Valg2013

Nye ideer, bedre løsninger

stortingetValgkampen 2013 handlet var et retningsvalg. Et valg mellom velferdsgoder eller skattekutt. Et valg om verdier. I hele valgkampen snakket høyresiden om nye ideer og bedre løsninger. De har til og med snakket om nye boller.  Og folket lot seg inspirere, nå får vi nye løsninger. Men hva får vi egentlig? Hva er det nye Norge?

Jeg forventer endringer i det nye Norge. Gjennom hele valgkampen ble jeg møtt med at folk ønsker forandring. De var lei av Jens. De vil ha noe ”nytt”. Til og med noen av mine nære, ikke politiske venner, har sagt at ”mi må ha noe nytt nå”. Hva er det de får?

Hvor skal jeg begynne?

Nå går vi inn i en bompenge fri periode. Veibygging kan skje uten at billistene må ta regninger. Nå blir det slutt på bompenger, det kommer firefeltsvei i hele landet, og jeg regner med at det skjer i denne perioden. Sørlandet gleder seg spesielt mye til den firefelts veien til Stavanger. Og så blir det skattekutt. Det utgjør muligens ca 160 kr for meg. Tusen takk, Erna, Siv, Trine og Knut Arild. For det kan jeg kjøpe vin brennevin på butikken og ta meg en liten fest! I tillegg så skal det kuttes mellom 25-100 milliarder kroner i skattelette til folk flest. For mens den rødgrønne regjeringen ønsket videre satsing på velferdstilbud, så ønsker høyresiden skattekutt. Muligens ikke en ny ide fra høyresiden, men det vil definitivt kreve nye løsninger i forhold til dagens velferdsløsninger. Når det gjelder justisfeltet så har høyresiden nok en gang nye ideer og bedre løsninger for folk flest. Dere har lovt folk flest handlekraft. Soningskøene skal dere få bort på en-to-tre. Dere har flagget løfter om at det skal etableres egne fengsler for ”ikke vestlige mennesker”. Vi må jo vite at landet vårt holder på å bli snikislamisert. Her kreves det nye løsninger.

Et helsevesen med to spor – din lommebok og det offentlige. Har du lyst har du lov til å kjøpe deg forbi. Køene skal vekk. Det er løftet dere har gitt velgerne i hele valgkampen. Jeg gleder meg til å se resultatet. Ikke nok med det, dere skal gjennomføre en omfattende helsereform. Hva en slik reform vil koste er uvisst, men i og med at dere har gitt pengene bort i skatteløfter vil jeg tro det også her virkelig er behov for en kreativ tenketank. Dere skal gi Norge et helsevesen å være stolt av. Det holder ikke for dere at det norske helsevesen under den rødgrønne regjeringen er et av verdens beste helsevesen.

I følge den kommende regjeringen har Norge lenge manglet en kunnskapsrik, velutdannet drømmelærer som kan sette karakterer fra 5.klasse. Men Høyres nye løsninger fikses det i løpet av kommende periode

Nå møtte jeg drømmelæreren lenge før Erna kom på at det var en del av nye løsniner strategien. Det beste av lat var at alle de drømmelærerene jeg har møtt var en sterk  tilhenger av fellesskolen. Fellesskolen som Erna kritiserte gjennom hele valgkampen.

Det finnes utfordringer å bryne seg på i skolen; stappfulle klasser med opptil 30 elever, barn kommer sulte til skolen og mobbing. Men de nye løsningene snakker fint lite om store klasser og forfalne skolebygg. Drømmelæren skal måles i god NPM-tradisjon. Karakterer fra 5. klasse skal innføres. Elevene skal nok en gang gjøres til et tall i et system. Faktisk så synes jeg at det direkte respektløst mot alle landets lærere og si at nå skal drømmelæreren komme. For drømmelæreren er på jobb hver dag, på hver skole i alle landets 428 kommuner.

Apropos 428 kommuner. Ingenting er mer morsomt som å lage drømmekartet over landets kommune. Men det nye med denne løsningen er at lokaldemokratiet skal settes til side og regjeringen skal tenke på et tall før nye løsninger tegnes. Bare så det er sagt, jeg ønsker meg Åseral og Sirdal for de har i motsetning til Mandal penger. Det ville gitt meg mulighet til noen nye løsninger, for å si det sånn.

I likestillingspolitikken så har dere absolutt ikke nye løsninger. De løsningene var vi ferdig med for lenge siden før dere relanserte dem igjen. Pappaene skal jobbe overtid og mammaene skal jobbe deltid. Pappaperm skal fjernes. Dere vil ha lokal kontantstøtte, slik at mammaene kan være enda lengre borte fra arbeidslivet. Det er forslag Høyre fremmet i valgkampen i 2013. 100 år etter at kvinner fikk allmenn stemmerett. Det er da ikke « nye løsninger»!

Jeg skulle ønske at jeg kunne si at jeg er stolt av det nye Norge som dere har gått til valg på i valgkampen. Det er jeg ikke.

Jeg kan love høyresiden en ting – fra nå av og frem til 2017 skal jeg jobbe hver bidige dag for at vi får et skifte om fire år.

Villroser

Anne & Hanne

Det er typisk Norsk å være god…

JelrikVår neste gjesteblogger er Jelrik Nylund-van Berkel (35 år) og småbarnspappa for to barn. Jelrik har bodd i Norge siden 2002 etter å ha bodd hele livet i Belgia. Han er opprinnelig utdannet intensivsykepleier og jobber nå med helsevurdering i et stort livsforsikringsselskap.

Ble medlem i Arbeiderpartiet i 2011 og er i dag sekretær i Asker Arbeiderparti. Han er opptatt av likestilling, helsepolitikk og skolepolitikk.

Villroser er glade for at Jelrik vil blogge for oss.

God lesing

 

 

 

Det er typisk Norsk å være god…

En fin dag i september 2011 møte jeg opp for siste gangen ved skranken til Politiets Utlendingsseksjon. Endelig skulle det bli slutt å stå i kø for å fornye min 5 års oppholdstillatelse. Jeg hadde fått gladmeldingen i posten fra UDI, om at min søknad for å bli Norsk statsborger var godkjent. Med alle papirene i hendene og et stort smil på ansiktet gikk jeg til politimannen som tok imot min Nederlandske pass og i hendene fikk jeg statsborgerbrevet og søknaden for å få Norsk pass.

‘Hvorfor i all verden valgte du å bli Norsk statsborger når du er EU-borger?’, spurte politimannen meg. Svaret var ikke vanskelig: ‘Jeg ønsket å være del av et samfunn som befolker det beste landet i verden og jeg ønsker å ha politiske rettigheter i landet som jeg bor i og har stiftet familie i’. Politimannen smilte og sa at han var godt fornøyd med svaret mitt; så fornøyd at han lovet meg at passet skulle komme veldig raskt.

På vei hjem tenkte jeg over ordene som ble sagt. Hva skiller en Norsk statsborger med en EU-borger? Hva skiller vårt samfunn med det Belgiske samfunnet, som jeg var en del av i 25 år? Er vi så gode som vi tror, her i vårt lille hjørne i nord eller er har vi et så godt selvbilde så vi ikke ser behovet for endringer og nye løsninger?

Jeg mimret tilbake til en tid da min sønn var 1,5 år. Jeg hadde lyst å reise til mine foreldre i Belgia og min kone hadde ikke fått fri fra jobben. Ingen problem, jeg kjente poden godt, visste hva slags klær han skulle ha på seg (ok jeg skal ikke skryte på meg at fargene alltid matcher men han ble i hvert fall ikke kald), visste at man risikerer å bli nedtisset av en smågutt når man åpner bleien, visste når han var sulten og hvordan man varmer mat og visste at man får en kos på slutten av dagen som premie for slitet. Logisk, ikke sant? Jeg er tross alt pappaen hans. Eller er det det?

I Belgia var det mange av mine venner som ikke kunne fatte at jeg turte å reise alene med et barn på 1,5 år. Og uten kone? Hva sa hun på at du ønsket å reise? ‘Nei, det gikk vel fint det’, svarte jeg. ‘Ja så da får du kjørt deg når du plutselig må skifte bleie’, sa de. ‘Er det ikke en vanlig del av en hverdag som småbarnsfar’, prøvde jeg å forsvare meg… For noen er det det i Belgia også, spesielt interesserte menn som ordner og styrer med stell til sine barn. Men for så mange er det ikke det. Og der kommer nøkkelen: vi har noe som vi har kjempet for i mange år, noe som regjeringen har økt og økt de siste årene, noe som opposisjonen ser like grønn og blå for som deres partifarger: Vi har fedrekvote!

En Belgisk mor har 3 måneder svangerskapspermisjon og etter 3 måneder blir en liten baby levert til en barnehage eller en dagmamma. Fedrene kan dra tilbake til sine arbeidsplasser når babyen er 10 dager gammel. Når jeg forteller i Belgia at fedrene i dag har 16 uker fedrekvote, får øyene størrelsen som kaffetallerkener og åpner munnen seg. Å gi menn tidlig en liten dytt i ryggen så de må ta ut lovbestemt fedrekvote og la de få prøve å være pappa, er en av de store virvlene i ryggsøylen til verdens mest likestilte land. Det gir tidlig respekt for oppgavene en mamma kanskje senere gjør mer av enn en pappa. Det gir en unik mulighet til å knytte et nært bånd med det nyfødte barnet uten å måtte tenke på at man snylter på arbeidsgiveren eller uten å måtte trygle arbeidsgiver om å få lov til det.

