Stem Rød-grønt

Når fellesskapet er det viktigste

hildegunnFjortisen til Hilde Gunn har skjønt det! Plutselig skjønte Hilde Gunn hvorfor hun er sosialdemokrat sånn helt på ordentlig. Hilde Gunn Bjelde er 42 år, og alenemamma til en fjortis på snart 15.  Hun er utdannet barnevernpedagog, har arbeidet med barnevern og rusvern både i kommune og stat siden 1996.

Hilde Gunn startet som studentpolitiker ved høgskulen Sogn og Fjordane, og politisk nestleder i Studentenes Landsforbund. Hun har bodd i Rogaland i 15 år, og vært politiker i bystyret og fylkesting like lenge. I tillegg til å være sosialarbeider innerst inne, og dermed opptatt av offentlige tjenester til de som sitter nederst ved bordet,  er hun spesielt opptatt av regional planlegging, miljøvern og friluftsliv og ikke minst demokratiprosesser.

 I dag sitter Hilde Gunn  i fylkestinget og fylkesutvalget i Rogaland for AP, og er fraksjonsleder i Regional og kulturutvalget, og arbeider nå som politisk rådgiver for fylkestingsgruppa

Hilde Gunn synes likevel hun har litt tid til overs og holder derfor på med en masteroppgave i samfunnsplanlegging og ledelse.

Vi er utrolig glad for å ha Hilde Gunn som gjesteblogger.

God lesning, - Husk å stem!

.......................................................................................................................

Da jeg ble spurt om å skrive et innlegg på Villroser bloggen, bestemte jeg meg for å skrive om noe så nerdete som regional planlegging, og hvorfor demokratiet vårt er best tjent med å opprettholde tre forvaltnings, og folkevalgte nivåer. Jeg er av den sorten som mener offentlig forvaltning  - altså forvaltning av felleskapsressursene våre er det aller viktigste, og jeg mener bestemt at vi gjør det best ved å ha folk som er valgt blant likemenn på alle forvaltningsnivåene. Når Høyre anklager AP for å ha økt byråkratiet, ja da blir jeg oppriktig forbanna – for i tillegg til at de siden 2005 har økt byråkratiet i en rekke høyrestyrte kommuner, vil de nå også legge ned fylkeskommunen – og overføre oppgavene til … ja kommunene, men ganske sikkert også nye interkommunale selskaper, foretak, og direktorater, det er en naturlig konsekvens. Jeg tror tvangssammenslåing av kommuner, og nedlegging av fylkeskommunen vil føre til mer byråkrati og mindre demokrati! – og håper inderlig at jeg får anledning til å skrive mer om nettopp det en annen gang.

For akkurat nå, mens jeg spiste middag med fjortisen skjønte jeg hvorfor jeg er sosialdemokrat (på ekte). Jeg sitter i Sandnes, i Rogaland, i Norge – altså et av de aller rikeste hjørnene i verden, her har Høyre vunnet skolevalget med god margin. Jeg er alenemamma til en fjortis ( hun er egentlig snart 15) som jeg selvsagt er veldig veldig stolt av, men også må jeg innrømme – ganske oppgitt over. Det siste året synes jeg hun har vært i overkant opptatt av shopping og rosablogger, og i underkant opptatt av hvordan det står til i verden. På mitt mest irritable har jeg nok også sagt til henne at det som er mellom ørene er til for å brukes,, og da mener jeg ikke smøres inn med et halvt kilo foundation.

I dag, 4 september - 5 dager igjen til valget, kommer fjortisen hjem og forteller at alle i klassen hennes hadde stemt høyre hvis de kunne. Hun sier også at hun tror Høyre vinner skolevalget fordi de lover leksefri skole, og skattelette. Så mens omeletten blir kald, eksploderer fjortisen i sin egen diskusjon, og forteller at hun har forsøkt å få klassevennene sine til å forstå at dette med leksefri bare er noe tull, for alle har uansett ansvar for egen læring også – lekser eller ikke, det er bare å lære seg. Så sier hun at skatteletten til Høyre ikke betyr noen ting for vanlige folk men vil føre til at rike mennesker blir rikere,  og med hennes ord: ”hva tror dere skjer da når vi betaler mindre i skatt??”, jo da får vi mindre penger til alt vi trenger, blant annet skoler og lønninger til lærere – de rike begynner på private skoler, og de gode lærerne følger etter, ”og alle andre som egentlig er vanlige folk ender opp med dårlige lærere, dårlige skoler, og helt til slutt blir vi et land der noen få rike har alle muligheter, mens flesteparten av oss ikke har noen mulighet” Hun avslutter det hele med å si at ”dette fører til forskjeller som jeg trodde vi var ferdig med for sånn 100 år siden”.  – Enkel logikk, men allikevel farlig nærme sannheten. Om høyresiden får det som de vil står felleskapet og velferdsstaten i fare, enhetsskolen som dannelsesarena og kulturbygger, helsetjenester der noen kan betale seg ut av køen mens andre må vente, arbeidsforhold vil forverres gjennom svekkede rettigheter både når det gjelder sykelønn og arbeidstid.

Høyresiden kritiserer oss for å ha for tette koblinger til arbeiderbevegelsen, min bekymring er høyresidens tette kobling til næringslivet –hva skjer med samfunnsplanleggingen dersom roller blandes når arealplaner og reguleringssaker skal vedtas? Hva skjer når felleskapets ressurser forvaltes i et marked tilpasset det private næringslivet? Min mening er at arbeiderbevegelsen er oss, folk flest – næringslivet har ofte andre agendaer for hvordan felleskapets ressurser skal og bør forvaltes. Demokratiet Norge er avhengige av å opprettholde og utvikle et sterkt fellesskap slik at våre felles verdier blir best mulig ivaretatt. Da er vi avhengige av at ungene våre får gå på den samme skolen som Jørgen Hattemaker og Kong Salomons sønner og døtre, bare slik ved å være sammen kan felleskapet og demokratiet styrkes.

Fjortisen fortalte også om det nye utrykket blant kidza om dagen; ”Det er en grunn til at himmelen er blå og at helvete er rødt”… Etter min mening ser horisonten mørk ut, dersom de blå-blå kommer til makten, helvete tror jeg altså ikke på – men kollektivet mitt i studietida het ”De glødende hjertes liga” – For meg er en rød stemme, det samme som et hjerte som banker for fellesskapet, det er da jaggu vanskelig nok å oppdra fjortiser om ikke de må vokse opp til å bli sine egne lykke smeder i tillegg!!

Godt Valg!

( og ja jeg er veldig stolt av fjortisen, og trekker tilbake det med foundation)

La mormor lage vafler så lenge hun vil

DSC_0645Vår neste gjesteblogger skriver om å skaffe til veie nok folk og nok kompetanse i eldreomsorgen.

Ingunn Gjerstad er 2. kandidat for Oslo SV. Ingunn Gjerstad har langt fartstid fra politikken og i fra fagbevgelsen. Hun har hatt en rekke ulike tillitsverv i LO-forbund. I dag er hun ansatt som sektretær i LO i Oslo.

I det politiske liv har hun tidligere vært nestleder i Oslo SV, vararepresentant til Stortinget for Oslo SV og svært aktiv i Alna SV. I dag er hun medlem i helse- og sosialkoiteen i Alna bydel.

Ingunn er en kampkandidat for fagbevgelsene som kjemper for faste ansettelser, heltid foran deltid, mot sosial dumping og viktigheten av et organisert arbeidsliv. Ingrunn trives best i møte med mennesker. Hun er engasjert, inkluderende og smilende. Hennes innlegg reflekterer at hun har et stort rødt hjerte som banker for venstresiden.  Vi er stolte over at Ingunn vil skrive for oss.

God lesing,- husk å stem!

............................................................................................................................

La mormor lage vafler så lenge hun vil

Kanskje skulle jeg heller skrevet oldemor, for det er omsorgen for våre eldste jeg er opptatt av.  Dette kan bli den første valgkampen i nyere tid der vi ikke har hatt en anstendig debatt om eldreomsorg.

