Funksjonshemmede

Maria

Maria Dette er historien om Maria. Om pappaen til Maria. Om en lang kamp som aldri ser ut til å slutte og som kjempes hver dag. En kamp for et likeverdig liv, et liv med selvbestemmelse og deltagelse. Et liv som ditt og mitt.

Maria er 20 år, nesten 21. 1.mai gikk hun i tog sammen med pappaen sin og sammen bar de fanen «Ja til fellesskolen». Det var Maria som ville at de skulle ha en fane om skolen. Maria mener at skolen er viktig. I dag går hun femte året på videregående skole. Hun skal flytte i egen bolig. Livet for Maria er tilsynelatende veldig likt andre ungdommer. Men så er det det heller ikke. Maria er psykisk utviklingshemmet. Når Maria synes at skole er viktig er det fordi hun liker skolen. Men hun savner en del ting. Felleskap og tilhørighet med alle de andre f.eks. Gjennom hele skolegangen har Maria vært i en spesielt tilrettelagt skole for barn med ulike utviklingshemminger. Skolen har vært lokalisert sammen med den ene barneskolen, men har likevel vært adskilt. Hun har ikke tilhørt en ordinær klasse. Alt har vært spesielt tilrettelagt for henne. Når hun nå går på videregående har hun ingen omgang med andre ungdommer på skolen utenom sin egen spesial klasse. Ingen turer, ikke noe sosialt som kunne gitt Maria en opplevelse av å tilhøre et skolefelleskap. Hennes verden er svært segregert. Og selv om Maria selv vil at det skal være annerledes er det få av de som bestemmer som lytter til Maria.

Det er svært vanlig at barn med en psykisk utviklingshemming får et skoletilbud i en spesialgruppe eller skole. Årsaken til det er at skolen opplever det som for faglig krevende å skape et tilrettelagt faglig skoletilbud i en ordinær skole eller klasse. For å forsvare et slikt spesialtilbud må tilbudet faglig sett være langt bedre og tilpasset den enkeltes elev forutsetninger og utviklingsmuligheter. Men spesialklasser kan også forsterke opplevelsen av utenforskap og ensomhet.

Faglig sett er det like krevende å ivareta kravene til tilrettelagt undervisningstilbud i spesialskoler som ordinære skoletilbud. All undervisning krever høy kompetanse og i tillegg kreves en tverrfaglig kompetanse som ivaretar de ulike barns behov for læring både sosialt og faglig. Mens skolen for øvrig har et svært høyt fokus på resultater og måloppnåelse for å øke kvaliteten i skolen, er det forbausende taust rundt kvaliteten på skoletilbudene for barn med særlige behov. De har verken de samme sterke pressgruppene eller allmenhetens oppmerksomhet. Men det burde vært et sterkt og høyt fokus for enhver kommune å sørge for høy og tverrfaglig kompetanse i tilbudet til barn med særlig behov for tilrettelegging. Med jevne mellomrom må politikere og skoleledere vurdere nøye om tilbudet som finnes i kommunene innehar den kvaliteten. Men hvis skoletilbudet er organisert på en slik måte at det foregår i en spesialgruppe eller skole må man også til enhver tid vurdere om tilbudet faglig sett kan forsvares som et bedre tilbud enn hva en faglig robust nærskole kunne gitt med tilstrekkelig ressurser.

Prinsippet om at alle barn skal få gå på nærskolen sin handler om at barn skal få tilhøre et felleskap og være del av og deltagende i lokalsamfunnet sitt. Det handler om identitet. Barn med utviklingshemming er ikke unntatt dette prinsippet. En skole med tilstrekkelig ressurser og større tverrfaglighet ville vært robust nok til å ivareta flere barn og sørget for en sterkere inkludering og forankring i nærskolen og barnfelleskap. Kanskje spesialskolene ikke hadde vært nødvendige da, samtidig er det en spennende tanke å ha en nærskole så proppfull av kompetanse at den ville kunne møte alle barn. En riktig felleskole. Det kunne utvilsomt komme alle elever til gode. Hadde vi også lagt grunnlaget for et rausere felleskap da? Handler dette vel så mye om vår vilje til å utvikle fellesskolen til en skole der alle kan delta og bli møtt på de behov de har for læring og utvikling?

