Uncategorized

En trist Eid

waeed  

Wedad skriver fra Gaza. Hvordan feirer man Eid når man bor midt i krigens øye, hvordan lager man fest når man ikke er trygg.

Vi er svært takknemlig for at vår neste gjesteblogger tar seg tid til å sende oss dette viktige innlegget. Wedad Naser er programoffiser for Norsk Folkehjelp i Palestina. Hun bor i Gaza og har vært der under hele krigen. Wedad bor sammen med sin mann og sine to barn. De har evakuert til et hotell etter at naboens hus ble truffet av bomber og vinduene i deres ble blåst ut.

På selveste Eid sender vi henne og hennes familie og venner de varmeste tanker!

(Innlegget er oversatt til norsk av Tine Solberg Johansen, kommunikasjonsrådgiver i Norsk Folkehjelp)

 

...........................................................................

(Gaza, 28/07/2014)

Eid betyr fest for de som ikke kjenner ordet. I dag er det Eid og muslimer over hele verden feirer. I dag tidlig avsluttet folk fasten. Ramadan er over og fasten er over. Dette skal være en festens dag, spesielt for barn. De har på seg nye klær og får nye leker. De leker og blir med resten av familien og besøker slektninger og spiser godteri.

Folk besøker hverandre og ønsker hverandre god Eid. Glede og lykke preger Eid. Folk går ut og feirer. Hvor er vi nå? Nesten alle jeg kjenner har evakuert hjemmene sine. De bor hos slektninger eller venner der de tror det er tryggere enn deres egne hjem (men ingen steder er trygge i Gaza). Folk føler seg allikevel litt tryggere når de er samlet. Noen sier det som har skjedd med andre vil skje med oss også og vi vil ikke være alene når det skjer.

I dag i Gaza feirer ikke folk Eid. De besøker ikke hverandre. De sørger bare over hverandre. Selv om man kanskje ikke mistet en nær slektning, er en i sorg for andre.

Folk treffer ikke sine kjære denne Eid fordi de er redde for å gå ut. Den humanitære våpenhvilen det ble bedt om i går ble ikke akseptert og folk var ikke sikre på om de skulle gå ut og se hverandre eller bare bli der de var. Alt kan skje i gaten, beskytning av en ettersøkt person eller et hus ødelegges av fly. Derfor foretrakk folk å bli inne i dag. En annen årsak til at folk ikke besøkte hverandre i dag er at mange har søkt tilflukt på skoler nå fordi husene deres er ødelagt. Mer enn 200 000 personer i Gaza er nå internt fordrevne. De bor på FN-skoler eller de statlige skolene som vi metaforisk kaller "tilfluktsrom". Disse tilfluktsrommene er bare vanlige skoler med hvite tavler og stoler for barn å studere. De er ikke tilfluktsrom. I Gaza, ifølge OCHA, har anslagsvis 1,2 millioner mennesker ingen eller svært begrenset tilgang til vann eller sanitære tjenester på grunn av mangel på elektrisitet eller mangel på drivstoff. I Gaza i dag så vi dystre ansikter og slitne kropper som ikke har sovet på lenge. I Gaza i dag så vi tristhet i øynene på de som ikke hadde fått truffet slektningene sine på en så viktig dag. Mange foreldre har ikke fortalt barna at i dag er det Eid. For barn er alle dager like slik at de vet ikke at det skulle vært en festens dag med mindre en voksen vil fortelle dem. Derfor var lurt av foreldrene å ikke fortelle. Jeg tror at vi som foreldre ikke fortalte barna våre fordi vi ønsket å unngå nye flere spørsmål som vi ikke har svar på. Scenene av de drepte barna og lyden av flyene har flere svar enn oss. Folk savner hverandre, men en del føler skam over å innrømme at de savner foreldrene sine fordi vi vet at andre har mistet sine. Noen ville skjule at de ønsker å se familien fordi de vet at andre har mistet hele sin.

Hvordan Eid er det vi har? Jeg skriver dette og jeg lurer på hvordan de kommende dagene vil bli og hvem vil bli den neste jeg kommer til å savne.

Gazas barn trenger hjelp

_cached_601x0__e7103199-10f1-4a02-ae01-ba90c34e99aa Gazas barn er ikke trygge i natt. Ingen vuggesang eller hviskende trøstende ord kan endre det de vet, men som voksne lyver for dem om. De vet at ingen er trygge i Gaza i natt.

Det er lett å føle avstand og avmakt. Men hjelpeorganisasjoner som Norsk Folkehjelp har erfaring og kunnskap som skal til for å yte hjelp. Vi støtter derfor gjerne deres arbeid i område. Villroser har derfor startet en innsamlingsaksjon i regi av Norsk Folkehjelp under "Min aksjon".

TV bildene og historiene fra det som skjer på Gaza er grusomme. Mennesker opplever overgrep og tap av sine nærmeste, barn  blir skutt og bombet i filler, de mangler mat, rent vann og medisiner. Uskyldige barn lider og opplever nok en krig. Barn får traumer som ingen barn skal oppleve. Redsel og frykt for hvor og når neste bombe vil treffe utgjør en psykologisk trussel man ikke kan forstå. Traumer som kan vare i generasjoner.

Men vi kan hjelpe!

Vi utfordrer deg til å gi så det monner og å utfordre fem venner hver til det samme! Bring it on!! Spre det videre og utfordre folk til å gi til Gazas barn. Norsk folkehjelp trenger hjelp til å hjelpe i lang tid fremover.

Støtt Villrosers innsamling og gi et bidrag til Gazas barn idag. (trykk på lenken og du kommer direkte til "Gazas barn").

 

Fremskrittspartiets mørkerom.

www.stortinget.no "Av og til får vi et blikk inn i mørkerommet til Frp, der politikken som er styrt av følelser har bolig" skriver vår neste gjesteblogger, Kari Henriksen.

Kari er stortingsrepresentant for Vest- Arbeiderparti. Hun har allerede vært en periode på Stortinget og hun var statsekretær i helse og omsorgsdepartementet fra 2007 -2009. Nå sitter hun i justiskomiteen. Kari har blogget for oss tidligere om "barna trenger fellesskap" og om inkludering i arbeidslivet.

 

 

Fremskrittspartiets mørkerom.

Min far var hobbyfotograf og fremkalte bilder selv. Det var alltid spennende å se på når vi stod i mørkerommet og bada arkene i forskjellige væsker, slik at lys og mørke kom fram (det var bare sort/hvitt i den tida).

Av og til får vi et blikk inn i mørkerommet til Frp, der politikken som er styrt av følelser har bolig. Før Siv Jensen ble finansminister, satt også hun der av og til, og sa: sett dem på en buss og bring dem ut av landet, til Nrk. Om romfolket. Mange har vært innom mørkerommet. Da Carl I Hagen tenkte ut sine angrep på enslige mødre som snylta og narkomane som burde flyttes langt bort, tenkte han de kanskje først inne på mørkerommet. Siste medieoppslag er fra en bystyredebatt i Arendal, der en Frp representant omtalte flyktninger i svært nedsettende og diskriminerende ordelag. Også disse tankene høres ut som om de kommer fra et svært mørkt mørkerom. Hvitvaskerne var raskt på pletten.

Og vips, hjernen min serverte meg minnene om stundene med min far i mørkerommet. Der svart gjøres til hvitt. For utenfor mørkerommet tar andre i partiet avstand fra slike ytringer. Jeg tror på at de mener det, og at ikke de lyver når de sier det. Men jeg tror på at de nettopp ikke stenger inngangen til mørkerommet, for de vet at der inne sitter det en del velgere.

Jeg mener heller ikke at Frp er et rasistisk parti. Men noen leverer fremdeles film fra det innerste i mørkerommet. Gammeldags film, utgått nesten. Men den finnes der ute og hvis ikke Frps nasjonale ledelse tar et generaloppgjør med disse ytringene, vil de fortsette å levere film.

Er det støttegrupper som må til?

kom-naermere-artikkel-3Ingen vet hvor mange støttegrupper det finnes for asylsøkere i Norge i dag. Det vi vet er at antallet øker. Er støttegrupper det som må til for å skape rom for menneskelig hensyn, helhetlige hensyn og rettferdighet i vår behandling av asylsaker? Det er hvertfall en fare for at vi er på vei i den retning. Han heter Faiz. En ung mann som var tolk for norske styrker som tjenestegjorde i Afghanistan, en av den mange som de norske styrker var avhengig av for å gjennomføre sine oppdrag. De gjorde nok ikke jobben for Norge, men for landet sitt. Men de visste også at det kom med en pris. Taliban tuller man ikke med. I deres øyner ble Faiz sammen med mange andre unge menn forræderen som sviktet sitt land og sitt folk. Faiz ville bidra til endring og visste at veien til endring måtte gå gjennom styrkene fra nord. Flere tolker har fått opphold, men Faiz hadde oppholdt seg i Italia der han hadde vitnet i en rettsak før han reiste videre til Norge. Det har gitt Norge adgang til ikke å realitesbehandle søknaden om asyl, men returnere han til Italia.

Faiz ble hentet i ly av natten og politibetjenten sa det vi alle siden har tenkt: «It’s a traumatiserte-asylsc3b8kereshame». Historien kunne stoppet der og det kunne vært en sak mindre i en saksbehandlers skuff. Men historien ville det slik at Faiz hadde venner som visste hvilke knapper som kunne trykkes på. Venner som startet en støttegruppe for Faiz og hans sak. Venner med venner inn i pressen og inn i stortinget.

En gruppe villige venner i et tett lokalsamfunn, sosiale mediers enorme kraft, en ivrig lokalavisredaktør, lojale veteraner fra Afghanistan og endelig villige politikere fra opposisjonen. I den rekkefølgen. Det enorme medietrøkket og det enorme fokuset på sosiale medier viser hvilken statsmakt som kan bevege politikken når det settes i sving. En grasrotbevegelse som skammer seg, og som mener det eneste rette er at Faiz må hjem til Norge preger nyhetsbilde. Statsminister Erna som kategorisk avviste saken i spørretimen i Stortinget, snudde timer etterpå og bad om en ny vurdering fra UDI. En statsminister instruerer ikke et departement med mindre hun vet hva hun vil ha. Og hun vil ha saken ferdig og avklart uten løse tråder til en forsømt og avvist tolk vandrende gatelangs i Italia.

Det finnes mangfoldige historier om vår asylpolitikk. Ved siden av Faiz sin historie er historiene om de mange asylbarna som er norske før de sendes ut som 8, 9 eller 10 år, eller de enslige asylbarna med midlertidig opphold og som uten svøpe sendes tilbake på sin 18 års dag. Alle rører de ved oss. De rører ved denne nerven av rettferdighet og menneskelighet.

Det finnes ingen oversikt over hvor mange støttegrupper som finnes i Norge. Vi vet bare at det finnes flere og flere for hvert år. De beste støttegruppene har tilgang på både media og politikere. De har ildsjeler som enten er villig til å jobbe dag og natt for å skaffe seg riktig nettverk, eller de knytter til seg de rette personen med det nødvendige nettverket. Gjennomslagskraften og makten til støttegruppene avhenger av nettverket deres, tilgangen på ressurser og hvilke status «hovedpersonen» deres har. En ung mann, åpenbart intelligent og med mange ressurser og med nettverk til norske styrker, til veteraner tjenestegjort i utlandet, stiller sterkt i kampen om vår sympati og oppmerksomhet.

Vi må likevel stille spørsmål ved om vi er i ferd med å gjøre oss avhengige av støttegrupper? Er støttegrupper det som må til for å skape rom for menneskelig hensyn, helhetlige hensyn og rettferdighet i vår behandling av asylsaker. Er vi blitt redd for det menneskelige aspektet i vår behandling av mennesker i nød, eller er vi blitt paranoide, overbevist om at alle er lykkejegere og vil bedra oss. I så fall er det et trist menneskesyn. Da er vi blitt oss selv nok er i nord.

Det er flott med engasjerte ildsjeler som våger å ta kampen for de som trenger det. Men mest av alt hadde vi trengt saksbehandlere som fikk lov å utøve skjønn i en helhetlig vurdering av enkeltmenneskets behov. Det krever litt mer en juss og et rigid system uten muligheter for skjønn. Verden er ikke svart/hvit, jussen kan ikke være vårt eneste verktøy.

Faren med støttegrupper er at det blir de med den sterkeste og mest strategiske stemmen som lykkes. I skyggen av dem står de som ser hvor lekende lett det er å få inngangsbillett til Norge når man bare vet hvilke knapper man skal trykke på, kjenner timingen og har de riktige støttepersonene i ryggen.

Det er grunn til å være bekymret for asylforvaltningen fordi den ikke ser ut til å ta innover seg det helhetlige menneske, fordi forvaltningen av disse livene i utgangspunktet ser ut til å preges av en grunnleggende mistenksomhet og ansvarsfraskrivelse, og fordi vi for mange ganger opplever at den ikke oppfattes rettferdig. At alle skal behandles likt har aldri vært nøkkelen til rettferdighet. I det menneskelige univers vet vi at det finnes for mange faktorer som påvirker opplevelsen av rettferdighet. Vi vet også at i alle deler av forvaltninger vil noen misbruke tilliten. Men vi er avhengig av tillit. Både til at UDI forvalter vår felles samvittighet ovenfor dem med beskyttelsesbehov på en god måte og til at menneskene som kommer vil oss vel og trenger et nytt utgangspunkt basert på et reelt beskyttelses behov.

Når tilliten forvitrer hos statsforvaltningen blomstrer støttegruppene. Støttegruppene er først og fremst et symptom på manglende tillit, på en forvaltning som ikke har støtte i folkesjelen. I fremtiden synes jeg vi skal ha mer fokus på årsaken heller enn symptomene. Og skape en forvaltning som rommer mer og som vi kan ha tillit til.

Inntil tilliten kommer, så er vi avhengig av støttegrupper som løfter frem enkelthistorier og de enkelte stemmene.barn_None.medium

"Et land har ingen venner, kun interesser"

dalaiOm ikke lenge kommer Dalai Lama på besøk til Norge. En mektig åndelig leder, fulgt av mange. Den stille mannen som representere det undertrykte tibetanske folket som Kina forsøker å tie i hjel. Og Kina kan kunsten å tie folk i hjel. Om ikke det nytter har de saktens andre metoder for å tvinge folk i kne. Økonomiske sanksjoner for eksempel. Jeg kan ikke så mye om utenrikspolitikk, det innrømmer jeg glatt. Og jeg kan forstå at det sannsynligvis er informasjon i saken jeg verken skal eller kan ha tilgang til og at de som har full oversikt befinner seg på departementsnivå. Men når alt er sagt om hvor komplisert det er, så må det alikevel være noe som er enkelt.

