Vold

Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt

20140510-124456.jpg

Anna Kathrine blogger og skriver spalter for Bergensavisen. Hun er medlem i Kvinneaktivistene og Nei til EU. I 2013 trakk hun seg som kvinnepolitisk leder i Rødt og meldte seg ut av partiet. Nå har hun meldt seg inn i SV, og tenker å fortsette med sitt politiske engasjement der. Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt 19. juni vil det i Oslo, Bergen og en rekke andre norske byer arrangeres Løvetannmarsj. Togenes deltakere vil belyse at det er behov for å styrke rettsvernet for overgrepsutsatte barn.

Når man snakker om rettsvern, så snakker man om en rekke faktorer. Man snakker om at overgrepsutsatte skal blir ivaretatt godt nok uansett om de velger å anmelde eller ei. Man snakker om at det for eksistere gode nok hjelpetiltak for dem. Man snakker også om at domstolene må være sitt ansvar bevisst når de deler ut straffer til overgripere.

Prevensjonsteori Rettssystemets ide om å straffe antisosiale mennesker, stammer fra opplysningstiden og 1700-tallet. Den ene teorigruppen kaller gjengjeldelsesteoretikere, den andre prevensjonsteoretikere. Kort oppsummert består skillet mellom straff fordi det er begått en straffbar handling, og straff for å hindre straffbare handlinger.

Gjengjeldelsesfilosofi står 400 år etter opplysningstiden ikke så høyt i kurs i dagens samfunn. Hevn og hat er likevel så destruktive krefter. Da er det bedre å dele ut straff for å avskrekke. Om det finnes bedre metoder enn avskrekking? Jo da. Det finnes forebyggende tiltak som obligatorisk barneskoleundervisning om vold, overgrep og respekt for enkeltpersoners grenser. Det finnes også andre tiltak som kan føre til færre overgrep. Men i de saker hvor skaden allerede har skjedd, kan man ikke snakke om forebygging. Da må man reparere. Statuere. Og signalisere.

Overgrep flest blir henlagt Statistikker taler sitt tydelige språk. Anmeldte overgrep flest blir henlagt. De få sakene som ender opp i rettssaler, frikjenner ofte den tiltalte. Eller gir den tiltalte svært lav straff. Krise- og traumesentre blir lagt ned. Da snakker man verken om reparering, statuering eller signaleffekt. Da snakker man kun om å pulverisere det ansvaret som ligger på hver overgriper. Det er fritt frem, og de overgrepsutsatte får ikke det vernet de har krav på. De blir overlatt til seg selv.

Vi som går i Løvetannmarsj er lei av at det er sånn, men vi er ikke en mobb med høygafler som roper for å se blod. Vi er ikke umennesker som ikke evner å se at overgripere ofte selv har opplevd overgrep. Vi vil bare at den som utsettes for overgrepet skal ha minst like godt rettsvern som overgriperen. Vi vil bare at det skal ødelegges færre menneskeliv. Og sist men ikke minst, ønsker vi å bli tatt på alvor.

Anna Kathrine Eltvik Medlem i SV og Kvinneaktivistene

På skuldrene til kjemper

1381627_526062790815352_571346305_n«Vi står på skuldrene til kjemper» var det en venn av meg som skrev på facebook. Jeg tenkte på det når jeg iførte meg lange røde strømper i dag. Jeg står på skuldrene til kjemper. På grunn av disse kjempene har jeg fått en rettighetsfestet utdannelse, jeg har fått lik rett til høyere utdannelse og jeg har rett til å ta arbeid. I arbeidslivet har jeg rettigheter og plikter på lik linje med menn. Jeg har som kvinne et likt verd som menn og er beskyttet mot diskriminering gjennom loven. Jeg kan delta i organisasjoner og delta i politikk, på valgdagen teller min stemme like mye som en hvilken som helst annen person. Jeg er en likeverdig deltager i demokratiet. Jeg står på skuldrende til kjemper som har vært fremsynte nok til å se at den virkelige kampen for et demokrati er kampen for likestilling og kvinners deltagelse. Og det er felleskapets kamp.

Når vi utviklet vårt velferdssamfunn fantes det kjemper som så at vi aldri ville nå målet om inkludering og deltagelse om ikke kvinnene fikk delta og fikk like sentral plass som mennene. Vår rikdom er ikke bare oljen, men det er også antallet kvinner i arbeid.

Kjempene forstod at om kvinnene skulle få delta måtte vi bidra alle sammen. Det var ikke bare kvinnenes kamp, det var samfunnets kamp. Derfor kunne vi rettferdigjøre at felleskapet, staten, brukte penger og tid på barnehageplasser og permisjonsordninger. Ordninger som gjorde at far langsomt ble mer aktiv og fikk muligheten til å delta mer i barnas oppvekst og hverdag. Ordninger som gjorde det mulig å dele arbeidet hjemmet, slik at arbeid ute også kunne være en mulighet og en rettighet. Ikke bare var det bra for kvinnene å få delta i arbeid utenfor hjemmet, skape nettverk, bruke talenter og ressurser. Det var også bra for samfunnet. Når alle deltar sikrer vi velferdssystemet og vi skaper verdier. Det gjør oss til et rikt og likestilt land. Det gir den enkelte mulighet til å nå sitt potensiale og realisere seg selv uavhengig av en bemidlet ektefelle eller arvet formue. Det heter frihet.