Pappaen til Maria har ikke bare kjempet for at Maria skulle få være mer integrert på skolen, tilhøre en klasse, være sammen med funksjonsfriske. Da Mandal kommune skulle planlegge nye kommunale boliger for utviklingshemmede kjempet han for at Maria skulle få bo sentrumsnært slik at hun fikk kort vei til byens fasiliteter, kunne bruke sykkelen som hun er så glad i og få bo i et mest mulig ordinært bomiljø. Mandal kommune ville samle boliger både til rusmisbrukere, psykisk utviklingshemmede og psykisk psyke på samme sted. Pappaen til Maria kalte det en getto, en farlig getto. Det var mange foreldre som gav uttrykk for at de var enig med pappaen til Maria, men det har allerede vært en lang kamp for mange av disse foreldrene. Det er krevende. Pappaen til Maria fortsatte å kjempe. For Maria. For hennes rett til å bli integrert og klare seg best mulig alene. Og for hennes rett til å ha et hjem, ikke bare en bolig. Et pappahjerte gir ikke opp. Han kjemper fortsatt. For at Maria skal få eie sin egen bolig og bo i et hjem i et bomiljø der hun er integrert. Han kjenner Marias stemme og vet hva hun ønsker.

Dette er historien om Maria og om en lang kamp for å bli hørt. Maria har en egen stemme. Derfor ville hun gå i tog for fellesskolen. For for Maria betyr fellesskolen at alle får gå på den samme skolen. For Maria er det fint å være sammen med andre. Maria vil bo nær byen, så hun kan sykle. Det handler om Marias stemme. Derfor gikk Maria og pappaen hennes i tog. Hun var kledd i rødt og var feststemt og hun var stolt.

Jeg gikk bak og lurte på om jeg var stolt. Om jeg virkelig var stolt over et samfunn hvor Marias medbestemmelse og rett til et liv i felleskap var noe Maria selv måtte gå i tog for. Men Maria og pappaen hennes gikk der fremme og løftet med stolthet fanen. Pappaen holdt Maria i hånda med den ene hånda og fanen i den andre. Og alle som så dem så at han var stolt over henne. Jeg tenkte at vi som lokalsamfunn har mye å være stolt over når vi har Maria. Jeg går gjerne under samme fane som Maria.

Anne & Hanne

Nøkkelen til å lykkes

402593_10150450961565685_1473415846_nVår neste gjesteblogger Laila Bakke (43 år). Laila bor i Trondheim med to katter. Hun har hovedfag i Psykologi og har skrevet en mastergrad om "funksjonshemmede og samfunn". Et aktuelt tema om som underbygger viktigheten av jobbstrategi for funksjonshemmede. . Hun har tidligere vært prosjektleder i NHO. Nå jobber hun i Unge Funksjonshemmede. Her er Laila prosjektleder for et prosjekt som skal utrede situasjonen for unge uføre. Laila har også mye organisasjonserfaring, som tillitsvalgt i Norges Handicap forbund og i Foreningen for Muskelsyke.

Vi er stolte over at Laila vil skrive for oss.

God lesing

 

 

Nøkkelen til å lykkes

For å lykkes i arbeidslivet er troen på seg selv viktig. Troen på egne evner, ferdigheter, og ikke minst, troen på at akkurat jeg har noe å bidra med. Målet er å overbevise arbeidsgiver om at akkurat jeg er den perfekte for denne jobben.  Hva skjer da hvis du ikke har denne troen? Hvis du hele livet har fått høre at du er «annerledes», ikke flink nok, ikke dyktig nok, at du ikke trenger å anstrenge deg, for du klarer ikke å lykkes likevel. Hvis du er en byrde for samfunnet, og dine behov ikke telle - ville du da klare å bevare troen på at du har en selvfølgelig plass som er verdifull deltaker i arbeidslivet?