Jeg blir overrasket over å se hvor konservativ en Belgisk familiedynamikk fortsatt er i 2013. Det har resultert i hete diskusjoner om forskjeller mellom Belgiske og Norske ekteskap med venner og familie. Jeg grøsser over å se Belgiske kvinner ha mange timer bak strykebrettet, lage mat, passe barn og gjøre husarbeid mens ektefellen kommer hjem og setter seg i sofaen. Det handler om gjensidig respekt, det handler ikke om å være mindre mandig men det handler om å dele på oppgavene i en travel hverdag. Og Norske menn er flinke. Vi tar barna ut på tur, vi støvsuger og vi elsker å stå på kjøkkenet. Selvfølgelig slår Gauss-kurven også inn her og er det noen som gjør mer enn andre men generelt sett er det en forskjell å se.

Tenkt at et industrialisert land som Sveits først innførte kvinnestemmeretten i visse kantoner så sent som i 1990! Da er jeg glad for våre 4 store: Camilla Collett som posisjonerte seg i den offentlige debatten i midten av 1800-tallet, Frederikke Qvam som posisjonerte seg blant viktige politikere, Gina Krog som første leder av Kvinnestemmerettsforeningen og Fernanda Nissen som jobbet for kvinnesaken. Et samfunn der medlemmer blir ulik behandlet er et urettferdig samfunn. Det er et samfunn der urettferdigheten gnager i ekteskap. At jeg må bidra mer som mann i min familie enn en mann gjorde på 1800-tallet er en innsats som viser respekt for min kone. Og et samfunn med respekt er et vellykket samfunn.

At politiske partier i 2013 begynner å diskutere over å fjerne fedrekvoten, over å øke forskjeller mellom ektefeller ved å holde kvinner hjem, over å frata kvinner rett å bestemme over egen kropp er uforståelig. Det er ikke i et slikt land jeg ville være statsborger da jeg ønsket å bli Norsk i 2011. Det er i landet jeg lever i i dag: verdens mest likestilte land med gode ordninger for menn og kvinner!

Bruk stemmeretten, menn og kvinner, for et land som setter likestilling høyt på agenda! Bruk stemmeretten, kjære kvinner og tenk hvilket privilegium dere har mot kvinner uten politiske rettigheter i mange andre land. Bruk stemmeretten så vi kan jobbe videre på den store jobben våre 4 forgangskvinner har startet!

 

 

Når fellesskapet er det viktigste

hildegunnFjortisen til Hilde Gunn har skjønt det! Plutselig skjønte Hilde Gunn hvorfor hun er sosialdemokrat sånn helt på ordentlig. Hilde Gunn Bjelde er 42 år, og alenemamma til en fjortis på snart 15.  Hun er utdannet barnevernpedagog, har arbeidet med barnevern og rusvern både i kommune og stat siden 1996.

Hilde Gunn startet som studentpolitiker ved høgskulen Sogn og Fjordane, og politisk nestleder i Studentenes Landsforbund. Hun har bodd i Rogaland i 15 år, og vært politiker i bystyret og fylkesting like lenge. I tillegg til å være sosialarbeider innerst inne, og dermed opptatt av offentlige tjenester til de som sitter nederst ved bordet,  er hun spesielt opptatt av regional planlegging, miljøvern og friluftsliv og ikke minst demokratiprosesser.

 I dag sitter Hilde Gunn  i fylkestinget og fylkesutvalget i Rogaland for AP, og er fraksjonsleder i Regional og kulturutvalget, og arbeider nå som politisk rådgiver for fylkestingsgruppa

Hilde Gunn synes likevel hun har litt tid til overs og holder derfor på med en masteroppgave i samfunnsplanlegging og ledelse.

Vi er utrolig glad for å ha Hilde Gunn som gjesteblogger.

God lesning, - Husk å stem!

.......................................................................................................................

Da jeg ble spurt om å skrive et innlegg på Villroser bloggen, bestemte jeg meg for å skrive om noe så nerdete som regional planlegging, og hvorfor demokratiet vårt er best tjent med å opprettholde tre forvaltnings, og folkevalgte nivåer. Jeg er av den sorten som mener offentlig forvaltning  - altså forvaltning av felleskapsressursene våre er det aller viktigste, og jeg mener bestemt at vi gjør det best ved å ha folk som er valgt blant likemenn på alle forvaltningsnivåene. Når Høyre anklager AP for å ha økt byråkratiet, ja da blir jeg oppriktig forbanna – for i tillegg til at de siden 2005 har økt byråkratiet i en rekke høyrestyrte kommuner, vil de nå også legge ned fylkeskommunen – og overføre oppgavene til … ja kommunene, men ganske sikkert også nye interkommunale selskaper, foretak, og direktorater, det er en naturlig konsekvens. Jeg tror tvangssammenslåing av kommuner, og nedlegging av fylkeskommunen vil føre til mer byråkrati og mindre demokrati! – og håper inderlig at jeg får anledning til å skrive mer om nettopp det en annen gang.

For akkurat nå, mens jeg spiste middag med fjortisen skjønte jeg hvorfor jeg er sosialdemokrat (på ekte). Jeg sitter i Sandnes, i Rogaland, i Norge – altså et av de aller rikeste hjørnene i verden, her har Høyre vunnet skolevalget med god margin. Jeg er alenemamma til en fjortis ( hun er egentlig snart 15) som jeg selvsagt er veldig veldig stolt av, men også må jeg innrømme – ganske oppgitt over. Det siste året synes jeg hun har vært i overkant opptatt av shopping og rosablogger, og i underkant opptatt av hvordan det står til i verden. På mitt mest irritable har jeg nok også sagt til henne at det som er mellom ørene er til for å brukes,, og da mener jeg ikke smøres inn med et halvt kilo foundation.

I dag, 4 september - 5 dager igjen til valget, kommer fjortisen hjem og forteller at alle i klassen hennes hadde stemt høyre hvis de kunne. Hun sier også at hun tror Høyre vinner skolevalget fordi de lover leksefri skole, og skattelette. Så mens omeletten blir kald, eksploderer fjortisen i sin egen diskusjon, og forteller at hun har forsøkt å få klassevennene sine til å forstå at dette med leksefri bare er noe tull, for alle har uansett ansvar for egen læring også – lekser eller ikke, det er bare å lære seg. Så sier hun at skatteletten til Høyre ikke betyr noen ting for vanlige folk men vil føre til at rike mennesker blir rikere,  og med hennes ord: ”hva tror dere skjer da når vi betaler mindre i skatt??”, jo da får vi mindre penger til alt vi trenger, blant annet skoler og lønninger til lærere – de rike begynner på private skoler, og de gode lærerne følger etter, ”og alle andre som egentlig er vanlige folk ender opp med dårlige lærere, dårlige skoler, og helt til slutt blir vi et land der noen få rike har alle muligheter, mens flesteparten av oss ikke har noen mulighet” Hun avslutter det hele med å si at ”dette fører til forskjeller som jeg trodde vi var ferdig med for sånn 100 år siden”.  – Enkel logikk, men allikevel farlig nærme sannheten. Om høyresiden får det som de vil står felleskapet og velferdsstaten i fare, enhetsskolen som dannelsesarena og kulturbygger, helsetjenester der noen kan betale seg ut av køen mens andre må vente, arbeidsforhold vil forverres gjennom svekkede rettigheter både når det gjelder sykelønn og arbeidstid.

Høyresiden kritiserer oss for å ha for tette koblinger til arbeiderbevegelsen, min bekymring er høyresidens tette kobling til næringslivet –hva skjer med samfunnsplanleggingen dersom roller blandes når arealplaner og reguleringssaker skal vedtas? Hva skjer når felleskapets ressurser forvaltes i et marked tilpasset det private næringslivet? Min mening er at arbeiderbevegelsen er oss, folk flest – næringslivet har ofte andre agendaer for hvordan felleskapets ressurser skal og bør forvaltes. Demokratiet Norge er avhengige av å opprettholde og utvikle et sterkt fellesskap slik at våre felles verdier blir best mulig ivaretatt. Da er vi avhengige av at ungene våre får gå på den samme skolen som Jørgen Hattemaker og Kong Salomons sønner og døtre, bare slik ved å være sammen kan felleskapet og demokratiet styrkes.

Fjortisen fortalte også om det nye utrykket blant kidza om dagen; ”Det er en grunn til at himmelen er blå og at helvete er rødt”… Etter min mening ser horisonten mørk ut, dersom de blå-blå kommer til makten, helvete tror jeg altså ikke på – men kollektivet mitt i studietida het ”De glødende hjertes liga” – For meg er en rød stemme, det samme som et hjerte som banker for fellesskapet, det er da jaggu vanskelig nok å oppdra fjortiser om ikke de må vokse opp til å bli sine egne lykke smeder i tillegg!!