Med denne kronikken vil jeg forsøke å bidra til en debattrunde om dette viktige området som jeg har tenkt mye på i sommer etter å ha vært rundt hos de eldre i en av Oslos bydeler en dag. Jeg ble imponert over de ansattes engasjement og innsats. Inntrykket mitt er at brukerne ikke kan få fullrost hjemmesykepleien nok, de tar seg tid til å se hver enkelt og gi det ”lille ekstra”. Uten tett oppfølging inntil fire ganger i døgnet hadde flere av disse ikke kunnet bo hjemme.

Fra startblokka, rett i grøfta

Jeg vet ikke, årets debatt om våre eldre gikk kanskje fra startblokka og rett i grøfta da TV2 slang om seg med gale data fra en hjemmesnekra undersøkelse om tilstanden i eldreomsorgen. Synd det, for vi trenger å drøfte eldreomsorgen vår. Vi trenger en sivilisert debatt der vi snakker om problemene og hvordan vi kan møte dem, uten tomme løfter og sjikane.

Vi diskuterer stadig hvor mange sykehjemsplasser vi trenger for å få en god eldreomsorg her i landet. Jeg er usikker på om det er det eneste svaret. For meg som mangeårig lokalpolitiker er scenen like velkjent som tragisk. Pårørende er overbeviste om at sine eldre pårørende ikke lenger kan greie seg alene, samtidig som kommunens fagfolk konkluderer med at mor eller far ikke er dårlig nok til å få sykehjemsplass.

Hva om alle har rett?

Tilgi mitt kjetterske spørsmål: Hva om begge parter har rett? Hva om det er slik at det vi først og fremst mangler er ulike varianter av aldersboliger og omsorgsboliger med heldøgns tilsyn? Pårørende må ha en selvfølgelig rett til å være trygge på at deres eldre har det trygt, at de får hjelp med medisiner og mat og andre praktiske gjøremål, men skal alle på sykehjem av den grunn?

Jeg mener at sykehjem er et godt tilbud, men bare for de som er veldig syke. I det en eldre person kommer inn på sykehjem fratas hun eller han resten av sin funksjonsevne. Det kan ikke lage egen mat, ikke ha en overnattingsgjest eller med svært få unntak ha andre private sysler.

Dyrebare øyeblikk

Det er her mormor og oldemor kommer inn. Vi trenger mellomtingen. I en omsorgsbolig med heldøgns tilsyn beholder mormor eller oldemor pensjonen sin, hun kan lukke døra bak seg og ingen har noe med om et barnebarn sover på sofaen. Oldemor kan finne fram vaffeljernet og få noen dyrebare øyeblikk med kvalitetstid med de hun elsker høyest. Kan det ikke være slik?

Jo visst kan det det, men her har vi som politikere og samfunn sviktet vår oppgave. Det er ikke noe mål at de som trenger tilsyn og hjelp, men fortsatt har restfunksjonsevne ikke skal få bruke den. Jeg gjentar: Verdige, gode sykehjemstilbud er flott, vi må jobbe intenst for å redusere feil og mangler. Pårørendes bekymring og uro over eldre som bor alene og ikke klarer seg skal tas på største alvor. Det er her vi må lage de løsningene som oppleves gode for alle parter. Jeg tror det er mulig. Særlig om vi starter diskusjonene ute i lokalmiljøene med de eldre mens man ennå er funksjonsfrisk og oppegående.

Ti minutter er lite hvis en er ensom

Det er åpenbart for liten tid til å oppfylle behov og forventninger hos brukerne av tjenestene. I SV er vi veldig opptatt av å forebygge på alle områder. Vi må huske på at selv om folk blir eldre er det ikke en ensartet gruppe. I tillegg til medisin og praktisk bistand er det å ha ulike tilbud av aktiviteter er svært viktig.

Jeg traff flere som ikke følte at seniorsentrenes dagtilbud passet dem. Mange etterlyser turer, kulturtilbud i nærmiljøet og felles måltider. Noen eldre damer jeg har truffet vil mer enn gjerne lage middag til flere mens andre ikke orker spise alene.

Jeg treffer også mange ansatte som går hjem med dårlig samvittighet og høye skuldre fordi tiden ikke strekker til

Ut med anbud og stoppeklokke

Det nytter ikke å skrive om eldreomsorg uten å komme inn på sykehjemmene. Selv om alle undersøkelser viser av flertallet har det bra, eller i alle fall ganske bra på sykehjem er det alt for mange som opplever at tilbudet ikke strekker til, både blant eldre og pårørende. Jeg mener at mye av forklaringen på at det blir slik, ligger i at det er får få folk på jobb og heller ike folk med tilstrekkelig kompetanse. Skal vi løse, eller i det minste redusere disse problemene nytter det ikke å presse priser og kvalitet ned gjennom anbud og stoppeklokke. Vi trenger kommunepolitikere som er villige til å bruke penger på nok folk og nok kompetanse og vi trenger et Storting som øker rammen til kommunene slik at de kan gjøre jobben.

SV på Stortinget vil begge deler.

Barna trenger felleskap

  Foto: Anja Benjaminsen

" Barn trenger felleskap" sier vår neste gjesteblogger, Kari Henriksen.

Kari er Vest- Arbeiderparti sin førstekandidat til Stortinget. Hun har allerede vært en periode på Stortinget og hun var  statsekretær i helse og omsorgsdepartementet fra 2007 -2009. Kari brenner for å synliggjøre barn  og gi barn en god oppvekst uannsett livssituasjon.

Vi ønsker Kari lykke til i valgkampinnspurten.

God lesning -husk å stem!

 

........................................................................

Barna trenger felleskap. Det nærmer seg valg. Et viktig valg. Veldig viktig. Et valg om retning og verdier. En jeg snakka med sa det dreide seg om egoisme eller solidaritet. Jeg er enig. Å gi skattekutt til personer som har mer enn tre millioner i inntekt på 62. 000kr i måneden, og 150kr i måneden til de som har middels inntekt, synes jeg er usolidarisk, urettferdig og uriktig. Det betyr ikke at jeg mener de som eventuelt får disse 62. 000 hver eneste måned i ekstra skattekutt, er egoistiske. Jeg kjenner få av dem, og det er helt sikkert mange som er både solidariske og nestekjærlige blant dem.

Men systemet bygger opp om et annet verdivalg enn det jeg synes er rettferdig, og det er basert på en forståelse av at de som tjener mest skal bidra mindre til fellesskapet. Det synes jeg er urettferdig. Mange av de som i dag tjener gode penger på sin forretning har fått det til gjennom hardt arbeid og helt sikkert mange spennende dager og situasjoner. Men de har også gode forutsetninger for å lykkes. Vi har et unikt trepartssamrbeid i Norge. Arbeidstakerorganisasjonene tar ansvar og bidrar til omstilling og vekst. Til tross for høyt lønnsnivå og dermed en utsatt konkurransesituasjon, skapes det arbeidsplasser i Norge. 350 000 flere er det blitt. To av tre i privat sektor. Vi har en aktiv stat som bidrar med virkemidler som fremmer etableringer, legger til rette for gründervirksomhet og trygghet for de som investerer. Kjell O. Johannessen, tidligere leder i Node uttalte at: - "Det skal også sies at Trond Giske må være den mest aktive og lyttende næringsministeren i nyere tid." Hvorfor skriver jeg om arbeid, når jeg egentlig snakker om barn?

Fordi arbeid til foreldre er det viktigste velferdstiltaket noen statsleder kan bidra med for barna i landet han eller hun styrer. I Europa er det 26 millioner ledige. 278 000 familier ble kastet ut av husene sine i Spania i fjor, fordi de hadde mistet inntekten sin. Dette berører barn til 26 millioner ledige. Det er nesten helt ufattbart. 26 millioner. Fem ganger hele Norges befolkning, og mer. Det gir håpløshet til unge som står på terskelen til voksenlivet, har tatt en utdanning og som ikke får jobb.

