Kultur

Funklende mulighet

Illustrasjonsfoto. Ski kommune Hva om Kulturskolen er en funklende mulighet som bare ligger der og venter på å tas i bruk, til å utnyttes til sitt potensiale. Hva om den er en av nøklene som kan brukes til å bryte med levekårsmønstrene i landsdelen.

Kulturløftet, som feiret sitt 10 års jubileum for et par uker siden, var et sånt løft som skulle bidra til at sånne som meg, ikke- skolerte -kunst nytere skulle få flere muligheter til å bli berørt og beriket. Det var en anerkjennelse av at kultur i stor grad bidro til utvikling av folks liv, bidro til sosial utjevning, inkludering og deltagelse. Selvsagt også en anerkjennelse av kulturens egenverdi og iboende frittstående skape- og virketrang.

Det var ikke helt gitt at jeg skulle bli så glad i ulike kunstarter. Men mammas fjerne fetter er en meget anerkjent preformance kunstner. Familien min syntes i grunnen i lang tid at det han drev med var renspikka galskap og i ren sympati stilte de opp på utstillinger og preformancer. Så også jeg. Forskjellen var at jeg ble bergtatt. Lindesnes fostret også en vidunderlig verdenskjent fiolinist, et langt steinkast fra hvor jeg vokste opp. Nysgjerrig stilte jeg opp på en av konsertene hennes, og der og da var jeg solgt. Bergtatt lyttet jeg og hun spilte slik at det nesten var som hun pirket i sjela mi.

Jeg var heldig og kunsten krysset min vei. Men hvordan kan vi gjøre kultur mer tilgjengelig for barn. Hvorfor er det viktig? Kulturen gir mulighet til å finne uttrykk for følelser og tanker, gir mulighet for personlig utvikling og åpner døren til klassereiser og nye uttrykk.

Kulturskolen er for mange barn i dag den døra inn i kulturens magiske verden. Hver torsdag blir jeg minnet om det. Da følger jeg datteren min på kulturskolen i Buen kulturhus. I alle rom utøves kultur av barn og unge. Når man går gjennom korridorene skiftes uttrykket i kunstformen og man går gjennom mange ulike uttrykk. Barn får utforske sine evner og talenter, opplever å øve og øve for så å mestre å beherske. Ikke bare blir de kjent med sin kunstform, de blir også kjent med seg selv.

Man kan selvsagt si sånt om de fleste aktiviteter som finnes for barn. Målet er utvikling, begeistring og økt kunnskap. Men kulturskolen er spesiell for den er kommunal. Ikke bare det, den er lovfestet.

Målet med kulturskolen er for det første et dannelsesmål om at kulturskolen skal bidra til utvikling av skapende evner og identitet hos elever. For det andre har det et breddemål om at kulturskolen skal bidra til at alle barn skal få oppfylt sin rett til deltakelse i kunstnerisk virksomhet. Denne retten er nedfelt i FNs barnekonvensjon. For det tredje skal kulturskolen bidra til at barn med særlige begavelser skal få mulighet til å utvikle sine kunstneriske talenter. En fjerde politisk forventning er at de skal fungere som kulturfaglige ressurssentre i det lokale skole- og kulturlivet. Om ikke det var nok nevnes også kulturskolen eksplisitt i stortingsmelding «Nasjonal strategi for å utjevne helseforskjeller» (Helse- og omsorgsdepartementet 2007) Der unger fra ulike sosiale lag møtes er det en omforent forståelse om at en sosial utjevning kan finne sted gjennom en felles dannelsesprosess . Kulturskolen kan, i tillegg til å representere et iboende gode om å la barn og unge få utøve kunst, ha en sosialt utjevnende funksjon.   God sosial utjevningspolitikk er god helsepolitikk.

Kulturskolen har altså svært brede målsetninger, sannsynligvis ganske umulig å favne alt. Men jeg tenker at essensen ligger i det at kulturskolen skal kunne bidra til å utvikle barns iboende skapende evner helt uavhengig av hva eller hvor du kommer fra, og derfra bidra til et mer inkluderende og raust samfunn.