I dag har vi en likestillingsminister som mener at det ikke lenger er felleskapets kamp, det er den enkeltes familie som avgjør likestillingen. Familiene skal velge selv. Det heter visst valgfrihet. Men det er valgfrihet for de få, for de med egne midler og resurser. Når færre kvinner arbeider blir det færre som tar hånd om å sikre felleskapet slik at permisjoner, pensjoner og andre offentlige forsikringer kan ivaretas. Da må kvinnene som arbeider, arbeide mer for at de få skal få være hjemme. Det er urettferdig. Det skaper klasseskiller og det forvitrer vår velferdsmodell. Den enkeltes beslutning får konsekvenser for oss alle.

I dag har vi en helseminister som synes det er greit at vi lager lover der kvinner må gå kanossagang for å få henvisning til abort. I et av de mest likestilte landene i verden går vi bakover inn i fremtiden og begrenser kvinners rett til helsehjelp. I Norge har vi en helseminister som mener at en profesjon har rett til å reservere seg fra å gjøre jobben sin på bekostning av kvinners rett til uavhengig helsehjelp.

I Norge tjener fortsatt kvinner 77% av menns lønn. Kvinner jobber deltid, mens menn har hele stillinger. Vi har overlatt lønnsforhandlingene til partene i arbeidslivet, men arbeidsgiver ser ikke verdien av de mange trofaste kvinnene som yter helse- og omsorgshjelp i kommunene. Når kvinnene tar vare på våre barn, syke og eldre verdsettes det fortsatt mindre enn han som tegner veiene på kartet og sørger saksbehandlingen av byggeprosjektet ditt. Er de ikke like viktige?

I Norge utsettes fortsatt flest kvinner for vold, vold underrapporteres, når sjeldent domstolene og straffes lavere enn f.eks økonomisk kriminalitet. Vi vet at vold hindrer deltagelse, utdanning og arbeid. Vi vet at vold er et av de virkelig store samfunnsstruktuelle utfordringene vi har og likevel er det sjeldent en budsjettvinner eller en politisk kampsak.

Jeg trekker på meg de lange røde strømpene og kjenner at jeg står i en lang rekke av sterke kvinner. Kampene er ikke over. I 2014 blir kampen for kvinners rett til helsehjelp den viktigste saken.  Det er verken navlebeskuende eller egoistisk. Norge er et foregangsland. Vi har plikter som rollemodell for andre land og for andre kvinner. Vi kan ikke tillate å rygge inn i fremtiden, vi har en kamp å kjempe. Fortsatt.

Med beina godt planta på bakken, retter jeg ryggen, takker alle de kvinnene som har kjempet frem stemmerett og lovbestemt beskyttelse mot diskriminering, deltagelse i arbeidslivet, barnehageplasser og permisjonsordninger.

Så finner jeg min plass i rekken og fortsetter kampen.

Anne & Hanne

Fighter, ikke offer

hjerte«Jeg klemmer hendene hardt mot ørene. Hardt, hardt, hardt og jeg presser meg inn til veggen som for nesten å komme igjennom den. Jeg venter på skuddet og jeg vet at det egentlig ikke hjelper å holde for ørene. Skuddet vil være overdøvende. Mens jeg kniper sammen øynene ser jeg for meg blodet og jeg får det for meg at det er min oppgave å tørke det vekk før noen andre får se det. Det er først etterpå jeg innser at jeg ikke var bekymret for at han skulle dø, jeg var bekymret for hvordan han inn i døden ville kreve min oppmerksomhet. Hvordan det ville være min  oppgave å bære skammen.» I dag la regjeringen frem en handlingsplan som skal forsterke innsatsen mot vold i nære relasjoner. Det handler i all hovedsak om å styrke kunnskapen, bruke kunnskapen til å forebygge og avdekke og til å støtte og hjelpe voldsutsatte. I mange år var vold i nære relasjoner et tabubelagt tema. På den måten unngikk man sosial kontroll og korrigering og man gjorde terskelen for å få hjelp skyhøy. Det er ikke mange år siden jeg møtte en politimann som gav uttrykk for at man måtte forstå at mannen ble «litt frustrert» når kona ikke var «samarbeidsvillig». Den lite samarbeidsvillige kona hadde blitt kasta inn i et bord og pådratt seg brudd i kjeven og sønnen på 8 hadde vært vitne i et forsøkt på å gå imellom. Jeg tror ikke det finnes mange slike politimenn igjen, heldigvis. Men de var der og bidro til privatisering av volden og til at det var kvinnene som ble ansvarliggjort heller enn voldsovergriperen. I år etter år hadde helsepersonell lappet sammen kvinnen, gipset armer og bein, sydd kutt, stoppet blødninger. Hva var det som gjorde at både helsepersonell og politi laget seg syltynne forklaringsmodeller de ikke selv kunne tro på for så og se en annen vei? Mangel på kunnskap og en rasjonell oppfatning om at det ikke var noe de hadde noe med.

