Lokalpolitikk

Likestillingsintegrering – framtida for Agderfylkene?

imagesVår neste gjesteblogger har skrevet for oss tidligere. Vi er veldig glad for å ønske henne velkommen tilbake! Helle Ingeborg Mellingen har en Ph.d i tverrfaglig kjønnsforskning fra Fakultet for humaniora og pedagogikk ved Universitetet i Agder, og jobber nå som prosjektleder for Likestilling som regional kraft, som er det andre prosjektet i Agderfylkenes 10-årssatsing for likestilling.

.....................................................................................................

Det er spennende tider for likestillingsarbeidet på Agder. Siden likestillingsindeksen ble publisert for første gang rundt årtusenskiftet, har politikerne i de to Sørlandsfylkene sakte, men sikkert tatt innover seg at dette er et felt som landsdelen må løfte seg på. I 2008 kom 10-årssatsingen for likestilling på Agder, med prosjektet Fritt valg som rettet seg mot barn og ungdom. Omtrent samtidig ble Senter for likestilling ved Universitetet i Agder opprettet. Mange har fått økt sin kunnskap og sin kompetanse gjennom deltakelse i ulike prosjekter, og gjennom kurs og seminarer som har blitt avholdt. Mange gode prosjekter er i gang, og resultatene begynner å komme.

Men vi må videre! Og da er det gøy å få lov til å jobbe med noen av regionens toppolitikere, som nå ser at dersom regionen skal løfte seg enda et par hakk – så er likestillingspolitikk faktisk nøkkelen. Regionplan Agder 2020 er vårt overordnede styringsdokument, og selv om det nok høres kjedelig ut for mange, så skjer det en endring i måten å tenke på. Likestillingsarbeidet skal få en samlende struktur og et felles løft i landsdelen vår. Gode prosjekter skal løftes fram, og vi skal bruke dem som eksempler til etterfølgelse.

Politisk samordningsgruppe for Regionplan Agder 2020, består av toppolitikere (ordførere) som representerer alle Agders bo- og arbeidsregioner, de to største byene i regionen og de to fylkene. De har fått i oppdrag å følge opp denne planen ved å samordne Agders politikk på de områdene som planen har prioritert. De tar regionens utfordringer på alvor, og de bestemte seg tidlig for at alle regionens satsinger skal ha som formål å bedre likestilling og levekår på Agder. Både skole- og veipolitikk skal samordnes fordi man forventer at det skal gi bedre levekår og mer likestilling i landsdelen vår. Det er rett og slett hovedmålet.

I høst gikk politikerne i samordningsgruppen et skritt videre, og fatta vedtak om å iverksette en modell for likestillingsintegrering i regionen. Modellen skal sikre samordning og felles løft. Kort fortalt betyr det at politikerne må fatte sine vedtak basert på et beslutningsgrunnlag som analyserer hvilke konsekvenser beslutninger har for likestilling mellom kjønn, minoriteter og andre grupper som er utsatt for diskriminering, og som er beskyttet av lovverk. Gjennom likestillingsutvalg både i kommunene, i regionrådene og på regionalt nivå, skal arbeidet tilføres en helhetlig struktur og mer systematikk og samarbeid.

I lørdagsutgaven av Færdrelandsvennen ble Norges fremste ekspert på likestillingspolitikk, professor Hege Skjeie intervjuet. Hun sa rett ut at mainstreaming-strategien ikke har fungert, og at vi trenger en annen politikk i framtida. Det var også en tydelig konklusjon fra det regieringsoppnevnte likestillingsutvalget som hun ledet. Allikevel har regionen vår valgt å satse på en slik strategi. Er det så lurt da?

Kritikken fra Scheie handler om at prinsippet om å integrere likestillingsperspektiver i alt arbeid, fører til at ansvaret smuldrer bort, og likestilling får raskt vikeplikt for andre hensyn som blir vurdert som viktigere eller mer presserende. Derfor trengs det altså sterkere virkemidler enn en strategi som i for liten grad har fått praktiske konsekvenser.

Likestillingsintegrering handler i stor grad om bevisstgjøring. Det handler om å se saker fra flere perspektiver. Der for unngår jeg å snakke om "likestillingsperspektivet" i entall. Likestillingsperspektiver finner vi overalt: veiprioriteringer, skolepolitikk eller tilbud for de eldre vil kunne se annerledes ut når man undersøker hvordan beslutningene vil slå ut for ulike grupper i samfunnet. Man får antagelig andre svar når man vurderer næringspolitikken i en kommune ut fra henholdsvis kvinnelige og mannlige grunderes perspektiv, enn om man bare jobber som man alltid har gjort.

Det er også et poeng at de folkevalgte som fatter beslutningene i hver enkelt kommune, faktisk speiler den befolkningen de representerer. I mange kommuner på Agder er det fortsatt langt færre kvinner enn menn i kommunestyrene, og enda dårligere er balansen når det kommer til lederverv og posisjoner. Vi vet at innvandrere og norske statsborgere med innvandrerbakgrunn i mindre grad stemmer enn befolkningen totalt sett. Lokaldemokratiet må gjøres relevant for alle grupper i samfunnet.

Slik jeg ser det, er det ikke prinsippet om å integrere likestillingsperspektiver i de politiske beslutningene i seg selv som er problemet, det er tvert i mot helt nødvendig for å utvikle bærekraftige samfunn for framtida. Prinsippet er imidlertid aldri nok; det må følges av gjennomføringskraft og konkrete tiltak. Derfor kan likestillingsintegrering aldri bare være et prinsipp, det må følges av politisk vilje og ansvar. Derfor jobbes det nå for at alle kommuner og regionråd på Agder plasserer ansvaret for likestillingspolitikken i et politisk utvalg.

Vi må anerkjenne at det å vurdere likestillingskonsekvenser av et vedtak, en strategi eller en politisk retning, krever kompetanse og erfaring. Å spå om framtida er ikke spesielt lett. Å skulle forutse hvilke effekter en beslutning vil få, krever at en vet hvor en skal lete. I mange kommuner på Agder jobbes det kjempegodt med likestillingsintegrering på ulike felt. Jeg tror på å skape en delingskultur hvor de som jobber på ulike fagfelt kan møtes og presentere ulike måter å jobbe på, dele erfaringer og kunnskap.

