Retningsvalg

Nye ideer, bedre løsninger

stortingetValgkampen 2013 handlet var et retningsvalg. Et valg mellom velferdsgoder eller skattekutt. Et valg om verdier. I hele valgkampen snakket høyresiden om nye ideer og bedre løsninger. De har til og med snakket om nye boller.  Og folket lot seg inspirere, nå får vi nye løsninger. Men hva får vi egentlig? Hva er det nye Norge?

Jeg forventer endringer i det nye Norge. Gjennom hele valgkampen ble jeg møtt med at folk ønsker forandring. De var lei av Jens. De vil ha noe ”nytt”. Til og med noen av mine nære, ikke politiske venner, har sagt at ”mi må ha noe nytt nå”. Hva er det de får?

Hvor skal jeg begynne?

Nå går vi inn i en bompenge fri periode. Veibygging kan skje uten at billistene må ta regninger. Nå blir det slutt på bompenger, det kommer firefeltsvei i hele landet, og jeg regner med at det skjer i denne perioden. Sørlandet gleder seg spesielt mye til den firefelts veien til Stavanger. Og så blir det skattekutt. Det utgjør muligens ca 160 kr for meg. Tusen takk, Erna, Siv, Trine og Knut Arild. For det kan jeg kjøpe vin brennevin på butikken og ta meg en liten fest! I tillegg så skal det kuttes mellom 25-100 milliarder kroner i skattelette til folk flest. For mens den rødgrønne regjeringen ønsket videre satsing på velferdstilbud, så ønsker høyresiden skattekutt. Muligens ikke en ny ide fra høyresiden, men det vil definitivt kreve nye løsninger i forhold til dagens velferdsløsninger. Når det gjelder justisfeltet så har høyresiden nok en gang nye ideer og bedre løsninger for folk flest. Dere har lovt folk flest handlekraft. Soningskøene skal dere få bort på en-to-tre. Dere har flagget løfter om at det skal etableres egne fengsler for ”ikke vestlige mennesker”. Vi må jo vite at landet vårt holder på å bli snikislamisert. Her kreves det nye løsninger.

Et helsevesen med to spor – din lommebok og det offentlige. Har du lyst har du lov til å kjøpe deg forbi. Køene skal vekk. Det er løftet dere har gitt velgerne i hele valgkampen. Jeg gleder meg til å se resultatet. Ikke nok med det, dere skal gjennomføre en omfattende helsereform. Hva en slik reform vil koste er uvisst, men i og med at dere har gitt pengene bort i skatteløfter vil jeg tro det også her virkelig er behov for en kreativ tenketank. Dere skal gi Norge et helsevesen å være stolt av. Det holder ikke for dere at det norske helsevesen under den rødgrønne regjeringen er et av verdens beste helsevesen.

I følge den kommende regjeringen har Norge lenge manglet en kunnskapsrik, velutdannet drømmelærer som kan sette karakterer fra 5.klasse. Men Høyres nye løsninger fikses det i løpet av kommende periode

Nå møtte jeg drømmelæreren lenge før Erna kom på at det var en del av nye løsniner strategien. Det beste av lat var at alle de drømmelærerene jeg har møtt var en sterk  tilhenger av fellesskolen. Fellesskolen som Erna kritiserte gjennom hele valgkampen.

Det finnes utfordringer å bryne seg på i skolen; stappfulle klasser med opptil 30 elever, barn kommer sulte til skolen og mobbing. Men de nye løsningene snakker fint lite om store klasser og forfalne skolebygg. Drømmelæren skal måles i god NPM-tradisjon. Karakterer fra 5. klasse skal innføres. Elevene skal nok en gang gjøres til et tall i et system. Faktisk så synes jeg at det direkte respektløst mot alle landets lærere og si at nå skal drømmelæreren komme. For drømmelæreren er på jobb hver dag, på hver skole i alle landets 428 kommuner.

Apropos 428 kommuner. Ingenting er mer morsomt som å lage drømmekartet over landets kommune. Men det nye med denne løsningen er at lokaldemokratiet skal settes til side og regjeringen skal tenke på et tall før nye løsninger tegnes. Bare så det er sagt, jeg ønsker meg Åseral og Sirdal for de har i motsetning til Mandal penger. Det ville gitt meg mulighet til noen nye løsninger, for å si det sånn.

I likestillingspolitikken så har dere absolutt ikke nye løsninger. De løsningene var vi ferdig med for lenge siden før dere relanserte dem igjen. Pappaene skal jobbe overtid og mammaene skal jobbe deltid. Pappaperm skal fjernes. Dere vil ha lokal kontantstøtte, slik at mammaene kan være enda lengre borte fra arbeidslivet. Det er forslag Høyre fremmet i valgkampen i 2013. 100 år etter at kvinner fikk allmenn stemmerett. Det er da ikke « nye løsninger»!

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg er stolt av det nye Norge som dere har gått til valg på i valgkampen. Det er jeg ikke.

