Miljø

Billig eller ren mat?

skinkeKanskje er vi bare ekstremt beskyttet og heldig her i landet. Vi har liksom aldri som forbrukere trengt å ta stilling til om vi ønsker oss ren mat. Den retningen har vært pekt ut av andre enn oss, samvittighetsfulle bønder som har hatt beina på jorda. Sannsynligvis fordi at prioriteringen har vært sammenfallende med distriktspolitikk og norske forutsetninger. Vi har i dag Europas kanskje reneste og friskeste kjøtt. Et solid kvalitetsstempel. Og det er ikke sånn at du trenger å lete deg frem til en delikatessebutikk for å få fatt på det. Det ligger og venter på deg i kjøledisken i din helt egne nærbutikk. Forstå det den som kan. Hverdagsluksus, kan man også kalle det. Men var det billig kjøtt du ville ha, var det sånn? Ja det er mulig å sette det som prioritet nummer en for matproduksjonen i Norge. Mange av oss langs kysten har vokst opp med å ta båten over til Danmark og kjøpt billig svinekjøtt der. Danmark tilhører verdensmarkedet, har jeg lært og er konkurransedyktig på pris worldwide. Det er ikke rart det oppleves billig. Det er billig uansett hvor du befinner deg i Europa. Og det er billig fordi at produksjonen kan foregå under andre vilkår enn i Norge. Den første reglen i en hver konkurranse er rettferdighet. Alle starter på samme startstrek, klokka går like raskt (eller sakte) Sykkel er ikke tillatt i en løpekonkurranse. I konkurransen om billig svinekjøtt så er det sånn at bøndene i Danmark har lov til å ha flere dyr på samme areal som i Norge og de kan proppe dem fulle av antibiotika for å holde dem friske. I Norge holder vi dem friske med mindre tetthet i besetningene (altså færre dyr) og ti ganger så lite antibiotika. Det gjør konkurranseforholdene ulike. Det koster rett og slett mer å produsere svinekjøtt i Norge enn i Danmark. Altså er det vanskelig å påstå at kjøttet er billigere i Danmark. Norge og Danmark er ikke i samme konkurranse her.

Billig kjøtt kommer med noen kostnader, men de er du kanskje villig til å ta.

Når bonden må ha mange dyr sammen trenger de å sørge for at de ikke blir syke. Den beste måten å gjøre det på er å sørge for god kontroll på besetningen og luke ut syke dyr. I Norge gir vi ikke antibiotika forebyggende. Det gjør de i de fleste andre europeiske land. Det leie med antibiotika er nemlig at for høyt bruk øker faren for resistente bakterier. Sånne som gir blaffen i antibiotika og tar knekken på folk. Høyt antibiotikaforbruk er derfor svært lite fremtidsrettet eller bærekraftig. Det er også farlig.

Jeg kjenner at jeg ikke er villig til å ta den risken. Selv ikke for en svinefilet til ti kroner mindre.

Men burde vi ikke hvert fall få lov å velge, billig eller rent? Frihet, er det ikke det det kalles? Hvis den lå der og myste mot deg, den danske svinefileten til ti kroner mindre ved siden av den prektige norske. Eller hva med en italiensk en? Sjansen er at den har 100 ganger så mye antibiotika i seg som den norske. Sikkert billig, selv om det påløper et fraktgebyr på den ettersom den er ganske langreist. Skulle du ikke hvertfall ha mulighet til å velge den, om ikke annet til hverdagsmat?

Det høres så fristende ut å si at alle må få lov å velge og det kan ved første øyekast virke som det ligger frihet i det. Men når du velger kjøtt fra en del av verden med langt høyere forekomst av MRSA( antibiotikaresistent bakterie) tar det inn på kjøkkenet ditt og kanskje blir bærer av det. Øker du risikoen ikke bare for deg selv, men for meg og barna mine. For når du treffer meg kan du smitte meg. Så din frihet kan lett få konsekvenser for min frihet fra sykdom. Og da er jeg jammen ikke så sikker på om det er riktig å gi slike valg. Det handler jo ikke bare om deg, det handler også om samfunnet som helhet.

