Skole

Skolen som et Soria Moria

skolestart - 4Hun hadde prøvebært den nye skolesekken frem og tilbake over kjøkkengulvet mange ganger allerede. I penalhuset lå helt flunkende nye blyanter og fargeblyanter klar. Spisset sylskarpe klare til action. Hun var så åpen og så fokusert på sin nye hverdag på skolen. Nedtellingen var fylt med mer forventning enn en desembermåned. Hun var rakere i ryggen enn noen av de andre den første skoledagen og hun møtte skolen med haka høyt hevet og med et åpent og tillitsfullt ansikt som fortalte at just nå ble alle hennes drømmer oppfylt. De håndhilste høytidelig på henne, rektor holdt en liten tale og så begynte en ny hverdag. Ti år i grunnskolen, 3 år i videregående og hvem vet, kanskje mellom 3 og 5 år i høyere utdanning. Dette var starten.

Det er spesielt både for barn og foreldre den dagen første skoledag er her. Og den er spesiell på så mange nivåer. Nå må du som foreldre for alvor begynne å gi slipp, du vil miste oversikt og kontroll og du vil ikke ha nubbesjangs til å henge med. Det er for alvor da du skjønner at de er på vei ut i verden. Og en bit av deg har så lyst å holde fast og med hele deg beskytte barnet ditt mot alt det lunefulle som kan vente bak neste sving. Du vet jo at verden ikke alltid bare er god. På den andre siden representere skolestarten et vell av muligheter. «Mulighetens hus». Dedikerte lærere vil åpne dører til kunnskapsrom som kan igjen kan åpne dører til en verden av muligheter og opplevelser. Det er som rektor som håndhilser på elevene der fremme blir forvandlet til den magiske rektoren på Hagvort i Harry Potters verden som med visdom og nennsomhet henter frem barnas potensiale og talenter. Og du blir varm om hjerte fordi det er nettopp det du vil, at barnet ditt skal nå sitt innerste potensiale og bli det beste han eller hun kan bli. Glede, mestring, entusiasme. Første skoledag handler om forventning og drømmer for barna og for de voksne. Alle ønsker om gode vennskap o g faglig mestring manifesterer seg i denne dagen.

Nøyaktig to år etter er den nye skolesekken gjemt under senga. Det åpne fine ansiktet med de gnistrende øynene er borte og jo nærmere vi kommer skolestart jo sjeldnere høres spontant og ekte latter. Derimot er det ganske mye smelling med dører.

De to første årene som skolen fikk forvalte hennes barnslige entusiasme og begeistring for læring kvelte de helt troen på sosial mestring. Å lære å lese og regne kom lett for en flink og læringsvilling pike. Fokusert på målet om læring, hadde ingen forberedt henne på å være overlatt til seg selv blant jevnaldrende med andre og sterkere interesser enn henne i friminuttene, i et kaos hun ikke maktet å få orden på. Mens det var orden og struktur i klasserommet og den sårt tiltrengte forutsigbarheten hun profiterte på inne, så var det fritt og uoversiktlig i friminuttene. Mens skolestart var preget av forberedt struktur, var de siste ukene preget av ikke bare uforutsigbarhet i friminuttene, men også i klasserommet. Lærerne syntes de var riktig så rause med turer og fritimer i sommerukene før skoleslutt, men da gikk skuldrene opp og øyebryna ned på vår vesle venninne. Nå lå skolesekken gjemt under senga i håp om at foreldrene ikke fant den, slik at hun kunne forsinke skolestart.