Jeg har store problemer med å forstå tausheten fra våre politiske ledere. Eller det vil si. Jeg forstår den så altfor godt, men jeg liker det ikke.

Jeg har brukt tid på å fordøye det tidlige utenriksminister, Jonas Gahr Støre formidlet i sin bok. Nemlig at vi snakker med alle fordi dialog er det beste og eneste verktøyet vi har. Nå er jo selvsagt noe av problemet at vi ikke får dialog med Kina hvis vi har dialog med Tibet via Dalai Lama. Jeg leste boka til Jonas med stor interesse av flere grunner. En av dem var fordi jeg kan fint lite om utenrikspolitikk og fordi det var et gløtt inn i den verden, den andre var fordi jeg var oppriktig interessert i å forstå begrunnelsen bak hvorfor Jonas hadde så tro på dialog. Dialog er en linje som har preget norsk representasjon i flere områder av verden. Derfor har vi egnet oss som forhandlere eller fasilitatorer til ulike prosesser. Jonas sine tanker om det å sitte sammen med brutale ledere, diktatorer og ledere for nettverks som utøver terrorisme og vold, viser at det var bevisste valg. Ikke for å vise at vi bifalt politikken de fører, men for å vise respekt for dialogen. Dialogen har nemlig spiren i seg til å skape endring og bevegelse.

Det forundrer derfor nå at vi ikke kan ta i mot Dalai Lama. En mann som verken kaster bomber eller sulteforer landet sitt mens han velter seg i rikdom. Så vet jeg at dette, som altfor mye annet, handler om penger. Moral har fått en altfor liten plass i vurderingen. Vi kaller det realpolitikk og har en pragmatisk holdning til det. De økonomiske interessene til Norge er store i Kina. Dalai Lama og et undertrykt folk i Tibet har så lite å tilby på forhandlingsbordet i en slik sammenheng. Så vi legger ansiktet i pene folder og legger hendene bak ryggen mens vi krysser de fingerer vi kan i lyvekryss og legger oss langflat for Kina. Kinas klare anmodning er å ignorere Dalai Lama, belønningen er dialog. På det viset tar Kina dialogen som gissel, og gir oss et slag under beltestedet. Vår tro på dialogen blir latterliggjort og harselert med når Kina rasler med sedlene og beviser for oss at våre prinsipper ikke strekker lenger enn lommeboka.

« Et land har ikke venner, bare interesser», mumles det fra sidelinjen. Mot penger må selv et av de rikeste landene i verden falle. Er det så enkelt? Det må da fortsatt være noe som er rett og riktig? En moralsk kompassnål som staker ut kurs i de vanskelige avgjørelsene og som gjør oss i stand til å tåle å bære den kostnaden det er å stå for noe selv om den ikke begunstiger oss økonomisk. Denne saken har på alvor vist oss at det er riktig det som sies, at et land kun har interesser. Våre interesser er åpenbart økonomiske. Når jeg kjenner etter kjennes ikke det så godt. Å være et av verdens rikeste land, et av verdens beste land og bo i, lottokopongen og å være så fullstendig prinsippløs og kynisk. Det føles som en ansvarsfraskrivelse vi som har det så godt, ikke kan tillate oss. Den dagen menneskerettigheter og undertryktes rettigheter ikke er noe vi som land er villig til å ta oss tid til og lytte til, er en virkelig svart dag. Det er kanskje den dagen vi glemte vårt ansvar  for dem som strever mer og som trenger vår oppmerksomhet og vårt fokus. Det er kanskje den dagen vi mistet solidariteten og troen på dialogen.

Jeg tror på at politikk ikke kun skal styres av økonomiske hensyn. Jeg tror at det finnes beslutninger som handler om rett og riktig. Om moral og om rettferdighet. Så har jeg forståelse for at vi kan være uenig i hva som er rett og riktig. I denne saken foreligger det ingen moralsk uenighet. Det foreligger en uenighet om hvilke hensyn som skal prioriteres. Vi har en regjering som velger økonomiske hensyn over moralske. Så vi avviser en fredsprisvinner vi tidligere har hyllet, ikke fordi vi er uenig med han eller ikke vil lytte til han, men fordi mektige Kina vil det. Vi går fra å være et uavhengig land som kan ha dialog med alle, til å være til salgs for høystbydene .

Heldigvis er det ikke så mange flere land av samme kaliber som Kina som kan kjøpe vår dialog.

Anne & Hanne

 

 

 

 

Navigering i gråsoner

ida2Ida Skjerve er utdannet barnevernpedagog og har jobbet som saksbehandler i barnevernet siden 2008. Hun bor sammen med mann og to små barn og sjonglerer tiden sin mellom jobb, familie og politiske møter i partiet Venstre. Hun er aldri stille, selv de gangene hun har forsøkt å være stille har det ikke gått. Det er vi veldig glad for. Ida leverer her et modig og ærlig innlegg om det å ha verdens vanskligste jobb.  Tusen takk!

.................................................................................................................

Jeg er saksbehandler i barneverntjenesten. Verdens beste jobb, og verdens verste jobb. Jeg møter barn og deres familier når ting er vanskelig for dem. Hele arbeidshverdagen min består av å møte mennesker som på en eller annen måte har det vanskelig, eller trenger hjelp til å skape noe bedre for barna sine. Noen ganger er det sånn at de jeg skal hjelpe egentlig ikke vil ha hjelp eller tenker de trenger hjelp. Det er heller ikke alltid de jeg møter er midt oppe i en krise, eller at alt er vanskelig - men fellestrekket til dem jeg møter er at noe er ugreit for barna deres og at enten noen andre eller dem selv har sett det og gitt beskjed. Ofte er det også sånn at foreldrene selv ønsker hjelp, fordi de selv opplever at oppgaven de bærer er for vanskelig for dem alene.

Noen ganger jobber jeg i et 1/2-års perspektiv, noen ganger 1 år og noen ganger 5 år eller lenger. Noen ganger jobber jeg i et generasjonsperspektiv, et slags 100-årsperspektiv. Målet med mitt arbeid er å sikre barn og deres fremtid. Jeg møter uendelig av typer situasjoner og problemstillinger, vurderer dem og sier noe om hva barna trenger for å få det bedre nå og for fremtiden. Hjelp fra barneverntjenesten kan være alt mulig, det kan være å snakke med barna og foreldrene, gi dem veiledning, følge ekstra godt med i det som skjer rundt familien og noen få ganger er det å flytte barna ut av familien. Det å flytte barn ut av familien er udiskutabelt det vi i barnevernet får mest kritikk for å gjøre, og for ikke å gjøre. Det er også det som er tyngst med jobben min, både det å konkludere, formidle, flytte og følge opp både barn og foreldre.

For at jeg skal kunne gjøre jobben min, er jeg avhengig av et overblikk over barnas situasjon. For å få et overblikk er jeg som regel avhengig av et "innenfrablikk", det handler om folks egen historie og deres egne opplevelser. Både foreldrenes historier og barnas historier. Det krever at jeg er åpen for å ta i mot de historiene og opplevelsene og at jeg klarer å legge til rette for at den som skal fortelle opplever en tillit til meg. Tillit som jeg noen ganger må bryte ved å si "barnet ditt kan ikke bo hjemme, det går ikke lenger". Muligheten for at tillit blir brutt er det som gjør at foreldre som kommer til sitt første møte med meg ofte er livredde. Kanskje er de livredde fordi de har med seg vonde historier selv, eller kjenner noen som har en vond historie eller aner at den historien de selv bærer på kan få fatale konsekvenser. Kanskje er de livredde fordi de tror at det er alt barnevernet gjør; å flytte barn vekk fra foreldrene.

Noen barn tar en sjans og forteller hvordan de har det, hva som skjer hjemme når ingen ser, hva de voksne sier og gjør som gjør at de får helt kaos inni hodet sitt. Noen barn vil ikke si noen ting, kanskje fordi de voksne har sagt at de må flytte til fremmede mennesker hvis de snakker og kanskje fordi de rett og slett ikke synes voksne er noe som er trygt. Felles for barna er at det er mye som står på spill for dem når de snakker med meg. De barna jeg møter er helt avhengig av at jeg tror på det de sier, og at jeg klarer å forstå det de sier og hvorfor de sier det. De barna jeg møter i jobben min risikerer at jeg ikke klarer å hjelpe dem. De barna jeg hjelper ut av en åpenbar uholdbar situasjon skal også bære konsekvensen av de valgene jeg og mine kollegaer tar, for resten av sitt liv.

Barnevernet vårt får aller mest kritikk for å ikke gjøre noe, spesielt når barn blir drept av foreldrene sine eller at barn utsettes for ting som får oss til å gråte, rase, brekke oss eller slutte å puste noen sekunder. Den kritikken er velfortjent, ferdig med det. Det er gjerne de yngste barna som oftest utsettes for de tingene flesteparten av oss ikke makter å tenke på eller forholde seg til. De barna som ikke snakker. De barna som er så gode til å tilpasse seg, fordi vi som mennesker er laget sånn. De fleste voksenpersoner som møter disse barna kunne ikke kunne drømt om at akkurat de barna ble utsatt for forferdelige ting. Det er først når disse barna ikke lenger klarer å ligne på alle andre barn at de møter meg eller en av mine kollegaer.

Heldigvis, kan vi trøste oss med, er det ikke sånn at det går dårlig for alle som har opplevd en vanskelig barndom. Men blant dem som strever mest i voksenlivet er det en overvekt av mennesker som har opplevd en vanskelig oppvekst. Det er et resultat av et biologisk lotteri og gjerne helt tilfeldige møter mellom mennesker. Og jeg, som er saksbehandler, er ansatt for å vurdere hvem det er som har en stor sannsynllighet til å falle utenfor. Oppgaven min er å navigere i gråsoner - jeg baserer meg på et samspill av opplevelser, historier, opplysninger, teori og praktisk kunnskap. Det ansvaret kan jeg ikke ta alene. Alle skjønner at det ikke er forsvarlig at ett menneske gjør en vurdering av et annet menneskes fremtidsutstikter alene. Dessverre er det sånn for mange barn i landet at saksbehandlere står, ikke helt alene - men alene i for stor grad, i vurderingene sine. Vi må være enige om at det ikke er greit for verken de som skal vurderes, eller de som skal vurdere.

Jeg, som bare er saksbehandler har ikke mulighet til å gjøre noe med at situasjonen i barnevernet er som den er. Jeg har nok med å holde tunga rett i munnen og min egen sjel under kontroll - for noen ganger gjør jobben min at hodet mitt snurrer rundt. De fleste som har hatt samme jobb som meg har opplevd at det har blitt for mange historier, eller at historiene kanskje har lignet for mye på ens egen historie. Livet vårt, som går opp og ned og rundt om kring, kan også gjøre at det noen ganger føles ut som all huden er borte i møtet med jobben og de historiene og opplevelsene som skal bæres der. Det er ikke sånn at vi tåler mer og mer, etterhvert som tiden går. Vi må lære oss å passe bedre og bedre på oss selv, samtidig som vi ikke fjerner oss helt følelsesmessig og ikke lenger klarer å skape tilliten eller de møtene som hjelper barna. Balansen mellom innsatsen for å redde de barna jeg møter, og ivaretakelsen av meg selv og mine egne krever all min eneregi og alt mitt fokus. Jeg er prisgitt en barnevernleder og et system som både gir meg god opplæring, veiledning og rammebetingelser som er realistiske for å kunne gjennomføre oppgaven min. De barna jeg skal hjelpe er prisgitt at både fokuset til barneverntjenesten der de bor er riktig og at de møter noen de får tillit til, slik at de tør å vise hva de trenger hjelp til.

Som saksbehandler håper jeg at alle barn i hele Norge kan få sin egen "drømmebarnevernleder". En barnevernleder som klarer å realitetsorientere politikere om hva det er behov for både i egen tjeneste og i de forebyggende tjenestene, og som klarer å styre ressursene på en måte som sikrer barn nødvendig hjelp og beskyttelse. Det er en som "går i krigen" for faget og for folka sine, slik at de barna som trenger barneverntjenesten får god hjelp når de trenger det. En "drømmebarnevernleder" er en som sier til staten (når det trengs): nei, dette er ikke et godt nok tilbud til dette barnet, finn noe som passer - faglig sett - selv om budsjettet deres ryker. En som hele tiden tenker "hvis vi ikke klarer å holde budsjettet vårt, skal det være av en faglig grunn jeg kan stå for til min død", og som holder saksbehandlerne sine i ørene så de klarer å fokusere på det som gjør aller mest vondt å fokusere på. Drømmebarnevernlederen ser politikerne sine inn i øynene når de vil vedta budsjett for barneverntjenesten som ikke har rot i virkeligheten og sier: dere må gjerne vedta dette budsjettet, men da må dere finne dere en annen barnevernleder - faget mitt er ikke til salgs. Og når noen roper "hva er det dere driver med?", svarer drømmebarnevernlederen "Takk for at du sier ifra! Vi trenger drahjelp, både til å se hva vi driver med og forklare politikere hva vi trenger".

Jeg mener ikke at alle barnevernbudsjetter skal basere seg på blankosjekkprinsippet. Jeg ønsker meg aller mest at kommunepolitikere skal tørre å løfte blikket og se, og mene noe om hvilke barn som skal få hjelp av barnevernet de styrer over. Politikerne må tørre å kunne ta konsekvensen av hvordan det er å ha min jobb, for at jeg skal klare å ha denne jobben i mange år. Politikere må tørre å si: "vi trenger å lære mer, du må snakke helt til vi forstår - bare ta den tida du trenger, og ikke spar oss for detaljene. Vi tåler å gråte av det du sier og vi tåler at du viser oss alt - gi oss mer enn tallene, det er nødvendig". Da vil de skjønne hva barnevern handler om i den store sammenhengen; at en del av de barna som har det forferdelig når de er små, ofte er de samme som trenger en haug med hjelp når de blir voksne. At barnevern handler om å løfte barn og fremtidige voksne ut av en utvikling som, både nå og på sikt, har store omkostninger for både enkeltindividene og storsamfunnet.

