Kommuner

Hvorfor jeg stemte NEI til den nye arbeidstidsavtalen til KS!

tone

"Jeg er lærer, jeg elsker jobben min, men KS sitt industrialiserte syn på arbeidstid passer ikke skolen"Vår neste gjesteblogger,Tone Elisabeth Kvinen-Lindland,  stemte nei til forslaget til ny arbeidstidsavtale for lærerne. Her forklarer hun hvorfor.

Tone er en aktiv og engasjert lærer ved Furulunden barneskole i Mandal. Vi er svært glad for hennes bidrag i en svært viktig tid for skolens utvikling.

....................................................................................

Jeg jobber som adjunkt på en super barneskole i Mandal, Furulunden skole. Jeg har jobbet som lærer i mange år. Faktisk opparbeidet meg 16 års ansenitet. Årene går, og jeg er fortsatt like glad i å undervise, og elsker jobben min.

Over 70 % av lærerne avviste forslaget til den nye arbeidstidsavtalen, og deltakelsen var høy. Ja, mange lærere, inkludert meg, er frustrerte over mistilliten vi opplever fra arbeidsgiveren vår KS. De mener at det vil gi økt samarbeid hvis vi er mer bundet på skolen. KS mener at tvang på arbeidsplassen skal føre til et bedre samarbeid mellom oss lærere. Det er jeg totalt uenig i.

Lærere bør greie å jobbe like mye som alle andre, de bør klare å være på jobben i 7, 5 timer hver dag. Den påstanden har jeg hørt mange ganger, både før og etter, at vi tok opp kampen mot kravet om flere arbeidstimer bundet til kontorstolen på arbeidsværelset. Det er vanskelig for andre utenfra å skjønne alt i en «lærers verden.» Alle yrker har sin egenart. Noe av det som kanskje kjennetegner læreryrket, er at det kombineres med mange intensive undervisningsøkter med konsentrasjonskrevende arbeidsoppgaver, som igjen krever planlegging og vurdering.

En skolehverdag begynner ofte med at 29 forventningsfulle elever ser på meg. Noen må roes ned, andre må trøstes, konflikter må løses, og det viktigste av alt…. Min rolle er at alle 29 skal føle seg sett og likt av læreren, sosialiseres og få venner, slik at de har lyst å komme på skolen. Jada, og i tillegg bør jeg lære dem noe i løpet av dagen. Så etter fem, seks undervisningstimer er jeg ganske tappet for energi. Noen dager mer enn andre. Da har jeg lite lyst til å være bundet på skolen til et fast tidspunkt. Da er kveldene gode å ha til å få forberedt seg til neste dag. KS sitt industrialiserte syn på arbeidstid passer ikke i skolen. For å få motiverte lærer og ikke minst, få folk til å bli lærer, og beholde lærer bør vi vises tillit og redusere detaljstyringen.

Ifølge undersøkelser vil vi 2020 mangle 11 000 lærere, hvis vi ikke klarer gjennom gode tiltak å endre dagens situasjon. Vi må få flere lærer tilbake til skolen, og flere av de nyutdannede må velge skolen fremfor annen yrkeskarriere.

Dette skjer ikke med å kreve 7,5 timers binding, dårligere vikarlønning og reduksjon for seniorer. Arbeidstidsavtalen handler om mer enn bare binding av tid.

Forskning (Hattie) viser at lærerens kompetanse ikke er den viktigste faktoren for økt læringsutbytte hos eleven. KS forslag handler om forvaltning av tiden til en lærer. Det viktigste for elevens læringsprosess er relasjonsbygging og vurderingsarbeid. Altså kort fortalt… lærerens kontakt med eleven, og hjemmet, og for –og etterarbeid. En viktig del av jobben som stiller krav til tid og fleksibilitet. På barnetrinnet underviser en lærer i full stilling 26 timer per uke. Disse timene skal forberedes og her må undervisningen tilpasses til hver enkelt elev.

Finland som ligger et godt stykke foran Norge kan vise til gode resultater i internasjonale undersøkelser. Finske lærer underviser i gjennomsnitt færre timer pr. år enn de norske lærerne! I Finland pålegges lærere i grunnskolen ikke mer enn ca 114 timer tilstedeværelse på skolen. Sammenligner vi med norske skoler, har vi en bundet tid på mellom 508 og 683 timer i tillegg til undervisningen. Forstå det den som kan, at den norske skolen blir bedre hvis arbeidstidsavtalen innføres?!

Jeg streiker for en arbeidstidsavtale som anerkjenner læreryrkets helt spesielle egenart. En avtale som sikrer lærerne den fleksibiliteten de trenger for å gjøre en best mulig jobb for elevene. Skolen trenger lærere som drives av indre motivasjon, egne kvalitetskrav og ekte formidlingsglede. Læreryrket er ingen kontorjobb.

Maria

Maria Dette er historien om Maria. Om pappaen til Maria. Om en lang kamp som aldri ser ut til å slutte og som kjempes hver dag. En kamp for et likeverdig liv, et liv med selvbestemmelse og deltagelse. Et liv som ditt og mitt.

Maria er 20 år, nesten 21. 1.mai gikk hun i tog sammen med pappaen sin og sammen bar de fanen «Ja til fellesskolen». Det var Maria som ville at de skulle ha en fane om skolen. Maria mener at skolen er viktig. I dag går hun femte året på videregående skole. Hun skal flytte i egen bolig. Livet for Maria er tilsynelatende veldig likt andre ungdommer. Men så er det det heller ikke. Maria er psykisk utviklingshemmet. Når Maria synes at skole er viktig er det fordi hun liker skolen. Men hun savner en del ting. Felleskap og tilhørighet med alle de andre f.eks. Gjennom hele skolegangen har Maria vært i en spesielt tilrettelagt skole for barn med ulike utviklingshemminger. Skolen har vært lokalisert sammen med den ene barneskolen, men har likevel vært adskilt. Hun har ikke tilhørt en ordinær klasse. Alt har vært spesielt tilrettelagt for henne. Når hun nå går på videregående har hun ingen omgang med andre ungdommer på skolen utenom sin egen spesial klasse. Ingen turer, ikke noe sosialt som kunne gitt Maria en opplevelse av å tilhøre et skolefelleskap. Hennes verden er svært segregert. Og selv om Maria selv vil at det skal være annerledes er det få av de som bestemmer som lytter til Maria.

Det er svært vanlig at barn med en psykisk utviklingshemming får et skoletilbud i en spesialgruppe eller skole. Årsaken til det er at skolen opplever det som for faglig krevende å skape et tilrettelagt faglig skoletilbud i en ordinær skole eller klasse. For å forsvare et slikt spesialtilbud må tilbudet faglig sett være langt bedre og tilpasset den enkeltes elev forutsetninger og utviklingsmuligheter. Men spesialklasser kan også forsterke opplevelsen av utenforskap og ensomhet.

Faglig sett er det like krevende å ivareta kravene til tilrettelagt undervisningstilbud i spesialskoler som ordinære skoletilbud. All undervisning krever høy kompetanse og i tillegg kreves en tverrfaglig kompetanse som ivaretar de ulike barns behov for læring både sosialt og faglig. Mens skolen for øvrig har et svært høyt fokus på resultater og måloppnåelse for å øke kvaliteten i skolen, er det forbausende taust rundt kvaliteten på skoletilbudene for barn med særlige behov. De har verken de samme sterke pressgruppene eller allmenhetens oppmerksomhet. Men det burde vært et sterkt og høyt fokus for enhver kommune å sørge for høy og tverrfaglig kompetanse i tilbudet til barn med særlig behov for tilrettelegging. Med jevne mellomrom må politikere og skoleledere vurdere nøye om tilbudet som finnes i kommunene innehar den kvaliteten. Men hvis skoletilbudet er organisert på en slik måte at det foregår i en spesialgruppe eller skole må man også til enhver tid vurdere om tilbudet faglig sett kan forsvares som et bedre tilbud enn hva en faglig robust nærskole kunne gitt med tilstrekkelig ressurser.

Prinsippet om at alle barn skal få gå på nærskolen sin handler om at barn skal få tilhøre et felleskap og være del av og deltagende i lokalsamfunnet sitt. Det handler om identitet. Barn med utviklingshemming er ikke unntatt dette prinsippet. En skole med tilstrekkelig ressurser og større tverrfaglighet ville vært robust nok til å ivareta flere barn og sørget for en sterkere inkludering og forankring i nærskolen og barnfelleskap. Kanskje spesialskolene ikke hadde vært nødvendige da, samtidig er det en spennende tanke å ha en nærskole så proppfull av kompetanse at den ville kunne møte alle barn. En riktig felleskole. Det kunne utvilsomt komme alle elever til gode. Hadde vi også lagt grunnlaget for et rausere felleskap da? Handler dette vel så mye om vår vilje til å utvikle fellesskolen til en skole der alle kan delta og bli møtt på de behov de har for læring og utvikling?

Pappaen til Maria har ikke bare kjempet for at Maria skulle få være mer integrert på skolen, tilhøre en klasse, være sammen med funksjonsfriske. Da Mandal kommune skulle planlegge nye kommunale boliger for utviklingshemmede kjempet han for at Maria skulle få bo sentrumsnært slik at hun fikk kort vei til byens fasiliteter, kunne bruke sykkelen som hun er så glad i og få bo i et mest mulig ordinært bomiljø. Mandal kommune ville samle boliger både til rusmisbrukere, psykisk utviklingshemmede og psykisk psyke på samme sted. Pappaen til Maria kalte det en getto, en farlig getto. Det var mange foreldre som gav uttrykk for at de var enig med pappaen til Maria, men det har allerede vært en lang kamp for mange av disse foreldrene. Det er krevende. Pappaen til Maria fortsatte å kjempe. For Maria. For hennes rett til å bli integrert og klare seg best mulig alene. Og for hennes rett til å ha et hjem, ikke bare en bolig. Et pappahjerte gir ikke opp. Han kjemper fortsatt. For at Maria skal få eie sin egen bolig og bo i et hjem i et bomiljø der hun er integrert. Han kjenner Marias stemme og vet hva hun ønsker.