Skolens oppgaver og utfordringer blir i større og større grad også utvidet til å omhandle sosialpedagogikk og sosialkompetanse. Barna selv er også mer bevisste på det, de ønsker seg psykisk helse på timeplanen, lære om følelser og å uttrykke dem. Jeg tror ikke nødvendigvis det er et uttrykk for at foreldrene abdiserer. Man må også ta innover seg at læringsfokuset og læringseffiktiviteten i skolen har økt, klassestørrelsene har økt og gjør at voksenkontakten blir mindre. Lngsomt har skolen endret seg. Kanskje var det lettere å bruke mer tid på det sosiale samspillet på skolen når ikke presset på skjemaer og testing var så stort. Kanskje er kravene til sosial mestring og kreativitet større. Kanskje er verden mer kompleks også for de minste. Det er umulig for en lærer å være alle plasser og ivareta alle forventninger. Jeg sier det i respekt for læreren, fordi det er urimelig av oss som samfunn å forvente det umulige av en yrkesgruppe. Det jeg derimot har stor tro på er å ta inn kompetanse som er frigjort til å lære sosial samhandling. De som har et ekstra blikk for og en ekstra kunnskap for å tilrettelegge for at det både inne i klasserommet og utenfor foregår læring som gjør at barna kan fortsette på sin vei mot Soria Moria. I en verden hvor sosial kompetanse blir mer og mer viktig i våre private, men ikke minst profesjonelle liv, burde skolen i større grad vært en arena for profesjonell læring også på dette området. Vi vet hvor stor betydning sosial samhandling har for vår psykiske helse og for vår tilknytning i arbeidslivet senere i livet.

Det var små tegn som viste at vår venninne ikke hadde det så bra på skolen. Hun var så flink i alle fag. Og det var aldri noe tull i friminuttene. Faktisk så var det ikke så mange som kunne huske henne fra friminuttene i det hele tatt. Det var nok ikke så rart, for hun gikk motvillig ut sist og var den første til å smette inn. Hvor hun var midt i mellom var ikke så lett å si. Men hvis hun løp litt rundt, husket litt og beveget seg raskt mellom lekeapparatene så lærte hun at de voksne ikke kom bort å spurte henne om hun ikke hadde noen å leke med. Det var så vondt og flaut når de spurte om sånt. Hun hadde jo forstått at det var forventet at alle hadde noen å leke med. Men hvis hun smilte riktig bredt så ble de fleste voksne fornøyd.

Det er ikke alle barn som synes det er så lett å finne seg til rette i den sosiale settingen og ustrukturerte frileken i friminuttene. Noen trenger litt hjelp. Vi er forskjellige også som barn. Det er et voksent ansvar å legge til rette for en hverdag som rommer og tåler forskjellighet. Noen ganger utvikler slike situasjoner seg. Noen ganger etablerer utenforskap seg. Det kan bli vondt for mange. Men mest den som aldri tror hun er god nok. Og når du skal begynne i 3.klasse og har tellt hvor mange år du har igjen før du kan slippe skolen, kan skolegangen virke uendelig og langt fra et lystbetont eventyr.

Løsningen kan ligge i en kompetent voksen som vet hva som skal til for å spenne opp lerret på nytt for en liten sjel. Et nytt lerret, men nye farger og en skole som et Soria Moria.

Anne & Hanne

Hvorfor jeg stemte NEI til den nye arbeidstidsavtalen til KS!

tone

"Jeg er lærer, jeg elsker jobben min, men KS sitt industrialiserte syn på arbeidstid passer ikke skolen"Vår neste gjesteblogger,Tone Elisabeth Kvinen-Lindland,  stemte nei til forslaget til ny arbeidstidsavtale for lærerne. Her forklarer hun hvorfor.

Tone er en aktiv og engasjert lærer ved Furulunden barneskole i Mandal. Vi er svært glad for hennes bidrag i en svært viktig tid for skolens utvikling.

....................................................................................

Jeg jobber som adjunkt på en super barneskole i Mandal, Furulunden skole. Jeg har jobbet som lærer i mange år. Faktisk opparbeidet meg 16 års ansenitet. Årene går, og jeg er fortsatt like glad i å undervise, og elsker jobben min.

Over 70 % av lærerne avviste forslaget til den nye arbeidstidsavtalen, og deltakelsen var høy. Ja, mange lærere, inkludert meg, er frustrerte over mistilliten vi opplever fra arbeidsgiveren vår KS. De mener at det vil gi økt samarbeid hvis vi er mer bundet på skolen. KS mener at tvang på arbeidsplassen skal føre til et bedre samarbeid mellom oss lærere. Det er jeg totalt uenig i.

Lærere bør greie å jobbe like mye som alle andre, de bør klare å være på jobben i 7, 5 timer hver dag. Den påstanden har jeg hørt mange ganger, både før og etter, at vi tok opp kampen mot kravet om flere arbeidstimer bundet til kontorstolen på arbeidsværelset. Det er vanskelig for andre utenfra å skjønne alt i en «lærers verden.» Alle yrker har sin egenart. Noe av det som kanskje kjennetegner læreryrket, er at det kombineres med mange intensive undervisningsøkter med konsentrasjonskrevende arbeidsoppgaver, som igjen krever planlegging og vurdering.

