Felleskap

Krise for krisesentrene?

Foto: Arbeiderpartiet

Vår neste gjesteblogger Tone Tellevik Dahl skriver "Vold i nære relasjoner er mer utbredt enn vi tror. Derfor er varskorop fra krisesentrene noe vi skal lytte ekstra godt til".

Tone er leder av helse og sosialkomiteen i Oslo bystyret (AP). Hun har lang erfaring fra Oslopolitikken. I perioden 99-07 var hun leder av bydelsutvalget i Sagene bydel, siden 2007 har hun vært heltidspolitiker i Oslo bystyret. Hun har et stort engasjement for bolig og sosialpolitikk.

God lesing.

Krise for krisesentrene?

Om sommeren kommer de ofte. Oppslagene om krisesentrene. Om kvinner og menn, utsatt for vold, som søker en nødhavn. Oppslag om for få kommunale boliger som gjør at offer flytter hjem til overgriper. Om sentre som nekter inntak pga «feil» bostedskommune. Vold i nære relasjoner er mer utbredt enn vi tror. Derfor er varskorop fra krisesentrene noe vi skal lytte ekstra godt til.

Når man oppsøker krisesentre er det sjelden fordi det er utøvd vold kun en gang. Kun 4% av dem som oppsøkte senteret i Oslo sa at de kom som førstegangsoffer. 54% sier volden har pågått i mer enn et år. 1 av 3 sier volden har pågått i over 5 år. Når man har vært utsatt for vold over så lang tid er det helt avgjørende at hjelpen kommunen har ansvar for står klar. Man har ingen tid å miste.

Boligmangel – hjem til overgriper Mangelen på kommunale boliger og et presset eiendomsmarked gjør at boligmangelen blir et problem over hele landet. I sommer etterlyste krisesentrene en større satsing på boliger. Hvis ikke kommunen stiller bolig til disposisjon, blir oppholdet på senteret unødvendig langt og gjør det umulig for sentrene å gi bistand og beskyttelse til alle som trenger det. Likevel hører man fra ulike kommuner at det ikke blir flere boliger på sikt. Den manglende boligberedskapen i kommune-Norge gjør at svært mange kvinner flytter tilbake til overgriper. I Oslo flyttet 16% hjem til overgriper i 2013. 52 % flyttet videre til diverse midlertidige botilbud. Det er grunn til å tro at veien fra midlertidige ordninger og hjem til overgriper er kort. Presset fra egen familie og svigerfamilie er nemlig stor, det er vanskelig å skaffe egen permanent bolig, og det er vanskelig å greie seg alene, uten nettverk. Nærmere 27 % av de som fikk et beskyttet botilbud i 2013 i Oslo, hadde bodd midlertidig på krisesenteret før. Dette tyder på at mange er inne i en svært vondt spiral hvor mangel på trygg bolig er en av årsakene til retur. Når så mange stadig kommer tilbake, må man ta grep for å beskytte ofrene bedre. Kommunene, sammen med krisesentrene, bør vurdere om det skal settes av ressurser til en som kun jobber med boligfremskaffelse for dem på krisesenteret. Videre må kommunene i sine tildelingsforskrifter for kommunal bolig sørge for at personer som er utsatt for vold blir en av gruppene som prioriteres. Alt som kan redusere faren for at man må flytte tilbake til overgriper må tas i bruk.

Flytting til besvær Et annet problem er at flere krisesentre nekter å ta imot kvinner som trenger beskyttelse utenfor egen kommune. I 2010 ble det rett til fritt valg av krisesenter. Likevel opplever flere sentre at når de ber om overflytting for en kvinne, så krever ny kommune både trusselvurdering fra politiet, at Nav er involvert og arbeidskontrakt. Med så omfattende dokumentasjonskrav setter man kvinner som søker beskyttelse i fare. Vi kan ikke ha det slik at et senter ikke vil ta imot en kvinne på flukt bare fordi hun kommer til å bli en ny bruker av kommunale tjenester. Kommuner får nye innbyggere stadig vekk. En kvinne i nød vil ikke velte et kommunebudsjett. Jeg mener praksisen som flere kommuner har lagt seg til er uholdbar. Bergen, Stavanger og Oslo sier ja til alle som er truet, men det finnes eksempler fra Trondheim og Follo hvor man ikke uten videre vil sikre beskyttelse til en i nød. Hvor mange andre kommuner sier nei? Justisdepartementet bør gjennomgå praksisen til kommunene for å se om ikke flere av dem handler i strid med loven om fritt valg av krisesenter.

Hva med barna? Svært mange av kvinnene som søker beskyttelse har barn, og de fleste barna er under skolealder. Vi vet hvor stor skade barn tar av å være utsatt for vold, derfor må krisesentrene ha gode barnehagetilbud til barna som kommer og trenger rask behandling og bearbeiding av det de har vært utsatt for. Det er ytterst få av barna som forlater Oslo Krisesenter uten at barnevernet er involvert på en eller annen måte. Mange av barna har allerede barnevernsak når de kommer til krisesenteret. I løpet av 2013 sendte Oslo krisesenter 107 bekymringsmeldinger til barnevernet. Alle gikk til undersøkelse, men det er imidlertid med stor bekymring vi ser at fremdeles blir langt de fleste henlagt uten tiltak. Denne erkjennelsen kombinert med at mange kvinner flytter hjem til overgriper, og at flere av kvinnene har gjentatte besøk på krisesenteret, forteller oss at mange barn og unge lever med daglig vold uten at noen ser eller hjelper dem. Jeg tror en av årsakene til de mange henleggelsene er at barnevernet sjelden tar tak i bekymringsmeldingen før etter at mor er ute av krisesenteret, og da er hun ofte under påvirkning av overgriper, familie eller svigerfamilie og samarbeidsviljen blir trolig mindre. Selv har jeg foreslått at barnevernet burde gjøre sine undersøkelser mens barnet fortsatt er på krisesenteret. Da er både barn og mor i en beskyttet situasjon og kan lettere gå i dialog om hvilke tiltak som trengs for å beskytte barnet. Jeg mener det er på tide at barnevernet revurderer sine rutiner. Det er ikke akseptabelt at vi i Oslo, hvert år, henlegger det store flertall av meldingene fra krisesentrene. Om det betyr egne voldsteam i barnevernet eller egne oppfølgingsteam for barn som har vært på krisesenter er ikke så nøye. Det viktigste er å sikre at barna får hjelp og beskyttelse.

For mennesker som rømmer fra vold er krisesentrene en nødhavn. Men de er kun et akuttilbud. Kommunen må sikre at tiltakene som trengs er tilgjengelige etter akuttfasen. Det handler om mulighet til å flytte vekk fra overgriper, om det er i egen kommune eller en annen. Det handler om å sikre at barna blir ivaretatt både på senteret og etterpå. Økt bistand mens man er på et senter, fra boligkontor til barnevern, kan være med å trygge overgangen fra det beskyttede senteret til et liv i trygghet. Dette ansvaret må kommunene ta på alvor.

En trist Eid

waeed  

Wedad skriver fra Gaza. Hvordan feirer man Eid når man bor midt i krigens øye, hvordan lager man fest når man ikke er trygg.

Vi er svært takknemlig for at vår neste gjesteblogger tar seg tid til å sende oss dette viktige innlegget. Wedad Naser er programoffiser for Norsk Folkehjelp i Palestina. Hun bor i Gaza og har vært der under hele krigen. Wedad bor sammen med sin mann og sine to barn. De har evakuert til et hotell etter at naboens hus ble truffet av bomber og vinduene i deres ble blåst ut.

På selveste Eid sender vi henne og hennes familie og venner de varmeste tanker!

(Innlegget er oversatt til norsk av Tine Solberg Johansen, kommunikasjonsrådgiver i Norsk Folkehjelp)

 

...........................................................................

(Gaza, 28/07/2014)

Eid betyr fest for de som ikke kjenner ordet. I dag er det Eid og muslimer over hele verden feirer. I dag tidlig avsluttet folk fasten. Ramadan er over og fasten er over. Dette skal være en festens dag, spesielt for barn. De har på seg nye klær og får nye leker. De leker og blir med resten av familien og besøker slektninger og spiser godteri.

Folk besøker hverandre og ønsker hverandre god Eid. Glede og lykke preger Eid. Folk går ut og feirer. Hvor er vi nå? Nesten alle jeg kjenner har evakuert hjemmene sine. De bor hos slektninger eller venner der de tror det er tryggere enn deres egne hjem (men ingen steder er trygge i Gaza). Folk føler seg allikevel litt tryggere når de er samlet. Noen sier det som har skjedd med andre vil skje med oss også og vi vil ikke være alene når det skjer.

I dag i Gaza feirer ikke folk Eid. De besøker ikke hverandre. De sørger bare over hverandre. Selv om man kanskje ikke mistet en nær slektning, er en i sorg for andre.

Folk treffer ikke sine kjære denne Eid fordi de er redde for å gå ut. Den humanitære våpenhvilen det ble bedt om i går ble ikke akseptert og folk var ikke sikre på om de skulle gå ut og se hverandre eller bare bli der de var. Alt kan skje i gaten, beskytning av en ettersøkt person eller et hus ødelegges av fly. Derfor foretrakk folk å bli inne i dag. En annen årsak til at folk ikke besøkte hverandre i dag er at mange har søkt tilflukt på skoler nå fordi husene deres er ødelagt. Mer enn 200 000 personer i Gaza er nå internt fordrevne. De bor på FN-skoler eller de statlige skolene som vi metaforisk kaller "tilfluktsrom". Disse tilfluktsrommene er bare vanlige skoler med hvite tavler og stoler for barn å studere. De er ikke tilfluktsrom. I Gaza, ifølge OCHA, har anslagsvis 1,2 millioner mennesker ingen eller svært begrenset tilgang til vann eller sanitære tjenester på grunn av mangel på elektrisitet eller mangel på drivstoff. I Gaza i dag så vi dystre ansikter og slitne kropper som ikke har sovet på lenge. I Gaza i dag så vi tristhet i øynene på de som ikke hadde fått truffet slektningene sine på en så viktig dag. Mange foreldre har ikke fortalt barna at i dag er det Eid. For barn er alle dager like slik at de vet ikke at det skulle vært en festens dag med mindre en voksen vil fortelle dem. Derfor var lurt av foreldrene å ikke fortelle. Jeg tror at vi som foreldre ikke fortalte barna våre fordi vi ønsket å unngå nye flere spørsmål som vi ikke har svar på. Scenene av de drepte barna og lyden av flyene har flere svar enn oss. Folk savner hverandre, men en del føler skam over å innrømme at de savner foreldrene sine fordi vi vet at andre har mistet sine. Noen ville skjule at de ønsker å se familien fordi de vet at andre har mistet hele sin.

Hvordan Eid er det vi har? Jeg skriver dette og jeg lurer på hvordan de kommende dagene vil bli og hvem vil bli den neste jeg kommer til å savne.

Billig eller ren mat?

skinkeKanskje er vi bare ekstremt beskyttet og heldig her i landet. Vi har liksom aldri som forbrukere trengt å ta stilling til om vi ønsker oss ren mat. Den retningen har vært pekt ut av andre enn oss, samvittighetsfulle bønder som har hatt beina på jorda. Sannsynligvis fordi at prioriteringen har vært sammenfallende med distriktspolitikk og norske forutsetninger. Vi har i dag Europas kanskje reneste og friskeste kjøtt. Et solid kvalitetsstempel. Og det er ikke sånn at du trenger å lete deg frem til en delikatessebutikk for å få fatt på det. Det ligger og venter på deg i kjøledisken i din helt egne nærbutikk. Forstå det den som kan. Hverdagsluksus, kan man også kalle det. Men var det billig kjøtt du ville ha, var det sånn? Ja det er mulig å sette det som prioritet nummer en for matproduksjonen i Norge. Mange av oss langs kysten har vokst opp med å ta båten over til Danmark og kjøpt billig svinekjøtt der. Danmark tilhører verdensmarkedet, har jeg lært og er konkurransedyktig på pris worldwide. Det er ikke rart det oppleves billig. Det er billig uansett hvor du befinner deg i Europa. Og det er billig fordi at produksjonen kan foregå under andre vilkår enn i Norge. Den første reglen i en hver konkurranse er rettferdighet. Alle starter på samme startstrek, klokka går like raskt (eller sakte) Sykkel er ikke tillatt i en løpekonkurranse. I konkurransen om billig svinekjøtt så er det sånn at bøndene i Danmark har lov til å ha flere dyr på samme areal som i Norge og de kan proppe dem fulle av antibiotika for å holde dem friske. I Norge holder vi dem friske med mindre tetthet i besetningene (altså færre dyr) og ti ganger så lite antibiotika. Det gjør konkurranseforholdene ulike. Det koster rett og slett mer å produsere svinekjøtt i Norge enn i Danmark. Altså er det vanskelig å påstå at kjøttet er billigere i Danmark. Norge og Danmark er ikke i samme konkurranse her.