Dette er historien om Maria og om en lang kamp for å bli hørt. Maria har en egen stemme. Derfor ville hun gå i tog for fellesskolen. For for Maria betyr fellesskolen at alle får gå på den samme skolen. For Maria er det fint å være sammen med andre. Maria vil bo nær byen, så hun kan sykle. Det handler om Marias stemme. Derfor gikk Maria og pappaen hennes i tog. Hun var kledd i rødt og var feststemt og hun var stolt.

Jeg gikk bak og lurte på om jeg var stolt. Om jeg virkelig var stolt over et samfunn hvor Marias medbestemmelse og rett til et liv i felleskap var noe Maria selv måtte gå i tog for. Men Maria og pappaen hennes gikk der fremme og løftet med stolthet fanen. Pappaen holdt Maria i hånda med den ene hånda og fanen i den andre. Og alle som så dem så at han var stolt over henne. Jeg tenkte at vi som lokalsamfunn har mye å være stolt over når vi har Maria. Jeg går gjerne under samme fane som Maria.

Anne & Hanne

Funklende mulighet

Illustrasjonsfoto. Ski kommune Hva om Kulturskolen er en funklende mulighet som bare ligger der og venter på å tas i bruk, til å utnyttes til sitt potensiale. Hva om den er en av nøklene som kan brukes til å bryte med levekårsmønstrene i landsdelen.

Kulturløftet, som feiret sitt 10 års jubileum for et par uker siden, var et sånt løft som skulle bidra til at sånne som meg, ikke- skolerte -kunst nytere skulle få flere muligheter til å bli berørt og beriket. Det var en anerkjennelse av at kultur i stor grad bidro til utvikling av folks liv, bidro til sosial utjevning, inkludering og deltagelse. Selvsagt også en anerkjennelse av kulturens egenverdi og iboende frittstående skape- og virketrang.

Det var ikke helt gitt at jeg skulle bli så glad i ulike kunstarter. Men mammas fjerne fetter er en meget anerkjent preformance kunstner. Familien min syntes i grunnen i lang tid at det han drev med var renspikka galskap og i ren sympati stilte de opp på utstillinger og preformancer. Så også jeg. Forskjellen var at jeg ble bergtatt. Lindesnes fostret også en vidunderlig verdenskjent fiolinist, et langt steinkast fra hvor jeg vokste opp. Nysgjerrig stilte jeg opp på en av konsertene hennes, og der og da var jeg solgt. Bergtatt lyttet jeg og hun spilte slik at det nesten var som hun pirket i sjela mi.

Jeg var heldig og kunsten krysset min vei. Men hvordan kan vi gjøre kultur mer tilgjengelig for barn. Hvorfor er det viktig? Kulturen gir mulighet til å finne uttrykk for følelser og tanker, gir mulighet for personlig utvikling og åpner døren til klassereiser og nye uttrykk.

Kulturskolen er for mange barn i dag den døra inn i kulturens magiske verden. Hver torsdag blir jeg minnet om det. Da følger jeg datteren min på kulturskolen i Buen kulturhus. I alle rom utøves kultur av barn og unge. Når man går gjennom korridorene skiftes uttrykket i kunstformen og man går gjennom mange ulike uttrykk. Barn får utforske sine evner og talenter, opplever å øve og øve for så å mestre å beherske. Ikke bare blir de kjent med sin kunstform, de blir også kjent med seg selv.

Man kan selvsagt si sånt om de fleste aktiviteter som finnes for barn. Målet er utvikling, begeistring og økt kunnskap. Men kulturskolen er spesiell for den er kommunal. Ikke bare det, den er lovfestet.

Målet med kulturskolen er for det første et dannelsesmål om at kulturskolen skal bidra til utvikling av skapende evner og identitet hos elever. For det andre har det et breddemål om at kulturskolen skal bidra til at alle barn skal få oppfylt sin rett til deltakelse i kunstnerisk virksomhet. Denne retten er nedfelt i FNs barnekonvensjon. For det tredje skal kulturskolen bidra til at barn med særlige begavelser skal få mulighet til å utvikle sine kunstneriske talenter. En fjerde politisk forventning er at de skal fungere som kulturfaglige ressurssentre i det lokale skole- og kulturlivet. Om ikke det var nok nevnes også kulturskolen eksplisitt i stortingsmelding «Nasjonal strategi for å utjevne helseforskjeller» (Helse- og omsorgsdepartementet 2007) Der unger fra ulike sosiale lag møtes er det en omforent forståelse om at en sosial utjevning kan finne sted gjennom en felles dannelsesprosess . Kulturskolen kan, i tillegg til å representere et iboende gode om å la barn og unge få utøve kunst, ha en sosialt utjevnende funksjon.   God sosial utjevningspolitikk er god helsepolitikk.

Kulturskolen har altså svært brede målsetninger, sannsynligvis ganske umulig å favne alt. Men jeg tenker at essensen ligger i det at kulturskolen skal kunne bidra til å utvikle barns iboende skapende evner helt uavhengig av hva eller hvor du kommer fra, og derfra bidra til et mer inkluderende og raust samfunn.

Men forskning har vist oss (Agderforskning prosjektrapport 5/2012) at foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn har betydning for hvorvidt barn deltar i kulturskolen eller ei. Noen vil påstå at det er borgerskapets barn som er kulturskolens barn (Gustavsen og Hjembrekke 2009) Hvis det er slik så vil jeg påstå at kulturskolen mislykkes i sin viktigste målsetning, nemlig å gi barn like muligheter og bidra til dannelse i et sosialt utjevningsperspektiv.

Det listes opp ulike grunner til at det er middelklassen, eller borgerskapets barn, som har plass ved kulturskolen. Tilbudet oppleves for dyrt, det er liten bredde i tilbudene noe som øker terskelen for deltagelse, ventelister som gjør at skolen ikke aktivt rekrutterer fra ulike lag, og middelklassen som selv sender sine barn i kulturskolen.

Årsakene er altså sammensatte. Men kulturskolen er en arena og en inngangsport til en viktig samfunnsarena som ikke bare burde vært forbeholdt borgerskapet eller middelklassen. Min egen reise inn i kulturen og kunsten var på ingen måte en styrt reise, det var en reise i tilfeldighet. Det fantes ingen kulturskolen som kunne lære meg å spille fiolin etter at jeg lot meg begeistre til tårer av Ragin Venk-Wolff. I dag er det det. I dag er det kort vei mellom de utøvende kunstnerene og barna, i kulturskolen. Ofte er kulturskolene en ressurs for skoler. En drivende kraft som utvikler nye talenter som kan berike oss, men som viktigst av alt gir barn mulighet til å få kjennskap til og gledes ved å skape kultur. Det er få som kan vite hva som bor i et barn får det har fått prøvd sine muligheter og blitt kjent med den verden som kan ta det videre. Det er ikke bare borgerskapets barn som skulle fått den muligheten.

I noen deler av landet er den største utfordringen at vi ikke ser ut til å klare å bryte med gamle mønster. Lav utdanning og lav likestilling går i arv. Hvis kulturskolen hadde klart å være et mer allment tilbud, et sted hvor barn fra alle lag møttes, ville det kunne bidratt til mer sosial utjevning. Kunne dannelsesaspektet i kulturskolen bidratt til å utvide barns horisonter og bryte etablerte mønster? Jo flere erfaringer og opplevelser vi kan tilføre et barn jo mer sannsynlig er det at det kan våge å tenke annerledes og bryte med tradisjoner og etablerte mønster. Jo mer vi kan åpne verden for et barn, jo større mulighet er det for at det vil favne den. Kan kulturskolen i større grad favne den målsetningen gitt i stortingsmeldingen om et utjevningsmandat? Ville det kunne bidratt til endrede levekår i landsdelen?

Når andelen barn fra fattige familier økes, kunne gratis tilbud fra kulturskolen bidratt både til at disse barna fikk økt deltagelse og muligheten til å bryte sosiale mønster. Kan kultur bidra til mer inkludering?

Utfordringen vil likevel være hvordan man rekrutterer barna til kulturskolen. Det vil kreve en helt annen satsning på tilbudet og en anerkjennelse av kulturskolen som et viktig virkemiddel for deltagelse og inkludering. Forskningen fra Agderforskning viser også at redusert foreldrebetaling har lav effekt, men målrettede subsidierte/gratis tilbud har. Det øker deltagelsen i kulturskolen og det øker også andelen barn fra ulike sosiale lag.

Jeg kan ikke fri meg fra tanken at her har vi et kommunalt tilbud vi selv rår over, samtidig som vi bekymrer oss over at konsekvensen av fattigdom er at barn ekskluderes fra aktiviteter og deltagelse. Ligger ikke bare kulturskolen her og funkler som en ubrukt mulighet som en uslepen diamant, klar til å ta i mot skapende og utforskende barn?

Hva om det neste kulturløftet hadde handlet om ikke bare å lovfeste et kulturskoletilbud, men å gjøre 100% tilgjengelig?

Vi har mange talentfulle unger i dette landet, de langt færreste vil ha kunst som sitt levebrød som voksen. Men de vil kanskje oppleve kulturskolen som et sted hvor de fikk bli bedre kjent med seg selv og fikk møte kulturen og kunsten slik at de lot seg berike av den resten av livet.

