mobbing

Skolen som et Soria Moria

skolestart - 4Hun hadde prøvebært den nye skolesekken frem og tilbake over kjøkkengulvet mange ganger allerede. I penalhuset lå helt flunkende nye blyanter og fargeblyanter klar. Spisset sylskarpe klare til action. Hun var så åpen og så fokusert på sin nye hverdag på skolen. Nedtellingen var fylt med mer forventning enn en desembermåned. Hun var rakere i ryggen enn noen av de andre den første skoledagen og hun møtte skolen med haka høyt hevet og med et åpent og tillitsfullt ansikt som fortalte at just nå ble alle hennes drømmer oppfylt. De håndhilste høytidelig på henne, rektor holdt en liten tale og så begynte en ny hverdag. Ti år i grunnskolen, 3 år i videregående og hvem vet, kanskje mellom 3 og 5 år i høyere utdanning. Dette var starten.

Det er spesielt både for barn og foreldre den dagen første skoledag er her. Og den er spesiell på så mange nivåer. Nå må du som foreldre for alvor begynne å gi slipp, du vil miste oversikt og kontroll og du vil ikke ha nubbesjangs til å henge med. Det er for alvor da du skjønner at de er på vei ut i verden. Og en bit av deg har så lyst å holde fast og med hele deg beskytte barnet ditt mot alt det lunefulle som kan vente bak neste sving. Du vet jo at verden ikke alltid bare er god. På den andre siden representere skolestarten et vell av muligheter. «Mulighetens hus». Dedikerte lærere vil åpne dører til kunnskapsrom som kan igjen kan åpne dører til en verden av muligheter og opplevelser. Det er som rektor som håndhilser på elevene der fremme blir forvandlet til den magiske rektoren på Hagvort i Harry Potters verden som med visdom og nennsomhet henter frem barnas potensiale og talenter. Og du blir varm om hjerte fordi det er nettopp det du vil, at barnet ditt skal nå sitt innerste potensiale og bli det beste han eller hun kan bli. Glede, mestring, entusiasme. Første skoledag handler om forventning og drømmer for barna og for de voksne. Alle ønsker om gode vennskap o g faglig mestring manifesterer seg i denne dagen.

Nøyaktig to år etter er den nye skolesekken gjemt under senga. Det åpne fine ansiktet med de gnistrende øynene er borte og jo nærmere vi kommer skolestart jo sjeldnere høres spontant og ekte latter. Derimot er det ganske mye smelling med dører.

De to første årene som skolen fikk forvalte hennes barnslige entusiasme og begeistring for læring kvelte de helt troen på sosial mestring. Å lære å lese og regne kom lett for en flink og læringsvilling pike. Fokusert på målet om læring, hadde ingen forberedt henne på å være overlatt til seg selv blant jevnaldrende med andre og sterkere interesser enn henne i friminuttene, i et kaos hun ikke maktet å få orden på. Mens det var orden og struktur i klasserommet og den sårt tiltrengte forutsigbarheten hun profiterte på inne, så var det fritt og uoversiktlig i friminuttene. Mens skolestart var preget av forberedt struktur, var de siste ukene preget av ikke bare uforutsigbarhet i friminuttene, men også i klasserommet. Lærerne syntes de var riktig så rause med turer og fritimer i sommerukene før skoleslutt, men da gikk skuldrene opp og øyebryna ned på vår vesle venninne. Nå lå skolesekken gjemt under senga i håp om at foreldrene ikke fant den, slik at hun kunne forsinke skolestart.

Skolens oppgaver og utfordringer blir i større og større grad også utvidet til å omhandle sosialpedagogikk og sosialkompetanse. Barna selv er også mer bevisste på det, de ønsker seg psykisk helse på timeplanen, lære om følelser og å uttrykke dem. Jeg tror ikke nødvendigvis det er et uttrykk for at foreldrene abdiserer. Man må også ta innover seg at læringsfokuset og læringseffiktiviteten i skolen har økt, klassestørrelsene har økt og gjør at voksenkontakten blir mindre. Lngsomt har skolen endret seg. Kanskje var det lettere å bruke mer tid på det sosiale samspillet på skolen når ikke presset på skjemaer og testing var så stort. Kanskje er kravene til sosial mestring og kreativitet større. Kanskje er verden mer kompleks også for de minste. Det er umulig for en lærer å være alle plasser og ivareta alle forventninger. Jeg sier det i respekt for læreren, fordi det er urimelig av oss som samfunn å forvente det umulige av en yrkesgruppe. Det jeg derimot har stor tro på er å ta inn kompetanse som er frigjort til å lære sosial samhandling. De som har et ekstra blikk for og en ekstra kunnskap for å tilrettelegge for at det både inne i klasserommet og utenfor foregår læring som gjør at barna kan fortsette på sin vei mot Soria Moria. I en verden hvor sosial kompetanse blir mer og mer viktig i våre private, men ikke minst profesjonelle liv, burde skolen i større grad vært en arena for profesjonell læring også på dette området. Vi vet hvor stor betydning sosial samhandling har for vår psykiske helse og for vår tilknytning i arbeidslivet senere i livet.