På skuldrene til kjemper

1381627_526062790815352_571346305_n«Vi står på skuldrene til kjemper» var det en venn av meg som skrev på facebook. Jeg tenkte på det når jeg iførte meg lange røde strømper i dag. Jeg står på skuldrene til kjemper. På grunn av disse kjempene har jeg fått en rettighetsfestet utdannelse, jeg har fått lik rett til høyere utdannelse og jeg har rett til å ta arbeid. I arbeidslivet har jeg rettigheter og plikter på lik linje med menn. Jeg har som kvinne et likt verd som menn og er beskyttet mot diskriminering gjennom loven. Jeg kan delta i organisasjoner og delta i politikk, på valgdagen teller min stemme like mye som en hvilken som helst annen person. Jeg er en likeverdig deltager i demokratiet. Jeg står på skuldrende til kjemper som har vært fremsynte nok til å se at den virkelige kampen for et demokrati er kampen for likestilling og kvinners deltagelse. Og det er felleskapets kamp.

Når vi utviklet vårt velferdssamfunn fantes det kjemper som så at vi aldri ville nå målet om inkludering og deltagelse om ikke kvinnene fikk delta og fikk like sentral plass som mennene. Vår rikdom er ikke bare oljen, men det er også antallet kvinner i arbeid.

Kjempene forstod at om kvinnene skulle få delta måtte vi bidra alle sammen. Det var ikke bare kvinnenes kamp, det var samfunnets kamp. Derfor kunne vi rettferdigjøre at felleskapet, staten, brukte penger og tid på barnehageplasser og permisjonsordninger. Ordninger som gjorde at far langsomt ble mer aktiv og fikk muligheten til å delta mer i barnas oppvekst og hverdag. Ordninger som gjorde det mulig å dele arbeidet hjemmet, slik at arbeid ute også kunne være en mulighet og en rettighet. Ikke bare var det bra for kvinnene å få delta i arbeid utenfor hjemmet, skape nettverk, bruke talenter og ressurser. Det var også bra for samfunnet. Når alle deltar sikrer vi velferdssystemet og vi skaper verdier. Det gjør oss til et rikt og likestilt land. Det gir den enkelte mulighet til å nå sitt potensiale og realisere seg selv uavhengig av en bemidlet ektefelle eller arvet formue. Det heter frihet.

I dag har vi en likestillingsminister som mener at det ikke lenger er felleskapets kamp, det er den enkeltes familie som avgjør likestillingen. Familiene skal velge selv. Det heter visst valgfrihet. Men det er valgfrihet for de få, for de med egne midler og resurser. Når færre kvinner arbeider blir det færre som tar hånd om å sikre felleskapet slik at permisjoner, pensjoner og andre offentlige forsikringer kan ivaretas. Da må kvinnene som arbeider, arbeide mer for at de få skal få være hjemme. Det er urettferdig. Det skaper klasseskiller og det forvitrer vår velferdsmodell. Den enkeltes beslutning får konsekvenser for oss alle.

I dag har vi en helseminister som synes det er greit at vi lager lover der kvinner må gå kanossagang for å få henvisning til abort. I et av de mest likestilte landene i verden går vi bakover inn i fremtiden og begrenser kvinners rett til helsehjelp. I Norge har vi en helseminister som mener at en profesjon har rett til å reservere seg fra å gjøre jobben sin på bekostning av kvinners rett til uavhengig helsehjelp.

I Norge tjener fortsatt kvinner 77% av menns lønn. Kvinner jobber deltid, mens menn har hele stillinger. Vi har overlatt lønnsforhandlingene til partene i arbeidslivet, men arbeidsgiver ser ikke verdien av de mange trofaste kvinnene som yter helse- og omsorgshjelp i kommunene. Når kvinnene tar vare på våre barn, syke og eldre verdsettes det fortsatt mindre enn han som tegner veiene på kartet og sørger saksbehandlingen av byggeprosjektet ditt. Er de ikke like viktige?

I Norge utsettes fortsatt flest kvinner for vold, vold underrapporteres, når sjeldent domstolene og straffes lavere enn f.eks økonomisk kriminalitet. Vi vet at vold hindrer deltagelse, utdanning og arbeid. Vi vet at vold er et av de virkelig store samfunnsstruktuelle utfordringene vi har og likevel er det sjeldent en budsjettvinner eller en politisk kampsak.

Jeg trekker på meg de lange røde strømpene og kjenner at jeg står i en lang rekke av sterke kvinner. Kampene er ikke over. I 2014 blir kampen for kvinners rett til helsehjelp den viktigste saken.  Det er verken navlebeskuende eller egoistisk. Norge er et foregangsland. Vi har plikter som rollemodell for andre land og for andre kvinner. Vi kan ikke tillate å rygge inn i fremtiden, vi har en kamp å kjempe. Fortsatt.

Med beina godt planta på bakken, retter jeg ryggen, takker alle de kvinnene som har kjempet frem stemmerett og lovbestemt beskyttelse mot diskriminering, deltagelse i arbeidslivet, barnehageplasser og permisjonsordninger.

Så finner jeg min plass i rekken og fortsetter kampen.

Anne & Hanne

"Det er urettferdig"

«Det er urettferdig» Min sønn ser en smule molefonken ut der han fastslår urettferdigheten. Jeg er ikke helt på nett, på vei ut døra til barnehagen, med smuler i munnviken og litt forsinka som vanlig. «Hæ» sier jeg litt forvirret og slenger på et forholdsvis upedagogisk «få på deg jakka nå!» Men poden står som ei saltstøtte i ganga og kikker på rekken av jakker på knaggene. Vinterjakke, regnjakke, vindjakke, flisjakke. «Det er urettferdig» «At noen har jakker og noen ikke har» Foto: STRINGER

Mens TV'en har surret og gått, fanget en kampanjefilm for hjelparbeid i Syria oppmerksomheten til mine barn.  Jeg forklarte storesøster om barna i Syria som mangler mat og klær  pga krigen. Ved siden av har en liten oppmerksom lillebror oppfattet urettferdigheten og nå står han og stirrer molefonkent på alle jakkene sine og innser livets urettferdighet.

Krigen i Syria er en av de mest brutale verden har sett på lenge. Uhindret får de mest brutale voldsmenn tøyle en sivilbefolkning, sulte dem og unndrar dem fra legehjelp og andre humanitære behov. Da de brukte kjemiske våpen mot barn og kvinner og sivilbefolkningen var det nesten så verden fikk hakeslepp. Men bare en liten andel av menneskene som er drept er drept i kjemiske angrep. De er drept av våpen forsynt dem av land og krefter som bærer ved til bålet for å holde liv i konflikten. Resten av verden ser ut til å kjeiete se ned i bakken og sparke i grusen.

Ingen ser ut til å være villige til å satse på fred i Syria. Partene i det internasjonale samfunnet som sitter rundt bordet i sikkerhetsrådet har valgt hver sin side. Og konsensusen som kreves for å skape fremgang ser ut til å være langt unna.

I mellomtiden betaler Syrias barn en høy pris for vårt manglende engasjement.

Vi burde ha krevd, skreket og forlangt fred. Vi burde ha grått i fortvilelse over hva disse onde, voldlige mennene tillater å utsette sitt folk for, sine barn for. Vi burde ha gitt til lommeboka vår var tom selv om det betydde at vi spiste havregrøt i ukesvis slik at Syrias barn fikk varme klær og legehjelp. Sørget for at det fantes hjelpearbeidere nok til å holde rundt og trøste det barnet som mistet sine nærmeste. Sørget for at fantes leger og legeutstyr til å lappe sammen de sønderskutte kroppene som er mammaer eller pappaer. Sørget for at det fantes jakker til alle.

Jeg ser de hjerteskjærende bildene av barna som gråter, av fedre som løper desperat gjennom gaten med sitt livløse barn. Jeg ser det og jeg gråter. Armene mine faller ned langs siden og jeg kjenner det voldsomme ansvar som foreldre uansett nasjonalitet deler;  å beskytte sine barn mot all verdens grusomheter. Jeg kjenner på en enorm maktesløshet.

Heldigvis finnes det hjelpeorganisasjoner som ufortørnet reiser inn i de vanskeligste konflikter. Og de er der i Syria. De er der alle sammen. Modige menn og kvinner som bruker sin tid og sin kompetanse på å være tilstede der barn og deres foreldre trenger dem mest. De yter helsehjelp, de deler ut varme jakker, mat og medisiner. Og skaper lommer av håp. Min og din jobb er å hjelpe dem å hjelpe. Og det kan vi gjøre herfra.

forsidebanner_Syria_NO_frontslide_frontslide

Hjepearbeid er er likevel bare et forsøk på å kompensere for et samfunn i full oppløsning, et forsøk på å hjelpe noen. Det som virkelig kreves i tillegg er en politisk vilje til å avslutte konflikten. Det er mennesker som startet den, det er mennesker som må avslutte den.

Lillebror sukker og gjentar, «det er urettferdig at noen ikke har noen jakker og jeg har mange. Det er ikke noe godt å fryse»

Så står vi der i vår rike trygge tilværelse og kikker litt på jakker. Og jeg lover meg selv at jeg skal støtte opp om SOS MAYDAY SIN kampanje om 4000 jakker til Syria før 1.mars og sender SOS TIL 2160. I det minste kan jeg gjøre det.

Men det er ikke noe annet å si akkurat den morgenen mer enn det lillebror konstaterer. Det er urettferdig. Det er så urettferdig at det nesten ikke er til å bære.

Anne & Hanne

Likestillingsintegrering – framtida for Agderfylkene?

imagesVår neste gjesteblogger har skrevet for oss tidligere. Vi er veldig glad for å ønske henne velkommen tilbake! Helle Ingeborg Mellingen har en Ph.d i tverrfaglig kjønnsforskning fra Fakultet for humaniora og pedagogikk ved Universitetet i Agder, og jobber nå som prosjektleder for Likestilling som regional kraft, som er det andre prosjektet i Agderfylkenes 10-årssatsing for likestilling.

.....................................................................................................

Det er spennende tider for likestillingsarbeidet på Agder. Siden likestillingsindeksen ble publisert for første gang rundt årtusenskiftet, har politikerne i de to Sørlandsfylkene sakte, men sikkert tatt innover seg at dette er et felt som landsdelen må løfte seg på. I 2008 kom 10-årssatsingen for likestilling på Agder, med prosjektet Fritt valg som rettet seg mot barn og ungdom. Omtrent samtidig ble Senter for likestilling ved Universitetet i Agder opprettet. Mange har fått økt sin kunnskap og sin kompetanse gjennom deltakelse i ulike prosjekter, og gjennom kurs og seminarer som har blitt avholdt. Mange gode prosjekter er i gang, og resultatene begynner å komme.

Men vi må videre! Og da er det gøy å få lov til å jobbe med noen av regionens toppolitikere, som nå ser at dersom regionen skal løfte seg enda et par hakk – så er likestillingspolitikk faktisk nøkkelen. Regionplan Agder 2020 er vårt overordnede styringsdokument, og selv om det nok høres kjedelig ut for mange, så skjer det en endring i måten å tenke på. Likestillingsarbeidet skal få en samlende struktur og et felles løft i landsdelen vår. Gode prosjekter skal løftes fram, og vi skal bruke dem som eksempler til etterfølgelse.

Politisk samordningsgruppe for Regionplan Agder 2020, består av toppolitikere (ordførere) som representerer alle Agders bo- og arbeidsregioner, de to største byene i regionen og de to fylkene. De har fått i oppdrag å følge opp denne planen ved å samordne Agders politikk på de områdene som planen har prioritert. De tar regionens utfordringer på alvor, og de bestemte seg tidlig for at alle regionens satsinger skal ha som formål å bedre likestilling og levekår på Agder. Både skole- og veipolitikk skal samordnes fordi man forventer at det skal gi bedre levekår og mer likestilling i landsdelen vår. Det er rett og slett hovedmålet.

I høst gikk politikerne i samordningsgruppen et skritt videre, og fatta vedtak om å iverksette en modell for likestillingsintegrering i regionen. Modellen skal sikre samordning og felles løft. Kort fortalt betyr det at politikerne må fatte sine vedtak basert på et beslutningsgrunnlag som analyserer hvilke konsekvenser beslutninger har for likestilling mellom kjønn, minoriteter og andre grupper som er utsatt for diskriminering, og som er beskyttet av lovverk. Gjennom likestillingsutvalg både i kommunene, i regionrådene og på regionalt nivå, skal arbeidet tilføres en helhetlig struktur og mer systematikk og samarbeid.

I lørdagsutgaven av Færdrelandsvennen ble Norges fremste ekspert på likestillingspolitikk, professor Hege Skjeie intervjuet. Hun sa rett ut at mainstreaming-strategien ikke har fungert, og at vi trenger en annen politikk i framtida. Det var også en tydelig konklusjon fra det regieringsoppnevnte likestillingsutvalget som hun ledet. Allikevel har regionen vår valgt å satse på en slik strategi. Er det så lurt da?

Kritikken fra Scheie handler om at prinsippet om å integrere likestillingsperspektiver i alt arbeid, fører til at ansvaret smuldrer bort, og likestilling får raskt vikeplikt for andre hensyn som blir vurdert som viktigere eller mer presserende. Derfor trengs det altså sterkere virkemidler enn en strategi som i for liten grad har fått praktiske konsekvenser.

Likestillingsintegrering handler i stor grad om bevisstgjøring. Det handler om å se saker fra flere perspektiver. Der for unngår jeg å snakke om "likestillingsperspektivet" i entall. Likestillingsperspektiver finner vi overalt: veiprioriteringer, skolepolitikk eller tilbud for de eldre vil kunne se annerledes ut når man undersøker hvordan beslutningene vil slå ut for ulike grupper i samfunnet. Man får antagelig andre svar når man vurderer næringspolitikken i en kommune ut fra henholdsvis kvinnelige og mannlige grunderes perspektiv, enn om man bare jobber som man alltid har gjort.