Godt Valg!

( og ja jeg er veldig stolt av fjortisen, og trekker tilbake det med foundation)

La mormor lage vafler så lenge hun vil

DSC_0645Vår neste gjesteblogger skriver om å skaffe til veie nok folk og nok kompetanse i eldreomsorgen.

Ingunn Gjerstad er 2. kandidat for Oslo SV. Ingunn Gjerstad har langt fartstid fra politikken og i fra fagbevgelsen. Hun har hatt en rekke ulike tillitsverv i LO-forbund. I dag er hun ansatt som sektretær i LO i Oslo.

I det politiske liv har hun tidligere vært nestleder i Oslo SV, vararepresentant til Stortinget for Oslo SV og svært aktiv i Alna SV. I dag er hun medlem i helse- og sosialkoiteen i Alna bydel.

Ingunn er en kampkandidat for fagbevgelsene som kjemper for faste ansettelser, heltid foran deltid, mot sosial dumping og viktigheten av et organisert arbeidsliv. Ingrunn trives best i møte med mennesker. Hun er engasjert, inkluderende og smilende. Hennes innlegg reflekterer at hun har et stort rødt hjerte som banker for venstresiden.  Vi er stolte over at Ingunn vil skrive for oss.

God lesing,- husk å stem!

............................................................................................................................

La mormor lage vafler så lenge hun vil

Kanskje skulle jeg heller skrevet oldemor, for det er omsorgen for våre eldste jeg er opptatt av.  Dette kan bli den første valgkampen i nyere tid der vi ikke har hatt en anstendig debatt om eldreomsorg.

Med denne kronikken vil jeg forsøke å bidra til en debattrunde om dette viktige området som jeg har tenkt mye på i sommer etter å ha vært rundt hos de eldre i en av Oslos bydeler en dag. Jeg ble imponert over de ansattes engasjement og innsats. Inntrykket mitt er at brukerne ikke kan få fullrost hjemmesykepleien nok, de tar seg tid til å se hver enkelt og gi det ”lille ekstra”. Uten tett oppfølging inntil fire ganger i døgnet hadde flere av disse ikke kunnet bo hjemme.

Fra startblokka, rett i grøfta

Jeg vet ikke, årets debatt om våre eldre gikk kanskje fra startblokka og rett i grøfta da TV2 slang om seg med gale data fra en hjemmesnekra undersøkelse om tilstanden i eldreomsorgen. Synd det, for vi trenger å drøfte eldreomsorgen vår. Vi trenger en sivilisert debatt der vi snakker om problemene og hvordan vi kan møte dem, uten tomme løfter og sjikane.

Vi diskuterer stadig hvor mange sykehjemsplasser vi trenger for å få en god eldreomsorg her i landet. Jeg er usikker på om det er det eneste svaret. For meg som mangeårig lokalpolitiker er scenen like velkjent som tragisk. Pårørende er overbeviste om at sine eldre pårørende ikke lenger kan greie seg alene, samtidig som kommunens fagfolk konkluderer med at mor eller far ikke er dårlig nok til å få sykehjemsplass.

Hva om alle har rett?

Tilgi mitt kjetterske spørsmål: Hva om begge parter har rett? Hva om det er slik at det vi først og fremst mangler er ulike varianter av aldersboliger og omsorgsboliger med heldøgns tilsyn? Pårørende må ha en selvfølgelig rett til å være trygge på at deres eldre har det trygt, at de får hjelp med medisiner og mat og andre praktiske gjøremål, men skal alle på sykehjem av den grunn?

Jeg mener at sykehjem er et godt tilbud, men bare for de som er veldig syke. I det en eldre person kommer inn på sykehjem fratas hun eller han resten av sin funksjonsevne. Det kan ikke lage egen mat, ikke ha en overnattingsgjest eller med svært få unntak ha andre private sysler.

Dyrebare øyeblikk

Det er her mormor og oldemor kommer inn. Vi trenger mellomtingen. I en omsorgsbolig med heldøgns tilsyn beholder mormor eller oldemor pensjonen sin, hun kan lukke døra bak seg og ingen har noe med om et barnebarn sover på sofaen. Oldemor kan finne fram vaffeljernet og få noen dyrebare øyeblikk med kvalitetstid med de hun elsker høyest. Kan det ikke være slik?

Jo visst kan det det, men her har vi som politikere og samfunn sviktet vår oppgave. Det er ikke noe mål at de som trenger tilsyn og hjelp, men fortsatt har restfunksjonsevne ikke skal få bruke den. Jeg gjentar: Verdige, gode sykehjemstilbud er flott, vi må jobbe intenst for å redusere feil og mangler. Pårørendes bekymring og uro over eldre som bor alene og ikke klarer seg skal tas på største alvor. Det er her vi må lage de løsningene som oppleves gode for alle parter. Jeg tror det er mulig. Særlig om vi starter diskusjonene ute i lokalmiljøene med de eldre mens man ennå er funksjonsfrisk og oppegående.

Ti minutter er lite hvis en er ensom

Det er åpenbart for liten tid til å oppfylle behov og forventninger hos brukerne av tjenestene. I SV er vi veldig opptatt av å forebygge på alle områder. Vi må huske på at selv om folk blir eldre er det ikke en ensartet gruppe. I tillegg til medisin og praktisk bistand er det å ha ulike tilbud av aktiviteter er svært viktig.

Jeg traff flere som ikke følte at seniorsentrenes dagtilbud passet dem. Mange etterlyser turer, kulturtilbud i nærmiljøet og felles måltider. Noen eldre damer jeg har truffet vil mer enn gjerne lage middag til flere mens andre ikke orker spise alene.

Jeg treffer også mange ansatte som går hjem med dårlig samvittighet og høye skuldre fordi tiden ikke strekker til

Ut med anbud og stoppeklokke

Det nytter ikke å skrive om eldreomsorg uten å komme inn på sykehjemmene. Selv om alle undersøkelser viser av flertallet har det bra, eller i alle fall ganske bra på sykehjem er det alt for mange som opplever at tilbudet ikke strekker til, både blant eldre og pårørende. Jeg mener at mye av forklaringen på at det blir slik, ligger i at det er får få folk på jobb og heller ike folk med tilstrekkelig kompetanse. Skal vi løse, eller i det minste redusere disse problemene nytter det ikke å presse priser og kvalitet ned gjennom anbud og stoppeklokke. Vi trenger kommunepolitikere som er villige til å bruke penger på nok folk og nok kompetanse og vi trenger et Storting som øker rammen til kommunene slik at de kan gjøre jobben.

SV på Stortinget vil begge deler.

Barna trenger felleskap

  Foto: Anja Benjaminsen

" Barn trenger felleskap" sier vår neste gjesteblogger, Kari Henriksen.

Kari er Vest- Arbeiderparti sin førstekandidat til Stortinget. Hun har allerede vært en periode på Stortinget og hun var  statsekretær i helse og omsorgsdepartementet fra 2007 -2009. Kari brenner for å synliggjøre barn  og gi barn en god oppvekst uannsett livssituasjon.

Vi ønsker Kari lykke til i valgkampinnspurten.

God lesning -husk å stem!

 

........................................................................

Barna trenger felleskap. Det nærmer seg valg. Et viktig valg. Veldig viktig. Et valg om retning og verdier. En jeg snakka med sa det dreide seg om egoisme eller solidaritet. Jeg er enig. Å gi skattekutt til personer som har mer enn tre millioner i inntekt på 62. 000kr i måneden, og 150kr i måneden til de som har middels inntekt, synes jeg er usolidarisk, urettferdig og uriktig. Det betyr ikke at jeg mener de som eventuelt får disse 62. 000 hver eneste måned i ekstra skattekutt, er egoistiske. Jeg kjenner få av dem, og det er helt sikkert mange som er både solidariske og nestekjærlige blant dem.

Men systemet bygger opp om et annet verdivalg enn det jeg synes er rettferdig, og det er basert på en forståelse av at de som tjener mest skal bidra mindre til fellesskapet. Det synes jeg er urettferdig. Mange av de som i dag tjener gode penger på sin forretning har fått det til gjennom hardt arbeid og helt sikkert mange spennende dager og situasjoner. Men de har også gode forutsetninger for å lykkes. Vi har et unikt trepartssamrbeid i Norge. Arbeidstakerorganisasjonene tar ansvar og bidrar til omstilling og vekst. Til tross for høyt lønnsnivå og dermed en utsatt konkurransesituasjon, skapes det arbeidsplasser i Norge. 350 000 flere er det blitt. To av tre i privat sektor. Vi har en aktiv stat som bidrar med virkemidler som fremmer etableringer, legger til rette for gründervirksomhet og trygghet for de som investerer. Kjell O. Johannessen, tidligere leder i Node uttalte at: - "Det skal også sies at Trond Giske må være den mest aktive og lyttende næringsministeren i nyere tid." Hvorfor skriver jeg om arbeid, når jeg egentlig snakker om barn?