Uansett, jeg skulle ønske landbruket vårt ble enda renere, mer økologisk og bærekraftig. Men jeg forstår også at da må jeg slutte å sammenligne det med land hvis landbrukspolitikk prioriterer helt annerledes. Til det er konkurransevilkårene for ulike.

Aller helst vil jeg ha kortreist mat i butikkene som ikke bruker tid mellom bonde og forbruker på å kjøre på kryss av tvers av landet vårt. Jeg vil ha mat som er ren og trygg å spise. Dyr som har hatt det godt. Bønder som steller godt med dyra sine og som har en jobb de kan leve med og av.

Landbruk handler om de viktige og store tingene i livet, om bærekraft og fremtid. Og de små og nære tingene, som pålegg på skolematen. Jeg har aldri vært mer opptatt av landbruket enn nå.

 

 

 

Da det sa click

ninabilde2 (2)« Noen møter med mennesker endrer oss. Det sier bare click og så skjer det magiske ting. Da jeg møtte Polly Higgins ble jeg nok en gang minnet på det ansvaret vi alle har for å redde denne kloden Har vi egentlig råd til å la være?» Nina Hanssen er vår neste gjesteblogger og skriver om det nye arbeidslivet.

Nina Hanssen er grunder av det nye kvinnenettverket fembiz.net og driver sitt eget firma Flowcom.no. Hun har utgitt to bøker og har vært lokalpolitiker i Lørenskog i åtte år.

Nina har mastergrad i journalistikk fra Storbritannia i tillegg til at hun har mellomfag både i historie og sosialantropologi fra Trondheim. Nina har jobbet 20 år i norsk presse men også to år som journalist i den kenyanske avisa Daily Nation.

Hun kommer opprinnelig fra Hommelvik, er 46 år og bor i dag i Lørenskog sammen med samboer og tre barn.

God lesing

.......................

Da det sa click

Jeg er et menneske som elsker å mingle og bli kjent med nye mennesker. Gjennom jobben min som journalist  og som leder av kvinnnettverk et Fembiz,  møter jeg mange interessante mennesker. Men det er spesielt moro når man " clicker " med et menneske. For tre uker siden clicket jeg på en cafe i Oslo.

Jeg skulle gjøre et intervju for Advokatbladet med den skotske og internasjonalt kjente advokaten Polly Higgins. For tiden sitter hun i «Arne Næss Chair», et tre måneders professorat som inviterer internasjonale forskere til Norge for å finne løsninger på globale retts- og miljøproblemer. Jeg hadde lest meg opp på henne og forberedt mange spørsmål rundt henne arbeid for å gjøre massive ødeleggelser mot naturen lovstridig.

CVn hennes imponerte meg. Britisk høyesterettsadvokat og vinneren av 2013 Honoris Causa Doctorate of Business, Lausanne Business School.  I tillegg har hun mottatt folkets bokpris i 2011 for sin bok «Eradicating Ecocide» og «The people and the Environment Awards.I 2010 Higgins for FN at «ecocide», den omfattende ødeleggelsen av økosystemer, skal inkorporeres i det internasjonale rettsystemet. Den prisbelønnet og internasjonalt anerkjent økosofen og advokaten vil at Økomord skal anerkjennes som en femte forbrytelse mot freden slik at de som bryter loven kan dømmes av den internasjonale straffedomstolen (ICC) i Haag. Arbeidet med dette har ført til at Higgins er utpekt som en av «Verdens Topp10 visjonære tenkere».

Min engelske favorittavis The Guardian, feiret henne som en av sine grønne helter. Etter et minutt i cafeen i Oslo sentrum er hun også min heltinne. Jeg rekker aldri å titte på notatblokka. For i det øyeblikket vi tok hverandre i hånden clicket vi.