Anne & Hanne

Reservasjon

Kommunelegen i Åseral får lov å reservere seg mot å sette spiral. Ann Margret Haaland mener at bruk av spiral er en form for tidlig abort fordi livmoren ved spiral-bruk kan støte fra seg befruktede egg. Derfor ønsker hun ikke medvirke til at kvinner bruker denne prevensjonen.colourbox1015123

Lenge før stortinget har konkludert med om leger skal få reservere seg mot å henvise til abort får altså leger i dag lov å reservere seg mot enkelte prevensjonsmetoder. Nå kommer det overraskende på ministeren at fylkeslegen synes at det er dispens i regelverket for dette. Det virker ikke engang som han synes det er en strålende ide, der han stotrer frem at dette viser at regelverket er uklart.

Vel, jeg er ikke sikker på om det er lovverket som er uklart eller håndheverne av loven som blir svake. Fylkeslegen argumenterer med at de skal sørge for at helsetilbudet til kommunens innbyggere er tilfredsstillende og mener at det er det når Haaland jobber sammen med en annen kommunelege som kan ivareta de pasientene hun åpenbart ikke vil ha. Jeg må innrømme at jeg er uenig i den vurderingen som da faller ned på at innbyggerne får et fullverdig helsetilbud når en av to kommuneleger inntar den holdningen. Og da er det kanskje ikke loven som er problemet?

Uansett er statsråd Høies svar på det noen mener er lovens utydelighet at han foreslår å åpne for mer reservasjonsmuligheter. Forstå det den som kan. Men hvis Høie syntes det var en klein ide å reservere seg mot prevensjon så bør han ikke i samme slengen synes det er en god ide å reservere seg mot å henvise til abort.

Problemstillingen er nemlig det samme.

Hva slags forventninger skal pasienter ha til sin fastlege og hvilke tjenester skal en fastlege yte. Prevensjon og henvisninger til spesialisttjenester bør være to av dem. Det er stor enighet om at fastlege ordningen skal være porten inn i helsevesenet. Derfor trenger vi fastleger som møter pasienters behov og behandler der det er mulig og henviser videre der det er behov for mer spesialiserte tjenester. Det er vi egentlig enige om.

Hvilken prevensjon jeg velger å anvende er vel mitt valg, mitt dilemma. Jeg trenger vel ikke en moralsk pekefinger eller en bedrevitende religiøst fruentimmer med en legetittel til å stille mine opplyste valg i tvil? Heller så er det ikke legens dilemma og etiske avveininger som er interessante hvis jeg skulle stå ovenfor et valg om abort eller ikke. Det er mitt etiske valg, mine kvaler, mitt liv, min kropp. Jeg vil trenge faktabasert informasjon og betingelsesløs respekt.

I innledningen skrev jeg bevisst navnet til legen uten tittel. Da betyr det nemlig ikke noen verdens ting hva en Ann Margret måtte mene. Det er i det øyeblikket jeg setter kommunelege før navnet hennes at det blir problematisk. Hva Ann Margret måtte mene privat bryr jeg meg ingenting om, men som kommunelege, ansatt av kommunen har det en helt annen betydning og blir viktig både i en offentlig debatt og i møte med den enkelte pasient. Vi ønsker ikke et samfunn hvor offentlig ansatte reserverer seg mot oppgaver som strider imot deres personlige meninger. Med fastlegehjemmel i kommunen skal en utføre de oppgaver som stillingen innebærer.

Kommunelegen argumenterer med at hun ønsker å reservere seg av hensyn til sin etiske overbevisning og at reservasjonsretten hennes er like selvfølgelig som hennes reservasjon mot å ikke bære våpen i strid. Jammen godt hun ikke utgjør forsvarets førstelinje. Et forsvar bestående av soldater som påberoper seg reservasjon mot å bære våpen ville aldri vært godtatt. Du får faktisk ikke være soldat da. Når hun først drar opp sammenligningen finner jeg det naturlig å sluttføre den. En lege som ikke hjelper pasienten sin med det hun trenger, bør kanskje heller ikke utgjøre fastlegetjeneste.

Statsråd Høies dilemmaer ser ut å vokse overhode på han. Spent mellom KrF og regjeringen oppstår en mengde problemstillinger. Kan hende han skal påberope seg at de er etiske. Kan hende han ønsker seg en reservasjonsmulighet for statsråder.

Anne & Hanne

Navigering i gråsoner

ida2Ida Skjerve er utdannet barnevernpedagog og har jobbet som saksbehandler i barnevernet siden 2008. Hun bor sammen med mann og to små barn og sjonglerer tiden sin mellom jobb, familie og politiske møter i partiet Venstre. Hun er aldri stille, selv de gangene hun har forsøkt å være stille har det ikke gått. Det er vi veldig glad for. Ida leverer her et modig og ærlig innlegg om det å ha verdens vanskligste jobb.  Tusen takk!

.................................................................................................................

Jeg er saksbehandler i barneverntjenesten. Verdens beste jobb, og verdens verste jobb. Jeg møter barn og deres familier når ting er vanskelig for dem. Hele arbeidshverdagen min består av å møte mennesker som på en eller annen måte har det vanskelig, eller trenger hjelp til å skape noe bedre for barna sine. Noen ganger er det sånn at de jeg skal hjelpe egentlig ikke vil ha hjelp eller tenker de trenger hjelp. Det er heller ikke alltid de jeg møter er midt oppe i en krise, eller at alt er vanskelig - men fellestrekket til dem jeg møter er at noe er ugreit for barna deres og at enten noen andre eller dem selv har sett det og gitt beskjed. Ofte er det også sånn at foreldrene selv ønsker hjelp, fordi de selv opplever at oppgaven de bærer er for vanskelig for dem alene.

Noen ganger jobber jeg i et 1/2-års perspektiv, noen ganger 1 år og noen ganger 5 år eller lenger. Noen ganger jobber jeg i et generasjonsperspektiv, et slags 100-årsperspektiv. Målet med mitt arbeid er å sikre barn og deres fremtid. Jeg møter uendelig av typer situasjoner og problemstillinger, vurderer dem og sier noe om hva barna trenger for å få det bedre nå og for fremtiden. Hjelp fra barneverntjenesten kan være alt mulig, det kan være å snakke med barna og foreldrene, gi dem veiledning, følge ekstra godt med i det som skjer rundt familien og noen få ganger er det å flytte barna ut av familien. Det å flytte barn ut av familien er udiskutabelt det vi i barnevernet får mest kritikk for å gjøre, og for ikke å gjøre. Det er også det som er tyngst med jobben min, både det å konkludere, formidle, flytte og følge opp både barn og foreldre.

For at jeg skal kunne gjøre jobben min, er jeg avhengig av et overblikk over barnas situasjon. For å få et overblikk er jeg som regel avhengig av et "innenfrablikk", det handler om folks egen historie og deres egne opplevelser. Både foreldrenes historier og barnas historier. Det krever at jeg er åpen for å ta i mot de historiene og opplevelsene og at jeg klarer å legge til rette for at den som skal fortelle opplever en tillit til meg. Tillit som jeg noen ganger må bryte ved å si "barnet ditt kan ikke bo hjemme, det går ikke lenger". Muligheten for at tillit blir brutt er det som gjør at foreldre som kommer til sitt første møte med meg ofte er livredde. Kanskje er de livredde fordi de har med seg vonde historier selv, eller kjenner noen som har en vond historie eller aner at den historien de selv bærer på kan få fatale konsekvenser. Kanskje er de livredde fordi de tror at det er alt barnevernet gjør; å flytte barn vekk fra foreldrene.

Noen barn tar en sjans og forteller hvordan de har det, hva som skjer hjemme når ingen ser, hva de voksne sier og gjør som gjør at de får helt kaos inni hodet sitt. Noen barn vil ikke si noen ting, kanskje fordi de voksne har sagt at de må flytte til fremmede mennesker hvis de snakker og kanskje fordi de rett og slett ikke synes voksne er noe som er trygt. Felles for barna er at det er mye som står på spill for dem når de snakker med meg. De barna jeg møter er helt avhengig av at jeg tror på det de sier, og at jeg klarer å forstå det de sier og hvorfor de sier det. De barna jeg møter i jobben min risikerer at jeg ikke klarer å hjelpe dem. De barna jeg hjelper ut av en åpenbar uholdbar situasjon skal også bære konsekvensen av de valgene jeg og mine kollegaer tar, for resten av sitt liv.

Barnevernet vårt får aller mest kritikk for å ikke gjøre noe, spesielt når barn blir drept av foreldrene sine eller at barn utsettes for ting som får oss til å gråte, rase, brekke oss eller slutte å puste noen sekunder. Den kritikken er velfortjent, ferdig med det. Det er gjerne de yngste barna som oftest utsettes for de tingene flesteparten av oss ikke makter å tenke på eller forholde seg til. De barna som ikke snakker. De barna som er så gode til å tilpasse seg, fordi vi som mennesker er laget sånn. De fleste voksenpersoner som møter disse barna kunne ikke kunne drømt om at akkurat de barna ble utsatt for forferdelige ting. Det er først når disse barna ikke lenger klarer å ligne på alle andre barn at de møter meg eller en av mine kollegaer.

