Trusler

Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt

20140510-124456.jpg

Anna Kathrine blogger og skriver spalter for Bergensavisen. Hun er medlem i Kvinneaktivistene og Nei til EU. I 2013 trakk hun seg som kvinnepolitisk leder i Rødt og meldte seg ut av partiet. Nå har hun meldt seg inn i SV, og tenker å fortsette med sitt politiske engasjement der. Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt 19. juni vil det i Oslo, Bergen og en rekke andre norske byer arrangeres Løvetannmarsj. Togenes deltakere vil belyse at det er behov for å styrke rettsvernet for overgrepsutsatte barn.

Når man snakker om rettsvern, så snakker man om en rekke faktorer. Man snakker om at overgrepsutsatte skal blir ivaretatt godt nok uansett om de velger å anmelde eller ei. Man snakker om at det for eksistere gode nok hjelpetiltak for dem. Man snakker også om at domstolene må være sitt ansvar bevisst når de deler ut straffer til overgripere.

Prevensjonsteori Rettssystemets ide om å straffe antisosiale mennesker, stammer fra opplysningstiden og 1700-tallet. Den ene teorigruppen kaller gjengjeldelsesteoretikere, den andre prevensjonsteoretikere. Kort oppsummert består skillet mellom straff fordi det er begått en straffbar handling, og straff for å hindre straffbare handlinger.

Gjengjeldelsesfilosofi står 400 år etter opplysningstiden ikke så høyt i kurs i dagens samfunn. Hevn og hat er likevel så destruktive krefter. Da er det bedre å dele ut straff for å avskrekke. Om det finnes bedre metoder enn avskrekking? Jo da. Det finnes forebyggende tiltak som obligatorisk barneskoleundervisning om vold, overgrep og respekt for enkeltpersoners grenser. Det finnes også andre tiltak som kan føre til færre overgrep. Men i de saker hvor skaden allerede har skjedd, kan man ikke snakke om forebygging. Da må man reparere. Statuere. Og signalisere.

Overgrep flest blir henlagt Statistikker taler sitt tydelige språk. Anmeldte overgrep flest blir henlagt. De få sakene som ender opp i rettssaler, frikjenner ofte den tiltalte. Eller gir den tiltalte svært lav straff. Krise- og traumesentre blir lagt ned. Da snakker man verken om reparering, statuering eller signaleffekt. Da snakker man kun om å pulverisere det ansvaret som ligger på hver overgriper. Det er fritt frem, og de overgrepsutsatte får ikke det vernet de har krav på. De blir overlatt til seg selv.

Vi som går i Løvetannmarsj er lei av at det er sånn, men vi er ikke en mobb med høygafler som roper for å se blod. Vi er ikke umennesker som ikke evner å se at overgripere ofte selv har opplevd overgrep. Vi vil bare at den som utsettes for overgrepet skal ha minst like godt rettsvern som overgriperen. Vi vil bare at det skal ødelegges færre menneskeliv. Og sist men ikke minst, ønsker vi å bli tatt på alvor.

Anna Kathrine Eltvik Medlem i SV og Kvinneaktivistene

Fighter, ikke offer

hjerte«Jeg klemmer hendene hardt mot ørene. Hardt, hardt, hardt og jeg presser meg inn til veggen som for nesten å komme igjennom den. Jeg venter på skuddet og jeg vet at det egentlig ikke hjelper å holde for ørene. Skuddet vil være overdøvende. Mens jeg kniper sammen øynene ser jeg for meg blodet og jeg får det for meg at det er min oppgave å tørke det vekk før noen andre får se det. Det er først etterpå jeg innser at jeg ikke var bekymret for at han skulle dø, jeg var bekymret for hvordan han inn i døden ville kreve min oppmerksomhet. Hvordan det ville være min  oppgave å bære skammen.» I dag la regjeringen frem en handlingsplan som skal forsterke innsatsen mot vold i nære relasjoner. Det handler i all hovedsak om å styrke kunnskapen, bruke kunnskapen til å forebygge og avdekke og til å støtte og hjelpe voldsutsatte. I mange år var vold i nære relasjoner et tabubelagt tema. På den måten unngikk man sosial kontroll og korrigering og man gjorde terskelen for å få hjelp skyhøy. Det er ikke mange år siden jeg møtte en politimann som gav uttrykk for at man måtte forstå at mannen ble «litt frustrert» når kona ikke var «samarbeidsvillig». Den lite samarbeidsvillige kona hadde blitt kasta inn i et bord og pådratt seg brudd i kjeven og sønnen på 8 hadde vært vitne i et forsøkt på å gå imellom. Jeg tror ikke det finnes mange slike politimenn igjen, heldigvis. Men de var der og bidro til privatisering av volden og til at det var kvinnene som ble ansvarliggjort heller enn voldsovergriperen. I år etter år hadde helsepersonell lappet sammen kvinnen, gipset armer og bein, sydd kutt, stoppet blødninger. Hva var det som gjorde at både helsepersonell og politi laget seg syltynne forklaringsmodeller de ikke selv kunne tro på for så og se en annen vei? Mangel på kunnskap og en rasjonell oppfatning om at det ikke var noe de hadde noe med.