Senter for likestilling gjør en viktig jobb med å spre kunnskap og å tilby kurs og kompetanseløft, og i samarbeid med kommuner om enkeltprosjekter. Gjennom en felles struktur for likestillingsarbeidet, kan Agder bli enda bedre på å løfte fram konkrete likestillingsutfordringer, og finne fram til gode løsninger for regionen. Da skaper vi Agdermodellen for likestilling basert på ansvar, læring og deling. Den håper jeg vil vare langt utover 10-årssatsingen for likestilling på Agder!

Kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp

20140124-122127.jpg

Helsedepartementet sendte ut høringsnotat om et lovforslag om at kommuner kan inngå avtale om reservasjon med fastleger som ikke ønsker å henvise kvinner til abort. Høringsforslaget legger opp til endringer om at hver enkelt kommune selv skal avgjøre om kommunen vil inngå avtaler med fastleger om reservasjon mot henvisning til abort. I Fedrelandsvennen (22.jan) kunne jeg lese at kommuneoverlegen i Åseral sier at hun nekter å sette sprial på pasientene. Hun mener det er et abortmiddel og derfor strider med hennes religiøse syn (Sitat Fvn, 22. jan 2014). Hun setter sine personlige syn foran pasienten og kvinner som er i en sårbar situasjon når hun nekter å henvise til abort eller å sette inn f.eks spiral. Det er en menneskerett å ha etisk samvittighet. Å være fastlege er ikke en menneskerett.

Allerede i 1913 startet den politiske kampen for kvinners rett til selvbestemt abort. I 1913 var abort ulovelig og både kvinner og den som utførte aborten risikerte fengsel. Foregangskvinnen Katti Anker Møller formulerte for første gang kravet om lovlig selvbestemt abort

Den første abortloven kom først i 1959. Loven inneholdt ingen bestemmelser om abort på sosiale indikasjoner. Loven åpnet den gang opp for at legal abort kunne utføres hvis kvinnen kunne få alvorlige fysiske eller psykiske lidelser eller hvis deres liv stod i fare. Ikke nok med det, de måtte legge saken frem for en nemd bestående av leger som satt med makt og innflytelse til å bestemme hvem som måtte fullføre svangerskaper og hvem som skulle få abort etter kriteriene ovenfor.

Nemden og systemet utløste abortkampen som en av kvinnebevegelsens store kamper på 1970-tallet. Kampen handlet om spørsmålet om hvem som skulle ta avgjørelsen – legen eller kvinnen selv. Paradokset er at det er samme kampen som kvinner står ovenfor i dag, i 2014. Etter at Helsedepartementet og den blå-blå regjeringen sendte ut høringsnotatet om reservasjoner for fastleger til å henvise kvinner til å ta abort. Paradokset er at vi nesten 40 år senere står ovenfor sammen kampen som våre søstre gjorde på 1970 tallet. Hvem skal avgjøre – kvinnen selv eller legen. Hvem skal bestemme? Kvinnen selv eller moralens vokter. Hvem skal bestemme over kvinners kropp? En fastlege med et annet grunn,-og verdisyn eller kvinnen selv som kjenner sin egen kropp, livssituasjon og følelser best?

Det blir for meg et paradoks at kvinneaksjonen for selvbestemt abort som stod sterkt på 1970-tallet, nå er dagsaktuell. Regjeringens forslag er et stort tilbakeslag i likestillingsdebatten. Det er et stort tilbakeskritt i kvinners rettigheter. Rettigheter som har blitt kjempet frem av sterke kvinnestemmer. Rettigheter som gjør at kvinner kan bestemme over sin egen kropp og ta sine egne valg.

Det er med stolthet jeg kan si at jeg hører til et parti som har kjempet for selvbestemt abort i flere ti år. Allerede i 1969 ble det programfestet på landsmøtet. Den kampen ga igjen åpning for loven som ble vedtatt i 1975, hvor det ble åpnet for at vilkårene for abort også skulle gjelde sosiale hensyn. Den ga også helsepersonell muligheten til å nekte å utføre abort av etiske og samvittighetshensyn. Først tre år senere i 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt

Abortloven av 1975 gir allerede reservasjonsrett for sykehuspersonell fra å utføre eller delta i abortinngrep. Helsedepartementets høringsnotat går langt utover det som ligger i abortloven. Den gir en fastlege mulighet til å reservere seg fra å skrive under på en ”begjæring om svangerskapsavbrudd”. Fra kvinners og pasientens ståsted er det en belastning om å bli henvist til en annen lege. Jeg har ennå ikke møtt en eneste kvinne som tar lett på å gjennomføre abort. Det er en sårbar og følelsesmessig situasjon. Tillitsforholdet mellom pasient og fastlege vil svekkes om fastleger får reservasjonsrett og nekter å sette inn for eksempel spiral fordi de har andre personlige motiver. Slik som kommuneoverlegen i Åseral har. Høringsforslaget skaper utrygghet for kvinner i en sårbar situasjon, og det skaper flere ledd i en allerede krevende prosess. Det å bli henvist til en annen lege fordi en egen fastlege har reservert seg mot å henvise til abort skaper utrygghet.

Det er ikke til å legge skjul på at Høyre svikter kvinnene. Erna Solberg og Høyres slagord ”Nye ideer, bedre løsninger” er verken nye eller bedre. Ideen hennes regjering løfter frem var aktuell i 1975. Bedre løsning er det heller ikke når en setter kvinners hensyn til side.

Nå må landets kommunestyrer stå opp og si nei til at fastleger kan reservere seg mot å henvise til abort.

Det handler om likestilling, det handler om at kvinner i en sårbar situasjon skal møtes med respekt, uavhengig av hvilke valg de tar. De skal ikke møte moralens vokter. De skal få den hjelp de trenger, uten at legens egne moralske og etiske prinsipper skal bli en ekstra belastning for kvinner.

VI lever i 2014, men fortsatt er kvinnesaken fra 1970 tallet ”Folkeaksjon for selvbestemtabort” dagsaktuell. Vi trenger å se fremover, ikke bakover.

Anne & Hanne

Myteknusing som samfunnsutvikling og indremedisin

magnussen-May-linda_foto_HESVi er veldig glad for å presentere vår neste gjesteblogger, engasjerte og inspirerende May-Linda.

May-Linda Magnussen jobber som forsker i Agderforskning og bor i Kristiansand sammen med mann og fire sønner i alderen 3-13 år. Hun er snart ferdig med en avhandling om menns forsørgeransvar. 

