Ungdom

"Hold hode kaldt og hjerte varmt"

c1ca68bfbbdc864b81f850eb36de3729Hun satt med ryggen inntil veggen, jeg så på henne fra siden. Hun stod på kanten av et liv, usikker og sikker, moden og umoden. Ungdom. I fanget lå en stor bunke med papirer. «Det er livet mitt det her, sånn de ser det»

Hun tok meg gjennom høydepunktene i papirbunken. Dvelte ved noen dokumenter, slike som rapporter fra psykologer som beskrev henne med kliniske og distanserte begreper. Hun dvelte ved beskrivelsen av forholdet mellom henne og mor og far. Og hun dvelte ved vurderingene og antagelsene av hva hun som liten har opplevd av omsorgssvikt.

Hun så så liten og sårbar ut der hun satt, men hun gjentok ved jevne mellomrom at det ikke gjorde noe å lese sånt. Og kanskje overførte jeg min egen sårhet for å blir analysert av andre som egentlig ikke kjenner meg. Men jeg tror likevel at man ikke kan være upåvirket av å lese rettsdokumenter om seg selv.

Jeg har skrevet slike dokumenter, fylkesnemdsaker og jeg vet hvor viktig det er å være presis i sine beskrivelser. Det finnes et eget stammespråk med ord og uttrykk som brukes hyppig og som tilsynelatende vekker samme assosiasjoner hos en fellesgruppe fagfolk som bedriver barnevernsarbeid. I fylkesnemdsaker skal du først og fremst beskrive problemene, for så å foreslå løsninger innenfor barnevernlovens tiltaksapparat. Eller egentlig heter det seg at man beskriver den helhetlige omsorgsituasjonen. Den er ofte problematisk når den havner i fylkesnemda.  Fylkesnemdsaker blir likevel aldri en fullstendig analyse som løfter frem helheten i livet ditt.  Øyeblikk av lykke, hunden du boret ansiktet ned i og fant trøst hos, hesten som bar deg avgårde i galopp mens håret flagret og du trodde du kunne fikse alt.    Øyeblikket der mamma var nær og mild og pappa tok deg på fanget og strøk deg over håret. Det står ikke i sakspapirer, men   er skrevet i et hjerte. I sakspapirer finner man sjeldent spor av de fine øyeblikkene som også utgjør et liv. De øyeblikkene du holder fast i når livet krever deg.

Ved kjøkkenbordet satt jeg som har skrevet slike saker og hun som var gjenstand for sånne saker. Hun reflekterte over hvor lite hun kjente seg igjen i beskrivelsen av livet sitt, jeg reflekterte over de anvendte skråsikre og distanserte begrepene som brukes når et liv oppsummeres. Hvor lite det passet til denne levende, reflekterte jenta ved siden av meg. Så sa hun det som for alltid er en barnevernsarbeiders frykt og som bet seg fast i hjerte mitt.

«Men de har ikke forstått noen ting, de har aldri forsøkt, de har aldri spurt meg»

Først strittet jeg litt mot. Selvsagt har de hørt henne, hun er sitert flere ganger, i papirene har hun flere ganger gitt sitt syn på saken. På kanten til å argumentere i mot tok jeg meg i det og spurte henne hvorfor hun mente det.

Og forklaringen hun gav kan bare et veldig moden, livserfarent menneske gi. Alle de gangene hun er blitt tatt inn i teksten er når hun har gitt forklaringer på faktiske hendelser. Hennes syn på episoder eller situasjoner. Hennes syn på diagnoser. Hennes syn på tiltak. Det handler mye om hva hun gjør mer enn hvordan hun har det.

« De har aldri bedt meg forklare ordentlig hvorfor jeg gjør det. De har ikke tatt seg tid til å se sammenhengen med hvordan livet mitt var i den perioden og hva jeg gjorde. Hvordan alt var følelser.»

Og så fortsatte hun og forklare slik at det til slutt er terapeuten som sitter å biter seg hardt i underleppa for å unngå at tårene slipper til. Dette er hennes historie, men den berører min. Den berører meg på et personlig plan, men også på et profesjonelt.

I flere år har barn og unge hatt rett til å bli hørt i de sakene som angår dem. For barnevernet har det betydd at saksbehandlere faktisk må snakke med barn, lytte til barn og forstå hva de sier. Det er krav til at det skal dokumenteres og i f.eks fylkesnemdsaker betyr det at barnets syn på saken skal belyses og at når de er over 15 har  de egne, selvstendige  partsrettigheter.

Men det er forsket på hvordan og hvor mye barnevernsfolk snakker med barn, forskningen viser ikke til imponerende resultater. Den rødgrønne regjeringen ved Inga Marte Torkildsen styrket barns rett til medvirkning og retten til å bli hørt. Gjennom Torkildsens politiske virke ser man at det går en rød tråd og den går langs nettopp dette temaet. Betimlig, viktig og riktig!