En skolehverdag begynner ofte med at 29 forventningsfulle elever ser på meg. Noen må roes ned, andre må trøstes, konflikter må løses, og det viktigste av alt…. Min rolle er at alle 29 skal føle seg sett og likt av læreren, sosialiseres og få venner, slik at de har lyst å komme på skolen. Jada, og i tillegg bør jeg lære dem noe i løpet av dagen. Så etter fem, seks undervisningstimer er jeg ganske tappet for energi. Noen dager mer enn andre. Da har jeg lite lyst til å være bundet på skolen til et fast tidspunkt. Da er kveldene gode å ha til å få forberedt seg til neste dag. KS sitt industrialiserte syn på arbeidstid passer ikke i skolen. For å få motiverte lærer og ikke minst, få folk til å bli lærer, og beholde lærer bør vi vises tillit og redusere detaljstyringen.

Ifølge undersøkelser vil vi 2020 mangle 11 000 lærere, hvis vi ikke klarer gjennom gode tiltak å endre dagens situasjon. Vi må få flere lærer tilbake til skolen, og flere av de nyutdannede må velge skolen fremfor annen yrkeskarriere.

Dette skjer ikke med å kreve 7,5 timers binding, dårligere vikarlønning og reduksjon for seniorer. Arbeidstidsavtalen handler om mer enn bare binding av tid.

Forskning (Hattie) viser at lærerens kompetanse ikke er den viktigste faktoren for økt læringsutbytte hos eleven. KS forslag handler om forvaltning av tiden til en lærer. Det viktigste for elevens læringsprosess er relasjonsbygging og vurderingsarbeid. Altså kort fortalt… lærerens kontakt med eleven, og hjemmet, og for –og etterarbeid. En viktig del av jobben som stiller krav til tid og fleksibilitet. På barnetrinnet underviser en lærer i full stilling 26 timer per uke. Disse timene skal forberedes og her må undervisningen tilpasses til hver enkelt elev.

Finland som ligger et godt stykke foran Norge kan vise til gode resultater i internasjonale undersøkelser. Finske lærer underviser i gjennomsnitt færre timer pr. år enn de norske lærerne! I Finland pålegges lærere i grunnskolen ikke mer enn ca 114 timer tilstedeværelse på skolen. Sammenligner vi med norske skoler, har vi en bundet tid på mellom 508 og 683 timer i tillegg til undervisningen. Forstå det den som kan, at den norske skolen blir bedre hvis arbeidstidsavtalen innføres?!

Jeg streiker for en arbeidstidsavtale som anerkjenner læreryrkets helt spesielle egenart. En avtale som sikrer lærerne den fleksibiliteten de trenger for å gjøre en best mulig jobb for elevene. Skolen trenger lærere som drives av indre motivasjon, egne kvalitetskrav og ekte formidlingsglede. Læreryrket er ingen kontorjobb.

Maria

Maria Dette er historien om Maria. Om pappaen til Maria. Om en lang kamp som aldri ser ut til å slutte og som kjempes hver dag. En kamp for et likeverdig liv, et liv med selvbestemmelse og deltagelse. Et liv som ditt og mitt.

Maria er 20 år, nesten 21. 1.mai gikk hun i tog sammen med pappaen sin og sammen bar de fanen «Ja til fellesskolen». Det var Maria som ville at de skulle ha en fane om skolen. Maria mener at skolen er viktig. I dag går hun femte året på videregående skole. Hun skal flytte i egen bolig. Livet for Maria er tilsynelatende veldig likt andre ungdommer. Men så er det det heller ikke. Maria er psykisk utviklingshemmet. Når Maria synes at skole er viktig er det fordi hun liker skolen. Men hun savner en del ting. Felleskap og tilhørighet med alle de andre f.eks. Gjennom hele skolegangen har Maria vært i en spesielt tilrettelagt skole for barn med ulike utviklingshemminger. Skolen har vært lokalisert sammen med den ene barneskolen, men har likevel vært adskilt. Hun har ikke tilhørt en ordinær klasse. Alt har vært spesielt tilrettelagt for henne. Når hun nå går på videregående har hun ingen omgang med andre ungdommer på skolen utenom sin egen spesial klasse. Ingen turer, ikke noe sosialt som kunne gitt Maria en opplevelse av å tilhøre et skolefelleskap. Hennes verden er svært segregert. Og selv om Maria selv vil at det skal være annerledes er det få av de som bestemmer som lytter til Maria.