God lesning!

.......................................................................................................................

Jeg er mamma, sosiolog og forsker. Jeg liker å tro at jeg, sammen med mange andre, har gjort Sørlandet litt mer likestilt. Men forskningen jeg driver med kan ikke bare brukes til å gi politikere og byråkrater innspill til hvordan regionen vår kan bli mer likestilt. Den kan også brukes i kampen mot mange mødres evige dårlige samvittighet – en kamp som er avgjørende for likestillingen. Etter et foredrag jeg holdt i Lillesand for noen år siden kom en kvinne bort til meg og sa at «akkurat nå, når du snakket om disse tingene på den måten du gjorde, så fikk jeg bedre samvittighet». Jeg har også selv parkert en del dårlig samvittighet som følge av forskning jeg har gjort og lest. Jeg vil ikke at vi skal vandre rundt om i verden som om vi skulle være ufeilbarlige. Vi bør alle være såkalt selvrefleksive. Men den kollektive skylden, den dårlige samvittigheten for barna vi mødre gjerne bærer på skuldrene våre og kjenner i magene våre fordi vi er kvinner, den vil jeg blogge bort.

Til det kan jeg bruke sosiologi. Jeg kan for eksempel sette kvinners dårlige samvittighet i sammenheng med at det stadig rettes andre, mer intense og mer moraliserte krav mot mødre enn mot fedre. Jeg kan si at det å være i beredskap for andre menneskers følelser og lykke programmeres så dypt i jenters og kvinners kropper at den dårlige samvittigheten ofte kommer automatisk når mødre gjør noe som ikke veldig direkte kommer barna til gode. Jeg kan også fortelle at småbarnsfedre, på sin side, kan snakke om seg selv som «litt arbeidsnarkoman» uten å føle et fnugg av denne dårlige samvittigheten. Jeg kan også bruke historie som skyts. Historiske studier viser nemlig veldig tydelig det sosiologene hevder: at måtene vi lever og tenker på er sosialt konstruerte. For vårt formål betyr det at selv om mødre er mødre fordi de har født barn eller har fått barn på andre måter, så er måtene vi tenker, snakker og gjør moderskap på formet av samfunnet rundt oss. Det betyr at også vårt følelsesliv, som for eksempel mødres kollektive dårlige samvittighet, faktisk er påvirket av samfunnet rundt oss. Sprengkraften i kunnskapen om moderskap som et historisk «produkt» ligger i at når noe er sosialt formet - og ikke ren biologi - så kan det også endres. Vi kan gjøre nye ting og endre både vår egen hverdag og verden rundt oss. Vi kan også - over tid - endre våre følelser.

Dagens diskusjoner om familien blir nesten alltid en diskusjon om mødre og barn. I bakgrunnen ligger det vi kan kalle en samtidsmyte om familien: Myten sier at familien pleide å være et sted med «god tid» og med tette og nære relasjoner mellom mor og barn. I dag, takket være det «helt nye» at mødre «jobber», så er vi i klem, i skvis og i krise. Samtidsmyter har det imidlertid med å ikke være sanne. Historikeren Stephanie Coontz sier at de ikke viser til «the way we were», men i stedet til «the way we never were». Historikere og sosiologer som studerer Vesten viser samlet sett at foreldre og barn både har mer tid sammen enn de noen gang har hatt, og også at relasjoner mellom foreldre og barn er tettere og mer intime enn før. Historikere viser i tillegg til at verken arbeid for mødre eller barneomsorg for fedre er nye oppfinnelser. Går vi bak husmorperioden – som ofte kalles for et mellomspill i den norske historien – så var skillene mellom menns og kvinners arbeid for det første langt mindre markante. For det andre var livet for de fleste et slit for overlevelsen, og det var ytterst få som ikke «jobbet». Barn ble passet av mange forskjellige mennesker, og de passet seg selv og jobbet sammen med de andre så fort de kunne - hvis de levde opp. I den såkalte husmorperioden hadde kvinner relativt lite lønnet arbeid (selv om de også da jobbet oftere og mer enn man gjerne tror), men husmødrene lå ikke på gulvet og bygde med lego. De brukte det meste av kreftene sine på husarbeid.

Den kombinasjonen av forventninger vi i Vesten i dag retter mot barndommen og foreldreskapet - og spesielt mot moderskapet - av både mengden tid sammen og kvalitet på denne tiden, er rimelig fersk i historisk sammenheng. Det får vi også øye på dersom vi kikker oss rundt om i verden. Er det rart mange mødre har dårlig samvittighet? En stor stein til byrden har psykologene lagt. Moderne psykologi fremmer et bilde av det ytterst sårbare barnet, det som ikke utvikler seg ordentlig med mindre det får overdoser av tid med mor. Men også disse underliggende forståelsene møter kritikk fra faglig hold, og vi kan med god grunn stille oss kritiske til lettvinte forestillinger om hvor sårbare barn er og hva «barns behov» er. Også disse forestillingene er «produkter» av tiden og kulturen vi befinner oss i.

Synes man det er viktig at kvinner som gruppe øker sin arbeidstid, så fremstilles man fort som et iskaldt menneske som synes jobb er det eneste viktige i livet, som synes vi aldri kan jobbe for mye, som elsker rå kapitalisme og som gir blanke i miljøet. For meg, som for mange andre, er det å gi og å få omsorg det viktigste i livet. I mine øyne har den økte barneorienteringen i vestlige samfunn gitt et vell av positive konsekvenser, og det er ikke dumt at vi snakker om rammene for omsorg i samfunnet. Men: Debatten må handle om mer enn mødres arbeidstid, vi må dra med oss mange flere enn hvite middelklassemødre, og vi må ha med oss en kritisk innstilling til en lang rekke begreper og underliggende forestillinger. Det er bare slik vi klarer å tenke, snakke, gjøre og etter hvert føle nytt. I stedet for stenge blikket vårt og tanken vår med myter og ukritisk omgang med begreper - og med dårlig samvittighet - så må vi stille oss fundamentale og kritiske spørsmål rundt både moderskap, faderskap, familieliv og barndom. Når det gjelder relasjonen mellom barn og foreldre, kan vi for eksempel spørre oss hva som skjer når vi gjør barns ønsker til det nærmest eneste legitime og gyldige ønsket i et familieliv - det alt annet skal kretse rundt. Sosiologen Anne Lise Ellingsæter mener at hvis vi gjør barns behov grenseløse og til det eneste som skal spille en rolle i familien, så blir også kravene som rettes mot mødre nærmest grenseløse. Og disse kravene om mødres grenseløshet og den tilhørende dårlige samvittigheten er nettopp noe av det jeg håper jeg har blogget bort litt av.