Det er også et poeng at de folkevalgte som fatter beslutningene i hver enkelt kommune, faktisk speiler den befolkningen de representerer. I mange kommuner på Agder er det fortsatt langt færre kvinner enn menn i kommunestyrene, og enda dårligere er balansen når det kommer til lederverv og posisjoner. Vi vet at innvandrere og norske statsborgere med innvandrerbakgrunn i mindre grad stemmer enn befolkningen totalt sett. Lokaldemokratiet må gjøres relevant for alle grupper i samfunnet.

Slik jeg ser det, er det ikke prinsippet om å integrere likestillingsperspektiver i de politiske beslutningene i seg selv som er problemet, det er tvert i mot helt nødvendig for å utvikle bærekraftige samfunn for framtida. Prinsippet er imidlertid aldri nok; det må følges av gjennomføringskraft og konkrete tiltak. Derfor kan likestillingsintegrering aldri bare være et prinsipp, det må følges av politisk vilje og ansvar. Derfor jobbes det nå for at alle kommuner og regionråd på Agder plasserer ansvaret for likestillingspolitikken i et politisk utvalg.

Vi må anerkjenne at det å vurdere likestillingskonsekvenser av et vedtak, en strategi eller en politisk retning, krever kompetanse og erfaring. Å spå om framtida er ikke spesielt lett. Å skulle forutse hvilke effekter en beslutning vil få, krever at en vet hvor en skal lete. I mange kommuner på Agder jobbes det kjempegodt med likestillingsintegrering på ulike felt. Jeg tror på å skape en delingskultur hvor de som jobber på ulike fagfelt kan møtes og presentere ulike måter å jobbe på, dele erfaringer og kunnskap.

Senter for likestilling gjør en viktig jobb med å spre kunnskap og å tilby kurs og kompetanseløft, og i samarbeid med kommuner om enkeltprosjekter. Gjennom en felles struktur for likestillingsarbeidet, kan Agder bli enda bedre på å løfte fram konkrete likestillingsutfordringer, og finne fram til gode løsninger for regionen. Da skaper vi Agdermodellen for likestilling basert på ansvar, læring og deling. Den håper jeg vil vare langt utover 10-årssatsingen for likestilling på Agder!

Myteknusing som samfunnsutvikling og indremedisin

magnussen-May-linda_foto_HESVi er veldig glad for å presentere vår neste gjesteblogger, engasjerte og inspirerende May-Linda.

May-Linda Magnussen jobber som forsker i Agderforskning og bor i Kristiansand sammen med mann og fire sønner i alderen 3-13 år. Hun er snart ferdig med en avhandling om menns forsørgeransvar. 

God lesning!

.......................................................................................................................

Jeg er mamma, sosiolog og forsker. Jeg liker å tro at jeg, sammen med mange andre, har gjort Sørlandet litt mer likestilt. Men forskningen jeg driver med kan ikke bare brukes til å gi politikere og byråkrater innspill til hvordan regionen vår kan bli mer likestilt. Den kan også brukes i kampen mot mange mødres evige dårlige samvittighet – en kamp som er avgjørende for likestillingen. Etter et foredrag jeg holdt i Lillesand for noen år siden kom en kvinne bort til meg og sa at «akkurat nå, når du snakket om disse tingene på den måten du gjorde, så fikk jeg bedre samvittighet». Jeg har også selv parkert en del dårlig samvittighet som følge av forskning jeg har gjort og lest. Jeg vil ikke at vi skal vandre rundt om i verden som om vi skulle være ufeilbarlige. Vi bør alle være såkalt selvrefleksive. Men den kollektive skylden, den dårlige samvittigheten for barna vi mødre gjerne bærer på skuldrene våre og kjenner i magene våre fordi vi er kvinner, den vil jeg blogge bort.

Til det kan jeg bruke sosiologi. Jeg kan for eksempel sette kvinners dårlige samvittighet i sammenheng med at det stadig rettes andre, mer intense og mer moraliserte krav mot mødre enn mot fedre. Jeg kan si at det å være i beredskap for andre menneskers følelser og lykke programmeres så dypt i jenters og kvinners kropper at den dårlige samvittigheten ofte kommer automatisk når mødre gjør noe som ikke veldig direkte kommer barna til gode. Jeg kan også fortelle at småbarnsfedre, på sin side, kan snakke om seg selv som «litt arbeidsnarkoman» uten å føle et fnugg av denne dårlige samvittigheten. Jeg kan også bruke historie som skyts. Historiske studier viser nemlig veldig tydelig det sosiologene hevder: at måtene vi lever og tenker på er sosialt konstruerte. For vårt formål betyr det at selv om mødre er mødre fordi de har født barn eller har fått barn på andre måter, så er måtene vi tenker, snakker og gjør moderskap på formet av samfunnet rundt oss. Det betyr at også vårt følelsesliv, som for eksempel mødres kollektive dårlige samvittighet, faktisk er påvirket av samfunnet rundt oss. Sprengkraften i kunnskapen om moderskap som et historisk «produkt» ligger i at når noe er sosialt formet - og ikke ren biologi - så kan det også endres. Vi kan gjøre nye ting og endre både vår egen hverdag og verden rundt oss. Vi kan også - over tid - endre våre følelser.

Dagens diskusjoner om familien blir nesten alltid en diskusjon om mødre og barn. I bakgrunnen ligger det vi kan kalle en samtidsmyte om familien: Myten sier at familien pleide å være et sted med «god tid» og med tette og nære relasjoner mellom mor og barn. I dag, takket være det «helt nye» at mødre «jobber», så er vi i klem, i skvis og i krise. Samtidsmyter har det imidlertid med å ikke være sanne. Historikeren Stephanie Coontz sier at de ikke viser til «the way we were», men i stedet til «the way we never were». Historikere og sosiologer som studerer Vesten viser samlet sett at foreldre og barn både har mer tid sammen enn de noen gang har hatt, og også at relasjoner mellom foreldre og barn er tettere og mer intime enn før. Historikere viser i tillegg til at verken arbeid for mødre eller barneomsorg for fedre er nye oppfinnelser. Går vi bak husmorperioden – som ofte kalles for et mellomspill i den norske historien – så var skillene mellom menns og kvinners arbeid for det første langt mindre markante. For det andre var livet for de fleste et slit for overlevelsen, og det var ytterst få som ikke «jobbet». Barn ble passet av mange forskjellige mennesker, og de passet seg selv og jobbet sammen med de andre så fort de kunne - hvis de levde opp. I den såkalte husmorperioden hadde kvinner relativt lite lønnet arbeid (selv om de også da jobbet oftere og mer enn man gjerne tror), men husmødrene lå ikke på gulvet og bygde med lego. De brukte det meste av kreftene sine på husarbeid.

Den kombinasjonen av forventninger vi i Vesten i dag retter mot barndommen og foreldreskapet - og spesielt mot moderskapet - av både mengden tid sammen og kvalitet på denne tiden, er rimelig fersk i historisk sammenheng. Det får vi også øye på dersom vi kikker oss rundt om i verden. Er det rart mange mødre har dårlig samvittighet? En stor stein til byrden har psykologene lagt. Moderne psykologi fremmer et bilde av det ytterst sårbare barnet, det som ikke utvikler seg ordentlig med mindre det får overdoser av tid med mor. Men også disse underliggende forståelsene møter kritikk fra faglig hold, og vi kan med god grunn stille oss kritiske til lettvinte forestillinger om hvor sårbare barn er og hva «barns behov» er. Også disse forestillingene er «produkter» av tiden og kulturen vi befinner oss i.

Synes man det er viktig at kvinner som gruppe øker sin arbeidstid, så fremstilles man fort som et iskaldt menneske som synes jobb er det eneste viktige i livet, som synes vi aldri kan jobbe for mye, som elsker rå kapitalisme og som gir blanke i miljøet. For meg, som for mange andre, er det å gi og å få omsorg det viktigste i livet. I mine øyne har den økte barneorienteringen i vestlige samfunn gitt et vell av positive konsekvenser, og det er ikke dumt at vi snakker om rammene for omsorg i samfunnet. Men: Debatten må handle om mer enn mødres arbeidstid, vi må dra med oss mange flere enn hvite middelklassemødre, og vi må ha med oss en kritisk innstilling til en lang rekke begreper og underliggende forestillinger. Det er bare slik vi klarer å tenke, snakke, gjøre og etter hvert føle nytt. I stedet for stenge blikket vårt og tanken vår med myter og ukritisk omgang med begreper - og med dårlig samvittighet - så må vi stille oss fundamentale og kritiske spørsmål rundt både moderskap, faderskap, familieliv og barndom. Når det gjelder relasjonen mellom barn og foreldre, kan vi for eksempel spørre oss hva som skjer når vi gjør barns ønsker til det nærmest eneste legitime og gyldige ønsket i et familieliv - det alt annet skal kretse rundt. Sosiologen Anne Lise Ellingsæter mener at hvis vi gjør barns behov grenseløse og til det eneste som skal spille en rolle i familien, så blir også kravene som rettes mot mødre nærmest grenseløse. Og disse kravene om mødres grenseløshet og den tilhørende dårlige samvittigheten er nettopp noe av det jeg håper jeg har blogget bort litt av.

May-Linda Magnussen

 

 

SFO-reform

263955_10151143701828965_1074623346_nVår neste gjesteblogger, Therese Anita Holmen har blogget for oss tidligere Hun er elektriker av yrket, og er aktiv kommune og fylkespolitiker for Arbeiderpartiet.

Therese Anita har vært opptatt av barnehage og SFO i mange år. I 2010 var hun med i Regjeringens Kvinnepanel. Kvinnepanelet la frem flere punkter om gratis barnehager og SFO ordningen. Bl a:

  • Helårs skolefritidsordninger og helårs barnehager må være lovpålagt. Åpningstider i skolefri- tidsordninger og barnehager må være tilpasset arbeidslivet.
  •  Det bør være en politisk målsetting å legge til rette for gratis barnehager og SFO-ordninger på sikt.
  • Kvaliteten på tilbudet i barnehagene og SFO må sikres. 

Nå tar Therese Anita til orde for en SFO reform!

God lesing .....................

SFO reform

Mange i Norge har så dårlig råd at de ikke kan leve et vanlig liv og delta i samfunnet som andre. Det går hardest ut over barn og unge. Vi må ha velferdsordninger som skal være tilgjengelig for alle – uavhengig av størrelsen på lommeboka. Vi har mange som sliter med å få hele stillinger for å få hverdagen til å henge ihop, mange er lavtlønte som også er småbarnsforeldre. Mange foreldre som har barn i SFO lever de i en usikkerhet, for de veit aldri hva kommunepolitikerne øker prisene med i neste budsjettforhandling. I min hjemkommune har foreldre levd med den usikkerheten de siste årene. Høsten 2011 ble det vedtatt av de borgerlige at foreldrebetalingen på SFO skulle være selvfinansierende. Det ble da vedtatt en prisøkning på 20% de neste fem årene for å gjennomføre det. Med den prisen det var da, så tilsa den økningen at vi ville ha Norges dyreste SFO her i Sokndal.

Her i min kommune går vi ikke i fakkeltog for å protestere, heller ikke skriver foreldre leserinnlegg. Men det har nok blitt flere "nøkkelbarn". Det kan være litt diskusjoner på sosiale medier, men der er det ikke alltid at fakta kommer frem. Mange foreldre er frustrerte og FAU har uttalt sin bekymring tidligere i media og i brev til oss kommunepolitikere. Godt at vi har et FAU som ser på helheten i skolen, og som ser på SFO som en del av skolen.

Vi kan ikke ha det sånn, at småbarnsforeldre ikke veit om de har råd til å ha barna på SFO neste år, eller når barna begynner på skolen når de er ferdige i barnehagen. Dette har jeg tenkt mye på, og hva vi kan gjøre for at foreldre skal slippe den usikkerheten. Jeg har selv to gutter som har gått på SFO, i perioder en og etterhvert har begge to gått der. Totalt har de gått 10 år, og de har hatt det kjempebra, og det har vært godt for oss foreldre å vite at barna har det trygt før og etter skolen mens vi har vært på jobb.

–Kvaliteten er veldig varierende fra skole til skole. Det må etableres kvalitetskrav, slik at SFO ikke bare blir et oppbevaringssted med mye støy og få voksne. Det må stilles krav til kompetansen til de som skal jobbe der. Samtidig må det være åpningstider som er tilrettelagt for når tid vi begynner på jobb. For oss som jobber i industrien og begynner på jobb klokken 07.00, ja da må SFO åpne tidsnok til at vi rekker å levere barna før vi går på jobb. Tilsvarende gjelder for de som begynner seint, men som slutter seinere på ettermiddagen. Selv om åpningstiden er lang, så betyr det ikke at alle barn er fra tidlig morgen til senest på ettermiddagen. Noen går kanskje før skolen og noen benytter seg av SFO etter skolen.

En reform om SFO må minst inneholde inneholde: makspris, kvalitet og innhold, åpningstider og en vurdering av helårs-SFO med åpent i skolens ferier. Da har vi barna i fokus!

Bildet av de urørte godteskålene vi så i VG andre adventssøndagen i desember var hjerteskjærende og berørte mange. Dessverre var saken om åtteåringene som ble sittende alene på bursdagen sin ikke en enkeltstående historie. Mange foreldre og barn, har opplevd det samme. Mange barn sliter med å få venner og delta aktivt i det sosiale liv. SFO kan være en god sosial arena for mange barn, og godt for de som trenger det. Med for høye priser kan foreldre velge det vekk, og barn må gå hjem alene etter skolen. Vi som har barn veit hva barna ofte setter seg ned å gjør da - spiller tv eller dataspill. Kan jeg som Mamma gjort et valg - da ville jeg valgt SFO for mine barn!

I barnehagene er det innført makspris som er vedtatt av regjeringen slik det også burde vært for skolefritidsordningen(SFO).

ALIVE N’ KICKING!

Noen danseskoler er mer enn dans, jeg vet om en sånn en. Foto: Espen Sand. Lindesnes avis

«Livet er en reise» innledet Elisabeth Stensby Støle årets danseforestilling i Mandal med. «På reisen vil du møte både glede og sorg». Hun fortsatte med å fortelle om elevene sine, om hvor ulike de er. Noen utadvendte, noen mer forsiktige. Hun fremholdt hvor viktig det er at alle blir sett og verdsatt for den man er.