Det er svært vanlig at barn med en psykisk utviklingshemming får et skoletilbud i en spesialgruppe eller skole. Årsaken til det er at skolen opplever det som for faglig krevende å skape et tilrettelagt faglig skoletilbud i en ordinær skole eller klasse. For å forsvare et slikt spesialtilbud må tilbudet faglig sett være langt bedre og tilpasset den enkeltes elev forutsetninger og utviklingsmuligheter. Men spesialklasser kan også forsterke opplevelsen av utenforskap og ensomhet.

Faglig sett er det like krevende å ivareta kravene til tilrettelagt undervisningstilbud i spesialskoler som ordinære skoletilbud. All undervisning krever høy kompetanse og i tillegg kreves en tverrfaglig kompetanse som ivaretar de ulike barns behov for læring både sosialt og faglig. Mens skolen for øvrig har et svært høyt fokus på resultater og måloppnåelse for å øke kvaliteten i skolen, er det forbausende taust rundt kvaliteten på skoletilbudene for barn med særlige behov. De har verken de samme sterke pressgruppene eller allmenhetens oppmerksomhet. Men det burde vært et sterkt og høyt fokus for enhver kommune å sørge for høy og tverrfaglig kompetanse i tilbudet til barn med særlig behov for tilrettelegging. Med jevne mellomrom må politikere og skoleledere vurdere nøye om tilbudet som finnes i kommunene innehar den kvaliteten. Men hvis skoletilbudet er organisert på en slik måte at det foregår i en spesialgruppe eller skole må man også til enhver tid vurdere om tilbudet faglig sett kan forsvares som et bedre tilbud enn hva en faglig robust nærskole kunne gitt med tilstrekkelig ressurser.

Prinsippet om at alle barn skal få gå på nærskolen sin handler om at barn skal få tilhøre et felleskap og være del av og deltagende i lokalsamfunnet sitt. Det handler om identitet. Barn med utviklingshemming er ikke unntatt dette prinsippet. En skole med tilstrekkelig ressurser og større tverrfaglighet ville vært robust nok til å ivareta flere barn og sørget for en sterkere inkludering og forankring i nærskolen og barnfelleskap. Kanskje spesialskolene ikke hadde vært nødvendige da, samtidig er det en spennende tanke å ha en nærskole så proppfull av kompetanse at den ville kunne møte alle barn. En riktig felleskole. Det kunne utvilsomt komme alle elever til gode. Hadde vi også lagt grunnlaget for et rausere felleskap da? Handler dette vel så mye om vår vilje til å utvikle fellesskolen til en skole der alle kan delta og bli møtt på de behov de har for læring og utvikling?

Pappaen til Maria har ikke bare kjempet for at Maria skulle få være mer integrert på skolen, tilhøre en klasse, være sammen med funksjonsfriske. Da Mandal kommune skulle planlegge nye kommunale boliger for utviklingshemmede kjempet han for at Maria skulle få bo sentrumsnært slik at hun fikk kort vei til byens fasiliteter, kunne bruke sykkelen som hun er så glad i og få bo i et mest mulig ordinært bomiljø. Mandal kommune ville samle boliger både til rusmisbrukere, psykisk utviklingshemmede og psykisk psyke på samme sted. Pappaen til Maria kalte det en getto, en farlig getto. Det var mange foreldre som gav uttrykk for at de var enig med pappaen til Maria, men det har allerede vært en lang kamp for mange av disse foreldrene. Det er krevende. Pappaen til Maria fortsatte å kjempe. For Maria. For hennes rett til å bli integrert og klare seg best mulig alene. Og for hennes rett til å ha et hjem, ikke bare en bolig. Et pappahjerte gir ikke opp. Han kjemper fortsatt. For at Maria skal få eie sin egen bolig og bo i et hjem i et bomiljø der hun er integrert. Han kjenner Marias stemme og vet hva hun ønsker.