Volden får langsiktige konsekvenser for mange. Angst og traumer setter seg fast i kropper og gjør dem syke. Holder dem uten for arbeidsliv og holder dem unna sosiale arenaer hvor vennskap og omsorg kunne befridd dem fra den undertrykkende angsten og det ødeleggende selvbilde. I mange år kan vold prege et livsløp. Noenganger i generasjoner.

I dag vet vi noe om at vi må tørre å se og sette ord på det. Når sola skinner på trollet, sprekker det. «Tabuer er overgriperens beste venn», sier barneministeren.  Men det er lett for andre å si. Det er ikke lett for den som volden rammer og si -det er meg. Vold er skummelt og grusomt. Den kan ikke pyntes på og ikke forskjønnes. Vold er et brutalt ord, et du ikke vil skal være knyttet til deg. Det er bare å innrømme det. I samme setning som vold kommer ordet offer. Og de færreste som har vært utsatt for vold vil være eller kjenner seg som et offer. Tvert om vil mange kjenne seg som fightere. De slåss for sin egenverd, sin identitet, sitt liv og sin fremtid. Det finnes ikke noe offeraktig over det.

Det fine med regjeringens innsats mot vold er at det følger penger med. Helt ordentlige penger som kan omsettes i kunnskap og handling. Politiet får sine koordinatorer, helsevesenet klarere instrukser om å snakke med de man har mistanke om utsettes for vold. Det aller beste med innsatsen er likevel at det viser at vi som samfunn i større grad erkjenner og forstår at når vold rammer noen få angår det likevel oss alle. Det som preger et enkeltmenneske et helt liv etter volden preger også et helt samfunn. Vi er det samfunnet som tar ansvar for hverandre. Vi er det samfunnet som vil skape trygghet for alle overalt. Vold er et samfunnsproblem. Noe vi alle tar ansvar for å stoppe.

En regjerings handlingsplan vil likevel ikke løse alt. Når tabuenes slør løftes av et enkeltmenneske og de forteller sine historier, viser det seg alltid og uten unntak at det alltid var flere som hadde sett. Det er alltid mange  som stod å skulte forsiktig inn uten å tørre å spørre, uten å tørre å hjelpe. I ettertid er det dessverre slik at disse svikene også skal bæres. At de visste, naboene, vennene, familien, og de gjorde ingenting.

Derfor trenger vi vår helt egen handlingsplan der vi binder oss til et løfte. Å våge å se, å våge å handle, å våge å være den ene.

Skuddet han truet med kom aldri. Våpenet var aldri rette mot meg, men mot han. Å true med å drepe seg selv på grunn av meg var den ultimate trusselen. Den kunne ramme meg et helt liv.

Men det gjorde ikke det. Styrke finnes i svakhet. Befrielse i erkjennelse. Jeg var aldri noe offer. Jeg var en fighter.

Anne &Hanne

Stemmerettsjubileet - vi har mye å feire!

Turid Lilleheie - Tjenestemannsbladet (2)På selveste stemmerettsdagen er vi stolt over å kunne presentere Turid Lilleheie som gjesteblogger. Turid var leder av NTL( Norsk tjenestemannslag) i perioden 1998-2010.  I LO var hun særlig opptatt av å løfte de lavest lønnede kvinnene i privat sektor, sikre heltid til kvinnene i omsorgsyrker og heve lønnen til kvinnedominerte grupper i offentlig sektor.

I dag er Turid styreleder av Progressiv som en tenketank som er trygt forankret på sentrum-venstresiden, internasjonalt orientert og som er en møteplass på tvers av parti- og organisasjonsgrenser.

Turid deler dette innlegget med oss samtidig som det også publiseres på progressiv.no og radikalportal.no

Villrosene ønsker dere alle en god stemmerettsdag!

..............................................................................................................

Den 11. juni er det 100 år siden kvinner i Norge fikk allmenn stemmerett på lik linje med menn. 100 år etterpå har vi har mye vi kan feire.

Vi har mye å takke kvinner som Gina Krogh og Fernanda Nissen for. Også Camilla Collett og Fredrikke Marie Quam var viktige bidragsytere i kvinnekampen for 100 år siden og for at kvinnene i Norge fikk stemmeretten i 1913. Disse kvinnene gikk i bresjen for likestilling, likeverd og stemmerett i en tid da mannsherredømmet var sterkt. Disse kvinnene feirer vi i år.