Heldigvis, kan vi trøste oss med, er det ikke sånn at det går dårlig for alle som har opplevd en vanskelig barndom. Men blant dem som strever mest i voksenlivet er det en overvekt av mennesker som har opplevd en vanskelig oppvekst. Det er et resultat av et biologisk lotteri og gjerne helt tilfeldige møter mellom mennesker. Og jeg, som er saksbehandler, er ansatt for å vurdere hvem det er som har en stor sannsynllighet til å falle utenfor. Oppgaven min er å navigere i gråsoner - jeg baserer meg på et samspill av opplevelser, historier, opplysninger, teori og praktisk kunnskap. Det ansvaret kan jeg ikke ta alene. Alle skjønner at det ikke er forsvarlig at ett menneske gjør en vurdering av et annet menneskes fremtidsutstikter alene. Dessverre er det sånn for mange barn i landet at saksbehandlere står, ikke helt alene - men alene i for stor grad, i vurderingene sine. Vi må være enige om at det ikke er greit for verken de som skal vurderes, eller de som skal vurdere.

Jeg, som bare er saksbehandler har ikke mulighet til å gjøre noe med at situasjonen i barnevernet er som den er. Jeg har nok med å holde tunga rett i munnen og min egen sjel under kontroll - for noen ganger gjør jobben min at hodet mitt snurrer rundt. De fleste som har hatt samme jobb som meg har opplevd at det har blitt for mange historier, eller at historiene kanskje har lignet for mye på ens egen historie. Livet vårt, som går opp og ned og rundt om kring, kan også gjøre at det noen ganger føles ut som all huden er borte i møtet med jobben og de historiene og opplevelsene som skal bæres der. Det er ikke sånn at vi tåler mer og mer, etterhvert som tiden går. Vi må lære oss å passe bedre og bedre på oss selv, samtidig som vi ikke fjerner oss helt følelsesmessig og ikke lenger klarer å skape tilliten eller de møtene som hjelper barna. Balansen mellom innsatsen for å redde de barna jeg møter, og ivaretakelsen av meg selv og mine egne krever all min eneregi og alt mitt fokus. Jeg er prisgitt en barnevernleder og et system som både gir meg god opplæring, veiledning og rammebetingelser som er realistiske for å kunne gjennomføre oppgaven min. De barna jeg skal hjelpe er prisgitt at både fokuset til barneverntjenesten der de bor er riktig og at de møter noen de får tillit til, slik at de tør å vise hva de trenger hjelp til.

Som saksbehandler håper jeg at alle barn i hele Norge kan få sin egen "drømmebarnevernleder". En barnevernleder som klarer å realitetsorientere politikere om hva det er behov for både i egen tjeneste og i de forebyggende tjenestene, og som klarer å styre ressursene på en måte som sikrer barn nødvendig hjelp og beskyttelse. Det er en som "går i krigen" for faget og for folka sine, slik at de barna som trenger barneverntjenesten får god hjelp når de trenger det. En "drømmebarnevernleder" er en som sier til staten (når det trengs): nei, dette er ikke et godt nok tilbud til dette barnet, finn noe som passer - faglig sett - selv om budsjettet deres ryker. En som hele tiden tenker "hvis vi ikke klarer å holde budsjettet vårt, skal det være av en faglig grunn jeg kan stå for til min død", og som holder saksbehandlerne sine i ørene så de klarer å fokusere på det som gjør aller mest vondt å fokusere på. Drømmebarnevernlederen ser politikerne sine inn i øynene når de vil vedta budsjett for barneverntjenesten som ikke har rot i virkeligheten og sier: dere må gjerne vedta dette budsjettet, men da må dere finne dere en annen barnevernleder - faget mitt er ikke til salgs. Og når noen roper "hva er det dere driver med?", svarer drømmebarnevernlederen "Takk for at du sier ifra! Vi trenger drahjelp, både til å se hva vi driver med og forklare politikere hva vi trenger".

Jeg mener ikke at alle barnevernbudsjetter skal basere seg på blankosjekkprinsippet. Jeg ønsker meg aller mest at kommunepolitikere skal tørre å løfte blikket og se, og mene noe om hvilke barn som skal få hjelp av barnevernet de styrer over. Politikerne må tørre å kunne ta konsekvensen av hvordan det er å ha min jobb, for at jeg skal klare å ha denne jobben i mange år. Politikere må tørre å si: "vi trenger å lære mer, du må snakke helt til vi forstår - bare ta den tida du trenger, og ikke spar oss for detaljene. Vi tåler å gråte av det du sier og vi tåler at du viser oss alt - gi oss mer enn tallene, det er nødvendig". Da vil de skjønne hva barnevern handler om i den store sammenhengen; at en del av de barna som har det forferdelig når de er små, ofte er de samme som trenger en haug med hjelp når de blir voksne. At barnevern handler om å løfte barn og fremtidige voksne ut av en utvikling som, både nå og på sikt, har store omkostninger for både enkeltindividene og storsamfunnet.

Kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp

20140124-122127.jpg

Helsedepartementet sendte ut høringsnotat om et lovforslag om at kommuner kan inngå avtale om reservasjon med fastleger som ikke ønsker å henvise kvinner til abort. Høringsforslaget legger opp til endringer om at hver enkelt kommune selv skal avgjøre om kommunen vil inngå avtaler med fastleger om reservasjon mot henvisning til abort. I Fedrelandsvennen (22.jan) kunne jeg lese at kommuneoverlegen i Åseral sier at hun nekter å sette sprial på pasientene. Hun mener det er et abortmiddel og derfor strider med hennes religiøse syn (Sitat Fvn, 22. jan 2014). Hun setter sine personlige syn foran pasienten og kvinner som er i en sårbar situasjon når hun nekter å henvise til abort eller å sette inn f.eks spiral. Det er en menneskerett å ha etisk samvittighet. Å være fastlege er ikke en menneskerett.

Allerede i 1913 startet den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort. I 1913 var abort ulovelig og både kvinner og den som utførte aborten risikerte fengsel. Foregangskvinnen Katti Anker Møller formulerte for første gang kravet om lovlig selvbestemt abort

Den første abortloven kom først i 1959. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Loven åpnet den gang opp for at legal abort kunne utføres hvis kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser eller hvis deres liv stod i fare. Ikke nok med det, de måtte legge saken frem for en nemd bestående av leger som satt med makt og innflytelse til å bestemme hvem som måtte fullføre svangerskaper og hvem som skulle få abort etter kriteriene ovenfor.

Nemden og systemet utløste abortkampen som en av kvinnebevegelsens store kamper på 1970-tallet. Kampen handlet om spørsmålet om hvem som skulle ta avgjørelsen – legen eller kvinnen selv. Paradokset er at det er samme kampen som kvinner står ovenfor i dag, i 2014. Etter at Helsedepartementet og den blå-blå regjeringen sendte ut høringsnotatet om reservasjoner for fastleger til å henvise kvinner til å ta abort. Paradokset er at vi nesten 40 år senere står ovenfor sammen kampen som våre søstre gjorde på 1970 tallet. Hvem skal avgjøre – kvinnen selv eller legen. Hvem skal bestemme? Kvinnen selv eller moralens vokter. Hvem skal bestemme over kvinners kropp? En fastlege med et annet grunn,-og verdisyn eller kvinnen selv som kjenner sin egen kropp, livssituasjon og følelser best?

Det blir for meg et paradoks at kvinneaksjonen for selvbestemt abort som stod sterkt på 1970-tallet, nå er dagsaktuell. Regjeringens forslag er et stort tilbakeslag i likestillingsdebatten. Det er et stort tilbakeskritt i kvinners rettigheter. Rettigheter som har blitt kjempet frem av sterke kvinnestemmer. Rettigheter som gjør at kvinner kan bestemme over sin egen kropp og ta sine egne valg.

Det er med stolthet jeg kan si at jeg hører til et parti som har kjempet for selvbestemt abort i flere ti år. Allerede i 1969 ble det programfestet på landsmøtet. Den kampen ga igjen åpning for loven som ble vedtatt i 1975, hvor det ble åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. Den ga også helsepersonell muligheten til å nekte å utføre abort av etiske og samvittighetshensyn. Først tre år senere i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt

Abortloven av 1975 gir allerede reservasjonsrett for sykehuspersonell fra å utføre eller delta i abortinngrep. Helsedepartementets høringsnotat går langt utover det som ligger i abortloven. Den gir en fastlege mulighet til å reservere seg fra å skrive under på en ”begjæring om svangerskapsavbrudd”. Fra kvinners og pasientens ståsted er det en belastning om å bli henvist til en annen lege. Jeg har ennå ikke møtt en eneste kvinne som tar lett på å gjennomføre abort. Det er en sårbar og følelsesmessig situasjon. Tillitsforholdet mellom pasient og fastlege vil svekkes om fastleger får reservasjonsrett og nekter å sette inn for eksempel spiral fordi de har andre personlige motiver. Slik som kommuneoverlegen i Åseral har. Høringsforslaget skaper utrygghet for kvinner i en sårbar situasjon, og det skaper flere ledd i en allerede krevende prosess. Det å bli henvist til en annen lege fordi en egen fastlege har reservert seg mot å henvise til abort skaper utrygghet.

Det er ikke til å legge skjul på at Høyre svikter kvinnene. Erna Solberg og Høyres slagord ”Nye ideer, bedre løsninger” er verken nye eller bedre. Ideen hennes regjering løfter frem var aktuell i 1975. Bedre løsning er det heller ikke når en setter kvinners hensyn til side.

Nå må landets kommunestyrer stå opp og si nei til at fastleger kan reservere seg mot å henvise til abort.

Det handler om likestilling, det handler om at kvinner i en sårbar situasjon skal møtes med respekt, uavhengig av hvilke valg de tar. De skal ikke møte moralens vokter. De skal få den hjelp de trenger, uten at legens egne moralske og etiske prinsipper skal bli en ekstra belastning for kvinner.

VI lever i 2014, men fortsatt er kvinnesaken fra 1970 tallet ”Folkeaksjon for selvbestemtabort” dagsaktuell. Vi trenger å se fremover, ikke bakover.