Jeg har ikke møtt en barnevernarbeider som ikke syntes dette er viktig, men de fleste jeg har møtt synes det er krevende og ofte vanskelig. Og kanskje er det nettopp fordi det er så vanskelig  saker vi snakker om. Det er ikke handleliste eller karakterer.  Det er følelser, det er skam, det er tabuer. Det kreves mye av både den som lytter og den som snakker om man skal lykkes i å formidle hva det egentlig handler om.

Psykologspesialistene Mogens Albæk og Heine Steinkopf  Sier at i stede for å gi ungdom med atferdsproblemer piller skal de overøses med omsorg og kjærlighet. Inga Marte Torkildsen omskapte nesten et helt departement til kjærlighetsdepartementet da hun gang på gang og så ofte som mulig snakket om kjærlighet i barnevernet.

På sitt modige vis og ved sin ærlige analyse tenker jeg at det er det her den unge damen ved siden av meg forsøkte å fortelle meg. Det var den nyanserte historien hun fortalte og ba meg tro på. Nyansene i en fylkesnemdsak. De nyansene som forsøker å få fokuset vekk fra hva hun gjør til hvordan hun har det, hva hun kjenner på av følelser, hva hun trenger. Det hun gjør er mer en nok til å fylle kriteriene i en paragraf. De er nok til å fastslå at behandling er påkrevd. De beskrives kjølig og distansert i en fylkesnemdsak. Men mens hun fremstod som en ungdom med store atferdsproblemer for barnevernsarbeideren, klarte man ikke å beskrive den lille jenta med sønderknust hjerte med ryggen mot veggen som kjempet for sitt sønderrevne forhold til sine foreldre. Som beskriver, men ikke forstår, at forholdet til de nære omsorgspersonene er skjevt, og som vet at hun trenger dem, men ikke klarer å finne ut hvordan. Som forstår at trusselen først og fremt ligger i at ingen vil ha henne lenger.

Og så henger det usagt mellom oss, « alle trenger noen, alle trenger ubetinget kjærlighet»

Men jeg forstår. Jeg gjør endelig det. Vi må finne ut av hvordan vi skal lykkes med det sammen. Hvis jeg lytter godt vil hun fortelle meg det. Og jeg kan ta i bruk min kunnskap slik at hun kan finne veien videre.

Å arbeide med barn og unge i barnevernet kreve et skapt hode og et skapt fokus. Kunnskap om hva barn trenger og kompetanse i hvordan vi møter barn og hjelper dem til å leve deres liv og nå deres potensiale. Men det krever også kjærlighet. Å høre hva barn sier og videreformidle deres synspunkter krever en utsøkt kombinasjon av kunnskap, ferdigheter og kjærlighet. Det er derfor det er så vanskelig. Vanskelig fordi vi må lytte med hode og hjerte, gjøre oss sårbare og tåle historiene om liv levd i nyanser og kontraster og evne og formidle det med den kunnskapen vi har.

Alt dette skal man som barnevernsarbeider fikse i en hverdag presset av økonomiske rammer og altfor mange barn å ta vare på, lytte til og formidle for. Det er en balanseøvelse de færreste av oss er i stand til å håndtere. Men det er en annen historie.

Hvordan BU startet mitt politiske engasjement, og tilknytning til AP!

1391033-10-1326472607813Vår neste gjesteblogger er Mandalsjenta Hannah Wærenskjold.  Hannah er ei glad og engasjert jente som bruker mye av tiden i svømmehallen. Hun svømmer, jobber som badevakt og svømmetrener. I tillegg så er hun glad i musikk og politikk. Hun fikk øynene opp for politikk etter et år som leder i Barne- og ungdomsrådet (BU) i Mandal kommune. I dag er hun aktiv i Mandal AUF. Innenfor politikk så er det helse, miljø og skole som engasjerer henne ekstra. Nå er hun i gang med sitt siste år på Mandal Vgs, og gleder seg til å studere videre.

Hannah er ei jente med pågangsmot og masse godt humør.

Vi er så heldige at Hannah vil dele sine tanker om hvordan BU startet hennes politisk engasjement.

God lesing!

Hvordan BU startet mitt politiske engasjement, og tilknytning til AP!

Jeg er ei atten år gammel jente som elsker å si ja. Jeg vil helst være med på alt, og merker ofte at det blir litt i meste laget. Helt fra jeg var liten har jeg vært med på alle slags mulige aktiviteter. Mamma og pappa har kjørt mange tusen mil for at jeg skulle få være med på det jeg hadde lyst til. I dag er jeg veldig takknemlig for det. Det har lært meg holdninger og verdier, som igjen har formet meg til den jeg er i dag.