Fordi arbeid til foreldre er det viktigste velferdstiltaket noen statsleder kan bidra med for barna i landet han eller hun styrer. I Europa er det 26 millioner ledige. 278 000 familier ble kastet ut av husene sine i Spania i fjor, fordi de hadde mistet inntekten sin. Dette berører barn til 26 millioner ledige. Det er nesten helt ufattbart. 26 millioner. Fem ganger hele Norges befolkning, og mer. Det gir håpløshet til unge som står på terskelen til voksenlivet, har tatt en utdanning og som ikke får jobb.

Jeg vil redusere forskjellene mellom inntekten til folk, ikke gjøre dem større. Jeg vil ha mer fellesskap, ikke mindre. Jeg vil ha arbeid til alle, og et anstendig arbeid. Jeg vil ikke ha et A og B arbeidslag. Å ha et anstendig arbeid skaper frihet, forutsigbarhet og trygghet for familier og barn. Jeg vil satse mer på barnas oppvekstforhold. Mer på tidlig hjelp. Ja, mer på barn, rett og slett. Slik at deres hverdag skal bli bedre, som barn og som voksne.

I dag er det for mange som står utenfor arbeidslivet. Barn som har foreldre uten arbeid har et dårligere utgangspunkt enn andre barn. De har ofte flere utfordringer å løse, hver eneste dag. Skal vi gjøre noe som koster penger på skolen i dag? Blir jeg invitert til bursdag? Og hva skal jeg si, jeg vet at mamma eller pappa ikke har penger. Noen foreldre har i tillegg andre problemer som barna må forholde seg til. Det kan være sykdom, avhengighet, at en av foreldrene sitter i fengsel eller omsorgssvikt. Disse barna står hver dag opp og møter det ukjente landskapet. De jobber hardt og har mange spennedne situasjoner og hverdager. Hva skjer i dag? Blir det frokost? Middag? Kan jeg ta med meg noen hjem i dag? De går på skolen, selv om de vet at de kan bli erta for tøyet de går i, at de ikke har fått gjort leksene sine, at de ikke takker ja til bursdagsfeiring. De går avsted. Møter opp. Møter det ukjente. De er modige barn. De løser mange utfordringer slik de best kan. Vi ser dem.

Disse skal få bedre og tidligere hjelp. Jordmødre skal fra nå av snakke med barna om vold og utrygghet i familiene. Ikke for å diagnostisere, men for å være et alternativ. Hjelpe og bistå, lukke dører sakte opp, skape andre hverdager, nye fortellinger, hindre usikkerhet og redsel. Dette er viktig for barna. Men dette har jo ikke noe med arbeid til foreldrene å gjøre? Jo. For at vi skal kunne styrke barnevernet slik vi har gjort, lønne jordmødre, helsesøstre og psykologer, som jeg vil ha flere av ute der barna bor, trenger vi at noen betaler skatt. Og det gjør de av arbeidet de har. Men vi trenger også at vi er enige om at denne skatten skal brukes på barna. Regjeringen vil ha mer av tiltak rettet mot tidlig innsats overfor barn. Noen må gjøre jobben. Kommunen må ha penger til å ansette, utdanne og videreutdanne personell. Det er her disse to forholdene krysser hverandre: arbeid og barns situasjon. Det er her det blir galt å bruke mellom 100 og 25 milliarder på skattekutt til de som har mest fra før. Det kommer ikke ungene som trenger det mest til gode.

For meg er det en alvorlig sak. Det står om viktige verdier. Hvilken retning vi skal gå i de neste fire årene. Mer til de som har mest fra før, eller mer til barna? Arbeiderpartiet er på barnas side, og hver stemme teller.

Godt valg!

Demokrati eller byråkrati?

Gro- Anita MykålandEt sterkt lokaldemokrati er Gro -Anita sin hjertesak.

Vi er veldig stolt over å kunne presentere vår neste gjesteblogger, Gro-Anita Mykjåland. Hun  kommer opprinnelig fra Evje og Hornnes, men bodd i Iveland i 14 år. Der er hun gift og har to jenter på henholdsvis 5 og 7 år.

Gro-Anita har vært aktiv i politikken siden 2007. Og sitter i dag i sentralstyret til Senterpartiet.

I  2011 ble Gro -Anita  valgt som første kvinnelige ordfører i Iveland kommune i 2011.

Hun sier om jobben som ordfører: "Hverdagen som ordfører er kjempespennende.  Møter mange utfordringer og ikke minst et hav av muligheter."

Gro-Anita har et favorittsitat som hun deler med sine lesere "Det er ikke alltid du kan velge dine omstendigheter, men du kan alltid velge hva du vil tenke om dem”.

Og med det ønsker vi god lesning - Husk å stem!

...................................................................................................................................................

 

Lokaldemokratiet står sterkt i Norge. Det ønsker jeg at det også skal gjøre etter 9. september.  Som ordfører opplever jeg daglig en entusiasme og et pågangsmot for å levere best mulig tjenester til innbyggerne våre. Myter kan bli til sannhet hvis de gjentas ofte nok. Kommuner er mer enn robuste enheter. Vi vil ikke tvinges.

I 1995 vedtok Stortinget at kommuner ikke skal slås sammen med andre dersom kommunestyret eller innbyggerne gjennom en folkeavstemming går imot. Høyre, Frp, KrF og Venstre har i sine programmer valgt bort frivillighetsprinsippet. Disse partiene går inn for at det skal bli færre og større kommuner, og at Stortinget kan vedta sammenslåing selv om kommunene går imot en sammenslåing. Dette kaller jeg på godt norsk tvang. Sp, Ap og SV har fortsatt programfestet at innbyggerne i kommunen skal avgjøre. Skillet mellom de rødgrønne og de borgerlige er klar. Skal vi basere oss på frivillighet i fremtidens kommunesammenslåinger eller skal vi tvinges? Er det demokratiet som skal råde i slike prosesser eller er det byråkratiet? 1,1 millioner mennesker i dette landet bor i kommuner som har under 10.000 innbyggere. I motsetning til Senterpartiet, sier alle dagens opposisjonspartier foran dette valget at de vil «reformere» kommunestrukturen i Norge. Det de egentlig mener med det er at Stortinget, over hodet på lokaldemokrati og de som bor i kommunene, skal gjøre dyptgripende og irreversible endringer i hverdagen til svært mange mennesker her i landet. Senterpartiet er ikke motstandere av kommunesammenslåing der dette er lokalt initiert og forankret i den lokale folkeviljen. Partiet har flere steder vært i front for slike prosesser. Men vi har vært, og vil fortsette å være en garantist for lokalt folkestyre og mot bruk av tvang for å presse gjennom en utradering av små og middels store kommuner i landet vårt.

 

Myter kan bli til sannhet om de gjentas ofte nok. Høyrekreftene i Norge har over år dyrket et sett myter, og forveksler dem med vedtatte sannheter. Sammenlignet med mange andre land har vi nemlig ikke spesielt mange kommuner i Norge, og våre kommuner er heller ikke spesielt små. I Frankrike har man over 36.000 kommuner, med et gjennomsnittlig areal på under 15 kvadratkilometer! I EU er gjennomsnittlig antall innbyggere per kommune 5530, i Norge over 11.000 (2008).

Myten om at vi vil spare store summer på en storstilt strukturreform stemmer kun hvis man også ønsker en storstilt sentralisering av kommunale tjenester. Det kan godt være at det er nettopp det som ligger bak. Er det slik at de som ønsker tvangssammenslåing av kommuner i realiteten ikke er fornøyd med at folk bor der de bor, og vil «tvinge» dem til å flytte?

Hva så med kvaliteten på tjenestene? Det er mange undersøkelser om hva innbyggerne selv mener. For de viktigste kommunale tjenestene – utdanning og oppvekst, pleie- og omsorg og helsetjenester – er innbyggernes tilfredshet vesentlig høyere i de minste kommunene og synker med økende kommunestørrelse.

Jeg får stadig høre myten om at større kommuner gir bedre rekruttering, barnevern og næringsutvikling. Slike forhold varierer selvsagt mellom kommunene, men det er ikke dokumentert at store kommuner klarer dette bedre enn små kommuner.

Myten vil ha det til at interkommunale samarbeid undergraver demokratisk styring. Jeg er uenig. Dette dreier seg i all hovedsak om eierstyring slik jeg ser det. Samarbeid gir oss en mulighet til å bli litt mindre navlebeskuende, se på utfordringer og muligheter for en samlet landsdel. Ikke bare innenfor egne kommunegrenser. Det er kanskje årsaken til at store kommuner deltar i flere interkommunale selskap enn hva små kommuner gjør i dag? Når det kommer til næringsutvikling opplever jeg som ordfører at den største utfordringen ligger på infrastruktur som vei, mobil- og bredbåndsdekning. Dette er virkelig noe av det som hindrer videre utvikling i hele landet. Dette handler ikke om kommunegrenser men om geografi. Ønsker vi å videreutvikle hele landet, eller skal utviklingen kun skje der det bor flest folk?

 

Kommuner noe mer enn robuste enheter også i fremtiden.