Billig kjøtt kommer med noen kostnader, men de er du kanskje villig til å ta.

Når bonden må ha mange dyr sammen trenger de å sørge for at de ikke blir syke. Den beste måten å gjøre det på er å sørge for god kontroll på besetningen og luke ut syke dyr. I Norge gir vi ikke antibiotika forebyggende. Det gjør de i de fleste andre europeiske land. Det leie med antibiotika er nemlig at for høyt bruk øker faren for resistente bakterier. Sånne som gir blaffen i antibiotika og tar knekken på folk. Høyt antibiotikaforbruk er derfor svært lite fremtidsrettet eller bærekraftig. Det er også farlig.

Jeg kjenner at jeg ikke er villig til å ta den risken. Selv ikke for en svinefilet til ti kroner mindre.

Men burde vi ikke hvert fall få lov å velge, billig eller rent? Frihet, er det ikke det det kalles? Hvis den lå der og myste mot deg, den danske svinefileten til ti kroner mindre ved siden av den prektige norske. Eller hva med en italiensk en? Sjansen er at den har 100 ganger så mye antibiotika i seg som den norske. Sikkert billig, selv om det påløper et fraktgebyr på den ettersom den er ganske langreist. Skulle du ikke hvertfall ha mulighet til å velge den, om ikke annet til hverdagsmat?

Det høres så fristende ut å si at alle må få lov å velge og det kan ved første øyekast virke som det ligger frihet i det. Men når du velger kjøtt fra en del av verden med langt høyere forekomst av MRSA( antibiotikaresistent bakterie) tar det inn på kjøkkenet ditt og kanskje blir bærer av det. Øker du risikoen ikke bare for deg selv, men for meg og barna mine. For når du treffer meg kan du smitte meg. Så din frihet kan lett få konsekvenser for min frihet fra sykdom. Og da er jeg jammen ikke så sikker på om det er riktig å gi slike valg. Det handler jo ikke bare om deg, det handler også om samfunnet som helhet.

Uansett, jeg skulle ønske landbruket vårt ble enda renere, mer økologisk og bærekraftig. Men jeg forstår også at da må jeg slutte å sammenligne det med land hvis landbrukspolitikk prioriterer helt annerledes. Til det er konkurransevilkårene for ulike.

Aller helst vil jeg ha kortreist mat i butikkene som ikke bruker tid mellom bonde og forbruker på å kjøre på kryss av tvers av landet vårt. Jeg vil ha mat som er ren og trygg å spise. Dyr som har hatt det godt. Bønder som steller godt med dyra sine og som har en jobb de kan leve med og av.

Landbruk handler om de viktige og store tingene i livet, om bærekraft og fremtid. Og de små og nære tingene, som pålegg på skolematen. Jeg har aldri vært mer opptatt av landbruket enn nå.

 

 

 

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

1039812_606018472750726_669145855_oMen hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?» skriver vår neste gjesteblogger Runa Bolstad Laume. Runa er oppvokst og bosatt på Lørenskog. Hun er engasjert i lokalpolitikken i Lørenskog for AP og brenner særlig for fagligpolitisk samarbeid og likestilling. Det er i arbeidslivet de viktigste likestillings – og diskrimineringsslagene vil stå framover. Runa jobber i Norsk Revmatikerforbund som fylkessekretær i Oslo og Akershus og skal snart begynne i Handel og Kontor, avdeling Oslo og Akershus.

Vi ønsker Runa lykke til i en ny og spennende jobb.

God lesing

 

Lik lønn for likt arbeid – eller kanskje ikke….?

Likestillingen i Norge har beveget seg i riktig retning, nemlig fremover. Det kan vi takke modige og framsynte mennesker for. Full barnehagedekning er viktig faktor for høy yrkesdeltakelse og at kvinner er synlige i det offentlige rom. Men kan vi slå oss til ro og si at vi er i mål?

Mange av oss har tatt både foreldre- og samfunnsansvar ved å delta på foreldremøter i skolens regi. Et klassisk tema som blir diskutert er; hvor mye penger skal de håpefulle få lov til å ha med seg på klassetur, leirskole og på kino osv? Det har vært vitner til både lange, traurige og fastlåste diskusjoner rundt det temaet, helt til en pappa foreslo: ”vi sender med jentene 85 kroner og guttene 100 kroner!”Det ble oppstandelse blant resten av foreldrene! Urettferdig, teit og hvorfor det? var utsagn som med stort engasjement og høy temperatur ble slynget ut i rommet. Men hvorfor reageres det så kraftig på ulik behandling av jenter og gutter på skoletur når forskjellene forholdsvis stilltiende aksepteres i arbeidslivet?

Likestillings- og diskrimineringsombudet fastslår i rapporten Saldo at det slett ikke er lik lønn for likt arbeid. Tvert i mot er det slik at kvinner tjener mindre enn sine mannlige kolleger uten objektiv grunn. Aller dårligst ut kommer man i privat sektor hvor kvinner tjener 85 % av menn sin lønn i samme type stilling. Lønnsforskjellen på 15 % har vært så å si uendret de siste 15 årene. Legger du til utdannelse og lederansvar blir forskjellene, mot alle sunn fornuft, enda større. Kvinnelige administrerende direktører tjener nesten 30 % mindre enn menn i samme type rolle. Og legger man til opprinnelse fra et annet land (bortsett fra Sverige) befinner man seg aller lavest på lønnsstigen.

Konsekvensen av systematisk forskjellsbehandling av kvinner og menn når det dreier som om lønn får store konsekvenser for den enkelte. Hun får mindre kjøpekraft, opparbeider seg mindre pensjonspoeng, får lavere skatteevne og blir i større grad økonomisk uselvstendig. Og når informasjon om hvilke personer som eier størst verdier i kongeriket legges ut, er det få kvinner å se på listen.

Noen argumenterer med at kvinner er for dårlige til å forhandle om lønn. Fra tid til annen er det ikke vanskelig å si seg enig i at enkelte menn prises høyere enn de fortjener og selv er såre tilfreds med det. Men å legge ansvaret for å endre samfunnsmessige strukturelle forskjeller på enkeltindivider synes jeg mildt sagt er drøyt. Politisk vilje og påvirkningskraft må til for å skape varige endringer. En dæsj med handlekraft og gjennomføringsevne skader heller ikke. Det skal det vist nok finnes rikelig av i vår nåværende regjering – eller hva barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne?

For mange av oss er det å kunne kjøre Segway i 110 på motorveien eller få større taxfreekvote på Gardermoen lite egnet som plaster på såret. Ei heller symboliserer det langt fra å bruke politisk handelkraft på de virkelig viktige sakene. Mange av oss har langt større nytte og glede av en god lønn og mulighet til å opparbeide seg pensjon og noen kroner i banken.

Tanken om likelønn bygger på en tanke om rettferdighet. Likelønn er ikke noe som kan velges bort – prinsippet er faktisk lovregulert. Derfor er kampen for likelønn fortsatt en viktig kamp å kjempe!

Uligeløn er en tabersag - ligeløn er en vindersag.

Benny-Andersen.ashx"Ulikelønn er en tapersak", sier Benny Andersen. "Hvis du arbeider med mennesker er det 18% forskjell i lønn fra om du arbeider med teknikk", forteller Benny indignert. "Det er verken rett eller rimligt!" Det er ikke ofte vi har mannlige gjestebloggere, men vi gjør et unntak for Benny Andersen. Han er formann i en kvinnedominert fagforrening i Danmark, Socialpædagogernes Landsforbund, medlem av Danske LO daglige ledelse og hovedbestyrelse og han er president for den internasjonale sosialpedagogorganisasjonen AIEJI.

Benny er en engasjert og dyktig fagforeningsleder og vi er svært stolt over å presentere han som vår neste gjesteblogger. God lesning!

 

...........................................................................................................................................

Til daglig er jeg forbundsformand for mere en 38.000 veluddannede socialpædagoger i Danmark. Vi er det man ofte kalder et typisk kvindefag. Det er der nu en del af vores medlemmer, der er lidt trætte af, for på en eller anden måde lyder det ikke helt så fint. Vi har en mellemlang videregående uddannelse og er primært beskæftiget i den offentlige sektor, hvor vi arbejder med de mest udsatte grupper i vort samfund. Blandt andet anbragte børn, kriminelle unge, hjemløse, sindslidende, voksne med udviklingshæmning og andre udsatte grupper.

Idag i 2014 kan jeg konstatere at I moderne velfærdssamfund, som det danske, som det norske og andre stede, accepterer vi uligeløn. Et stort løngab mellem mænd og kvinder.

Jeg kan konstatere at ” den lille forskel er kæmpestor”. Uligeløn mellem mænd og kvinder er et faktum. Og gennem de seneste 20 år har uligelønnen ligget konstant på ca. 18 -20 % i Danmark. Den kvindelige socialpædagog får ca 100 kr. mindre i timen end den mandlige diplomingeniør, der har en tilsvarende uddannelseslængde, og også ansat i den offentlige sektor. Selvom vi afskaffede mande– og kvindelønninger i 1973 og fik en ligelønslov i 1976.

Det er ikke bare urimeligt over for kvinderne. Det er også flovt, at vi som samfund bare accepterer det!

Vi har en lovgivning mod ligeløn som er 30 år gammel. Ikke mange andre lovgivnings-felter har fået lov at ligge stille i 30 år.

Men der er stadig kønsbestemte lønforskelle for lige arbejde og der er kønsbestemte lønforskelle for arbejde, der har samme værdi. Så i 2014 accepterer vi stadig mande og kvindelønninger fremfor ligelønninger. Det er ikke retfærdigt og det er en tabersag - uligeløn.

Løngabet mellem mænd og kvinder er dårligt for hele arbejdsmarkedet og for sammenhængen mellem arbejdsliv og familieliv.

Følgerne er dårlig udnyttelse af arbejdskraften, manglende fleksibilitet på arbejdsmarkedet, risiko for flaskehalse på arbejdsmarkedet og mindre frie valg for både kvinder og mænd i forhold til uddannelse og job. Familierne fastholdes i traditionelle kønsmønstre og kvinder bliver de nye fattige pensionister. Vi bruger ikke hele talentpotentialet hverken på direktørniveau eller i omsorgssektoren.

Uligeløn er som en dårlig spiral der fastholder et kønsopdelt arbejdsmarked, som igen fastholder kønsarbejdsdelingen i hjemmet, som igen fasholder traditionelle kønsroller, som igen fastholder uligeløn. Det er både dumt og uacceptabelt i et moderne samfund – at køn stadig afgør løn.

Et tankeeksperiment. Luk øjnene og tænk hvis vi erstattede kvinder med fx nordmænd og mænd med svenskere. Nej det giver ikke mening at svenskerne skal tjene ca 18 % mere end nordmændene, lige så lidt som kvinder i gennemsnit tjener ca 18 % mindre end mænd. Det er en tabersag.

Mange peger på at det er kvindernes egen skyld. De skal selv gøre noget ved sagen. Det er noget vrøvl. For år tilbage fik kvinderne at vide hvis blot I uddanner jer så vil lønforskellene mellem mænd og kvinder forsvinde. Kvinderne uddanner sig som aldrig før og der sker ikke en dyt med lønnen – løngabet er konstant. Uddannelsesgabet er lukket men løngabet består.

Løngabet mellem mænd og kvinder, der har uddannet sig lige længe er størst for de mellemlange videregående uddannelser. Kvindedominerede fag som mit eget og fx sygeplejesker får absolut mindst ud af deres uddannelser. For tusindvis af kvinder betaler uddannelse sig kun i viden men ikke i penge. En kvinde med en mellemlang videregående uddannelse tjener kun lige nær det samme som en ufaglært mand.

Vi har et moderne ligelønsproblem: ” Fag med mange kvindeligt ansatte aflønnes lavere end fag med mange mandligt ansatte. Mænd der arbejder indenfor tekniske fag aflønnes højere end kvinderne indenfor de omsorgsrelaterede fag og de største lønforskelle er blandt grupper med mellemlange videregående uddannelse. Sådan er det i Danmark, og jeg vil tro at det tilsvarende i Norge.

Indenfor mit eget område - det socialpædagogiske stiller et velfungerede offentligt velfærdssamfund som vores krav til dygtige, engagerede og ikke mindst veluddannede medarbejdere. Det forudsætter en professionel løn. Ligesom det gælder for sygeplejesker, ergoterapeuter og alle de andre omsorgsrelaterede kvindefag.

