Voldtekt

Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt

20140510-124456.jpg

Anna Kathrine blogger og skriver spalter for Bergensavisen. Hun er medlem i Kvinneaktivistene og Nei til EU. I 2013 trakk hun seg som kvinnepolitisk leder i Rødt og meldte seg ut av partiet. Nå har hun meldt seg inn i SV, og tenker å fortsette med sitt politiske engasjement der. Straffenivå i overgrepssaker og signaleffekt 19. juni vil det i Oslo, Bergen og en rekke andre norske byer arrangeres Løvetannmarsj. Togenes deltakere vil belyse at det er behov for å styrke rettsvernet for overgrepsutsatte barn.

Når man snakker om rettsvern, så snakker man om en rekke faktorer. Man snakker om at overgrepsutsatte skal blir ivaretatt godt nok uansett om de velger å anmelde eller ei. Man snakker om at det for eksistere gode nok hjelpetiltak for dem. Man snakker også om at domstolene må være sitt ansvar bevisst når de deler ut straffer til overgripere.

Prevensjonsteori Rettssystemets ide om å straffe antisosiale mennesker, stammer fra opplysningstiden og 1700-tallet. Den ene teorigruppen kaller gjengjeldelsesteoretikere, den andre prevensjonsteoretikere. Kort oppsummert består skillet mellom straff fordi det er begått en straffbar handling, og straff for å hindre straffbare handlinger.

Gjengjeldelsesfilosofi står 400 år etter opplysningstiden ikke så høyt i kurs i dagens samfunn. Hevn og hat er likevel så destruktive krefter. Da er det bedre å dele ut straff for å avskrekke. Om det finnes bedre metoder enn avskrekking? Jo da. Det finnes forebyggende tiltak som obligatorisk barneskoleundervisning om vold, overgrep og respekt for enkeltpersoners grenser. Det finnes også andre tiltak som kan føre til færre overgrep. Men i de saker hvor skaden allerede har skjedd, kan man ikke snakke om forebygging. Da må man reparere. Statuere. Og signalisere.

Overgrep flest blir henlagt Statistikker taler sitt tydelige språk. Anmeldte overgrep flest blir henlagt. De få sakene som ender opp i rettssaler, frikjenner ofte den tiltalte. Eller gir den tiltalte svært lav straff. Krise- og traumesentre blir lagt ned. Da snakker man verken om reparering, statuering eller signaleffekt. Da snakker man kun om å pulverisere det ansvaret som ligger på hver overgriper. Det er fritt frem, og de overgrepsutsatte får ikke det vernet de har krav på. De blir overlatt til seg selv.

Vi som går i Løvetannmarsj er lei av at det er sånn, men vi er ikke en mobb med høygafler som roper for å se blod. Vi er ikke umennesker som ikke evner å se at overgripere ofte selv har opplevd overgrep. Vi vil bare at den som utsettes for overgrepet skal ha minst like godt rettsvern som overgriperen. Vi vil bare at det skal ødelegges færre menneskeliv. Og sist men ikke minst, ønsker vi å bli tatt på alvor.

Anna Kathrine Eltvik Medlem i SV og Kvinneaktivistene

«Enough is enough»

740360_10151163919340766_856271580_o (1) Vår neste gjesteblogger er Ronja Løseth Breisnes. Hun er 17 -år gammel sosialdemokrat fra Bergen som går i 2. klasse på Bergen Katedralskole. Ronja meldte seg inn i AUF da hun gikk i 9 klasse. I dag er hun politisk nestleder i Bergen AUF. Hun er også den yngste jenten i styret i Bergen Arbeidersamfund. I tillegg sitter hun  2. året i styret for Ungdommens Fylkesutvalg Hordaland.  Hun har også tidligere vært med i Barneombudet sin ekspertgruppe som omhandlet Utøya, kalt Kriseekspertene

Ronja har også en egen blogg ronjaz.blogg.no og twitter: @ronjabreisnes

God lesing ..................

«Enough is enough» blir det skrevet svart på hvitt med store blokkbokstaver på plakatene. Rasende indiske kvinner og menn har samlet seg på den store plassen. Vi er i starten av stemmerettsjubileet – hvor vi markerer kvinners stemmerett i Norge. Dette er ikke bare en markering av hvor langt vi har kommet med likestillingen, men og en markering av Norge som demokrati. Hva med dem som enda ikke er halvveis i denne kampen? Nå er tiden moden for å løfte blikket videre mot verden.

