Frivillighet

"Det er urettferdig"

«Det er urettferdig» Min sønn ser en smule molefonken ut der han fastslår urettferdigheten. Jeg er ikke helt på nett, på vei ut døra til barnehagen, med smuler i munnviken og litt forsinka som vanlig. «Hæ» sier jeg litt forvirret og slenger på et forholdsvis upedagogisk «få på deg jakka nå!» Men poden står som ei saltstøtte i ganga og kikker på rekken av jakker på knaggene. Vinterjakke, regnjakke, vindjakke, flisjakke. «Det er urettferdig» «At noen har jakker og noen ikke har» Foto: STRINGER

Mens TV'en har surret og gått, fanget en kampanjefilm for hjelparbeid i Syria oppmerksomheten til mine barn.  Jeg forklarte storesøster om barna i Syria som mangler mat og klær  pga krigen. Ved siden av har en liten oppmerksom lillebror oppfattet urettferdigheten og nå står han og stirrer molefonkent på alle jakkene sine og innser livets urettferdighet.

Krigen i Syria er en av de mest brutale verden har sett på lenge. Uhindret får de mest brutale voldsmenn tøyle en sivilbefolkning, sulte dem og unndrar dem fra legehjelp og andre humanitære behov. Da de brukte kjemiske våpen mot barn og kvinner og sivilbefolkningen var det nesten så verden fikk hakeslepp. Men bare en liten andel av menneskene som er drept er drept i kjemiske angrep. De er drept av våpen forsynt dem av land og krefter som bærer ved til bålet for å holde liv i konflikten. Resten av verden ser ut til å kjeiete se ned i bakken og sparke i grusen.

Ingen ser ut til å være villige til å satse på fred i Syria. Partene i det internasjonale samfunnet som sitter rundt bordet i sikkerhetsrådet har valgt hver sin side. Og konsensusen som kreves for å skape fremgang ser ut til å være langt unna.

I mellomtiden betaler Syrias barn en høy pris for vårt manglende engasjement.

Vi burde ha krevd, skreket og forlangt fred. Vi burde ha grått i fortvilelse over hva disse onde, voldlige mennene tillater å utsette sitt folk for, sine barn for. Vi burde ha gitt til lommeboka vår var tom selv om det betydde at vi spiste havregrøt i ukesvis slik at Syrias barn fikk varme klær og legehjelp. Sørget for at det fantes hjelpearbeidere nok til å holde rundt og trøste det barnet som mistet sine nærmeste. Sørget for at fantes leger og legeutstyr til å lappe sammen de sønderskutte kroppene som er mammaer eller pappaer. Sørget for at det fantes jakker til alle.

Jeg ser de hjerteskjærende bildene av barna som gråter, av fedre som løper desperat gjennom gaten med sitt livløse barn. Jeg ser det og jeg gråter. Armene mine faller ned langs siden og jeg kjenner det voldsomme ansvar som foreldre uansett nasjonalitet deler;  å beskytte sine barn mot all verdens grusomheter. Jeg kjenner på en enorm maktesløshet.

Heldigvis finnes det hjelpeorganisasjoner som ufortørnet reiser inn i de vanskeligste konflikter. Og de er der i Syria. De er der alle sammen. Modige menn og kvinner som bruker sin tid og sin kompetanse på å være tilstede der barn og deres foreldre trenger dem mest. De yter helsehjelp, de deler ut varme jakker, mat og medisiner. Og skaper lommer av håp. Min og din jobb er å hjelpe dem å hjelpe. Og det kan vi gjøre herfra.

forsidebanner_Syria_NO_frontslide_frontslide

Hjepearbeid er er likevel bare et forsøk på å kompensere for et samfunn i full oppløsning, et forsøk på å hjelpe noen. Det som virkelig kreves i tillegg er en politisk vilje til å avslutte konflikten. Det er mennesker som startet den, det er mennesker som må avslutte den.

Lillebror sukker og gjentar, «det er urettferdig at noen ikke har noen jakker og jeg har mange. Det er ikke noe godt å fryse»

Så står vi der i vår rike trygge tilværelse og kikker litt på jakker. Og jeg lover meg selv at jeg skal støtte opp om SOS MAYDAY SIN kampanje om 4000 jakker til Syria før 1.mars og sender SOS TIL 2160. I det minste kan jeg gjøre det.