Og så braket det løs med 300 hundre jenter som gjennom sang og dans gledet oss og inspirerte oss til å være mer oss selv og leve mer og sterkere, Alive n’kicking.

Mandal og Sørlandet er en del av landet hvor jentene ikke har stått spesielt sterkt. Preget av lav likestilling og dårlige levekår har jenter hatt en ekstra bratt bakke å gå. Politisk har dette temaet stått på dagsorden i en årrekke. Så lenge at enkelte politikere synes hele likestillingsdebatten er «kjedelig». Det forskes på temaet slik at ny kunnskap kan gi tiltak en tydeligere målretting og kommunale og fylkeskommunale strategier utformes. Likestilling er ikke et glemt tema. Det jobbes bedre en noensinne med jenter i landsdelen.

Det er likevel der og da i den mørke salen i Buen Kulturhus at jeg tenker at det finnes sannsynligvis en kvinne i Mandal som gjør mer for en generasjon jenter enn det politikere, byråkrater og strategidokumenter kan gjøre og hun eier en danseskole.

Takkfast ropte 300 hundre strålende blide og stolte jenter ut « Girlpower!» mens de danset seg gjennom åpningsnummeret og den to timers lange forestillingen, stolte og frimodige.

Nå kjenner ikke jeg Elisabeth godt nok til å analysere hennes filosofi. Men Elisabeth har bygd opp en fantastisk danseskole i vesle Mandal. Den kunne blitt en « prinsesseskole» hvor stereotypen av jenter ble dyrket frem og jenter i rosa tyll forvillet seg inn i en verden hvor kvinner er til stas og menn byr til dans. Men Elisabeths danseskole er anderledes. Levende opptatt av at alle som kommer innenfor dansesalen hennes skal oppleve seg sett og verdsatt gir hun jentene muligheten til å styrke selvtilliten og selvfølelsen. Gjennom forestillingen fortalte hun med egne ord og gjennom sangvalg og koreografi hvordan hun er opptatt av at jentene skal tørre å være seg selv, være stolte av hvem de er og stole på seg selv. Slik vil de gjennom livets reise våge å stå stødig i det når livet blir vanskelig. Slik vil de kunne kjenne på at de faktisk er Alive n’kicking.

Elisabeth kunne sikkert valgt å ha en helt vanlig forestilling og vist frem elevene sine i en gymsal med grell belysning og dårlig lyd. Men når StudioE viser frem elevene sine er det i Mandals storstue, Buen. Med lys og lyd og 5 forestillinger. Ikke noe er spart på. Jeg tenker at det også forteller noe og jeg tenker det forteller jentene noe også; «- Det er ingen grunn å holde tilbake, det er bare å vise seg frem, det er bare å ta plass, dere er flotte!1471819_10201714446076777_1760003647_n

Likestilling kan være et festtaleord som romler som en tom tønne, om det ikke hadde vært for sånne som Elisabeth. Selvfølgelig er det viktig å legge til rette for lik samfunnsdeltagelse gjennom gode rutiner, strukturer og en bevisst politikk. Det finnes store utfordringer i arbeidslivet både når det gjelder lønn og deltagelse. En ny regjering har reversert mange likestillingstiltak og legger igjen mer til rette for at kvinner skal forbli hjemme i skyggen av en bedre betalt mann.  Det er mange kvinner som opplever vold. Så lenge det finnes vold mot kvinner har vi ikke full likestilling. Det finnes store utfordringer også for neste generasjon kvinner.

Utfordringen kan bare et stykke på vei løses av god og målrettet politikk. Vi må nemlig også fostre jenter som tør og vil ta plass. Helt fra jentene er ganske små vet vi likevel at vi gjør forskjell på gutter og jenter og vi underbygger forskjellene gjennom barnehage og skole. Gutter får oppmerksomhet for å ta plass, mens vi belønner de søte, stille jentene.

Skal vi fostre jenter til å ta utfordringene trenge de forbilder. Sterke flotte damer som er forbilder og som bruker tiden på å gjøre små prinsessespirer om til jenter med bein i nesa som roper «Girlpower» for et fullsatt publikum. Damer som vet at det jenter trenger er anerkjennelse for å være den man er og et sted å utvikle selvtillit og mestring. Det har Elisabeth skapt i Mandal.

«Da jeg begynte på dansinga grua jeg meg sånn til dette showet. Jeg skulle hvertfall stå helt bak der ingen kunne se meg. I dag stod jeg helt foran og dansa og det var den beste dagen i livet mitt»

Alive n’kicking!

«Behåll dina rosor duka av bordet istället».

frihet1Det gode liv på Sørlandet er muligens litt annerledes. Det gode liv kjennetegnes av at man lever litt saktere og prioriterer familiære verdier. Fint, hva? Men sannsynligvis gjøres det i strukturer som hemmer likestilling og som egentlig ikke gir den friheten det gode liv tilsynelatende forfekter. Da de første likestillingsundersøkelsene kom svarte de undersøkte kommunene med å si at spørsmålene var feilformulert eller stilt på feil måte slik at svarene gav feil inntrykk. Altså var det ikke likestillingen det er noe galt med, det var forskningen. Det samme gjentar seg gang på gang i likestillingsdebatten. Sentrale verdikonservative menn synes debatten er lite sexy og mener at det er forskerne som har feil fokus eller legger til grunn feil premisser. Ordføreren i Kristiansand sa at han var lei av å diskutere likestilling. Sånn får en ordfører i Sørlandets hovedstad lov å uttale.

Det forskere har funnet ut er at de verdikonservative menn som trives med å ha kvinner hjemme her på Sørlandet både er velutdannede og har sterk sosial forankring i samfunnet. Retorikken deres knyttes ikke til en devaluering av kvinnen, tvert i mot gjør de henne uerstattelig i omsorgen for barn og hus. Det kan være vanskelig å si nei takk til en sånn opphøyelse.

Inn fra sidelinjen seilte frihetsbegrepet i den sørlandske likestillingsdebatten. Fra å være en debatt om kvinners muligheter til å delta i arbeidslivet med rett til lik lønn ble det en debatt om de frie kvinners rett til å være hjemme.

Likestillingsdebatten opphørte å være en debatt mellom rødstrømpekvinner og verdikonservative menn. Mennene begynte heller å finansiere kvinnene slik at de kunne ta kampen for dem helt på egen hånd. Tro ikke at det var noe form for veldedighet. Det er renspikka business slik at gutta boys kan opprettholde sitt hardt tilkjempa behagelige liv. For å opprettholde strukturer for å muliggjør menns fortrinn.

Men tilbake til endring av aktører i kampen. Her hadde jeg gått rundt og argumentert for flere hele stillinger, bedre og likere lønn, flere kvinner i politikk og organisasjonsliv. Like muligheter ville ikke gi like valg, men det ville gi en fair sjanse for alle kvinner med eller uten en verdikonservativ mann i ryggen. Frihetsprosjekt om du vil. Friheten ligger ikke nødvendigvis i valgene, men i strukturen som kvinner skal ta sine valg i. For at frihet skal realiseres må valg også tas i politikk og arbeidsliv.

Men fra sidelinjen erobret velutdannede, velsituerte hjemmeværende kvinner frihetsbegrepet og gjorde det til en frihetskamp å være hjemme. Velbekommet, sa jeg, bli gjerne hjemme, men ikke forvent at staten skal betale. I min verden kan man gjerne være hjemme med barn. Men jeg tenker at har du friheten til å velge å være hjemme og leve det livet du helst vil, har du allerede erobret mye frihet. Det var for de som ikke har et slikt valg jeg argumenterte. Det finnes mange kvinner som opplever at det er mennene som har de automatiske fordelene og dermed må ta hensyn og vike når den økonomiske eller tidsmessige kabalen skal gå opp i et familieliv. Strukturer gjør det automatisk mer hensiktsmessig å ofre en kvinnes utdannelse, karriere, pensjon og selvstendighet enn en manns.

De nye aktørene, unge kvinner fra sørvestlandet, erobret frihetsbegrepet og gjorde frihetsprosjektet til en kamp for å beholde de hjemmeværende mødrene. Mitt anliggende var derimot at samfunnet skulle bruke penger på å bygge ned strukturer som hemmet friheten. Ikke bruke dem på å opprettholde eller forsterke strukturer som hemmer de reelle valgene til kvinner. Å finansiere en hjemmeværende ville ikke gjøre noe med det faktum at det fortsatt er kvinner som tjener minst og har størst mulighet til å jobbe deltid og derfor vil gjøre det mest hensiktsmessig for en families samlede økonomi og tidsbruk å prioritere at mor blir hjemme.

Personlig fikk jeg svar på tiltale. Jeg fikk fortalt at hvis jeg først hadde fått barn måtte jeg ta meg tid til å være sammen med dem! Det ble en debatt ble om hvem som var dårligst mor og hvem som hadde minst frihet og respekt.

Jeg kunne selvsagt svart at hvis du har valgt å få barn bør du ikke forvente at staten skal forsørge deg uten å stille krav tilbake. Eller jeg kunne fortalt at de allerede var finansiert over statsbudsjettet i nesten et år.

I denne absurde debatten er det noe som slår meg veldig hardt. At det ikke nødvendigvis er de verdikonservative mennene som den største hindringen, det er kvinnene selv. Jeg slåss gjerne for kvinners anerkjennelse for å velge å være hjemmeværende slik jeg slåss for kvinners rett til anerkjennelse for å ha et arbeid og en karriere. Alle fortjener respekt for de valg de tar. Men valgene skulle vært tatt i strukturer som gav en reell frihet. I et styrtrikt land som Norge følger det ikke nødvendigvis med gullmynter i respektens navn. Når det kommer til politisk prioritering velger jeg derfor å bruke pengene på å sikre et likestilt arbeidsliv, likestilte permisjonsløsninger og en familiepolitikk som muliggjør valgfrihet.

Det er annerledes på Sørlandet. Likestillingsdebatten handler om hvem som eier retten til å definere det gode liv. Det langsomme gode familiære livet hvor kvinnens rolle er uvurderlig og hvor menn muliggjør det det hele. Det gjør det vanskelig å snu debatten til å handle om hvilke strukturer som styrer våre valg.

Friere og rikere, men ikke likere

solfrid"Er det ikke nettopp dette politikk handler om, å ta stilling til hvilke verdier som er viktigst, og kjempe for at stadig flere får ta del i de godene og frihetene vi har samlet oss om?" Solfrid Rød er vår neste gjesteblogger og hun tar utgangspunkt i den nye regjeringserklæringen i  sitt innlegg.

Solfrid Rød er redaktør i Fontene, fagblad for barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere. Hun liker fagpressen og fagbevegelsen, og er glad i jobben sin fordi Fontene dekker de viktige sakene og har en dedikert og dyktig redaksjon. Fontene har mottatt flere utmerkelser for sin journalistikk under Solfrid sin ledelse.

Solfrid har hovedfag i sosiologi i tillegg til en høgskoleutdanning i journalistikk. Før hun kom til Fontene jobbet hun i Handikapnytt, et fagblad utgitt av Norges Handikapforbund. Hun kommer fra Sauda, er 43 år og bor i Oslo sammen med samboer og tre barn.

Vi er svært stolte over at Solfrid fant tid til å skrive for oss. Les om hennes tanker om frihet og politikk!

......................................................................................................................................

Frihet er en uangripelig verdi. Men er det egentlig frihet å suse til butikken på en Segway for å kjøpe lakrispiper en søndag formiddag? Eller å kjøre i 130 på motorveien?

Jeg leser regjeringserklæringen, og undres. Frihet, valgfrihet og fleksibilitet gjentas på annenhver linje, og det understrekes igjen og igjen at hverdagen må bli enklere her i landet. For all del, jeg ser at det er mange gode enkelttiltak i denne erklæringen. Det er premissene jeg ikke kjøper. Bildet av oss nordmenn som ufrie, kuede ofre for en grenseløs stat, et åk av et byråkrati som spyr ut uforståelige regler, forbud og skjemaer uten annen hensikt enn å holde oss i sitt klamme grep. Det gjentas og gjentas at det må bli enklere å leve i dette samfunnet. I virkeligheten har vel ikke livet vært lettere noe sted på kloden noen gang i historien. Her på toppen av verden opplever vi en unik frihet fra verdens onder, og en tilsvarende frihet til å leve gode, trygge liv.

Men vi har litt av hvert å stri med, særlig som forbrukere, skal vi tro regjeringskameratene. Om vi for eksempel kjøper oss en idyllisk eiendom i vannkanten på Sørlandet, kommer byråkrater og politikere og ødelegger det hele med å tvinge oss til å bo der. Proffboksing og pokerturneringer har de tatt fra oss. Og vårt behov for å handle på søndager har vært undertrykket lenge nok. Inngripen i den enkeltes frihet til å gjøre som hun vil forstås som ufrihet. Frihet blir da antitesen til forbud, påbud og plikter, uten at man stiller det enkle spørsmålet: Frihet for hvem? Er det ikke åpenbart at min frihet til å handle på søndager innebærer ufrihet for butikkansatte? At arbeidsgivers frihet til å kreve lengre arbeidsøkter griper inn i ansattes fritid og privatliv? Eller at forenkling og avbyråkratisering av byggeforskriftene innebærer enda flere fysiske barrierer for funksjonshemmede?

Valgfrihetens apostler stiller ikke spørsmålet: Frihet til hva? Ut fra eksemplene som brukes og løsningene som presenteres kan det virke som om enhver inngripen, enhver mekanisme som hindrer meg i å maksimere mitt potensiale, er like alvorlig. Dermed havner boplikt og forbud mot fyrverkeri i samme kategori som diskriminering og dårlig undervisningstilbud. Men handler ikke politikk om å definere hvilke friheter og verdier som er viktigst? Om å verne om det beste vi har, og forsøke å gjøre noe med resten? Noe av det beste med Norge er små sosiale forskjeller, relativt sett. Et viktig grep for å holde på det er å la alle barn gå på samme skole, en god skole som minimerer betydningen av sosial bakgrunn. Den ryker hvis friheten til å etablere private skoler trumfer verdien av én skole for alle.

Altså, jeg misliker å sitte i bilkø, og jeg har ofte manglet en ingrediens eller to til søndagsmiddagen. Men er dette angrep på min personlige frihet? Nei, det er trivialiteter i en annen divisjon, det kan ikke holdes opp mot verdien av at mine barn går på en skole som gjenspeiler befolkningen, at de har venner med ulik økonomisk, sosial og kulturell bakgrunn.