Det var små tegn som viste at vår venninne ikke hadde det så bra på skolen. Hun var så flink i alle fag. Og det var aldri noe tull i friminuttene. Faktisk så var det ikke så mange som kunne huske henne fra friminuttene i det hele tatt. Det var nok ikke så rart, for hun gikk motvillig ut sist og var den første til å smette inn. Hvor hun var midt i mellom var ikke så lett å si. Men hvis hun løp litt rundt, husket litt og beveget seg raskt mellom lekeapparatene så lærte hun at de voksne ikke kom bort å spurte henne om hun ikke hadde noen å leke med. Det var så vondt og flaut når de spurte om sånt. Hun hadde jo forstått at det var forventet at alle hadde noen å leke med. Men hvis hun smilte riktig bredt så ble de fleste voksne fornøyd.

Det er ikke alle barn som synes det er så lett å finne seg til rette i den sosiale settingen og ustrukturerte frileken i friminuttene. Noen trenger litt hjelp. Vi er forskjellige også som barn. Det er et voksent ansvar å legge til rette for en hverdag som rommer og tåler forskjellighet. Noen ganger utvikler slike situasjoner seg. Noen ganger etablerer utenforskap seg. Det kan bli vondt for mange. Men mest den som aldri tror hun er god nok. Og når du skal begynne i 3.klasse og har tellt hvor mange år du har igjen før du kan slippe skolen, kan skolegangen virke uendelig og langt fra et lystbetont eventyr.

Løsningen kan ligge i en kompetent voksen som vet hva som skal til for å spenne opp lerret på nytt for en liten sjel. Et nytt lerret, men nye farger og en skole som et Soria Moria.

Anne & Hanne

Utakknemlighet er mangel på kultur

Foto: Øivind Elvsborg Liv Signe kommer fra landet. Den delen av landet enkelte ikke mener er driveverdig. Høye fjell og dype daler kan så vidt det er selges som trekkplaster for å få turister hit, men da kun med det formål at det legger igjen penger i Bergen eller Oslo. Hun kommer fra den delen av landet hvor vei har en smule annerledes betydning i enn i såkalte urbane strøk. Tre år i Sogn og Fjordane lærte meg det. Sogningen kommer fra den delen av landet som har kjempa mot Oslo. De har kjempa mot den urbane uforstanden som angriper Oslofolk med skrivebordskløe. De som regner i et regneark og finner ut at et fylke som Sogn og Fjordane strengt tatt er lite lønnsomt. Jeg var tillitsvalgt og student på en høgskole som alltid sloss for sin eksistens, sine studietilbud og for å skaffe seg sine kvalifiserte lærerkrefter. Gang på gang vant de kampen som det beste studiemiljøet og den perioden oppfylte vi også målsetningen om å lykkes med å være representert i alle de fora som betydde noe i høgskole universitets miljøet. Knallharde målsetninger og prioriteringer. Det var slutten på AP politikeren Opseth sin periode. Han som sørget for at Europaveien tar en aldri så liten uforutsigbar avstikker til Førde på vei nordover. Sogn og Fjordane er det vakreste fylket jeg vet med det trassigste folket, med vilje og mot og med tidvis den mest uforståelige dialekten. Midt i dette finner du Liv Signe. Hun kom ikke inn i rikspolitikken formet av politikerskolen fra hun var 15-16 år. Den skolen som lærer deg hvordan du smyger under røykteppe, falle dine kollegaer i ryggen om det gavner deg og som har et så diplomatisk språk at ingen helt skjønner hva du sier. Liv Signe har et bredt sognemål og når hun blir riktig engasjert er det som konsonantene formlig freses ut av munnen, ganske annerledes enn en hissig Sørlending som så forsiktig hvisker at «æ ikkje just liger det» Kanskje er det refleksen fra det trassige fylket hennes som tvert nekter å bøye av til tross for alskens gode rådgivere og alternative terapeuter. Kanskje er det fordi hun er ubarmhjertig lik oss andre at hun får så tyn. Så mye at hun presses ut i mørket og i ro. Liv Signe freste til på en høyst lite diplomatisk og politisk korrekt måte når hun blåste hue av en lokal sykehus aktivist. Og jeg tør sverge på at det ikke finnes en annen politiker som har kjent et snev av press som ikke kjente seg igjen og som misunte Liv Signe den utblåsningen. For uansett så feil det var så må det har føltes ubeskrivelig godt, -et øyeblikk.