May-Linda Magnussen

 

 

"En frivillig kveld" Sånn ble det.

Jeg så på ansiktene til de ansatte og de frivillige at de kjente hver og enkelt som er kom for å delta på middagen til « en frivillig kveld» Oppmerksomt saumfarte de lokalet for å se til at hver og en av brukerne som kom følte seg sett og ivaretatt. Mange av dem sliter med angst og blir engstelige når det er for mange nye mennesker og når situasjonen er litt annerledes enn den pleier å være. Og denne kvelden var unektelig litt annerledes. Den var annerledes for de fleste av oss. Selv i en liten by som Mandal finnes det et hav å krysse fra den ene kulturen til den andre. Vi lever i svært forskjellige virkligheter. Som folkevalgt er du ombud for dem alle. Det er en omfattende oppgave og det krever noe av deg.  Bak tallene og kvartalsrapportene finnes det mennesker. Noen mennesker som trenger hjelp. Noen mennesker som man helt glemmer. Og noen ganger glemmer man at hvis ikke den frivillige innsatsen hadde vært utført hadde tallene i budsjettet sett helt annerledes ut og at den innsatsen man gjør for å tilrettelegge for dem utgjør faktske tall.

Vi vet også så lite om hverandre når vi bor sånn på hver side av elva. Langt fra hverandre. Kanskje er vi fulle av fordommer mot hverandre. Kanskje kunnskapsløse. Da trengs et møtested.

«En frivillig kveld» var et slikt sted hvor vi møttes. Ansatte, frivillige, politikere og rusmiddelavhengige.

Vi var svært spente på om noen ville våge å ytre seg, fortelle om livene sine, fortelle om verdien av lavterskeltilbud og frivillige. Det hadde vi ikke trengt å være. Rundt bordene og over maten delte de historier og erfaringer. Fordommer ble erstattet med respekt.

Politikere fra SV, MDG, KrF, H, Frp og en uavhengig representant serverte, ryddet bord og tok oppvasken, men viktigst av alt snakket de med alle. Vi tror at det er betydningsfullt når forhandlingene om budsjettet tar til. Det at det finnes virkelige mennesker bak tallene som trenger tilbudet de har makt til å nedlegge eller opprettholde er vesentlig for våre folkevalgte å ha kjennskap til.

Vi takker alle de ansatte og frivillige i Frelsesarmeen og Blå Kors, særlig Margrethe Holte og Randi Grønsund.

Vi takker politikerne Alf Erik Andersen (FrP), Svend Seljom og Ole Guttorm Ihme (H),Tore Askildsen (KrF),Bodil Ruud (uavh) Morten Ekeland( SV) og Torgrim Olsen (MDG)

Og vi takker våre bidragsytere Metall bygg AS, MobilData Mandal, Mandals AS, Sweco Mec AS, Nødings Delikatesse, GE Healt care Lindesnes og Europris Mandal.

Villrosene vil fortsette med sine små prosjekter som har som målsetning å skape gode møteplasser hvor kunnskap og politikk kan utvikles og hvor mennesker kan møtes.

Her kan du lese oppslaget i regionsavisa Fedrelandsvennen.

Her er TareTV sitt innslag.

1464013_10153475508820344_263402532_n

601578_10201884389246881_2139560218_n

1453358_10153475507940344_1645588366_n

1459744_10152105293221719_1411167114_n

Nye ideer, bedre løsninger

stortingetValgkampen 2013 handlet var et retningsvalg. Et valg mellom velferdsgoder eller skattekutt. Et valg om verdier. I hele valgkampen snakket høyresiden om nye ideer og bedre løsninger. De har til og med snakket om nye boller.  Og folket lot seg inspirere, nå får vi nye løsninger. Men hva får vi egentlig? Hva er det nye Norge?

Jeg forventer endringer i det nye Norge. Gjennom hele valgkampen ble jeg møtt med at folk ønsker forandring. De var lei av Jens. De vil ha noe ”nytt”. Til og med noen av mine nære, ikke politiske venner, har sagt at ”mi må ha noe nytt nå”. Hva er det de får?

Hvor skal jeg begynne?

Nå går vi inn i en bompenge fri periode. Veibygging kan skje uten at billistene må ta regninger. Nå blir det slutt på bompenger, det kommer firefeltsvei i hele landet, og jeg regner med at det skjer i denne perioden. Sørlandet gleder seg spesielt mye til den firefelts veien til Stavanger. Og så blir det skattekutt. Det utgjør muligens ca 160 kr for meg. Tusen takk, Erna, Siv, Trine og Knut Arild. For det kan jeg kjøpe vin brennevin på butikken og ta meg en liten fest! I tillegg så skal det kuttes mellom 25-100 milliarder kroner i skattelette til folk flest. For mens den rødgrønne regjeringen ønsket videre satsing på velferdstilbud, så ønsker høyresiden skattekutt. Muligens ikke en ny ide fra høyresiden, men det vil definitivt kreve nye løsninger i forhold til dagens velferdsløsninger. Når det gjelder justisfeltet så har høyresiden nok en gang nye ideer og bedre løsninger for folk flest. Dere har lovt folk flest handlekraft. Soningskøene skal dere få bort på en-to-tre. Dere har flagget løfter om at det skal etableres egne fengsler for ”ikke vestlige mennesker”. Vi må jo vite at landet vårt holder på å bli snikislamisert. Her kreves det nye løsninger.

Et helsevesen med to spor – din lommebok og det offentlige. Har du lyst har du lov til å kjøpe deg forbi. Køene skal vekk. Det er løftet dere har gitt velgerne i hele valgkampen. Jeg gleder meg til å se resultatet. Ikke nok med det, dere skal gjennomføre en omfattende helsereform. Hva en slik reform vil koste er uvisst, men i og med at dere har gitt pengene bort i skatteløfter vil jeg tro det også her virkelig er behov for en kreativ tenketank. Dere skal gi Norge et helsevesen å være stolt av. Det holder ikke for dere at det norske helsevesen under den rødgrønne regjeringen er et av verdens beste helsevesen.