Jeg kan love høyresiden en ting – fra nå av og frem til 2017 skal jeg jobbe hver bidige dag for at vi får et skifte om fire år.

Villroser

Anne & Hanne

Det er typisk Norsk å være god…

JelrikVår neste gjesteblogger er Jelrik Nylund-van Berkel (35 år) og småbarnspappa for to barn. Jelrik har bodd i Norge siden 2002 etter å ha bodd hele livet i Belgia. Han er opprinnelig utdannet intensivsykepleier og jobber nå med helsevurdering i et stort livsforsikringsselskap.

Ble medlem i Arbeiderpartiet i 2011 og er i dag sekretær i Asker Arbeiderparti. Han er opptatt av likestilling, helsepolitikk og skolepolitikk.

Villroser er glade for at Jelrik vil blogge for oss.

God lesing

 

 

 

Det er typisk Norsk å være god…

En fin dag i september 2011 møte jeg opp for siste gangen ved skranken til Politiets Utlendingsseksjon. Endelig skulle det bli slutt å stå i kø for å fornye min 5 års oppholdstillatelse. Jeg hadde fått gladmeldingen i posten fra UDI, om at min søknad for å bli Norsk statsborger var godkjent. Med alle papirene i hendene og et stort smil på ansiktet gikk jeg til politimannen som tok imot min Nederlandske pass og i hendene fikk jeg statsborgerbrevet og søknaden for å få Norsk pass.

‘Hvorfor i all verden valgte du å bli Norsk statsborger når du er EU-borger?’, spurte politimannen meg. Svaret var ikke vanskelig: ‘Jeg ønsket å være del av et samfunn som befolker det beste landet i verden og jeg ønsker å ha politiske rettigheter i landet som jeg bor i og har stiftet familie i’. Politimannen smilte og sa at han var godt fornøyd med svaret mitt; så fornøyd at han lovet meg at passet skulle komme veldig raskt.

På vei hjem tenkte jeg over ordene som ble sagt. Hva skiller en Norsk statsborger med en EU-borger? Hva skiller vårt samfunn med det Belgiske samfunnet, som jeg var en del av i 25 år? Er vi så gode som vi tror, her i vårt lille hjørne i nord eller er har vi et så godt selvbilde så vi ikke ser behovet for endringer og nye løsninger?

Jeg mimret tilbake til en tid da min sønn var 1,5 år. Jeg hadde lyst å reise til mine foreldre i Belgia og min kone hadde ikke fått fri fra jobben. Ingen problem, jeg kjente poden godt, visste hva slags klær han skulle ha på seg (ok jeg skal ikke skryte på meg at fargene alltid matcher men han ble i hvert fall ikke kald), visste at man risikerer å bli nedtisset av en smågutt når man åpner bleien, visste når han var sulten og hvordan man varmer mat og visste at man får en kos på slutten av dagen som premie for slitet. Logisk, ikke sant? Jeg er tross alt pappaen hans. Eller er det det?

I Belgia var det mange av mine venner som ikke kunne fatte at jeg turte å reise alene med et barn på 1,5 år. Og uten kone? Hva sa hun på at du ønsket å reise? ‘Nei, det gikk vel fint det’, svarte jeg. ‘Ja så da får du kjørt deg når du plutselig må skifte bleie’, sa de. ‘Er det ikke en vanlig del av en hverdag som småbarnsfar’, prøvde jeg å forsvare meg… For noen er det det i Belgia også, spesielt interesserte menn som ordner og styrer med stell til sine barn. Men for så mange er det ikke det. Og der kommer nøkkelen: vi har noe som vi har kjempet for i mange år, noe som regjeringen har økt og økt de siste årene, noe som opposisjonen ser like grønn og blå for som deres partifarger: Vi har fedrekvote!

En Belgisk mor har 3 måneder svangerskapspermisjon og etter 3 måneder blir en liten baby levert til en barnehage eller en dagmamma. Fedrene kan dra tilbake til sine arbeidsplasser når babyen er 10 dager gammel. Når jeg forteller i Belgia at fedrene i dag har 16 uker fedrekvote, får øyene størrelsen som kaffetallerkener og åpner munnen seg. Å gi menn tidlig en liten dytt i ryggen så de må ta ut lovbestemt fedrekvote og la de få prøve å være pappa, er en av de store virvlene i ryggsøylen til verdens mest likestilte land. Det gir tidlig respekt for oppgavene en mamma kanskje senere gjør mer av enn en pappa. Det gir en unik mulighet til å knytte et nært bånd med det nyfødte barnet uten å måtte tenke på at man snylter på arbeidsgiveren eller uten å måtte trygle arbeidsgiver om å få lov til det.