Dette er historien om Maria og om en lang kamp for å bli hørt. Maria har en egen stemme. Derfor ville hun gå i tog for fellesskolen. For for Maria betyr fellesskolen at alle får gå på den samme skolen. For Maria er det fint å være sammen med andre. Maria vil bo nær byen, så hun kan sykle. Det handler om Marias stemme. Derfor gikk Maria og pappaen hennes i tog. Hun var kledd i rødt og var feststemt og hun var stolt.

Jeg gikk bak og lurte på om jeg var stolt. Om jeg virkelig var stolt over et samfunn hvor Marias medbestemmelse og rett til et liv i felleskap var noe Maria selv måtte gå i tog for. Men Maria og pappaen hennes gikk der fremme og løftet med stolthet fanen. Pappaen holdt Maria i hånda med den ene hånda og fanen i den andre. Og alle som så dem så at han var stolt over henne. Jeg tenkte at vi som lokalsamfunn har mye å være stolt over når vi har Maria. Jeg går gjerne under samme fane som Maria.

Anne & Hanne

Nye ideer, bedre løsninger

stortingetValgkampen 2013 handlet var et retningsvalg. Et valg mellom velferdsgoder eller skattekutt. Et valg om verdier. I hele valgkampen snakket høyresiden om nye ideer og bedre løsninger. De har til og med snakket om nye boller.  Og folket lot seg inspirere, nå får vi nye løsninger. Men hva får vi egentlig? Hva er det nye Norge?

Jeg forventer endringer i det nye Norge. Gjennom hele valgkampen ble jeg møtt med at folk ønsker forandring. De var lei av Jens. De vil ha noe ”nytt”. Til og med noen av mine nære, ikke politiske venner, har sagt at ”mi må ha noe nytt nå”. Hva er det de får?

Hvor skal jeg begynne?

Nå går vi inn i en bompenge fri periode. Veibygging kan skje uten at billistene må ta regninger. Nå blir det slutt på bompenger, det kommer firefeltsvei i hele landet, og jeg regner med at det skjer i denne perioden. Sørlandet gleder seg spesielt mye til den firefelts veien til Stavanger. Og så blir det skattekutt. Det utgjør muligens ca 160 kr for meg. Tusen takk, Erna, Siv, Trine og Knut Arild. For det kan jeg kjøpe vin brennevin på butikken og ta meg en liten fest! I tillegg så skal det kuttes mellom 25-100 milliarder kroner i skattelette til folk flest. For mens den rødgrønne regjeringen ønsket videre satsing på velferdstilbud, så ønsker høyresiden skattekutt. Muligens ikke en ny ide fra høyresiden, men det vil definitivt kreve nye løsninger i forhold til dagens velferdsløsninger. Når det gjelder justisfeltet så har høyresiden nok en gang nye ideer og bedre løsninger for folk flest. Dere har lovt folk flest handlekraft. Soningskøene skal dere få bort på en-to-tre. Dere har flagget løfter om at det skal etableres egne fengsler for ”ikke vestlige mennesker”. Vi må jo vite at landet vårt holder på å bli snikislamisert. Her kreves det nye løsninger.

Et helsevesen med to spor – din lommebok og det offentlige. Har du lyst har du lov til å kjøpe deg forbi. Køene skal vekk. Det er løftet dere har gitt velgerne i hele valgkampen. Jeg gleder meg til å se resultatet. Ikke nok med det, dere skal gjennomføre en omfattende helsereform. Hva en slik reform vil koste er uvisst, men i og med at dere har gitt pengene bort i skatteløfter vil jeg tro det også her virkelig er behov for en kreativ tenketank. Dere skal gi Norge et helsevesen å være stolt av. Det holder ikke for dere at det norske helsevesen under den rødgrønne regjeringen er et av verdens beste helsevesen.

I følge den kommende regjeringen har Norge lenge manglet en kunnskapsrik, velutdannet drømmelærer som kan sette karakterer fra 5.klasse. Men Høyres nye løsninger fikses det i løpet av kommende periode

Nå møtte jeg drømmelæreren lenge før Erna kom på at det var en del av nye løsniner strategien. Det beste av lat var at alle de drømmelærerene jeg har møtt var en sterk  tilhenger av fellesskolen. Fellesskolen som Erna kritiserte gjennom hele valgkampen.