Jeg vil redusere forskjellene mellom inntekten til folk, ikke gjøre dem større. Jeg vil ha mer fellesskap, ikke mindre. Jeg vil ha arbeid til alle, og et anstendig arbeid. Jeg vil ikke ha et A og B arbeidslag. Å ha et anstendig arbeid skaper frihet, forutsigbarhet og trygghet for familier og barn. Jeg vil satse mer på barnas oppvekstforhold. Mer på tidlig hjelp. Ja, mer på barn, rett og slett. Slik at deres hverdag skal bli bedre, som barn og som voksne.

I dag er det for mange som står utenfor arbeidslivet. Barn som har foreldre uten arbeid har et dårligere utgangspunkt enn andre barn. De har ofte flere utfordringer å løse, hver eneste dag. Skal vi gjøre noe som koster penger på skolen i dag? Blir jeg invitert til bursdag? Og hva skal jeg si, jeg vet at mamma eller pappa ikke har penger. Noen foreldre har i tillegg andre problemer som barna må forholde seg til. Det kan være sykdom, avhengighet, at en av foreldrene sitter i fengsel eller omsorgssvikt. Disse barna står hver dag opp og møter det ukjente landskapet. De jobber hardt og har mange spennedne situasjoner og hverdager. Hva skjer i dag? Blir det frokost? Middag? Kan jeg ta med meg noen hjem i dag? De går på skolen, selv om de vet at de kan bli erta for tøyet de går i, at de ikke har fått gjort leksene sine, at de ikke takker ja til bursdagsfeiring. De går avsted. Møter opp. Møter det ukjente. De er modige barn. De løser mange utfordringer slik de best kan. Vi ser dem.

Disse skal få bedre og tidligere hjelp. Jordmødre skal fra nå av snakke med barna om vold og utrygghet i familiene. Ikke for å diagnostisere, men for å være et alternativ. Hjelpe og bistå, lukke dører sakte opp, skape andre hverdager, nye fortellinger, hindre usikkerhet og redsel. Dette er viktig for barna. Men dette har jo ikke noe med arbeid til foreldrene å gjøre? Jo. For at vi skal kunne styrke barnevernet slik vi har gjort, lønne jordmødre, helsesøstre og psykologer, som jeg vil ha flere av ute der barna bor, trenger vi at noen betaler skatt. Og det gjør de av arbeidet de har. Men vi trenger også at vi er enige om at denne skatten skal brukes på barna. Regjeringen vil ha mer av tiltak rettet mot tidlig innsats overfor barn. Noen må gjøre jobben. Kommunen må ha penger til å ansette, utdanne og videreutdanne personell. Det er her disse to forholdene krysser hverandre: arbeid og barns situasjon. Det er her det blir galt å bruke mellom 100 og 25 milliarder på skattekutt til de som har mest fra før. Det kommer ikke ungene som trenger det mest til gode.

For meg er det en alvorlig sak. Det står om viktige verdier. Hvilken retning vi skal gå i de neste fire årene. Mer til de som har mest fra før, eller mer til barna? Arbeiderpartiet er på barnas side, og hver stemme teller.

Godt valg!

Demokrati eller byråkrati?

Gro- Anita MykålandEt sterkt lokaldemokrati er Gro -Anita sin hjertesak.

Vi er veldig stolt over å kunne presentere vår neste gjesteblogger, Gro-Anita Mykjåland. Hun  kommer opprinnelig fra Evje og Hornnes, men bodd i Iveland i 14 år. Der er hun gift og har to jenter på henholdsvis 5 og 7 år.

Gro-Anita har vært aktiv i politikken siden 2007. Og sitter i dag i sentralstyret til Senterpartiet.

I  2011 ble Gro -Anita  valgt som første kvinnelige ordfører i Iveland kommune i 2011.

Hun sier om jobben som ordfører: "Hverdagen som ordfører er kjempespennende.  Møter mange utfordringer og ikke minst et hav av muligheter."

Gro-Anita har et favorittsitat som hun deler med sine lesere "Det er ikke alltid du kan velge dine omstendigheter, men du kan alltid velge hva du vil tenke om dem”.

Og med det ønsker vi god lesning - Husk å stem!

...................................................................................................................................................

 

Lokaldemokratiet står sterkt i Norge. Det ønsker jeg at det også skal gjøre etter 9. september.  Som ordfører opplever jeg daglig en entusiasme og et pågangsmot for å levere best mulig tjenester til innbyggerne våre. Myter kan bli til sannhet hvis de gjentas ofte nok. Kommuner er mer enn robuste enheter. Vi vil ikke tvinges.

I 1995 vedtok Stortinget at kommuner ikke skal slås sammen med andre dersom kommunestyret eller innbyggerne gjennom en folkeavstemming går imot. Høyre, Frp, KrF og Venstre har i sine programmer valgt bort frivillighetsprinsippet. Disse partiene går inn for at det skal bli færre og større kommuner, og at Stortinget kan vedta sammenslåing selv om kommunene går imot en sammenslåing. Dette kaller jeg på godt norsk tvang. Sp, Ap og SV har fortsatt programfestet at innbyggerne i kommunen skal avgjøre. Skillet mellom de rødgrønne og de borgerlige er klar. Skal vi basere oss på frivillighet i fremtidens kommunesammenslåinger eller skal vi tvinges? Er det demokratiet som skal råde i slike prosesser eller er det byråkratiet? 1,1 millioner mennesker i dette landet bor i kommuner som har under 10.000 innbyggere. I motsetning til Senterpartiet, sier alle dagens opposisjonspartier foran dette valget at de vil «reformere» kommunestrukturen i Norge. Det de egentlig mener med det er at Stortinget, over hodet på lokaldemokrati og de som bor i kommunene, skal gjøre dyptgripende og irreversible endringer i hverdagen til svært mange mennesker her i landet. Senterpartiet er ikke motstandere av kommunesammenslåing der dette er lokalt initiert og forankret i den lokale folkeviljen. Partiet har flere steder vært i front for slike prosesser. Men vi har vært, og vil fortsette å være en garantist for lokalt folkestyre og mot bruk av tvang for å presse gjennom en utradering av små og middels store kommuner i landet vårt.

 

Myter kan bli til sannhet om de gjentas ofte nok. Høyrekreftene i Norge har over år dyrket et sett myter, og forveksler dem med vedtatte sannheter. Sammenlignet med mange andre land har vi nemlig ikke spesielt mange kommuner i Norge, og våre kommuner er heller ikke spesielt små. I Frankrike har man over 36.000 kommuner, med et gjennomsnittlig areal på under 15 kvadratkilometer! I EU er gjennomsnittlig antall innbyggere per kommune 5530, i Norge over 11.000 (2008).

Myten om at vi vil spare store summer på en storstilt strukturreform stemmer kun hvis man også ønsker en storstilt sentralisering av kommunale tjenester. Det kan godt være at det er nettopp det som ligger bak. Er det slik at de som ønsker tvangssammenslåing av kommuner i realiteten ikke er fornøyd med at folk bor der de bor, og vil «tvinge» dem til å flytte?

Hva så med kvaliteten på tjenestene? Det er mange undersøkelser om hva innbyggerne selv mener. For de viktigste kommunale tjenestene – utdanning og oppvekst, pleie- og omsorg og helsetjenester – er innbyggernes tilfredshet vesentlig høyere i de minste kommunene og synker med økende kommunestørrelse.

Jeg får stadig høre myten om at større kommuner gir bedre rekruttering, barnevern og næringsutvikling. Slike forhold varierer selvsagt mellom kommunene, men det er ikke dokumentert at store kommuner klarer dette bedre enn små kommuner.