Men det er ikke noe annet å si akkurat den morgenen mer enn det lillebror konstaterer. Det er urettferdig. Det er så urettferdig at det nesten ikke er til å bære.

Anne & Hanne

Videre!

Du ska tacka dina gudar,

om de tvingar dig att gå

där du inga fotspår

har att lita på.

(Karin Boye)

2013-01-17 14.33.00

 

2013. På årets siste dag er det fint å gjøre opp status og berede grunn for et nytt år. Vi liker å tro at vi tar en mental storrengjøring. Ut med rusket for å gi rom for nye muligheter. Er det noe vi har lært er likevel at det som gir nye muligheter og gir uventede svinger langs veien, er et kontinuerlig fokus.

2013 var kanskje først og fremst det året hvor vi lærte å sette ned foten. Det er liten grunn til å godta sørlandsk skepsis og jantelov. Å ikke skulle tro du er noe eller kan noe, er veldig utmattende og slitsomt. Å skulle ta til takke med lua i hånda og avspist med flaue smuler når du har mer å gi er bare destruktivt og ødeleggende. Det er mange av oss som kan oppleve at vi begrenses av ulike årsaker. Og det finnes en mengde måter å begrense på. Vi mennesker er flokkdyr og vi lar oss ofte lede til å bidra til begrensing. Pass på at 2014 ikke blir et år hvor du bidrar til det.

Noen av oss vet at en av de vanskelige og krevende utfordringene vi kan møte er at menn og kvinners væremåte kan vurderes ulikt. Altså, når en kvinne slår i bordet er hun emosjonell, når en mann gjør det er han bestemt. Når en mann er engasjert på talerstolen er han en fengende taler, mens når en kvinne er engasjert er hun hissig eller sinna. Når en kvinne gir komplimenter flørter hun, når en mann gir komplimenter er han oppmerksom og inkluderende. De ulike oppfatningene av menn og kvinner gir også ulik oppfatning av deg som person.

Eller vi har også den varianten at hvis du stiller spørsmål er du vrang. Når du vil forsøke noe nytt er du vanskelig. Når du er uenig er du konfliktskapende.

Man tar seg så lett nær av det å bli stemplet på alle disse måtene. Og tilslutt blir rommet ditt veldig lite og trangt. Så du må finne en vei ut.

Ikke la andres meninger om deg begrense deg! Det betyr ikke at man ikke skal ta hensyn, være oppmerksom og inkluderende. Tvert om. Men det betyr at man skal finne en indre trygghet som gjør at du finner deg selv og tør være den du er. Våre barn lærer «løveloven» i barnehagen. I den står det «jeg skal være meg, men gi plass til andre slik at de kan være seg». Det er en fin verdi å møte andre med selv om andre ikke ønsker deg like mye rom. Ha et avklart forhold til at andre måtte ønske deg dit pepperen gror og distansere deg fra de virkemidler som forsøker å få deg dit på første klasse.

Ikke gi deg! Motstand er sunt hvis du møter den med åpent sinn. Derfor skal vi snakke mer med de som er uenige med oss enn de som er enige med oss. I et rom hvor ulike meninger kan brynes, skapes nye ideer og visjoner. Slikt kan det komme mye godt ut av. Det vil være synd hvis gode ideer gikk tapt i redsel for motstand. Men det betyr ikke at du skal gi deg, men du skal utfordre meningsrommet rundt deg med stolthet og ikke være redd for å skifte mening om det er riktig. Tro på deg selv, det er ingen grunn til at du ikke skal høres!

Videre! Det er så lett å være tilfreds. Men å hvile på laurbær skaper liten fremdrift. Og det er fremdrift vi skal ha. Aldri gi fra oss muligheter, aldri nøle. Heller tørre å kaste oss ut i det enn å være opptatt av landingsforholdene. Vi finner fort nok ut hvordan vi treffer bakken. Vi skal huske på at det vil være mange ganger sånne som oss tar i mot med nesa i grov grus, men så finnes det de gangene hvor vi lykkes og da vil prisen stå i forhold til innsatsen. Det gjelder å satse. Det er krevende og det forutsetter et kontinuerlig fokus og hardt arbeid. Vær modig søk nye utfordringer!

2013 var muligens et støyete og turbulent år. Men befriende er det å oppdage at du ikke trenger å la andre begrense deg og at du ikke trenger å måtte finne deg i hva som helst.