Feirer politisk aktive kvinner

Vi feirer ikke bare at det er 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett. (www.stemmerettsjubileet.no) Vi feirer ikke bare at vi har stemmerett og bruker denne retten. Vi feirer at vi kvinner er politisk aktive, og setter vårt preg på samfunnsutviklingen. (http://kvinnesak.no)

Feirer velferdsstaten

Vi feirer at vi har en velferdsstat med velferdsordninger som gir enkeltmennesker frihet, frihet til å velge barn, familie og arbeid. Mor og far kan kombinere jobb og omsorgsansvar. Vi feirer at vi har verdens beste foreldrepermisjon, at vi har delt foreldrepermisjon, og at fedre har egne permisjonsrettigheter. Far er ikke lenger avhengig av arbeidsgivers velvillighet for å få permisjon.

Alt dette feirer vi i et likestillingsperspektiv. Vi feirer at kvinner har mulighet til å være i lønnet arbeid og at kvinner kan være økonomisk selvstendige. Vi feirer at bare Island har høyere deltakelse av mødre i arbeidslivet. Vi feirer at ikke far alene har ansvar for inntekt og økonomi.

Feirer barnehagedekning og abort

Vi feirer at vi har full barnehagedekning (takk til Kristin Halvorsen). Vi feirer at alle har råd til å ha barn i barnehage og i skolefritidsordninger.

Vi feirer at vi har selvbestemt abort. Vi feirer at det er kvinnen selv (eventuelt sammen med barnefaren), som skal avgjøre om det er forsvarlig å gjennomføre svangerskapet. Vi feirer at det ikke er politisk oppnevnte personer i en nemnd som skal ta denne avgjørelsen på vegne av kvinnen og familien.

Feirer kampen for likelønn

Så feirer vi at vi er på vei når det gjelder likelønn. Vi feirer at regjeringen satte ned en likelønnskommisjon – og likelønnsspørsmålet kom på dagsorden. Nå er likelønn et viktig satsingsområde innenfor de fleste tariffområder. Spesielt må partene i staten ha honnør for jobben som er gjort. Og æres alle som æres bør, også fornyingsminister Rigmor Aasrud har vært en viktig bidragsyter i dette arbeidet.

Og forhåpentlig kan vi etter hvert også feire at kvinnedominerte yrker får status og lønn tilsvarende mannsominerte yrker.

Feirer retten til heltid

Forhåpentlig kan vi også snart feire at heltid blir en rettighet. Den sittende regjering vil lovfeste retten til heltid. Vi kan da feire at ikke arbeidsgiver skal ha råderett over hvorvidt kvinner skal få jobbe heltid eller deltid. Kampen om heltid er også kamp for likelønn. Mødre som jobber heltid er ikke dårlige mødre. I tillegg til å ta medansvar for barn, hus og hjem tar de også ansvar for egen økonomi og barnas økonomi og levestandard.

Feirer et feminint land

Jeg våger påstanden om at de aller fleste menn er fornøyd med å bo i et land, som den internasjonalt kjente professor Geert Hofsted har karakterisert som et av verdens mest feminine. Menn er glade for å ha mulighet til å få sin del av foreldrepermisjonen.

Stemmerettsjubileet – vi har mye å feire

Den 11. juni er det 100 år siden kvinner i Norge fikk allmenn stemmerett på lik linje med menn. 100 år etterpå har vi har mye vi kan feire.

Vi har mye å takke kvinner som Gina Krogh og Fernanda Nissen for. Også Camilla Collett og Fredrikke Marie Quam var viktige bidragsytere i kvinnekampen for 100 år siden og for at kvinnene i Norge fikk stemmeretten i 1913. Disse kvinnene gikk i bresjen for likestilling, likeverd og stemmerett i en tid da mannsherredømmet var sterkt. Disse kvinnene feirer vi i år.

Feirer politisk aktive kvinner

Vi feirer ikke bare at det er 100 år siden norske kvinner fikk stemmerett. (www.stemmerettsjubileet.no) Vi feirer ikke bare at vi har stemmerett og bruker denne retten. Vi feirer at vi kvinner er politisk aktive, og setter vårt preg på samfunnsutviklingen. (http://kvinnesak.no)

Feirer velferdsstaten

Vi feirer at vi har en velferdsstat med velferdsordninger som gir enkeltmennesker frihet, frihet til å velge barn, familie og arbeid. Mor og far kan kombinere jobb og omsorgsansvar. Vi feirer at vi har verdens beste foreldrepermisjon, at vi har delt foreldrepermisjon, og at fedre har egne permisjonsrettigheter. Far er ikke lenger avhengig av arbeidsgivers velvillighet for å få permisjon.

Alt dette feirer vi i et likestillingsperspektiv. Vi feirer at kvinner har mulighet til å være i lønnet arbeid og at kvinner kan være økonomisk selvstendige. Vi feirer at bare Island har høyere deltakelse av mødre i arbeidslivet. Vi feirer at ikke far alene har ansvar for inntekt og økonomi.