Å ha personlig frihet som mantra er et godt retorisk grep. Ingen kan jo være imot frihet. Men høyresidens frihetsbegrep framstår ofte som rein ideologi, løsrevet fra virkeligheten. Det problematiseres ikke at den enes frihet har konsekvenser for den andre, eller at summen av enkeltmenneskers frie handlinger ikke nødvendigvis betyr frihet for de mange. Problemet er ikke at vi har for lite frihet i dette landet, men at friheten er skjevt fordelt.

I valgfrihetens blindsone spinnes sosiale mønstre av kjønn og klasse. Vi har et kjønnsdelt arbeidsliv, og menn på Oslos vestkant lever 12 år lengre enn sine medborgere på østkanten. Sosiale problemer har en tendens til å hope seg opp, og til å gå i arv. Hvis man ønsker å bekjempe slike mønstre, må man være villig til å styre politisk mot definerte mål. Når fedrekvoten så ofte brukes som eksempel, er det fordi den viser hvor effektivt et politisk vedtak kan være. Ja, den griper inn i familiens valgfrihet. Men den sikrer barnet en relasjon til begge foreldrene, den bidrar til likestilling både i hjemmet og i arbeidslivet, og den gir norske fedre en valgfrihet de aldri har hatt før.

Og er det ikke nettopp dette politikk handler om, å ta stilling til hvilke verdier som er viktigst, og kjempe for at stadig flere får ta del i de godene og frihetene vi har samlet oss om?

"Hold hode kaldt og hjerte varmt"

c1ca68bfbbdc864b81f850eb36de3729Hun satt med ryggen inntil veggen, jeg så på henne fra siden. Hun stod på kanten av et liv, usikker og sikker, moden og umoden. Ungdom. I fanget lå en stor bunke med papirer. «Det er livet mitt det her, sånn de ser det»

Hun tok meg gjennom høydepunktene i papirbunken. Dvelte ved noen dokumenter, slike som rapporter fra psykologer som beskrev henne med kliniske og distanserte begreper. Hun dvelte ved beskrivelsen av forholdet mellom henne og mor og far. Og hun dvelte ved vurderingene og antagelsene av hva hun som liten har opplevd av omsorgssvikt.

Hun så så liten og sårbar ut der hun satt, men hun gjentok ved jevne mellomrom at det ikke gjorde noe å lese sånt. Og kanskje overførte jeg min egen sårhet for å blir analysert av andre som egentlig ikke kjenner meg. Men jeg tror likevel at man ikke kan være upåvirket av å lese rettsdokumenter om seg selv.

Jeg har skrevet slike dokumenter, fylkesnemdsaker og jeg vet hvor viktig det er å være presis i sine beskrivelser. Det finnes et eget stammespråk med ord og uttrykk som brukes hyppig og som tilsynelatende vekker samme assosiasjoner hos en fellesgruppe fagfolk som bedriver barnevernsarbeid. I fylkesnemdsaker skal du først og fremst beskrive problemene, for så å foreslå løsninger innenfor barnevernlovens tiltaksapparat. Eller egentlig heter det seg at man beskriver den helhetlige omsorgsituasjonen. Den er ofte problematisk når den havner i fylkesnemda.  Fylkesnemdsaker blir likevel aldri en fullstendig analyse som løfter frem helheten i livet ditt.  Øyeblikk av lykke, hunden du boret ansiktet ned i og fant trøst hos, hesten som bar deg avgårde i galopp mens håret flagret og du trodde du kunne fikse alt.    Øyeblikket der mamma var nær og mild og pappa tok deg på fanget og strøk deg over håret. Det står ikke i sakspapirer, men   er skrevet i et hjerte. I sakspapirer finner man sjeldent spor av de fine øyeblikkene som også utgjør et liv. De øyeblikkene du holder fast i når livet krever deg.

Ved kjøkkenbordet satt jeg som har skrevet slike saker og hun som var gjenstand for sånne saker. Hun reflekterte over hvor lite hun kjente seg igjen i beskrivelsen av livet sitt, jeg reflekterte over de anvendte skråsikre og distanserte begrepene som brukes når et liv oppsummeres. Hvor lite det passet til denne levende, reflekterte jenta ved siden av meg. Så sa hun det som for alltid er en barnevernsarbeiders frykt og som bet seg fast i hjerte mitt.

«Men de har ikke forstått noen ting, de har aldri forsøkt, de har aldri spurt meg»

Først strittet jeg litt mot. Selvsagt har de hørt henne, hun er sitert flere ganger, i papirene har hun flere ganger gitt sitt syn på saken. På kanten til å argumentere i mot tok jeg meg i det og spurte henne hvorfor hun mente det.

Og forklaringen hun gav kan bare et veldig moden, livserfarent menneske gi. Alle de gangene hun er blitt tatt inn i teksten er når hun har gitt forklaringer på faktiske hendelser. Hennes syn på episoder eller situasjoner. Hennes syn på diagnoser. Hennes syn på tiltak. Det handler mye om hva hun gjør mer enn hvordan hun har det.

« De har aldri bedt meg forklare ordentlig hvorfor jeg gjør det. De har ikke tatt seg tid til å se sammenhengen med hvordan livet mitt var i den perioden og hva jeg gjorde. Hvordan alt var følelser.»

Og så fortsatte hun og forklare slik at det til slutt er terapeuten som sitter å biter seg hardt i underleppa for å unngå at tårene slipper til. Dette er hennes historie, men den berører min. Den berører meg på et personlig plan, men også på et profesjonelt.

I flere år har barn og unge hatt rett til å bli hørt i de sakene som angår dem. For barnevernet har det betydd at saksbehandlere faktisk må snakke med barn, lytte til barn og forstå hva de sier. Det er krav til at det skal dokumenteres og i f.eks fylkesnemdsaker betyr det at barnets syn på saken skal belyses og at når de er over 15 har  de egne, selvstendige  partsrettigheter.

Men det er forsket på hvordan og hvor mye barnevernsfolk snakker med barn, forskningen viser ikke til imponerende resultater. Den rødgrønne regjeringen ved Inga Marte Torkildsen styrket barns rett til medvirkning og retten til å bli hørt. Gjennom Torkildsens politiske virke ser man at det går en rød tråd og den går langs nettopp dette temaet. Betimlig, viktig og riktig!

Jeg har ikke møtt en barnevernarbeider som ikke syntes dette er viktig, men de fleste jeg har møtt synes det er krevende og ofte vanskelig. Og kanskje er det nettopp fordi det er så vanskelig  saker vi snakker om. Det er ikke handleliste eller karakterer.  Det er følelser, det er skam, det er tabuer. Det kreves mye av både den som lytter og den som snakker om man skal lykkes i å formidle hva det egentlig handler om.

Psykologspesialistene Mogens Albæk og Heine Steinkopf  Sier at i stede for å gi ungdom med atferdsproblemer piller skal de overøses med omsorg og kjærlighet. Inga Marte Torkildsen omskapte nesten et helt departement til kjærlighetsdepartementet da hun gang på gang og så ofte som mulig snakket om kjærlighet i barnevernet.

På sitt modige vis og ved sin ærlige analyse tenker jeg at det er det her den unge damen ved siden av meg forsøkte å fortelle meg. Det var den nyanserte historien hun fortalte og ba meg tro på. Nyansene i en fylkesnemdsak. De nyansene som forsøker å få fokuset vekk fra hva hun gjør til hvordan hun har det, hva hun kjenner på av følelser, hva hun trenger. Det hun gjør er mer en nok til å fylle kriteriene i en paragraf. De er nok til å fastslå at behandling er påkrevd. De beskrives kjølig og distansert i en fylkesnemdsak. Men mens hun fremstod som en ungdom med store atferdsproblemer for barnevernsarbeideren, klarte man ikke å beskrive den lille jenta med sønderknust hjerte med ryggen mot veggen som kjempet for sitt sønderrevne forhold til sine foreldre. Som beskriver, men ikke forstår, at forholdet til de nære omsorgspersonene er skjevt, og som vet at hun trenger dem, men ikke klarer å finne ut hvordan. Som forstår at trusselen først og fremt ligger i at ingen vil ha henne lenger.

Og så henger det usagt mellom oss, « alle trenger noen, alle trenger ubetinget kjærlighet»

Men jeg forstår. Jeg gjør endelig det. Vi må finne ut av hvordan vi skal lykkes med det sammen. Hvis jeg lytter godt vil hun fortelle meg det. Og jeg kan ta i bruk min kunnskap slik at hun kan finne veien videre.

Å arbeide med barn og unge i barnevernet kreve et skapt hode og et skapt fokus. Kunnskap om hva barn trenger og kompetanse i hvordan vi møter barn og hjelper dem til å leve deres liv og nå deres potensiale. Men det krever også kjærlighet. Å høre hva barn sier og videreformidle deres synspunkter krever en utsøkt kombinasjon av kunnskap, ferdigheter og kjærlighet. Det er derfor det er så vanskelig. Vanskelig fordi vi må lytte med hode og hjerte, gjøre oss sårbare og tåle historiene om liv levd i nyanser og kontraster og evne og formidle det med den kunnskapen vi har.

Alt dette skal man som barnevernsarbeider fikse i en hverdag presset av økonomiske rammer og altfor mange barn å ta vare på, lytte til og formidle for. Det er en balanseøvelse de færreste av oss er i stand til å håndtere. Men det er en annen historie.

Valg,- din stemme avgjør!

2013-09-08 19.42.58

Villrosene har hatt det utrolig fint i Valgkamp 2013. Vi har møtt mange fine mennesker, sett mange fine steder, avdekket en mengde nye postkasser..facebook_-1317506766

Men jeg må innrømme at jeg lørdag kveld sjekka inn på sofaen, la beina høyt og foretok en liten kritisk ransakelse av hvorfor jeg har brukt all min fritid på valgkampen.

Det er fordi: (lover at dette skal bli rimelig kort)

1.Jeg tror på det samfunnet som gir alle like muligheter. Det er ikke lommeboka og pengene som avgjør hvilke muligheter du er gitt når du fødes. Et samfunn som omfordeler resursene, slik at alle har samme muligheter og et samfunn som utjevner fremfor skjevfordeling.

1095073_10151709931341773_469683120_n2.  Jeg tror på et samfunn som tar ansvar for likestilling gjennom å ha gode velferdsordninger som sørger for kvinner og menn kan delta likt både hjemme og i arbeidslivet. Jeg tror på det samfunnet som prioriterer foreldrepermisjon, som har pappaperm og som satser på barnehager. Fordi det er bra for barna. Og det er bra for foreldre.

3. Jeg tror på et regulert arbeidsliv med en sterk arbeidsmiljølov som gir vern. Jeg tror på faste stillinger fremfor midlertidige, jeg tror på et inkluderende arbeidsliv som tilrettelegger for arbeidstakere med særskilte behov.

4. Jeg tror på et samfunn som skaper arbeidsplasser fordi arbeidsdeltagelse er 554228_10151253746181773_1851085893_nviktig for enkelt mennesket, men også for samfunnet. Menneskene er vår viktigste ressurs.

5. Jeg tror på et samfunn som har et sterkt offentlig helsevesen og som bruker resursene sine til å styrke tjenestene heller enn å la noen tjenes penger på andres sykdom.

229462_10151210108886773_422566255_nEt innovativt helsevesen som driver med fremtidsrettet forskning. Et helsevesen som gir deg rett til behandling når du trenger det som mest, uten at lommeboka di avgjør hva slags tilbud du har.

6. Jeg tror på en offentlig skole der det ikke betyr noe om foreldrene er rike eller fattige. Der barna møtes klasseløse og kan foreta sin egen klassereise gjennom kunnskap og sosial omgang på tvers av alle klasser, fordommer, tro og etnisitet. Jeg tror på den skolen fordi den utjevner forskjellene mellom oss. Jeg tror på en karakterfri barneskole som gir barn muligheter til å oppleve mestring uavhengig av et tall.307609_10151344088801773_1037518665_n

7. Jeg tror på et samfunn som gir barn rett til å delta og bli hørt. Et samfunn som tar ansvar for sine mest sårbare barn, gjennom blant annet å styrke barnevernet gjennom flere stillinger og øke kompetansen.

8. Jeg tror på det samfunnet som tar internasjonalt ansvar gjennom bistand, men også gjennom å ta imot flyktninger og asylsøkere. Jeg tror på et flerkulturelt samfunn med rom for alle.

9. Jeg tror på et samfunn som tar genrasjonsansvar gjennom å hele tiden sørge for å ikke bruker opp penger som neste generasjon vil ha bruk for, men som tar regningen selv. Jeg mener at handlingsregelen er viktig.

10. Jeg tror på den norske modellen. Fordi den har brakt oss trygt gjennom en stormende utvikling vårt samfunn har hatt de siste ti årene. Fordi den viste seg å være robust da resten av verden kollapset under finanskrisen. Og fordi den modellen har gitt oss det samfunnet som har blant den  høyeste graden av økonomisk likhet i verden. Og fordi økonomisk likhet rett og slett er sunt.

574568_10201350917803215_293558966_n

Jeg kunne fortsatt. Men jeg stopper her.

Erna Solberg har uttalt gang på gang at hun ønsker « et helt annerledes samfunn» Det synes jeg er en helt ærlig sak. Men for de som har tenkt å stemme på henne eller hennes bestevenner, Venstre, Krf eller Fremskrittspartiet må man legge merke til at det de sier er at de ønsker et helt anderledes samfunn.  Ikke en justering eller finpussing. Det er helt andre prinsipper som ligger til grunn for deres løsninger. Og det er en helt ærlig sak å ønske seg privat skoler og privatisere helsevesenet. Men hvis du velger det, må du vite hva det innebærer for deg, dine barn og dine foreldre.  Når Siv Jensen og FrP ikke vil ha den norske modellen, må du vite hva hun vil erstatte den med og hva du risikerer om den modellen forsvinner. Når Venstre vil endre arbeidstidsbestemmelsene, tillate mer overtid og innføre midlertidige stillinger i alle sektorer må du faktisk ta innover deg hva det innebærer for deg og for dine kollegaer.