Jeg blir overrasket over å se hvor konservativ en Belgisk familiedynamikk fortsatt er i 2013. Det har resultert i hete diskusjoner om forskjeller mellom Belgiske og Norske ekteskap med venner og familie. Jeg grøsser over å se Belgiske kvinner ha mange timer bak strykebrettet, lage mat, passe barn og gjøre husarbeid mens ektefellen kommer hjem og setter seg i sofaen. Det handler om gjensidig respekt, det handler ikke om å være mindre mandig men det handler om å dele på oppgavene i en travel hverdag. Og Norske menn er flinke. Vi tar barna ut på tur, vi støvsuger og vi elsker å stå på kjøkkenet. Selvfølgelig slår Gauss-kurven også inn her og er det noen som gjør mer enn andre men generelt sett er det en forskjell å se.

Tenkt at et industrialisert land som Sveits først innførte kvinnestemmeretten i visse kantoner så sent som i 1990! Da er jeg glad for våre 4 store: Camilla Collett som posisjonerte seg i den offentlige debatten i midten av 1800-tallet, Frederikke Qvam som posisjonerte seg blant viktige politikere, Gina Krog som første leder av Kvinnestemmerettsforeningen og Fernanda Nissen som jobbet for kvinnesaken. Et samfunn der medlemmer blir ulik behandlet er et urettferdig samfunn. Det er et samfunn der urettferdigheten gnager i ekteskap. At jeg må bidra mer som mann i min familie enn en mann gjorde på 1800-tallet er en innsats som viser respekt for min kone. Og et samfunn med respekt er et vellykket samfunn.

At politiske partier i 2013 begynner å diskutere over å fjerne fedrekvoten, over å øke forskjeller mellom ektefeller ved å holde kvinner hjem, over å frata kvinner rett å bestemme over egen kropp er uforståelig. Det er ikke i et slikt land jeg ville være statsborger da jeg ønsket å bli Norsk i 2011. Det er i landet jeg lever i i dag: verdens mest likestilte land med gode ordninger for menn og kvinner!

Bruk stemmeretten, menn og kvinner, for et land som setter likestilling høyt på agenda! Bruk stemmeretten, kjære kvinner og tenk hvilket privilegium dere har mot kvinner uten politiske rettigheter i mange andre land. Bruk stemmeretten så vi kan jobbe videre på den store jobben våre 4 forgangskvinner har startet!

 

 

Når fellesskapet er det viktigste

hildegunnFjortisen til Hilde Gunn har skjønt det! Plutselig skjønte Hilde Gunn hvorfor hun er sosialdemokrat sånn helt på ordentlig. Hilde Gunn Bjelde er 42 år, og alenemamma til en fjortis på snart 15.  Hun er utdannet barnevernpedagog, har arbeidet med barnevern og rusvern både i kommune og stat siden 1996.

Hilde Gunn startet som studentpolitiker ved høgskulen Sogn og Fjordane, og politisk nestleder i Studentenes Landsforbund. Hun har bodd i Rogaland i 15 år, og vært politiker i bystyret og fylkesting like lenge. I tillegg til å være sosialarbeider innerst inne, og dermed opptatt av offentlige tjenester til de som sitter nederst ved bordet,  er hun spesielt opptatt av regional planlegging, miljøvern og friluftsliv og ikke minst demokratiprosesser.

 I dag sitter Hilde Gunn  i fylkestinget og fylkesutvalget i Rogaland for AP, og er fraksjonsleder i Regional og kulturutvalget, og arbeider nå som politisk rådgiver for fylkestingsgruppa

Hilde Gunn synes likevel hun har litt tid til overs og holder derfor på med en masteroppgave i samfunnsplanlegging og ledelse.

Vi er utrolig glad for å ha Hilde Gunn som gjesteblogger.

God lesning, - Husk å stem!

.......................................................................................................................

Da jeg ble spurt om å skrive et innlegg på Villroser bloggen, bestemte jeg meg for å skrive om noe så nerdete som regional planlegging, og hvorfor demokratiet vårt er best tjent med å opprettholde tre forvaltnings, og folkevalgte nivåer. Jeg er av den sorten som mener offentlig forvaltning  - altså forvaltning av felleskapsressursene våre er det aller viktigste, og jeg mener bestemt at vi gjør det best ved å ha folk som er valgt blant likemenn på alle forvaltningsnivåene. Når Høyre anklager AP for å ha økt byråkratiet, ja da blir jeg oppriktig forbanna – for i tillegg til at de siden 2005 har økt byråkratiet i en rekke høyrestyrte kommuner, vil de nå også legge ned fylkeskommunen – og overføre oppgavene til … ja kommunene, men ganske sikkert også nye interkommunale selskaper, foretak, og direktorater, det er en naturlig konsekvens. Jeg tror tvangssammenslåing av kommuner, og nedlegging av fylkeskommunen vil føre til mer byråkrati og mindre demokrati! – og håper inderlig at jeg får anledning til å skrive mer om nettopp det en annen gang.