Socialpædagoger løser en mangfoldighed af opgaver. Det drejer sig om de utilpassede unge, voksne med svære fysiske of psykiske problemer og voksne med misbrugsproblemer blot for at nævne nogle af de områder hvor en socialpædagog gør en forskel. For få uger siden slog en ung mand med svære psykiske problemer to medarbejder ihjel og sidste år mistede en anden kvindelig socialpædagog livet. Arbejde med ansvar for mennesker stiller store krav til medarbejderne.

Og jeg har svært ved at forstå, hvorfor diplomingeniøren som oftest er en mand der arbejder med byggesager og infrastruktur får en væsentlig højere løn end socialpædagogen der arbejder med menneskesager og menneskeskæbner. Arbejdet med teknik er ca. 100 kr. mere værd i timen end arbejdet med menneskeskæbner.

Nogen påstår at kvinderne i den offentlige sektor bare løser opgaverne som familien tidligere tog sig af. Selv vil jeg nødigt tilbage til dengang de åndsvage blev gemt væk bag bondemandens lade. Den offentlige sektor har en central rolle i udviklingen af vort samfund herunder at skabe gode rammer for en privat sektor. At få løst ligelønsproblemet vil være med til at sikre at de velfærdsydelser der leveres af det offentlige er af den højeste kvalitet.

Ligeløn er en vindersag for alle; retfærdigheden, kvinderne, mændene, børnene, det private og det offentlige arbejdsmarked, velfærdssamfundet. Alle er vindere, derfor må politikere, fagforeninger, arbejdsgivere nu gå i samarbejde om en gang for alle at få skabt ligeløn fremfor kvindeløn og mandeløn. Fordi vi kan konstatere, at det ikke ændres af sig selv og diverse lovgivningen. Der skal konkrete politiske initiativer til.

Fra kamptolk til asylsøker. Hent Faiz hjem!

Bilde Det finnes kun et ord som er dekkende - Skam.

Tirsdag 27. mai kl 0030 ble tidligere kamptolk Faizullah Muradi hentet av politiet i en privatbolig i Mandal. I løpet av tolv hektiske timer var han brakt til Roma. Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Mange føler en stor skam på vegne av nasjonen Norge som behandler et menneske på denne måten. Det kan vi godt forstå.

Faizullah, heretter kalt Faiz, ble rekruttert som tolk for de norske styrkene i Afghanistan rett før han fylte 18 år. Hans gode språkkunnskaper og store overblikk gjorde ham til en perfekt tolk. Så fort han hadde fylt 18 valgte Norge å utstyre ham med norsk uniform og skarpladd automatvåpen. Etter relevant trening ble han sendt til fronten for å bidra til beste for de norske styrkene. I løpet av sine to år i aktiv tjeneste var Faiz involvert i de hardeste kampene norske styrker har opplevd i krigen i Afghanistan.

Etter endt tjeneste flyttet han tilbake til sine hjemtrakter i en annen del av Afghanistan. I løpet av kort tid ble han sporet opp av Taliban som truet ham og hans familie på livet. Årsaken til dette er fordi Taliban har utpekt Faiz til landsforræder. Etter samråd med sin familie valgte Faiz å legge ut på flukt. Via Iran og Hellas endte han opp i Italia etter skipsforlis. Faiz var fra dag en helt klar på at hans destinasjon var Norge, men valgte allikevel å stille opp som vitne i italiensk rettsak mot organiserte menneskesmuglere.

Takken for alt dette er at norske myndigheter ikke vil behandle saken til Faiz. Etter en ekspressbehandling vi skjelden har sett makan til av UDI og UNE ble Faiz deportert fra Norge til Italia morgenen 27. mai 2014. Han fikk med seg to sekker med personlige eiendeler, en laptop, en mobil og ca 850 norske kroner til Italia. På kvelden denne dagen ble han satt på gata av italienske myndigheter. Samme kveld gav Justisminister Anders Anundsen (Frp) endelig svar på Karin Andersen (SV) sitt spørsmål. Svaret var at Faiz har blitt behandlet etter lovens krav og at Faiz vil få sitt beskyttelsesbehov prøvd i Italia. Punktum.

Onsdag 28. mai ankommer Faiz Lecce i sør-Italia. Dette er i nærheten av stedet hvor Faiz ankom Italia etter det fatale forliset. Han har fått beskjed at han muligens kan sove på en madrass i en lokal kirke som også vil forsørge han med mat. Bortsett fra dette har han ingen garantier annet enn at han får lov til å søke om beskyttelse. Dersom Italia behandler han etter samme lov som Norge vil han sannsynligvis bli sendt til Hellas hvor situasjonen er enda verre enn i sør-Italia. Det finnes ingen garantier for at Faiz vil ha noe krav på beskyttelse i Hellas og han kan dermed bli sendt tilbake til Afghanistan.

Det er sånn vi i Norge behandler mennesker som har satt sine liv i fare i tjeneste for det norske Forsvaret. Dette er en villet politikk. Heldigvis har V og KrF gått ut på 23 nyhetene tirsdag kveld og gitt klare signaler på at Justisministeren må snu i denne saken. Tidligere har også SV sagt det samme. Mens vi venter på å se om Stortinget kan omgjøre den store urett norske myndigheter har utsatt Faiz for, kan vi allerede nå tenke dypt og grundig på om det er slikt et samfunn vi ønsker å være. I dag føler vi sinne og skam på Norges vegne, men håper vi kan lære av de feil vi som nasjon har begått i denne saken. Uansett er det en klar oppfordring fra oss.

Ta ansvar og hent Faiz hjem.

Anne & Hanne

Vil 17. mai noengang miste sin betydning?

Vil 17. mai noen gang miste sin betydning? Kjære alle sammen og gratulerer med dagen. Gratulerer med 200 års selvstendighet og grunnlovsjubileumet.

17. mai er lukter, lyder og farger. Lyder som barnelatter, slitene russerop og musikk korps som spiller kjente og kjære sanger. Lukter som vårblomstser, nysprunget bjørk og lukten av pølse og is. Farger som røde lakksko, hvit softis og blå ballonger.

Men 17. Mai er mer enn lukter, lyder og farger. Det er en dag for demokrati, frihet, likhet og solidaritet. En dag hvor vi feier vårt frie demokrati og ytringsfrihet. I år hedrer vi den historiske begivenheten som utspant seg i 1814. I 1814 var 112 menn samlet på Eidsvoll. Sammen bygget de vår grunnlov på idealer som frihet, likhet og brorskap, og ikke minst på kjærlighet til sitt land. Fra Mandal deltok Syvert Omundsen Eeg, Erich haagensøn Jaabech og Omund Andersen Lømsland. Fra første påskedag 10. April til 17.mai Den 16. mai var alle vedtak fattet og grunnloven ferdig. Selvstendighet ble erklært og makten delt mellom konge/regjering, en nasjonalforsamling valgt av folket (som de kalte Storting) og domstolene. Grunnlaget for demokrati var lagt. 17.mai 1814 ble dagen de daterte.

200 år etterpå kan en stille spørsmålet. Vil 17 mai noen gang blir uviktig? Vil vi glemme hvorfor vi feiere vår nasjonaldag. Kan dagen komme da vi tenker at det med en festdag med pølser, is og brus, men hvor vi samtidig stusser på hvorfor vi feirer de historiske hendelsene som skjedde i 1814?

Like viktig som hvorfor vi feirer denne dagen er det faktum at dagen er for ALLE. 17 mai er dagen for unge og rike, for fattige og rike, for hvite og brune, for menn og kvinner, for byfolk og bønder. Dette er dagen hvor vi dyrker det store fellesskapet som heter Norge og verdiene er demokrati, likhet, frihet og ytringsfrihet. Verdier som er fundamentet i vårt samfunn.

Første paragrapf lyder som følgende: “Kongerige Norge er et frit, selvstendig, udelelig og uafhændeligt rige”. En paragraf som la grunnlag for folkefesten vi feier idag. En fest for frihet, menneskerettigheter, likhet, ytringsfrihet og demokrati.

Frihet til å tenke. Din tanke er fri.

Din tanke er fri,

hvem tror du den finner.

Den flykter forbi,

slik skygger forsvinner

.
Den kan ikke brennes,

av fiender kjennes.

Og slik vil det alltid bli:

Din tanke er fri!

Jeg tenker hva jeg vil,

mitt ønske bestemmer.

I stillhet blir det til,

i ukjente drømmer.

Min tanke og lengsel

vil bryte hvert stengsel.

Og slik vil det alltid bli:

Min tanke er fri!

Og tvinges vi inn

bak jernslåtte dører,

da flykter den vind

som tankene fører.

Fordi våre tanker

kan rive ned skranker.

Og slik vil det alltid bli:

Vår tanke er fri!

Vi er alle frie mennesker, hver og en av oss skal ha like rettigheter. Menneskerettigheter. Uansett sosial bakgrunn, kjønn, legning og etnisk bakgrunn. Vi er alle helt og fullt mennesker som er likeverdige. Mens vi feirer vår frihet, så må vi ikke glemme at det finnes andre som ikke har de rettigheter og den frihet som vi har. Syria, Palestina og Tibet for å nevne noen. Mennesker som kan ytre seg fritt og som ikke lever i frihet og som lever i frykt uten demokrati.

La oss stopp opp og tenke oss om På vår nasjonaldag, tenke på våre medsøstre og medbrødre som ikke har de samme rettighetene, ytringsfrihet eller demokratiske rettigheter som ofte tar for gitt. Omtanke for andre enn oss selv. Omtanke for mennesker over hele verden, som i dag kjemper de samme kampene som våre forfredre gjorde for 200 år siden. Men som ennå ikke har fått sin rett til frihet eller like rettigheter

Helt innledningsvis spurte jeg om 17 mai noen gang kom til å miste sin betydning. Om 17 mai noen gang vil bli uviktig.

Så for å svare på spørsmålet mitt. Vil 17 mai noen gang miste sin betydning? Svaret er Nei. 17 mai har vært, er og skal fortsatt være en dag i frihetens navn. En dag hvor vi feirer alle sammen, fylt av lyder, lukter og farger. Samtidig som vi hedrer vårt demokratiske nasjon med ytringsfrihet, solidaritet og likhet.

Gratulerer med dagen

Anne & Hanne

20140517-000404.jpg

Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt

20140510-124456.jpg

Anna Kathrine blogger og skriver spalter for Bergensavisen. Hun er medlem i Kvinneaktivistene og Nei til EU. I 2013 trakk hun seg som kvinnepolitisk leder i Rødt og meldte seg ut av partiet. Nå har hun meldt seg inn i SV, og tenker å fortsette med sitt politiske engasjement der. Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt 19. juni vil det i Oslo, Bergen og en rekke andre norske byer arrangeres Løvetannmarsj. Togenes deltakere vil belyse at det er behov for å styrke rettsvernet for overgrepsutsatte barn.

Når man snakker om rettsvern, så snakker man om en rekke faktorer. Man snakker om at overgrepsutsatte skal blir ivaretatt godt nok uansett om de velger å anmelde eller ei. Man snakker om at det for eksistere gode nok hjelpetiltak for dem. Man snakker også om at domstolene må være sitt ansvar bevisst når de deler ut straffer til overgripere.

Prevensjonsteori Rettssystemets ide om å straffe antisosiale mennesker, stammer fra opplysningstiden og 1700-tallet. Den ene teorigruppen kaller gjengjeldelsesteoretikere, den andre prevensjonsteoretikere. Kort oppsummert består skillet mellom straff fordi det er begått en straffbar handling, og straff for å hindre straffbare handlinger.

Gjengjeldelsesfilosofi står 400 år etter opplysningstiden ikke så høyt i kurs i dagens samfunn. Hevn og hat er likevel så destruktive krefter. Da er det bedre å dele ut straff for å avskrekke. Om det finnes bedre metoder enn avskrekking? Jo da. Det finnes forebyggende tiltak som obligatorisk barneskoleundervisning om vold, overgrep og respekt for enkeltpersoners grenser. Det finnes også andre tiltak som kan føre til færre overgrep. Men i de saker hvor skaden allerede har skjedd, kan man ikke snakke om forebygging. Da må man reparere. Statuere. Og signalisere.

Overgrep flest blir henlagt Statistikker taler sitt tydelige språk. Anmeldte overgrep flest blir henlagt. De få sakene som ender opp i rettssaler, frikjenner ofte den tiltalte. Eller gir den tiltalte svært lav straff. Krise- og traumesentre blir lagt ned. Da snakker man verken om reparering, statuering eller signaleffekt. Da snakker man kun om å pulverisere det ansvaret som ligger på hver overgriper. Det er fritt frem, og de overgrepsutsatte får ikke det vernet de har krav på. De blir overlatt til seg selv.