Volden får langsiktige konsekvenser for mange. Angst og traumer setter seg fast i kropper og gjør dem syke. Holder dem uten for arbeidsliv og holder dem unna sosiale arenaer hvor vennskap og omsorg kunne befridd dem fra den undertrykkende angsten og det ødeleggende selvbilde. I mange år kan vold prege et livsløp. Noenganger i generasjoner.

I dag vet vi noe om at vi må tørre å se og sette ord på det. Når sola skinner på trollet, sprekker det. «Tabuer er overgriperens beste venn», sier barneministeren.  Men det er lett for andre å si. Det er ikke lett for den som volden rammer og si -det er meg. Vold er skummelt og grusomt. Den kan ikke pyntes på og ikke forskjønnes. Vold er et brutalt ord, et du ikke vil skal være knyttet til deg. Det er bare å innrømme det. I samme setning som vold kommer ordet offer. Og de færreste som har vært utsatt for vold vil være eller kjenner seg som et offer. Tvert om vil mange kjenne seg som fightere. De slåss for sin egenverd, sin identitet, sitt liv og sin fremtid. Det finnes ikke noe offeraktig over det.

Det fine med regjeringens innsats mot vold er at det følger penger med. Helt ordentlige penger som kan omsettes i kunnskap og handling. Politiet får sine koordinatorer, helsevesenet klarere instrukser om å snakke med de man har mistanke om utsettes for vold. Det aller beste med innsatsen er likevel at det viser at vi som samfunn i større grad erkjenner og forstår at når vold rammer noen få angår det likevel oss alle. Det som preger et enkeltmenneske et helt liv etter volden preger også et helt samfunn. Vi er det samfunnet som tar ansvar for hverandre. Vi er det samfunnet som vil skape trygghet for alle overalt. Vold er et samfunnsproblem. Noe vi alle tar ansvar for å stoppe.

En regjerings handlingsplan vil likevel ikke løse alt. Når tabuenes slør løftes av et enkeltmenneske og de forteller sine historier, viser det seg alltid og uten unntak at det alltid var flere som hadde sett. Det er alltid mange  som stod å skulte forsiktig inn uten å tørre å spørre, uten å tørre å hjelpe. I ettertid er det dessverre slik at disse svikene også skal bæres. At de visste, naboene, vennene, familien, og de gjorde ingenting.

Derfor trenger vi vår helt egen handlingsplan der vi binder oss til et løfte. Å våge å se, å våge å handle, å våge å være den ene.

Skuddet han truet med kom aldri. Våpenet var aldri rette mot meg, men mot han. Å true med å drepe seg selv på grunn av meg var den ultimate trusselen. Den kunne ramme meg et helt liv.

Men det gjorde ikke det. Styrke finnes i svakhet. Befrielse i erkjennelse. Jeg var aldri noe offer. Jeg var en fighter.

Anne &Hanne

Aldri – ALDRI – privatiser vold og trusler!

531263_436260503055124_1017990089_n Vår neste gjesteblogger er Hanne Line Wærness (48), Harstadværing i sitt hjerte, bosatt i Stavanger de siste 10 årene. Hanne Line er vernepleier med stor V fra Høgskolen i Harstad. Hovedfag i helsefag.Arbeider som høgskolelektor ved vernepleierutdanningen på Diakonhjemmet Høgskole Rogaland. Hun har vært engasjert som tillitsvalgt og hatt ulike verv i FO i over 20 år. Er for tiden yrkesfaglig ansvarlig for vernepleiere i FO Rogaland, sitter i Seksjonsrådet for vernepleiere, hovedtillitsvalgt på jobb.