Men forskning har vist oss (Agderforskning prosjektrapport 5/2012) at foreldrenes sosioøkonomiske bakgrunn har betydning for hvorvidt barn deltar i kulturskolen eller ei. Noen vil påstå at det er borgerskapets barn som er kulturskolens barn (Gustavsen og Hjembrekke 2009) Hvis det er slik så vil jeg påstå at kulturskolen mislykkes i sin viktigste målsetning, nemlig å gi barn like muligheter og bidra til dannelse i et sosialt utjevningsperspektiv.

Det listes opp ulike grunner til at det er middelklassen, eller borgerskapets barn, som har plass ved kulturskolen. Tilbudet oppleves for dyrt, det er liten bredde i tilbudene noe som øker terskelen for deltagelse, ventelister som gjør at skolen ikke aktivt rekrutterer fra ulike lag, og middelklassen som selv sender sine barn i kulturskolen.

Årsakene er altså sammensatte. Men kulturskolen er en arena og en inngangsport til en viktig samfunnsarena som ikke bare burde vært forbeholdt borgerskapet eller middelklassen. Min egen reise inn i kulturen og kunsten var på ingen måte en styrt reise, det var en reise i tilfeldighet. Det fantes ingen kulturskolen som kunne lære meg å spille fiolin etter at jeg lot meg begeistre til tårer av Ragin Venk-Wolff. I dag er det det. I dag er det kort vei mellom de utøvende kunstnerene og barna, i kulturskolen. Ofte er kulturskolene en ressurs for skoler. En drivende kraft som utvikler nye talenter som kan berike oss, men som viktigst av alt gir barn mulighet til å få kjennskap til og gledes ved å skape kultur. Det er få som kan vite hva som bor i et barn får det har fått prøvd sine muligheter og blitt kjent med den verden som kan ta det videre. Det er ikke bare borgerskapets barn som skulle fått den muligheten.

I noen deler av landet er den største utfordringen at vi ikke ser ut til å klare å bryte med gamle mønster. Lav utdanning og lav likestilling går i arv. Hvis kulturskolen hadde klart å være et mer allment tilbud, et sted hvor barn fra alle lag møttes, ville det kunne bidratt til mer sosial utjevning. Kunne dannelsesaspektet i kulturskolen bidratt til å utvide barns horisonter og bryte etablerte mønster? Jo flere erfaringer og opplevelser vi kan tilføre et barn jo mer sannsynlig er det at det kan våge å tenke annerledes og bryte med tradisjoner og etablerte mønster. Jo mer vi kan åpne verden for et barn, jo større mulighet er det for at det vil favne den. Kan kulturskolen i større grad favne den målsetningen gitt i stortingsmeldingen om et utjevningsmandat? Ville det kunne bidratt til endrede levekår i landsdelen?

Når andelen barn fra fattige familier økes, kunne gratis tilbud fra kulturskolen bidratt både til at disse barna fikk økt deltagelse og muligheten til å bryte sosiale mønster. Kan kultur bidra til mer inkludering?

Utfordringen vil likevel være hvordan man rekrutterer barna til kulturskolen. Det vil kreve en helt annen satsning på tilbudet og en anerkjennelse av kulturskolen som et viktig virkemiddel for deltagelse og inkludering. Forskningen fra Agderforskning viser også at redusert foreldrebetaling har lav effekt, men målrettede subsidierte/gratis tilbud har. Det øker deltagelsen i kulturskolen og det øker også andelen barn fra ulike sosiale lag.

Jeg kan ikke fri meg fra tanken at her har vi et kommunalt tilbud vi selv rår over, samtidig som vi bekymrer oss over at konsekvensen av fattigdom er at barn ekskluderes fra aktiviteter og deltagelse. Ligger ikke bare kulturskolen her og funkler som en ubrukt mulighet som en uslepen diamant, klar til å ta i mot skapende og utforskende barn?