Vi som går i Løvetannmarsj er lei av at det er sånn, men vi er ikke en mobb med høygafler som roper for å se blod. Vi er ikke umennesker som ikke evner å se at overgripere ofte selv har opplevd overgrep. Vi vil bare at den som utsettes for overgrepet skal ha minst like godt rettsvern som overgriperen. Vi vil bare at det skal ødelegges færre menneskeliv. Og sist men ikke minst, ønsker vi å bli tatt på alvor.

Anna Kathrine Eltvik Medlem i SV og Kvinneaktivistene

Maria

Maria Dette er historien om Maria. Om pappaen til Maria. Om en lang kamp som aldri ser ut til å slutte og som kjempes hver dag. En kamp for et likeverdig liv, et liv med selvbestemmelse og deltagelse. Et liv som ditt og mitt.

Maria er 20 år, nesten 21. 1.mai gikk hun i tog sammen med pappaen sin og sammen bar de fanen «Ja til fellesskolen». Det var Maria som ville at de skulle ha en fane om skolen. Maria mener at skolen er viktig. I dag går hun femte året på videregående skole. Hun skal flytte i egen bolig. Livet for Maria er tilsynelatende veldig likt andre ungdommer. Men så er det det heller ikke. Maria er psykisk utviklingshemmet. Når Maria synes at skole er viktig er det fordi hun liker skolen. Men hun savner en del ting. Felleskap og tilhørighet med alle de andre f.eks. Gjennom hele skolegangen har Maria vært i en spesielt tilrettelagt skole for barn med ulike utviklingshemminger. Skolen har vært lokalisert sammen med den ene barneskolen, men har likevel vært adskilt. Hun har ikke tilhørt en ordinær klasse. Alt har vært spesielt tilrettelagt for henne. Når hun nå går på videregående har hun ingen omgang med andre ungdommer på skolen utenom sin egen spesial klasse. Ingen turer, ikke noe sosialt som kunne gitt Maria en opplevelse av å tilhøre et skolefelleskap. Hennes verden er svært segregert. Og selv om Maria selv vil at det skal være annerledes er det få av de som bestemmer som lytter til Maria.

Det er svært vanlig at barn med en psykisk utviklingshemming får et skoletilbud i en spesialgruppe eller skole. Årsaken til det er at skolen opplever det som for faglig krevende å skape et tilrettelagt faglig skoletilbud i en ordinær skole eller klasse. For å forsvare et slikt spesialtilbud må tilbudet faglig sett være langt bedre og tilpasset den enkeltes elev forutsetninger og utviklingsmuligheter. Men spesialklasser kan også forsterke opplevelsen av utenforskap og ensomhet.

Faglig sett er det like krevende å ivareta kravene til tilrettelagt undervisningstilbud i spesialskoler som ordinære skoletilbud. All undervisning krever høy kompetanse og i tillegg kreves en tverrfaglig kompetanse som ivaretar de ulike barns behov for læring både sosialt og faglig. Mens skolen for øvrig har et svært høyt fokus på resultater og måloppnåelse for å øke kvaliteten i skolen, er det forbausende taust rundt kvaliteten på skoletilbudene for barn med særlige behov. De har verken de samme sterke pressgruppene eller allmenhetens oppmerksomhet. Men det burde vært et sterkt og høyt fokus for enhver kommune å sørge for høy og tverrfaglig kompetanse i tilbudet til barn med særlig behov for tilrettelegging. Med jevne mellomrom må politikere og skoleledere vurdere nøye om tilbudet som finnes i kommunene innehar den kvaliteten. Men hvis skoletilbudet er organisert på en slik måte at det foregår i en spesialgruppe eller skole må man også til enhver tid vurdere om tilbudet faglig sett kan forsvares som et bedre tilbud enn hva en faglig robust nærskole kunne gitt med tilstrekkelig ressurser.

Prinsippet om at alle barn skal få gå på nærskolen sin handler om at barn skal få tilhøre et felleskap og være del av og deltagende i lokalsamfunnet sitt. Det handler om identitet. Barn med utviklingshemming er ikke unntatt dette prinsippet. En skole med tilstrekkelig ressurser og større tverrfaglighet ville vært robust nok til å ivareta flere barn og sørget for en sterkere inkludering og forankring i nærskolen og barnfelleskap. Kanskje spesialskolene ikke hadde vært nødvendige da, samtidig er det en spennende tanke å ha en nærskole så proppfull av kompetanse at den ville kunne møte alle barn. En riktig felleskole. Det kunne utvilsomt komme alle elever til gode. Hadde vi også lagt grunnlaget for et rausere felleskap da? Handler dette vel så mye om vår vilje til å utvikle fellesskolen til en skole der alle kan delta og bli møtt på de behov de har for læring og utvikling?

Pappaen til Maria har ikke bare kjempet for at Maria skulle få være mer integrert på skolen, tilhøre en klasse, være sammen med funksjonsfriske. Da Mandal kommune skulle planlegge nye kommunale boliger for utviklingshemmede kjempet han for at Maria skulle få bo sentrumsnært slik at hun fikk kort vei til byens fasiliteter, kunne bruke sykkelen som hun er så glad i og få bo i et mest mulig ordinært bomiljø. Mandal kommune ville samle boliger både til rusmisbrukere, psykisk utviklingshemmede og psykisk psyke på samme sted. Pappaen til Maria kalte det en getto, en farlig getto. Det var mange foreldre som gav uttrykk for at de var enig med pappaen til Maria, men det har allerede vært en lang kamp for mange av disse foreldrene. Det er krevende. Pappaen til Maria fortsatte å kjempe. For Maria. For hennes rett til å bli integrert og klare seg best mulig alene. Og for hennes rett til å ha et hjem, ikke bare en bolig. Et pappahjerte gir ikke opp. Han kjemper fortsatt. For at Maria skal få eie sin egen bolig og bo i et hjem i et bomiljø der hun er integrert. Han kjenner Marias stemme og vet hva hun ønsker.

Dette er historien om Maria og om en lang kamp for å bli hørt. Maria har en egen stemme. Derfor ville hun gå i tog for fellesskolen. For for Maria betyr fellesskolen at alle får gå på den samme skolen. For Maria er det fint å være sammen med andre. Maria vil bo nær byen, så hun kan sykle. Det handler om Marias stemme. Derfor gikk Maria og pappaen hennes i tog. Hun var kledd i rødt og var feststemt og hun var stolt.

Jeg gikk bak og lurte på om jeg var stolt. Om jeg virkelig var stolt over et samfunn hvor Marias medbestemmelse og rett til et liv i felleskap var noe Maria selv måtte gå i tog for. Men Maria og pappaen hennes gikk der fremme og løftet med stolthet fanen. Pappaen holdt Maria i hånda med den ene hånda og fanen i den andre. Og alle som så dem så at han var stolt over henne. Jeg tenkte at vi som lokalsamfunn har mye å være stolt over når vi har Maria. Jeg går gjerne under samme fane som Maria.

Anne & Hanne

Ta hverandre i handa og hold

  arbeiderkvinnene_4777836a8.Mars i år var vi vitne til en av de største mobiliseringene på mange år. Kvinnedagen som så mange har påstått var utgått på dato for lenge siden, ble plutselig en dag da vi søkte sammen og ut i gatene for å markere mot en politikk som var i ferd med å ta fra kvinner viktige rettigheter. Folkehavet i Oslo, lange tog over det ganske land gav en viktig påminnelse om at når det finnes saker som er riktige og viktige kan kampdager være av uvurderlig styrke og viktighet. Når stemmene roper sammen og vi står side om side er det vanskelig å å bryte rekkene. Vi sang, men ikke i moll, og vi kjempet uten kuler og krutt, men stod stødig som fjell. Plutselig gav arbeidersangen igjen mening.

Vi er vokst opp med begrepet solidaritet og frihet. Ord som i dag enten er tatt til gissel av høyresiden eller som latterliggjøres som gammeldags og bakstrebersk.

Hva er solidaritet for oss? Det er f.eks å kjempe like hardt for Syrias barn sin rett til skolegang og et liv i trygghet, som våre egne barns rett til skole og trygghet. Det er å anerkjenne at retten til å danne seg meninger og fritt utrykke dem er like viktige uavhengig av hvilke del av verden du befinner deg. Det er å forstå at muligheten til et arbeid som ivaretar grunnleggende rettigheter og som gir en lønn til å leve av er like viktig for oss, som for kvinner i India, Afghanistan eller Somalia.

 

1. mai har alltid handlet om å våge å se lenger enn sin egen bakgård. 1. mai er den internasjonale dagen for arbeiderbevegelsen. En dag for solidaritet og omtanke med våre medmennesker som kjemper for grunnleggende rettigheter, både i arbeidslivet og i sitt hverdagsliv. Vi trenger ikke reise lengre enn til Europa for å finne stadig økende sosiale forskjeller. En hel generasjon unge mennesker er uten arbeid. En hel generasjon med unge mennesker har fått deres liv på vent. Det finnes ikke arbeid, velutdannede og kompetente unge mennesker ser inn i en fremtid som arbeidsledig. Det skaper ingen frihet. I en slik situasjon blir det lett å utnytte unge mennesker i arbeidslivet. Vi kjenner det gjennom sosial dumping. Vi vet at det finnes krefter som i en slik situasjon tror at å svekke rettighetene i arbeidslivet vil gjøre det lettere for unge mennesker å komme i jobb. Til hvilken pris, spør vi. Og holder fast på at det nå er viktigere enn noen gang å holde fast på rettigheter som gir trygghet og beskyttelse fra utnyttelse og slaveri.

 

Solidaritet, likeverd og frihet.

 

Når vi ser verden slik, finnes det fortsatt faner å gå under.

 

Helt fra første stund siden 1890 har 1.mai vært en internasjonal festdag, en dag der arbeiderbevegelsen viser sin kampvilje og selve symbolet på arbeiderbevegelsens enhet og stryke. Men kan 1. mai fortsatt ha en betydning? I et av verdens rikeste land trenger vi vel ikke å kjempe og gå i 1. maitog. Noen vil si at det ikke finnes flere kamper å kjempe. Vår påstand er at det er feil. Men det er et spørsmål om hva som er viktig for deg. Og det er et spørsmål om du som er så tilfreds er villig til å stå solidarisk sammen med de har en kamp verdt å kjempe.

 

Vi har en regjering som ønsker et mer fleksibelt arbeidsliv, som ønsker mer midlertidige ansettelser og som ønsker å reversere arbeidstakerens rettigheter. Kanskje du tenker at fleksibilitet og midlertidighet høres flott ut. La oss minne om at fleksibilitet betyr lengere arbeidsdager og at skille mellom arbeid og fritid blir mer «fleksibelt» Men du er kanskje også villig til å hviske ut linjene mellom fritid og arbeid? La oss minne om at midlertidig ansettelser først og fremst ikke gir større muligheter for deg som arbeidstager. Tryggheten du har gjennom faste ansettelser gir deg frihet til å planlegge livet ditt og gir deg en økonomisk trygghet du ikke får gjennom midlertidighet. Tro ikke at kvinner vil nye godt av dette. Hvilke yrker tror du vil rammes hardest av midlertidighet og «fleksibilitet» Tror du virkelig kvinner blir vinnere? Kvinner som i allerede i dag rammes hardest av deltidsstillinger og lav pensjon.

Sammen med Venstre står regjeringen for en politikk som vil endre arbeidslivet og våre rettigheter som arbeidstakere slik vi kjenner det. Et landsmøtevedtak om å kutte i sykelønnsordningen sier det meste om hvilket arbeidsliv partiet venstre ønsker seg. Det er et helt annet arbeidsliv enn det vi kjenner i dag. Vil du virkelig det

 

Det er påfallende hvor likt dette scenariet er teksten i den kjente arbeidersangen:

 

Det fins de som har snudd seg og gått;

som tror frihet er no’ man har fått.

De vil smi for seg selv,

tror på evner og hell.

Slike folk har vår framtid forrådt.

Vi har sunget denne sangen så mange ganger, våre barn får den som nattasang, vi har ubevisst nynnet til den mens vi maler eller koster. Men så slår det oss at det er dette han skriver om i sangen, «Ta hverandre i handa og hold» Friheten vi har fått gjennom er godt regulert arbeidsliv, gjennom rettigheter som beskytter vår fritid og hviletid, faste ansettelser som gir trygghet og frihet. Ingen rettigheter har kommet av seg selv. De er kjempet og fremforhandlet av visjonære menn og kvinner som forstod verdien av et godt arbeidsliv. Å tro man kan endre på bare litt og at det ikke får betydning er i beste fall naivt. Vi trenger ikke svekke arbeidstageres rettigheter for å redde vårt lands økonomi. Vi trenger å holde fast i hverandre, solidarisk, slik at vi alle kan nyte godene av det et trygt arbeidsliv gir. Det er økonomisk gevinst i det.