Hvilke verdier vil utvikle landet vårt til det beste for alle? Jeg er stolt over at landet vårt er som det er og at folk bor der de bor. Kanskje er det ikke bedriftsøkonomisk rasjonelt at folk gjør det, men sett i det lange løp så har jeg tro på at det vil slå positivt ut på andre budsjettposter. For meg er kommuner og lokalsamfunn noe mer og noe annet enn «robuste enheter» og rasjonelle instrumenter for å gjennomføre statlig politikk, og det tror jeg også det er for folk flest.  Kommunen gir oss viktige tjenester som skole og eldreomsorg og er en arena for demokratisk medvirkning og lokalforankret utvikling. For mange av oss er kommunen og lokalsamfunnet dessuten det stedet der vi har vår primære identitet og tilhørighet, utover familien. Jeg har reist mye rundt i det vakre landet vårt, og noe av det som inspirerer og imponerer meg mest er alle bygder og grender som utvikler stedet med bakgrunn i dens identitet, historie og kultur.

Som ordfører i en kommune med 1300 innbyggere opplever jeg daglig hva det betyr for innbyggerne å ha nærhet til kommunale tjenester. Barna går i barnehage og skole, den eldste generasjonen får hjelp av hjemmetjenesten i kommunen eller bor på bygdeheimen. Jeg opplever et lokalt næringsliv som jobber iherdig for å skape arbeidsplasser i lokalsamfunnet.

For Iveland kommune er det lokale engasjementet fra politikerne, næringslivet og all den frivillige innsatsen som legges ned gjennom deltagelse i lag og foreninger svært viktig. Jeg mener at det er disse verdiene som vil utvikle Norge videre til det beste for alle. La kommunene blomstre gjennom lokalt engasjement og nærhet til tjenestetilbudet. Ikke stans utviklingen gjennom en massiv sammenslåing som skal gjennomføres med tvang. Så er det slik at kommuner som Iveland ser at vi ikke kan gjøre alt selv. Vi kan oppleve at fagmiljøene blir for små eller at det kreves et større grunnlag for å kunne yte en tjeneste. Utgangspunktet er at både innbyggere, ansatte og lokalpolitikere vil ha best mulig tjenester, og den dagen vi opplever at vi ikke klarer å yte fullgode tjenester så er vi de første til å søke ut til andre kommuner for et samarbeid.

 

Ønsker du tvang? Før dette valget bør du spørre deg om du virkelig ønsker at kommunen din skal slås sammen med tvang? Ønsker du at Stortinget skal kunne slå din kommune sammen med en eller flere nabokommuner, uten at du selv skal får et ord med i laget?  Tror du tjenestene blir bedre og din egen innflytelse større? Hvis svaret er nei, bør du gi din stemme til Senterpartiet. Senterpartiet er et parti som garantert vil stå opp for dem som ønsker at det spørsmålet skal være opp til innbyggerne selv. Seterpartiet mener at lokale folkevalgte selv vet best hvor skoen trykker, som selv vet best hva som må forbedres i egen kommune. Stortingsvalget avgjør om vi skal fortsette dagens linje med endring av kommunestrukturen basert på frivillighetsprinsippet, eller om det også skal settes i gang tvangssammenslåing. Det siste vil gi grunnleggende samfunnsendringer.

Godt valg.

Stem SV – for barnevernet si skuld!

Foto: Stig Weston Oddny skriver om sin hjertesak og om hvorfor det er nettopp SV som tar ansvar for å styrke barnevernet når de er i regjering

Oddny Miljeteig er vår neste gjesteblogger. Hun er et fyrverkeri av ei dame med et sjeldent sterkt engasjement.

Oddny er sosionom og har i 12 år vært fylkessekretær i Fellesorganisasjonen i Hordaland. I dag er hun gruppeleder for SV i Bergen bystyret og medlem av landsstyret til SV.

Vi skylder også Oddny og si at hun er den mest entusiastiske nynorskbrukeren vi vet om!

I dette innlegget setter hun barnevernet på dagsorden og viser hvordan SV har gjennomført et enormt barnevernløft og fortsatt vil bidra til at sårbare barn får riktig hjelp til rett tid!

God lesning -husk å stem!

............................................................................................................

Overskrifta er litt feil. Men likevel rett. Det er sjølvsagt barnevernsborna det handlar om. Likevel: Skal barnevernsborna gjevast den beste omsorg og dei beste tilbod og tiltak, må barnevernet ha nok kompetente tilsette, nok tiltak å rå over – og oppslutnad blant politiske parti og i befolkninga. Då må barnevernet prioriterast. Mellom Matz Sandman og Audun Lysbakken var det ingen barnevernminister som sette barnevernet øvst på sin politisk dagsorden.

Det er påfallande for ei som har hatt barnevernet som politisk hjartesak i fleire tiår: etter at SV inntok Barnedepartementet, har barnevernet vorte politisk allemannseige. Og dei partia som ikkje har prioritert barnevernet når dei sjølve har site ved roret, dei har etterkvart stått i kø for å seia at regjeringa ikkje prioriterer barnevernet høgt nok.  Der dei sjølve sit i fleirtal i kommunestyra, der har dei ikkje prioritert barnevernet. Frivillig prioriterer ikkje norske kommunar barnevernet, plar eg seia.  Det er ein regel med få unntak. Og kan du seia meg ein politikar som har fremja barnevernet som si fremste prioriterte hjartesak? Eg har spurt i diverse forsamlingar av barnevernsarbeidarar når eg har hatt høve til det opp gjennom åra, og det har vorte drypande stilt……somme har nemnt Karin Andersen, sjølv om ho er «meir på fattigdom».  Og så har dei nemnt meg.  Sjølv om eg er lokalpolitikar.  Stortinget flyt ikkje over av barnevernspolitikarar – eller for den del av barnevernsparti. Det ser også fagfolk som står barnevernet nær. No mobiliserer Magne Raundalen, Kari Killen  og fleire med dei for at Inga Marte Thorkildsen må få fire nye år som stortingsrepresentant – i alle fall som stortingsrepresentant. For Inga Marte har sett utsette born øvst på sin politiske dagsorden. Og Audun Lysbakken sa frå fyrste stund som statsråd at barnevernet stod øvst på hans minister-sakliste.  Det har vist att i det kommunale barnevernet.

1000 øyremerkte stillingar til det kommunale barnevernet har kome med dei to SV-statsrådane i denne perioden. 1000 stillingar.  Regjeringa prøvde seg for 2010 med å auka dei frie midlane til kommunane for 2010 med merkelapp 400 stillingar for barnevernet – det vart det 110 stillingar av. Som sagt: Frivillig prioriterer ikkje kommune-Noreg barnevernet. Øyremerking måtte til. For 2011 øyremerkte regjeringa v/barnevernstatsråd Audun Lysbakken  400 stillingar, så 70 i tillegg i 2012 og altså 270 for 2013. Og no har Audun og Inga Marte kunngjort at det kjem 150 nye , øyremerkte stillingar for 2014 – viss denne regjeringas statsbudsjett står seg. 1000 stillingar – det er faktisk noko å skriva heim om – og det hjelper!

Eg er så frimodig at eg gjev SV æra for barnevernløftet. «Barn og unge først»! Framleis står mykje att å gjera i og for barnevernet. Direktoratifiseringa og byråkratiseringa av det statlege barnevernet må snuast slik at pengane går til born, unge og tiltak og ikkje til måling og rapportering.  Fleksibelt må barnevernet bli – i store og i små kommunar.  Uansett kor vi vrir og vender på det: folk bur også i små og grisgrende kommunar.  Det nyttar ikkje med organisatoriske A4-løysingar for barnevernet. Og det held ikkje med nullvekst. Det er eg viss på. Difor treng barnevernet og barnevernsborna eit parti som vågar å setja barnevernet fremst – og som om nødvendig byter bort andre prioriteringar for dei mest utsette borna si skuld. Det har SV gjort. Det vil SV gjera igjen.  Det er ein av grunnane til at eg stemmer SV og jobbar dag og natt for å få partiet over sperregrensa og Audun Lysbakken på Stortinget frå Hordaland.  Har du barnevernsborna og barnevernet i hjarta ditt, oppmodar eg deg til å gjera det same 9. september!

Oddny Miljeteig, sosionom og gruppeleiar for SV i Bergen bystyre

Tror du på at du kan forandre?

juliaVi fortsetter vår valgkampuke og presenterer Julie Bjøkheim som vår neste gjesteblogger . Julie skriver om engasjement. Julie Bjøkheim har vært aktiv i politikken siden hun var 15. Hun har vært leder av SU Bergen og har vært SU sin representant i Bergen SV sitt styret. Julie har alltid opptatt av en god skole og en human asylpolitikk. I det siste har også feminisme og miljøet blitt saker Julie villeig snakker om.

I dag er Julie 19 og er SV sin ungdomskandidat på stortingslista til Hordaland. og hun brenner for å gjøre politikken tilgjengelig for alle!  Julie har sin egen fb side hvor du kan følge henne

 

.........................................................................................