Myten vil ha det til at interkommunale samarbeid undergraver demokratisk styring. Jeg er uenig. Dette dreier seg i all hovedsak om eierstyring slik jeg ser det. Samarbeid gir oss en mulighet til å bli litt mindre navlebeskuende, se på utfordringer og muligheter for en samlet landsdel. Ikke bare innenfor egne kommunegrenser. Det er kanskje årsaken til at store kommuner deltar i flere interkommunale selskap enn hva små kommuner gjør i dag? Når det kommer til næringsutvikling opplever jeg som ordfører at den største utfordringen ligger på infrastruktur som vei, mobil- og bredbåndsdekning. Dette er virkelig noe av det som hindrer videre utvikling i hele landet. Dette handler ikke om kommunegrenser men om geografi. Ønsker vi å videreutvikle hele landet, eller skal utviklingen kun skje der det bor flest folk?

 

Kommuner noe mer enn robuste enheter også i fremtiden.

Hvilke verdier vil utvikle landet vårt til det beste for alle? Jeg er stolt over at landet vårt er som det er og at folk bor der de bor. Kanskje er det ikke bedriftsøkonomisk rasjonelt at folk gjør det, men sett i det lange løp så har jeg tro på at det vil slå positivt ut på andre budsjettposter. For meg er kommuner og lokalsamfunn noe mer og noe annet enn «robuste enheter» og rasjonelle instrumenter for å gjennomføre statlig politikk, og det tror jeg også det er for folk flest.  Kommunen gir oss viktige tjenester som skole og eldreomsorg og er en arena for demokratisk medvirkning og lokalforankret utvikling. For mange av oss er kommunen og lokalsamfunnet dessuten det stedet der vi har vår primære identitet og tilhørighet, utover familien. Jeg har reist mye rundt i det vakre landet vårt, og noe av det som inspirerer og imponerer meg mest er alle bygder og grender som utvikler stedet med bakgrunn i dens identitet, historie og kultur.

Som ordfører i en kommune med 1300 innbyggere opplever jeg daglig hva det betyr for innbyggerne å ha nærhet til kommunale tjenester. Barna går i barnehage og skole, den eldste generasjonen får hjelp av hjemmetjenesten i kommunen eller bor på bygdeheimen. Jeg opplever et lokalt næringsliv som jobber iherdig for å skape arbeidsplasser i lokalsamfunnet.

For Iveland kommune er det lokale engasjementet fra politikerne, næringslivet og all den frivillige innsatsen som legges ned gjennom deltagelse i lag og foreninger svært viktig. Jeg mener at det er disse verdiene som vil utvikle Norge videre til det beste for alle. La kommunene blomstre gjennom lokalt engasjement og nærhet til tjenestetilbudet. Ikke stans utviklingen gjennom en massiv sammenslåing som skal gjennomføres med tvang. Så er det slik at kommuner som Iveland ser at vi ikke kan gjøre alt selv. Vi kan oppleve at fagmiljøene blir for små eller at det kreves et større grunnlag for å kunne yte en tjeneste. Utgangspunktet er at både innbyggere, ansatte og lokalpolitikere vil ha best mulig tjenester, og den dagen vi opplever at vi ikke klarer å yte fullgode tjenester så er vi de første til å søke ut til andre kommuner for et samarbeid.

 

Ønsker du tvang? Før dette valget bør du spørre deg om du virkelig ønsker at kommunen din skal slås sammen med tvang? Ønsker du at Stortinget skal kunne slå din kommune sammen med en eller flere nabokommuner, uten at du selv skal får et ord med i laget?  Tror du tjenestene blir bedre og din egen innflytelse større? Hvis svaret er nei, bør du gi din stemme til Senterpartiet. Senterpartiet er et parti som garantert vil stå opp for dem som ønsker at det spørsmålet skal være opp til innbyggerne selv. Seterpartiet mener at lokale folkevalgte selv vet best hvor skoen trykker, som selv vet best hva som må forbedres i egen kommune. Stortingsvalget avgjør om vi skal fortsette dagens linje med endring av kommunestrukturen basert på frivillighetsprinsippet, eller om det også skal settes i gang tvangssammenslåing. Det siste vil gi grunnleggende samfunnsendringer.

Godt valg.

Stem SV – for barnevernet si skuld!

Foto: Stig Weston Oddny skriver om sin hjertesak og om hvorfor det er nettopp SV som tar ansvar for å styrke barnevernet når de er i regjering

Oddny Miljeteig er vår neste gjesteblogger. Hun er et fyrverkeri av ei dame med et sjeldent sterkt engasjement.

Oddny er sosionom og har i 12 år vært fylkessekretær i Fellesorganisasjonen i Hordaland. I dag er hun gruppeleder for SV i Bergen bystyret og medlem av landsstyret til SV.

Vi skylder også Oddny og si at hun er den mest entusiastiske nynorskbrukeren vi vet om!

I dette innlegget setter hun barnevernet på dagsorden og viser hvordan SV har gjennomført et enormt barnevernløft og fortsatt vil bidra til at sårbare barn får riktig hjelp til rett tid!

God lesning -husk å stem!

............................................................................................................

Overskrifta er litt feil. Men likevel rett. Det er sjølvsagt barnevernsborna det handlar om. Likevel: Skal barnevernsborna gjevast den beste omsorg og dei beste tilbod og tiltak, må barnevernet ha nok kompetente tilsette, nok tiltak å rå over – og oppslutnad blant politiske parti og i befolkninga. Då må barnevernet prioriterast. Mellom Matz Sandman og Audun Lysbakken var det ingen barnevernminister som sette barnevernet øvst på sin politisk dagsorden.

Det er påfallande for ei som har hatt barnevernet som politisk hjartesak i fleire tiår: etter at SV inntok Barnedepartementet, har barnevernet vorte politisk allemannseige. Og dei partia som ikkje har prioritert barnevernet når dei sjølve har site ved roret, dei har etterkvart stått i kø for å seia at regjeringa ikkje prioriterer barnevernet høgt nok.  Der dei sjølve sit i fleirtal i kommunestyra, der har dei ikkje prioritert barnevernet. Frivillig prioriterer ikkje norske kommunar barnevernet, plar eg seia.  Det er ein regel med få unntak. Og kan du seia meg ein politikar som har fremja barnevernet som si fremste prioriterte hjartesak? Eg har spurt i diverse forsamlingar av barnevernsarbeidarar når eg har hatt høve til det opp gjennom åra, og det har vorte drypande stilt……somme har nemnt Karin Andersen, sjølv om ho er «meir på fattigdom».  Og så har dei nemnt meg.  Sjølv om eg er lokalpolitikar.  Stortinget flyt ikkje over av barnevernspolitikarar – eller for den del av barnevernsparti. Det ser også fagfolk som står barnevernet nær. No mobiliserer Magne Raundalen, Kari Killen  og fleire med dei for at Inga Marte Thorkildsen må få fire nye år som stortingsrepresentant – i alle fall som stortingsrepresentant. For Inga Marte har sett utsette born øvst på sin politiske dagsorden. Og Audun Lysbakken sa frå fyrste stund som statsråd at barnevernet stod øvst på hans minister-sakliste.  Det har vist att i det kommunale barnevernet.

1000 øyremerkte stillingar til det kommunale barnevernet har kome med dei to SV-statsrådane i denne perioden. 1000 stillingar.  Regjeringa prøvde seg for 2010 med å auka dei frie midlane til kommunane for 2010 med merkelapp 400 stillingar for barnevernet – det vart det 110 stillingar av. Som sagt: Frivillig prioriterer ikkje kommune-Noreg barnevernet. Øyremerking måtte til. For 2011 øyremerkte regjeringa v/barnevernstatsråd Audun Lysbakken  400 stillingar, så 70 i tillegg i 2012 og altså 270 for 2013. Og no har Audun og Inga Marte kunngjort at det kjem 150 nye , øyremerkte stillingar for 2014 – viss denne regjeringas statsbudsjett står seg. 1000 stillingar – det er faktisk noko å skriva heim om – og det hjelper!