Jeg har møtt mange på stand som sier at de ikke tror det betyr noe forskjell hvem som sitter i regjering. Hvis det er tilfellet vil det være en falitterklæring for demokratiet. Jeg tror på de borgerlige partiene når de sier de er klar til å gjennomføre sine endringer. Jeg vil bare ikke ha de endringene.

Andre jeg har møtt har sagt at vi kanskje har det for godt. Og det synes jeg er så vondt å høre. Det er egoistisk rett og slett. Jeg møter mange som slett ikke nødvendigvis har det for godt. Jeg kjenner mange som er avhengig av velferdsordninger. Det er ikke noe godt å være avhengig av sånt. Men det er godt å ha sikkerheten i et velferdssamfunn. Og jeg har møtt mange som tror at syketrygd og sosialtrygd blir bedre med en borgerlig regjering. Det er et løfte jeg aldri har hørt blitt gitt. Tvert om har jeg hørt om karensdager og at for mange er på uføretygd.

Nei, jeg vet at dagens samfunn ikke er perfekt. Jeg vet det finnes flere områder å skape flere og bedre løsninger på. Men jeg velger å holde fast med verdiene til den rødgrønne regjeringen og tror at de verdiene vil lede frem til de beste løsningene. Felleskapsløsningene.

Med beina plassert på sofaen, etter mange times valgkamparbeid for en rødgrønn regjering og Arbeiderpartiet er dette svaret. Fordi derfor.

Fordi vi tror på den norske modellen og vil satse på den. Fordi vi tror på felleskapet.

I morgen går vi til valg. Og uannsett hva du tror på at samfunnsløsninger må du hvertfall gjøre to ting. Ta valget på alvor og stem!

Ikke la andre bestemme over deg. Det er fire år til neste gang!

.facebook_-34167949

Valget betyr noe for deg

May Britt May Britt har fundert over hvorfor hun har brukt så mye tid på politikk. Her er svaret. Vår neste gjesteblogger er May Britt Lagesen. Hun er Fylkesråd og 5. stortingskandidat for Arbeiderpartiet i Nord-Trøndelag. Hennes politiske liv har i stor grad vært preget av lokal politikk. May Britt  er utdannet barnevernspedagog med videreutdanning og min jobberfaring har jeg fra Fagforeningen FO, Barnevern, skole, BUP, i arbeid med funksjonshemmede og mennesker med rusutfordringer. May Britt har vært enslig mor med overgangsstønad ( på 90 tallet)  og  har i dag en flott samboer, stabil  økonomi og 2 barn på 6 og 24 år samt 2 bonusbarn på 18 og 24 år.

Gjennom sine livserfaringer og i sitt politiske liv vet hun at samfunnet i dag består av mange utfordringer og uløste oppgaver, og da er hun spesielt opptatt av livssituasjonen til de svakeste i samfunnet, de som ikke har store ressurssterke interessegrupper som ivaretar deres interesser.

Vi er veldig glad for at May Britt ville blogge for oss og ønsker henne lykke til ved valget! God lesning.

.....................................................................................................

Jeg har den siste tiden reflektert en del over hvorfor akkurat jeg har brukt mye av min fritid, mitt arbeids-familie og privat liv, nettopp til politikken og da selvfølgelig til det partiet jeg representerer, Arbeiderpartiet.

Fordi:

Av og til kan en få inntrykk av at det ikke spiller noen rolle hvem som styrer landet, hvilken politikk som til enhver tid er grunnlaget for de veivalg vi tar i Norge. Det inntrykket er feil.

I 1887, da Arbeiderpartiet ble stiftet i Arendal, inneholdt partiprogrammet fire punkt: Progressiv beskatning, streikerett, normalarbeidsdag og allmenn stemmerett for alle. Fra da har Arbeiderpartiet i Norge vært en kraft som har kjempet for rettene til arbeidere, kvinner og fattige.

Rederdatteren Fernanda Nissen var kanskje den som gjorde mest for å synliggjøre og presse fram stemmerett for kvinner. Hun så urettferdigheten i samfunnet, og kunne ikke godta den. Hun og Arbeiderpartiets kvinneforening arrangerte demonstrasjoner, markeringer og bygde folkeopinion slik at flere så urettferdigheten. Kvinner fra alle samfunnslag deltok i denne kampen. Min sambygding, Fredrikke Marie Quam, var også en sterk på driver.

Det var imidlertid en forskjell mellom Quam og Nissen. Quam ville likebehandles med mennene fra sin egen klasse – de som hadde land og eiendom – mens Nissen kjempet for at alle kvinner skulle få stemmerett. Den samme forskjellen ser vi mellom Venstre og Arbeiderpartiet. Venstre bygde Arbeidernes hus. I motsetning til det andre borgerlige partiet, Høyre, mente de det var viktig at arbeiderne også skulle få ett sted å samles. Arbeiderbevegelsen, LO og Arbeiderpartiet, bygde Folkets hus. Vi bygde et Folkets hus, der alle var velkomne og alle skulle få være med. Det var ikke bygd på Venstre medlemmers medlidenhet med de fattige arbeiderne.

Det er fra dette skillet mellom borgerlig og sosialdemokratisk politikk vi fortsatt finner skillelinjene i politikken. Det er herfra arbeidsledighetstrygd kommer fra. Det er herfra sykepenger kommer fra, og pappaperm og før det, betalt fødselspermisjon. Det er her skillelinjene går mellom en velferdsstat som skal ta vare på, og inkludere og gi muligheter til alle, og en stat som bare skal legge til rette for at det er de vellykkede og sterke som skal få mulighet til å leve sine liv.

I dag har vi progressiv beskatning, vi har streikerett, normalarbeidsdag og allmenn stemmerett for alle – kvinner og menn, fattig og rik. Enkelte statsvitere, spesielt fra USA, har gitt uttrykk for at historien har tatt slutt. At vi har funnet den beste styringsformen. Dette vil jeg advare på det sterkeste mot. I dag mener jeg det er viktigere enn noen gang å minne om at historien ikke nødvendigvis går i en gitt retning, en retning der vi stadig får en bedre levestandard og større frihet. Vi kan få det verre. Det er bare å se seg litt rundt. I mitt andre «hjemland» Spania, vokser det nå opp en generasjon med unge som vil ha langt færre muligheter til å leve lykkelige og gode liv, enn foreldrene sine. Det samme skjer i Sverige, i Hellas og i Portugal.

Arbeid til alle er, etter mitt syn, en av de viktigste politiske tiltak mot fattigdom. Arbeid til alle er Arbeiderpartiets viktigste sak. Aldri har så mange levd av eget arbeid i Norge. Arbeid gir frihet, sosial- og økonomisk trygghet. Det gir folk muligheten til å leve sine egne liv i ett fellesskap både for barn og voksne.

Men vi har ikke kommet langt nok, det er fortsatt ikke godt nok. Det er mange som sliter i samfunnet vårt, det er fortsatt mange som av ulike årsaker ikke kan jobbe. Det er fortsatt for mange som sliter med en hverdag der endene ikke møtes. Jeg mener at svaret er å opprettholde og ikke minst videreutvikle en god og rettferdig fordelingspolitikk, og der det offentlige skal ha kontroll over enkelte felt i samfunnet vårt. Da vil alle får en reell mulighet til å delta i fellesskapet og få like muligheter, uavhengig av sosial eller økonomisk status. . Derfor er det viktig med ett sterkt nei til skattekutt, og ett sterkt nei til ukritisk privatisering av fellesoppgavene vi har i samfunnet. Dette var politikken i 1887 og det er politikken i 2013.

Fra Høyre, FrP og Venstre hører vi ofte at «det skal lønne seg å jobbe». Ser vi på deres alternative statsbudsjetter for 2013, blir det tydelig at det ikke vil bli snakk om å gjøre det lettere for de som av ulike årsaker ikke er i jobb. Venstre kutter sykepengeperioden fra 12 til 11 måneder, de vil innføre normerte sykemeldingsperioder og de vil utvide antall ventedager for å få dagpenger. Høyre ønsker å innføre normerte sykemeldingsperioder, samt kutte i overgangsstønad til enslig mor og far. Høyre er også utydelig i forhold til sykelønn. FrP kutter i sykepenger med over 1,5 milliarder, 500 millioner i dagpenger og de kutter grunnstønaden i uføretrygda med nesten 2,4 milliarder.

Hvis noen har fått deg og dine til å tro at dette ikke kan skje i Norge, tro om igjen. Jeg er ikke et sekund i tvil om at vi skal ta Erna Solberg på det ytterste alvor når hun sier at hun ønsker «ett helt annerledes samfunn». Mine grunnverdier sitter i ryggmargen. Historien, verdiene og fellesskapstanken er selve grunnmuren for mitt politiske engasjement. Samfunnet, slik det er i dag, har ikke gjort seg selv. Det er harde og tydelige politiske prioriteringer som er grunnlaget for velferden og for likestillingen. Det vil det også være i fremtiden. Det jeg derimot kan være enig med de borgerlige om. er at også Norge trenger nye gode ideer for å løse våre velferdsutfordringer, men da må grunnverdiene om fellesskapstanken være grunnlaget for politikken. Ellers vil vi miste mange på veien. Det er en god fordelingspolitikk, der alle bidrar etter evne som er grunnlaget for ett bedre liv for den enkelte, for alle. Dette viser historien og dette vil gjenspeile seg også i fremtiden.

Oppsummert tror jeg dette er deler av min forklaring -eller historien om hvorfor jeg har brukt store deler av min fritid, mitt arbeids, familie og privatliv til politikken og Arbeiderpartiet.

Jeg vil sitere tidligere statsminister fra 1976 til 1981, Odvar Nordli, om valget 9.sept 2013: Det er ingen angrefrist om du stemmer på de borgerlige i år.

Godt valg!

Mer bruk av straff som virker

Foto: Berit Roald/Scanpix Det blir fengsel i Agder, kanskje to!

Villrosene er strålende fornøyd med å presentere justisminister Grete Faremo som vår gjesteblogger. I dette innlegget skriver hun om hvordan hun vil ha mer av straff som faktisk virker.

Grete Faremo er fra Byglandsfjord i Setesdal. Hun har vært bistandsminister, olje og energiminister, forsvarsminister og justisminister to ganger. Bak seg har hun flere direktørjobber bl a forStorebrand og Norsk Abeiderpresse. Hun har en lang og allsidig karriere både i politikken og næringslivet.

Vi er veldig stolt over å pressentere et ferskt og dagsaktuelt innlegg fra vår justisminister!

God lesning!

..............................................................................................

Regjeringen har i åtte år jobbet for at straffegjennomføringen skal brukes til å få de domfelte over på rett kjøl. Dette arbeidet vil høyresiden i norsk politikk rive ned.

Regjeringens mål har fra dag én vært at soningen skal være mer enn straff. Den skal ha et innhold som bidrar til at de straffedømte kommer over i et annet spor. At de får en form forutdanning som kan brukes i arbeidslivet. At de tilbakeføres til samfunnet. At de ikke skal begå ny kriminalitet når de kommer ut. Det er dette vi kaller tilbakeføringsgarantien.

Denne politikken har gitt resultater. En ny rapport viser at for hver krone vi investerer i tilbakeføringsgarantien, får vi seks ganger så mye tilbake i samfunnsøkonomisk gevinst.

Mitt spørsmål er: Vil Høyre og Frp skusle bort denne gevinsten? Skal vi ta høyresidens innstilling til alternative måter å sone en straff på som eksempel, er svaret dessverre ja.

Suksess med hjemmesoning I fem år har domfelte i flere fylker kunnet sone sin straff hjemme med en elektronisk lenke rundt ankelen. Både Høyre og Frp har vært imot hele veien – til tross for at all statistikk og alle evalueringer viser at ordningen har vært en kjempesuksess:

Så langt har over 9400 domfelte søkt, og over 5200 har gjennomført hele eller deler av straffen med elektronisk kontroll. Bare 249 domfelte har blitt overført til fengsel etter brudd på reglene – en andel på under fem prosent.

Det er lite tilbakefall til ny kriminalitet blant dem som soner med elektronisk kontroll. Kun 10 prosent blir dømt på nytt etter to år. Gjennomsnittet i kriminalomsorgen er på litt over 20 prosent. Hjemmesonere opplever dessuten liten eller ingen endring i sysselsetting. De avbryter heller ikke utdanning, og kun svært få mottar mer økonomisk sosialhjelp.

I tillegg er ordningen rimelig: En fengselsplass med høy sikkerhet koster i gjennomsnitt 870 000 kroner pr. år. En fengselsplass med lav sikkerhet koster 550 000 kroner. En plass med elektronisk kontroll koster kun 370 000 kroner.

Landsdekkende ordning Under den rødgrønne regjeringen er det etablert ny straffegjennomføringskapasitet i kriminalomsorgen tilsvarende om lag 890 fengselsplasser. Likevel er det høyt press på fengslene, særlig når det gjelder bruk av varetekt. Vi trenger flere soningsplasser.

Det tar tid å bygge nye fengsler – det er helt avgjørende at vi også tenker alternativt. Derfor ønsker regjeringen å øke andelen som soner gjennom elektronisk kontroll, og vi vil neste år bevilge penger til å gjøre denne ordningen landsdekkende. Denne utvidelsen vil gi oss 105nye soningsplasser. I vår fikk vi dessuten på plass en lovendring som åpner for bruk av hjemmesoning med elektronisk kontroll som alternativ til varetektsfengsling – til tross for at høyresiden stemte mot. Det bidrar også til å redusere presset på kriminalomsorgen.

Vi vil også bevilge 20 millioner kroner til iverksettelse av bøtetjeneste. Bøtetjeneste gir deg mulighet til å gjøre opp for en bot gjennom samfunnsnyttig tjeneste i stedet for å sitte i fengsel. Dette vil frigjøre ca. 50 fengselsplasser og på den måten også bidra til en bedring av varetektssituasjonen.

Egen ungdomsstraff Regjeringen er opptatt av at barn under 18 år ikke skal settes i fengsel, med mindre alle andre tiltak har vært vurdert. Fra neste år vil vi at domstolene skal kunne idømme unge lovbrytere en egen ungdomsstraff, der de følges opp av egne team ved konfliktrådet.

En forutsetning for at ungdomsstraffen kan tre i kraft, er at det finnes egne ungdomskoordinatorer ved konfliktrådene. Derfor vil regjeringen styrke bevilgningen for å etablere oppfølgingsteam med ungdomskoordinatorer ved alle landets 22 konfliktråd. Målet er at ungdomsstraffen kan tre i kraft 1. juli 2014.