Det finnes utfordringer å bryne seg på i skolen; stappfulle klasser med opptil 30 elever, barn kommer sulte til skolen og mobbing. Men de nye løsningene snakker fint lite om store klasser og forfalne skolebygg. Drømmelæren skal måles i god NPM-tradisjon. Karakterer fra 5. klasse skal innføres. Elevene skal nok en gang gjøres til et tall i et system. Faktisk så synes jeg at det direkte respektløst mot alle landets lærere og si at nå skal drømmelæreren komme. For drømmelæreren er på jobb hver dag, på hver skole i alle landets 428 kommuner.

Apropos 428 kommuner. Ingenting er mer morsomt som å lage drømmekartet over landets kommune. Men det nye med denne løsningen er at lokaldemokratiet skal settes til side og regjeringen skal tenke på et tall før nye løsninger tegnes. Bare så det er sagt, jeg ønsker meg Åseral og Sirdal for de har i motsetning til Mandal penger. Det ville gitt meg mulighet til noen nye løsninger, for å si det sånn.

I likestillingspolitikken så har dere absolutt ikke nye løsninger. De løsningene var vi ferdig med for lenge siden før dere relanserte dem igjen. Pappaene skal jobbe overtid og mammaene skal jobbe deltid. Pappaperm skal fjernes. Dere vil ha lokal kontantstøtte, slik at mammaene kan være enda lengre borte fra arbeidslivet. Det er forslag Høyre fremmet i valgkampen i 2013. 100 år etter at kvinner fikk allmenn stemmerett. Det er da ikke « nye løsninger»!

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg er stolt av det nye Norge som dere har gått til valg på i valgkampen. Det er jeg ikke.

Jeg kan love høyresiden en ting – fra nå av og frem til 2017 skal jeg jobbe hver bidige dag for at vi får et skifte om fire år.

Villroser

Anne & Hanne

Bare gruppearbeid?

Foto: Gro Jørgensen Vår neste gjesteblogger er en pioneer. Hun er Norges første mobbeombud og hun har satt seg et modig mål: at elever skal oppleve en skolehverdag uten mobbing og krenkelser!

Bodil J. Houg er utdannet lærer og har vært både lærer, inspektør og rektor på ungdomsskole og Montersorriskole. Hun tok masteroppgaven sin på Universitetet i Oslo på følgende tema: Hvordan kan ledelse redusere mobbing?

Bodil har flere ganger tatt til ordet for å fjerne ordet mobber fordi hun mener det stigmatiserer både mobberne og ofrene.

I dette innlegget illustrere hun godt hvordan dagligdagse situasjoner kan legge til rette for og til og med forsterke sosial utstøting. Noe å tenke på i skolestart dager!

......................................................................................................................................................

"I dag skal vi starte et gruppearbeid, sett dere sammen i grupper på tre til fire stykker!" For noen elever er dette den verst tenkelige begynnelsen på en undervisningstime. Hvorfor?

I dette øyeblikket gir læreren fra seg autoriteten i klasserommet og overlater styringen til elevene. De utrygge elever er overgitt sosiale spillet i klassen. De uformelle lederne overtar. I klasser hvor læringsmiljøet er godt og elevene opplever et inkluderende miljø kan dette gå godt, men vi vet det ikke alltid er slik.

I løpet av mitt første halvår som mobbeombud og tjue år i skolen, har jeg snakket med mange elever. De forteller om tre mulige scenarioer etter en slik start på timen:

  1. Elevene setter seg i grupper.  Noen blir ikke spurt om å være med i gruppe og må selv spørre om deltagelse i en gruppe. Da blir det opp til gruppen å godta eller avslå forespørselen. Elevene får da en maktposisjon de ikke skal settes i og for den som spør er uansett situasjonen svært krenkende.
  2. Gruppene er satt og læreren ser det er noen som ikke har ordnet seg gruppe. Hun spør derfor en av gruppene om ikke "Marcus" kan være med dem. Her er krenkelsen enda større fordi læreren aktivt deltar i den.
  3. Det siste scenariet er det verste: Læreren ser at det er flere elever som ikke har funnet seg gruppe ennå og spør disse om ikke de kan være en gruppe. Setter sammen røkla som det sies på fotballbanen. Her understreker læreren disse elvenes sosiale posisjon og deltar aktivt i å manifestere den uformelle rangordningen.