Det handler om å tro på saken din, at den er riktig og viktig. Det handler om å følge den. « La drømmene dine være større en frykten din og la handlingene dine tale tydeligere enn ordene dine» Det er befriende å holde fast på det.

Vi håper du også tør riste av deg det som begrenser deg slik at du tar ordet, setter ned foten, tør ta stilling og tør være deg selv!

2014 vil være året hvor vi skal videre!

Anne og Hanne

Ta vare på flokken din

Per Fuggeli kom med oppfordringen til juletider i fjor. Det bet seg fast i oss og har holdt oss fast i engasjementet vårt for mennesker som strever for å nå medias og dermed også beslutningstageres oppmerksomhet. Det har holdt oss fast i troen på et samfunn som gir alle muligheter og som er tuftet på solidaritet, som skaper og deler. «Ta vare på flokken din» handler for oss om å våge å se, tørre å spørre og tørre å ta standpunkter som sørger for nettopp flokken vår. Og flokken vår det er du og meg og alle de vi møter. Venner og ukjente, de beundringsverdige og de vi forsøker å jage vekk, de som lyktes og de som ikke lyktes. De om trenger hjelp og de som hjelper. Det er et kontinuerlig arbeid å sørge for flokken vår. Det er beinharde prioriteringer og noenganger upopulære valg. Noen ganger handler det om å være en stemme som sørger for menneskeverd. Som når noen vil jage vekk tiggere fordi det er så ubehaglig å møte ett menneske som ber deg om pengene dine. Eller når man vil gjøre det ulovlig å yte helsehjelp til asylsøkere som oppholder seg ulovlig i Norge.

« Ta vare på flokken din» handler kanskje mest om å klare å ta vare på dem du ikke kjenner eller ikke vil kjennes ved. Det er enkelt å sørge for de du er glad i og dine nærmeste. Syretesten i et samfunn er likevel hvordan vi tar vare på våre mest sårbare. «Å ta vare på flokken din» handler i høyeste grad om politikk. Vi må verne om det samfunnet som sørger for deltagelse og muligheter uavhengig av hvor du kommer fra eller hvor du skal. Det samfunnet som tar ansvar for hverandre. Et samfunn der vi gir muligheter for å lykkes, men har solidaritet nok til å innse at vi lever best med hverandre når det ikke er så stor avstand mellom oss. Der du yter etter evne og får etter behov. Der vi våger å omfordele fordi det skaper det beste samfunnet for oss alle og ikke folk flest. Det er på tide å sloss for de verdiene. Slåss for flokken din.

Kanskje trenger vi et verdikompass, en slags hjelp til å peile oss på rett spor slik at vi husker på at det er både i de store og i de små valgene at det til syvende og sist handler om du tar vare på flokken din eller de som er likest deg? Vi avslutter 2013 med å videresende Fuggeli sin oppfordring fra i fjor « Ta vare på flokken din» Det er gjennom omsorg, omtanke og handling vi kan gjøre en forskjell. Vær den forskjellen som gjør flokken din rausere, videre og sterkere. Villrosene takker for følge gjennom 2013. Vi takker våre fantastiske gjestebloggere som bidrar til å sette søkelys sog utfordre dagsorden. Vi takker for våre trofaste lesere og vi ønsker alle dere nye hjertelig velkommen. Tusen takk for følge og god jul og godt nytt år!

« It always seem impossible until it’s done» -Mandela

20131222-230654.jpg

"En frivillig kveld" Sånn ble det.

Jeg så på ansiktene til de ansatte og de frivillige at de kjente hver og enkelt som er kom for å delta på middagen til « en frivillig kveld» Oppmerksomt saumfarte de lokalet for å se til at hver og en av brukerne som kom følte seg sett og ivaretatt. Mange av dem sliter med angst og blir engstelige når det er for mange nye mennesker og når situasjonen er litt annerledes enn den pleier å være. Og denne kvelden var unektelig litt annerledes. Den var annerledes for de fleste av oss. Selv i en liten by som Mandal finnes det et hav å krysse fra den ene kulturen til den andre. Vi lever i svært forskjellige virkligheter. Som folkevalgt er du ombud for dem alle. Det er en omfattende oppgave og det krever noe av deg.  Bak tallene og kvartalsrapportene finnes det mennesker. Noen mennesker som trenger hjelp. Noen mennesker som man helt glemmer. Og noen ganger glemmer man at hvis ikke den frivillige innsatsen hadde vært utført hadde tallene i budsjettet sett helt annerledes ut og at den innsatsen man gjør for å tilrettelegge for dem utgjør faktske tall.