Anne & Hanne

SFO-reform

263955_10151143701828965_1074623346_nVår neste gjesteblogger, Therese Anita Holmen har blogget for oss tidligere Hun er elektriker av yrket, og er aktiv kommune og fylkespolitiker for Arbeiderpartiet.

Therese Anita har vært opptatt av barnehage og SFO i mange år. I 2010 var hun med i Regjeringens Kvinnepanel. Kvinnepanelet la frem flere punkter om gratis barnehager og SFO ordningen. Bl a:

  • Helårs skolefritidsordninger og helårs barnehager må være lovpålagt. Åpningstider i skolefri- tidsordninger og barnehager må være tilpasset arbeidslivet.
  •  Det bør være en politisk målsetting å legge til rette for gratis barnehager og SFO-ordninger på sikt.
  • Kvaliteten på tilbudet i barnehagene og SFO må sikres. 

Nå tar Therese Anita til orde for en SFO reform!

God lesing .....................

SFO reform

Mange i Norge har så dårlig råd at de ikke kan leve et vanlig liv og delta i samfunnet som andre. Det går hardest ut over barn og unge. Vi må ha velferdsordninger som skal være tilgjengelig for alle – uavhengig av størrelsen på lommeboka. Vi har mange som sliter med å få hele stillinger for å få hverdagen til å henge ihop, mange er lavtlønte som også er småbarnsforeldre. Mange foreldre som har barn i SFO lever de i en usikkerhet, for de veit aldri hva kommunepolitikerne øker prisene med i neste budsjettforhandling. I min hjemkommune har foreldre levd med den usikkerheten de siste årene. Høsten 2011 ble det vedtatt av de borgerlige at foreldrebetalingen på SFO skulle være selvfinansierende. Det ble da vedtatt en prisøkning på 20% de neste fem årene for å gjennomføre det. Med den prisen det var da, så tilsa den økningen at vi ville ha Norges dyreste SFO her i Sokndal.

Her i min kommune går vi ikke i fakkeltog for å protestere, heller ikke skriver foreldre leserinnlegg. Men det har nok blitt flere "nøkkelbarn". Det kan være litt diskusjoner på sosiale medier, men der er det ikke alltid at fakta kommer frem. Mange foreldre er frustrerte og FAU har uttalt sin bekymring tidligere i media og i brev til oss kommunepolitikere. Godt at vi har et FAU som ser på helheten i skolen, og som ser på SFO som en del av skolen.

Vi kan ikke ha det sånn, at småbarnsforeldre ikke veit om de har råd til å ha barna på SFO neste år, eller når barna begynner på skolen når de er ferdige i barnehagen. Dette har jeg tenkt mye på, og hva vi kan gjøre for at foreldre skal slippe den usikkerheten. Jeg har selv to gutter som har gått på SFO, i perioder en og etterhvert har begge to gått der. Totalt har de gått 10 år, og de har hatt det kjempebra, og det har vært godt for oss foreldre å vite at barna har det trygt før og etter skolen mens vi har vært på jobb.

–Kvaliteten er veldig varierende fra skole til skole. Det må etableres kvalitetskrav, slik at SFO ikke bare blir et oppbevaringssted med mye støy og få voksne. Det må stilles krav til kompetansen til de som skal jobbe der. Samtidig må det være åpningstider som er tilrettelagt for når tid vi begynner på jobb. For oss som jobber i industrien og begynner på jobb klokken 07.00, ja da må SFO åpne tidsnok til at vi rekker å levere barna før vi går på jobb. Tilsvarende gjelder for de som begynner seint, men som slutter seinere på ettermiddagen. Selv om åpningstiden er lang, så betyr det ikke at alle barn er fra tidlig morgen til senest på ettermiddagen. Noen går kanskje før skolen og noen benytter seg av SFO etter skolen.

En reform om SFO må minst inneholde inneholde: makspris, kvalitet og innhold, åpningstider og en vurdering av helårs-SFO med åpent i skolens ferier. Da har vi barna i fokus!

Bildet av de urørte godteskålene vi så i VG andre adventssøndagen i desember var hjerteskjærende og berørte mange. Dessverre var saken om åtteåringene som ble sittende alene på bursdagen sin ikke en enkeltstående historie. Mange foreldre og barn, har opplevd det samme. Mange barn sliter med å få venner og delta aktivt i det sosiale liv. SFO kan være en god sosial arena for mange barn, og godt for de som trenger det. Med for høye priser kan foreldre velge det vekk, og barn må gå hjem alene etter skolen. Vi som har barn veit hva barna ofte setter seg ned å gjør da - spiller tv eller dataspill. Kan jeg som Mamma gjort et valg - da ville jeg valgt SFO for mine barn!

I barnehagene er det innført makspris som er vedtatt av regjeringen slik det også burde vært for skolefritidsordningen(SFO).

"En frivillig kveld" Sånn ble det.

Jeg så på ansiktene til de ansatte og de frivillige at de kjente hver og enkelt som er kom for å delta på middagen til « en frivillig kveld» Oppmerksomt saumfarte de lokalet for å se til at hver og en av brukerne som kom følte seg sett og ivaretatt. Mange av dem sliter med angst og blir engstelige når det er for mange nye mennesker og når situasjonen er litt annerledes enn den pleier å være. Og denne kvelden var unektelig litt annerledes. Den var annerledes for de fleste av oss. Selv i en liten by som Mandal finnes det et hav å krysse fra den ene kulturen til den andre. Vi lever i svært forskjellige virkligheter. Som folkevalgt er du ombud for dem alle. Det er en omfattende oppgave og det krever noe av deg.  Bak tallene og kvartalsrapportene finnes det mennesker. Noen mennesker som trenger hjelp. Noen mennesker som man helt glemmer. Og noen ganger glemmer man at hvis ikke den frivillige innsatsen hadde vært utført hadde tallene i budsjettet sett helt annerledes ut og at den innsatsen man gjør for å tilrettelegge for dem utgjør faktske tall.

Vi vet også så lite om hverandre når vi bor sånn på hver side av elva. Langt fra hverandre. Kanskje er vi fulle av fordommer mot hverandre. Kanskje kunnskapsløse. Da trengs et møtested.

«En frivillig kveld» var et slikt sted hvor vi møttes. Ansatte, frivillige, politikere og rusmiddelavhengige.

Vi var svært spente på om noen ville våge å ytre seg, fortelle om livene sine, fortelle om verdien av lavterskeltilbud og frivillige. Det hadde vi ikke trengt å være. Rundt bordene og over maten delte de historier og erfaringer. Fordommer ble erstattet med respekt.

Politikere fra SV, MDG, KrF, H, Frp og en uavhengig representant serverte, ryddet bord og tok oppvasken, men viktigst av alt snakket de med alle. Vi tror at det er betydningsfullt når forhandlingene om budsjettet tar til. Det at det finnes virkelige mennesker bak tallene som trenger tilbudet de har makt til å nedlegge eller opprettholde er vesentlig for våre folkevalgte å ha kjennskap til.

Vi takker alle de ansatte og frivillige i Frelsesarmeen og Blå Kors, særlig Margrethe Holte og Randi Grønsund.

Vi takker politikerne Alf Erik Andersen (FrP), Svend Seljom og Ole Guttorm Ihme (H),Tore Askildsen (KrF),Bodil Ruud (uavh) Morten Ekeland( SV) og Torgrim Olsen (MDG)

Og vi takker våre bidragsytere Metall bygg AS, MobilData Mandal, Mandals AS, Sweco Mec AS, Nødings Delikatesse, GE Healt care Lindesnes og Europris Mandal.

Villrosene vil fortsette med sine små prosjekter som har som målsetning å skape gode møteplasser hvor kunnskap og politikk kan utvikles og hvor mennesker kan møtes.

Her kan du lese oppslaget i regionsavisa Fedrelandsvennen.

Her er TareTV sitt innslag.

1464013_10153475508820344_263402532_n

601578_10201884389246881_2139560218_n

1453358_10153475507940344_1645588366_n

1459744_10152105293221719_1411167114_n

" En frivillig kveld"

henderDet ville vært enkelt å starte denne bloggposten med en tåredryppende historie fra virkeligheten.  Sånn som gir deg akutt behov for å vise omsorg og nestekjærlighet, gi penger til en frivillig organisasjon eller rydde skapet ditt for klær og gi til Frlsesarmeen. Men det er ikke nødvendig.

Denne bloggposten er til alle de de frivillige som legger ned timevis med arbeid for å være tilstede for andre mennesker som er i en svært vanskelig og sårbar livssituasjon. Menn og kvinner som trøster, viser omsorg, er tydelige rollemodeller, forebygger, reparerer og gir verdighet.

I 2012 hadde Villrosene et møte med de frivillige på Blå Kors i Mandal sammen med KrF sin leder Knut Arild Hareide. Der fortale godt voksne kvinne lavmælt sine historier og sine erfaringer. Sterke historier om menneskelighet, tålmodighet og livserfaring. Vi som lyttet ble tvunget til å lytte med hjerte og vi gikk derfra fulle av beundring og takknemlighet for det arbeidet disse kvinnene gjorde og har gjort gjennom tiår. Mange mennesker har kommet inn dørene til Blå Kors og blitt møtt med varme og omsorg og et menneske som kan lytte. Der det offentlige tilbudet sluttet stod de frivillige klar til å følge opp. Der noen ikke fant veien til hjelp, ble frivillige med og oppmuntret og støttet slik at også de kunne ta del i velferdsstatens tjenester. Der det offentlige kunne fatte vedtak og gi behandling kunne frivillige tilby hjemmelaga suppe og bre pleddet over en sliten kropp. Når kontorene stenger kl 15.30 åpner dørene hos de frivillige på kvelden.