Kjenner du deg igjen? Dette er ikke noen ny situasjon og ei heller forbeholdt skolen, men som voksne i arbeidslivet og privat har vi et valg – vi kan bli eller gå. Elever som opplever dette har ikke noe valg. De må være i klassen sin, med den læreren og de medelevene de har fått tildelt.  Dermed er de prisgitt den aktuelle sosiale rangordningen som måtte gjelde i gruppen.

De elevene som tar styringen i en slik situasjon har ikke lederkompetansen som skal til, og de skal heller ikke få tildelt denne rollen og makten som fører med den: de har ikke bedt om denne makten – de er overlatt den av læreren.

Hva skjer med elever som har opplevd slike situasjoner gjennom hele skoleløpet sitt og opplever det samme på videregående? For dette skjer også på videregående, kanskje i enda større grad enn i grunnskolen fordi lærerne vurderer elevene nå som store nok til å håndtere dette på egenhånd. Elevene forsøker aktivt å unngå å komme i en slik situasjon igjen og noen velger derfor å bli borte de dagene det legges til rette for gruppearbeid. Med det står de i verste fall i fare for å miste tråden og bli en av de som ikke fullfører. De risikerer å droppe ut av skolen.

Det fine er at vi i skolen, med enkle midler, kan gjøre noe for å unngå denne typen strukturell og systematisk krenkelse. Det handler om bevisst ledelse.

Det handler om den gode læreren som leder læringsarbeidet i klassen sin og som er den som skal sette sammen grupper. Det er hundre måter å gjøre dette på og lærerne har lang utdannelse som gjør at de skal kunne denne delen av lærerjobben. Skulle de ha glemt det kan ledelsen ved skolen sørge for at dette er et emne i fellesmøter slik at en kan minne hverandre om gode måter å sette sammen grupper på. Slik kan vi unngå en mengde krenkelsessituasjoner som kan ha alvorlige konsekvenser for de som opplever det. Mobbing – gjentatt krenkelse – i skolen er et sammensatt bilde. Gruppearbeid er en del av dette bildet og her er det ikke mer ressurser som skal til, men tilstrekkelige porsjoner bevisstgjøring og ledelse.

"William er bestevennen min"

«William er bestevennen min, mamma.» Sønnen min på tre har fortalt meg dette til alle døgnets tider det siste året. Om morgenen når vi drar i barnehagen, sier han med forventningsfull stemme;» i dag skal jeg leke med William, det er bestevennen min». Og på vei hjem, etter hjertelige omfavnelser mellom guttene før vi går fra barnehagen, forsikrer han meg igjen. «William er bestevennen min» og underbygger det med titalls setninger som starter med «William å æ  lekte… i da’». Om kvelden før han sovner, sovner han til den gode tryggheten og vissheten om at i morgen venter en ny dag med bestevennen sin. For Lillebror på tre så er det ikke den utfordring som ikke kan møtes så lenge William er en del av teamet. Da en vond episode hadde satt lillebror litt ut av balanse og verden var utrygg og han helst ikke ville slippe mor og far av synet i barnehagen var William redningen. Det var lange morgener med gråt og trøst og et mammahjerte som brast. Men så var William der. Og vennskapets makt beseiret alt som var vanskelig. Barnelatteren fløt utover rommet så voksne måtte smile og trekke et lettelses sukk. William er bestevennen, det er ingen tvil.

Men det ikke alle som har en bestevenn. Og det er nesten ingenting som kan få et mammahjerte til å briste så høyt som når barnet står der i skolegården alene. Når andre barn går omveier rundt barnet ditt og bøyer hodene sammen mens de skuler i retning av din lille sårbare og håpefulle. Da er det vanskelig å vite hva du kan gjøre. Alt du kan se er smerten som vokser som en stor svart klump inni barnet ditt og som spiser det opp innvendig. Og du blir så redd det skal drukne i denne ensomme vonde følelsen av å ikke være del av felleskapet. Å være utenfor.