15. april 1989 skjedde det noe. Opprøret på Den Himmelske Fredsplass var årsaken til at tusenvis mistet livet. Et studentopprør for mer demokrati, raskere liberaliseringsreformer og mot korrupsjon. De unge, intellektuelle gjorde opprør mot det bestående og  viste sitt engasjement for samfunnet de levde i.

 

Et samfunn med lav valgdeltagelse er et sterkt signal om at noe er galt. Det har helt klare demokratiske utfordringer når store grupper i et samfunn unnværer å stemme ved et valg. En unnværelse gir mer makt til den hvite middelklassen fra sine møblerte hjem. Hvorfor har det seg slik at ca. 50% av alle nordmenn under 30 år ikke stemmer ved valg? Et sjokkerende høyt tall med tanke på utdannelsesnivået, tryggheten og tradisjonen for demokrati i vårt eget land. Hvor er engasjementet for et bedre samfunn? Har vi det for bra?

 

Mediene som skal arbeide som samfunnets fjerde statsmakt skriver stadig mer om karbo-dietter og treningstips og mangler gjennomgående kritiske vurderinger av vårt eget styresett. Hvis utviklingen fortsetter vil vi mangle et viktig formidlingssted mellom statsmakten og folket. Jeg vil kunne påstå at det er et demokratisk problem at man ikke har et mediebilde som reflekterer verdenssamfunnet og Norges største utfordringer på en kritisk  og reflektert måte. I dag blir nok mange hemmet av en massiv mediestrøm av inntrykk hvor man kan bli ”underholdt til døde” om man så ønsker det.

 

Er det for langt mellom folk og makten? Maktesløshet skaper passivitet. Handlingslammelse, er i hvert fall noe jeg har følt på selv. Årsaken til lav valgdeltagelse kan være at det føles som milevis mellom der avgjørelsene blir tatt og ens egen hverdag. Hvis en føler sin egen påvirkningskraft er bortimot minimal vil det ikke lengre være vits å engasjere seg. Avgjørelser må finne sted blant folk. Folk må bli hørt og sett.

 

Har vi det for godt? Vi lever i et luksusland der vi nærmest ikke merker finanskrisen og utdanning og helsetjenester er en selvfølge å få gratis. Er det en boble rundt dagens unge som gjør at de tror velferden vi har kommer pga. tilfeldigheter, og ikke en bestemt politisk styring? Er vi rett og slett blitt late? Har vi det for godt med våre velferdsgoder og oljepenger? Det er kanskje først under krise at folkemengdene engasjerer seg i samfunnets utvikling, mens under roligere tider blir politikk en slags hobby som kan velges vekk, akkurat som tennis.

 

Korskirken som var stappfull av demonstranter for å la Nathan bli i Bergen og en mer human asylpolitikk, er med på å tilbakevise påstandene ovenfor. Opplevelsen jeg har av min av egen generasjonen er at det er utallig smarte, reflekterte og engasjerte mennesker som ønsker å gjøre en forskjell. Jeg tror personlig at flere hadde engasjert seg og stemt ved valg om det hadde føltes som de gjorde en forskjell. Hvis det ble sett på som en verdi. Hvis unges stemme ble lyttet til og hvis politikere snakket om helhetlige og grunnleggende verdiforskjeller mellom partiene, istedenfor tekniske begreper og gamle reformer. Emnene og språkbruken kan gjøre at en føler seg nærmest fremmedgjort fra sitt eget samfunn. ”Det angår ikke meg”, er nok en tanke mange ubevisst sitter igjen med og mulig en følelse av passivitet.

 

For å få til en endring i må vi bringe politikk til folk, og ikke la politikk være noe politikerne får styrer med for seg selv. For å skape nærhet til avgjørelser ville bruken av deltagende budsjettering i kommunene vært et sted å begynne. Der alle innbyggere kan aktivt delta for å avgjøre de forskjellige budsjettpostene. Demokrati på arbeidsplassen og arbeiderstyrte bedrifter hadde direkte gitt de ansatte en mulighet til å påvirke; der de kjenner behovet. Fordi vi trenger å kunne bruke kunnskapen og erfaringene fra vårt eget liv til å påvirke omstendighetene rundt oss.  Samfunnet rundt oss.

 

Som på Den Himmelske Fredsplass trenger Norge noen som vil stå opp for urett. Og som kjemper for en utvikling av samfunnet vi har. Som kjemper for noe de tror på. Privilegerte som vi er, kan vi se til ungdommene i landene, ikke så langt vekke, i Sør-Europa, med massiv arbeidsledighet og frustrasjon, og tenke at vi er heldig, men vi kan ikke la dem kjempe for en bedre verden alene. La oss alltid stå sammen med de som kjemper for en bedre verden. Om det er mot diktatur i den arabiske våren, mot arbeidsledighet og frustrasjon i Europa eller om det er for et Norge som kjemper mot klimaendringene og for fremtiden. For uten troen på sin egen kraft og evne til å forandre vil verden stoppe opp.

Et krafttak for barnevernet

Inga-Marte-Thorkildsen_Web_nyDet er en glede for oss å presentere Barne-, likestilling-, og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen som vår neste gjesteblogger. Inga Marte har vært fylkessekretær for Vestfold SU og SV.  Og er i dag nestleder i SV. Hun ble valgt inn på Stortinget for Vestfold første gang i 2001 og har i de årene vært medlem av energi og miljøkomiteen, helse og omsorgskomiteen, justiskomiteen og finanskomiteen.

Inga Marte er kjent som en engasjert og dedikert politiker med et spesielt engasjement for barn, kvinner og miljø. Inga Marte er med sin modige stemme et viktig forbilde for mange kvinner .

Det er med stor glede vi presentere hennes innlegg på Villroser og vi ønsker henne lykke til i valgkampen og i det videre arbeidet med barns oppvekstvilkår og et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn!

............................................................................................................................................................

Barn som er utsatt for omsorgssvikt, er noen av samfunnets mest sårbare mennesker. Barnevernsbarn har ingen store velgergrupper i ryggen, de har få lobbyister til å jobbe for seg, og de har vanskelig for å bli sett og hørt. Den viktigste oppgaven for meg som statsråd har hele tiden vært å gjøre hva jeg kan for at barn og unge skal få en trygg og god oppvekst. Men den viktigste jobben gjøres av barnevernsarbeidere, fosterforeldre og andre som gjør en forskjell for barn hver eneste dag.

De siste tiåra har vi vært gjennom store endringer i norsk kultur når det gjelder synet på barn og på familien. Vi vet nå mye om konsekvensen av å vokse opp med vold, omsorgssvikt, seksuelle overgrep, forsømmelser, og andre forhold der barn ikke får det de har behov for, særlig de første leveårene. En god barndom varer hele livet, ja i generasjoner. En dårlig barndom kan gi alvorlige konsekvenser som også er generasjonsoverskridende.

Før så vi på barn som familiens eiendom. Familien var hellig, og for noen er den det fortsatt. Man skulle ikke bry seg om det som foregikk innenfor hjemmets fire vegger. Barn skulle sees, men de skulle ikke høres, og de ble ikke sett på som selvstendige og kompetente.

Barnevernsbarna selv har de siste årene tatt plass i offentligheten og gjort seg gjeldende. Gjennom deres og barnevernsarbeideres stemmer, har debatten om barnevernet dreid seg fra ensidig fokus på at barnevernet gjør for mye og for raskt, til en mer edruelig debatt om at det største problemet er at for få får hjelp, og at hjelpen ofte ikke kommer i tide. Det er bra, for det gjør at vi kommer i posisjon til å gjøre mer for barn som har vært forsømt.

Det er stadig flere barn som får hjelp fra barnevernet. På 15 år har antallet barn økt med ca. 20 000, som er en økning på hele 77 %. Det viser at barnevernet når frem til flere barn. Men parallelt med en økning i oppgavene i kommunalt barnevern økte ikke kommunene ressursene tilsvarende. For mange av de ansatte i barnevernet ble arbeidsforholdene uholdbare og på flere viktige rettsikkerhetsområder fikk vi en negativ utvikling. SV og regjeringa bestemte seg derfor for å sikre et skikkelig barnevernsløft.

Bare siden 2010 har vi fått på plass en halv milliard øremerkede barnevernskroner, som så langt har gjort det mulig å styrke kommunalt barnevern med 850 nye fagstillinger. Av midlene er 108 millioner kroner gått til kompetansetiltak. Fylkesnemndene som har hatt stor økning i saker er styrket med 20 millioner. Et økonomisk løft på en halv milliard innebærer det største barnevernsløftet på 20 år.

divbld

I tillegg har vi nå lagt fram og fått vedtatt en rekke lovendringer og kunnskapsbaserte forslag i Prop. 106. Gjennom grundig utredningsarbeid og innspill fra dem som er mest kompetente på feltet, inkludert barna selv, har vi sett behovet for en rekke endringer. Vi tar enkelte grep i forhold til organiseringen av barnevernet, vi tar grep i barnevernsloven og vi staker ut kursen for framtidas barnevern. Alt vi har foretatt oss har vært styrt av klare mål. Nemlig at vi skal komme raskt inn, gi tidlig hjelp med høy faglig kvalitet til barn som har behov for det, og at vi skal gi bedre hjelp til familiene, sånn at de som har potensial til å ta seg av sine egne barn skal få mulighet til det.