«Clicking» defineres i psykologien som «en øyeblikkelig, dyp og meningsfull forbindelse med et eller flere andre mennesker eller med verden omkring oss». Det er i likhet med flow , som jeg har jobbet med de siste årene ,  et universelt menneskelig fenomen som i prinsippet kan skje mellom alle mennesker, uavhengig av alder, sted, kultur og kontekst. Det kan skje når du aller minst venter det. Click er en slags hybrid som handler om hvorfor vi mennesker kan komme i «the zone», et slags kollektivt flow, med noen mennesker, men ikke med andre. Allerede neste uke sitter vi sammen på en scene og snakker om ecocide og næringsliv på grunderaften for kvinnene i Fembiz. Selv om temaet er tungt går praten mellom oss lett. Det Blir laget en film om Pollys besøk i Fembiz og en venninne lager en liten snut om henne. Noen dager etterpå blir jeg intervjuet av en nasjonal avis i Kenya om dette møte om miljø med Polly Higgins. Jeg har fått opp mitt miljøengasjement igjen og skjønner at Higgins trenger mange stemmer for å lykkes med sin kamp for et bedre miljø for våre barn og barnebarn. Hun bruker aldri pekefingeren, men snakker et språk som er lett å forstå og kaller seg en stemme for kloden. Jeg kjenner at jeg av og til savner å være politiker, men samtidig er det mye vi som enkeltpersoner kan gjøre.

Denne uka fikk jeg en telefon fra den samme kenyanske avisen som intervjuet meg om Higgins. Jeg ble tilbydt fast ukentlig spalte i den kenyanske avisen etter nyttår.  Jeg får tilbud om å være stemmen fra Oslo. Endelig får jeg bruke stemmen min internasjonalt. Og alt på grunn av et «click» mellom to mennesker på en cafe i Oslo.

Tror du på at du kan forandre?

juliaVi fortsetter vår valgkampuke og presenterer Julie Bjøkheim som vår neste gjesteblogger . Julie skriver om engasjement. Julie Bjøkheim har vært aktiv i politikken siden hun var 15. Hun har vært leder av SU Bergen og har vært SU sin representant i Bergen SV sitt styret. Julie har alltid opptatt av en god skole og en human asylpolitikk. I det siste har også feminisme og miljøet blitt saker Julie villeig snakker om.

I dag er Julie 19 og er SV sin ungdomskandidat på stortingslista til Hordaland. og hun brenner for å gjøre politikken tilgjengelig for alle!  Julie har sin egen fb side hvor du kan følge henne

 

.........................................................................................

15. april 1989 skjedde det noe. Opprøret på Den Himmelske Fredsplass var årsaken til at tusenvis mistet livet. Et studentopprør for mer demokrati, raskere liberaliseringsreformer og mot korrupsjon. De unge, intellektuelle gjorde opprør mot det bestående og  viste sitt engasjement for samfunnet de levde i.

 

Et samfunn med lav valgdeltagelse er et sterkt signal om at noe er galt. Det har helt klare demokratiske utfordringer når store grupper i et samfunn unnværer å stemme ved et valg. En unnværelse gir mer makt til den hvite middelklassen fra sine møblerte hjem. Hvorfor har det seg slik at ca. 50% av alle nordmenn under 30 år ikke stemmer ved valg? Et sjokkerende høyt tall med tanke på utdannelsesnivået, tryggheten og tradisjonen for demokrati i vårt eget land. Hvor er engasjementet for et bedre samfunn? Har vi det for bra?

 

Mediene som skal arbeide som samfunnets fjerde statsmakt skriver stadig mer om karbo-dietter og treningstips og mangler gjennomgående kritiske vurderinger av vårt eget styresett. Hvis utviklingen fortsetter vil vi mangle et viktig formidlingssted mellom statsmakten og folket. Jeg vil kunne påstå at det er et demokratisk problem at man ikke har et mediebilde som reflekterer verdenssamfunnet og Norges største utfordringer på en kritisk  og reflektert måte. I dag blir nok mange hemmet av en massiv mediestrøm av inntrykk hvor man kan bli ”underholdt til døde” om man så ønsker det.