I min masteroppgave «Den skjulte virkeligheten» intervjuet jeg funksjonshemmede om deres tanker knyttet til det å være en resurs i arbeidslivet. Jeg ville gi en stemme til de som ikke kommer til orde i debatten.  Etter møte med informantene mine sitter igjen med spørsmålet: hvordan kan så mange funksjonshemmede faktisk klare å være i arbeid? Hvordan bevarer de sin tro på seg selv og sine resurser, når møter et hjelpeapparat som fokuserer på negative sider, og utilstrekkelighet istedenfor resurser og muligheter? Et hjelpeapparat som til tider bruker personens resurser som et argument for ikke å innvilge nødvendige tiltak. Informantene beskrev en virkelighet som er skjult for de fleste. En virkelighet som kan gi noen svar på hvorfor så mange funksjonshemmede står utenfor arbeidslivet.

Hindringene funksjonshemmede har knyttet til å være aktive arbeidstakere handler i like stor grad om forhold utenfor arbeidsplassen, som på selve arbeidsplassen. De må håndtere et hjelpeapparat som har et medisinsk fokus på funksjonshemning. Tjenester rettet mot funksjonshemmede er i liten grad utformet med tanke på unge aktive funksjonshemmede som er i arbeid.  Både kultur og organisering av tjenester er uformet på en slik måte vanskeliggjør en hverdag som aktiv yrkesutøver.

For de aller fleste arbeidstakere er det en selvfølge å stå opp om morgenen, kle seg, kanskje spise litt, før man setter seg i bilen, tar bussen eller toget til jobben.  Det er en selvfølge at man som arbeidstaker kan komme seg inn på arbeidsplassen.  Har de arbeidsverktøy som trengs, det er tilgang på fagstoff muligheter til kommunikasjon med kollegaer. Ved arbeidsdagens slutt regner de fleste med å komme seg greit hjem, til hus og hjem, familie og de oppgavene som skal gjøres på fritiden.

Hverdagen mine informanter beskriver er svært annerledes. Det ingen selvfølge at de får hjelp til å komme seg opp om morgenen i tide til å komme seg på jobb. Hjemmetjenesten har vaktskifter som vanskeliggjør å få hjelp i tide til å rekke jobben. Transporttjenesten kommer ofte for sent, eller for tidlig, noe som gjør dem til ustabile arbeidstakere. Fordi tjenestene er utformet som de er, opplever informantene at de blir sett på som brysome og kravstore.

Resultatet i oppgaven viser at mange funksjonshemmede på veien fram til arbeidsplassen må lære seg en måte å håndtere systemet på, en personlighet og fremstilling av seg selv, som er lite forenelig med å kunne se seg selv som en resurssterk arbeidstaker. For å klare å være i arbeid må de balansere rollen som takknemlig mottaker av tjenester, med rollen som selvsikker arbeidstaker som har mye å tilby en arbeidstaker. Denne balansen er ikke lett, og resultatet blir fort at troen på seg selv svinner i kampen mot byråkratiet.  Mange av informantene mine mener at dette er det vanskeligste for funksjonshemmede som skal ut i arbeid: ivareta troen på seg selv.

Her ligger nøkkelen til hvorfor Telenor Open Mind har så stor suksess med sitt Traineeprogram. Deltakerne som går dette programmet får styrket sin tro på at de er verdifulle resurser på arbeidsmarkedet, at de har har noe å bidra med og at de kan være minst like gode arbeidstakere som andre. Fokus for ledelsen i Open Mind er å finne de unike kvalitetene til den enkelte, se styrken og kompetansen, samtidig som deltakerne får lære seg å håndtere hjelpeapparatet på en hensiktsmessig måte.  Overgangen til arbeidslivet kan være tøff og brutal for mange. Det er mye som skal på plass. I Open Mind kan de bistå deltakerne, slik at de kan få fokusere på det de er gode til, på å mestre jobben, fordi de vet de har en samtalepartner i forhold til utfordringene. Deltakerne i programmet lærer seg å tro på seg selv og det de har å bidra med i arbeidslivet samtidig som de lærer hensiktsmessige strategier for å takle et hjelpeapparat som ikke alltid legger til rette for aktiv deltakelse i samfunnet.

Nav burde lære av de metodene Open Mind bruker for å lykkes med å få funksjonshemmede inn i arbeidslivet. De har lykkes med en av de store utfordringene, nettopp fordi de setter fokus på den enkeltes resurser, ikke problemer.

