikke poenget. Poenget er at barn i barnevernet har en svakere rettsstilling enn når de er pasienter i helsevesenet eller elever på skolen. Det forundrer meg.

Barnevernsloven er full av paragrafer om hva barneverntjenesten skal, kan og bør. Hva om vi snudde det – hva om barn hadde rett til en god oppvekst der behovene for trygghet, utvikling og trivsel ble tilstrekkelig ivaretatt? Hva om barn fikk rett til hjelp selv om foreldrene ikke ønsket det? Hva om barn som er plassert i institusjon fikk lov til å bo på institusjonen til de selv er klare for å flytte, fremfor å måtte flytte fordi institusjonens anbudsavtale går ut? Hva om vi satte barnet i sentrum og ga det spesifikke rettigheter?

Slik det er i dag, med fokus på hva barnevernet som tjenesteyter bør og kan, gir vårt skjønnsbaserte lovverk god åpning for å tilpasse den hjelpen barn får inn i rådende økonomiske situasjon. Å forberede og legge frem en sak om omsorgsovertakelse krever en masse tid og ressurser fra et barnevern som i dag er presset til det ytterste på tid og penger. Vi vet at barn i dag lever under omsorgssvikt og at barnevernet vet dette uten å iverksette (ytterligere) tiltak. Regjeringen VET dette. Barna opplever at INGEN ser dem. Barneverntjenesten KAN iverksette tiltak, men MÅ ikke. Foreldrene ønsker det kanskje heller ikke ikke. Barna forblir stemmeløse.  Eller, de blir hørt uten at det medfører forpliktelse til handling. Barna opplever å bli forbigått og usynliggjort.

Barnevernet skal være sikkerhetsnettet til de barna som lever i utrygghet, med krenkelser og svik. Er det virkelig for mye forlangt å kreve at barnevernsbarna skal få sin rettighetslov?

Jeg tenker tilbake på Marcus og Anders. Jeg lurer på om Anders hadde vært en like livsglad krabat som Marcus om han også hadde fått den hjelpa han trengte når han trengte det.

 

 

 

 

Alle barn har rett på....

Har du tenkt på det, at i Norge har alle barn rett på skolegang og helsehjelp, men ikke hjelp fra barnevernet. Er god omsorg ikke vurdert viktig nok for barn i Norge?

God omsorg handler om å bli sett og verdsatt for den man er. Det handler om betingelsesløs kjærlighet, varme klemmer og trygge fang. Det handler om å få lære hvordan verden henger sammen, gå på skole og lære å mestre samspillet med omgivelsene. Det handler om å kunne være trygg, utvikle sin integritet få respekt, være elsket være verdsatt. Det handler om å bli tatt vare på.

Jeg har vansker med å forstå at dette ikke burde være en rettighet på lik linje med helsehjelp og rett til skolegang.

Det er grunnleggende generelle rettigheter vi har rettighetsfestet for alle barn i Norge. At alle barn skal kunne få lese og skrive og at barn skal få nødvendig hjelp av helsevesenet, enten det dreier seg om fysiske eller psykiske skader, faller oss helt naturlig. Barns muligheter for et godt liv er viktig for oss. Kanskje var det derfor vi var tidlig uten med å ratifisere barnekonvensjonen og fikk verdens første barneombud. Kanskje er det også derfor vi har en barneminister som ublygt snakker om barns rettigheter, medvirkning og innflytelse i eget liv. Sånt kan vi gjøre i Norge. Men likevel er det slik at når barns interesser og foreldrenes interesser kolliderer i spørsmålet om god omsorg, så har barna svake rettigheter, dette høres jo helt feil ut. God omsorg er så grunnleggende for barns utvikling og deres muligheter for et godt liv både i nåtid og fremtid. Kan det være slik?

Når det er bekymring for et barns omsorgsituasjon har barnevernet i dag plikt til å hjelpe familien, men bare om foreldrene samtykker. Det innebærer at det ikke kan settes inn hjelpetiltak med mindre foreldre samtykker. Slik er det selv om det er overveiende sannsynlig at hjelpetiltak er nødvendig for å endre utviklingen i omsorgssituasjonen til et barn. På det viset svekkes barnet rettslige stilling til å få hjelp i rett tid i de situasjonene hvor foreldrene takker nei til tiltak. Barnet vil ikke få nødvendig hjelp før omsorgsituasjonen er uholdbar og barnet kan flyttes ut av hjemmet ved et tvangsvedtak i fylkesnemda for sosiale saker. Dette er barn som trenger hjelp og som burde hatt rett på hjelp på et tidlig tidspunkt. Dette er kanskje også barn av foreldre som vil skjule sin utilstrekkelighet, vanskjøtsel eller overgrep mot sine barn.