For akkurat nå, mens jeg spiste middag med fjortisen skjønte jeg hvorfor jeg er sosialdemokrat (på ekte). Jeg sitter i Sandnes, i Rogaland, i Norge – altså et av de aller rikeste hjørnene i verden, her har Høyre vunnet skolevalget med god margin. Jeg er alenemamma til en fjortis ( hun er egentlig snart 15) som jeg selvsagt er veldig veldig stolt av, men også må jeg innrømme – ganske oppgitt over. Det siste året synes jeg hun har vært i overkant opptatt av shopping og rosablogger, og i underkant opptatt av hvordan det står til i verden. På mitt mest irritable har jeg nok også sagt til henne at det som er mellom ørene er til for å brukes,, og da mener jeg ikke smøres inn med et halvt kilo foundation.

I dag, 4 september - 5 dager igjen til valget, kommer fjortisen hjem og forteller at alle i klassen hennes hadde stemt høyre hvis de kunne. Hun sier også at hun tror Høyre vinner skolevalget fordi de lover leksefri skole, og skattelette. Så mens omeletten blir kald, eksploderer fjortisen i sin egen diskusjon, og forteller at hun har forsøkt å få klassevennene sine til å forstå at dette med leksefri bare er noe tull, for alle har uansett ansvar for egen læring også – lekser eller ikke, det er bare å lære seg. Så sier hun at skatteletten til Høyre ikke betyr noen ting for vanlige folk men vil føre til at rike mennesker blir rikere,  og med hennes ord: ”hva tror dere skjer da når vi betaler mindre i skatt??”, jo da får vi mindre penger til alt vi trenger, blant annet skoler og lønninger til lærere – de rike begynner på private skoler, og de gode lærerne følger etter, ”og alle andre som egentlig er vanlige folk ender opp med dårlige lærere, dårlige skoler, og helt til slutt blir vi et land der noen få rike har alle muligheter, mens flesteparten av oss ikke har noen mulighet” Hun avslutter det hele med å si at ”dette fører til forskjeller som jeg trodde vi var ferdig med for sånn 100 år siden”.  – Enkel logikk, men allikevel farlig nærme sannheten. Om høyresiden får det som de vil står felleskapet og velferdsstaten i fare, enhetsskolen som dannelsesarena og kulturbygger, helsetjenester der noen kan betale seg ut av køen mens andre må vente, arbeidsforhold vil forverres gjennom svekkede rettigheter både når det gjelder sykelønn og arbeidstid.

Høyresiden kritiserer oss for å ha for tette koblinger til arbeiderbevegelsen, min bekymring er høyresidens tette kobling til næringslivet –hva skjer med samfunnsplanleggingen dersom roller blandes når arealplaner og reguleringssaker skal vedtas? Hva skjer når felleskapets ressurser forvaltes i et marked tilpasset det private næringslivet? Min mening er at arbeiderbevegelsen er oss, folk flest – næringslivet har ofte andre agendaer for hvordan felleskapets ressurser skal og bør forvaltes. Demokratiet Norge er avhengige av å opprettholde og utvikle et sterkt fellesskap slik at våre felles verdier blir best mulig ivaretatt. Da er vi avhengige av at ungene våre får gå på den samme skolen som Jørgen Hattemaker og Kong Salomons sønner og døtre, bare slik ved å være sammen kan felleskapet og demokratiet styrkes.

Fjortisen fortalte også om det nye utrykket blant kidza om dagen; ”Det er en grunn til at himmelen er blå og at helvete er rødt”… Etter min mening ser horisonten mørk ut, dersom de blå-blå kommer til makten, helvete tror jeg altså ikke på – men kollektivet mitt i studietida het ”De glødende hjertes liga” – For meg er en rød stemme, det samme som et hjerte som banker for fellesskapet, det er da jaggu vanskelig nok å oppdra fjortiser om ikke de må vokse opp til å bli sine egne lykke smeder i tillegg!!

Godt Valg!

( og ja jeg er veldig stolt av fjortisen, og trekker tilbake det med foundation)

La mormor lage vafler så lenge hun vil

DSC_0645Vår neste gjesteblogger skriver om å skaffe til veie nok folk og nok kompetanse i eldreomsorgen.

Ingunn Gjerstad er 2. kandidat for Oslo SV. Ingunn Gjerstad har langt fartstid fra politikken og i fra fagbevgelsen. Hun har hatt en rekke ulike tillitsverv i LO-forbund. I dag er hun ansatt som sektretær i LO i Oslo.

I det politiske liv har hun tidligere vært nestleder i Oslo SV, vararepresentant til Stortinget for Oslo SV og svært aktiv i Alna SV. I dag er hun medlem i helse- og sosialkoiteen i Alna bydel.

Ingunn er en kampkandidat for fagbevgelsene som kjemper for faste ansettelser, heltid foran deltid, mot sosial dumping og viktigheten av et organisert arbeidsliv. Ingrunn trives best i møte med mennesker. Hun er engasjert, inkluderende og smilende. Hennes innlegg reflekterer at hun har et stort rødt hjerte som banker for venstresiden.  Vi er stolte over at Ingunn vil skrive for oss.