Eg er så frimodig at eg gjev SV æra for barnevernløftet. «Barn og unge først»! Framleis står mykje att å gjera i og for barnevernet. Direktoratifiseringa og byråkratiseringa av det statlege barnevernet må snuast slik at pengane går til born, unge og tiltak og ikkje til måling og rapportering.  Fleksibelt må barnevernet bli – i store og i små kommunar.  Uansett kor vi vrir og vender på det: folk bur også i små og grisgrende kommunar.  Det nyttar ikkje med organisatoriske A4-løysingar for barnevernet. Og det held ikkje med nullvekst. Det er eg viss på. Difor treng barnevernet og barnevernsborna eit parti som vågar å setja barnevernet fremst – og som om nødvendig byter bort andre prioriteringar for dei mest utsette borna si skuld. Det har SV gjort. Det vil SV gjera igjen.  Det er ein av grunnane til at eg stemmer SV og jobbar dag og natt for å få partiet over sperregrensa og Audun Lysbakken på Stortinget frå Hordaland.  Har du barnevernsborna og barnevernet i hjarta ditt, oppmodar eg deg til å gjera det same 9. september!

Oddny Miljeteig, sosionom og gruppeleiar for SV i Bergen bystyre

Tror du på at du kan forandre?

juliaVi fortsetter vår valgkampuke og presenterer Julie Bjøkheim som vår neste gjesteblogger . Julie skriver om engasjement. Julie Bjøkheim har vært aktiv i politikken siden hun var 15. Hun har vært leder av SU Bergen og har vært SU sin representant i Bergen SV sitt styret. Julie har alltid opptatt av en god skole og en human asylpolitikk. I det siste har også feminisme og miljøet blitt saker Julie villeig snakker om.

I dag er Julie 19 og er SV sin ungdomskandidat på stortingslista til Hordaland. og hun brenner for å gjøre politikken tilgjengelig for alle!  Julie har sin egen fb side hvor du kan følge henne

 

.........................................................................................

15. april 1989 skjedde det noe. Opprøret på Den Himmelske Fredsplass var årsaken til at tusenvis mistet livet. Et studentopprør for mer demokrati, raskere liberaliseringsreformer og mot korrupsjon. De unge, intellektuelle gjorde opprør mot det bestående og  viste sitt engasjement for samfunnet de levde i.

 

Et samfunn med lav valgdeltagelse er et sterkt signal om at noe er galt. Det har helt klare demokratiske utfordringer når store grupper i et samfunn unnværer å stemme ved et valg. En unnværelse gir mer makt til den hvite middelklassen fra sine møblerte hjem. Hvorfor har det seg slik at ca. 50% av alle nordmenn under 30 år ikke stemmer ved valg? Et sjokkerende høyt tall med tanke på utdannelsesnivået, tryggheten og tradisjonen for demokrati i vårt eget land. Hvor er engasjementet for et bedre samfunn? Har vi det for bra?

 

Mediene som skal arbeide som samfunnets fjerde statsmakt skriver stadig mer om karbo-dietter og treningstips og mangler gjennomgående kritiske vurderinger av vårt eget styresett. Hvis utviklingen fortsetter vil vi mangle et viktig formidlingssted mellom statsmakten og folket. Jeg vil kunne påstå at det er et demokratisk problem at man ikke har et mediebilde som reflekterer verdenssamfunnet og Norges største utfordringer på en kritisk  og reflektert måte. I dag blir nok mange hemmet av en massiv mediestrøm av inntrykk hvor man kan bli ”underholdt til døde” om man så ønsker det.

 

Er det for langt mellom folk og makten? Maktesløshet skaper passivitet. Handlingslammelse, er i hvert fall noe jeg har følt på selv. Årsaken til lav valgdeltagelse kan være at det føles som milevis mellom der avgjørelsene blir tatt og ens egen hverdag. Hvis en føler sin egen påvirkningskraft er bortimot minimal vil det ikke lengre være vits å engasjere seg. Avgjørelser må finne sted blant folk. Folk må bli hørt og sett.

 

Har vi det for godt? Vi lever i et luksusland der vi nærmest ikke merker finanskrisen og utdanning og helsetjenester er en selvfølge å få gratis. Er det en boble rundt dagens unge som gjør at de tror velferden vi har kommer pga. tilfeldigheter, og ikke en bestemt politisk styring? Er vi rett og slett blitt late? Har vi det for godt med våre velferdsgoder og oljepenger? Det er kanskje først under krise at folkemengdene engasjerer seg i samfunnets utvikling, mens under roligere tider blir politikk en slags hobby som kan velges vekk, akkurat som tennis.

 

Korskirken som var stappfull av demonstranter for å la Nathan bli i Bergen og en mer human asylpolitikk, er med på å tilbakevise påstandene ovenfor. Opplevelsen jeg har av min av egen generasjonen er at det er utallig smarte, reflekterte og engasjerte mennesker som ønsker å gjøre en forskjell. Jeg tror personlig at flere hadde engasjert seg og stemt ved valg om det hadde føltes som de gjorde en forskjell. Hvis det ble sett på som en verdi. Hvis unges stemme ble lyttet til og hvis politikere snakket om helhetlige og grunnleggende verdiforskjeller mellom partiene, istedenfor tekniske begreper og gamle reformer. Emnene og språkbruken kan gjøre at en føler seg nærmest fremmedgjort fra sitt eget samfunn. ”Det angår ikke meg”, er nok en tanke mange ubevisst sitter igjen med og mulig en følelse av passivitet.

 

For å få til en endring i må vi bringe politikk til folk, og ikke la politikk være noe politikerne får styrer med for seg selv. For å skape nærhet til avgjørelser ville bruken av deltagende budsjettering i kommunene vært et sted å begynne. Der alle innbyggere kan aktivt delta for å avgjøre de forskjellige budsjettpostene. Demokrati på arbeidsplassen og arbeiderstyrte bedrifter hadde direkte gitt de ansatte en mulighet til å påvirke; der de kjenner behovet. Fordi vi trenger å kunne bruke kunnskapen og erfaringene fra vårt eget liv til å påvirke omstendighetene rundt oss.  Samfunnet rundt oss.

 

Som på Den Himmelske Fredsplass trenger Norge noen som vil stå opp for urett. Og som kjemper for en utvikling av samfunnet vi har. Som kjemper for noe de tror på. Privilegerte som vi er, kan vi se til ungdommene i landene, ikke så langt vekke, i Sør-Europa, med massiv arbeidsledighet og frustrasjon, og tenke at vi er heldig, men vi kan ikke la dem kjempe for en bedre verden alene. La oss alltid stå sammen med de som kjemper for en bedre verden. Om det er mot diktatur i den arabiske våren, mot arbeidsledighet og frustrasjon i Europa eller om det er for et Norge som kjemper mot klimaendringene og for fremtiden. For uten troen på sin egen kraft og evne til å forandre vil verden stoppe opp.

Spør hva du kan gjøre for samfunnet – og hva samfunnet kan gjøre for deg

nina sandberg Nina er er Nesoddens første kvinnelige ordfører . Hun har en oppfordring til deg!

Vår neste gjesteblogger er Nina Sandberg. Hun er fra Tromsø, er utdannet statsviter, har arbeidet i mange år som forsker og etter hvert forskningsleder på NIFU, med særlig ansvar for studier av grunnskole og videregående opplæring.  Hun flyttet fra Oslo til gård på Nesodden da barna var små, og ble engasjert i FAU, Kommunalt  Foreldreutvalg og etter hvert Arbeiderpartiet.

I 2011 ble Nina første kvinnelige ordfører i Nesodden kommune, en kommune med 18.000 innbyggere.

Nina har tre barn. Ninas datter, Astrid, døde i en tragisk ulykke da hun var 12 år. Hun ble påkjørt på vei hjem fra et skoleball, rett ved der hun bor. Det er den store sorgen i hennes liv. Takket være en enorm støtte av alle rundt henne, helsevesen og NAV, har hele familien det bra i dag, men livet er annerledes.