Hva som er viktigst for deg, vet ikke vi. Men vi vil påstå det finnes en fane å gå under for deg også enten du er opptatt av eget arbeidsliv eller vil hever røsten for Europas unge arbeidsledige. Men tiden for kampdager er ikke over. Det har vist seg at når vi har kjempet i lag, er vi sterkest.

God 1. mai!

Anne & Hanne

På skuldrene til kjemper

1381627_526062790815352_571346305_n«Vi står på skuldrene til kjemper» var det en venn av meg som skrev på facebook. Jeg tenkte på det når jeg iførte meg lange røde strømper i dag. Jeg står på skuldrene til kjemper. På grunn av disse kjempene har jeg fått en rettighetsfestet utdannelse, jeg har fått lik rett til høyere utdannelse og jeg har rett til å ta arbeid. I arbeidslivet har jeg rettigheter og plikter på lik linje med menn. Jeg har som kvinne et likt verd som menn og er beskyttet mot diskriminering gjennom loven. Jeg kan delta i organisasjoner og delta i politikk, på valgdagen teller min stemme like mye som en hvilken som helst annen person. Jeg er en likeverdig deltager i demokratiet. Jeg står på skuldrende til kjemper som har vært fremsynte nok til å se at den virkelige kampen for et demokrati er kampen for likestilling og kvinners deltagelse. Og det er felleskapets kamp.

Når vi utviklet vårt velferdssamfunn fantes det kjemper som så at vi aldri ville nå målet om inkludering og deltagelse om ikke kvinnene fikk delta og fikk like sentral plass som mennene. Vår rikdom er ikke bare oljen, men det er også antallet kvinner i arbeid.

Kjempene forstod at om kvinnene skulle få delta måtte vi bidra alle sammen. Det var ikke bare kvinnenes kamp, det var samfunnets kamp. Derfor kunne vi rettferdigjøre at felleskapet, staten, brukte penger og tid på barnehageplasser og permisjonsordninger. Ordninger som gjorde at far langsomt ble mer aktiv og fikk muligheten til å delta mer i barnas oppvekst og hverdag. Ordninger som gjorde det mulig å dele arbeidet hjemmet, slik at arbeid ute også kunne være en mulighet og en rettighet. Ikke bare var det bra for kvinnene å få delta i arbeid utenfor hjemmet, skape nettverk, bruke talenter og ressurser. Det var også bra for samfunnet. Når alle deltar sikrer vi velferdssystemet og vi skaper verdier. Det gjør oss til et rikt og likestilt land. Det gir den enkelte mulighet til å nå sitt potensiale og realisere seg selv uavhengig av en bemidlet ektefelle eller arvet formue. Det heter frihet.

I dag har vi en likestillingsminister som mener at det ikke lenger er felleskapets kamp, det er den enkeltes familie som avgjør likestillingen. Familiene skal velge selv. Det heter visst valgfrihet. Men det er valgfrihet for de få, for de med egne midler og resurser. Når færre kvinner arbeider blir det færre som tar hånd om å sikre felleskapet slik at permisjoner, pensjoner og andre offentlige forsikringer kan ivaretas. Da må kvinnene som arbeider, arbeide mer for at de få skal få være hjemme. Det er urettferdig. Det skaper klasseskiller og det forvitrer vår velferdsmodell. Den enkeltes beslutning får konsekvenser for oss alle.

I dag har vi en helseminister som synes det er greit at vi lager lover der kvinner må gå kanossagang for å få henvisning til abort. I et av de mest likestilte landene i verden går vi bakover inn i fremtiden og begrenser kvinners rett til helsehjelp. I Norge har vi en helseminister som mener at en profesjon har rett til å reservere seg fra å gjøre jobben sin på bekostning av kvinners rett til uavhengig helsehjelp.

I Norge tjener fortsatt kvinner 77% av menns lønn. Kvinner jobber deltid, mens menn har hele stillinger. Vi har overlatt lønnsforhandlingene til partene i arbeidslivet, men arbeidsgiver ser ikke verdien av de mange trofaste kvinnene som yter helse- og omsorgshjelp i kommunene. Når kvinnene tar vare på våre barn, syke og eldre verdsettes det fortsatt mindre enn han som tegner veiene på kartet og sørger saksbehandlingen av byggeprosjektet ditt. Er de ikke like viktige?

I Norge utsettes fortsatt flest kvinner for vold, vold underrapporteres, når sjeldent domstolene og straffes lavere enn f.eks økonomisk kriminalitet. Vi vet at vold hindrer deltagelse, utdanning og arbeid. Vi vet at vold er et av de virkelig store samfunnsstruktuelle utfordringene vi har og likevel er det sjeldent en budsjettvinner eller en politisk kampsak.

Jeg trekker på meg de lange røde strømpene og kjenner at jeg står i en lang rekke av sterke kvinner. Kampene er ikke over. I 2014 blir kampen for kvinners rett til helsehjelp den viktigste saken.  Det er verken navlebeskuende eller egoistisk. Norge er et foregangsland. Vi har plikter som rollemodell for andre land og for andre kvinner. Vi kan ikke tillate å rygge inn i fremtiden, vi har en kamp å kjempe. Fortsatt.

Med beina godt planta på bakken, retter jeg ryggen, takker alle de kvinnene som har kjempet frem stemmerett og lovbestemt beskyttelse mot diskriminering, deltagelse i arbeidslivet, barnehageplasser og permisjonsordninger.

Så finner jeg min plass i rekken og fortsetter kampen.

Anne & Hanne

Kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp

20140124-122127.jpg

Helsedepartementet sendte ut høringsnotat om et lovforslag om at kommuner kan inngå avtale om reservasjon med fastleger som ikke ønsker å henvise kvinner til abort. Høringsforslaget legger opp til endringer om at hver enkelt kommune selv skal avgjøre om kommunen vil inngå avtaler med fastleger om reservasjon mot henvisning til abort. I Fedrelandsvennen (22.jan) kunne jeg lese at kommuneoverlegen i Åseral sier at hun nekter å sette sprial på pasientene. Hun mener det er et abortmiddel og derfor strider med hennes religiøse syn (Sitat Fvn, 22. jan 2014). Hun setter sine personlige syn foran pasienten og kvinner som er i en sårbar situasjon når hun nekter å henvise til abort eller å sette inn f.eks spiral. Det er en menneskerett å ha etisk samvittighet. Å være fastlege er ikke en menneskerett.

Allerede i 1913 startet den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort. I 1913 var abort ulovelig og både kvinner og den som utførte aborten risikerte fengsel. Foregangskvinnen Katti Anker Møller formulerte for første gang kravet om lovlig selvbestemt abort

Den første abortloven kom først i 1959. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Loven åpnet den gang opp for at legal abort kunne utføres hvis kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser eller hvis deres liv stod i fare. Ikke nok med det, de måtte legge saken frem for en nemd bestående av leger som satt med makt og innflytelse til å bestemme hvem som måtte fullføre svangerskaper og hvem som skulle få abort etter kriteriene ovenfor.

Nemden og systemet utløste abortkampen som en av kvinnebevegelsens store kamper på 1970-tallet. Kampen handlet om spørsmålet om hvem som skulle ta avgjørelsen – legen eller kvinnen selv. Paradokset er at det er samme kampen som kvinner står ovenfor i dag, i 2014. Etter at Helsedepartementet og den blå-blå regjeringen sendte ut høringsnotatet om reservasjoner for fastleger til å henvise kvinner til å ta abort. Paradokset er at vi nesten 40 år senere står ovenfor sammen kampen som våre søstre gjorde på 1970 tallet. Hvem skal avgjøre – kvinnen selv eller legen. Hvem skal bestemme? Kvinnen selv eller moralens vokter. Hvem skal bestemme over kvinners kropp? En fastlege med et annet grunn,-og verdisyn eller kvinnen selv som kjenner sin egen kropp, livssituasjon og følelser best?

Det blir for meg et paradoks at kvinneaksjonen for selvbestemt abort som stod sterkt på 1970-tallet, nå er dagsaktuell. Regjeringens forslag er et stort tilbakeslag i likestillingsdebatten. Det er et stort tilbakeskritt i kvinners rettigheter. Rettigheter som har blitt kjempet frem av sterke kvinnestemmer. Rettigheter som gjør at kvinner kan bestemme over sin egen kropp og ta sine egne valg.

Det er med stolthet jeg kan si at jeg hører til et parti som har kjempet for selvbestemt abort i flere ti år. Allerede i 1969 ble det programfestet på landsmøtet. Den kampen ga igjen åpning for loven som ble vedtatt i 1975, hvor det ble åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. Den ga også helsepersonell muligheten til å nekte å utføre abort av etiske og samvittighetshensyn. Først tre år senere i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt

Abortloven av 1975 gir allerede reservasjonsrett for sykehuspersonell fra å utføre eller delta i abortinngrep. Helsedepartementets høringsnotat går langt utover det som ligger i abortloven. Den gir en fastlege mulighet til å reservere seg fra å skrive under på en ”begjæring om svangerskapsavbrudd”. Fra kvinners og pasientens ståsted er det en belastning om å bli henvist til en annen lege. Jeg har ennå ikke møtt en eneste kvinne som tar lett på å gjennomføre abort. Det er en sårbar og følelsesmessig situasjon. Tillitsforholdet mellom pasient og fastlege vil svekkes om fastleger får reservasjonsrett og nekter å sette inn for eksempel spiral fordi de har andre personlige motiver. Slik som kommuneoverlegen i Åseral har. Høringsforslaget skaper utrygghet for kvinner i en sårbar situasjon, og det skaper flere ledd i en allerede krevende prosess. Det å bli henvist til en annen lege fordi en egen fastlege har reservert seg mot å henvise til abort skaper utrygghet.

Det er ikke til å legge skjul på at Høyre svikter kvinnene. Erna Solberg og Høyres slagord ”Nye ideer, bedre løsninger” er verken nye eller bedre. Ideen hennes regjering løfter frem var aktuell i 1975. Bedre løsning er det heller ikke når en setter kvinners hensyn til side.

Nå må landets kommunestyrer stå opp og si nei til at fastleger kan reservere seg mot å henvise til abort.

Det handler om likestilling, det handler om at kvinner i en sårbar situasjon skal møtes med respekt, uavhengig av hvilke valg de tar. De skal ikke møte moralens vokter. De skal få den hjelp de trenger, uten at legens egne moralske og etiske prinsipper skal bli en ekstra belastning for kvinner.

VI lever i 2014, men fortsatt er kvinnesaken fra 1970 tallet ”Folkeaksjon for selvbestemtabort” dagsaktuell. Vi trenger å se fremover, ikke bakover.

Anne & Hanne

Videre!

Du ska tacka dina gudar,

om de tvingar dig att gå

där du inga fotspår

har att lita på.

(Karin Boye)

2013-01-17 14.33.00

 

2013. På årets siste dag er det fint å gjøre opp status og berede grunn for et nytt år. Vi liker å tro at vi tar en mental storrengjøring. Ut med rusket for å gi rom for nye muligheter. Er det noe vi har lært er likevel at det som gir nye muligheter og gir uventede svinger langs veien, er et kontinuerlig fokus.

2013 var kanskje først og fremst det året hvor vi lærte å sette ned foten. Det er liten grunn til å godta sørlandsk skepsis og jantelov. Å ikke skulle tro du er noe eller kan noe, er veldig utmattende og slitsomt. Å skulle ta til takke med lua i hånda og avspist med flaue smuler når du har mer å gi er bare destruktivt og ødeleggende. Det er mange av oss som kan oppleve at vi begrenses av ulike årsaker. Og det finnes en mengde måter å begrense på. Vi mennesker er flokkdyr og vi lar oss ofte lede til å bidra til begrensing. Pass på at 2014 ikke blir et år hvor du bidrar til det.

Noen av oss vet at en av de vanskelige og krevende utfordringene vi kan møte er at menn og kvinners væremåte kan vurderes ulikt. Altså, når en kvinne slår i bordet er hun emosjonell, når en mann gjør det er han bestemt. Når en mann er engasjert på talerstolen er han en fengende taler, mens når en kvinne er engasjert er hun hissig eller sinna. Når en kvinne gir komplimenter flørter hun, når en mann gir komplimenter er han oppmerksom og inkluderende. De ulike oppfatningene av menn og kvinner gir også ulik oppfatning av deg som person.