Når Liv Signe nå tar frem sine smaragdgrønne sko og tar siste veien ut, så undrer jeg på om hun egentlig har gjort så mange utilgivelige feil. Taktiske feil muligens, men utilgivelige? Jeg har mange ganger sett at kvinner oppfattes svært ulikt fra sine mannlige kollegaer. Kvinner som utøver makt, autoritet og som gjør det åpent har en tendens til å få negativ omtale. Mens menn som gjør det oppfattes handlekraftige og tydelige. Kvinner som er engasjerte og som sier det de mener er heller ikke blant de som får positiv omtale. Menn derimot viser lederegenskaper. Jeg synes det er forunderlig at kvinnes handlingsrom er helt annerledes. Kvinner må finne helt andre måter å lede på for å oppnå anerkjennelse. Kvinner skal lede etter myke verdier. Det kan selvfølgelig være positivt at vi har ulike ledertyper. Det hilser jeg på alle måter velkommen. Og jeg ønsker meg ledertyper som er demokratiske, engasjerende og motiverende og som leder fremfor å sjefe. Hva Liv Signe gjorde vet jeg fint lite om. Men jeg vet at svært få menn har måtte gå av fordi de har utøvd makt og innflytelse og slått i bordet ved mer eller mindre passende anledninger.

Ukulturen i Senterpartiet har vært utspilt for åpen scene. Ukultur er en farlig greie. Det pasifiserer mer enn det engasjerer. Eller det vil si det engasjerer enn liten del av organisasjonen, den som har glemt hvorfor de ble med i politikken. Årsakene til ukultur er sammensatt, men når det som i Senterpartiets tilfelle har bitt seg fast så er det lite sannsynlig at det handler om enkeltpersoners mer eller mindre gode eller dårlige egenskaper. Det handler mer om en organisasjon som over tid har tillatt seg å behandle enkeltmennesker svært dårlig og som har et svært trangt rom å være ulik i. « Å ville hverandre vel» «Å gjøre hverandre gode» er langt vanskeligere i et sånt rom enn i et rom preget av anerkjennelse og raushet. Det handler om hvordan vi samhandler mer enn hvem vi er som enkeltpersoner.

Senterpartiet består av mange mennesker med samme utgangspunkt som de sogningene jeg kjente, de forakter Oslogryta og som har som prinsipp å være i opposisjon til hva enn som måtte komme fra en politiker fra Oslo, bostedsadresse eller ei. Oslo siver inn under hunden din og infisere deg og gjør opposisjon berettiget. Det gjør det vanskelig å lede. Når du i tillegg opptrer utradisjonelt, med temperament og med vilje til å utøve makt, da ligger du skrekkelig tynt an.

Liv Signe var på vei inn i rikspolitikken da jeg ble kjent med Sogn og Fjordane. Hun var et friskt pust og et lysegrønt håp. Alle de verdiene hun i dag felles for er de samme som satte henne i posisjon. Og alle de som egentlig vet at hun kunne fortsatt som leder på tross av de feilene hun begår og ber om tilgivelse for, de har ikke hevet stemmen en eneste gang. Taust. Kanskje fordi de trodde at hun skulle makte det denne gangen også, kanskje fordi de ikke tør. Glemte de alle som en hvor vanskelig det er å stå i blæsten uten en eneste stemme til forsvar? Taust har vi latt media harselere med fordommene mot kvinnelige ledere og latt ukulturens forsvarer fortsette å opprettholde sin makt. Mot det spillet hadde selv ikke en trassig sogning en sjans. Hvert fall ikke når du er kvinne med et engasjement som ligger like mye utenpå som inni.

Ukultur kan ikke feies under teppe eller ties i hjel. Den må møtes med modige stemmer som setter rammer for hvordan vi behandler hverandre og som aksepterer ulikhetene våre. Stemmer som våger å tillate at også kvinner har et handlingsrom.

Anne & Hanne

Grøn1

Bare gruppearbeid?