I følge den kommende regjeringen har Norge lenge manglet en kunnskapsrik, velutdannet drømmelærer som kan sette karakterer fra 5.klasse. Men Høyres nye løsninger fikses det i løpet av kommende periode

Nå møtte jeg drømmelæreren lenge før Erna kom på at det var en del av nye løsniner strategien. Det beste av lat var at alle de drømmelærerene jeg har møtt var en sterk  tilhenger av fellesskolen. Fellesskolen som Erna kritiserte gjennom hele valgkampen.

Det finnes utfordringer å bryne seg på i skolen; stappfulle klasser med opptil 30 elever, barn kommer sulte til skolen og mobbing. Men de nye løsningene snakker fint lite om store klasser og forfalne skolebygg. Drømmelæren skal måles i god NPM-tradisjon. Karakterer fra 5. klasse skal innføres. Elevene skal nok en gang gjøres til et tall i et system. Faktisk så synes jeg at det direkte respektløst mot alle landets lærere og si at nå skal drømmelæreren komme. For drømmelæreren er på jobb hver dag, på hver skole i alle landets 428 kommuner.

Apropos 428 kommuner. Ingenting er mer morsomt som å lage drømmekartet over landets kommune. Men det nye med denne løsningen er at lokaldemokratiet skal settes til side og regjeringen skal tenke på et tall før nye løsninger tegnes. Bare så det er sagt, jeg ønsker meg Åseral og Sirdal for de har i motsetning til Mandal penger. Det ville gitt meg mulighet til noen nye løsninger, for å si det sånn.

I likestillingspolitikken så har dere absolutt ikke nye løsninger. De løsningene var vi ferdig med for lenge siden før dere relanserte dem igjen. Pappaene skal jobbe overtid og mammaene skal jobbe deltid. Pappaperm skal fjernes. Dere vil ha lokal kontantstøtte, slik at mammaene kan være enda lengre borte fra arbeidslivet. Det er forslag Høyre fremmet i valgkampen i 2013. 100 år etter at kvinner fikk allmenn stemmerett. Det er da ikke « nye løsninger»!

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg er stolt av det nye Norge som dere har gått til valg på i valgkampen. Det er jeg ikke.

Jeg kan love høyresiden en ting – fra nå av og frem til 2017 skal jeg jobbe hver bidige dag for at vi får et skifte om fire år.

Villroser

Anne & Hanne

Demokrati eller byråkrati?

Gro- Anita MykålandEt sterkt lokaldemokrati er Gro -Anita sin hjertesak.

Vi er veldig stolt over å kunne presentere vår neste gjesteblogger, Gro-Anita Mykjåland. Hun  kommer opprinnelig fra Evje og Hornnes, men bodd i Iveland i 14 år. Der er hun gift og har to jenter på henholdsvis 5 og 7 år.

Gro-Anita har vært aktiv i politikken siden 2007. Og sitter i dag i sentralstyret til Senterpartiet.

I  2011 ble Gro -Anita  valgt som første kvinnelige ordfører i Iveland kommune i 2011.

Hun sier om jobben som ordfører: "Hverdagen som ordfører er kjempespennende.  Møter mange utfordringer og ikke minst et hav av muligheter."

Gro-Anita har et favorittsitat som hun deler med sine lesere "Det er ikke alltid du kan velge dine omstendigheter, men du kan alltid velge hva du vil tenke om dem”.

Og med det ønsker vi god lesning - Husk å stem!

...................................................................................................................................................

 

Lokaldemokratiet står sterkt i Norge. Det ønsker jeg at det også skal gjøre etter 9. september.  Som ordfører opplever jeg daglig en entusiasme og et pågangsmot for å levere best mulig tjenester til innbyggerne våre. Myter kan bli til sannhet hvis de gjentas ofte nok. Kommuner er mer enn robuste enheter. Vi vil ikke tvinges.

I 1995 vedtok Stortinget at kommuner ikke skal slås sammen med andre dersom kommunestyret eller innbyggerne gjennom en folkeavstemming går imot. Høyre, Frp, KrF og Venstre har i sine programmer valgt bort frivillighetsprinsippet. Disse partiene går inn for at det skal bli færre og større kommuner, og at Stortinget kan vedta sammenslåing selv om kommunene går imot en sammenslåing. Dette kaller jeg på godt norsk tvang. Sp, Ap og SV har fortsatt programfestet at innbyggerne i kommunen skal avgjøre. Skillet mellom de rødgrønne og de borgerlige er klar. Skal vi basere oss på frivillighet i fremtidens kommunesammenslåinger eller skal vi tvinges? Er det demokratiet som skal råde i slike prosesser eller er det byråkratiet? 1,1 millioner mennesker i dette landet bor i kommuner som har under 10.000 innbyggere. I motsetning til Senterpartiet, sier alle dagens opposisjonspartier foran dette valget at de vil «reformere» kommunestrukturen i Norge. Det de egentlig mener med det er at Stortinget, over hodet på lokaldemokrati og de som bor i kommunene, skal gjøre dyptgripende og irreversible endringer i hverdagen til svært mange mennesker her i landet. Senterpartiet er ikke motstandere av kommunesammenslåing der dette er lokalt initiert og forankret i den lokale folkeviljen. Partiet har flere steder vært i front for slike prosesser. Men vi har vært, og vil fortsette å være en garantist for lokalt folkestyre og mot bruk av tvang for å presse gjennom en utradering av små og middels store kommuner i landet vårt.

 

Myter kan bli til sannhet om de gjentas ofte nok. Høyrekreftene i Norge har over år dyrket et sett myter, og forveksler dem med vedtatte sannheter. Sammenlignet med mange andre land har vi nemlig ikke spesielt mange kommuner i Norge, og våre kommuner er heller ikke spesielt små. I Frankrike har man over 36.000 kommuner, med et gjennomsnittlig areal på under 15 kvadratkilometer! I EU er gjennomsnittlig antall innbyggere per kommune 5530, i Norge over 11.000 (2008).

Myten om at vi vil spare store summer på en storstilt strukturreform stemmer kun hvis man også ønsker en storstilt sentralisering av kommunale tjenester. Det kan godt være at det er nettopp det som ligger bak. Er det slik at de som ønsker tvangssammenslåing av kommuner i realiteten ikke er fornøyd med at folk bor der de bor, og vil «tvinge» dem til å flytte?