Hva om det neste kulturløftet hadde handlet om ikke bare å lovfeste et kulturskoletilbud, men å gjøre 100% tilgjengelig?

Vi har mange talentfulle unger i dette landet, de langt færreste vil ha kunst som sitt levebrød som voksen. Men de vil kanskje oppleve kulturskolen som et sted hvor de fikk bli bedre kjent med seg selv og fikk møte kulturen og kunsten slik at de lot seg berike av den resten av livet.

Anne & Hanne

Utakknemlighet er mangel på kultur

Foto: Øivind Elvsborg Liv Signe kommer fra landet. Den delen av landet enkelte ikke mener er driveverdig. Høye fjell og dype daler kan så vidt det er selges som trekkplaster for å få turister hit, men da kun med det formål at det legger igjen penger i Bergen eller Oslo. Hun kommer fra den delen av landet hvor vei har en smule annerledes betydning i enn i såkalte urbane strøk. Tre år i Sogn og Fjordane lærte meg det. Sogningen kommer fra den delen av landet som har kjempa mot Oslo. De har kjempa mot den urbane uforstanden som angriper Oslofolk med skrivebordskløe. De som regner i et regneark og finner ut at et fylke som Sogn og Fjordane strengt tatt er lite lønnsomt. Jeg var tillitsvalgt og student på en høgskole som alltid sloss for sin eksistens, sine studietilbud og for å skaffe seg sine kvalifiserte lærerkrefter. Gang på gang vant de kampen som det beste studiemiljøet og den perioden oppfylte vi også målsetningen om å lykkes med å være representert i alle de fora som betydde noe i høgskole universitets miljøet. Knallharde målsetninger og prioriteringer. Det var slutten på AP politikeren Opseth sin periode. Han som sørget for at Europaveien tar en aldri så liten uforutsigbar avstikker til Førde på vei nordover. Sogn og Fjordane er det vakreste fylket jeg vet med det trassigste folket, med vilje og mot og med tidvis den mest uforståelige dialekten. Midt i dette finner du Liv Signe. Hun kom ikke inn i rikspolitikken formet av politikerskolen fra hun var 15-16 år. Den skolen som lærer deg hvordan du smyger under røykteppe, falle dine kollegaer i ryggen om det gavner deg og som har et så diplomatisk språk at ingen helt skjønner hva du sier. Liv Signe har et bredt sognemål og når hun blir riktig engasjert er det som konsonantene formlig freses ut av munnen, ganske annerledes enn en hissig Sørlending som så forsiktig hvisker at «æ ikkje just liger det» Kanskje er det refleksen fra det trassige fylket hennes som tvert nekter å bøye av til tross for alskens gode rådgivere og alternative terapeuter. Kanskje er det fordi hun er ubarmhjertig lik oss andre at hun får så tyn. Så mye at hun presses ut i mørket og i ro. Liv Signe freste til på en høyst lite diplomatisk og politisk korrekt måte når hun blåste hue av en lokal sykehus aktivist. Og jeg tør sverge på at det ikke finnes en annen politiker som har kjent et snev av press som ikke kjente seg igjen og som misunte Liv Signe den utblåsningen. For uansett så feil det var så må det har føltes ubeskrivelig godt, -et øyeblikk.

Når Liv Signe nå tar frem sine smaragdgrønne sko og tar siste veien ut, så undrer jeg på om hun egentlig har gjort så mange utilgivelige feil. Taktiske feil muligens, men utilgivelige? Jeg har mange ganger sett at kvinner oppfattes svært ulikt fra sine mannlige kollegaer. Kvinner som utøver makt, autoritet og som gjør det åpent har en tendens til å få negativ omtale. Mens menn som gjør det oppfattes handlekraftige og tydelige. Kvinner som er engasjerte og som sier det de mener er heller ikke blant de som får positiv omtale. Menn derimot viser lederegenskaper. Jeg synes det er forunderlig at kvinnes handlingsrom er helt annerledes. Kvinner må finne helt andre måter å lede på for å oppnå anerkjennelse. Kvinner skal lede etter myke verdier. Det kan selvfølgelig være positivt at vi har ulike ledertyper. Det hilser jeg på alle måter velkommen. Og jeg ønsker meg ledertyper som er demokratiske, engasjerende og motiverende og som leder fremfor å sjefe. Hva Liv Signe gjorde vet jeg fint lite om. Men jeg vet at svært få menn har måtte gå av fordi de har utøvd makt og innflytelse og slått i bordet ved mer eller mindre passende anledninger.