Feirer barnehagedekning og abort

Vi feirer at vi har full barnehagedekning (takk til Kristin Halvorsen). Vi feirer at alle har råd til å ha barn i barnehage og i skolefritidsordninger.

Vi feirer at vi har selvbestemt abort. Vi feirer at det er kvinnen selv (eventuelt sammen med barnefaren), som skal avgjøre om det er forsvarlig å gjennomføre svangerskapet. Vi feirer at det ikke er politisk oppnevnte personer i en nemnd som skal ta denne avgjørelsen på vegne av kvinnen og familien.

Feirer kampen for likelønn

Så feirer vi at vi er på vei når det gjelder likelønn. Vi feirer at regjeringen satte ned en likelønnskommisjon – og likelønnsspørsmålet kom på dagsorden. Nå er likelønn et viktig satsingsområde innenfor de fleste tariffområder. Spesielt må partene i staten ha honnør for jobben som er gjort. Og æres alle som æres bør, også fornyingsminister Rigmor Aasrud har vært en viktig bidragsyter i dette arbeidet.

Og forhåpentlig kan vi etter hvert også feire at kvinnedominerte yrker får status og lønn tilsvarende mannsominerte yrker.

Feirer retten til heltid

Forhåpentlig kan vi også snart feire at heltid blir en rettighet. Den sittende regjering vil lovfeste retten til heltid. Vi kan da feire at ikke arbeidsgiver skal ha råderett over hvorvidt kvinner skal få jobbe heltid eller deltid. Kampen om heltid er også kamp for likelønn. Mødre som jobber heltid er ikke dårlige mødre. I tillegg til å ta medansvar for barn, hus og hjem tar de også ansvar for egen økonomi og barnas økonomi og levestandard.

Feirer et feminint land

Jeg våger påstanden om at de aller fleste menn er fornøyd med å bo i et land, som den internasjonalt kjente professor Geert Hofsted har karakterisert som et av verdens mest feminine. Menn er glade for å ha mulighet til å få sin del av foreldrepermisjonen, og de er fornøyde med at de ikke alene må ta ansvar for familiens inntekt. Dette er en del av en den norske velferdsmodellen.

Men kampen fortsetter

Selvbestemt abort, full barnehagedekning og fødselspermisjon med fedrekvote er ikke rettigheter vi har vunnet en gang for alle. Den politiske debatten i 2013 har vist oss at vi fortsatt må kjempe for å beholde disse rettighetene.

Abortdebatten var et hett tema under Høyres landsmøte. Høyresiden vil fjerne fedrekvoten i fødselspermisjonen. En eventuell borgerlig regjering kan komme til å øke barnehagesatsene. Høyresiden vil heller ikke sikre arbeidstakeres (les kvinners) rett til heltid. Dette til tross for at deltidsstillinger er et typisk problem for kvinnedominerte arbeidsplasser.

Fortsatt vold i hjemmet

Selv om vi er kommet langt når det gjelder likestilling har vi fortsatt problemer som skal løses. Vi har store utfordringer med hensyn til vold mot kvinner. Anmeldelser av voldtekt øker, og vold i nære relasjoner er et økende problem.

Når de gjelder fordeling av posisjoner, makt og penger i næringslivet, gjenstår mye. Vi har mye å feire, men vi har også en lang vei å gå.

stemmerettsjubileumet

Aldri – ALDRI – privatiser vold og trusler!

531263_436260503055124_1017990089_n Vår neste gjesteblogger er Hanne Line Wærness (48), Harstadværing i sitt hjerte, bosatt i Stavanger de siste 10 årene. Hanne Line er vernepleier med stor V fra Høgskolen i Harstad. Hovedfag i helsefag.Arbeider som høgskolelektor ved vernepleierutdanningen på Diakonhjemmet Høgskole Rogaland. Hun har vært engasjert som tillitsvalgt og hatt ulike verv i FO i over 20 år. Er for tiden yrkesfaglig ansvarlig for vernepleiere i FO Rogaland, sitter i Seksjonsrådet for vernepleiere, hovedtillitsvalgt på jobb.

Fagpolitikk ligger hennes hjerte nært, og hun venter i spenning på stortingsmeldingen om levekårene til utviklingshemmede.

Har vært opptatt av vold og trusler siden hun selv var student – og spesielt det relasjonelle perspektivet i denne problematikken. Fokuset på hva det innebærer å være utsatt for vold og trusler blir fort underkommunisert i alle prosenttallene om omfang. Kurser studenter fra FOs utdanninger i ”Vold og trusler som arbeidsmiljøutfordring” og ”Terapeutisk aggresjonsmestring”.

God lesing!

..........................................................

Aldri – ALDRI – privatiser vold og trusler!

Jeg er vernepleier. Jeg har vært utsatt for vold på jobb. Jeg har blitt skadet. Jeg har vært engstelig. Jeg har hatt skyldfølelse. Jeg har varslet. Jeg har fått kjeft. Men jeg har ikke holdt kjeft.