Hva så med kvaliteten på tjenestene? Det er mange undersøkelser om hva innbyggerne selv mener. For de viktigste kommunale tjenestene – utdanning og oppvekst, pleie- og omsorg og helsetjenester – er innbyggernes tilfredshet vesentlig høyere i de minste kommunene og synker med økende kommunestørrelse.

Jeg får stadig høre myten om at større kommuner gir bedre rekruttering, barnevern og næringsutvikling. Slike forhold varierer selvsagt mellom kommunene, men det er ikke dokumentert at store kommuner klarer dette bedre enn små kommuner.

Myten vil ha det til at interkommunale samarbeid undergraver demokratisk styring. Jeg er uenig. Dette dreier seg i all hovedsak om eierstyring slik jeg ser det. Samarbeid gir oss en mulighet til å bli litt mindre navlebeskuende, se på utfordringer og muligheter for en samlet landsdel. Ikke bare innenfor egne kommunegrenser. Det er kanskje årsaken til at store kommuner deltar i flere interkommunale selskap enn hva små kommuner gjør i dag? Når det kommer til næringsutvikling opplever jeg som ordfører at den største utfordringen ligger på infrastruktur som vei, mobil- og bredbåndsdekning. Dette er virkelig noe av det som hindrer videre utvikling i hele landet. Dette handler ikke om kommunegrenser men om geografi. Ønsker vi å videreutvikle hele landet, eller skal utviklingen kun skje der det bor flest folk?

 

Kommuner noe mer enn robuste enheter også i fremtiden.

Hvilke verdier vil utvikle landet vårt til det beste for alle? Jeg er stolt over at landet vårt er som det er og at folk bor der de bor. Kanskje er det ikke bedriftsøkonomisk rasjonelt at folk gjør det, men sett i det lange løp så har jeg tro på at det vil slå positivt ut på andre budsjettposter. For meg er kommuner og lokalsamfunn noe mer og noe annet enn «robuste enheter» og rasjonelle instrumenter for å gjennomføre statlig politikk, og det tror jeg også det er for folk flest.  Kommunen gir oss viktige tjenester som skole og eldreomsorg og er en arena for demokratisk medvirkning og lokalforankret utvikling. For mange av oss er kommunen og lokalsamfunnet dessuten det stedet der vi har vår primære identitet og tilhørighet, utover familien. Jeg har reist mye rundt i det vakre landet vårt, og noe av det som inspirerer og imponerer meg mest er alle bygder og grender som utvikler stedet med bakgrunn i dens identitet, historie og kultur.

Som ordfører i en kommune med 1300 innbyggere opplever jeg daglig hva det betyr for innbyggerne å ha nærhet til kommunale tjenester. Barna går i barnehage og skole, den eldste generasjonen får hjelp av hjemmetjenesten i kommunen eller bor på bygdeheimen. Jeg opplever et lokalt næringsliv som jobber iherdig for å skape arbeidsplasser i lokalsamfunnet.

For Iveland kommune er det lokale engasjementet fra politikerne, næringslivet og all den frivillige innsatsen som legges ned gjennom deltagelse i lag og foreninger svært viktig. Jeg mener at det er disse verdiene som vil utvikle Norge videre til det beste for alle. La kommunene blomstre gjennom lokalt engasjement og nærhet til tjenestetilbudet. Ikke stans utviklingen gjennom en massiv sammenslåing som skal gjennomføres med tvang. Så er det slik at kommuner som Iveland ser at vi ikke kan gjøre alt selv. Vi kan oppleve at fagmiljøene blir for små eller at det kreves et større grunnlag for å kunne yte en tjeneste. Utgangspunktet er at både innbyggere, ansatte og lokalpolitikere vil ha best mulig tjenester, og den dagen vi opplever at vi ikke klarer å yte fullgode tjenester så er vi de første til å søke ut til andre kommuner for et samarbeid.

 

Ønsker du tvang? Før dette valget bør du spørre deg om du virkelig ønsker at kommunen din skal slås sammen med tvang? Ønsker du at Stortinget skal kunne slå din kommune sammen med en eller flere nabokommuner, uten at du selv skal får et ord med i laget?  Tror du tjenestene blir bedre og din egen innflytelse større? Hvis svaret er nei, bør du gi din stemme til Senterpartiet. Senterpartiet er et parti som garantert vil stå opp for dem som ønsker at det spørsmålet skal være opp til innbyggerne selv. Seterpartiet mener at lokale folkevalgte selv vet best hvor skoen trykker, som selv vet best hva som må forbedres i egen kommune. Stortingsvalget avgjør om vi skal fortsette dagens linje med endring av kommunestrukturen basert på frivillighetsprinsippet, eller om det også skal settes i gang tvangssammenslåing. Det siste vil gi grunnleggende samfunnsendringer.

Godt valg.

Til mitt eget beste

penger2

Fremskrittspartiet (Frp) har banket det inn i «folk flest».  - Frp er garantisten for en eldreomsorg vi alle kunne stå inne for -. De eldre fortjente bedre enn hva partiene i posisjon kunne gi dem. Hvis bare Fremskrittspartiet kom til makten skulle de sikre at våre siste år var preget av trygghet og omsorg. De fattige skal også Frp løfte opp i velstand.  Alt skal bli bedre, - alle skal få mer. Høyre stemmer i på samme melodi. Til nå har Frp fortsatt ikke kommet i nærheten av regjeringskorridorene. Dessverre vil noen si, både tilhengere og motstandere. Sistnevnte begrunner dette med at hvis vi bare fikk oppleve Frp i regjering ville de fleste forstå at deres politikk preges av ønsketenkning og politisk valgflesk uten realisme. Hvis bare Frp måtte stå til ansvar for sin politikk ville de også selv forstå at alt ikke alltid kan løses ved å bruke mere penger samt politikk grunnlagt på utsagn som;  – «kast de ut!», - «reduser skattene», -«og mer til alle».

Heldigvis trenger vi ikke vente på en Frp - regjering for å se hva deres politikk faktisk innebærer i praksis. I Mandal er det Frp og Høyre som styrer med støtte fra Senterpartiet og en uavhengig representat, mens en vingeklippet ordfører fra Krf må ta ansvar for gjennomføringen. I tiden etter valget forstod Frp og Høyre det som for mange av oss er en selvfølge, nemlig at penger ikke vokser på trær. Denne erkjennelsen av livets realiteter førte til at høstens budsjettdebatt i Mandal ble totalt fraværende. I selve Bystyremøtet valgte nemlig flertallet å sitte i ro uten å svare på spørsmål og uten å forklare konsekvensene av deres fremlagte budsjettforslag. Kanskje var de rett og slett flaue over sitt eget forslag? Denne manglende respekten for Bystyret og Mandals befolkning taler for seg. Derfor tar vi oss friheten med å opplyse om de faktiske konsekvensene av Frp og Høyres politikk.