Ukulturen i Senterpartiet har vært utspilt for åpen scene. Ukultur er en farlig greie. Det pasifiserer mer enn det engasjerer. Eller det vil si det engasjerer enn liten del av organisasjonen, den som har glemt hvorfor de ble med i politikken. Årsakene til ukultur er sammensatt, men når det som i Senterpartiets tilfelle har bitt seg fast så er det lite sannsynlig at det handler om enkeltpersoners mer eller mindre gode eller dårlige egenskaper. Det handler mer om en organisasjon som over tid har tillatt seg å behandle enkeltmennesker svært dårlig og som har et svært trangt rom å være ulik i. « Å ville hverandre vel» «Å gjøre hverandre gode» er langt vanskeligere i et sånt rom enn i et rom preget av anerkjennelse og raushet. Det handler om hvordan vi samhandler mer enn hvem vi er som enkeltpersoner.

Senterpartiet består av mange mennesker med samme utgangspunkt som de sogningene jeg kjente, de forakter Oslogryta og som har som prinsipp å være i opposisjon til hva enn som måtte komme fra en politiker fra Oslo, bostedsadresse eller ei. Oslo siver inn under hunden din og infisere deg og gjør opposisjon berettiget. Det gjør det vanskelig å lede. Når du i tillegg opptrer utradisjonelt, med temperament og med vilje til å utøve makt, da ligger du skrekkelig tynt an.

Liv Signe var på vei inn i rikspolitikken da jeg ble kjent med Sogn og Fjordane. Hun var et friskt pust og et lysegrønt håp. Alle de verdiene hun i dag felles for er de samme som satte henne i posisjon. Og alle de som egentlig vet at hun kunne fortsatt som leder på tross av de feilene hun begår og ber om tilgivelse for, de har ikke hevet stemmen en eneste gang. Taust. Kanskje fordi de trodde at hun skulle makte det denne gangen også, kanskje fordi de ikke tør. Glemte de alle som en hvor vanskelig det er å stå i blæsten uten en eneste stemme til forsvar? Taust har vi latt media harselere med fordommene mot kvinnelige ledere og latt ukulturens forsvarer fortsette å opprettholde sin makt. Mot det spillet hadde selv ikke en trassig sogning en sjans. Hvert fall ikke når du er kvinne med et engasjement som ligger like mye utenpå som inni.

Ukultur kan ikke feies under teppe eller ties i hjel. Den må møtes med modige stemmer som setter rammer for hvordan vi behandler hverandre og som aksepterer ulikhetene våre. Stemmer som våger å tillate at også kvinner har et handlingsrom.

Anne & Hanne

Grøn1

"En frivillig kveld" Sånn ble det.

Jeg så på ansiktene til de ansatte og de frivillige at de kjente hver og enkelt som er kom for å delta på middagen til « en frivillig kveld» Oppmerksomt saumfarte de lokalet for å se til at hver og en av brukerne som kom følte seg sett og ivaretatt. Mange av dem sliter med angst og blir engstelige når det er for mange nye mennesker og når situasjonen er litt annerledes enn den pleier å være. Og denne kvelden var unektelig litt annerledes. Den var annerledes for de fleste av oss. Selv i en liten by som Mandal finnes det et hav å krysse fra den ene kulturen til den andre. Vi lever i svært forskjellige virkligheter. Som folkevalgt er du ombud for dem alle. Det er en omfattende oppgave og det krever noe av deg.  Bak tallene og kvartalsrapportene finnes det mennesker. Noen mennesker som trenger hjelp. Noen mennesker som man helt glemmer. Og noen ganger glemmer man at hvis ikke den frivillige innsatsen hadde vært utført hadde tallene i budsjettet sett helt annerledes ut og at den innsatsen man gjør for å tilrettelegge for dem utgjør faktske tall.