Eller vi har også den varianten at hvis du stiller spørsmål er du vrang. Når du vil forsøke noe nytt er du vanskelig. Når du er uenig er du konfliktskapende.

Man tar seg så lett nær av det å bli stemplet på alle disse måtene. Og tilslutt blir rommet ditt veldig lite og trangt. Så du må finne en vei ut.

Ikke la andres meninger om deg begrense deg! Det betyr ikke at man ikke skal ta hensyn, være oppmerksom og inkluderende. Tvert om. Men det betyr at man skal finne en indre trygghet som gjør at du finner deg selv og tør være den du er. Våre barn lærer «løveloven» i barnehagen. I den står det «jeg skal være meg, men gi plass til andre slik at de kan være seg». Det er en fin verdi å møte andre med selv om andre ikke ønsker deg like mye rom. Ha et avklart forhold til at andre måtte ønske deg dit pepperen gror og distansere deg fra de virkemidler som forsøker å få deg dit på første klasse.

Ikke gi deg! Motstand er sunt hvis du møter den med åpent sinn. Derfor skal vi snakke mer med de som er uenige med oss enn de som er enige med oss. I et rom hvor ulike meninger kan brynes, skapes nye ideer og visjoner. Slikt kan det komme mye godt ut av. Det vil være synd hvis gode ideer gikk tapt i redsel for motstand. Men det betyr ikke at du skal gi deg, men du skal utfordre meningsrommet rundt deg med stolthet og ikke være redd for å skifte mening om det er riktig. Tro på deg selv, det er ingen grunn til at du ikke skal høres!

Videre! Det er så lett å være tilfreds. Men å hvile på laurbær skaper liten fremdrift. Og det er fremdrift vi skal ha. Aldri gi fra oss muligheter, aldri nøle. Heller tørre å kaste oss ut i det enn å være opptatt av landingsforholdene. Vi finner fort nok ut hvordan vi treffer bakken. Vi skal huske på at det vil være mange ganger sånne som oss tar i mot med nesa i grov grus, men så finnes det de gangene hvor vi lykkes og da vil prisen stå i forhold til innsatsen. Det gjelder å satse. Det er krevende og det forutsetter et kontinuerlig fokus og hardt arbeid. Vær modig søk nye utfordringer!

2013 var muligens et støyete og turbulent år. Men befriende er det å oppdage at du ikke trenger å la andre begrense deg og at du ikke trenger å måtte finne deg i hva som helst.

Det handler om å tro på saken din, at den er riktig og viktig. Det handler om å følge den. « La drømmene dine være større en frykten din og la handlingene dine tale tydeligere enn ordene dine» Det er befriende å holde fast på det.

Vi håper du også tør riste av deg det som begrenser deg slik at du tar ordet, setter ned foten, tør ta stilling og tør være deg selv!

2014 vil være året hvor vi skal videre!

Anne og Hanne

Ta vare på flokken din

Per Fuggeli kom med oppfordringen til juletider i fjor. Det bet seg fast i oss og har holdt oss fast i engasjementet vårt for mennesker som strever for å nå medias og dermed også beslutningstageres oppmerksomhet. Det har holdt oss fast i troen på et samfunn som gir alle muligheter og som er tuftet på solidaritet, som skaper og deler. «Ta vare på flokken din» handler for oss om å våge å se, tørre å spørre og tørre å ta standpunkter som sørger for nettopp flokken vår. Og flokken vår det er du og meg og alle de vi møter. Venner og ukjente, de beundringsverdige og de vi forsøker å jage vekk, de som lyktes og de som ikke lyktes. De om trenger hjelp og de som hjelper. Det er et kontinuerlig arbeid å sørge for flokken vår. Det er beinharde prioriteringer og noenganger upopulære valg. Noen ganger handler det om å være en stemme som sørger for menneskeverd. Som når noen vil jage vekk tiggere fordi det er så ubehaglig å møte ett menneske som ber deg om pengene dine. Eller når man vil gjøre det ulovlig å yte helsehjelp til asylsøkere som oppholder seg ulovlig i Norge.

« Ta vare på flokken din» handler kanskje mest om å klare å ta vare på dem du ikke kjenner eller ikke vil kjennes ved. Det er enkelt å sørge for de du er glad i og dine nærmeste. Syretesten i et samfunn er likevel hvordan vi tar vare på våre mest sårbare. «Å ta vare på flokken din» handler i høyeste grad om politikk. Vi må verne om det samfunnet som sørger for deltagelse og muligheter uavhengig av hvor du kommer fra eller hvor du skal. Det samfunnet som tar ansvar for hverandre. Et samfunn der vi gir muligheter for å lykkes, men har solidaritet nok til å innse at vi lever best med hverandre når det ikke er så stor avstand mellom oss. Der du yter etter evne og får etter behov. Der vi våger å omfordele fordi det skaper det beste samfunnet for oss alle og ikke folk flest. Det er på tide å sloss for de verdiene. Slåss for flokken din.

Kanskje trenger vi et verdikompass, en slags hjelp til å peile oss på rett spor slik at vi husker på at det er både i de store og i de små valgene at det til syvende og sist handler om du tar vare på flokken din eller de som er likest deg? Vi avslutter 2013 med å videresende Fuggeli sin oppfordring fra i fjor « Ta vare på flokken din» Det er gjennom omsorg, omtanke og handling vi kan gjøre en forskjell. Vær den forskjellen som gjør flokken din rausere, videre og sterkere. Villrosene takker for følge gjennom 2013. Vi takker våre fantastiske gjestebloggere som bidrar til å sette søkelys sog utfordre dagsorden. Vi takker for våre trofaste lesere og vi ønsker alle dere nye hjertelig velkommen. Tusen takk for følge og god jul og godt nytt år!

« It always seem impossible until it’s done» -Mandela

20131222-230654.jpg

Da det sa click

ninabilde2 (2)« Noen møter med mennesker endrer oss. Det sier bare click og så skjer det magiske ting. Da jeg møtte Polly Higgins ble jeg nok en gang minnet på det ansvaret vi alle har for å redde denne kloden Har vi egentlig råd til å la være?» Nina Hanssen er vår neste gjesteblogger og skriver om det nye arbeidslivet.

Nina Hanssen er grunder av det nye kvinnenettverket fembiz.net og driver sitt eget firma Flowcom.no. Hun har utgitt to bøker og har vært lokalpolitiker i Lørenskog i åtte år.

Nina har mastergrad i journalistikk fra Storbritannia i tillegg til at hun har mellomfag både i historie og sosialantropologi fra Trondheim. Nina har jobbet 20 år i norsk presse men også to år som journalist i den kenyanske avisa Daily Nation.

Hun kommer opprinnelig fra Hommelvik, er 46 år og bor i dag i Lørenskog sammen med samboer og tre barn.

God lesing

.......................

Da det sa click

Jeg er et menneske som elsker å mingle og bli kjent med nye mennesker. Gjennom jobben min som journalist  og som leder av kvinnnettverk et Fembiz,  møter jeg mange interessante mennesker. Men det er spesielt moro når man " clicker " med et menneske. For tre uker siden clicket jeg på en cafe i Oslo.

Jeg skulle gjøre et intervju for Advokatbladet med den skotske og internasjonalt kjente advokaten Polly Higgins. For tiden sitter hun i «Arne Næss Chair», et tre måneders professorat som inviterer internasjonale forskere til Norge for å finne løsninger på globale retts- og miljøproblemer. Jeg hadde lest meg opp på henne og forberedt mange spørsmål rundt henne arbeid for å gjøre massive ødeleggelser mot naturen lovstridig.

CVn hennes imponerte meg. Britisk høyesterettsadvokat og vinneren av 2013 Honoris Causa Doctorate of Business, Lausanne Business School.  I tillegg har hun mottatt folkets bokpris i 2011 for sin bok «Eradicating Ecocide» og «The people and the Environment Awards.I 2010 Higgins for FN at «ecocide», den omfattende ødeleggelsen av økosystemer, skal inkorporeres i det internasjonale rettsystemet. Den prisbelønnet og internasjonalt anerkjent økosofen og advokaten vil at Økomord skal anerkjennes som en femte forbrytelse mot freden slik at de som bryter loven kan dømmes av den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Arbeidet med dette har ført til at Higgins er utpekt som en av «Verdens Topp10 visjonære tenkere».

Min engelske favorittavis The Guardian, feiret henne som en av sine grønne helter. Etter et minutt i cafeen i Oslo sentrum er hun også min heltinne. Jeg rekker aldri å titte på notatblokka. For i det øyeblikket vi tok hverandre i hånden clicket vi.

«Clicking» defineres i psykologien som «en øyeblikkelig, dyp og meningsfull forbindelse med et eller flere andre mennesker eller med verden omkring oss». Det er i likhet med flow , som jeg har jobbet med de siste årene ,  et universelt menneskelig fenomen som i prinsippet kan skje mellom alle mennesker, uavhengig av alder, sted, kultur og kontekst. Det kan skje når du aller minst venter det. Click er en slags hybrid som handler om hvorfor vi mennesker kan komme i «the zone», et slags kollektivt flow, med noen mennesker, men ikke med andre. Allerede neste uke sitter vi sammen på en scene og snakker om ecocide og næringsliv på grunderaften for kvinnene i Fembiz. Selv om temaet er tungt går praten mellom oss lett. Det Blir laget en film om Pollys besøk i Fembiz og en venninne lager en liten snut om henne. Noen dager etterpå blir jeg intervjuet av en nasjonal avis i Kenya om dette møte om miljø med Polly Higgins. Jeg har fått opp mitt miljøengasjement igjen og skjønner at Higgins trenger mange stemmer for å lykkes med sin kamp for et bedre miljø for våre barn og barnebarn. Hun bruker aldri pekefingeren, men snakker et språk som er lett å forstå og kaller seg en stemme for kloden. Jeg kjenner at jeg av og til savner å være politiker, men samtidig er det mye vi som enkeltpersoner kan gjøre.

Denne uka fikk jeg en telefon fra den samme kenyanske avisen som intervjuet meg om Higgins. Jeg ble tilbydt fast ukentlig spalte i den kenyanske avisen etter nyttår.  Jeg får tilbud om å være stemmen fra Oslo. Endelig får jeg bruke stemmen min internasjonalt. Og alt på grunn av et «click» mellom to mennesker på en cafe i Oslo.

"En frivillig kveld" Sånn ble det.

Jeg så på ansiktene til de ansatte og de frivillige at de kjente hver og enkelt som er kom for å delta på middagen til « en frivillig kveld» Oppmerksomt saumfarte de lokalet for å se til at hver og en av brukerne som kom følte seg sett og ivaretatt. Mange av dem sliter med angst og blir engstelige når det er for mange nye mennesker og når situasjonen er litt annerledes enn den pleier å være. Og denne kvelden var unektelig litt annerledes. Den var annerledes for de fleste av oss. Selv i en liten by som Mandal finnes det et hav å krysse fra den ene kulturen til den andre. Vi lever i svært forskjellige virkligheter. Som folkevalgt er du ombud for dem alle. Det er en omfattende oppgave og det krever noe av deg.  Bak tallene og kvartalsrapportene finnes det mennesker. Noen mennesker som trenger hjelp. Noen mennesker som man helt glemmer. Og noen ganger glemmer man at hvis ikke den frivillige innsatsen hadde vært utført hadde tallene i budsjettet sett helt annerledes ut og at den innsatsen man gjør for å tilrettelegge for dem utgjør faktske tall.

Vi vet også så lite om hverandre når vi bor sånn på hver side av elva. Langt fra hverandre. Kanskje er vi fulle av fordommer mot hverandre. Kanskje kunnskapsløse. Da trengs et møtested.

«En frivillig kveld» var et slikt sted hvor vi møttes. Ansatte, frivillige, politikere og rusmiddelavhengige.

Vi var svært spente på om noen ville våge å ytre seg, fortelle om livene sine, fortelle om verdien av lavterskeltilbud og frivillige. Det hadde vi ikke trengt å være. Rundt bordene og over maten delte de historier og erfaringer. Fordommer ble erstattet med respekt.

Politikere fra SV, MDG, KrF, H, Frp og en uavhengig representant serverte, ryddet bord og tok oppvasken, men viktigst av alt snakket de med alle. Vi tror at det er betydningsfullt når forhandlingene om budsjettet tar til. Det at det finnes virkelige mennesker bak tallene som trenger tilbudet de har makt til å nedlegge eller opprettholde er vesentlig for våre folkevalgte å ha kjennskap til.

Vi takker alle de ansatte og frivillige i Frelsesarmeen og Blå Kors, særlig Margrethe Holte og Randi Grønsund.