Søndag 15. desember 2012 ble en 23 år gammel kvinnelig student brutalt voldtatt og banket opp. Hendelsen tok sted på en buss i Dehli i Nord-India etter at kvinnen og hennes mannlige venn hadde vært på kino. Uten forvarsel banket flere menn, inkludert bussjåføren, opp kvinnen og voldtok henne. Kvinnen og hennes mannlige venn ble deretter kastet av bussen og forlatt. India skal visstnok bli kalt verdens største demokrati. Hvordan kan India fungere som demokrati når halvparten av befolkningen mangler grunnleggende rettigheter fordi de er av et bestemt kjønn?

India, og andre land som f.eks. Afghanistan, Kongo, Pakistan og Somalia, topper listen over hvilket land det er verst å være kvinne i. Dette er land med få kvinner i arbeid, urettferdig fordeling av goder mellom kjønnene og ekstremt høy voldtektsrate. Noen av årsakene til at landene topper verstinglisten varierer. I Kongo blir voldtekt brukt som våpen og rammer 400 000 hvert år. Æresdrap og barneekteskap er ikke uvanlig i Pakistan og deler av India. I India er jenter mye mindre verdt enn gutter. En stor andel jentebabyer blir drept eller forlatt. Mange av jentene blir solgt som sexslaver eller arbeidsslaver før de har rukket å bli 10 år. Siden 1992 har Somalia vært et land uten fungerende regjering. Klansystemet dominerer fortsatt samfunnet og kjønnslemlesting og manglende tilgang til utdanning og helse er faktorer som gjør landet til det femte farligste stedet for kvinner.

Gruppevoldtekten på den 23 år gamle indiske kvinnen burde gjøre meg forbanna. Sannheten er at jeg er forbanna, men jeg føler og en form for håp når vinner begynner å ta større plass. Vi begynte ikke likestillingskampen før kvinner begynte å ta plass i offentligheten i Norge. Denne utviklingen må vi støtte i andre land. Et land er ikke et demokrati før alle innbyggerne i landet har de samme rettighetene. Hadde det vært opp til meg hadde vi feiret demokratiet som ble fastslått 1913 og ikke 17. mai 1814 – det var ikke før kvinner hadde stemmerett at vi faktisk ble et fritt land.

Fenomenet som vokser frem i dag er det at flere kvinner bryter med de tradisjonelle mannssjåvinistiske kjønnsrollemønstrene. Kvinner i Saudi-Arabia sniker seg ut midt på natten, trosser ektemann og normer, for å kaste av seg hijaben og kjøre bil. Kvinner som bor i landene på verstinglisten bryter litt etter litt med konservative roller knyttet opp til det å være kvinne. De har begynt å ta mer plass i det offentlige rom. De bryter med inngrodde stereotyper for hva som er riktig av en kvinne å gjøre, som å jobbe som journalist, politi eller politisk aktivist.

Og fordi kvinner har begynt å kreve en større del i det offentlige rom, er det en stor risiko for dem å ta. Selv om kvinner nå kan søke jobber som bryter med de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene, gjør de det ofte med livet som innsats. Tidligere i år kritiserte den pakistanske Malala Taliban for ikke å la jenter gå på skolen. Den 14 år gamle jenten gikk hardt ut mot Talibans politikk i sin aktivistiske blogg. Til tross for at jenten bare er 14 år ble hun sett på som en trussel mot Talibans kvinnesyn og ble derfor forsøkt drept med flere skudd i hodet på vei til skolen.

I Norge er det fortsatt diskriminering på arbeidsplasser og vold mot kvinner i hjemmet. Menn tjener mer enn kvinner i tilsvarende stilling og det er langt færre kvinner i topplederstillinger. Likestillingforkjempere i Norge må i årene fremover ha to tanker i bakhodet; kampen for likestilling i Norge er ikke over enda. Vi må være kritiske til nærliggende forhold, som maktfordeling og holdninger. Samtidig må vi ha blikket stødig rettet mot landene som sårt trenger forandring. Forandringen må skje innen ifra, men vi kan være aktive støttespillere.