Det er foreldrenes rett til å takke nei til innblanding i privatsfæren som veier tyngre enn barnets rett til hjelp. Det vil si, barnet har ingen rett til hjelp om omsorgen bare er dårlig. Den må være svært dårlig før barnet har rett på hjelp.

Er det vår redsel for konflikter og vanskelige valg som voksne som gjør at barn i Norge har rett på hjelp om det brekker armen, men ikke når det utsettes for moderat omsorgssvikt? Jeg liker å tenke at det er forklaringen, heller at det er fordi vi synes det er greit at barn utsettes for grader av omsorgssvikt. Likevel synes jeg ikke begrunnelsen at «det er vanskelig» å lage et lovverk som sikrer barns rettighet til god omsorg, er holdbar. Hvis barn lider under dårlig omsorg, skal de få hjelp. Så enkelt og så vanskelig er det.

Nå er det slik at mange takker ja til hjelp fra barnevernet. Heldigvis. Men det er ikke fordi barna har rett på det, det er fordi foreldrene tenker de har nytte av det. Men når foreldrene takker nei til hjelp, hva tenker barnet da? Jeg har møtt mange voksne som var det barnet som stilltiende ble ofre for foreldrenes nei til barnevernet. Fulle av raseri og harme anklager de i voksen alder barnevernet for ikke å ha tatt dem på alvor og for ikke å ha sett dem som barn. Jeg har innsett at de hadde ingen rettigheter og var maktesløse ovenfor en situasjon de som barn ikke hadde sjans til å løse. Det var deres foreldre som tok avgjørelsen selv om de som barn bad om hjelp og ønsket hjelp. Det har for de aller fleste blitt opplevd som et svik fra barnevernet og vært en enorm byrde å bære som preger deres liv i voksen alder.

Barnevernet tar altfor ofte utgangspunkt i at barnet og foreldrene har sammenfallende interesser. Og dermed er viljen til å prioritere barnets interesse når det motstrider med foreldrenes, manglende.

Vi trenger å snu dette på hode. Barnevernet skal være til for barn først og fremst. Det er flott når barnets interesser sammenfaller med foreldrenes. Men når det ikke gjør det og det foreligger en barnevernfaglig vurdering som tilsier at barnet trenger hjelp i sin omsorgssituasjon, ja da burde loven ha vært klar i sin prioritering og sine virkemidler.

God omsorg er like grunnleggende som god fysisk og psykisk helse. Det henger sammen. Jeg tror faktisk god omsorg er en forutsetning.

Det nye forslaget til Lov om barneverntjenester har ikke noe forslag om å endre barnets rettslige stilling på dette område. Den peker på større medvirkning for barn og gir barnets sterkere mulighet til å bli hørt i en barnevernsak. Men den tar ikke skrittet ut og avgjør interessekonflikten mellom barn og foreldre. Den sidestiller heller ikke god omsorg med god helse gjennom å gi barnet rett til barneverntjenester. Det henger sammen med en langt mer overordnet vurdering om at man ikke ønsker seg et rettighetssamfunn hvor individene har selvstendige rettigheter. Derfor har man behov for å stoppe rettighetsutviklingen. Det kan hende det er lurt, men å dra grensen ved barns rett til hjelp og beskyttelse oppleves feil. Rett til omsorg og hjelp til å få god omsorg må forstås som grunnleggende og viktig.

Det er på tide å gi barn en selvstendig rett til hjelp fra barnevernet.

Anne & Hanne

En avansert form for selvskading?

Ellen Galaasen er 41 år og har vokst opp i Trysil nå bor hun i Oslo på Carl Berners plass, med 3 unger og kar. Ellen er barnevernpedagog og har jobbet i barnevernet i flere år. Så gikk hun inn i fagbevegelsen som fagkonsulent og ble høsten 2010 valgt inn i forbundsledelsen til Fellesorganisasjonen (FO). Der leder hun barnevernpedagogseksjonen og er AU medlem.