I dette innlegget skriver hun om hvorfor stemmeretten er så viktig å knytter sammen historien om kvinnersstemmerett med valget 9.september. God lesning!

...........................................................................................

Stemmerettsjubileet har blitt mangfoldig markert. Snart er det stortingsvalg. Da kan vi feire på beste måte, ved å strømme til valgurnene som aldri før. Det er to viktige grunner til at vi bør hedre våre formødre og bruke stemmeretten: Vi får makt selv, og vi gjør folkestyret sterkere. Stortingsvalget 2013 er viktig, og det kommer til å bli jevnt. Hver eneste stemme vil telle for resultatet. Så stem!

Stemmerett er nødvendig for å påvirke samfunnsstyringa. I våre dager diskuterer vi for og i mot 16-åringers stemmerett. Samtidig opplever vi at demokratiske rettigheter ikke tas i bruk. Avisene har felles kampanje for å få opp ungdommens valgdeltakelse. På nettstedet «Min stemme 2013» gir 23-åringen Nicoline en god begrunnelse for hvorfor: "Generasjoner før meg har kjempet med nebb og klør for stemmeretten. Jeg tar ikke retten til å delta for gitt og vil selvsagt stemme. Ungdom skal styre fremtiden så ungdom må engasjere seg!»

Kvinner har hatt stemmerett i 100 år, men samfunnsendring tar tid. Først i 1971 var kvinnerepresentasjonen i norske kommunestyrer over 10 prosent. Selv ble jeg som første kvinne ordfører i Nesodden i 2011.  Utenfor formannskapssalen hang 174 år med tidligere ordførere i glass og ramme. Galleriet ga i seg selv inspirasjon til å stille til valg. Ubalansen ble påfallende konkret.

I sommer sendte NRK dokumentaren «Historien om en øy».  Jeg kjente meg godt igjen i noe Sissel Rønbeck fortalte her: I 1975 takket hun opprinnelig nei til å bli lederkandidat for AUF, fordi hun mente hun kunne for lite. Men så opplevde hun hvordan unge menn med selvfølgefordelte vervene seg i mellom, tilsynelatende uten å regne med konkurranse om kandidaturene. Da ombestemte hun seg. Og ble valgt til leder.

Hun har noe å lære bort: Vi trenger ikke å lytte til vår egen indre kritiker i ett og alt. Unge Sissel tok ordet, viste hva hun ville og kunne, sa ja til tillit, ansvar og makt.

Vi bør delta der avgjørelsene tas. Samfunnet trenger oss. President John. F Kennedy sa i sin innsettingstale: Ikke spør hva landet ditt kan gjøre for deg, spør hva du kan gjøre for landet ditt. Jeg mener vi bør stille begge spørsmålene. Kvinner må gjøre det de kan for å ta aktivt del i samfunnet. Og samfunnet må legge til rette for likestilling, både konkret og symbolsk.

Selv om likestillingskampen har gitt store fremskritt, er vi på mange viktige arenaer langt fra i mål. Kjønn har konsekvenser langt ut over forplantning og muskelstyrke. Jenters opplevelse av hva de vil og kan gjøre, påvirkes av hvordan makt og ressurser er fordelt i samfunnet, og hva kjønn betyr som symbol. I arbeidslivet jobber kvinner mest deltid, velger ”kvinneyrker”, tjener mindre, og er i lavere posisjoner enn menn. 1 av 3 næringslivsledere er kvinner, og 20 prosent av topplederne. I familien gjør kvinner mest husarbeid og tar mest ansvar for ulønnet omsorg. I samfunnslivet deltar kvinner mindre enn menn. Stortinget har 40 prosent kvinner, kvinneandelen blant politiske ledere har stått stille de siste 20 årene, og etter siste kommunevalg var 22 prosent av ordførerne kvinner.

Det finnes mange argumenter for at kvinner bør inn i politikken. Helga Hernes nevner tre viktige grunner: 1) Det er rettferdig. Kvinner har rett til å delta på lik linje med menn der beslutninger tas. 2) Det er nyttig. Kvinner kan ha andre erfaringer og ressurser enn menn, og tilføre politikken nye perspektiver og tema. 3) Interesseargumentet: Kvinner bør delta fordi de kan ha andre interesser enn menn, og fordi det er viktig at kvinner selv uttrykker sine interesser.

Jeg er stolt over å ha brutt en barriere, og har aldri angret at jeg stilte til valg. Jeg sa ja fordi jeg ønsket å ta ansvar og følte at jeg hadde noe å tilføre. Jeg torde fordi jeg hadde mennesker rundt meg som viste tillit, bakket opp og ga støtte, og fordi jeg sto på en trygg partiplattform.

Det er mye å gjøre som ordfører, men det er et privilegium å styre et lokalsamfunn med et kommunestyre i ryggen. Jeg prioriterer også familien og setter av tid til annet enn politikk. Min viktigste rolle er å være mor til de to sønnene mine som lever og til datteren min som er død.

Valget 2013 blir et retningsvalg mellom en regjering ledet av Arbeiderpartiet og en Høyre/Frp-regjering. Det er ikke likegyldig hvem som styrer. «Det er Arbeiderpartiet som har gått først i å sette folk i Norge fri fra fattigdom, kunnskapsløshet og kjønnsrolletvang.», skrev Per Fugelli nylig. Jeg vil ha en regjering som arbeider aktivt for å gi mennesker like muligheter: Som endrer lovene, organiserer arbeids- og samfunnsliv, tar opp skjevheter til debatt og driver holdningsskapende arbeid.

Pappaperm er et eksempel på forskjellen mellom Arbeiderpartiets og Høyres politikk. Ordningen sikrer barns tilgang til begge foreldrene, fremmer kvinners muligheter i arbeidslivet og menns muligheter i familielivet. Få grep har vært mer vellykket. Fedre, NHO og forskere vil bevare pappapermen. Høyre vil fjerne fedrekvoten, fordi den båndlegger familiens frie valg.

Vedvarende ulikheter er ikke resultatet av frie valg. Hvor likestilte hadde vi vært i dag, om vi ikke hadde stemmerett, rett til høyere utdanning, ekteskapslov, likestillingslov, rett til barnehageplass, fødselspermisjonsordning? Vi velger alle innenfor samfunnsskapte betingelser. Derfor må vi alle jobbe for å endre holdninger og rammebetingelser. Og vi trenger likestillingspolitikk i ryggen.

Jeg har hjertet mitt i et parti som er grunnlagt på verdiene samhold, frihet og like muligheter. Både enkeltmennesker og samfunn vil vinne på at frihetskampen føres videre. For verden går ikke rettlinjet framover. Som tidligere industriminister Finn Lied sa i tv- serien Mitt Liv: "Det er en strid i alle samfunn - også det det norske -mellom de som vektlegger fellesskapet og de som er mer opptatt av personlig vinning. Det er en kamp, og den kampen ønsker jeg å være med i, så lenge jeg puster"

Godt valg 9. september!

Et krafttak for barnevernet

Inga-Marte-Thorkildsen_Web_nyDet er en glede for oss å presentere Barne-, likestilling-, og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen som vår neste gjesteblogger. Inga Marte har vært fylkessekretær for Vestfold SU og SV.  Og er i dag nestleder i SV. Hun ble valgt inn på Stortinget for Vestfold første gang i 2001 og har i de årene vært medlem av energi og miljøkomiteen, helse og omsorgskomiteen, justiskomiteen og finanskomiteen.

Inga Marte er kjent som en engasjert og dedikert politiker med et spesielt engasjement for barn, kvinner og miljø. Inga Marte er med sin modige stemme et viktig forbilde for mange kvinner .

Det er med stor glede vi presentere hennes innlegg på Villroser og vi ønsker henne lykke til i valgkampen og i det videre arbeidet med barns oppvekstvilkår og et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn!

............................................................................................................................................................