Hvorfor skal man høre på barna? Jo, fordi barna i barnevernet er hovedpersonene, fordi det handler om respekt, det handler om trygghet for dem, det handler om kvalitet, det handler om stabilitet, det handler om treffsikkerhet i det vi gjør, det handler om selvforståelse, selvfølelse for barn, innsikt i egen situasjonen, aksept for avgjørelser, bedre samarbeid, som igjen fører til bedre stabilitet og bedre kvalitet. I det hele tatt: Det er ingen gode grunner til ikke å lytte til barn. Vi må bli mye bedre til det. Prop. 106 bærer preg av at vi har hørt på barna.

Hva er det barna vil? Blant annet vil de ha en tillitsperson. De vil ha bedre tilsyn. De vil ha andre begreper i barnevernet. De vil få medvirke, noe vi nå lovfester. De vil at vi skal komme raskere inn med god hjelp. Og de ønsker bedre stabilitet. Noe av det som er viktig for å få til bedre stabilitet, i tillegg til at barn må få medvirke, er at vi kommer inn raskere. Derfor gjør vi det helt klart at barnets beste er det overordnede prinsippet, og derfor har vi introdusert to nye prinsipper, prinsippet om tilknytnings- og relasjonskvalitet og prinsippet om barns medvirkning.

Dersom vi ikke klarer å gi raskere hjelp til barn, slik at de ikke er så skadet når vi først velger å plassere dem, er det også vanskelig å tilby barna nødvendig stabilitet. Det å komme inn tidlig med bistand til disse barna er ofte avgjørende for å sikre større grad av trygghet og stabilitet.

Vi legger også opp til bedre samarbeid – på tvers og på langs – og helhetlig innsats og samarbeid mellom ulike instanser, som er viktig for at hjelpen skal komme tidlig og at barna skal få en bedre framtid. Samlet betyr dette viktige endringer som vil gjøre at flere barn i framtida vil få rett hjelp, med høy kvalitet til rett tid.

 

Offentlig og ideelt, fremfor kommersielt barnevern

Ved siden av arbeidet for mer ressurser, lovendringer og barnevernfaglig utviklingsarbeid, ønsker vi mer barnevern og mindre anbud. Norsk barnevern har tradisjonelt vært drevet av mange private aktører og anbud har vært hyppig i bruk innen barnevernet. Den sterke konkurransen har både ført til svekket forutsigbarhet for barna, svekket langsiktighet for ideelle aktører og usunn konkurranse institusjonseierne imellom. Det er velkjent at konkurranse kan hindre samarbeid om å gjøre tilbudet best mulig for menneskene man skal bistå.

SV og regjeringa er opptatt av at grunnleggende velferdsoppgaver i størst mulig grad skal være offentlige, i samarbeid med ideelle non-profit organisasjoner. SV har lenge jobbet for å begrense bruken av anbud så langt som mulig innen barnevernet. Nå har jeg bestemt at vi skal avvikle bruken av anbud overfor ideelle, non-profit aktører. Vi har over lengre tid lagt vekt på at kapasiteten i eget statlig tiltaksapparat skal utnyttes på en best mulig måte før private tiltak tas i bruk. Offentlige ressurser skal utnyttes best mulig. Ved kjøp av private plasser skal ideelle aktører prioriteres framfor kommersielle.

SV ønsker et sterkere offentlig barnevern, fordi barnevernet er en selvsagt fellesskapsoppgave. Plassering av barn i institusjon innebærer tung grad av myndighetsutøvelse. Myndighetsutøvelse som innebærer tvang, betinger at norske myndigheter selv driver en stor andel av institusjonsplassene og på den måten sikrer god kontroll med tjenesteapparatet. Allerede i dag representerer private og kommersielle aktører ca. 50 % av tiltakene for barn i institusjon. Det er ikke forsvarlig, slik høyresiden ønsker, å legge opp til ordninger som åpner for at institusjonsplasser legges fult ut til private og kommersielle aktørers ansvar.

Ideelle aktører skal ikke utbetale overskudd til eierne, de driver ikke kommersielt. De trenger ikke underlegges det samme regimet som kommersielle aktører. Ved inngåelse av nye avtaler innen barnevernet skal derfor tidsavgrensede kontrakter erstattes av langsiktige avtaler med mulighet for oppsigelse. Dette gjør vi fordi de ideelle ikke skal utkonkurreres av kommersielle med dårligere pensjonsvilkår og fordi vi vil ha større forutsigbarhet og trygghet for barna. Tjenester som skal ytes av ideelle og private aktører skal tilfredsstille de samme krav til innhold, kvalitet og kompetanse som de tjenestene Bufetat selv utfører.

Når ideelle aktører prioriteres framfor andre private aktører, reduseres bruken av de kommersielle institusjonene først. Dette er et politisk valg. Ordninger som bidrar til økt forutsigbarhet har vært godt mottatt av ideell sektor. Økt langsiktighet i avtalene fører til at ansatte kan konsentrere mer av sine ressurser om den viktigste oppgaven som er å gi utsatte barn og unge trygg og stabil omsorg. Det fortjener barna!

Vern av barn – alles ansvar

Over 100 000 barn i Norge er utsatt for risiko. Disse barna må vi se. Det er barn som vokser opp i familier med store belastninger, barn som er redde eller viser tegn til mistrivsel og barn som har psykiske og sosiale problemer. Disse barna trenger voksne som bryr seg. De trenger voksne som ser og forstår og som vet når de skal gripe inn.

Mange har et ansvar for å oppdage og hjelpe barn som har det vanskelig. For at barn skal få tidlig hjelp, er vi avhengige av at ansatte i helsestasjoner, barnehager og hjelpeapparat samarbeider. Vi må ha kunnskap om hvordan forebygge og avdekke omsorgssvikt.

For mange barn er det vanskelig å fortelle om det de utsettes for. Det å oppdage og bry seg når barn har det vanskelig, handler mye om å orke å se og ta inn barns smerte. Barn er ofte avhengige av at andre sier i fra, slik at vold og overgrep kan avdekkes. Dette gjelder særlig voksne som kan fange opp signaler om at noe er galt.

Ansvaret vi voksne har, gjelder uansett om vi er familiemedlemmer, venner, naboer eller hører om barn som ikke har det bra. Også helsepersonell og andre offentlige ansatte, må utvise årvåkenhet og ta barns signaler på alvor. Som barneminister vil jeg ta til orde for en grunnholdning om at det er bedre å melde en bekymring for mye, enn en for lite.

Utgangspunktet i Norge er at vi har et godt utbygget barnevern og gode juridiske rammebetingelser for barnevernet. Men vi har som resultat av et grundig utredningsarbeid, tilbakemeldinger fra fagmiljøene og barnevernsbarna selv, avdekket ulike former for svikt. Vi har derfor en klar erkjennelse av at barnevernet må bli enda bedre og at barnevernet trenger barnevernsløftet vi er godt i gang med.

 

Hvordan vi ivaretar barn i dag, er avgjørende for hva slags samfunn vi får i framtida. Et samfunns evne til å beskytte og gi trygg oppvekst til barn, er selve lakmustesten på hvor godt samfunnet fungerer. Som voksne må vi orke å se og ta inn barn som har det vondt. For meg som barneminister, er det viktig å understreke at ingen barn skal overlates til familiene alene. Barna er vårt felles ansvar.

Vi har bidratt til det største barnevernsløftet på 20 år. Men vi er ikke i mål og ønsker å fortsette å stå på for barns oppvekstvilkår og et mer rettferdig og miljøvennlig samfunn. Med dette ønsker jeg alle et godt valg.

Barne-, likestillings – og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen og nestleder i SV.

"Jeg har visst ikke peiling, jeg. Eller?"

stortinget

Er det slik at jeg som kvinne ikke kan noe om krig, fred og politikk og sånt, og er det riktig når Høyres statsministerkandidat Erna sier at « folk har ikke peiling»?
I denne valgkampen har vanlige mennesker, som du og jeg får passet vårt påskrevet med at vi ikke har peiling. Dette fordi vi ikke kan nok om milliardutregningene i statsbudsjettet eller vet definisjonen på handlingsregelen.
Vi lever flest dager i hverdag og færrest i valgkamp, heldigvis. I hverdagen trenger vi jobber som gir oss en lønn vi kan leve av og med. Vi trenger kollektivtilbud som tar oss fra A til B. Vi trenger barnehager. Vi trenger gode skoler som gir barna våre de verdier og den kunnskap vi ønsker å bygge fremtiden på. Vi trenger helsetjenester, sosiale tjenester og eldreomsorg. Vi trenger utdanning og vi trenger et land med god og stabil økonomi for å lykkes med alt dette og mer til. Men mitt liv leves i en travel hverdag, og valget handler om mitt og ditt liv. Valget handler om hvilken retning dette landet skal ta.
Hvordan kan det ha seg at valgkampen har kommet inn i et spor der det gis inntrykk av at helt vanlige folk, sånn som deg og meg, kan lite eller ingenting om politikk? Hvordan kan det ha seg at velgerne fremstilles som at de ikke har peiling og er til tider svært kunnskapsløse?
Jeg skjønner at forskningens resultater skal tas på alvor, og at det er bekymringsfullt når kvinner vet mindre om politikk enn menn. Spørsmålsformuleringene i undersøkelsen bidrar til jeg er mindre bekymret over kvinners politiske kunnskapsnivå. For det var vektleggingen av kunnskap om handlingsregelen som dannet grunnlag for vurderingen kunnskap om politikk. Handlingsregelen har dannet grunnlaget for trygg økonomisk styring av dette landet i mange år. Den har sørget for at renta er lav og ar det ikke er høy arbeidsledighet. Kort fortalt. Det er Jens Stoltenbergs sin gyldne regel og den er helt ufravikelig av svært gode grunner. Den er vesentlig for å forstå grunnlaget for hvordan og når politikken blir til handling. Jeg mener oppriktig at om man ikke vet hva det er så burde man sette seg inn i det. Les Marianne Martinsens gode forklaring her.