God lesing,- husk å stem!

............................................................................................................................

La mormor lage vafler så lenge hun vil

Kanskje skulle jeg heller skrevet oldemor, for det er omsorgen for våre eldste jeg er opptatt av.  Dette kan bli den første valgkampen i nyere tid der vi ikke har hatt en anstendig debatt om eldreomsorg.

Med denne kronikken vil jeg forsøke å bidra til en debattrunde om dette viktige området som jeg har tenkt mye på i sommer etter å ha vært rundt hos de eldre i en av Oslos bydeler en dag. Jeg ble imponert over de ansattes engasjement og innsats. Inntrykket mitt er at brukerne ikke kan få fullrost hjemmesykepleien nok, de tar seg tid til å se hver enkelt og gi det ”lille ekstra”. Uten tett oppfølging inntil fire ganger i døgnet hadde flere av disse ikke kunnet bo hjemme.

Fra startblokka, rett i grøfta

Jeg vet ikke, årets debatt om våre eldre gikk kanskje fra startblokka og rett i grøfta da TV2 slang om seg med gale data fra en hjemmesnekra undersøkelse om tilstanden i eldreomsorgen. Synd det, for vi trenger å drøfte eldreomsorgen vår. Vi trenger en sivilisert debatt der vi snakker om problemene og hvordan vi kan møte dem, uten tomme løfter og sjikane.

Vi diskuterer stadig hvor mange sykehjemsplasser vi trenger for å få en god eldreomsorg her i landet. Jeg er usikker på om det er det eneste svaret. For meg som mangeårig lokalpolitiker er scenen like velkjent som tragisk. Pårørende er overbeviste om at sine eldre pårørende ikke lenger kan greie seg alene, samtidig som kommunens fagfolk konkluderer med at mor eller far ikke er dårlig nok til å få sykehjemsplass.

Hva om alle har rett?

Tilgi mitt kjetterske spørsmål: Hva om begge parter har rett? Hva om det er slik at det vi først og fremst mangler er ulike varianter av aldersboliger og omsorgsboliger med heldøgns tilsyn? Pårørende må ha en selvfølgelig rett til å være trygge på at deres eldre har det trygt, at de får hjelp med medisiner og mat og andre praktiske gjøremål, men skal alle på sykehjem av den grunn?

Jeg mener at sykehjem er et godt tilbud, men bare for de som er veldig syke. I det en eldre person kommer inn på sykehjem fratas hun eller han resten av sin funksjonsevne. Det kan ikke lage egen mat, ikke ha en overnattingsgjest eller med svært få unntak ha andre private sysler.

Dyrebare øyeblikk

Det er her mormor og oldemor kommer inn. Vi trenger mellomtingen. I en omsorgsbolig med heldøgns tilsyn beholder mormor eller oldemor pensjonen sin, hun kan lukke døra bak seg og ingen har noe med om et barnebarn sover på sofaen. Oldemor kan finne fram vaffeljernet og få noen dyrebare øyeblikk med kvalitetstid med de hun elsker høyest. Kan det ikke være slik?

Jo visst kan det det, men her har vi som politikere og samfunn sviktet vår oppgave. Det er ikke noe mål at de som trenger tilsyn og hjelp, men fortsatt har restfunksjonsevne ikke skal få bruke den. Jeg gjentar: Verdige, gode sykehjemstilbud er flott, vi må jobbe intenst for å redusere feil og mangler. Pårørendes bekymring og uro over eldre som bor alene og ikke klarer seg skal tas på største alvor. Det er her vi må lage de løsningene som oppleves gode for alle parter. Jeg tror det er mulig. Særlig om vi starter diskusjonene ute i lokalmiljøene med de eldre mens man ennå er funksjonsfrisk og oppegående.

Ti minutter er lite hvis en er ensom

Det er åpenbart for liten tid til å oppfylle behov og forventninger hos brukerne av tjenestene. I SV er vi veldig opptatt av å forebygge på alle områder. Vi må huske på at selv om folk blir eldre er det ikke en ensartet gruppe. I tillegg til medisin og praktisk bistand er det å ha ulike tilbud av aktiviteter er svært viktig.

Jeg traff flere som ikke følte at seniorsentrenes dagtilbud passet dem. Mange etterlyser turer, kulturtilbud i nærmiljøet og felles måltider. Noen eldre damer jeg har truffet vil mer enn gjerne lage middag til flere mens andre ikke orker spise alene.