 

Giving up is not an option

Villroser har vært så heldige at vi har fått lov til å publisere en samtale mellom Kristin Skogen Lund og Ingrid Ihme. Samtalen har tidigere vært publisert på Telenor sitt interne nett. Kristin Skogen Lund er konserndirektør i Telenor med ansvar for Digital Services samt Broadcastdivisjonen. Stillingen inngår i Telenors konsernledelse. Hun er også Norges første kvinnelige NHO-president. Kristin er 46 år og har fire barn. Ingrid sier "Jeg har vært så heldig å ha Kristin med på ulike Open Mind-arrangement mange ganger. Om Kristin vil jeg si: hun nysgjerrig og stiller riktige og kloke spørsmål, hun analyserer fort og finner essensen i saker. Hun vet hva som er viktig, det har hun ikke minst lært av sin far, som var motstandsmann under krigen og satt i konsentrasjonsleir. I forhold til meg, så opplever jeg at hun på en varm og respektfull måte beskriver min styrke og min svakhet".

Vi ønsker Kristin Skogen Lund lykke til i sin nye jobb som Administrerende direktør i NHO.

Giving up is not an option

”People with a burning passion are not what we need in Open Mind. We need leaders who require high standards and who are actually able to recognize one’s efforts,” said Ingrid Ihme in a conversation with Kristin Skogen Lund on Open Mind.  

Kristin Skog Lund: The first couple of weeks after I took up my position in Telenor I met Ingrid who introduced me to Open Mind. I got so impressed both by the extent of the programme and the way in which Ihme and her team slowly and consistently have built it up and expanded it to also include other target groups. To make initiatives like this sustainable is not easy. Ingrid and her team have managed to make this a win-win formula for all involved parties from the very start. Furthermore, when I think of the perseverance and dedication that Ingrid shows despite the obstacles and challenges in her way, I am simply amazed.

Many people have heard about Open Mind, but they do not know a lot about you. Could you please tell us a little about yourself?

Ingrid Ihme: Sure, I come from a farm in Mandal in the southern parts of Norway - a great place to grow up. Ever since I was a child, my family always have told me how clever I am, and that there was nothing I couldn’t manage. So I’ve come to believe that this is a fact. That is a good quality to have as a manager — it helps to believe that you are clever and capable of achieving results.

Kristin Skog Lund: In that case, I guess we have something in common. When asked about myself, I often tend to say that when you believe in yourself, or as a small child is told that you can achieve whatever it is —in comparison to others, who are told the opposite—this is such a formative experience. I believe we share something here.

Ingrid Ihme: Yes. I have never accepted it when people say that this or that can’t be done. I have a progressive muscular disease, which means my condition will only get worse. I began using a wheelchair when I was about 20 years old. When you lose the ability to walk at such a young age, and having an illness like this, it means you are often experiencing grief. But, on the other hand, you also become very strong; I believe I can handle anything.

Kristin Skog Lund: So, this really puts things into perspective?

Ingrid Ihme: Yes, it does – it gives you faith in yourself and others. This is very positive. Having said that, it’s also really good to get a chance to work, it gives you an opportunity to focus on something else and not on the fact that things are not going well.

Kristin Skog Lund: Can you tell me a bit about the background to the Open Mind programme, and how you became involved? 

Ingrid Ihme: The programme itself started in 1994 in Aprildata, which was bought by Telenor in 1996. I had a friend who was involved in the programme.

Kristin Skog Lund: What were you doing before this?

Ingrid Ihme: I came from college, where I had been studying the history of ideas and religions and spent six months studying law, which I found boring — I couldn’t have continued doing that for six years. I joined the programme in 1996, and then became project manager in 1998. My first job was as a programme manager.

Kristin Skog Lund: What is the most important quality a manager of such a programme should have?

Ingrid Ihme: Some say that you need a person with a burning passion to do this kind of a job. I think that is a silly thing to say, as it is not the case. You need a manager who requires high standards, who communicates clearly and who is actually able to recognise one’s efforts. That is what I had when I started.

Kristin Skog Lund: What does a typical workday for you look like? What are the most important things that you do?

Ingrid Ihme: I spend my time strengthening Open Mind’s position both internally and externally. Externally, towards politicians, the Norwegian Parliament, other companies and the Norwegian Labour and Welfare Administration (NAV). Whereas internally, I spend my time working with regular Open Mind activities and the Integration programme i.e. with internships and admissions.