Ellen er ukuelig optimist og hennes  faglige hjerte ligger i det kommunale barnevernet, som hun kaller "mulighetenes land"

I anledning forslag til ny barnevernlov synes vi det er på sin plass å vie barnevernet og barnevernsarbeidere tid og plass.

Ellen er en av de fremste fagpolitikerene på barnvern, vi er derfor veldig stolt av å presentere henne som vår gjesteblogger.

..........................................................................................................................

Jeg er barnevernpedagog – og stolt av det! Jeg har alltid vært stolt av det, men å si det høyt, det har jeg lært av en vernepleier. Vi som er velferdsstatens profesjoner har all grunn til å være stolte av våre utdanninger og vårt arbeid. Vi bærer velferdsstatens oppgaver og tjenester. Hver dag. År ut, år inn. Dette innlegget skal handle om den viktigste tjenesten for utsatte barn og unge – barnevernet, og de viktigste ressursene i barneverntjenestene – de ansatte, og litt om kjærlighet.

Barnevernet i dag

Det hevdes i en doktorgrad at barnevernets ansvar først og fremst er rettet mot det indre livet i familien og ikke mot samfunnsskapte problemer. Det kommunale barnevernet har samtidig fått et stort ansvar i å håndtere en drastisk økning i andelen barn som trenger bistand uavhengig av dette, de kan ikke og skal ikke avvise barn som trenger hjelp, mens det statlige barnevernet er mer spesialisert og avgrenset enn før (Kroken 2012). Mange er bekymret over barnevernets utvikling, og regjeringen har derfor initiert barnevernløftet som i løpet av 2012 og 2013 vil materialisere deg.

Barneverntjenestene i kommunene skal løse store oppgaver, og består av nesten 4.000 barnevernarbeidere, nye og gamle, som arbeider i et vanskelig klima både fordi barnevernets arbeid er komplekst, men mest fordi ressursene til arbeidet ikke står i stil med utfordringene. I 2011 var det over 52.000 barn som fikk hjelp fra barnevernet.

Bakkebyråkrater

Noen liker å kalle velferdsyrkesutøverne for bakkebyråkrater.  Bakkebyråkrater ”jobber direkte med mennesker, har skjønnsvurderinger som en vesentlig del av jobben sin og ansvar for å utforme velferdstjenestene i praksis” (Lipsky i Eide og Damsgaard i Fontene Forskning 1/12).  De har makt og kontroll i møte med velferdstjenestenes brukere. Men, de mangler makt til å ta ansvaret de er tildelt fordi de ikke har kontroll over ressursene. Dette er en utfordring for velferdsstaten, og fikk meg til å tenke tilbake på mitt eget yrkesliv.

Barnevernpedagog og saksbehandler i barneverntjenesten

Jeg har vært bakkebyråkrat i mange år, og i dag representerer jeg bakkebyråkratene gjennom å sitte i FOs forbundsledelse. Jeg startet min karriere med å være saksbehandler i barneverntjenesten i en kommune, og var der i 10 år. Jeg var 25 år og nyutdannet når jeg møtte opp på kontoret og skulle gjøre en skjerv for utsatte barn og unge. Jeg likte jobben og kollegene! Jeg likte å møte foreldre, fosterforeldre, ansatte i barnehager, skoler osv. og snakke med dem om hvordan barna hadde det, og hva vi sammen skulle arbeide for.

Det er med skam å melde at barna i mine første år som saksbehandler ikke var en stor del av arbeidshverdagen. Jeg husker at unnskyldningen for det kunne være ”de har jo så mange å forholde seg til”. Det er med glede jeg konstaterer at barns plass i arbeidet er en annen i dag, og at deres stemmer høres, selv om vi fortsatt må bli bedre.

Å bli saksbehandler i barnevernet var da også en vanskelig jobb å komme inn i. Presset på at barnevernet skulle handle lå der hele tiden. Og barnevernet, det var jo meg, i møtet med den enkelte familie. Jeg skulle være med å sikre barns omsorg og utvikling, at de opplevde tilhørighet og kjærlighet.