Via media blir vi til stadighet opplyst om at terskelen for å ty til vold er blitt lavere. Såkalt umotivert vold øker. Som vanlige borgere kan vi bli vilkårlig rammet av vold. Å bli utsatt for vilkårlig vold er alvorlig, og er en samfunnsutvikling som gir grunn til bekymring. Men mediene fokuserer i liten grad på den risikoen for vold og trusler som enkelte yrkesgrupper utsettes for gjennom å utføre sitt daglige arbeid. Politikerne er stadig bekymret for den økte volden i samfunnet. Er de like bekymret for omfanget av vold og trusler i arbeidslivet? Å bli utsatt for vold – og trusler om vold – fra mennesker man står i en profesjonell relasjon til er også alvorlig. Å bli slått ned på jobb kan gi andre konsekvenser enn å bli slått ned på gaten, for å si det enkelt.

Som barnevernpedagog, sosionom og vernepleier (og andre profesjoner) yter man profesjonell omsorg til mennesker i sårbare og utsatte situasjoner. Man knytter relasjoner, og nær kontakt med brukerne er ofte en forutsetning for godt faglig arbeid. Hva når man blir slått, sparket og truet på jobb (eller på fritiden) – og man fortsatt skal stå i relasjonen i etterkant? Hva gjør det med oss? Hvordan kan det håndteres? Hvem har ansvaret?

Definisjoner og omfang

Hva er så vold og trusler om vold? Hvilket svar man får kan avhenge av hvem man spør. Men Arbeidstilsynet (AT) har følgende definisjon:

”Vold og trusler er hendelser hvor arbeidstakere blir utskjelt, utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet fra tredjepart eller angrepet i situasjoner som har forbindelse med deres arbeid, og som innebærer en åpenlys eller antydet trussel mot deres sikkerhet, helse eller velvære”.

Mer spesifikt betyr det slag, spark, lugging, kliping, biting – og trusler fremsatt mot seg selv eller nærpersoner. Ikke akseptabelt, tenker nok de fleste. For mange i relasjonelle yrker er det en del av deres arbeidehverdag.

I følge Arbeidstilsynet (AT) og Fafo øker omfanget av vold og trusler i arbeidslivet generelt – og offentlig sektor spesielt. Barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere er særlig utsatt. Over 60% av de som arbeider innen barnevern og tjenester for utviklingshemmede har vært utsatt for vold og/eller trusler siste år (Svalund 2009). I følge levekårsundersøkelser (SSB 2006 og Fafo 2007) er det dobbelt så mange kvinner som menn som utsettes for vold og trusler – mest sannsynlig fordi flere kvinner enn menn arbeider i utsatte bransjer. Sykefraværet grunnet vold og trusler er bekymringsfullt (Svalund 2009). Rapporteringsviljen er liten (AT). Det er nettopp det relasjonelle aspektet som ofte utløser situasjoner med vold og trusler; i møtet mellom hjelper og mottaker er ikke maktforholdene jevnbyrdige (Hagen 2010).

Men konsekvensene for arbeidstakerne er mange. De fysiske konsekvensene er èn ting; sår gror, blåmerker blir borte. Min erfaring er imidlertid at mange opplever det å bli utsatt for vold og trusler som ikke å lykkes i jobben – og derigjennom gjør det til et personlig anliggende. Det er det IKKE. Vold og trusler er aldri et individuelt problem. Ikke la noen prøve å overbevise deg til å tro det.

Høyst levende forestillinger

Det finnes mange myter og forestillinger om trusler og vold i helse- og sosialsektoren. Noen eksempler:

  • • Trusler og vold er en del av jobben.
  • • Det er uprofesjonelle medarbeidere som blir utsatt for trusler og vold.
  • • Trusler og vold kan vi ikke få gjort noe med (KS.no).

La meg se litt nærmere på disse forestillingene. Vold og trusler er IKKE en del av jobben – men kan være en konsekvens av å arbeide relasjonelt med mennesker i utsatte og sårbare situasjoner. Arbeidsgiver kan ikke fraskrive seg ansvar for arbeidsmiljøet gjennom å skyve dette ansvaret over på arbeidstakerne – eller å betale seg ut av det gjennom ”risikotillegg”, som kan privatisere ansvaret. Årsakene til at vold- og trusselsituasjoner oppstår kan være mange. Det kan her være viktig/formålstjenlig å skille mellom instrumentell (intensjonal) og ekspressiv (ikke-intensjonal) vold (Hagen 2010). Den instrumentelle volden/trusselen utøves for å oppnå noe (jeg vil!). Den ekspressive volden er ofte en reaksjon på andres handlinger (jeg vil ikke!). Mennesker som har behov for omsorg og støtte er ikke spesielt voldelige. Når mennesker i sårbare situasjoner opplever å ikke bli sett, hørt og forstått er det ofte kun voldens språk som er tilbake. Utfordringen for oss som er i relasjonen er å ha kunnskap om hvorfor volden oppstår, og ha rammebetingelser for å møte den på en profesjonell måte. Det er arbeidsgivers ansvar å tilrettelegge gode rammebetingelser for et godt arbeidsmiljø. Det være seg forebygging, risikoanalyser, handlingsplaner, informasjon, vernetjeneste, HMS-arbeid, ansvarsavklaringer, bemanningsnormer, skolering og andre lovpålagte krav til arbeidsmiljøet. Det krever et fokus på vold og trusler som en arbeidsmiljøutfordring. Det krever en faglig forståelse for de spesielle utfordringene knyttet til relasjonelt, profesjonelt arbeid. Det krever en vilje til å prioritere tid og penger til kompetanseheving. Det krever politikere som tør å påpeke at loven gjelder for alle, på alle områder og i alle virksomheter; at kravet til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø ikke ofres på økonomiens alter i profittbaserte private institusjoner. Det krever en erkjennelse av at vold og trusler ALDRI kan privatiseres.