Vi vet også så lite om hverandre når vi bor sånn på hver side av elva. Langt fra hverandre. Kanskje er vi fulle av fordommer mot hverandre. Kanskje kunnskapsløse. Da trengs et møtested.

«En frivillig kveld» var et slikt sted hvor vi møttes. Ansatte, frivillige, politikere og rusmiddelavhengige.

Vi var svært spente på om noen ville våge å ytre seg, fortelle om livene sine, fortelle om verdien av lavterskeltilbud og frivillige. Det hadde vi ikke trengt å være. Rundt bordene og over maten delte de historier og erfaringer. Fordommer ble erstattet med respekt.

Politikere fra SV, MDG, KrF, H, Frp og en uavhengig representant serverte, ryddet bord og tok oppvasken, men viktigst av alt snakket de med alle. Vi tror at det er betydningsfullt når forhandlingene om budsjettet tar til. Det at det finnes virkelige mennesker bak tallene som trenger tilbudet de har makt til å nedlegge eller opprettholde er vesentlig for våre folkevalgte å ha kjennskap til.

Vi takker alle de ansatte og frivillige i Frelsesarmeen og Blå Kors, særlig Margrethe Holte og Randi Grønsund.

Vi takker politikerne Alf Erik Andersen (FrP), Svend Seljom og Ole Guttorm Ihme (H),Tore Askildsen (KrF),Bodil Ruud (uavh) Morten Ekeland( SV) og Torgrim Olsen (MDG)

Og vi takker våre bidragsytere Metall bygg AS, MobilData Mandal, Mandals AS, Sweco Mec AS, Nødings Delikatesse, GE Healt care Lindesnes og Europris Mandal.

Villrosene vil fortsette med sine små prosjekter som har som målsetning å skape gode møteplasser hvor kunnskap og politikk kan utvikles og hvor mennesker kan møtes.

Her kan du lese oppslaget i regionsavisa Fedrelandsvennen.

Her er TareTV sitt innslag.

1464013_10153475508820344_263402532_n

601578_10201884389246881_2139560218_n

1453358_10153475507940344_1645588366_n

1459744_10152105293221719_1411167114_n

" En frivillig kveld"

henderDet ville vært enkelt å starte denne bloggposten med en tåredryppende historie fra virkeligheten.  Sånn som gir deg akutt behov for å vise omsorg og nestekjærlighet, gi penger til en frivillig organisasjon eller rydde skapet ditt for klær og gi til Frlsesarmeen. Men det er ikke nødvendig.

Denne bloggposten er til alle de de frivillige som legger ned timevis med arbeid for å være tilstede for andre mennesker som er i en svært vanskelig og sårbar livssituasjon. Menn og kvinner som trøster, viser omsorg, er tydelige rollemodeller, forebygger, reparerer og gir verdighet.

I 2012 hadde Villrosene et møte med de frivillige på Blå Kors i Mandal sammen med KrF sin leder Knut Arild Hareide. Der fortale godt voksne kvinne lavmælt sine historier og sine erfaringer. Sterke historier om menneskelighet, tålmodighet og livserfaring. Vi som lyttet ble tvunget til å lytte med hjerte og vi gikk derfra fulle av beundring og takknemlighet for det arbeidet disse kvinnene gjorde og har gjort gjennom tiår. Mange mennesker har kommet inn dørene til Blå Kors og blitt møtt med varme og omsorg og et menneske som kan lytte. Der det offentlige tilbudet sluttet stod de frivillige klar til å følge opp. Der noen ikke fant veien til hjelp, ble frivillige med og oppmuntret og støttet slik at også de kunne ta del i velferdsstatens tjenester. Der det offentlige kunne fatte vedtak og gi behandling kunne frivillige tilby hjemmelaga suppe og bre pleddet over en sliten kropp. Når kontorene stenger kl 15.30 åpner dørene hos de frivillige på kvelden.

Om vi regner på timene de frivillige legger ned ville det kunne vært omgjort til svært mange årsverk. Dette er vår sosiale kapital. Frivilligheten vi ikke kunne klart oss uten.