 

Er det for langt mellom folk og makten? Maktesløshet skaper passivitet. Handlingslammelse, er i hvert fall noe jeg har følt på selv. Årsaken til lav valgdeltagelse kan være at det føles som milevis mellom der avgjørelsene blir tatt og ens egen hverdag. Hvis en føler sin egen påvirkningskraft er bortimot minimal vil det ikke lengre være vits å engasjere seg. Avgjørelser må finne sted blant folk. Folk må bli hørt og sett.

 

Har vi det for godt? Vi lever i et luksusland der vi nærmest ikke merker finanskrisen og utdanning og helsetjenester er en selvfølge å få gratis. Er det en boble rundt dagens unge som gjør at de tror velferden vi har kommer pga. tilfeldigheter, og ikke en bestemt politisk styring? Er vi rett og slett blitt late? Har vi det for godt med våre velferdsgoder og oljepenger? Det er kanskje først under krise at folkemengdene engasjerer seg i samfunnets utvikling, mens under roligere tider blir politikk en slags hobby som kan velges vekk, akkurat som tennis.

 

Korskirken som var stappfull av demonstranter for å la Nathan bli i Bergen og en mer human asylpolitikk, er med på å tilbakevise påstandene ovenfor. Opplevelsen jeg har av min av egen generasjonen er at det er utallig smarte, reflekterte og engasjerte mennesker som ønsker å gjøre en forskjell. Jeg tror personlig at flere hadde engasjert seg og stemt ved valg om det hadde føltes som de gjorde en forskjell. Hvis det ble sett på som en verdi. Hvis unges stemme ble lyttet til og hvis politikere snakket om helhetlige og grunnleggende verdiforskjeller mellom partiene, istedenfor tekniske begreper og gamle reformer. Emnene og språkbruken kan gjøre at en føler seg nærmest fremmedgjort fra sitt eget samfunn. ”Det angår ikke meg”, er nok en tanke mange ubevisst sitter igjen med og mulig en følelse av passivitet.

 

For å få til en endring i må vi bringe politikk til folk, og ikke la politikk være noe politikerne får styrer med for seg selv. For å skape nærhet til avgjørelser ville bruken av deltagende budsjettering i kommunene vært et sted å begynne. Der alle innbyggere kan aktivt delta for å avgjøre de forskjellige budsjettpostene. Demokrati på arbeidsplassen og arbeiderstyrte bedrifter hadde direkte gitt de ansatte en mulighet til å påvirke; der de kjenner behovet. Fordi vi trenger å kunne bruke kunnskapen og erfaringene fra vårt eget liv til å påvirke omstendighetene rundt oss.  Samfunnet rundt oss.

 

Som på Den Himmelske Fredsplass trenger Norge noen som vil stå opp for urett. Og som kjemper for en utvikling av samfunnet vi har. Som kjemper for noe de tror på. Privilegerte som vi er, kan vi se til ungdommene i landene, ikke så langt vekke, i Sør-Europa, med massiv arbeidsledighet og frustrasjon, og tenke at vi er heldig, men vi kan ikke la dem kjempe for en bedre verden alene. La oss alltid stå sammen med de som kjemper for en bedre verden. Om det er mot diktatur i den arabiske våren, mot arbeidsledighet og frustrasjon i Europa eller om det er for et Norge som kjemper mot klimaendringene og for fremtiden. For uten troen på sin egen kraft og evne til å forandre vil verden stoppe opp.

Grensa går ved Lofoten, Vesterålen og Senja!

Foto: Bellona Vår neste gjesteblogger er Ragnhild Gjærum. Ragnhild er født i Tromsø, men vokst opp i Stange kommune i Hedmark. Nå bor hun i Tromsø hvor hun studerer sykepleie.