En av konsekvensene ved å utsettes for vold og trusler er at man stiller spørsmålstegn ved egen faglighet, egen profesjonalitet. Hva var det jeg gjorde galt? Man tar med seg jobben hjem, sover dårlig, blir engstelig, får skyldfølelse. Man begynner å tvile på egen kompetanse. For å gjenta meg selv; hvis det å bli utsatt for vold og trusler gjøres til et personlig anliggende, så er det med på å privatisere problematikken.

Og her er vi tilbake til hva som er – og ikke er – en del av jobben. Arbeidsgiver har ansvar for å sørge for av vi som arbeidstakere har et arbeidsmiljø som er ”fullt ut forsvarlig”. Arbeidsmiljøloven er krystallklar på at Arbeidstaker skal, så langt det er mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre (§4-3). Det betyr at arbeidsgiver har et overordnet ansvar for at vold og trusler (så langt som mulig) ikke skal være en del av jobben. Og politikerne må tilse at arbeidsgiver faktisk tar det ansvaret alvorlig.

Vold og trusler kan – og skal – forebygges. Vi må allikevel innse at det vil være arbeidsplasser hvor vold, trusler og andre former for krenkelser vil forekomme. Verktøyene er der – det er bare å ta dem i bruk. Og det er kanskje her den største utfordringen ligger.

«En spill levende verdensmester»

1088381-11-1311466216013 Han var en spill levende åtteåring som utfordret både seg selv og sine omgivelser. Som alle barn bar han håpet og drømmen om fremtiden ubevisst i seg, mens han levde i øyeblikket. Slik barn skal få gjøre.

Livet til Christoffer Kihle og hans død har preget mange av oss selv om vi aldri kjente han. Takk og lov, sier jeg. Takk og lov at hans liv og hans død ikke gikk ubemerket hen, at han brøt opp statistikken og gjorde tallene om til en gutt hvis liv og død forhåpentligvis har ført til endring i oss alle.

På nattbordet mitt ligger boken om Christoffer, skrevet av hans mormor. Forsiden på den boken er preget av et skolebilde av Christoffer. Med alvorstunge øyer stirrer han inn i kameraet, mens han biter seg litt i leppa. Det er som om øynene vil fortelle meg noe. « Jeg tenker nok du skjønner det sjøl» sa Christoffer selv. Og jeg fylles av denne grusomme følelsen av fortvilelse og maktesløshet, mens jeg minnes på at jeg har verdens viktigste jobb og at et eneste feiltrinn jeg gjør kan føre til at en ny gutt eller jente møter samme skjebne som Christoffer.

Jeg er barnevernspedagog og mitt kunnskapsbidrag i velferdsstaten er å bidra til vern av barn. Jeg skal inneha en særlig kompetanse til å se, håndtere og hjelpe barn som har behov for vern og beskyttelse. Mitt bidrag skal være å være et sikkerhetsnett for barn som Christoffer.

Jeg er heldigvis ikke alene. I tillegg til en mengde barnevernspedagoger finner det mange andre yrkesgrupper som møter barn og som skal se, oppdage og hjelpe barn som trenger hjelp.  Den offentlige velferdstaten møter barn på en mengde arenaer, nok til å komme i kontakt og hjelpe de som trenger det. Rundt Christoffer var det de som så, men deres stemme bar ikke frem. Det var som engstelsen og behovet for en god dialog med foreldrene veide tyngre enn Christoffer sin umiddelbare beskyttelse. Det førte til hans død. Kan hende det handlet om kunnskap om vold, kan hende det handlet om individuelle forhold, kan hende det handlet om at man i 2005 ennå ikke hadde tatt inn over seg at også barn kan bli drept. Det var mange fagfolk fra ulike fagfelt involvert. Og de gjorde mange feil. Blant annet å egenskapsforklare symtomene til barnet med barnet selv. Altså Christoffer sin urolige og til tider utagerende atferd fylte kriteriene til en diagnose. På det viset ble fokus flyttet fra Christoffer sine omgivelser til Christoffer selv.