Likevel er det ganske tette skodd mellom frivilligheten og det offentlige. I en sektor som trenger både mer folk og mer kompetanse er det underlig at ikke frivilligheten er trukket mer inn som en ressurs i arbeidet med f.eks rusmiddelavhengige. Et tettere samarbeid og bedre tilrettelegging for de frivillige organisasjonene ville kunne ha gitt et bedre og mer helhetlig tilbud for brukeren. Samtidig er det viktig at de frivillige organisasjonene i større grad koordinere sin innsats og samarbeider. De frivillige utgjør det supplementet det offentlige aldri kan bli.

I Mandal kommune finnes det et sånt sted hvor det offentlige møter frivilligheten og det er i Fyrlyset. Fyrlyset er et lavterskeltilbud ovenfor rusmiddelavhengige personer  og er et samarbeidsprosjekt mellom Mandal kommune, Frivillighets sentralen og Frelsesarmeen. Det er et gatenært lavterskel tilbud der brukerne kan få tilbud om mat, helsetjenester og samtaler med kommunalt ansatte og frivillige.  Erfaringene fra Fyrlyset viser at når friville og offentlige ansatte jobber side om side lykkes man med å bygge de nødvendige gode relasjonene. Det driftes i hovedsak med penger fra Mandal kommune.

Fordi Mandal er en kommune med dårlig økonomi er nå Fyrlyset igjen blitt gjenstand for salderingspost. Det vil i så fall bety kroken på døra for Fyrlyset og et svært viktig tilbud forsvinner for mange mennesker som har det som sitt holdepunkt i sin tilværelse. Det betyr også kroken på døra for et viktig samarbeid mellom kommunen og frivilligheten.

Vi har lyttet til Blå Kors og Frelsesarmeen. De driver litt ulikt, men de har et sterkt engasjement for å gjøre livene til de menneskene de møter litt bedre gjennom sin tilstedeværelse vi har øsnket å synliggjøre verdien av deres arbeid og behovene til deres brukere.

Villrosene har som ambisjon og bidra til viktige møteplasser mellom mennesker slik at både kunnskap og politikk kan utvikles. Derfor har vi i samarbeid med Blå Kors og Frelsesarmeen invitert deres brukere til middag. Kall det gjerne gjestebud. Vi har hentet frivillige fra politikken. Vi utfordret nemlig byens folkevalgte til å bidra som frivillige når middagen skal serveres. Formålet med kvelden er

  • å samle organisasjoner som driver rusarbeid i kommunen og bidra til økt kjennskap og samarbeid.
  • gi tidligere og/eller nåværende rusmisbrukere en mulighet til å møte byens beslutningstakere og formidle hva som er viktig for dem i deres hverdag.
  • gi byens folkevalgte anledning til å bli kjent med frivillig arbeid og betydningen av det.
  • gi de frivillige mulighet til å synliggjøre den betydelige innsatsen de gjør
  • la de folkevalgte bidra med frivillig innsats for en kveld.

Vi kunne selvsagt ikke ha gjennomført en slik kveld uten støtte fra de lokale næringslivet.  Fem viktige bedrifter har bidratt økonomisk: Metall bygg AS, MobilData Mandal, Mandals AS, Sweco Mec AS, Nødings Delikatesse, Europris Mandal, GE Healthcare Lindesnes og Agderbær og Grønt AS.

Det vitner om samfunnsansvar og bidra til at de gruppene som ikke så lett når kontakt med beslutningstakere får hjelp til det av de som vet noe om hvor viktig det er. Det bidrar til et bredere og bedre demokrati.

Det handler om at folkevalgte er valgt for alle deler av befolkningen, både de som er gode til å snakke for seg og synliggjøre seg, og de som ikke er så gode, har overskudd eller kunnskap om det. Vi vet møtene mellom mennesker er viktig hvis politikere skal øke sin kunnskap og få innspill slik at gode beslutninger kan fattes. Avstanden mellom oss kan være forbausende stor selv om vi bor i samme by eller sammen kommune. Vi trenger å bygge broer over disse avstandene om vi skal lage et samfunn som er bra for alle.

I morgen, torsdag 14. november finner du oss i Frelsesarmeens lokaler i Mandal. Der håper vi å skape en møteplass der kunnskap deles og politikk utvikles.

Du hører fra oss!