Om vi regner på timene de frivillige legger ned ville det kunne vært omgjort til svært mange årsverk. Dette er vår sosiale kapital. Frivilligheten vi ikke kunne klart oss uten.

Likevel er det ganske tette skodd mellom frivilligheten og det offentlige. I en sektor som trenger både mer folk og mer kompetanse er det underlig at ikke frivilligheten er trukket mer inn som en ressurs i arbeidet med f.eks rusmiddelavhengige. Et tettere samarbeid og bedre tilrettelegging for de frivillige organisasjonene ville kunne ha gitt et bedre og mer helhetlig tilbud for brukeren. Samtidig er det viktig at de frivillige organisasjonene i større grad koordinere sin innsats og samarbeider. De frivillige utgjør det supplementet det offentlige aldri kan bli.

I Mandal kommune finnes det et sånt sted hvor det offentlige møter frivilligheten og det er i Fyrlyset. Fyrlyset er et lavterskeltilbud ovenfor rusmiddelavhengige personer  og er et samarbeidsprosjekt mellom Mandal kommune, Frivillighets sentralen og Frelsesarmeen. Det er et gatenært lavterskel tilbud der brukerne kan få tilbud om mat, helsetjenester og samtaler med kommunalt ansatte og frivillige.  Erfaringene fra Fyrlyset viser at når friville og offentlige ansatte jobber side om side lykkes man med å bygge de nødvendige gode relasjonene. Det driftes i hovedsak med penger fra Mandal kommune.

Fordi Mandal er en kommune med dårlig økonomi er nå Fyrlyset igjen blitt gjenstand for salderingspost. Det vil i så fall bety kroken på døra for Fyrlyset og et svært viktig tilbud forsvinner for mange mennesker som har det som sitt holdepunkt i sin tilværelse. Det betyr også kroken på døra for et viktig samarbeid mellom kommunen og frivilligheten.

Vi har lyttet til Blå Kors og Frelsesarmeen. De driver litt ulikt, men de har et sterkt engasjement for å gjøre livene til de menneskene de møter litt bedre gjennom sin tilstedeværelse vi har øsnket å synliggjøre verdien av deres arbeid og behovene til deres brukere.

Villrosene har som ambisjon og bidra til viktige møteplasser mellom mennesker slik at både kunnskap og politikk kan utvikles. Derfor har vi i samarbeid med Blå Kors og Frelsesarmeen invitert deres brukere til middag. Kall det gjerne gjestebud. Vi har hentet frivillige fra politikken. Vi utfordret nemlig byens folkevalgte til å bidra som frivillige når middagen skal serveres. Formålet med kvelden er

  • å samle organisasjoner som driver rusarbeid i kommunen og bidra til økt kjennskap og samarbeid.
  • gi tidligere og/eller nåværende rusmisbrukere en mulighet til å møte byens beslutningstakere og formidle hva som er viktig for dem i deres hverdag.
  • gi byens folkevalgte anledning til å bli kjent med frivillig arbeid og betydningen av det.
  • gi de frivillige mulighet til å synliggjøre den betydelige innsatsen de gjør
  • la de folkevalgte bidra med frivillig innsats for en kveld.

Vi kunne selvsagt ikke ha gjennomført en slik kveld uten støtte fra de lokale næringslivet.  Fem viktige bedrifter har bidratt økonomisk: Metall bygg AS, MobilData Mandal, Mandals AS, Sweco Mec AS, Nødings Delikatesse, Europris Mandal, GE Healthcare Lindesnes og Agderbær og Grønt AS.

Det vitner om samfunnsansvar og bidra til at de gruppene som ikke så lett når kontakt med beslutningstakere får hjelp til det av de som vet noe om hvor viktig det er. Det bidrar til et bredere og bedre demokrati.

Det handler om at folkevalgte er valgt for alle deler av befolkningen, både de som er gode til å snakke for seg og synliggjøre seg, og de som ikke er så gode, har overskudd eller kunnskap om det. Vi vet møtene mellom mennesker er viktig hvis politikere skal øke sin kunnskap og få innspill slik at gode beslutninger kan fattes. Avstanden mellom oss kan være forbausende stor selv om vi bor i samme by eller sammen kommune. Vi trenger å bygge broer over disse avstandene om vi skal lage et samfunn som er bra for alle.

I morgen, torsdag 14. november finner du oss i Frelsesarmeens lokaler i Mandal. Der håper vi å skape en møteplass der kunnskap deles og politikk utvikles.

Du hører fra oss!

 

 

Nye ideer, bedre løsninger

stortingetValgkampen 2013 handlet var et retningsvalg. Et valg mellom velferdsgoder eller skattekutt. Et valg om verdier. I hele valgkampen snakket høyresiden om nye ideer og bedre løsninger. De har til og med snakket om nye boller.  Og folket lot seg inspirere, nå får vi nye løsninger. Men hva får vi egentlig? Hva er det nye Norge?

Jeg forventer endringer i det nye Norge. Gjennom hele valgkampen ble jeg møtt med at folk ønsker forandring. De var lei av Jens. De vil ha noe ”nytt”. Til og med noen av mine nære, ikke politiske venner, har sagt at ”mi må ha noe nytt nå”. Hva er det de får?

Hvor skal jeg begynne?

Nå går vi inn i en bompenge fri periode. Veibygging kan skje uten at billistene må ta regninger. Nå blir det slutt på bompenger, det kommer firefeltsvei i hele landet, og jeg regner med at det skjer i denne perioden. Sørlandet gleder seg spesielt mye til den firefelts veien til Stavanger. Og så blir det skattekutt. Det utgjør muligens ca 160 kr for meg. Tusen takk, Erna, Siv, Trine og Knut Arild. For det kan jeg kjøpe vin brennevin på butikken og ta meg en liten fest! I tillegg så skal det kuttes mellom 25-100 milliarder kroner i skattelette til folk flest. For mens den rødgrønne regjeringen ønsket videre satsing på velferdstilbud, så ønsker høyresiden skattekutt. Muligens ikke en ny ide fra høyresiden, men det vil definitivt kreve nye løsninger i forhold til dagens velferdsløsninger. Når det gjelder justisfeltet så har høyresiden nok en gang nye ideer og bedre løsninger for folk flest. Dere har lovt folk flest handlekraft. Soningskøene skal dere få bort på en-to-tre. Dere har flagget løfter om at det skal etableres egne fengsler for ”ikke vestlige mennesker”. Vi må jo vite at landet vårt holder på å bli snikislamisert. Her kreves det nye løsninger.

Et helsevesen med to spor – din lommebok og det offentlige. Har du lyst har du lov til å kjøpe deg forbi. Køene skal vekk. Det er løftet dere har gitt velgerne i hele valgkampen. Jeg gleder meg til å se resultatet. Ikke nok med det, dere skal gjennomføre en omfattende helsereform. Hva en slik reform vil koste er uvisst, men i og med at dere har gitt pengene bort i skatteløfter vil jeg tro det også her virkelig er behov for en kreativ tenketank. Dere skal gi Norge et helsevesen å være stolt av. Det holder ikke for dere at det norske helsevesen under den rødgrønne regjeringen er et av verdens beste helsevesen.

I følge den kommende regjeringen har Norge lenge manglet en kunnskapsrik, velutdannet drømmelærer som kan sette karakterer fra 5.klasse. Men Høyres nye løsninger fikses det i løpet av kommende periode

Nå møtte jeg drømmelæreren lenge før Erna kom på at det var en del av nye løsniner strategien. Det beste av lat var at alle de drømmelærerene jeg har møtt var en sterk  tilhenger av fellesskolen. Fellesskolen som Erna kritiserte gjennom hele valgkampen.

Det finnes utfordringer å bryne seg på i skolen; stappfulle klasser med opptil 30 elever, barn kommer sulte til skolen og mobbing. Men de nye løsningene snakker fint lite om store klasser og forfalne skolebygg. Drømmelæren skal måles i god NPM-tradisjon. Karakterer fra 5. klasse skal innføres. Elevene skal nok en gang gjøres til et tall i et system. Faktisk så synes jeg at det direkte respektløst mot alle landets lærere og si at nå skal drømmelæreren komme. For drømmelæreren er på jobb hver dag, på hver skole i alle landets 428 kommuner.

Apropos 428 kommuner. Ingenting er mer morsomt som å lage drømmekartet over landets kommune. Men det nye med denne løsningen er at lokaldemokratiet skal settes til side og regjeringen skal tenke på et tall før nye løsninger tegnes. Bare så det er sagt, jeg ønsker meg Åseral og Sirdal for de har i motsetning til Mandal penger. Det ville gitt meg mulighet til noen nye løsninger, for å si det sånn.

I likestillingspolitikken så har dere absolutt ikke nye løsninger. De løsningene var vi ferdig med for lenge siden før dere relanserte dem igjen. Pappaene skal jobbe overtid og mammaene skal jobbe deltid. Pappaperm skal fjernes. Dere vil ha lokal kontantstøtte, slik at mammaene kan være enda lengre borte fra arbeidslivet. Det er forslag Høyre fremmet i valgkampen i 2013. 100 år etter at kvinner fikk allmenn stemmerett. Det er da ikke « nye løsninger»!

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg er stolt av det nye Norge som dere har gått til valg på i valgkampen. Det er jeg ikke.

Jeg kan love høyresiden en ting – fra nå av og frem til 2017 skal jeg jobbe hver bidige dag for at vi får et skifte om fire år.

Villroser

Anne & Hanne

Flere munner å mette

Arendalsuka 2013092 (2)Vår neste gjesteblogger er Birte Usland. Birte bor på Høye i Marnardal. Hun er varaordfører i Marnardal for AP, fylkesleder i Vest-Agder Bondelag og bonde. Hun er tobarnsmamma og har en uhelbredelig interesser både i matproduksjon, politikk og blomster av alle slag.