Foto: Gro Jørgensen Vår neste gjesteblogger er en pioneer. Hun er Norges første mobbeombud og hun har satt seg et modig mål: at elever skal oppleve en skolehverdag uten mobbing og krenkelser!

Bodil J. Houg er utdannet lærer og har vært både lærer, inspektør og rektor på ungdomsskole og Montersorriskole. Hun tok masteroppgaven sin på Universitetet i Oslo på følgende tema: Hvordan kan ledelse redusere mobbing?

Bodil har flere ganger tatt til ordet for å fjerne ordet mobber fordi hun mener det stigmatiserer både mobberne og ofrene.

I dette innlegget illustrere hun godt hvordan dagligdagse situasjoner kan legge til rette for og til og med forsterke sosial utstøting. Noe å tenke på i skolestart dager!

......................................................................................................................................................

"I dag skal vi starte et gruppearbeid, sett dere sammen i grupper på tre til fire stykker!" For noen elever er dette den verst tenkelige begynnelsen på en undervisningstime. Hvorfor?

I dette øyeblikket gir læreren fra seg autoriteten i klasserommet og overlater styringen til elevene. De utrygge elever er overgitt sosiale spillet i klassen. De uformelle lederne overtar. I klasser hvor læringsmiljøet er godt og elevene opplever et inkluderende miljø kan dette gå godt, men vi vet det ikke alltid er slik.

I løpet av mitt første halvår som mobbeombud og tjue år i skolen, har jeg snakket med mange elever. De forteller om tre mulige scenarioer etter en slik start på timen:

  1. Elevene setter seg i grupper.  Noen blir ikke spurt om å være med i gruppe og må selv spørre om deltagelse i en gruppe. Da blir det opp til gruppen å godta eller avslå forespørselen. Elevene får da en maktposisjon de ikke skal settes i og for den som spør er uansett situasjonen svært krenkende.
  2. Gruppene er satt og læreren ser det er noen som ikke har ordnet seg gruppe. Hun spør derfor en av gruppene om ikke "Marcus" kan være med dem. Her er krenkelsen enda større fordi læreren aktivt deltar i den.
  3. Det siste scenariet er det verste: Læreren ser at det er flere elever som ikke har funnet seg gruppe ennå og spør disse om ikke de kan være en gruppe. Setter sammen røkla som det sies på fotballbanen. Her understreker læreren disse elvenes sosiale posisjon og deltar aktivt i å manifestere den uformelle rangordningen.

Kjenner du deg igjen? Dette er ikke noen ny situasjon og ei heller forbeholdt skolen, men som voksne i arbeidslivet og privat har vi et valg – vi kan bli eller gå. Elever som opplever dette har ikke noe valg. De må være i klassen sin, med den læreren og de medelevene de har fått tildelt.  Dermed er de prisgitt den aktuelle sosiale rangordningen som måtte gjelde i gruppen.

De elevene som tar styringen i en slik situasjon har ikke lederkompetansen som skal til, og de skal heller ikke få tildelt denne rollen og makten som fører med den: de har ikke bedt om denne makten – de er overlatt den av læreren.

Hva skjer med elever som har opplevd slike situasjoner gjennom hele skoleløpet sitt og opplever det samme på videregående? For dette skjer også på videregående, kanskje i enda større grad enn i grunnskolen fordi lærerne vurderer elevene nå som store nok til å håndtere dette på egenhånd. Elevene forsøker aktivt å unngå å komme i en slik situasjon igjen og noen velger derfor å bli borte de dagene det legges til rette for gruppearbeid. Med det står de i verste fall i fare for å miste tråden og bli en av de som ikke fullfører. De risikerer å droppe ut av skolen.

Det fine er at vi i skolen, med enkle midler, kan gjøre noe for å unngå denne typen strukturell og systematisk krenkelse. Det handler om bevisst ledelse.

Det handler om den gode læreren som leder læringsarbeidet i klassen sin og som er den som skal sette sammen grupper. Det er hundre måter å gjøre dette på og lærerne har lang utdannelse som gjør at de skal kunne denne delen av lærerjobben. Skulle de ha glemt det kan ledelsen ved skolen sørge for at dette er et emne i fellesmøter slik at en kan minne hverandre om gode måter å sette sammen grupper på. Slik kan vi unngå en mengde krenkelsessituasjoner som kan ha alvorlige konsekvenser for de som opplever det. Mobbing – gjentatt krenkelse – i skolen er et sammensatt bilde. Gruppearbeid er en del av dette bildet og her er det ikke mer ressurser som skal til, men tilstrekkelige porsjoner bevisstgjøring og ledelse.