Men vet kvinner lite om politikk av den årsak?
Jeg jobber hovedsakelig kun på kvinnedominerte arbeidsplasser. Der snakkes det mye politikk. I min tid i arbeidslivet er det her jeg har hatt de mest utfordrende debattene. F.eks om eldre omsorg. Veldig mange som har noen i nær familie med behov for offentlige tjenester er opptatt av hvordan det fungerer. Er privatisering av eldreomsorgen riktig? Hva skal til for at eldre skal bo lengst mulig hjemme? Hvordan skal vi sørge for at eldre som trenger det har en institusjonsplass? Hvordan kan vi bygge ut eldreboligere som ivaretar behovet for å klare seg selv, ha felleskap med andre og tilrettelagt for et aktivt hverdag? Det er politikk det. Og det var svært få som sier «jeg vet ikke» i en slik uformell debatt. Men det var bare kvinner og ikke en eneste politiker der.

Eller hva med den gangen vi drøftet oppvekstvilkår? Få debatter er så intense og visjonære som når vi snakker om hva som skal til for at ungene våre får en fin oppvekst. Selv de ungene vi ikke kjenner er vi opptatt av da. Husker du asylbarndebatten?
Har du hørt debattene når et sykehus trues med nedleggelse? Er det noen som er i tvil om at de brennende innleggene i slike debatter ikke er politikk?

For meg er nettopp dette politikk. Hvordan vi organiserer samfunnet rundt oss slik at vi kan leve våre liv best mulig og legge til rette for at hvert enkelt menneske kan få mest mulig ut av sine evner og talenter. Hvordan vi kan leve godt med hverandre i trygghet og frihet. Og dette har de utalje uformelle debattene på personalrommene også handlet om. Vi er jo ikke enige i hverandres løsninger. Men det er jo ikke politikere heller, selv om de skal vite veldig mye mer enn oss. Vi ser for oss ulike løsninger og ulike retninger. Ingen av oss eier sannheten. Men vi kan eie troen på hva vi mener er det beste fra vårt ståsted og verdigrunnlag.

Faren med denne valgkampen er at den blir så profesjonalisert at vi andre som ikke har et embetsverk eller rådgiver til å gjøre beregninger for oss, ikke kan delta i den. Politikken blir fremmedgjort gjennom ord, uttrykk og begreper vi ikke bruker i hverdagen. Retorikken blir fremført av blankpussede politikere som har finpusset sine ord og uttrykk gjennom mange år i politikken Politikk er noe som er i ferd med å bli overlatt til politikere. Valget burde ikke handle om 10 eller 25 mrd. Det burde handle om verdivalg og om hverdagsliv. Det handler om ditt og mitt hverdagsliv.
Jeg forstår kanskje ikke hvordan man beregner det økonomiske handlingsrommet i neste års statsbudsjett. Trøste og bære. Finansministeren har fagfolk og departementet til å finregne på sånt. Jeg tar det med knusende ro at Erna påstår at jeg ikke har peiling.

For dette valget handler overhode ikke om Jens eller Ernas regneferdigheter.
Det handler om hvordan din og min fremtid skal se ut. Og i den sammenheng, Erna, kan det hende at folk har peiling. Fordi folk vet nøyaktig hva som er viktig for dem.

Trygge mennesker våger mer

Fra venstre: Iselin Paulsen, Kine Asper og Cathrine Ulvøy. Våre neste gjestebloggere er Iselin Paulsen, Kine Asper og Cathrine Ulvøy. Tre dyktige og engasjerte damer fra Fellesforbundet.Iselin Paulsen, rådgiver i Fellesforbundet. Iselin var tidligere fylkessekretær i AUF i Vestfold og fylkestingsrepresentant for Arbeiderpartiet i Vestfold. Nå jobber hun som informasjonsrådgiver ved Fellesforbundets hovedkontor.

Kine Asper, nyvalgt forbundssekretær i Fellesforbundets ledelse. Kine har flere års erfaring som tillitsvalgt i Fellesforbundet. Først som sekretær i bedriftsklubben, senere nestleder og leder. Hun er også kommunestyrerepresentant for Aurskog Høland Arbeiderparti.

Cathrine Ulvøy, sekretær i tariffavdelingen i Fellesforbundet. Cathrine har erfaring som tillitsvalgt, og har også vært styremedlem i Arbeiderpartiet i Bergen. Hun har også vært vara til fylkestinget i Hordaland.

God lesing og fortsatt god sommer!

 

Trygge mennesker våger mer

Det sa statsminister Jens Stoltenberg på Arbeiderpartiets landsmøte i april. Det er vi enige i!

Tryggheten i fellesskapet er selve kjernen i den norske modellen. En sterk offentlig sektor gir alle velferd og like muligheter. Trygge mennesker våger mer, yter mer og skaper mer.

For første gang vil valget stå mellom en regjering ledet av Arbeiderpartiet, og en regjering til høyre for Høyre. Det vil handle om et rettferdig Norge der alle bidrar, eller mer til de som har aller mest fra før. Vi kaller det et viktig retningsvalg.

Norge blir jevnlig kåret til verdens beste land å bo i. Det er ingen selvfølge at vi klarer det, år etter år. Den er et resultat av politiske valg, av at noen har stått opp og forsvart en stor offentlig sektor, en jevn inntektsfordeling, sterke fagforeninger, et omfattende offentlig eierskap, og en moderne familie- og likestillingspolitikk. Dette er byggesteiner i det sterke norske fellesskapet, i den norske modellen.

Vi ønsker at Norge fortsatt skal ha et anstendig og trygt arbeidsliv- der faste ansettelser er hovedregelen. Dersom Høyre og Frp får sette sitt politiske eksperiment ut i praksis, vil faste ansettelser bli erstattet av flere midlertidige ansettelser. Dette skaper en usikkerhet for den ansatte som ikke vet hvor lenge han eller hun kan regne med å beholde jobben. Det vil for eksempel gjøre det tilnærmet umulig å få lån til bolig, noe som spesielt vil ramme de unge.

Hva våger man med en midlertidig stilling- hvor blir det av tryggheten? Høyre og FrP vil kalle det "fleksibilitet i arbeidslivet"- vi kaller det "usikkerhet".

Hva mener egentlig Høyre og FrP?

Høyre og FrP vil ha deg til å tro at det er få forskjeller mellom en borgerlig regjering og en rødgrønn regjering. Bak fine ord skjuler det seg ufin politikk!

Derfor bruker de ikke lenger ordet "privatisering"- de bruker "nye løsninger".

De sier fleksibilitet i arbeidslivet, men mener at du skal jobbe mer ubetalt overtid.

De vil slippe "alle gode krefter til", men glemmer å si at det betyr at skolen, sykehjemmet og sykehusene privatiseres.

Et trygt og anstendig arbeidsliv for framtida

De rødgrønne har gjennom trygg økonomisk styring skapt over 350 000 flere arbeidsplasser siden 2005. Det startes rekordmange foretak, og det går godt i norsk næringsliv.

Det er lagt et godt grunnlag for fremtiden, men det viktigste er hvordan en rødgrønn regjering vil styre etter stortingsvalget. Det er ingenting som er sikkert selv om Norge må sies å ha kommet seg relativt tørrskodd gjennom finanskrisa. I fremtiden vil en offensiv næringspolitikk kreves for å sikre norske arbeidsplasser. Det har den rødgrønne regjeringen vist at de har, blant annet gjennom vekstpakka for næringslivet.

Vekstpakka gir noe kutt i selskapsskatten, samtidig som kuttet dekkes inn ved at de som har mest bidrar mer.

Slik langsiktig og ansvarlig politikk svekker ikke arbeidstakeres rettigheter, slik vi ser gjort gjennom lønnsnedslag og økt bruk av midlertidige ansettelser andre steder. Den rødgrønne regjeringa finner bedre løsninger – for alle!

Valget i 2013 er et retningsvalg. Stem for et samfunn der vi gjør de store løftene sammen, fordi vi er sterkere sammen enn hver for oss.

Stem rødgrønt - for et velferdssamfunn for alle og for et anstendig arbeidsliv!