Hun har vært med i Natur og Ungdom (NU) siden hun var 14 år. Ragnhild var ansatt i NU hvor hun bl.a. jobbet med miljøpolitikk i Nordvest-Russland før hun ble valgt inn i sentralstyret. Her jobbet Ragnhild bl.a. med naturmangfold, energi og fisk.

Hun har også vært ansatt i Bellona hvor hun jobbet med fornybar energi.

Jobbet som daglig leder i Folkeaksjonen fra januar til august i 2012. Ragnhild sitter fortsatt i styret til Folkeaksjonen. Vi er stolte over at Ragnhild har skrevet et innlegg for oss.

God lesing

.........................................................................................................................

Grensa går ved Lofoten, Vesterålen og Senja!

Det begynte å gløde rundt spørsmålet om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja da Senterpartiets programkomité med knapt flertall vedtok et slags kompromiss rundt åpning. Da Arbeiderpartiets komité vedtok full fart forover for åpning, eksploderte det. Heldigvis er det ingen skam å snu.

Det er en rekke argumenter som forteller oss hvorfor det ikke bør være oljevirksomhet i Lofoten, Vesterålen og Senja. Oljemotstander eller ikke - dette er argumenter som er verdt å lese.

Hensynet til eksisterende arbeidsplasser

Når debatten om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja diskuteres i det offentlige rom er det først og fremst miljøhensynet som trekkes frem som argument. Det snakkes mindre om hvordan en eventuell utbygging kan påvirke allerede eksisterende næringsvirksomhet i områdene. Rapportene som foreløpig er kommet i kunnskapsinnhentinga peker på at fiskeriene og reiselivsnæringen kan lide tap ved en eventuell oljevirksomhet. Fiskeriene i form av tap av fiskearealer (les om sameksistens lenger nede i teksten) og reiselivsnæringen i form av omdømmetap og konkurranse på lønnsnivået.

Når regionale politikere snakker om behovet for nye arbeidsplasser glemmer de å reklamere for eksisterende arbeidsplasser innefor de viktigste næringene i området, nemlig fiskeri og reiseliv. Det er et paradoks at det bygges ut flere leiligheter i Stavanger som følge av den forventede oljeboomen i nord og det er synd at ikke flere politikere lokalt ser at risikoen er større en gevinsten ved en eventuell utbygging av oljevirksomhet. De siste anslagene for arbeidsplasser tilknyttet oljevirksomhet til regionen er relativt lave sammenlignet med de allerede eksisterende arbeidsplassene innefor fiskeri og reiseliv. Det anslås et sted mellom 400 og 1100 arbeidsplasser for hele Nord- Norge forutsatt at det bygges et ilandføringsannlegg. I dag eksisterer det om lag 6500 arbeidsplasser innenfor fiskeri og reiseliv, kun i området Lofoten, Vesterålen og Senja.

Verdifullt, unikt og uerstattelig

Områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er helt unike. Enorme naturverdier er samlet på den smale sokkelen; her ligger verdens største kaldtvannskorallrev, og hvert år svømmer verdens siste store torskestamme hit for å gyte. Det berømte Lofotfisket har de siste årene vært et eventyr, og fisken fra akkurat disse områdene er mat for millioner av mennesker verden over.

Det snakkes om sameksistens mellom fisk og olje langs norskekysten. Både oljenæring og fremstående politikere mener at vi nok skal klare å finne en fredelig løsning også i områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.  Fiskerne er ikke enige. I disse områdene er kontinentalsokkelen, der oljenæringa vil bore, på sitt aller, aller smaleste. Og det er akkurat her fiskeriressursene er størst. Legger man kartene med seismiske data over kartene som viser hvor fisket er aller best ser man at områdene er de samme. Vi må velge, og valget mellom forurensende fossil energi og fornybare matressurser burde være enkelt: her må petroleumsressursene vike for fisken.