«Voksne skaper vennskap». Den nye kampanjen til utdanningsdirektoratet er viktig og setter fingene på det som er vesentlig. Nemlig at foreldre ikke er uvesentlig i barns liv og heller ikke er uvesentlig for hvilke verdier og hvilken raushet ditt barn møter verden med. Åpen og inkluderende, fordomsfri og nysgjerrig.  Å lære sine barn verdien av vennskap, bygge relasjoner sammen med barnet og inkludere de barna som ikke fikser det like bra, er en svært nobel og viktig oppgave. Det handler også om at vi må se mer enn vårt eget barn. Gode relasjoner og vennskap skaper gode læringsmiljøer og gir barn mulighet til å lære mer og delta mer. Det er vanskelig å gå på skolen og  vanskelig å lære noe som helst hvis alt du tenker på er hvor mye du gruer deg til friminuttet da det igjen blir avslørt at du er utenfor. Gode tydelige voksne, både i skole og barnehage, som tør å se hvordan relasjonen mellom barna er og hva som egentlig foregår av inkludering og ekskludering mellom barna er viktig. Men viktigst er at man tør å gjøre noe med det man ser!

I et bursdagselskap overhørte jeg et par foreldre som klaget over at ei av jentene ikke kom. Hun kom fra en innvandrerfamilie. « De pleier aldri å komme på sånt disse barna» forklarte den ene av foreldrene. Jeg vet ikke hva som irriterte meg best, stigmatiseringen av en hel gruppe, eller mangelen på vilje til å finne en løsning slik at det ikke forble sånt at noen aldri fikk delta i bursdagsfeiring.. Min datter ble venninne med denne jenta, noe jeg applauderte. I den ellers så melkehvite byen var jeg glad min datter fikk lære at vennskap ikke handlet om hudfarge. Men jeg ble satt på prøver f.eks da datteren min kom hjem og fortalte at det var jenter som ikke ville leke med dem fordi venninnen luktet så vondt. Hun gjorde ikke det, men hun luktet kanskje annerledes enn soft tøymykner.  Jeg undret mange ganger gjennom det skoleåret på om læreren la merke til hvordan jentene behandlet hverandre og hvordan det hadde stor betydning for jentenes mulighet til å leke fritt, uavhengig og integrere alle i leken sin. Jeg undret meg også ofte over mangelen på handling blant lærerne som kunne ha begrenset disse mekanismene som førte til ekskludering. Så de ikke, eller ville de ikke se?

Jeg fikk aldri gehør for disse tanken på skolen, for å si det slik. Men min datters venninne kom alltid i bursdagene og da min datter trengte hjelp var det henne som stod last og brast og hjalp henne. Vennskapet hadde verken farge eller lukt og var like betydningsfullt som noen annens.

Det er helt sikkert fint å ha et barn som er på toppen av popularitetsstigen og som mestrer vennskap og relasjoners fine balansekunst. Som kan peke og vinke og sette standaren i skolegården. Det er trygt å ha et sånt barn fordi du vet de vil klare seg. Det vet alle vi foreldre, at får våre barn venner så klarer de seg. Men vi har et ansvar for å tørre å se dem som ikke får være med, de som lever i skyggen av de flinke, pene og populære. Vi som voksne har et ansvar for å lære våre barn verdien av å inkludere alle. Vi kan ikke  på forhånd vite hvem som viser seg være bestevennen. Alle trenger en sjanse til kjenne seg inkludert og sett. Og noen ganger må vi rett og slett som voksne bestemme at alle skal få være med i bursdagsselskapet om det i hele tatt skal bli noe bursdag. Sett rammene, det ligger i stillingsbeskrivelsen som foreldre. Muligens ligger hemmeligheten til å lykkes  i hvordan vi som foreldre kan være rollemodeller. Barn lærer av sine rollemodeller, og de lærer mest når de ser hva rollemodellene gjør. Du kan utgjør en forskjell og gi både ditt og andres barn en mulighet for et vennskap de kanskje aldri hadde forestilt seg.

Jeg sendte sønnen min i barnehagen i dag, og han hadde knapt tid til å si « hadet» Han hadde nemlig noe viktig å fortelle William. Det første han spurte personalet i barnehagen om var « Er William kommet?»  Det er mitt ønske for barnehage- og skoleåret at alle får en venn av samme kaliber som William. For det er ingenting som kan måle seg med den gleden som lyser opp et barneansikt når det ser bestevennen sin. Tenk om alle barn gikk til sengs med samme trygge visshet om at i morgen venter en dag med bestevennen, og tenk hvilken fantastisk måte å starte en dag på.

Anne&Hanne