Kristin Skog Lund: What are the biggest challenges you are encountering?

Ingrid Ihme: Well, I think we have come long way. As long as we provide people with information, then the challenges we encounter are not that big.

Kristin Skog Lund: Ok, so there are no barriers that you are constantly coming up against and that irritate you?

Ingrid Ihme: No, not really.

Kristin Skog Lund: That’s good to hear. Ingrid, I have to ask you, since a lot of people see you as the embodiment of Open Mind; where would Open Mind have been without you?

Ingrid Ihme: I don’t know actually. I really enjoy bringing about change. And I raise questions when I don’t agree that changes can’t be made. I’m a doer, and I am also good at recognising great ideas, like, for example, when we spoke about extending the programme to also include Integration [of non-European immigrants]..

Kristin Skog Lund: Who inspire you the most - where do you get your energy from?

Ingrid Ihme: I get most of my energy and inspiration from the participants, actually. They are on their way to getting a permanent job, which is of key importance to them as to everybody else.

There is a lot of energy in this work. Similarly, I have - and still get - an energy boost from all the people in Telenor who believe in me - including you now.

Kristin Skog Lund: Thank you! Do you know if the Open Mind programme has inspired others to do the same?

Ingrid Ihme: Yes, in DiGi they introduced a similar programme, called Open Hearts. The same thing has also been done in Sweden and Pakistan. But, in Norway there are no other companies that have followed Telenor’s good example.

Kristin Skog Lund: Why is that, do you think?

Ingrid Ihme: To be completely honest, a lot of people think that it is too expensive and that it takes a lot of resources to succeed. All that is needed is for someone to say that this should be done. Even so, the Norwegian government recently created a new job strategy, into which they have incorporated a large part of our philosophy.

Kristin Skog Lund: I am sometimes asked about Open Mind, and the attitude I am met with is that it is easy for a big company like Telenor to do this. But as you’ve told us, the truth is that this did not come from us but from a very small company, which we acquired a while back. This is the best example that you don’t need to be big to succeed.

Ingrid Ihme: Yes, this clearly shows that you don’t need to be big to succeed. I’d love to get the programme running in Statoil and Aker too.

Kristin Skog Lund: Have you been in dialogue with other big companies in Norway? Have you been spreading the word outside Telenor?

Ingrid Ihme: Yes, I have, but they and others seem to think that it is difficult to succeed. I have approached a number of people in various HR networks, and they say “yes that sounds great” — but nothing comes of it. But, to be completely honest, I don’t really mind. Because that means that we in Telenor are free to pick and choose the very best candidates.

Kristin Skog Lund: Indeed! Good point! You have been part of this for 15 years now. In 15 years’ time, how will it look then? If we have this conversation then, what do you think we will look back on?

Ingrid Ihme: I think that maybe in 15 years’ time, there will no longer be a need for an Open Mind programme. I think that it will have become more commonplace to employ people from different backgrounds—be it people who are physically disabled or immigrants—than it is today.

Kristin Skog Lund: So, if I understand you correctly, your ambition going forward is that the Open Mind programme will become so successful that it will no longer be necessary?

Ingrid Ihme: Yes, after a while. But in the short term, I would like Open Mind to be launched in other countries where Telenor is present, as well as in other companies in Norway. I would also love to convert the Open Mind programme to a trainee programme so that participants start getting salary right from the beginning. We are currently using funds from NAV for two years for the physically disabled and for one year for immigrants.

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger!

Ingrid Ihme Vår neste gjesteblogger er Mandalsjenta Ingrid Ihme. Ingrid fullførte Telenors Handicap-program i 1998. Idag er hun direktør for Telenor Open Mind. Telenor Open Mind er et 2 årig arbeidsmarkedstiltak, og en døråpner til arbeidslivet for de som har en fysisk funksjonshindring. les mer om "Telenor Open Mind" her. Ingrid har et brennende engasjement for funksjonshemmedes rett til å være deltakende i samfunnet på lik linje med alle andre og brenner for et inkluderende arbeidsliv. 