Barn som er utsatt for omsorgssvikt, er noen av samfunnets mest sårbare mennesker. Barnevernsbarn har ingen store velgergrupper i ryggen, de har få lobbyister til å jobbe for seg, og de har vanskelig for å bli sett og hørt. Den viktigste oppgaven for meg som statsråd har hele tiden vært å gjøre hva jeg kan for at barn og unge skal få en trygg og god oppvekst. Men den viktigste jobben gjøres av barnevernsarbeidere, fosterforeldre og andre som gjør en forskjell for barn hver eneste dag.

De siste tiåra har vi vært gjennom store endringer i norsk kultur når det gjelder synet på barn og på familien. Vi vet nå mye om konsekvensen av å vokse opp med vold, omsorgssvikt, seksuelle overgrep, forsømmelser, og andre forhold der barn ikke får det de har behov for, særlig de første leveårene. En god barndom varer hele livet, ja i generasjoner. En dårlig barndom kan gi alvorlige konsekvenser som også er generasjonsoverskridende.

Før så vi på barn som familiens eiendom. Familien var hellig, og for noen er den det fortsatt. Man skulle ikke bry seg om det som foregikk innenfor hjemmets fire vegger. Barn skulle sees, men de skulle ikke høres, og de ble ikke sett på som selvstendige og kompetente.

Barnevernsbarna selv har de siste årene tatt plass i offentligheten og gjort seg gjeldende. Gjennom deres og barnevernsarbeideres stemmer, har debatten om barnevernet dreid seg fra ensidig fokus på at barnevernet gjør for mye og for raskt, til en mer edruelig debatt om at det største problemet er at for få får hjelp, og at hjelpen ofte ikke kommer i tide. Det er bra, for det gjør at vi kommer i posisjon til å gjøre mer for barn som har vært forsømt.

Det er stadig flere barn som får hjelp fra barnevernet. På 15 år har antallet barn økt med ca. 20 000, som er en økning på hele 77 %. Det viser at barnevernet når frem til flere barn. Men parallelt med en økning i oppgavene i kommunalt barnevern økte ikke kommunene ressursene tilsvarende. For mange av de ansatte i barnevernet ble arbeidsforholdene uholdbare og på flere viktige rettsikkerhetsområder fikk vi en negativ utvikling. SV og regjeringa bestemte seg derfor for å sikre et skikkelig barnevernsløft.

Bare siden 2010 har vi fått på plass en halv milliard øremerkede barnevernskroner, som så langt har gjort det mulig å styrke kommunalt barnevern med 850 nye fagstillinger. Av midlene er 108 millioner kroner gått til kompetansetiltak. Fylkesnemndene som har hatt stor økning i saker er styrket med 20 millioner. Et økonomisk løft på en halv milliard innebærer det største barnevernsløftet på 20 år.

divbld

I tillegg har vi nå lagt fram og fått vedtatt en rekke lovendringer og kunnskapsbaserte forslag i Prop. 106. Gjennom grundig utredningsarbeid og innspill fra dem som er mest kompetente på feltet, inkludert barna selv, har vi sett behovet for en rekke endringer. Vi tar enkelte grep i forhold til organiseringen av barnevernet, vi tar grep i barnevernsloven og vi staker ut kursen for framtidas barnevern. Alt vi har foretatt oss har vært styrt av klare mål. Nemlig at vi skal komme raskt inn, gi tidlig hjelp med høy faglig kvalitet til barn som har behov for det, og at vi skal gi bedre hjelp til familiene, sånn at de som har potensial til å ta seg av sine egne barn skal få mulighet til det.

Hvorfor skal man høre på barna? Jo, fordi barna i barnevernet er hovedpersonene, fordi det handler om respekt, det handler om trygghet for dem, det handler om kvalitet, det handler om stabilitet, det handler om treffsikkerhet i det vi gjør, det handler om selvforståelse, selvfølelse for barn, innsikt i egen situasjonen, aksept for avgjørelser, bedre samarbeid, som igjen fører til bedre stabilitet og bedre kvalitet. I det hele tatt: Det er ingen gode grunner til ikke å lytte til barn. Vi må bli mye bedre til det. Prop. 106 bærer preg av at vi har hørt på barna.

Hva er det barna vil? Blant annet vil de ha en tillitsperson. De vil ha bedre tilsyn. De vil ha andre begreper i barnevernet. De vil få medvirke, noe vi nå lovfester. De vil at vi skal komme raskere inn med god hjelp. Og de ønsker bedre stabilitet. Noe av det som er viktig for å få til bedre stabilitet, i tillegg til at barn må få medvirke, er at vi kommer inn raskere. Derfor gjør vi det helt klart at barnets beste er det overordnede prinsippet, og derfor har vi introdusert to nye prinsipper, prinsippet om tilknytnings- og relasjonskvalitet og prinsippet om barns medvirkning.

Dersom vi ikke klarer å gi raskere hjelp til barn, slik at de ikke er så skadet når vi først velger å plassere dem, er det også vanskelig å tilby barna nødvendig stabilitet. Det å komme inn tidlig med bistand til disse barna er ofte avgjørende for å sikre større grad av trygghet og stabilitet.

Vi legger også opp til bedre samarbeid – på tvers og på langs – og helhetlig innsats og samarbeid mellom ulike instanser, som er viktig for at hjelpen skal komme tidlig og at barna skal få en bedre framtid. Samlet betyr dette viktige endringer som vil gjøre at flere barn i framtida vil få rett hjelp, med høy kvalitet til rett tid.

 

Offentlig og ideelt, fremfor kommersielt barnevern

Ved siden av arbeidet for mer ressurser, lovendringer og barnevernfaglig utviklingsarbeid, ønsker vi mer barnevern og mindre anbud. Norsk barnevern har tradisjonelt vært drevet av mange private aktører og anbud har vært hyppig i bruk innen barnevernet. Den sterke konkurransen har både ført til svekket forutsigbarhet for barna, svekket langsiktighet for ideelle aktører og usunn konkurranse institusjonseierne imellom. Det er velkjent at konkurranse kan hindre samarbeid om å gjøre tilbudet best mulig for menneskene man skal bistå.

SV og regjeringa er opptatt av at grunnleggende velferdsoppgaver i størst mulig grad skal være offentlige, i samarbeid med ideelle non-profit organisasjoner. SV har lenge jobbet for å begrense bruken av anbud så langt som mulig innen barnevernet. Nå har jeg bestemt at vi skal avvikle bruken av anbud overfor ideelle, non-profit aktører. Vi har over lengre tid lagt vekt på at kapasiteten i eget statlig tiltaksapparat skal utnyttes på en best mulig måte før private tiltak tas i bruk. Offentlige ressurser skal utnyttes best mulig. Ved kjøp av private plasser skal ideelle aktører prioriteres framfor kommersielle.

SV ønsker et sterkere offentlig barnevern, fordi barnevernet er en selvsagt fellesskapsoppgave. Plassering av barn i institusjon innebærer tung grad av myndighetsutøvelse. Myndighetsutøvelse som innebærer tvang, betinger at norske myndigheter selv driver en stor andel av institusjonsplassene og på den måten sikrer god kontroll med tjenesteapparatet. Allerede i dag representerer private og kommersielle aktører ca. 50 % av tiltakene for barn i institusjon. Det er ikke forsvarlig, slik høyresiden ønsker, å legge opp til ordninger som åpner for at institusjonsplasser legges fult ut til private og kommersielle aktørers ansvar.

Ideelle aktører skal ikke utbetale overskudd til eierne, de driver ikke kommersielt. De trenger ikke underlegges det samme regimet som kommersielle aktører. Ved inngåelse av nye avtaler innen barnevernet skal derfor tidsavgrensede kontrakter erstattes av langsiktige avtaler med mulighet for oppsigelse. Dette gjør vi fordi de ideelle ikke skal utkonkurreres av kommersielle med dårligere pensjonsvilkår og fordi vi vil ha større forutsigbarhet og trygghet for barna. Tjenester som skal ytes av ideelle og private aktører skal tilfredsstille de samme krav til innhold, kvalitet og kompetanse som de tjenestene Bufetat selv utfører.