Jeg treffer også mange ansatte som går hjem med dårlig samvittighet og høye skuldre fordi tiden ikke strekker til

Ut med anbud og stoppeklokke

Det nytter ikke å skrive om eldreomsorg uten å komme inn på sykehjemmene. Selv om alle undersøkelser viser av flertallet har det bra, eller i alle fall ganske bra på sykehjem er det alt for mange som opplever at tilbudet ikke strekker til, både blant eldre og pårørende. Jeg mener at mye av forklaringen på at det blir slik, ligger i at det er får få folk på jobb og heller ike folk med tilstrekkelig kompetanse. Skal vi løse, eller i det minste redusere disse problemene nytter det ikke å presse priser og kvalitet ned gjennom anbud og stoppeklokke. Vi trenger kommunepolitikere som er villige til å bruke penger på nok folk og nok kompetanse og vi trenger et Storting som øker rammen til kommunene slik at de kan gjøre jobben.

SV på Stortinget vil begge deler.

Barna trenger felleskap

  Foto: Anja Benjaminsen

" Barn trenger felleskap" sier vår neste gjesteblogger, Kari Henriksen.

Kari er Vest- Arbeiderparti sin førstekandidat til Stortinget. Hun har allerede vært en periode på Stortinget og hun var  statsekretær i helse og omsorgsdepartementet fra 2007 -2009. Kari brenner for å synliggjøre barn  og gi barn en god oppvekst uannsett livssituasjon.

Vi ønsker Kari lykke til i valgkampinnspurten.

God lesning -husk å stem!

 

........................................................................

Barna trenger felleskap. Det nærmer seg valg. Et viktig valg. Veldig viktig. Et valg om retning og verdier. En jeg snakka med sa det dreide seg om egoisme eller solidaritet. Jeg er enig. Å gi skattekutt til personer som har mer enn tre millioner i inntekt på 62. 000kr i måneden, og 150kr i måneden til de som har middels inntekt, synes jeg er usolidarisk, urettferdig og uriktig. Det betyr ikke at jeg mener de som eventuelt får disse 62. 000 hver eneste måned i ekstra skattekutt, er egoistiske. Jeg kjenner få av dem, og det er helt sikkert mange som er både solidariske og nestekjærlige blant dem.

Men systemet bygger opp om et annet verdivalg enn det jeg synes er rettferdig, og det er basert på en forståelse av at de som tjener mest skal bidra mindre til fellesskapet. Det synes jeg er urettferdig. Mange av de som i dag tjener gode penger på sin forretning har fått det til gjennom hardt arbeid og helt sikkert mange spennende dager og situasjoner. Men de har også gode forutsetninger for å lykkes. Vi har et unikt trepartssamrbeid i Norge. Arbeidstakerorganisasjonene tar ansvar og bidrar til omstilling og vekst. Til tross for høyt lønnsnivå og dermed en utsatt konkurransesituasjon, skapes det arbeidsplasser i Norge. 350 000 flere er det blitt. To av tre i privat sektor. Vi har en aktiv stat som bidrar med virkemidler som fremmer etableringer, legger til rette for gründervirksomhet og trygghet for de som investerer. Kjell O. Johannessen, tidligere leder i Node uttalte at: - "Det skal også sies at Trond Giske må være den mest aktive og lyttende næringsministeren i nyere tid." Hvorfor skriver jeg om arbeid, når jeg egentlig snakker om barn?

Fordi arbeid til foreldre er det viktigste velferdstiltaket noen statsleder kan bidra med for barna i landet han eller hun styrer. I Europa er det 26 millioner ledige. 278 000 familier ble kastet ut av husene sine i Spania i fjor, fordi de hadde mistet inntekten sin. Dette berører barn til 26 millioner ledige. Det er nesten helt ufattbart. 26 millioner. Fem ganger hele Norges befolkning, og mer. Det gir håpløshet til unge som står på terskelen til voksenlivet, har tatt en utdanning og som ikke får jobb.

Jeg vil redusere forskjellene mellom inntekten til folk, ikke gjøre dem større. Jeg vil ha mer fellesskap, ikke mindre. Jeg vil ha arbeid til alle, og et anstendig arbeid. Jeg vil ikke ha et A og B arbeidslag. Å ha et anstendig arbeid skaper frihet, forutsigbarhet og trygghet for familier og barn. Jeg vil satse mer på barnas oppvekstforhold. Mer på tidlig hjelp. Ja, mer på barn, rett og slett. Slik at deres hverdag skal bli bedre, som barn og som voksne.

I dag er det for mange som står utenfor arbeidslivet. Barn som har foreldre uten arbeid har et dårligere utgangspunkt enn andre barn. De har ofte flere utfordringer å løse, hver eneste dag. Skal vi gjøre noe som koster penger på skolen i dag? Blir jeg invitert til bursdag? Og hva skal jeg si, jeg vet at mamma eller pappa ikke har penger. Noen foreldre har i tillegg andre problemer som barna må forholde seg til. Det kan være sykdom, avhengighet, at en av foreldrene sitter i fengsel eller omsorgssvikt. Disse barna står hver dag opp og møter det ukjente landskapet. De jobber hardt og har mange spennedne situasjoner og hverdager. Hva skjer i dag? Blir det frokost? Middag? Kan jeg ta med meg noen hjem i dag? De går på skolen, selv om de vet at de kan bli erta for tøyet de går i, at de ikke har fått gjort leksene sine, at de ikke takker ja til bursdagsfeiring. De går avsted. Møter opp. Møter det ukjente. De er modige barn. De løser mange utfordringer slik de best kan. Vi ser dem.