Alt jeg sa og gjorde ble fulgt med argusøyne, å være mentalt på topp var en nødvendighet. Jeg oppfattet den uttrykte misnøyen med barnevernet som stor, både fra familier selv, men ikke minst fra fosterforeldre og samarbeidspartnere, og media. Denne misnøyen brukte jeg mye energi på. Hver gang telefonen ringte var det sjelden gode nyheter. Det sitter i meg ennå.

Jeg tenkte om jobben at dette, dette er en avansert form for selvskading. Hvorfor vil jeg meg selv så vondt? Å utsette seg selv for stadig kritikk. Å lure på om det du gjør er godt nok. Å måtte fronte vanskelige beslutninger om barns fremtid. Å lure på hvordan ungene egentlig har det og om de opplever seg elsket. Å finne gode løsninger, for å bli motarbeidet av systemene rundt barnevernet. Å gå hjem og vite at i morgen, kommer nye utfordringer uten at de gamle er løst.

Sakte men sikkert begynte jeg å forstå mekanismene. Ved hjelp fra kloke kolleger og ledere, gjennom veiledning og i det faglige fellesskapet.  Å være i forkant, å lage nye avtaler når den gamle er ferdig, å gjøre det du lover, la folk slippe til med sin frustrasjon, forklare, om og om igjen, hvorfor barnevernet vurderer som de gjør, involvere folk i beslutninger, være åpen, i dialog og støttende, ikke-dømmende. Jeg blomstret i min profesjonsdannelse som barnevernpedagog og saksbehandler. Jeg kunne nå håndtere negativiteten jeg møtte. Jeg begynte å tro på at jeg kunne gjøre en forskjell for de barna og unge jeg møtte, som en del av et velfungerende barnevernkontor. Og i mange tilfeller fikk vi det til – og jeg kunne gå hjem og føle meg tilstrekkelig og god nok.

Noen ganger fikk vi det ikke til. Min analyse av dette var at rammene og systemene rundt barnevernet ikke bygget godt nok opp om den barnevernfaglige jobben. Og at ressursene som var oss til del ikke alltid strakk til, og allerminst bidro til å gjøre en forskjell for de barna vi skulle hjelpe. Jeg gikk hjem, og følte meg utilstrekkelig.

Barnevernarbeiderens hverdag

Bakkebyråkratene utøver yrker som innebærer handlingstvang.  En kan ikke velge ikke å handle. En unge må skifte bleie. En elev skal lære å lese. En familie må ha mat. Et barnevernbarn skal ikke leve i omsorgssvikt. I barnevernet er handlingstvangen tilstedeværende kontinuerlig – en arbeider med barns ve og vel her og nå, og også for deres fremtid.

De skjønnsmessige vurderingene handler i stor grad om hvordan handle, og på hvilket grunnlag en handler. Min påstand er at tiden en bruker på å reflektere om dette i det daglige, styrker kvaliteten i det vi gjør. Dette er også en av konklusjonene som dras i en doktorgrad om arbeid i det flerkulturelle barnevernet. Saksbehandlers rammer å jobbe under påvirker tid og rom for god dialog med familier med innvandrerbakgrunn (Aadnesen 2012), noe som er vesentlig for å gjøre et godt barnevernfaglig arbeid overfor alle barn og familier.

Akuttplasseringer, som er noe av det mest inngripende barnevernet kan gjøre, skaper stress hos barn og foreldre. Stresset kan være skadelig for barnas videre utvikling, blant annet fordi de ofte også har opplevd omsorgssvikt. Barnevernarbeiderne utsettes også for stress. De står i en emosjonelt svært krevende arbeidssituasjon daglig, noe som kan medføre sekundærtraumatisering og andre helsekonsekvenser (Baugerud 2012).

 

Profesjonsdannelse og tjenestekvalitet

Profesjonsdannelsen kan ses på som en prosess fra ikke å mestre og å tvile på egne evner, til å oppleve mestring og rom for utvikling i yrkesrollen. Dette er en individuell prosess, men grunnlaget for at den igangsettes og utvikles er den støtte og konstruktivitet som ligger i miljøet en er en del av. Ledelse, organisering og faglig utviklingsarbeid i barnevernet og kommunen har stor betydning.