Det gjør vi fortsatt i dag. Diagnoser er inngangsporten til ekstra ressurser i både barnehager og skoler og er derfor viktig for mange barn som trenger det, men det kan også være en helseliggjøring av sosiale problemer som på den måten ikke oppdages. De oppdages ikke fordi vi ennå ikke er gode nok til å tenke både tverrfaglig og helhetlig rundt barnets oppvekst. Skole, helse og barnevern holdes mange steder fortsatt svært adskilt og det er opp til enkelte fagfelt å invitere et annet inn. Dermed kan det glippe. Vi kan vi lage oss forklaringer på barns uttrykk og rop om å bli sett som passer med våre egne skjemaer og diagnosekritereier, men kanskje ikke med virkeligheten.

Etter Christoffers død vokste bevisstheten og kunnskapen om barn som utsettes for vold. Og i dag er det en av de viktige skoleringsområdene for skoler, helsevesen, politi og barnevern. Kunnskapen om hvordan bakkemannskapet i helsevesenet, barnevernet, politi og skole og barnehagene kan se vold og vite hva man skal gjøre med det man ser, har vokst. Forrige regjeringen har hatt særlig to ministere som har betydd mye for utviklingen av dette område. Både barneminister  Inga Marte Torkildsen og tidligere justisminister Knut Storberget har uredd satt dette på den politiske dagsorden.

Barnevernet i Søndre Nordstrand har i mange år jobbet etter en metode som kalles «Klemetsrudmodellen».De har fokus på å komme raskt inn i saker i saker det meldes bekymring for og  har både kunnskap og verktøy til å arbeidet inn i familiene.  Mange års erfaring er samlet i en arbeidsmodell som gjør dette arbeidet mer systematisk og gjør at de som skal arbeidet med dette kan bli tryggere og mer handlekraftige.

Jeg skulle ønske alle kommuner jobbet så hardt med å øke kunnskapen og handlingsrommet når det kommer til vold mot barn.

Jeg tror likevel at det største problemet vi står ovenfor er viljen til å se. Da Christoffer saken ble rullet opp og offentligheten for alvor fikk innsyn i hvor brutal volden var. Var det veldig mange som med overbevisning og et snev av forakt påpekte hvor forferdelig det var at ingen hadde sagt eller gjort noe. Ja, det var forferdelig og selve kjernen i saken. Men jeg tror ikke at veldig mange av oss ville ha gjort det annerledes. Fordi vi ikke vil se og ikke ta inn over oss  grusomhetene mot barn. Vi ønsker å skjerme oss fra slike virkeligheter, det er for vondt og for smertefullt å ta inn over seg. Det er også vanskelig å skulle konfrontere foreldre med slike påstander og involvere politi og barnevern. Tenk om man tar feil, tenk om mistanken var feilaktig? Tenk hvilken belastning det er å urettmessig anklage noen for vold?Derfor snakker vi lite om det. Selv om vi nå forsøker å øke kunnskapen om vold i barnehage og skole, er terskelen fortsatt høy for å melde fra. Barnedrap får generelt lite oppmerksomhet i Norge. Langt flere barn blir drept enn det som når avisenes overskrift. Det forskes ikke spesielt mye på barnedrap. Visste du f.eks at fra 2000 til 2010 ble 33 barn drept eller mishandlet til døde? Sannsynligvis ikke. Det er mye taushet rundt volden som rammer barn.

Jeg undrer meg på om det er av hensyn til oss selv og foreldrene at det blir slik. Barnet hadde trengt at noen så. Så forbi atferden som kan være preget av alt fra uro og utagering til innesluttethet og engstelse. Barn kan ikke leve med vold. Det skader deres utvikling både kognitivt og sosialt, det ødlegger livet deres, just slik det ødlegger livet til voksne som utsettes for vold, og det kan i ytterste konsekvens føre til døden.

Arven etter Christoffer er forhåpentligvis en sterkere vilje til å se barn som strever. At vi tør å se når barn har det vondt. Men så må vi handle. Vi må våge å gjøre mnoe med det vi ser.

Arven etter Christoffer er forhåpentligvis en større samhandling mellom fagfolk som jobber på arenaer hvor barn beveger seg, mer kunnskap og forskning og en politisk vilje til å sørge for  et sterkt sikkerhetsnett for barn som trenger det.

Christoffer var en spill levende verdensmester, en nydelig liten gutt, fanget i en tilværelse han aldri kom ut av. Ikke et tall i en taus statistkk. Han var nabogutten og klassekameraten. Han var som en gutt du kanskje møter en gang. Tør du å se da?

Anne & Hanne

Fakta: Christoffer Kihle ble 8 år gammel mishandlet til døde av sin stefar 2. februar 2005. Historien viste at flere hadde fattet mistanke til omsorgssvikten. Saken ble derfor i tillegg et symbol på systemsvikt og vold mot barn.