Disse skal få bedre og tidligere hjelp. Jordmødre skal fra nå av snakke med barna om vold og utrygghet i familiene. Ikke for å diagnostisere, men for å være et alternativ. Hjelpe og bistå, lukke dører sakte opp, skape andre hverdager, nye fortellinger, hindre usikkerhet og redsel. Dette er viktig for barna. Men dette har jo ikke noe med arbeid til foreldrene å gjøre? Jo. For at vi skal kunne styrke barnevernet slik vi har gjort, lønne jordmødre, helsesøstre og psykologer, som jeg vil ha flere av ute der barna bor, trenger vi at noen betaler skatt. Og det gjør de av arbeidet de har. Men vi trenger også at vi er enige om at denne skatten skal brukes på barna. Regjeringen vil ha mer av tiltak rettet mot tidlig innsats overfor barn. Noen må gjøre jobben. Kommunen må ha penger til å ansette, utdanne og videreutdanne personell. Det er her disse to forholdene krysser hverandre: arbeid og barns situasjon. Det er her det blir galt å bruke mellom 100 og 25 milliarder på skattekutt til de som har mest fra før. Det kommer ikke ungene som trenger det mest til gode.

For meg er det en alvorlig sak. Det står om viktige verdier. Hvilken retning vi skal gå i de neste fire årene. Mer til de som har mest fra før, eller mer til barna? Arbeiderpartiet er på barnas side, og hver stemme teller.

Godt valg!

Spør hva du kan gjøre for samfunnet – og hva samfunnet kan gjøre for deg

nina sandberg Nina er er Nesoddens første kvinnelige ordfører . Hun har en oppfordring til deg!

Vår neste gjesteblogger er Nina Sandberg. Hun er fra Tromsø, er utdannet statsviter, har arbeidet i mange år som forsker og etter hvert forskningsleder på NIFU, med særlig ansvar for studier av grunnskole og videregående opplæring.  Hun flyttet fra Oslo til gård på Nesodden da barna var små, og ble engasjert i FAU, Kommunalt  Foreldreutvalg og etter hvert Arbeiderpartiet.

I 2011 ble Nina første kvinnelige ordfører i Nesodden kommune, en kommune med 18.000 innbyggere.

Nina har tre barn. Ninas datter, Astrid, døde i en tragisk ulykke da hun var 12 år. Hun ble påkjørt på vei hjem fra et skoleball, rett ved der hun bor. Det er den store sorgen i hennes liv. Takket være en enorm støtte av alle rundt henne, helsevesen og NAV, har hele familien det bra i dag, men livet er annerledes.

I dette innlegget skriver hun om hvorfor stemmeretten er så viktig å knytter sammen historien om kvinnersstemmerett med valget 9.september. God lesning!

...........................................................................................

Stemmerettsjubileet har blitt mangfoldig markert. Snart er det stortingsvalg. Da kan vi feire på beste måte, ved å strømme til valgurnene som aldri før. Det er to viktige grunner til at vi bør hedre våre formødre og bruke stemmeretten: Vi får makt selv, og vi gjør folkestyret sterkere. Stortingsvalget 2013 er viktig, og det kommer til å bli jevnt. Hver eneste stemme vil telle for resultatet. Så stem!

Stemmerett er nødvendig for å påvirke samfunnsstyringa. I våre dager diskuterer vi for og i mot 16-åringers stemmerett. Samtidig opplever vi at demokratiske rettigheter ikke tas i bruk. Avisene har felles kampanje for å få opp ungdommens valgdeltakelse. På nettstedet «Min stemme 2013» gir 23-åringen Nicoline en god begrunnelse for hvorfor: "Generasjoner før meg har kjempet med nebb og klør for stemmeretten. Jeg tar ikke retten til å delta for gitt og vil selvsagt stemme. Ungdom skal styre fremtiden så ungdom må engasjere seg!»

Kvinner har hatt stemmerett i 100 år, men samfunnsendring tar tid. Først i 1971 var kvinnerepresentasjonen i norske kommunestyrer over 10 prosent. Selv ble jeg som første kvinne ordfører i Nesodden i 2011.  Utenfor formannskapssalen hang 174 år med tidligere ordførere i glass og ramme. Galleriet ga i seg selv inspirasjon til å stille til valg. Ubalansen ble påfallende konkret.

I sommer sendte NRK dokumentaren «Historien om en øy».  Jeg kjente meg godt igjen i noe Sissel Rønbeck fortalte her: I 1975 takket hun opprinnelig nei til å bli lederkandidat for AUF, fordi hun mente hun kunne for lite. Men så opplevde hun hvordan unge menn med selvfølgefordelte vervene seg i mellom, tilsynelatende uten å regne med konkurranse om kandidaturene. Da ombestemte hun seg. Og ble valgt til leder.