Seismikkskyting er et tydelig eksempel på hvordan oljevirksomhet vil forringe det rike fisket utenfor kysten av Lofoten, Vesterålen og Senja. Da det ble foretatt seismikkskyting i bl.a. 2009 opplevde en rekke fiskere lavere fangsttall – seismikken skremte vekk fisken. Og denne måten å leite etter petroleumsressurser på er ikke noe som kun skjer i forkant av eventuell oljeboring; seismikkskyting er noe som foregår jevnlig gjennom driftsfasen av en oljeinstallasjon. Kan vi tillate at oljeindustrien ruller inn luftkanoner midt i fødestua til torsken?

Lofoten, Vesterålen og Senja er en biologisk skattekiste. Verdens største kaldtvannskorallrev er leveområde for en rekke arter, og fungerer på sett og vis som havets egen regnskog. Flere av sjøfuglene som lever på de fantastiske fuglefjellene langs kysten er allerede truet. De er sårbare for forurensing, og vil på ingen måte nyte godt av oljeinstallasjoner i havgapet like utenfor.

Også klimaet sier nei

Spørsmålet om oljeutvinning utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er også viktig i et klimaperspektiv. Dersom vi nå starter en åpningsprosess av et av våre aller mest verdifulle havområder, legger vi til rette for store klimagassutslipp i årevis fremover. For å begrense omfanget av klimaendringene må kurven over verdens samlede utslipp begynne å peke nedover fra 2015 ifølge FNs klimaeksperter. Utslippene må være redusert med 50-85 prosent innen 2050. Da kan vi ikke fortsette å pumpe opp og forbruke olje i det tempoet vi i dag gjør. Tre firedeler av verdens kjente reserver av kull, olje og gass må bli liggende skal vi unngå det som kalles farlige klimaendringer. Mye norsk olje og gass må altså bli liggende, og Lofoten, Vesterålen og Senja er et ypperlig sted å starte.

Hvilken kunnskap er det egentlig som mangler?

KU barents sørøst

Områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er allerede undersøkt for over en halv milliard kroner. Det har gang på gang blitt bedt om kunnskap om naturressurser, om fiskeri, om konsekvenser og om hva som egentlig gjemmer seg under havbunnen. Det vi vet om petroleumsressurser er at det er mindre der enn man først trodde. Hva natur og fiskeri angår er all kunnskapen soleklar på at å åpne for petroleumsvirksomhet er en dårlig idé. Statens egne miljøetater, Direktoratet for naturforvaltning, Klima- og forurensingsdirektoratet og Havforskningsinstituttet, fraråder alle oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det burde være et klart vitnesbyrd om at dette er noe vi må si nei til.

Da Helga Pedersen la frem programkomiteens innstilling til partiprogram for Arbeiderpartiet sa hun at deres ja til konsekvensutredning var basert på den kunnskapsinnhentingen regjeringen ba om i 2011, som nå var ferdig. Men kunnskapsinnhentingen er jo bare halvferdig. Det skal komme to rapporter, ikke bare en. Rapporten fra Olje- og energidepartementet kom før jul i fjor. Den andre delen, som omhandler verdiskapning i andre næringer, er enda ikke klar.

Kunnskap er kanskje ett av de ordene som gjentas oftest i debatten om Lofoten, Vesterålen og Senja om dagen. Helga Pedersen etterspør mer kunnskap, før all kunnskapen regjeringen har bedt om er på plass. Den kunnskapen som mangler er den som omhandler mulig verdiskapning fra andre næringer enn petroleum, ikke kunnskap om konsekvenser av oljeboring. For vi vet at områdene er verdifulle og ikke tåler at vi åpner for petroleumsvirksomhet.

Oljeindustrien forvirrer, politikere lar seg forvirre.

Oljeindustriens informasjonsavdelinger gjorde en genistrek da de konstruerte et kunstig skille mellom en konsekvensutredning og det å åpne et område for oljeboring. Det kan virke som dette skillet har blitt en slags sannhet. Konsekvensutredning i seg selv høres jo ikke farlig ut. Det er jo bare å samle inn kunnskap om konsekvenser, er det ikke? Så kan man bestemme seg for om man skal bore etterpå, kan man ikke?