Vi vet også så lite om hverandre når vi bor sånn på hver side av elva. Langt fra hverandre. Kanskje er vi fulle av fordommer mot hverandre. Kanskje kunnskapsløse. Da trengs et møtested.

«En frivillig kveld» var et slikt sted hvor vi møttes. Ansatte, frivillige, politikere og rusmiddelavhengige.

Vi var svært spente på om noen ville våge å ytre seg, fortelle om livene sine, fortelle om verdien av lavterskeltilbud og frivillige. Det hadde vi ikke trengt å være. Rundt bordene og over maten delte de historier og erfaringer. Fordommer ble erstattet med respekt.

Politikere fra SV, MDG, KrF, H, Frp og en uavhengig representant serverte, ryddet bord og tok oppvasken, men viktigst av alt snakket de med alle. Vi tror at det er betydningsfullt når forhandlingene om budsjettet tar til. Det at det finnes virkelige mennesker bak tallene som trenger tilbudet de har makt til å nedlegge eller opprettholde er vesentlig for våre folkevalgte å ha kjennskap til.

Vi takker alle de ansatte og frivillige i Frelsesarmeen og Blå Kors, særlig Margrethe Holte og Randi Grønsund.

Vi takker politikerne Alf Erik Andersen (FrP), Svend Seljom og Ole Guttorm Ihme (H),Tore Askildsen (KrF),Bodil Ruud (uavh) Morten Ekeland( SV) og Torgrim Olsen (MDG)

Og vi takker våre bidragsytere Metall bygg AS, MobilData Mandal, Mandals AS, Sweco Mec AS, Nødings Delikatesse, GE Healt care Lindesnes og Europris Mandal.

Villrosene vil fortsette med sine små prosjekter som har som målsetning å skape gode møteplasser hvor kunnskap og politikk kan utvikles og hvor mennesker kan møtes.

Her kan du lese oppslaget i regionsavisa Fedrelandsvennen.

Her er TareTV sitt innslag.

1464013_10153475508820344_263402532_n

601578_10201884389246881_2139560218_n

1453358_10153475507940344_1645588366_n

1459744_10152105293221719_1411167114_n

Det neste store kulturløftet

Foto: Arbeiderpartiet Hadia er 29 år og kommer fra Rogaland. Hun ble leder for Strand AUF i 1999 og siden den gang har hun hatt en imponerende karriere i Arbeiderpartiet. Hun er valgt inn på Stortinget for denne perioden  (2009-2013), men har også vært politisk rådgiver for intet mindre en tre departement siden Stoltenberg-regjeringen tok over. I 2012 ble hun utnevnt til Kulturminister og ble dermed den yngste statsråden noensinne.

Å være yngst ser ut til å være noe Hadia har taklet utmerket gjennom flere oppgaver og hun gir dermed stemme til og er en inspirasjon for unge engasjerte kvinner over hele landet.

Hadia er aktiv på sosiale medier. Dere kan følge henne på twitter https://twitter.com/HadiaTajik

Hadia er i gang med " Kulturløftet 3" og henter nå  innspill fra hele landet. Hun og regjeringen skal utforme nye og ambisiøse mål for kultur- Norge.

14.mai kommer hun til Mandal for å møte kultulivet i Vest Agder og i den forbindelse skriver hun på Villrosebloggen!

Vi er selvsagt veldig stolt over at Hadia gjester Mandal og at hun er vår neste gjesteskribent. Vi  benytter anledningen til å ønske henne lykke til med kulturløftet 3!