Profesjonsdannelsen starter allerede ved begynnelsen av et studie, og den fortsetter i overgangen fra å være student til å skulle utøve et yrke, en overgang som ofte omtales som å innebære et praksissjokk. Dette sjokket bør ikke være for stort, men i dette sjokket ligger det et særs viktig utviklingsrom. Det handler om å få folk gode og til å bli – uten at de ”rammes” av pragmatisk rolletilpasning (å gjøre som andre gjør uten å stille spørsmål om hvorfor).

Det er et mål i barnevernet at arbeidet ikke privatiseres på en måte som gjør at bare èn person arbeider med og tar beslutninger i saker. Slik privatisering svekker mulighetene for godt faglig arbeid (hvor refleksjon og dialog er viktig) og er et rettssikkerhetsmessig problem. Det kan også være helsefarlig for yrkesutøverne. Det er da et paradoks at forskning og undersøkelser viser at yrkesutøverne faktisk påtar seg et stort individuelt ansvar. Også fordi yrkesutøverne ofte har kunnskap om systemsvikt og ressursmangel i egen tjeneste.

Det hevdes at velferdsstaten har gjort seg avhengig av disse yrkesutøverne, som sørger for å tette gapet mellom velferdsstatens intensjoner og det reelle tilbudet som gis, i lojalitet til menneskene de jobber med (Eide og Damsgaard i Fontene forskning 1/12). De sitter med ansvaret for tjenestekvaliteten men uten å sitte med de nødvendige virkemidlene for å sikre den.

Behandle barnevernarbeiderne godt – barna fortjener det!

Mange barneverntjenester i kommunene fungerer bra. Er dette på tross av og ikke på grunn av rammevilkårene? Er dette takket være at barnevernarbeidere tar mer ansvar enn hva en kan forvente av arbeidstagere? Driver barnevernarbeiderne en avansert form for selvskading?

Barnevernarbeidernes hverdag bekymrer meg, og det pekes på ulike årsaker til at de oppfatter ikke å kunne gjøre en best mulig jobb. Og ja, barnevernets problempanorama er komplekst og mangfoldig, og vårt langstrakte land medfører ulike utfordringer. Men en ting enes alle om: ressursmangelen i barnevernet må utbedres!

Jeg vil uttrykke min stolthet over alle barnevernarbeiderne som hver dag gjør sin skjerv i barnevernet i kommunene. Det er viktig å spre kunnskap og utvikle kunnskap om deres rolle og bidrag overfor utsatte barn og unge. Om utfordringene de møter, hvilket klima de arbeider i, og hva slags mangler systemet og økonomien preges av.

Barnevernarbeiderne er mennesker, som i lojalitet med utsatte barn og unge og med sin faglighet og etikk, hver dag i møte med barnevernets utilstrekkelighet risikerer å bøte med seg selv. De fortjener alles respekt og trenger samfunnets støtte i form av ressurser og klok nasjonal styring for å fortsette å fylle barnevernets mandat. Behandle barnevernarbeiderne godt – la barnevernet preges av kapasitet, kompetanse og kjærlighet – barna fortjener det!

"La alle barn i verden få det like godt som meg"

Jeg arbeidet som barnevernskonsulent i en middels liten kommune. En slik som ikke har barnevernvakt og hvor du ikke spesialiserer deg, men tar det dagen måtte bringe. Det ble ofte lange ettermiddager fordi kriser i familier ikke begrenser seg til å oppstå mellom 08.00- 15.30. Noen dager setter mer spor enn andre. Denne var en tankevekker. Bilde

Jeg kom sent hjem den dagen. Dattera mi på tre og et halvt år var på badet sammen med pappaen sin og forhandlet om tannpuss. Jeg overtok gladelig forhandlingsansvaret og situasjonen løste seg. Vi snakket om dagen i barnehagen og pludret om husker og sykler, da hun plutselig avbrøt samtalerekken og spurte " Var du veldig opptatt i dag, mamma?" Jeg så uforstående på henne, og hun la forklarende til; " siden du ikke kom i barnehagen?". Hun siktet til at mormor hentet henne da jeg ikke rakk barnehagens åpningstid ( Takk Gud for fleksible bestemødre, hva skulle barnevernet gjort uten?!)  " Ja, mamma jobbet lenge i dag, men jeg gledet meg veldig til å komme hjem til jenta mi for å gi henne en ordentlig kos", sa jeg forsonende. To små lubne barnehender låste seg bak nakken min og liten barnekropp lente seg tillitsfullt inntil meg. " Du er snill du, mamma" Sa hun. Og jeg lurte på om hun hadde gjennomskuet dagen min og om inntrykkene fortsatt lå tykt utenpå meg.