Fagpolitikk ligger hennes hjerte nært, og hun venter i spenning på stortingsmeldingen om levekårene til utviklingshemmede.

Har vært opptatt av vold og trusler siden hun selv var student – og spesielt det relasjonelle perspektivet i denne problematikken. Fokuset på hva det innebærer å være utsatt for vold og trusler blir fort underkommunisert i alle prosenttallene om omfang. Kurser studenter fra FOs utdanninger i ”Vold og trusler som arbeidsmiljøutfordring” og ”Terapeutisk aggresjonsmestring”.

God lesing!

..........................................................

Aldri – ALDRI – privatiser vold og trusler!

Jeg er vernepleier. Jeg har vært utsatt for vold på jobb. Jeg har blitt skadet. Jeg har vært engstelig. Jeg har hatt skyldfølelse. Jeg har varslet. Jeg har fått kjeft. Men jeg har ikke holdt kjeft.

Via media blir vi til stadighet opplyst om at terskelen for å ty til vold er blitt lavere. Såkalt umotivert vold øker. Som vanlige borgere kan vi bli vilkårlig rammet av vold. Å bli utsatt for vilkårlig vold er alvorlig, og er en samfunnsutvikling som gir grunn til bekymring. Men mediene fokuserer i liten grad på den risikoen for vold og trusler som enkelte yrkesgrupper utsettes for gjennom å utføre sitt daglige arbeid. Politikerne er stadig bekymret for den økte volden i samfunnet. Er de like bekymret for omfanget av vold og trusler i arbeidslivet? Å bli utsatt for vold – og trusler om vold – fra mennesker man står i en profesjonell relasjon til er også alvorlig. Å bli slått ned på jobb kan gi andre konsekvenser enn å bli slått ned på gaten, for å si det enkelt.

Som barnevernpedagog, sosionom og vernepleier (og andre profesjoner) yter man profesjonell omsorg til mennesker i sårbare og utsatte situasjoner. Man knytter relasjoner, og nær kontakt med brukerne er ofte en forutsetning for godt faglig arbeid. Hva når man blir slått, sparket og truet på jobb (eller på fritiden) – og man fortsatt skal stå i relasjonen i etterkant? Hva gjør det med oss? Hvordan kan det håndteres? Hvem har ansvaret?

Definisjoner og omfang

Hva er så vold og trusler om vold? Hvilket svar man får kan avhenge av hvem man spør. Men Arbeidstilsynet (AT) har følgende definisjon:

”Vold og trusler er hendelser hvor arbeidstakere blir utskjelt, utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet fra tredjepart eller angrepet i situasjoner som har forbindelse med deres arbeid, og som innebærer en åpenlys eller antydet trussel mot deres sikkerhet, helse eller velvære”.

Mer spesifikt betyr det slag, spark, lugging, kliping, biting – og trusler fremsatt mot seg selv eller nærpersoner. Ikke akseptabelt, tenker nok de fleste. For mange i relasjonelle yrker er det en del av deres arbeidehverdag.

I følge Arbeidstilsynet (AT) og Fafo øker omfanget av vold og trusler i arbeidslivet generelt – og offentlig sektor spesielt. Barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere er særlig utsatt. Over 60% av de som arbeider innen barnevern og tjenester for utviklingshemmede har vært utsatt for vold og/eller trusler siste år (Svalund 2009). I følge levekårsundersøkelser (SSB 2006 og Fafo 2007) er det dobbelt så mange kvinner som menn som utsettes for vold og trusler – mest sannsynlig fordi flere kvinner enn menn arbeider i utsatte bransjer. Sykefraværet grunnet vold og trusler er bekymringsfullt (Svalund 2009). Rapporteringsviljen er liten (AT). Det er nettopp det relasjonelle aspektet som ofte utløser situasjoner med vold og trusler; i møtet mellom hjelper og mottaker er ikke maktforholdene jevnbyrdige (Hagen 2010).