Vi håper dere tar utfordringen til Hadia,- god lesning!

...............................................................................................................

Det neste store kulturløftet

 Alle trenger noe å leve av, og vi trenger noe å leve for. Vi trenger mat på bordet, og vi trenger opplevelser og inspirasjon. Kampen for brød og roser har alltid vært det sentrale i arbeiderbevegelsen.

På tekstilfabrikker i Massachusetts i USA på begynnelsen av 1900- tallet, la 20.000 kvinner ned arbeidet sitt, én etter én, og fremmet kravet om et mer verdig liv. Én av kvinnene sa det slik: ”Det enhver arbeider vil ha er retten til å leve, ikke bare å eksistere – retten til liv, slik den rike kvinnen har rett til liv, og rett til sol, og musikk og kultur. Det er ingenting ikke de pengesterke har krav på, som ikke også den som er lavest på den sosiale rangstigen har rett til å ha”.

For mange er kultur avkobling. Men kultur er først og fremst tilkobling: Til samfunnet, historien, andre menneskers hverdag eller fantasien. Kultur er å investere i enkeltmennesket, samfunnet og demokratiet.

Et levende demokrati forutsetter et levende kulturliv.

I 2005 kom Kulturløftet med klare ambisjoner for kulturlivet. Til høsten har vi gjennomført kulturløfet II. Nå har vi startet arbeidet med å lage det neste store kulturløftet.

For to år siden ba vi om en uavhengig gjennomgang av kulturpolitikken. Den fikk vi 4. mars.”Kulturutredningen 2014” viser at vi på en rekke områder enten er i mål, nær mål eller på vei til målene vi har satt. Kulturbudsjettet er doblet siden 2005, og har gitt kulturlivet økonomiske muskler. Samtidig er utredningen også kritisk: Særlig den kulturelle grunnmuren, altså den delen av kulturlivet som kommunene har ansvaret for, har ikke fått tilsvarende løft.

I mars gikk startsignalet for en reise til alle landets fylker der vi skal ha samråd med kulturlivet. Vi skal definere nye, ambisiøse mål for kultur-Norge.

Fra det frivillige kulturlivet, med barn som knapt holder instrumentene sine riktig, til den profesjonelle, som holder ypperste kvalitet – og alt i mellom.

Vi vil vektlegge tre ting: Deltakelse, ytringsmangfold og digital fremtid.

Deltakelse handler ikke bare om muligheter for den enkelte. Det handler om kvalitet, om kunstens innhold og bredde. Økt deltakelse utfordrer konsensus og etablerte sannheter. Ulik erfaring gir ulike perspektiver. Når barn får være publikum på teater eller opera, kan det tennes en lys idé i et barnehode. Senkede terskler og åpne dører bidrar til å åpne hoder og hjerter. Så kan jenta, når hun blir eldre, selv skape ny kunst med utgangspunkt i sine erfaringer. Det er verdifullt at kulturinstitusjoner arbeider for å nå bredere ut, og få et større publikum. Men det betyr ikke at kunsten i seg selv skal være sosialt inkluderende.

Tvert i mot. Den kan godt være spissformulert, støtende og skape aggresjon. Den kan avdekke splittelser som ikke ville kommet til syne uten kunsten som plattform for kommunikasjon, kritikk, utfordring og bevegelse.

Kunstens frihet forutsetter ytringsfrihet. Vi trenger den nyskapende, provoserende og utfordrende kunsten som gir mangfold og gjør ytringsrommet større. Samfunn med høy tålegrense har god demokratisk trening. Vi må få brynt oss: Med ord, uttrykk, bilder, musikk. Da må vi legge til rette for et mangfold av ytringer og uttrykk.

Det nye store kulturløftet blir en ny kulturpolitisk plattform, der deltakelse, ytringsmangfold og digital framtid bygger opp under hovedvisjonen om et levende demokrati. Den lager vi nå. Vil du være med på det neste store Kulturløftet?