Hun har noe å lære bort: Vi trenger ikke å lytte til vår egen indre kritiker i ett og alt. Unge Sissel tok ordet, viste hva hun ville og kunne, sa ja til tillit, ansvar og makt.

Vi bør delta der avgjørelsene tas. Samfunnet trenger oss. President John. F Kennedy sa i sin innsettingstale: Ikke spør hva landet ditt kan gjøre for deg, spør hva du kan gjøre for landet ditt. Jeg mener vi bør stille begge spørsmålene. Kvinner må gjøre det de kan for å ta aktivt del i samfunnet. Og samfunnet må legge til rette for likestilling, både konkret og symbolsk.

Selv om likestillingskampen har gitt store fremskritt, er vi på mange viktige arenaer langt fra i mål. Kjønn har konsekvenser langt ut over forplantning og muskelstyrke. Jenters opplevelse av hva de vil og kan gjøre, påvirkes av hvordan makt og ressurser er fordelt i samfunnet, og hva kjønn betyr som symbol. I arbeidslivet jobber kvinner mest deltid, velger ”kvinneyrker”, tjener mindre, og er i lavere posisjoner enn menn. 1 av 3 næringslivsledere er kvinner, og 20 prosent av topplederne. I familien gjør kvinner mest husarbeid og tar mest ansvar for ulønnet omsorg. I samfunnslivet deltar kvinner mindre enn menn. Stortinget har 40 prosent kvinner, kvinneandelen blant politiske ledere har stått stille de siste 20 årene, og etter siste kommunevalg var 22 prosent av ordførerne kvinner.

Det finnes mange argumenter for at kvinner bør inn i politikken. Helga Hernes nevner tre viktige grunner: 1) Det er rettferdig. Kvinner har rett til å delta på lik linje med menn der beslutninger tas. 2) Det er nyttig. Kvinner kan ha andre erfaringer og ressurser enn menn, og tilføre politikken nye perspektiver og tema. 3) Interesseargumentet: Kvinner bør delta fordi de kan ha andre interesser enn menn, og fordi det er viktig at kvinner selv uttrykker sine interesser.

Jeg er stolt over å ha brutt en barriere, og har aldri angret at jeg stilte til valg. Jeg sa ja fordi jeg ønsket å ta ansvar og følte at jeg hadde noe å tilføre. Jeg torde fordi jeg hadde mennesker rundt meg som viste tillit, bakket opp og ga støtte, og fordi jeg sto på en trygg partiplattform.

Det er mye å gjøre som ordfører, men det er et privilegium å styre et lokalsamfunn med et kommunestyre i ryggen. Jeg prioriterer også familien og setter av tid til annet enn politikk. Min viktigste rolle er å være mor til de to sønnene mine som lever og til datteren min som er død.

Valget 2013 blir et retningsvalg mellom en regjering ledet av Arbeiderpartiet og en Høyre/Frp-regjering. Det er ikke likegyldig hvem som styrer. «Det er Arbeiderpartiet som har gått først i å sette folk i Norge fri fra fattigdom, kunnskapsløshet og kjønnsrolletvang.», skrev Per Fugelli nylig. Jeg vil ha en regjering som arbeider aktivt for å gi mennesker like muligheter: Som endrer lovene, organiserer arbeids- og samfunnsliv, tar opp skjevheter til debatt og driver holdningsskapende arbeid.

Pappaperm er et eksempel på forskjellen mellom Arbeiderpartiets og Høyres politikk. Ordningen sikrer barns tilgang til begge foreldrene, fremmer kvinners muligheter i arbeidslivet og menns muligheter i familielivet. Få grep har vært mer vellykket. Fedre, NHO og forskere vil bevare pappapermen. Høyre vil fjerne fedrekvoten, fordi den båndlegger familiens frie valg.

Vedvarende ulikheter er ikke resultatet av frie valg. Hvor likestilte hadde vi vært i dag, om vi ikke hadde stemmerett, rett til høyere utdanning, ekteskapslov, likestillingslov, rett til barnehageplass, fødselspermisjonsordning? Vi velger alle innenfor samfunnsskapte betingelser. Derfor må vi alle jobbe for å endre holdninger og rammebetingelser. Og vi trenger likestillingspolitikk i ryggen.

Jeg har hjertet mitt i et parti som er grunnlagt på verdiene samhold, frihet og like muligheter. Både enkeltmennesker og samfunn vil vinne på at frihetskampen føres videre. For verden går ikke rettlinjet framover. Som tidligere industriminister Finn Lied sa i tv- serien Mitt Liv: "Det er en strid i alle samfunn - også det det norske -mellom de som vektlegger fellesskapet og de som er mer opptatt av personlig vinning. Det er en kamp, og den kampen ønsker jeg å være med i, så lenge jeg puster"

Godt valg 9. september!