Historien har vist at konsekvensutredning av et område betyr åpning. Leser man lovverket som ligger til grunn for konsekvensutredning vil man se det samme: Før åpning av nye områder med sikte på tildeling av utvinningstillatelser, skal det finne sted en avveining mellom de ulike interesser som gjør seg gjeldende på det aktuelle området, star det i petroleumslovens § 3-1. Bit deg merke i ordene med sikte på tildeling.

Oljeindustrien har sagt det selv: For oss i oljebransjen er konsekvensutredning synonymt med at området åpnes for olje- og gassvirksomhet, sa tidligere direktør i daværende Oljeindustriens Landsforening (i dag Norsk olje og gass), Per Terje Vold til ANB i 2009. Miljøvernminister Bård Vegar Solhjell advarte også mot å la seg lure av hva en konsekvensutredning er: Jeg tror mange tenker at det er det samme som å skaffe seg kunnskap, men lovverket sier at en konsekvensutredning gjøres med sikte på oljeutvinning. Derfor bør vi som er for et oljefritt Lofoten si nei til konsekvensutredning, uttalte han til NRK 7. februar i år. Konsekvensutredning er startsskuddet for oljeboring på norsk sokkel, også utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja.

Hør på folket!

På meningsmålingene i det norske folk om oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er tallene stabile: folket sier nei. Nordmenn vil ha disse områdene slik de er i dag, rike på naturressurser og fiskeri, med mulighet for spektakulære naturopplevelser og blått hav så langt øyet kan se. I alle tidligere kamper om Lofoten, Vesterålen og Senja har vi sett et formidabelt folkelig engasjement. Det har blitt brent varder i hele landet, over 50 000 har skrevet under mot oljeboring, tusenvis har gått i fakkeltog og bak paroler 1. mai, folk har stått på stand, deltatt på folkemøter, heist vimpler mot oljeboring og så videre. Da programkomiteen la frem sitt forslag gikk alarmen hos folk, og i løpet av to dager meldte over 200 mennesker seg inn i Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja. På bare åtte timer signerte 2000 mennesker Natur og Ungdoms ungdomsopprør.

Det folkelige engasjementet for natur, for fiskeri og for fornybare ressurser har vært en av hovedårsakene til at områdene fortsatt er stengt for oljeindustrien. Dette engasjementet kan nok en gang bidra til å trygge havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. 23 februar ble varder tent over 80 steder i landet . Folk er klare til å kjempe! Uavhengig av hvorfor man er mot oljeboring i disse områdene, bør alle motstandere bruke sine stemmer, sine fora og sine kanaler til å si klart og tydelig i fra; Oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja!

Menn i dress og kvinners kropp

Vår neste gjesteblogger er Marianne Marthinsen . Hun har nylig deltatt på FNs konferanse om bærekraftig utvikling. Les hennes tanker om det her. Marianne er i sin andre periode på Stortinget fra Oslo AP, er en ung kvinne (31 år), småbarnsmamma og en engasjert politikere med flere interesseområder, bla. miljø, barnevern, likestilling og flere saker.

Hun er i dag medlem av energi- og miljøkomiteen.

Maianne var i Rio og deltok på Rio konferansen.  Den store FN-begivenheten i 2012 er Rio+20 - FNs konferanse om bærekraftig utvikling. Målet er å få verdens toppledere til å bli enige om hvordan sosial og økonomisk utvikling best forenes med miljøhensyn.

Marianne Marthinsen har tidligere hatt flere sentrale verv i Oslo AUF. Fra 2005 er Marthinsen leder av den Socilaldemokratiske forening. Hun er nå i sin andre periode på Stortingert for Oslo AP.

Tusen takk for et inspirerende blogginnlegg, Marianne. Vi håper at andre også blir like engasjert og inspirert av Mariannes innlegg om Rio+20 og P-pillens 50 års-jubileum. God lesning. 