Landbrukspolitikken er et av di store skillene i årets valg.  Mat er  alt fra kultur, identitet til makt, penger og storpolitikk. Det er derfor ikke  likegyldig hva som skjer i verdikjeden mat.  Ethvert  stabil og  bærekraftig samfunn har en bevist strategi på hvordan befolkningen til enhvertid  skal sikres trygg og god mat .
Vi er stolte over at Birte vil skrive for oss.
God lesing.
......................................

Flere munner å mette

Har du kost deg med jordbær i sommer? Eller kanskje servert et lekkert spekefat med fenalår, spekepølse, rømme og flatbrød? Får du vann i munnen når tenker på høstgryta med ferske rotgrønnsaker og kokt kjøtt? Nyter du pinnekjøtt, ribbe og en akevitt ved juletider? Eksemplene på norske matretter er mange. De er et resultat av generasjoners erfaring om tilberedning av lokale råvarer. Mat er kultur, den varierer, den lever, den gir gode minner, gjenkjennelse, trygghet og identitet. Det er vanskelig å se for seg hvordan man kan bringe mattradisjonene videre, uten tilgang på råvarene som danner basisen for smaksopplevelsene. Norsk matkultur trenger norsk landbruk. Med nærhet til matproduksjonen er det rom for nær dialog mellom forbruker og produsent. Med nasjonal matproduksjon legger vi selv premissene for hvordan produksjonen skal foregå, vi følger selv opp hvordan dyra våre har det. Vi har mulighet til å dyrke og utvikle lokale varianter og unike smaksopplevelser – det er tross alt kun ett sted i verden man kan produsere lammekjøtt fra Sirdalsheiene.

I Norge blir vi en million flere om 20 år, og alle skal ha mat! For at de skal få en god frokost trenger vi 175 millioner flere egg, dyrking av korn på 25 000 flere fotballbaner og 18 000 flere melkekuer. Da når vi Stortingets mål om økt produksjon av mat i takt med befolkningsveksten.

Her i landet har vi gode beitemuligheter for dyra og kan produsere mye dyrefôr, i tillegg til matkorn, frukt og grønnsaker. Kjøttets kvalitet og næringsinnhold påvirkes av det fôret dyra spiser. Beiting i av gras og urter gir en god smak på kjøttet. Det å bruke de lokale ressursene til matproduksjon er også viktig for å sikre en miljø- og klimavennlig produksjon. Vi ønsker å tilby forbrukeren kortreist mat.

I motsetning til i industrien er ikke løsningen å kjøpe en større maskin for at matproduksjonen skal øke. Produksjonen øker hvis vi tar hele arealet i bruk og ikke lar det stå å gro igjen fordi maskinene ikke er tilpassa arealet. Fôret blir best om det sås og stelles til riktig tid. På den måten unngår vi også unødvendig bruk av sprøytemidler.

Et bærekraftig landbruk basert på norske ressurser har en høyere pris, det skyldes først og fremst høyere lønnskostnader, og at gårdene er mindre som følge av fjorder, skog og fjell.  For at det skal være interesse for å drive landbruk i bratte områder og på små gårder får disse mer i produksjonsstøtte sammenlignet med andre enheter. Produksjonsstøtte får landbruket på lik linje med blant annet aviser, Hurtigruten og aktører som skal lete etter olje. Vi importerer allerede over halvparten av det vi spiser. Noe importerer vi fordi vi ikke har naturgitte forhold for å produsere det her i landet, men gras- og beitelandet Norge må importere lam- og storfekjøtt fordi det mangler matprodusenter

Høstens Stortingsvalg avgjør hvordan vi skal sikre frokosten til en økt befolkning. I årets Statsbudsjett økte de rødgrønne bevilgningene til jordbruket, med støtte fra Krf. I Høyres alternative statsbudsjett kuttes budsjettstøtten til landbruket med 1,5 mrd kroner, mens FrP kutter med hele 5,5 mrd kroner. Et viktig spørsmål blir: Skal vi importere fôret og ha dyra i ennå større fjøs som reduserer muligheten for at dyra kommer ut på beite?    Selv mener jeg at verdens rikeste land skal ta seg råd til å produsere god norsk mat!

Godt valg!

La mormor lage vafler så lenge hun vil

DSC_0645Vår neste gjesteblogger skriver om å skaffe til veie nok folk og nok kompetanse i eldreomsorgen.

Ingunn Gjerstad er 2. kandidat for Oslo SV. Ingunn Gjerstad har langt fartstid fra politikken og i fra fagbevgelsen. Hun har hatt en rekke ulike tillitsverv i LO-forbund. I dag er hun ansatt som sektretær i LO i Oslo.

I det politiske liv har hun tidligere vært nestleder i Oslo SV, vararepresentant til Stortinget for Oslo SV og svært aktiv i Alna SV. I dag er hun medlem i helse- og sosialkoiteen i Alna bydel.

Ingunn er en kampkandidat for fagbevgelsene som kjemper for faste ansettelser, heltid foran deltid, mot sosial dumping og viktigheten av et organisert arbeidsliv. Ingrunn trives best i møte med mennesker. Hun er engasjert, inkluderende og smilende. Hennes innlegg reflekterer at hun har et stort rødt hjerte som banker for venstresiden.  Vi er stolte over at Ingunn vil skrive for oss.

God lesing,- husk å stem!

............................................................................................................................

La mormor lage vafler så lenge hun vil

Kanskje skulle jeg heller skrevet oldemor, for det er omsorgen for våre eldste jeg er opptatt av.  Dette kan bli den første valgkampen i nyere tid der vi ikke har hatt en anstendig debatt om eldreomsorg.

Med denne kronikken vil jeg forsøke å bidra til en debattrunde om dette viktige området som jeg har tenkt mye på i sommer etter å ha vært rundt hos de eldre i en av Oslos bydeler en dag. Jeg ble imponert over de ansattes engasjement og innsats. Inntrykket mitt er at brukerne ikke kan få fullrost hjemmesykepleien nok, de tar seg tid til å se hver enkelt og gi det ”lille ekstra”. Uten tett oppfølging inntil fire ganger i døgnet hadde flere av disse ikke kunnet bo hjemme.

Fra startblokka, rett i grøfta

Jeg vet ikke, årets debatt om våre eldre gikk kanskje fra startblokka og rett i grøfta da TV2 slang om seg med gale data fra en hjemmesnekra undersøkelse om tilstanden i eldreomsorgen. Synd det, for vi trenger å drøfte eldreomsorgen vår. Vi trenger en sivilisert debatt der vi snakker om problemene og hvordan vi kan møte dem, uten tomme løfter og sjikane.

Vi diskuterer stadig hvor mange sykehjemsplasser vi trenger for å få en god eldreomsorg her i landet. Jeg er usikker på om det er det eneste svaret. For meg som mangeårig lokalpolitiker er scenen like velkjent som tragisk. Pårørende er overbeviste om at sine eldre pårørende ikke lenger kan greie seg alene, samtidig som kommunens fagfolk konkluderer med at mor eller far ikke er dårlig nok til å få sykehjemsplass.

Hva om alle har rett?

Tilgi mitt kjetterske spørsmål: Hva om begge parter har rett? Hva om det er slik at det vi først og fremst mangler er ulike varianter av aldersboliger og omsorgsboliger med heldøgns tilsyn? Pårørende må ha en selvfølgelig rett til å være trygge på at deres eldre har det trygt, at de får hjelp med medisiner og mat og andre praktiske gjøremål, men skal alle på sykehjem av den grunn?

Jeg mener at sykehjem er et godt tilbud, men bare for de som er veldig syke. I det en eldre person kommer inn på sykehjem fratas hun eller han resten av sin funksjonsevne. Det kan ikke lage egen mat, ikke ha en overnattingsgjest eller med svært få unntak ha andre private sysler.

Dyrebare øyeblikk

Det er her mormor og oldemor kommer inn. Vi trenger mellomtingen. I en omsorgsbolig med heldøgns tilsyn beholder mormor eller oldemor pensjonen sin, hun kan lukke døra bak seg og ingen har noe med om et barnebarn sover på sofaen. Oldemor kan finne fram vaffeljernet og få noen dyrebare øyeblikk med kvalitetstid med de hun elsker høyest. Kan det ikke være slik?

Jo visst kan det det, men her har vi som politikere og samfunn sviktet vår oppgave. Det er ikke noe mål at de som trenger tilsyn og hjelp, men fortsatt har restfunksjonsevne ikke skal få bruke den. Jeg gjentar: Verdige, gode sykehjemstilbud er flott, vi må jobbe intenst for å redusere feil og mangler. Pårørendes bekymring og uro over eldre som bor alene og ikke klarer seg skal tas på største alvor. Det er her vi må lage de løsningene som oppleves gode for alle parter. Jeg tror det er mulig. Særlig om vi starter diskusjonene ute i lokalmiljøene med de eldre mens man ennå er funksjonsfrisk og oppegående.

Ti minutter er lite hvis en er ensom

Det er åpenbart for liten tid til å oppfylle behov og forventninger hos brukerne av tjenestene. I SV er vi veldig opptatt av å forebygge på alle områder. Vi må huske på at selv om folk blir eldre er det ikke en ensartet gruppe. I tillegg til medisin og praktisk bistand er det å ha ulike tilbud av aktiviteter er svært viktig.

Jeg traff flere som ikke følte at seniorsentrenes dagtilbud passet dem. Mange etterlyser turer, kulturtilbud i nærmiljøet og felles måltider. Noen eldre damer jeg har truffet vil mer enn gjerne lage middag til flere mens andre ikke orker spise alene.