Vi takker politikerne Alf Erik Andersen (FrP), Svend Seljom og Ole Guttorm Ihme (H),Tore Askildsen (KrF),Bodil Ruud (uavh) Morten Ekeland( SV) og Torgrim Olsen (MDG)

Og vi takker våre bidragsytere Metall bygg AS, MobilData Mandal, Mandals AS, Sweco Mec AS, Nødings Delikatesse, GE Healt care Lindesnes og Europris Mandal.

Villrosene vil fortsette med sine små prosjekter som har som målsetning å skape gode møteplasser hvor kunnskap og politikk kan utvikles og hvor mennesker kan møtes.

Her kan du lese oppslaget i regionsavisa Fedrelandsvennen.

Her er TareTV sitt innslag.

1464013_10153475508820344_263402532_n

601578_10201884389246881_2139560218_n

1453358_10153475507940344_1645588366_n

1459744_10152105293221719_1411167114_n

" En frivillig kveld"

henderDet ville vært enkelt å starte denne bloggposten med en tåredryppende historie fra virkeligheten.  Sånn som gir deg akutt behov for å vise omsorg og nestekjærlighet, gi penger til en frivillig organisasjon eller rydde skapet ditt for klær og gi til Frlsesarmeen. Men det er ikke nødvendig.

Denne bloggposten er til alle de de frivillige som legger ned timevis med arbeid for å være tilstede for andre mennesker som er i en svært vanskelig og sårbar livssituasjon. Menn og kvinner som trøster, viser omsorg, er tydelige rollemodeller, forebygger, reparerer og gir verdighet.

I 2012 hadde Villrosene et møte med de frivillige på Blå Kors i Mandal sammen med KrF sin leder Knut Arild Hareide. Der fortale godt voksne kvinne lavmælt sine historier og sine erfaringer. Sterke historier om menneskelighet, tålmodighet og livserfaring. Vi som lyttet ble tvunget til å lytte med hjerte og vi gikk derfra fulle av beundring og takknemlighet for det arbeidet disse kvinnene gjorde og har gjort gjennom tiår. Mange mennesker har kommet inn dørene til Blå Kors og blitt møtt med varme og omsorg og et menneske som kan lytte. Der det offentlige tilbudet sluttet stod de frivillige klar til å følge opp. Der noen ikke fant veien til hjelp, ble frivillige med og oppmuntret og støttet slik at også de kunne ta del i velferdsstatens tjenester. Der det offentlige kunne fatte vedtak og gi behandling kunne frivillige tilby hjemmelaga suppe og bre pleddet over en sliten kropp. Når kontorene stenger kl 15.30 åpner dørene hos de frivillige på kvelden.

Om vi regner på timene de frivillige legger ned ville det kunne vært omgjort til svært mange årsverk. Dette er vår sosiale kapital. Frivilligheten vi ikke kunne klart oss uten.

Likevel er det ganske tette skodd mellom frivilligheten og det offentlige. I en sektor som trenger både mer folk og mer kompetanse er det underlig at ikke frivilligheten er trukket mer inn som en ressurs i arbeidet med f.eks rusmiddelavhengige. Et tettere samarbeid og bedre tilrettelegging for de frivillige organisasjonene ville kunne ha gitt et bedre og mer helhetlig tilbud for brukeren. Samtidig er det viktig at de frivillige organisasjonene i større grad koordinere sin innsats og samarbeider. De frivillige utgjør det supplementet det offentlige aldri kan bli.

I Mandal kommune finnes det et sånt sted hvor det offentlige møter frivilligheten og det er i Fyrlyset. Fyrlyset er et lavterskeltilbud ovenfor rusmiddelavhengige personer  og er et samarbeidsprosjekt mellom Mandal kommune, Frivillighets sentralen og Frelsesarmeen. Det er et gatenært lavterskel tilbud der brukerne kan få tilbud om mat, helsetjenester og samtaler med kommunalt ansatte og frivillige.  Erfaringene fra Fyrlyset viser at når friville og offentlige ansatte jobber side om side lykkes man med å bygge de nødvendige gode relasjonene. Det driftes i hovedsak med penger fra Mandal kommune.

Fordi Mandal er en kommune med dårlig økonomi er nå Fyrlyset igjen blitt gjenstand for salderingspost. Det vil i så fall bety kroken på døra for Fyrlyset og et svært viktig tilbud forsvinner for mange mennesker som har det som sitt holdepunkt i sin tilværelse. Det betyr også kroken på døra for et viktig samarbeid mellom kommunen og frivilligheten.

Vi har lyttet til Blå Kors og Frelsesarmeen. De driver litt ulikt, men de har et sterkt engasjement for å gjøre livene til de menneskene de møter litt bedre gjennom sin tilstedeværelse vi har øsnket å synliggjøre verdien av deres arbeid og behovene til deres brukere.

Villrosene har som ambisjon og bidra til viktige møteplasser mellom mennesker slik at både kunnskap og politikk kan utvikles. Derfor har vi i samarbeid med Blå Kors og Frelsesarmeen invitert deres brukere til middag. Kall det gjerne gjestebud. Vi har hentet frivillige fra politikken. Vi utfordret nemlig byens folkevalgte til å bidra som frivillige når middagen skal serveres. Formålet med kvelden er

  • å samle organisasjoner som driver rusarbeid i kommunen og bidra til økt kjennskap og samarbeid.
  • gi tidligere og/eller nåværende rusmisbrukere en mulighet til å møte byens beslutningstakere og formidle hva som er viktig for dem i deres hverdag.
  • gi byens folkevalgte anledning til å bli kjent med frivillig arbeid og betydningen av det.
  • gi de frivillige mulighet til å synliggjøre den betydelige innsatsen de gjør
  • la de folkevalgte bidra med frivillig innsats for en kveld.

Vi kunne selvsagt ikke ha gjennomført en slik kveld uten støtte fra de lokale næringslivet.  Fem viktige bedrifter har bidratt økonomisk: Metall bygg AS, MobilData Mandal, Mandals AS, Sweco Mec AS, Nødings Delikatesse, Europris Mandal, GE Healthcare Lindesnes og Agderbær og Grønt AS.

Det vitner om samfunnsansvar og bidra til at de gruppene som ikke så lett når kontakt med beslutningstakere får hjelp til det av de som vet noe om hvor viktig det er. Det bidrar til et bredere og bedre demokrati.

Det handler om at folkevalgte er valgt for alle deler av befolkningen, både de som er gode til å snakke for seg og synliggjøre seg, og de som ikke er så gode, har overskudd eller kunnskap om det. Vi vet møtene mellom mennesker er viktig hvis politikere skal øke sin kunnskap og få innspill slik at gode beslutninger kan fattes. Avstanden mellom oss kan være forbausende stor selv om vi bor i samme by eller sammen kommune. Vi trenger å bygge broer over disse avstandene om vi skal lage et samfunn som er bra for alle.

I morgen, torsdag 14. november finner du oss i Frelsesarmeens lokaler i Mandal. Der håper vi å skape en møteplass der kunnskap deles og politikk utvikles.

Du hører fra oss!

 

 

Friere og rikere, men ikke likere

solfrid"Er det ikke nettopp dette politikk handler om, å ta stilling til hvilke verdier som er viktigst, og kjempe for at stadig flere får ta del i de godene og frihetene vi har samlet oss om?" Solfrid Rød er vår neste gjesteblogger og hun tar utgangspunkt i den nye regjeringserklæringen i  sitt innlegg.

Solfrid Rød er redaktør i Fontene, fagblad for barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. Hun liker fagpressen og fagbevegelsen, og er glad i jobben sin fordi Fontene dekker de viktige sakene og har en dedikert og dyktig redaksjon. Fontene har mottatt flere utmerkelser for sin journalistikk under Solfrid sin ledelse.

Solfrid har hovedfag i sosiologi i tillegg til en høgskoleutdanning i journalistikk. Før hun kom til Fontene jobbet hun i Handikapnytt, et fagblad utgitt av Norges Handikapforbund. Hun kommer fra Sauda, er 43 år og bor i Oslo sammen med samboer og tre barn.

Vi er svært stolte over at Solfrid fant tid til å skrive for oss. Les om hennes tanker om frihet og politikk!

......................................................................................................................................

Frihet er en uangripelig verdi. Men er det egentlig frihet å suse til butikken på en Segway for å kjøpe lakrispiper en søndag formiddag? Eller å kjøre i 130 på motorveien?

Jeg leser regjeringserklæringen, og undres. Frihet, valgfrihet og fleksibilitet gjentas på annenhver linje, og det understrekes igjen og igjen at hverdagen må bli enklere her i landet. For all del, jeg ser at det er mange gode enkelttiltak i denne erklæringen. Det er premissene jeg ikke kjøper. Bildet av oss nordmenn som ufrie, kuede ofre for en grenseløs stat, et åk av et byråkrati som spyr ut uforståelige regler, forbud og skjemaer uten annen hensikt enn å holde oss i sitt klamme grep. Det gjentas og gjentas at det må bli enklere å leve i dette samfunnet. I virkeligheten har vel ikke livet vært lettere noe sted på kloden noen gang i historien. Her på toppen av verden opplever vi en unik frihet fra verdens onder, og en tilsvarende frihet til å leve gode, trygge liv.

Men vi har litt av hvert å stri med, særlig som forbrukere, skal vi tro regjeringskameratene. Om vi for eksempel kjøper oss en idyllisk eiendom i vannkanten på Sørlandet, kommer byråkrater og politikere og ødelegger det hele med å tvinge oss til å bo der. Proffboksing og pokerturneringer har de tatt fra oss. Og vårt behov for å handle på søndager har vært undertrykket lenge nok. Inngripen i den enkeltes frihet til å gjøre som hun vil forstås som ufrihet. Frihet blir da antitesen til forbud, påbud og plikter, uten at man stiller det enkle spørsmålet: Frihet for hvem? Er det ikke åpenbart at min frihet til å handle på søndager innebærer ufrihet for butikkansatte? At arbeidsgivers frihet til å kreve lengre arbeidsøkter griper inn i ansattes fritid og privatliv? Eller at forenkling og avbyråkratisering av byggeforskriftene innebærer enda flere fysiske barrierer for funksjonshemmede?

Valgfrihetens apostler stiller ikke spørsmålet: Frihet til hva? Ut fra eksemplene som brukes og løsningene som presenteres kan det virke som om enhver inngripen, enhver mekanisme som hindrer meg i å maksimere mitt potensiale, er like alvorlig. Dermed havner boplikt og forbud mot fyrverkeri i samme kategori som diskriminering og dårlig undervisningstilbud. Men handler ikke politikk om å definere hvilke friheter og verdier som er viktigst? Om å verne om det beste vi har, og forsøke å gjøre noe med resten? Noe av det beste med Norge er små sosiale forskjeller, relativt sett. Et viktig grep for å holde på det er å la alle barn gå på samme skole, en god skole som minimerer betydningen av sosial bakgrunn. Den ryker hvis friheten til å etablere private skoler trumfer verdien av én skole for alle.

Altså, jeg misliker å sitte i bilkø, og jeg har ofte manglet en ingrediens eller to til søndagsmiddagen. Men er dette angrep på min personlige frihet? Nei, det er trivialiteter i en annen divisjon, det kan ikke holdes opp mot verdien av at mine barn går på en skole som gjenspeiler befolkningen, at de har venner med ulik økonomisk, sosial og kulturell bakgrunn.

Å ha personlig frihet som mantra er et godt retorisk grep. Ingen kan jo være imot frihet. Men høyresidens frihetsbegrep framstår ofte som rein ideologi, løsrevet fra virkeligheten. Det problematiseres ikke at den enes frihet har konsekvenser for den andre, eller at summen av enkeltmenneskers frie handlinger ikke nødvendigvis betyr frihet for de mange. Problemet er ikke at vi har for lite frihet i dette landet, men at friheten er skjevt fordelt.

I valgfrihetens blindsone spinnes sosiale mønstre av kjønn og klasse. Vi har et kjønnsdelt arbeidsliv, og menn på Oslos vestkant lever 12 år lengre enn sine medborgere på østkanten. Sosiale problemer har en tendens til å hope seg opp, og til å gå i arv. Hvis man ønsker å bekjempe slike mønstre, må man være villig til å styre politisk mot definerte mål. Når fedrekvoten så ofte brukes som eksempel, er det fordi den viser hvor effektivt et politisk vedtak kan være. Ja, den griper inn i familiens valgfrihet. Men den sikrer barnet en relasjon til begge foreldrene, den bidrar til likestilling både i hjemmet og i arbeidslivet, og den gir norske fedre en valgfrihet de aldri har hatt før.