 

Menn i dress og kvinners kropp

I 2010 feiret p-pillen sitt 50-årsjubileum. Det var et jubileum vel verdt å markere, for med den lille pillen kom en revolusjon for jenter over store deler av verden. Muligheten til å ta kontroll over egen kropp, ha sex når hun har lyst og bestemme selv om og når hun vil ha barn har gitt jenter frihet, makt og verdighet. Tabuer har falt, og kvinners seksualitet har blitt anerkjent som så mye mer enn et rent reproduktivt fenomen. Derfor spretter jeg gjerne champagnen for p-pillen, også når det ikke er jubileumsår.

For noen dager siden kom jeg hjem fra Rio. Der har jeg representert Stortinget på FN sin bærekraftskonferanse, 20 år etter den første hvor Gro Harlem Brundtland spilte en sentral rolle gjennom arbeidet i bærekraftkommisjonen. I Rio tenkte jeg mye på p-piller.

Linken mellom bærekraft og kvinners tilgang til prevensjon er åpenbar. I makro-perspektiv dreier det seg om en befolkningsvekst som i globalt perspektiv er uforenelig med målet om at alle skal løftes ut av fattigdom og få en anstendig levestandard i løpet av de nærmeste tiårene. Da jeg gikk på barneskolen lærte vi at det finnes 6 milliarder mennesker i verden. 31. oktober i fjor markerte FN at verdensborger nummer 7 milliard ble født, antagelig et sted i India. Innen 2050 regner man med at vi har passert 9 milliarder. I løpet av samme tidsperiode må verdens klimagassutslipp reduseres med opp mot 85% i et forsøk på å unngå de farligste konsekvensene av menneskeskapte klimaendringer. I mikro-perspektiv dreier det seg om bærekraft for den enkelte kvinne og hennes familie. Statistikk viser at svært mange kvinner ønsker færre barn enn de får. På Stortinget finnes det et nettverk av politikere som jobber for kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. Ofte diskuterer vi hvordan vi sikrer kvinner muligheten til å føde trygt, men det er vel så viktig å slippe å føde barn dersom man ikke ønsker det.

Konferansen i Rio for 20 år siden satte kvinners rettigheter alvorlig på dagsorden. På FN sin befolkningskonferanse i Kairo i 1994 og på kvinnekonferansen i Beijing året etter ble det vedtatt sterke og tydelige tekster som omhandler kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter. Derfor er det forferdelig å observere hva som nå utspiller seg i FN, særlig etter at Vatikanstaten oppnådde observatørstatus og dermed har mulighet til å ”overvåke” hva de katolske landene foretar seg. I sluttdokumentet fra Rio+20 lå det lenge inne formuleringer om kvinners rett til seksuell og reproduktiv helse. De formuleringene forsvant i aller siste forhandlingsrunde etter enormt press fra en rekke land med Vatikanstaten i spissen.

Som ung, kvinnelig politiker var det fullstendig absurd å observere hvordan man i 2012 ikke har kommet lenger enn at menn i dress og prestekrage bruker et FN-toppmøte til å forsøke å kontrollere jenters seksualitet. For meg utløste det en vekselvis følelse av kampvilje og resignasjon. For hvordan er det i det hele tatt mulig å motivere seg til nye forhandlingsrunder på nye toppmøter med nye konservative, religiøse menn når fasiten etter 20 år er tilbakeslag? Derfor var det sterkt å delta på UN Womens ledermøte og høre hvordan Gro Harlem Brundtland akkompagnert av flere kvinnelige statsledere gikk kraftig i rette med den vedtatte teksten og slo fast at verdens kvinner burde slippe å oppleve at verden går i feil retning på dette området. Det har hun rett i. Rio-tekst får bare være Rio-tekst. Så lenge 1 av 6 par mangler tilgang på effektiv prevensjon og 1 av 10 svangerskap ender i en utrygg abort, må vi bare fortsette å jobbe. Dette er et slag prestekragene kommer til å tape – om ikke i forhandlingsrommene, så i alle fall ute i virkeligheten.