Hun har vært medlem i statens råd for funksjonshemmede i to perioder, fra 2003-2012.

Ingrid er et stort forbilde for mange, og gjentatte ganger vist at rullestol er ingen hindring i arbeidslivet og viser et stort pågangsmot. Vi er glade og takknemlige for at Ingrid ønsker å dele sine tanker på bloggen vår. God lesing!

Gi oss muligheter; i stedet for å se begrensninger! 

Helt siden Regjeringen Brundtland la fram attføringsmeldinga i 1992 har alle regjeringer, uansett politisk farge, hatt som uttalt mål å få flere funksjonshemmede i arbeid. Likevel er altså andelen funksjonshemmede i arbeid bare rundt 45 prosent, mens den er nær 80 prosent for hele befolkningen. Man kan lure på hvorfor.

Kun 45 % av oss funksjonshemmede er i arbeid. Jeg er en av dem og jeg er medlem i FFM og direktør for Telenor Open Mind.

Da jeg var 23 år og nyutdannet, forstod jeg at det kunne bli vanskelig for meg som muskelsyk rullestolbruker å komme inn i arbeidslivet. Men jeg fikk høre om et prosjekt i Telenor, et slags springbrett kalt Open Mind. Jeg fikk plass, hadde en bratt læringskurve på IT-Support i Telenor, og siden jeg var 25 år har jeg jobbet fulltid i en lederstilling, og har gått gradene til direktør.

Dette kan jeg gjøre på grunn av en arbeidsgiver som ser muligheter i stedet for begrensninger. Men det er ikke nok!

Bydelen har sørget for at jeg får den hjelpen jeg trenger i dagliglivet; gjennom brukerstyrt personlig assistanse. Jeg har et visst timetall til disposisjon, ansetter egne assistenter, og fastsetter deres arbeidstid ut fra mine behov. Jeg har en spesialtilpasset bil som jeg kjører til jobben. Med den hjelpen får jeg hverdagene og arbeidsdagene til å gå greit. Det jeg lurer på, er hvorfor det ikke går like greit for andre funksjonshemmede?

Vi må bryte den onde sirkelen der du ikke får jobb uten erfaring, og dermed ikke har erfaring som gjør at du får jobb. Noen må tilby unge funksjonshemmede den første jobben. Da jeg søkte min første jobb, var jeg på rett sted til rett tid. Og Telenors program var så vellykket at det fortsatt er i drift.

For arbeidsgiver handler dette først og fremst om mot til å ta det første skrittet. For å få mot trengs mer kunnskap og ikke minst trygghet om at dette vil gå bra. Det er derfor behov for å gi støtte til arbeidsgiverne slik at de tør åpne porten for flere funksjonshemmede.

Det er flere som har prøvd seg med godt resultat. Departementene og direktoratene gjennomførte i perioden 2007-2009 et ettårig trainee-program for personer med nedsatt funksjonsevne. Rapporten derfra viser at erfaringer skaper økt bevissthet hos arbeidsgiverne, og synliggjør funksjonshemmede som arbeidskraftsressurs.

NAV har arbeidslivssentre i alle fylker. De må styrkes for å kunne bedre sin bistand til arbeidsgivere i offentlig og privat sektor. I dag er arbeidslivssentrene altfor lite kjent ute hos arbeidsgiverne.

De som lykkes med å få funksjonshemmede i arbeid, det er de som prøver! Derfor er det viktig å gjøre det så enkelt som mulig. Her må offentlig sektor gå i front.

Men, som mitt tilfelle viser: det er ikke bare på jobben det skal fungere. Det å få flere funksjonshemmede i arbeid handler om at alle tjenester må fungere sammen. Noen av oss trenger faktisk hjelp for å «komme opp om morran».

Har jeg et viktig møte klokka 9, rekker jeg det ikke om hjelpen kommer 8.30. Kommunen har ansvaret for at jeg får hjelpen i tide, men regelverket de jobber ut fra er statlig. Det er derfor viktig at de nasjonale retningslinjene tar utgangspunkt i at folk lever et aktivt liv.

Vi vet at Norge står foran økende mangel på arbeidskraft. Vi må derfor riste av oss fordommene, og bruke den arbeidskraftressursen som funksjonshemmede representerer.