Da jeg gikk siste året på ungdomskolen stilte jeg som leder i elevrådet. Jeg fikk nest mest stemmer, og ble derfor nestleder. Når du ble valgt som nestleder eller leder i elevrådet, ble du automatisk en del av BU. Mandal Barne- og ungdomsråd. Det var her mitt engasjement for politikken startet. Jeg stilte som leder, og ble valgt. Jeg ante ikke hva jeg bega meg ut på, men det fikk jeg heller finne ut av siden.

Når du er leder av BU får du være med på bystyremøtene. Du har talerett, men ikke stemmerett (noe som i grunnen var ganske greit) Med svært god hjelp fra vår koordinator, Guro Wendelbo, fikk vi BU opp på et helt nytt nivå. Jeg ønsket å stille på hvert bystyremøte, for å fortelle politikerne om hva som var bra, og hva som kunne bli bedre.  Det var nå vi skulle sette standarden for rådet som skulle få frem barn og unges meninger i Mandal.

Vi ble en samlet gjeng, hvor alle turte å si sin mening på møtene. Vi diskuterte heftig om hva som skulle få være med i bystyretalen, og hva vi skulle "kreve" av politikerne. I bystyret ble jeg tatt svært godt imot. Jeg hadde trodd at jeg måtte kjempe for å bli hørt, kritisere og gjøre opprør for at noen skulle legge merke til meg. Men slik var det ikke. Når jeg stod på talerstolen hadde jeg alles fulle oppmerksomhet. De nikket og forstod, og de var interessert i å høre våre meninger.

Noe vi jobbet hardt for var å utvide pengesekken til BU. Vi startet med 100 000 kr, men endte opp med 300 000 etter en tale i bystyret. Vi ønsket oss også skatepark, noe som var planlagt at skulle komme. Men etter et driftsstyremøte gikk politikerne inn for å fjerne den fra planene, og kun tre stykker stemte imot. Dette fant vi oss ikke i, og laget en liten tordentale som førte til at skaterampen ble lagt inn i planene igjen.

Det var så utrolig gøy! Vi ble engasjerte alle sammen, for det var faktisk noen som lyttet til oss, og som forstod oss. Selvfølgelig hadde vi mange saker som ikke gikk igjennom, men vi fikk alltid en forklaring på hvorfor. Og det var saklige argumenter både for og imot våre saker, noe som gjorde at vi fikk mer forståelse for hvordan kommunepolitikken fungerte.

I bystyret fikk jeg et ganske godt kjennskap til de ulike partiene. De la frem saker, og flere av politikerne kom med innlegg og replikker.  Hvem synes jeg talte best for sin sak? Hvem synes jeg argumenterte best? Hvem følte jeg at jeg kunne assosiere meg med? Og hvem følte jeg talte på vegne av folket? For alle, og ikke bare folk flest? For de som har alt, og de som har mindre? For menn og kvinner? Barn og unge? Jo, AP!

Da Mandal ble valgt ut til prosjektet "16 åring stemmerett," fikk jeg delta på et demokratiagent kurs. Vi tre fra Mandal som ble valgt ut, hadde i oppgave å engasjere og formidle informasjon til de som nå skulle få stemme ved kommunevalget. På kurset lærte vi mye om de ulike partiene. På bussen hjem fra kurset meldte jeg meg inn i AUF, og det har jeg ikke angret et sekund på.

AUF har mange av de samme verdiene som AP. Jeg føler at det er mitt parti, og at jeg hører hjemme her. Jeg har deltatt på årsmøtet til både AP og AUF, og det gjør meg så stolt. Det er så utrolig mange flinke folk som gjør at jeg har lyst til å engasjere meg 100 % mer enn det jeg gjør nå. Mitt problem er jo nettopp det, jeg er engasjert i så mye at jeg ikke har tid til å engasjere meg i politikken så mye som jeg hadde ønsket. Men jeg er med på det jeg kan, og prøver å gi mitt beste når jeg er tilstede.

Jeg ønsker å engasjere flere unge inn i politikken. Det er viktig at vi får flere frem, for det er så mange som har mye å bidra med. Det er vanskelig å finne dem, men når vi først gjør det, så er det verdt alt strevet og arbeidet vi har lagt ned. Det er ikke alle som tør å komme frem og si sine meninger. Jeg som er ei svært utadvendt jente tenker nok litt for lite på det, og forhåpentligvis vil jeg bli flinkere til å få med meg andre, og lytte til deres meninger. For det var slik mitt engasjement startet- jeg hadde mange som lyttet til det jeg hadde å si! Og det tror jeg betyr alt J