Mens jeg dyttet dyna godt rundt henne og vi sang " la alle barn i verden få det like godt som meg" Tenkte jeg på så heldig både hun og jeg var. Jeg trengte ikke flykte med min datter til et fremmed land, uten garantier, uten fremtid, slik den moren jeg møtte i dag. Hun var like gammel som meg, med tre barn i skjørtekanten. Familien var asylsøkere som nylig hadde fått avslag på sin søknad om oppholdstillatelse. Mannen hennes hadde mistet hode og forstanden og truet med å brenne ned både huset, kona, barna og seg selv i fortvilelsen. Hele dagen hadde hun stått der ved siden av mannen sin gjennom hans skiftende trusler om å tenne på seg selv eller stikke seg selv i hjel. Politi, brannbil og sykebil ulte og alt med uttrykning var tilstede. Det lille tettstedet hadde knapt sett maken. Og det var skummelt, der han holdt den lille familien som gissel, mens bensinen skvatt rundt han og han viftet med en lighter.

Da jeg møtte henne, hadde mannen hennes blitt ført bort av politiet og hun bar det 5 mnd gamle barnet krampaktig på armen. Den eldste datteren på 5 år spurte stille hvor pappa var, men kvinnen hadde ingen ord å fortelle med og ikke en nerve i kroppen kunne fremskaffe den nødvendige tryggheten hun trengte. Klumpen i magen til jenta vokste seg stor og mørk og stille rant øynene over av tårer. Helt alene var denne mammaen, og hun ante ikke hva som ville skje i morgen og hadde ingen ord til trøst. Men hun visste at de var utvist fra Norge og måtte returnere til det landet de flyktet fra, med en mann i ubalanse og med tre små barn. Uten garantier, uten håp om fremtid og så skrekkelig alene.

Mens politi og resten av helsenorge dro på debrifing etter en tøff dag på jobb, stod moren igjen. Ingen debrifet henne. Kriseteamet i kommunen mente at disse menneskene hadde opplevd så mange kriser tidligere og de har fått avslag og skulle ut av Norge. Dessuten var det etter arbeidstid. Det virket som de trodde at asylbarn og deres foreldre har opplevd så mange traumer og at det gjorde et neste mer vanlig. Som om barn vender seg til traumene uten å ta skade. Men jeg så ei jente på fem år med klump i magen og øyner breddfulle av tårer og en tre åring som danset for mamma i et desperat forsøk på å få henne til å smile. Det er ingen vanlig dag, selv for et asylbarn, når pappa forsøker å ta livet av seg og sirener uler utenfor.

Når vi dro fra henne sa hun ydmykt takk og unnskylte at hun ikke fikk gitt oss te. Jeg skjemtes. Vi hadde ikke tilbudt henne noe av det som hun virkelig trengte.

Jeg dro dyna over dattera mi etter hun hadde sovnet, hun pustet tungt og små hender knyttet seg halvveis i søvne. Verden føles ubehagelig, urettferdig og nær. Et voldsomt apparat ville kunnes settes i sving for å sikre min datter en fremtid om jeg ikke kunne. Ikke bare fordi hun er født her, men fordi hun er norsk og tilhører felleskapet. De andre barna, asylbarna, er ikke verdige det apparatet. Selv i sin dypeste krise og i den akutte angsten for livet sitt og livet til pappaen sin, var det ingen som så den dansende treåringen og den alvorlige femåringen med mørke, mørke øyner. Jeg kjenner meg noenganger skamfull på vegne av et av de rikeste land i verden. Når de er her, disse sårbare barna med livene sine på vent, burde de ikke da få ta del i den velferden våre barn er gitt? De er verdens barn med rette, flyttende mellom land og kontinenter. Noen må gi dem godhet, noen må gi dem sjangs til å bearbeide sine traumer og forebygge nye. Noen må se dem når de er her, uavhengig av hvor ferden går videre.

Familien ble sendt ut av landet. Men den dansende treåringen og alvorlige femåringen beveger seg alltid i minnet mitt som bilde på min utilstrekkelighet og verdens urettferdighet.