Når ideelle aktører prioriteres framfor andre private aktører, reduseres bruken av de kommersielle institusjonene først. Dette er et politisk valg. Ordninger som bidrar til økt forutsigbarhet har vært godt mottatt av ideell sektor. Økt langsiktighet i avtalene fører til at ansatte kan konsentrere mer av sine ressurser om den viktigste oppgaven som er å gi utsatte barn og unge trygg og stabil omsorg. Det fortjener barna!

Vern av barn – alles ansvar

Over 100 000 barn i Norge er utsatt for risiko. Disse barna må vi se. Det er barn som vokser opp i familier med store belastninger, barn som er redde eller viser tegn til mistrivsel og barn som har psykiske og sosiale problemer. Disse barna trenger voksne som bryr seg. De trenger voksne som ser og forstår og som vet når de skal gripe inn.

Mange har et ansvar for å oppdage og hjelpe barn som har det vanskelig. For at barn skal få tidlig hjelp, er vi avhengige av at ansatte i helsestasjoner, barnehager og hjelpeapparat samarbeider. Vi må ha kunnskap om hvordan forebygge og avdekke omsorgssvikt.

For mange barn er det vanskelig å fortelle om det de utsettes for. Det å oppdage og bry seg når barn har det vanskelig, handler mye om å orke å se og ta inn barns smerte. Barn er ofte avhengige av at andre sier i fra, slik at vold og overgrep kan avdekkes. Dette gjelder særlig voksne som kan fange opp signaler om at noe er galt.

Ansvaret vi voksne har, gjelder uansett om vi er familiemedlemmer, venner, naboer eller hører om barn som ikke har det bra. Også helsepersonell og andre offentlige ansatte, må utvise årvåkenhet og ta barns signaler på alvor. Som barneminister vil jeg ta til orde for en grunnholdning om at det er bedre å melde en bekymring for mye, enn en for lite.

Utgangspunktet i Norge er at vi har et godt utbygget barnevern og gode juridiske rammebetingelser for barnevernet. Men vi har som resultat av et grundig utredningsarbeid, tilbakemeldinger fra fagmiljøene og barnevernsbarna selv, avdekket ulike former for svikt. Vi har derfor en klar erkjennelse av at barnevernet må bli enda bedre og at barnevernet trenger barnevernsløftet vi er godt i gang med.

 

Hvordan vi ivaretar barn i dag, er avgjørende for hva slags samfunn vi får i framtida. Et samfunns evne til å beskytte og gi trygg oppvekst til barn, er selve lakmustesten på hvor godt samfunnet fungerer. Som voksne må vi orke å se og ta inn barn som har det vondt. For meg som barneminister, er det viktig å understreke at ingen barn skal overlates til familiene alene. Barna er vårt felles ansvar.

Vi har bidratt til det største barnevernsløftet på 20 år. Men vi er ikke i mål og ønsker å fortsette å stå på for barns oppvekstvilkår og et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn. Med dette ønsker jeg alle et godt valg.

Barne-, likestillings – og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen og nestleder i SV.

Trygge mennesker våger mer

Fra venstre: Iselin Paulsen, Kine Asper og Cathrine Ulvøy. Våre neste gjestebloggere er Iselin Paulsen, Kine Asper og Cathrine Ulvøy. Tre dyktige og engasjerte damer fra Fellesforbundet.Iselin Paulsen, rådgiver i Fellesforbundet. Iselin var tidligere fylkessekretær i AUF i Vestfold og fylkestingsrepresentant for Arbeiderpartiet i Vestfold. Nå jobber hun som informasjonsrådgiver ved Fellesforbundets hovedkontor.

Kine Asper, nyvalgt forbundssekretær i Fellesforbundets ledelse. Kine har flere års erfaring som tillitsvalgt i Fellesforbundet. Først som sekretær i bedriftsklubben, senere nestleder og leder. Hun er også kommunestyrerepresentant for Aurskog Høland Arbeiderparti.

Cathrine Ulvøy, sekretær i tariffavdelingen i Fellesforbundet. Cathrine har erfaring som tillitsvalgt, og har også vært styremedlem i Arbeiderpartiet i Bergen. Hun har også vært vara til fylkestinget i Hordaland.

God lesing og fortsatt god sommer!

 

Trygge mennesker våger mer

Det sa statsminister Jens Stoltenberg på Arbeiderpartiets landsmøte i april. Det er vi enige i!

Tryggheten i fellesskapet er selve kjernen i den norske modellen. En sterk offentlig sektor gir alle velferd og like muligheter. Trygge mennesker våger mer, yter mer og skaper mer.

For første gang vil valget stå mellom en regjering ledet av Arbeiderpartiet, og en regjering til høyre for Høyre. Det vil handle om et rettferdig Norge der alle bidrar, eller mer til de som har aller mest fra før. Vi kaller det et viktig retningsvalg.

Norge blir jevnlig kåret til verdens beste land å bo i. Det er ingen selvfølge at vi klarer det, år etter år. Den er et resultat av politiske valg, av at noen har stått opp og forsvart en stor offentlig sektor, en jevn inntektsfordeling, sterke fagforeninger, et omfattende offentlig eierskap, og en moderne familie- og likestillingspolitikk. Dette er byggesteiner i det sterke norske fellesskapet, i den norske modellen.

Vi ønsker at Norge fortsatt skal ha et anstendig og trygt arbeidsliv- der faste ansettelser er hovedregelen. Dersom Høyre og Frp får sette sitt politiske eksperiment ut i praksis, vil faste ansettelser bli erstattet av flere midlertidige ansettelser. Dette skaper en usikkerhet for den ansatte som ikke vet hvor lenge han eller hun kan regne med å beholde jobben. Det vil for eksempel gjøre det tilnærmet umulig å få lån til bolig, noe som spesielt vil ramme de unge.

Hva våger man med en midlertidig stilling- hvor blir det av tryggheten? Høyre og FrP vil kalle det "fleksibilitet i arbeidslivet"- vi kaller det "usikkerhet".

Hva mener egentlig Høyre og FrP?

Høyre og FrP vil ha deg til å tro at det er få forskjeller mellom en borgerlig regjering og en rødgrønn regjering. Bak fine ord skjuler det seg ufin politikk!

Derfor bruker de ikke lenger ordet "privatisering"- de bruker "nye løsninger".

De sier fleksibilitet i arbeidslivet, men mener at du skal jobbe mer ubetalt overtid.

De vil slippe "alle gode krefter til", men glemmer å si at det betyr at skolen, sykehjemmet og sykehusene privatiseres.

Et trygt og anstendig arbeidsliv for framtida

De rødgrønne har gjennom trygg økonomisk styring skapt over 350 000 flere arbeidsplasser siden 2005. Det startes rekordmange foretak, og det går godt i norsk næringsliv.

Det er lagt et godt grunnlag for fremtiden, men det viktigste er hvordan en rødgrønn regjering vil styre etter stortingsvalget. Det er ingenting som er sikkert selv om Norge må sies å ha kommet seg relativt tørrskodd gjennom finanskrisa. I fremtiden vil en offensiv næringspolitikk kreves for å sikre norske arbeidsplasser. Det har den rødgrønne regjeringen vist at de har, blant annet gjennom vekstpakka for næringslivet.

Vekstpakka gir noe kutt i selskapsskatten, samtidig som kuttet dekkes inn ved at de som har mest bidrar mer.

Slik langsiktig og ansvarlig politikk svekker ikke arbeidstakeres rettigheter, slik vi ser gjort gjennom lønnsnedslag og økt bruk av midlertidige ansettelser andre steder. Den rødgrønne regjeringa finner bedre løsninger – for alle!

Valget i 2013 er et retningsvalg. Stem for et samfunn der vi gjør de store løftene sammen, fordi vi er sterkere sammen enn hver for oss.

Stem rødgrønt - for et velferdssamfunn for alle og for et anstendig arbeidsliv!