La oss ta de positive siden med høyresidens budsjett først. Hvem får det bedre? Et vanskelig spørsmål, men dersom du er over 18 år, ved god helse, barneløs, vel bemidlet, har fast jobb, penger i banken og egen bolig kommer du godt ut. Du slipper nemlig å betale eiendomsskatt. Dermed kan du bruke de tusenlappene du sparer på ny sofa, mere god vin, større TV, en ekstra ferietur eller annet du måtte ha ønske om for å opprettholde livskvaliteten på et anstendig nivå. (Riktig nok blir det en liten sofa, og ferieturen blir kort. Det er tross alt ikke mange tusenlappene vi snakker om.) Kort oppsummert – dersom du befinner deg på livets solside vil du få det bedre med Frp og Høyre sitt budsjett. Håper det smaker..

Hvem er det så som må betale prisen for at de som har det bra skal få det enda bedre? Det er et lettere spørsmål. Den som rammes er den lille gutten som du så skli bortover isen på den nye skøytebanen. Full av glede for å kunne delta på noe sammen med andre barn en sjelden gang. Det er din eller noen andre sin bestemor. Hun som etter mange års slit endelig skulle få oppleve tryggheten et sykehjem kan gi. Det er mannen du ser på butikken med flakkende blikk, helt utslitt etter å ha nesten klart å handle selv i en butikk full av andre folk. Det er den unge jenta som stresser ut i bilen med handleposen for å rekke barnehagen etter en dags studier i Kristiansand.

Det er disse som rammes. De er de sterkeste av oss, men de har likevel blitt de svakeste av ulike grunner. De som bare kan drømme om ny sofa, ferieturen og den gode vinen. For hva er prisen for ikke ville øke kommunens inntekter? FrP og Høyre har ennå ikke tatt konsekvensene av budsjettet sitt og konkretisert kuttene. Men det finnes ikke så mye mer å kutte på i driften i Mandal, det er derfor åpenbart at kuttene vil få konsekvenser for tjenestetilbudet. Prisen kan derfor bli nedleggelse av isbanen «Speilen» , et av Mandals ytterst få fritidstilbud som nesten ikke koster penger. Prisen er sannsynligvis nedleggelse av sykehjemsplasser. Sykehjemmet som skulle gi bestemor den tryggheten hun trenger. Prisen kan være nedleggelse av dagtilbudet til mannen med det flakkende blikket. Tilbudet som omsider gav ham mot til å kunne handle sin egen mat. Prisen er sannsynligvis nedleggelse av barnehageplasser samt fjerning av redusert betaling for de med lav inntekt. Dermed slipper jenta å stresse på vei til barnehagen.  Hvis hun i hele tatt får barnehage plass, vil hun neppe ha råd.

Dette er prisen mange må betale når Frp og Høyre får lov til å gjennomføre sin politikk i praksis. For at de som har det bra skal få det bedre, må noen få det verre. Dette er også hva vi kan forvente dersom høyresiden kommer inn i regjeringskorridorene til høsten. Høyresidens politikk, og spesielt Frps kan oppsummeres med få ord: – «først meg selv, så meg selv og så til min neste, hvis det er til mitt eget beste»-.

"Money, money, money"

I Mandal bor det 15 149 mennesker. Mandal kommune har en gjeld som tilsvarer omlag 1.3 milliarder kr. Dette utgjør 85810 kr per innbygger. Gjelden kommer av tunge, kostbare investeringer. Blant annet kulturhuset Buen, infrastruktur, nye bygg og ny flerbrukshall. Det finnes flere kommuner som har vært styrt på en slik måte at enhver regnskapsfører eller økonom vil rive seg i håret i ren frustrasjon. Ikke nok med det, det finnes kommuner som styres på en måte som vi aldri ville forvaltet vår egen husholdning. Det hele er jo veldig enkelt; å sørge for at det ikke går mer penger ut enn det kommer inn. Hvordan kan det da ha seg at denne kunnskapen, for noen politikere, forsvinner som dugg for solen i det de trer inn i kommunestyresalen?

«Trygg økonomisk styring» er mottoet til Arbeiderpartiet. Nylig la den rødgrønne regjeringen frem et budsjett for »trygg økonomisk styring». Det var et budsjett som bar preg av satsing på velferd. Velferd skapes også i kommunene, men i Mandal kommune står velferden for fall fordi politikere de siste periodene har brukt mer penger enn de har. Konsekvensen av dette er at det nå varsles kutt blant annet innenfor pleie/omsorg og skole. Mandal kommune bruker allerede i dag lite penger per elev (i forhold til landsgjennomsnittet) og det er mange elever pr lærer. Min datter går i en klasse med nesten 30 håpefulle, vimsete og ivrige 2.klassinger. Lærer Tone gjør sitt alle ytterste for å se hver enkelt av dem hver eneste dag. Skoledagen har bare et visst antall timer og i de timene skal hun rekke å gi hver enkelt tilpasset undervisning, ros og oppmerksomhet. Det er en krevende øvelse. Når Mandal trenger mer penger for å betale ned på gjelda si, så er et av forslagene å kutte ned på antall årsverk i skolen. Sånn er det bare. Når utgifter må kuttes får det konsekvenser og alt for ofte rammes de svakeste. Våre barn og eldre.

I  forslag til statsbudsjett kunne jeg lese at regjeringen vil øke lærertettheten i ungdomskolen. Derfor øremerker de penger til å øke antall årsverk. Teknisk sett så må skolene søke om de midlene for å få dem ut, og forutsetningen er at årsverkene skal komme i tilligg til de eksisterende. For Mandal sine to ungdomsskoler kan det bety 7 stillinger. HURRA! Tenkte jeg først. Det der var en enkel og beleilig krumfot på lokalpolitikere på kronesanking. Men så, etter å ha fordøyd gleden på vegne av 13 -14 åringene forstod jeg at det betyr at det må kuttes mer på budsjettet til barneskolen om lokalpolitikerne skal oppnå den ønskede og nødvendige besparelsen i skolen! Det er selvsagt bra for alle ungdomsskoleelever, men det er katastrofalt for barneskolene og målsetningen om tidlig innsats. Hvis sparetiltakene gjennomføres betyr det ganske enkelt mindre penger på min datters skolegang. Mye mindre penger, faktisk!