Øke kapasiteten Jeg har nylig fått overlevert en utredning om behov for nye fengeselsplasser. Den konkluderer blant annet med at det vil være behov for et eller to fengsler på Agder. Det gleder meg. Ikke kun fordi det er viktig for de innsatte, ansatte og deres familier. Mn også fordi at fengsler er viktige kompetansearveidsplasser. Det trenger vi på Agder. Jeg legger utredningen til grunn og vil prioritere å få bygget et eller to nye fengsler på Agder.

Krise for kriminalomsorgen Jeg mener høyresiden må svare på hva en mulig borgerlig regjering vil gjøre med alternative straffegjennomføringsformer som hjemmesoning med elektronisk kontroll. De må svare på om de vil videreføre tilbakeføringsgarantien. Eller skal klokken skrus åtte år tilbake? Skal fengsel bare bli ren oppbevaring av domfelte, under verst mulige forhold – med de konsekvensene det vil ha for tilbakefall til kriminalitet?

Det vil i så fall spenne bein under det møysommelige arbeidet som er lagt ned på å fylle soningen med innhold. Valget handler også om hvorvidt vi skal ha en straff som virker – eller bare en straff som svir.

Stem SV – for barnevernet si skuld!

Foto: Stig Weston Oddny skriver om sin hjertesak og om hvorfor det er nettopp SV som tar ansvar for å styrke barnevernet når de er i regjering

Oddny Miljeteig er vår neste gjesteblogger. Hun er et fyrverkeri av ei dame med et sjeldent sterkt engasjement.

Oddny er sosionom og har i 12 år vært fylkessekretær i Fellesorganisasjonen i Hordaland. I dag er hun gruppeleder for SV i Bergen bystyret og medlem av landsstyret til SV.

Vi skylder også Oddny og si at hun er den mest entusiastiske nynorskbrukeren vi vet om!

I dette innlegget setter hun barnevernet på dagsorden og viser hvordan SV har gjennomført et enormt barnevernløft og fortsatt vil bidra til at sårbare barn får riktig hjelp til rett tid!

God lesning -husk å stem!

............................................................................................................

Overskrifta er litt feil. Men likevel rett. Det er sjølvsagt barnevernsborna det handlar om. Likevel: Skal barnevernsborna gjevast den beste omsorg og dei beste tilbod og tiltak, må barnevernet ha nok kompetente tilsette, nok tiltak å rå over – og oppslutnad blant politiske parti og i befolkninga. Då må barnevernet prioriterast. Mellom Matz Sandman og Audun Lysbakken var det ingen barnevernminister som sette barnevernet øvst på sin politisk dagsorden.

Det er påfallande for ei som har hatt barnevernet som politisk hjartesak i fleire tiår: etter at SV inntok Barnedepartementet, har barnevernet vorte politisk allemannseige. Og dei partia som ikkje har prioritert barnevernet når dei sjølve har site ved roret, dei har etterkvart stått i kø for å seia at regjeringa ikkje prioriterer barnevernet høgt nok.  Der dei sjølve sit i fleirtal i kommunestyra, der har dei ikkje prioritert barnevernet. Frivillig prioriterer ikkje norske kommunar barnevernet, plar eg seia.  Det er ein regel med få unntak. Og kan du seia meg ein politikar som har fremja barnevernet som si fremste prioriterte hjartesak? Eg har spurt i diverse forsamlingar av barnevernsarbeidarar når eg har hatt høve til det opp gjennom åra, og det har vorte drypande stilt……somme har nemnt Karin Andersen, sjølv om ho er «meir på fattigdom».  Og så har dei nemnt meg.  Sjølv om eg er lokalpolitikar.  Stortinget flyt ikkje over av barnevernspolitikarar – eller for den del av barnevernsparti. Det ser også fagfolk som står barnevernet nær. No mobiliserer Magne Raundalen, Kari Killen  og fleire med dei for at Inga Marte Thorkildsen må få fire nye år som stortingsrepresentant – i alle fall som stortingsrepresentant. For Inga Marte har sett utsette born øvst på sin politiske dagsorden. Og Audun Lysbakken sa frå fyrste stund som statsråd at barnevernet stod øvst på hans minister-sakliste.  Det har vist att i det kommunale barnevernet.

1000 øyremerkte stillingar til det kommunale barnevernet har kome med dei to SV-statsrådane i denne perioden. 1000 stillingar.  Regjeringa prøvde seg for 2010 med å auka dei frie midlane til kommunane for 2010 med merkelapp 400 stillingar for barnevernet – det vart det 110 stillingar av. Som sagt: Frivillig prioriterer ikkje kommune-Noreg barnevernet. Øyremerking måtte til. For 2011 øyremerkte regjeringa v/barnevernstatsråd Audun Lysbakken  400 stillingar, så 70 i tillegg i 2012 og altså 270 for 2013. Og no har Audun og Inga Marte kunngjort at det kjem 150 nye , øyremerkte stillingar for 2014 – viss denne regjeringas statsbudsjett står seg. 1000 stillingar – det er faktisk noko å skriva heim om – og det hjelper!

Eg er så frimodig at eg gjev SV æra for barnevernløftet. «Barn og unge først»! Framleis står mykje att å gjera i og for barnevernet. Direktoratifiseringa og byråkratiseringa av det statlege barnevernet må snuast slik at pengane går til born, unge og tiltak og ikkje til måling og rapportering.  Fleksibelt må barnevernet bli – i store og i små kommunar.  Uansett kor vi vrir og vender på det: folk bur også i små og grisgrende kommunar.  Det nyttar ikkje med organisatoriske A4-løysingar for barnevernet. Og det held ikkje med nullvekst. Det er eg viss på. Difor treng barnevernet og barnevernsborna eit parti som vågar å setja barnevernet fremst – og som om nødvendig byter bort andre prioriteringar for dei mest utsette borna si skuld. Det har SV gjort. Det vil SV gjera igjen.  Det er ein av grunnane til at eg stemmer SV og jobbar dag og natt for å få partiet over sperregrensa og Audun Lysbakken på Stortinget frå Hordaland.  Har du barnevernsborna og barnevernet i hjarta ditt, oppmodar eg deg til å gjera det same 9. september!

Oddny Miljeteig, sosionom og gruppeleiar for SV i Bergen bystyre

Spør hva du kan gjøre for samfunnet – og hva samfunnet kan gjøre for deg

nina sandberg Nina er er Nesoddens første kvinnelige ordfører . Hun har en oppfordring til deg!

Vår neste gjesteblogger er Nina Sandberg. Hun er fra Tromsø, er utdannet statsviter, har arbeidet i mange år som forsker og etter hvert forskningsleder på NIFU, med særlig ansvar for studier av grunnskole og videregående opplæring.  Hun flyttet fra Oslo til gård på Nesodden da barna var små, og ble engasjert i FAU, Kommunalt  Foreldreutvalg og etter hvert Arbeiderpartiet.

I 2011 ble Nina første kvinnelige ordfører i Nesodden kommune, en kommune med 18.000 innbyggere.

Nina har tre barn. Ninas datter, Astrid, døde i en tragisk ulykke da hun var 12 år. Hun ble påkjørt på vei hjem fra et skoleball, rett ved der hun bor. Det er den store sorgen i hennes liv. Takket være en enorm støtte av alle rundt henne, helsevesen og NAV, har hele familien det bra i dag, men livet er annerledes.

I dette innlegget skriver hun om hvorfor stemmeretten er så viktig å knytter sammen historien om kvinnersstemmerett med valget 9.september. God lesning!

...........................................................................................

Stemmerettsjubileet har blitt mangfoldig markert. Snart er det stortingsvalg. Da kan vi feire på beste måte, ved å strømme til valgurnene som aldri før. Det er to viktige grunner til at vi bør hedre våre formødre og bruke stemmeretten: Vi får makt selv, og vi gjør folkestyret sterkere. Stortingsvalget 2013 er viktig, og det kommer til å bli jevnt. Hver eneste stemme vil telle for resultatet. Så stem!

Stemmerett er nødvendig for å påvirke samfunnsstyringa. I våre dager diskuterer vi for og i mot 16-åringers stemmerett. Samtidig opplever vi at demokratiske rettigheter ikke tas i bruk. Avisene har felles kampanje for å få opp ungdommens valgdeltakelse. På nettstedet «Min stemme 2013» gir 23-åringen Nicoline en god begrunnelse for hvorfor: "Generasjoner før meg har kjempet med nebb og klør for stemmeretten. Jeg tar ikke retten til å delta for gitt og vil selvsagt stemme. Ungdom skal styre fremtiden så ungdom må engasjere seg!»

Kvinner har hatt stemmerett i 100 år, men samfunnsendring tar tid. Først i 1971 var kvinnerepresentasjonen i norske kommunestyrer over 10 prosent. Selv ble jeg som første kvinne ordfører i Nesodden i 2011.  Utenfor formannskapssalen hang 174 år med tidligere ordførere i glass og ramme. Galleriet ga i seg selv inspirasjon til å stille til valg. Ubalansen ble påfallende konkret.

I sommer sendte NRK dokumentaren «Historien om en øy».  Jeg kjente meg godt igjen i noe Sissel Rønbeck fortalte her: I 1975 takket hun opprinnelig nei til å bli lederkandidat for AUF, fordi hun mente hun kunne for lite. Men så opplevde hun hvordan unge menn med selvfølgefordelte vervene seg i mellom, tilsynelatende uten å regne med konkurranse om kandidaturene. Da ombestemte hun seg. Og ble valgt til leder.

Hun har noe å lære bort: Vi trenger ikke å lytte til vår egen indre kritiker i ett og alt. Unge Sissel tok ordet, viste hva hun ville og kunne, sa ja til tillit, ansvar og makt.

Vi bør delta der avgjørelsene tas. Samfunnet trenger oss. President John. F Kennedy sa i sin innsettingstale: Ikke spør hva landet ditt kan gjøre for deg, spør hva du kan gjøre for landet ditt. Jeg mener vi bør stille begge spørsmålene. Kvinner må gjøre det de kan for å ta aktivt del i samfunnet. Og samfunnet må legge til rette for likestilling, både konkret og symbolsk.

Selv om likestillingskampen har gitt store fremskritt, er vi på mange viktige arenaer langt fra i mål. Kjønn har konsekvenser langt ut over forplantning og muskelstyrke. Jenters opplevelse av hva de vil og kan gjøre, påvirkes av hvordan makt og ressurser er fordelt i samfunnet, og hva kjønn betyr som symbol. I arbeidslivet jobber kvinner mest deltid, velger ”kvinneyrker”, tjener mindre, og er i lavere posisjoner enn menn. 1 av 3 næringslivsledere er kvinner, og 20 prosent av topplederne. I familien gjør kvinner mest husarbeid og tar mest ansvar for ulønnet omsorg. I samfunnslivet deltar kvinner mindre enn menn. Stortinget har 40 prosent kvinner, kvinneandelen blant politiske ledere har stått stille de siste 20 årene, og etter siste kommunevalg var 22 prosent av ordførerne kvinner.

Det finnes mange argumenter for at kvinner bør inn i politikken. Helga Hernes nevner tre viktige grunner: 1) Det er rettferdig. Kvinner har rett til å delta på lik linje med menn der beslutninger tas. 2) Det er nyttig. Kvinner kan ha andre erfaringer og ressurser enn menn, og tilføre politikken nye perspektiver og tema. 3) Interesseargumentet: Kvinner bør delta fordi de kan ha andre interesser enn menn, og fordi det er viktig at kvinner selv uttrykker sine interesser.

Jeg er stolt over å ha brutt en barriere, og har aldri angret at jeg stilte til valg. Jeg sa ja fordi jeg ønsket å ta ansvar og følte at jeg hadde noe å tilføre. Jeg torde fordi jeg hadde mennesker rundt meg som viste tillit, bakket opp og ga støtte, og fordi jeg sto på en trygg partiplattform.

Det er mye å gjøre som ordfører, men det er et privilegium å styre et lokalsamfunn med et kommunestyre i ryggen. Jeg prioriterer også familien og setter av tid til annet enn politikk. Min viktigste rolle er å være mor til de to sønnene mine som lever og til datteren min som er død.

Valget 2013 blir et retningsvalg mellom en regjering ledet av Arbeiderpartiet og en Høyre/Frp-regjering. Det er ikke likegyldig hvem som styrer. «Det er Arbeiderpartiet som har gått først i å sette folk i Norge fri fra fattigdom, kunnskapsløshet og kjønnsrolletvang.», skrev Per Fugelli nylig. Jeg vil ha en regjering som arbeider aktivt for å gi mennesker like muligheter: Som endrer lovene, organiserer arbeids- og samfunnsliv, tar opp skjevheter til debatt og driver holdningsskapende arbeid.

Pappaperm er et eksempel på forskjellen mellom Arbeiderpartiets og Høyres politikk. Ordningen sikrer barns tilgang til begge foreldrene, fremmer kvinners muligheter i arbeidslivet og menns muligheter i familielivet. Få grep har vært mer vellykket. Fedre, NHO og forskere vil bevare pappapermen. Høyre vil fjerne fedrekvoten, fordi den båndlegger familiens frie valg.

Vedvarende ulikheter er ikke resultatet av frie valg. Hvor likestilte hadde vi vært i dag, om vi ikke hadde stemmerett, rett til høyere utdanning, ekteskapslov, likestillingslov, rett til barnehageplass, fødselspermisjonsordning? Vi velger alle innenfor samfunnsskapte betingelser. Derfor må vi alle jobbe for å endre holdninger og rammebetingelser. Og vi trenger likestillingspolitikk i ryggen.

Jeg har hjertet mitt i et parti som er grunnlagt på verdiene samhold, frihet og like muligheter. Både enkeltmennesker og samfunn vil vinne på at frihetskampen føres videre. For verden går ikke rettlinjet framover. Som tidligere industriminister Finn Lied sa i tv- serien Mitt Liv: "Det er en strid i alle samfunn - også det det norske -mellom de som vektlegger fellesskapet og de som er mer opptatt av personlig vinning. Det er en kamp, og den kampen ønsker jeg å være med i, så lenge jeg puster"

Godt valg 9. september!