Og er det ikke nettopp dette politikk handler om, å ta stilling til hvilke verdier som er viktigst, og kjempe for at stadig flere får ta del i de godene og frihetene vi har samlet oss om?

Når fellesskapet er det viktigste

hildegunnFjortisen til Hilde Gunn har skjønt det! Plutselig skjønte Hilde Gunn hvorfor hun er sosialdemokrat sånn helt på ordentlig. Hilde Gunn Bjelde er 42 år, og alenemamma til en fjortis på snart 15.  Hun er utdannet barnevernpedagog, har arbeidet med barnevern og rusvern både i kommune og stat siden 1996.

Hilde Gunn startet som studentpolitiker ved høgskulen Sogn og Fjordane, og politisk nestleder i Studentenes Landsforbund. Hun har bodd i Rogaland i 15 år, og vært politiker i bystyret og fylkesting like lenge. I tillegg til å være sosialarbeider innerst inne, og dermed opptatt av offentlige tjenester til de som sitter nederst ved bordet,  er hun spesielt opptatt av regional planlegging, miljøvern og friluftsliv og ikke minst demokratiprosesser.

 I dag sitter Hilde Gunn  i fylkestinget og fylkesutvalget i Rogaland for AP, og er fraksjonsleder i Regional og kulturutvalget, og arbeider nå som politisk rådgiver for fylkestingsgruppa

Hilde Gunn synes likevel hun har litt tid til overs og holder derfor på med en masteroppgave i samfunnsplanlegging og ledelse.

Vi er utrolig glad for å ha Hilde Gunn som gjesteblogger.

God lesning, - Husk å stem!

.......................................................................................................................

Da jeg ble spurt om å skrive et innlegg på Villroser bloggen, bestemte jeg meg for å skrive om noe så nerdete som regional planlegging, og hvorfor demokratiet vårt er best tjent med å opprettholde tre forvaltnings, og folkevalgte nivåer. Jeg er av den sorten som mener offentlig forvaltning  - altså forvaltning av felleskapsressursene våre er det aller viktigste, og jeg mener bestemt at vi gjør det best ved å ha folk som er valgt blant likemenn på alle forvaltningsnivåene. Når Høyre anklager AP for å ha økt byråkratiet, ja da blir jeg oppriktig forbanna – for i tillegg til at de siden 2005 har økt byråkratiet i en rekke høyrestyrte kommuner, vil de nå også legge ned fylkeskommunen – og overføre oppgavene til … ja kommunene, men ganske sikkert også nye interkommunale selskaper, foretak, og direktorater, det er en naturlig konsekvens. Jeg tror tvangssammenslåing av kommuner, og nedlegging av fylkeskommunen vil føre til mer byråkrati og mindre demokrati! – og håper inderlig at jeg får anledning til å skrive mer om nettopp det en annen gang.

For akkurat nå, mens jeg spiste middag med fjortisen skjønte jeg hvorfor jeg er sosialdemokrat (på ekte). Jeg sitter i Sandnes, i Rogaland, i Norge – altså et av de aller rikeste hjørnene i verden, her har Høyre vunnet skolevalget med god margin. Jeg er alenemamma til en fjortis ( hun er egentlig snart 15) som jeg selvsagt er veldig veldig stolt av, men også må jeg innrømme – ganske oppgitt over. Det siste året synes jeg hun har vært i overkant opptatt av shopping og rosablogger, og i underkant opptatt av hvordan det står til i verden. På mitt mest irritable har jeg nok også sagt til henne at det som er mellom ørene er til for å brukes,, og da mener jeg ikke smøres inn med et halvt kilo foundation.

I dag, 4 september - 5 dager igjen til valget, kommer fjortisen hjem og forteller at alle i klassen hennes hadde stemt høyre hvis de kunne. Hun sier også at hun tror Høyre vinner skolevalget fordi de lover leksefri skole, og skattelette. Så mens omeletten blir kald, eksploderer fjortisen i sin egen diskusjon, og forteller at hun har forsøkt å få klassevennene sine til å forstå at dette med leksefri bare er noe tull, for alle har uansett ansvar for egen læring også – lekser eller ikke, det er bare å lære seg. Så sier hun at skatteletten til Høyre ikke betyr noen ting for vanlige folk men vil føre til at rike mennesker blir rikere,  og med hennes ord: ”hva tror dere skjer da når vi betaler mindre i skatt??”, jo da får vi mindre penger til alt vi trenger, blant annet skoler og lønninger til lærere – de rike begynner på private skoler, og de gode lærerne følger etter, ”og alle andre som egentlig er vanlige folk ender opp med dårlige lærere, dårlige skoler, og helt til slutt blir vi et land der noen få rike har alle muligheter, mens flesteparten av oss ikke har noen mulighet” Hun avslutter det hele med å si at ”dette fører til forskjeller som jeg trodde vi var ferdig med for sånn 100 år siden”.  – Enkel logikk, men allikevel farlig nærme sannheten. Om høyresiden får det som de vil står felleskapet og velferdsstaten i fare, enhetsskolen som dannelsesarena og kulturbygger, helsetjenester der noen kan betale seg ut av køen mens andre må vente, arbeidsforhold vil forverres gjennom svekkede rettigheter både når det gjelder sykelønn og arbeidstid.

Høyresiden kritiserer oss for å ha for tette koblinger til arbeiderbevegelsen, min bekymring er høyresidens tette kobling til næringslivet –hva skjer med samfunnsplanleggingen dersom roller blandes når arealplaner og reguleringssaker skal vedtas? Hva skjer når felleskapets ressurser forvaltes i et marked tilpasset det private næringslivet? Min mening er at arbeiderbevegelsen er oss, folk flest – næringslivet har ofte andre agendaer for hvordan felleskapets ressurser skal og bør forvaltes. Demokratiet Norge er avhengige av å opprettholde og utvikle et sterkt fellesskap slik at våre felles verdier blir best mulig ivaretatt. Da er vi avhengige av at ungene våre får gå på den samme skolen som Jørgen Hattemaker og Kong Salomons sønner og døtre, bare slik ved å være sammen kan felleskapet og demokratiet styrkes.

Fjortisen fortalte også om det nye utrykket blant kidza om dagen; ”Det er en grunn til at himmelen er blå og at helvete er rødt”… Etter min mening ser horisonten mørk ut, dersom de blå-blå kommer til makten, helvete tror jeg altså ikke på – men kollektivet mitt i studietida het ”De glødende hjertes liga” – For meg er en rød stemme, det samme som et hjerte som banker for fellesskapet, det er da jaggu vanskelig nok å oppdra fjortiser om ikke de må vokse opp til å bli sine egne lykke smeder i tillegg!!

Godt Valg!

( og ja jeg er veldig stolt av fjortisen, og trekker tilbake det med foundation)

Barna trenger felleskap

  Foto: Anja Benjaminsen

" Barn trenger felleskap" sier vår neste gjesteblogger, Kari Henriksen.

Kari er Vest- Arbeiderparti sin førstekandidat til Stortinget. Hun har allerede vært en periode på Stortinget og hun var  statsekretær i helse og omsorgsdepartementet fra 2007 -2009. Kari brenner for å synliggjøre barn  og gi barn en god oppvekst uannsett livssituasjon.

Vi ønsker Kari lykke til i valgkampinnspurten.

God lesning -husk å stem!

 

........................................................................

Barna trenger felleskap. Det nærmer seg valg. Et viktig valg. Veldig viktig. Et valg om retning og verdier. En jeg snakka med sa det dreide seg om egoisme eller solidaritet. Jeg er enig. Å gi skattekutt til personer som har mer enn tre millioner i inntekt på 62. 000kr i måneden, og 150kr i måneden til de som har middels inntekt, synes jeg er usolidarisk, urettferdig og uriktig. Det betyr ikke at jeg mener de som eventuelt får disse 62. 000 hver eneste måned i ekstra skattekutt, er egoistiske. Jeg kjenner få av dem, og det er helt sikkert mange som er både solidariske og nestekjærlige blant dem.

Men systemet bygger opp om et annet verdivalg enn det jeg synes er rettferdig, og det er basert på en forståelse av at de som tjener mest skal bidra mindre til fellesskapet. Det synes jeg er urettferdig. Mange av de som i dag tjener gode penger på sin forretning har fått det til gjennom hardt arbeid og helt sikkert mange spennende dager og situasjoner. Men de har også gode forutsetninger for å lykkes. Vi har et unikt trepartssamrbeid i Norge. Arbeidstakerorganisasjonene tar ansvar og bidrar til omstilling og vekst. Til tross for høyt lønnsnivå og dermed en utsatt konkurransesituasjon, skapes det arbeidsplasser i Norge. 350 000 flere er det blitt. To av tre i privat sektor. Vi har en aktiv stat som bidrar med virkemidler som fremmer etableringer, legger til rette for gründervirksomhet og trygghet for de som investerer. Kjell O. Johannessen, tidligere leder i Node uttalte at: - "Det skal også sies at Trond Giske må være den mest aktive og lyttende næringsministeren i nyere tid." Hvorfor skriver jeg om arbeid, når jeg egentlig snakker om barn?

Fordi arbeid til foreldre er det viktigste velferdstiltaket noen statsleder kan bidra med for barna i landet han eller hun styrer. I Europa er det 26 millioner ledige. 278 000 familier ble kastet ut av husene sine i Spania i fjor, fordi de hadde mistet inntekten sin. Dette berører barn til 26 millioner ledige. Det er nesten helt ufattbart. 26 millioner. Fem ganger hele Norges befolkning, og mer. Det gir håpløshet til unge som står på terskelen til voksenlivet, har tatt en utdanning og som ikke får jobb.

Jeg vil redusere forskjellene mellom inntekten til folk, ikke gjøre dem større. Jeg vil ha mer fellesskap, ikke mindre. Jeg vil ha arbeid til alle, og et anstendig arbeid. Jeg vil ikke ha et A og B arbeidslag. Å ha et anstendig arbeid skaper frihet, forutsigbarhet og trygghet for familier og barn. Jeg vil satse mer på barnas oppvekstforhold. Mer på tidlig hjelp. Ja, mer på barn, rett og slett. Slik at deres hverdag skal bli bedre, som barn og som voksne.

I dag er det for mange som står utenfor arbeidslivet. Barn som har foreldre uten arbeid har et dårligere utgangspunkt enn andre barn. De har ofte flere utfordringer å løse, hver eneste dag. Skal vi gjøre noe som koster penger på skolen i dag? Blir jeg invitert til bursdag? Og hva skal jeg si, jeg vet at mamma eller pappa ikke har penger. Noen foreldre har i tillegg andre problemer som barna må forholde seg til. Det kan være sykdom, avhengighet, at en av foreldrene sitter i fengsel eller omsorgssvikt. Disse barna står hver dag opp og møter det ukjente landskapet. De jobber hardt og har mange spennedne situasjoner og hverdager. Hva skjer i dag? Blir det frokost? Middag? Kan jeg ta med meg noen hjem i dag? De går på skolen, selv om de vet at de kan bli erta for tøyet de går i, at de ikke har fått gjort leksene sine, at de ikke takker ja til bursdagsfeiring. De går avsted. Møter opp. Møter det ukjente. De er modige barn. De løser mange utfordringer slik de best kan. Vi ser dem.

Disse skal få bedre og tidligere hjelp. Jordmødre skal fra nå av snakke med barna om vold og utrygghet i familiene. Ikke for å diagnostisere, men for å være et alternativ. Hjelpe og bistå, lukke dører sakte opp, skape andre hverdager, nye fortellinger, hindre usikkerhet og redsel. Dette er viktig for barna. Men dette har jo ikke noe med arbeid til foreldrene å gjøre? Jo. For at vi skal kunne styrke barnevernet slik vi har gjort, lønne jordmødre, helsesøstre og psykologer, som jeg vil ha flere av ute der barna bor, trenger vi at noen betaler skatt. Og det gjør de av arbeidet de har. Men vi trenger også at vi er enige om at denne skatten skal brukes på barna. Regjeringen vil ha mer av tiltak rettet mot tidlig innsats overfor barn. Noen må gjøre jobben. Kommunen må ha penger til å ansette, utdanne og videreutdanne personell. Det er her disse to forholdene krysser hverandre: arbeid og barns situasjon. Det er her det blir galt å bruke mellom 100 og 25 milliarder på skattekutt til de som har mest fra før. Det kommer ikke ungene som trenger det mest til gode.

For meg er det en alvorlig sak. Det står om viktige verdier. Hvilken retning vi skal gå i de neste fire årene. Mer til de som har mest fra før, eller mer til barna? Arbeiderpartiet er på barnas side, og hver stemme teller.

Godt valg!