Men konsekvensene for arbeidstakerne er mange. De fysiske konsekvensene er èn ting; sår gror, blåmerker blir borte. Min erfaring er imidlertid at mange opplever det å bli utsatt for vold og trusler som ikke å lykkes i jobben – og derigjennom gjør det til et personlig anliggende. Det er det IKKE. Vold og trusler er aldri et individuelt problem. Ikke la noen prøve å overbevise deg til å tro det.

Høyst levende forestillinger

Det finnes mange myter og forestillinger om trusler og vold i helse- og sosialsektoren. Noen eksempler:

  • • Trusler og vold er en del av jobben.
  • • Det er uprofesjonelle medarbeidere som blir utsatt for trusler og vold.
  • • Trusler og vold kan vi ikke få gjort noe med (KS.no).

La meg se litt nærmere på disse forestillingene. Vold og trusler er IKKE en del av jobben – men kan være en konsekvens av å arbeide relasjonelt med mennesker i utsatte og sårbare situasjoner. Arbeidsgiver kan ikke fraskrive seg ansvar for arbeidsmiljøet gjennom å skyve dette ansvaret over på arbeidstakerne – eller å betale seg ut av det gjennom ”risikotillegg”, som kan privatisere ansvaret. Årsakene til at vold- og trusselsituasjoner oppstår kan være mange. Det kan her være viktig/formålstjenlig å skille mellom instrumentell (intensjonal) og ekspressiv (ikke-intensjonal) vold (Hagen 2010). Den instrumentelle volden/trusselen utøves for å oppnå noe (jeg vil!). Den ekspressive volden er ofte en reaksjon på andres handlinger (jeg vil ikke!). Mennesker som har behov for omsorg og støtte er ikke spesielt voldelige. Når mennesker i sårbare situasjoner opplever å ikke bli sett, hørt og forstått er det ofte kun voldens språk som er tilbake. Utfordringen for oss som er i relasjonen er å ha kunnskap om hvorfor volden oppstår, og ha rammebetingelser for å møte den på en profesjonell måte. Det er arbeidsgivers ansvar å tilrettelegge gode rammebetingelser for et godt arbeidsmiljø. Det være seg forebygging, risikoanalyser, handlingsplaner, informasjon, vernetjeneste, HMS-arbeid, ansvarsavklaringer, bemanningsnormer, skolering og andre lovpålagte krav til arbeidsmiljøet. Det krever et fokus på vold og trusler som en arbeidsmiljøutfordring. Det krever en faglig forståelse for de spesielle utfordringene knyttet til relasjonelt, profesjonelt arbeid. Det krever en vilje til å prioritere tid og penger til kompetanseheving. Det krever politikere som tør å påpeke at loven gjelder for alle, på alle områder og i alle virksomheter; at kravet til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø ikke ofres på økonomiens alter i profittbaserte private institusjoner. Det krever en erkjennelse av at vold og trusler ALDRI kan privatiseres.

En av konsekvensene ved å utsettes for vold og trusler er at man stiller spørsmålstegn ved egen faglighet, egen profesjonalitet. Hva var det jeg gjorde galt? Man tar med seg jobben hjem, sover dårlig, blir engstelig, får skyldfølelse. Man begynner å tvile på egen kompetanse. For å gjenta meg selv; hvis det å bli utsatt for vold og trusler gjøres til et personlig anliggende, så er det med på å privatisere problematikken.

Og her er vi tilbake til hva som er – og ikke er – en del av jobben. Arbeidsgiver har ansvar for å sørge for av vi som arbeidstakere har et arbeidsmiljø som er ”fullt ut forsvarlig”. Arbeidsmiljøloven er krystallklar på at Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre (§4-3). Det betyr at arbeidsgiver har et overordnet ansvar for at vold og trusler (så langt som mulig) ikke skal være en del av jobben. Og politikerne må tilse at arbeidsgiver faktisk tar det ansvaret alvorlig.

Vold og trusler kan – og skal – forebygges. Vi må allikevel innse at det vil være arbeidsplasser hvor vold, trusler og andre former for krenkelser vil forekomme. Verktøyene er der – det er bare å ta dem i bruk. Og det er kanskje her den største utfordringen ligger.