Jeg treffer også mange ansatte som går hjem med dårlig samvittighet og høye skuldre fordi tiden ikke strekker til

Ut med anbud og stoppeklokke

Det nytter ikke å skrive om eldreomsorg uten å komme inn på sykehjemmene. Selv om alle undersøkelser viser av flertallet har det bra, eller i alle fall ganske bra på sykehjem er det alt for mange som opplever at tilbudet ikke strekker til, både blant eldre og pårørende. Jeg mener at mye av forklaringen på at det blir slik, ligger i at det er får få folk på jobb og heller ike folk med tilstrekkelig kompetanse. Skal vi løse, eller i det minste redusere disse problemene nytter det ikke å presse priser og kvalitet ned gjennom anbud og stoppeklokke. Vi trenger kommunepolitikere som er villige til å bruke penger på nok folk og nok kompetanse og vi trenger et Storting som øker rammen til kommunene slik at de kan gjøre jobben.

SV på Stortinget vil begge deler.

Demokrati eller byråkrati?

Gro- Anita MykålandEt sterkt lokaldemokrati er Gro -Anita sin hjertesak.

Vi er veldig stolt over å kunne presentere vår neste gjesteblogger, Gro-Anita Mykjåland. Hun  kommer opprinnelig fra Evje og Hornnes, men bodd i Iveland i 14 år. Der er hun gift og har to jenter på henholdsvis 5 og 7 år.

Gro-Anita har vært aktiv i politikken siden 2007. Og sitter i dag i sentralstyret til Senterpartiet.

I  2011 ble Gro -Anita  valgt som første kvinnelige ordfører i Iveland kommune i 2011.

Hun sier om jobben som ordfører: "Hverdagen som ordfører er kjempespennende.  Møter mange utfordringer og ikke minst et hav av muligheter."

Gro-Anita har et favorittsitat som hun deler med sine lesere "Det er ikke alltid du kan velge dine omstendigheter, men du kan alltid velge hva du vil tenke om dem”.

Og med det ønsker vi god lesning - Husk å stem!

...................................................................................................................................................

 

Lokaldemokratiet står sterkt i Norge. Det ønsker jeg at det også skal gjøre etter 9. september.  Som ordfører opplever jeg daglig en entusiasme og et pågangsmot for å levere best mulig tjenester til innbyggerne våre. Myter kan bli til sannhet hvis de gjentas ofte nok. Kommuner er mer enn robuste enheter. Vi vil ikke tvinges.

I 1995 vedtok Stortinget at kommuner ikke skal slås sammen med andre dersom kommunestyret eller innbyggerne gjennom en folkeavstemming går imot. Høyre, Frp, KrF og Venstre har i sine programmer valgt bort frivillighetsprinsippet. Disse partiene går inn for at det skal bli færre og større kommuner, og at Stortinget kan vedta sammenslåing selv om kommunene går imot en sammenslåing. Dette kaller jeg på godt norsk tvang. Sp, Ap og SV har fortsatt programfestet at innbyggerne i kommunen skal avgjøre. Skillet mellom de rødgrønne og de borgerlige er klar. Skal vi basere oss på frivillighet i fremtidens kommunesammenslåinger eller skal vi tvinges? Er det demokratiet som skal råde i slike prosesser eller er det byråkratiet? 1,1 millioner mennesker i dette landet bor i kommuner som har under 10.000 innbyggere. I motsetning til Senterpartiet, sier alle dagens opposisjonspartier foran dette valget at de vil «reformere» kommunestrukturen i Norge. Det de egentlig mener med det er at Stortinget, over hodet på lokaldemokrati og de som bor i kommunene, skal gjøre dyptgripende og irreversible endringer i hverdagen til svært mange mennesker her i landet. Senterpartiet er ikke motstandere av kommunesammenslåing der dette er lokalt initiert og forankret i den lokale folkeviljen. Partiet har flere steder vært i front for slike prosesser. Men vi har vært, og vil fortsette å være en garantist for lokalt folkestyre og mot bruk av tvang for å presse gjennom en utradering av små og middels store kommuner i landet vårt.

 

Myter kan bli til sannhet om de gjentas ofte nok. Høyrekreftene i Norge har over år dyrket et sett myter, og forveksler dem med vedtatte sannheter. Sammenlignet med mange andre land har vi nemlig ikke spesielt mange kommuner i Norge, og våre kommuner er heller ikke spesielt små. I Frankrike har man over 36.000 kommuner, med et gjennomsnittlig areal på under 15 kvadratkilometer! I EU er gjennomsnittlig antall innbyggere per kommune 5530, i Norge over 11.000 (2008).

Myten om at vi vil spare store summer på en storstilt strukturreform stemmer kun hvis man også ønsker en storstilt sentralisering av kommunale tjenester. Det kan godt være at det er nettopp det som ligger bak. Er det slik at de som ønsker tvangssammenslåing av kommuner i realiteten ikke er fornøyd med at folk bor der de bor, og vil «tvinge» dem til å flytte?

Hva så med kvaliteten på tjenestene? Det er mange undersøkelser om hva innbyggerne selv mener. For de viktigste kommunale tjenestene – utdanning og oppvekst, pleie- og omsorg og helsetjenester – er innbyggernes tilfredshet vesentlig høyere i de minste kommunene og synker med økende kommunestørrelse.

Jeg får stadig høre myten om at større kommuner gir bedre rekruttering, barnevern og næringsutvikling. Slike forhold varierer selvsagt mellom kommunene, men det er ikke dokumentert at store kommuner klarer dette bedre enn små kommuner.

Myten vil ha det til at interkommunale samarbeid undergraver demokratisk styring. Jeg er uenig. Dette dreier seg i all hovedsak om eierstyring slik jeg ser det. Samarbeid gir oss en mulighet til å bli litt mindre navlebeskuende, se på utfordringer og muligheter for en samlet landsdel. Ikke bare innenfor egne kommunegrenser. Det er kanskje årsaken til at store kommuner deltar i flere interkommunale selskap enn hva små kommuner gjør i dag? Når det kommer til næringsutvikling opplever jeg som ordfører at den største utfordringen ligger på infrastruktur som vei, mobil- og bredbåndsdekning. Dette er virkelig noe av det som hindrer videre utvikling i hele landet. Dette handler ikke om kommunegrenser men om geografi. Ønsker vi å videreutvikle hele landet, eller skal utviklingen kun skje der det bor flest folk?

 

Kommuner noe mer enn robuste enheter også i fremtiden.

Hvilke verdier vil utvikle landet vårt til det beste for alle? Jeg er stolt over at landet vårt er som det er og at folk bor der de bor. Kanskje er det ikke bedriftsøkonomisk rasjonelt at folk gjør det, men sett i det lange løp så har jeg tro på at det vil slå positivt ut på andre budsjettposter. For meg er kommuner og lokalsamfunn noe mer og noe annet enn «robuste enheter» og rasjonelle instrumenter for å gjennomføre statlig politikk, og det tror jeg også det er for folk flest.  Kommunen gir oss viktige tjenester som skole og eldreomsorg og er en arena for demokratisk medvirkning og lokalforankret utvikling. For mange av oss er kommunen og lokalsamfunnet dessuten det stedet der vi har vår primære identitet og tilhørighet, utover familien. Jeg har reist mye rundt i det vakre landet vårt, og noe av det som inspirerer og imponerer meg mest er alle bygder og grender som utvikler stedet med bakgrunn i dens identitet, historie og kultur.

Som ordfører i en kommune med 1300 innbyggere opplever jeg daglig hva det betyr for innbyggerne å ha nærhet til kommunale tjenester. Barna går i barnehage og skole, den eldste generasjonen får hjelp av hjemmetjenesten i kommunen eller bor på bygdeheimen. Jeg opplever et lokalt næringsliv som jobber iherdig for å skape arbeidsplasser i lokalsamfunnet.

For Iveland kommune er det lokale engasjementet fra politikerne, næringslivet og all den frivillige innsatsen som legges ned gjennom deltagelse i lag og foreninger svært viktig. Jeg mener at det er disse verdiene som vil utvikle Norge videre til det beste for alle. La kommunene blomstre gjennom lokalt engasjement og nærhet til tjenestetilbudet. Ikke stans utviklingen gjennom en massiv sammenslåing som skal gjennomføres med tvang. Så er det slik at kommuner som Iveland ser at vi ikke kan gjøre alt selv. Vi kan oppleve at fagmiljøene blir for små eller at det kreves et større grunnlag for å kunne yte en tjeneste. Utgangspunktet er at både innbyggere, ansatte og lokalpolitikere vil ha best mulig tjenester, og den dagen vi opplever at vi ikke klarer å yte fullgode tjenester så er vi de første til å søke ut til andre kommuner for et samarbeid.

 

Ønsker du tvang? Før dette valget bør du spørre deg om du virkelig ønsker at kommunen din skal slås sammen med tvang? Ønsker du at Stortinget skal kunne slå din kommune sammen med en eller flere nabokommuner, uten at du selv skal får et ord med i laget?  Tror du tjenestene blir bedre og din egen innflytelse større? Hvis svaret er nei, bør du gi din stemme til Senterpartiet. Senterpartiet er et parti som garantert vil stå opp for dem som ønsker at det spørsmålet skal være opp til innbyggerne selv. Seterpartiet mener at lokale folkevalgte selv vet best hvor skoen trykker, som selv vet best hva som må forbedres i egen kommune. Stortingsvalget avgjør om vi skal fortsette dagens linje med endring av kommunestrukturen basert på frivillighetsprinsippet, eller om det også skal settes i gang tvangssammenslåing. Det siste vil gi grunnleggende samfunnsendringer.

Godt valg.