Tilbake til politikere på kronejakt. Når alvoret begynner å synke inn så starter kreativiteten. Det følgende eksempelet handler på ingen måte om trygg økonomisk styring, men er et eksempel på hvordan det går når luksusfellen har innhentet deg. Mandal kommune investerte i en isbane. Et flott tiltak som var gratis for alle og hvor barn og voksne kunne boltre seg på skøyter ute i friluft. Det var både folkehelse og forebygging i ett. Isbanen ble veldig godt besøkt. Da regnskapet til kommunen viste røde tall ble isbanen et beleilig sted å hente penger fra. Det var en ikke- lovpålagt oppgave og pengene til drift og islegging av banen kunne inndras for i stede betale gjeld. Det det var like før hele isbanen ble liggende der sørgelig isfri. Politikerens flotte investering i en isbane kunne få sin utgang som en grå trist betongflate. Nå sørget sterke ildsjeler for å rette så mye oppmerksomhet mot dette håpløse forslaget, at politikerne ikke turte annet enn å budsjettere med is. I hvert fall dette året. Men slik har det vært med flere av forslagene, de har manglet en forståelse av at det koster penger å drifte investeringen de så ivrig har vedtatt. Når lånebelastningen er så høy som den er i Mandal må man betale mye avdrag, og det betyr mindre til drift og tjenester. Det hjelper lite at huset med fire vegger og et tak står der om du ikke kan fylle det med aktivitet. En av de ildsjelene sa det slik:» Det er på tide at politikerne i Mandal skjønner at har de sagt A får de si B. Å drive politikk og forvaltning av våre skattepenger handler ikke om å gi kompe uten smør og sukker på»( Daasvatn til Lindesnes 14.9.12). Nå er kompe en svært lokal rett, men la oss sammenligne det med pannekaker uten sukker eller blåbær.

Et annet forslag gikk i all enkelhet utpå å få mer kontroll på når gatelys ble slukket. Forslaget skulle gi en besparelse på hele 250 000 kr, Lommerusk selvfølgelig når man skal spare inn totalt. Lommerusk når man tenker på om at gatelys handler om å sørge for at tenåringsdattera di kommer trygt hjem en mørk høstkveld. Men tilbake til økonomien. 250 000 skulle spares, men for å få til besparelsen måtte man foreta en investering. Den investeringen koster  4.4 mill kr. For å spare 250.000 kroner må man bruke 4.4 millioner. I et langsiktig spareperspektiv kan det hende at dette fungerer, men når målsettingen var rask innsparing fremstod dette underlig. Enda mer underlig når gjelda allerede var høy og alle penger til investering brukt opp.

Det er sånne historier som skaper politikerforakt og som får folk til å avstå fra av stemme. Jeg skulle ønske det fantes en oppløftende slutt på historien om kommunebudsjettet. Det gjør ikke det. Det finnes bare etterpåklokskap som forhåpentligvis går i arv til neste generasjon politikere. Noen burde likevel våge å si høyt i respekt for oss andre «Dette var feil. Vi gjorde en feil. Vi tar ansvar og vi beklager at det går ut over våre barn og våre eldre». For slike feil, slike feil begått i beste mening og i en rus av makt og begeistring, handler om å ta fra våre barns velferd for å finansiere våre egne monumenter over velstand. Jeg tenker ofte på det når jeg går opp på siden av det gnistrende flotte kulturhuset i Mandal. Det er et ruvende bygg, som gneiser i stolthet opp av elva. Et bygg de aller fleste av oss er glad for når det først står her. Vi betaler likefullt på det bygget med mørklagte gater, lav lærertetthet og et kanskje svært skrint helse og sosialtilbud. Det er våre barns skolegang og våre besteforeldres omsorg som betaler for monumentet over Mandals egentlige ikke- eksisterende velstand. Men det ser flott ut. Meningen er selvsagt at det skal komme alle innbyggere til gode gjennom et økt kulturtilbud. I den private husholdningen er det likevel slik at man kjøper alltid brød før sjokolade og Cherox foran dansesko. De fleste av oss klarer å begrense oss til ikke å bruke mer penger enn det vi får inn. Logikken som du og jeg forvalter våre egne budsjett med, når ikke alltid inn i kommunestyresalen.

Det finnes kommuner som rett og slett er vanstyrt. De bruker mye tid og krefter på avledningsmanøvrer som handler om å skylde på hverandre eller administrasjonen. Men det er nettopp det det er, avledningsmanøver. Disse kommunene ledes av politikere valgt på tillit fra sine borgere til å styre og ta ansvar for din og min velferd. Når De ikke gjør det er det på tide å reagere. Det er da du som leser må forstå at det er i slike situasjoner det er viktig at du engasjerer deg, at du melder deg inn i et parti du synes har den mest fornuftige verdiretningen, at du stemmer ved valg og at du roper høyt for å synliggjøre hva politikers desperate kronejakt får av konsekvenser for deg, barna dine eller besteforeldrene dine. Det er ditt lokalsamfunn og det finnes ikke en eneste kommunepolitiker som ikke er valgt og som har fått sitt mandat fra sine innbyggere. Det mandatet de har fått, er gitt av deg.

Trygg økonomisk styring er ikke bare tomt prat. Det gir mening når jeg setter det inn i hva som er viktigst for meg. En trygg og god skole for barna mine, SFO, en god barnehage, gratis fritidstilbud for ungene, et gode og tilgjengelige tjenester for de som faller utenfor og som trenger hjelp, gode helse og omsorgstjenester, en jobb og et godt arbeidsliv, et trygt lokalsamfunn. Trygg økonomisk styring handler om ikke å bruke mer penger enn man har og å sørge for det viktigste først. Det handler svært enkelt om å sørge for det man må ha før det man har lyst til å ha. Det handler om ikke å bruke opp neste generasjons penger slik at de ikke får den samme velferden som vi kan fråtse i. Trygg økonomisk styring handler om ansvar. Og ansvar skulle langt flere kommuner være seg bevisst.